Forfatternavn:Oddvar

… Det fortelles at Klemens i slutten av det 1. århundret omvendte Theodora, som var gift med Sisinnius, en hoffmann fra Neroa. Etter at han utførte mirakler ble også Sisinnius selv og 423 andre fremtredende personer omvendt. Derfor ble paven forvist fra Roma og etter ordre fra keiseren – muligens Trajan – satt til tvangsarbeid i de beryktede marmorsteinbruddene i Kherson (Chersonesos/Chersones) på Krim. Der hersket det akutt vannmangel, og tvangsarbeiderne var til tider i ferd med å tørste i hjel. Da Klemens en gang så hvordan et lam skrapte på et bestemt sted med hoven, gravde han der med hendene og plutselig strømmet en vannkilde opp fra grunnen. Dette gjorde at han slukket tørsten til 2.000 kristne bekjennere. Folket i landet ble omvendt og døpt, og det ble bygd 75 kirker. Den rasende keiseren lot da de nydøpte henrette, og Klemens ble bundet til et skipsanker og kastet på sjøen, slik at de kristne ikke skulle finne igjen hans legeme. Dette er forklaringen på at St. Klemens’ navn på forskjellig vis er knyttet til havet. Hans attributt er et anker. Det fortelles at englene bygde et marmormausoleum for St. Klemens på havets bunn, og at det var synlig en gang i året ved ekstremt lavt tidevann.

Dette kan vi lese på katolsk.no om den hellige Klemens, Kirkens 4. pave. I de tradisjonelle tidebønnene leser man til matutin, en nokså lik tekst – jeg skrev om det i fjor.

San Clemente kirken i Roma ligger ikke langt fra Colloseum, og er spesielt interessant siden man kan se tre lag i dens historie ganske tydelig – se bildet under.

Mosaikken i apsis er også fantastisk – se under.

… Den hellige Elisabeth av Ungarn (av Thüringen) har alltid vært en av de mest elskede helgener i Tyskland. Med henne som forbilde driver St. Elisabeth-søstrene stadig sitt arbeid for fattige og syke, og de har vært og er representert flere steder i Norge. Kongregasjonen ble stiftet i 1842 i Neisse i Schlesien, den fikk sin kirkelige godkjennelse i 1859. I 1986 hadde kongregasjonen ca 3.000 søstre som arbeidet i Afrika, Italia, Jerusalem, Polen, Tyskland og Skandinavia, og deres virkefelt omfatter alle former for sosial omsorg. Siden 1200-tallet har hun vært skytshelgen for fransiskanertertiarer, sammen med den hellige Ludvig IX.

Den hellige Elisabeth feires enten 17. eller 19. november, og jeg skrev i fjor om hvorfor det er blitt slik – SE HER.

I dag feires Kirken alle steder (riktignok bare som valgfri minnedag i den nye kalenderen) den hellige Albert den store. Til Matutin (i de tradisjonelle tidebønnene) leste vi følgende om ham:

Albert, called the Great, because of his unusual learning, was was born at Lauingen on the Danube in Suabia and carefully educated from his boyhood. He left his country to study in Padua. While he was there he applied to entrance to the Dominicans. His uncle protested futilely against this step, but Blessed Jordan, master general of the Order of Preachers, encouraged it. When Albert had joined the friars, he was shining example of religious observance and devotion. He loved the Blessed Virgin Mary above all and burned with zeal for souls. To complete his studies he was sent to Cologne. Then he was made professor at Hildesheim, at Freiburg and Ratisbone and at Strasburg. In the master’s chair at Paris, he earned a high reputation. He had Thomas Aquinas for his beloved disciple and was the first to perceive and predict the loftiness of his intellect. At Anagni, in the presence of the Pope Alexander IV, he refuted William, who had wickedly attacked the mendicant orders. Later he was made bishop of Ratisbone, where, in giving counsel and in settling disputes, he worked such wonders, as to deserve the title of peacemaker. He wrote many things about almost all branches of learning, especially the sacred sciences, and composed some famous works about the wonderful Sacrament of the altar. Famous for his virtues and for his miracles, he died in the Lord in the year 1280. By the authority of the pope a cult had long since been granted him in many dioceses and in the Order of Preachers, when Pius XI, willingly acceding to the desire of the Sacred Congregation of Rites, gave him also the title of Doctor and extended his feast to the Universal Church. Pius XII appointed him the heavenly patron with God of all those who study the natural sciences.

Les mer om Albert den store på katolsk.no.

I dagens messer valgte jeg å bare lese andre del av evangeliet (første del var valgfri – om Jesus og farieseerne) for å gjøre temaet litt mer fokusert; på fattigdom, tro, våge å legge alt i Guds hender. Her er tekstene (minus andre lesning, fra Hebreerbrevet, om Jesus som ypperstepresten, som kan være en preken i seg selv):

1. Kongebok 17,10–16 – Elia og enken i Sarepta
… 10 Straks gikk Elia av sted til Sarepta og kom til byporten. Akkurat da var det en enke der som sanket ved. Han ropte til henne og sa: «Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke!» 11 Da hun gikk for å hente det, ropte han etter henne: «Ta også med et stykke brød til meg!» 12 Hun svarte: «Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke så mye som en brødleiv, bare en håndfull mel i krukken og litt olje i muggen. Nå går jeg her og sanker et par vedpinner, og så vil jeg gå hjem og lage til noe for meg og sønnen min. Når vi har spist det, kan vi legge oss til å dø.» 13 Elia sa til henne: «Vær ikke redd! Gå hjem og gjør som du har sagt! Men bak først en liten brødleiv til meg av melet, og kom ut til meg med den! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din. 14 For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i muggen til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.» 15 Da gikk hun og gjorde som Elia hadde sagt, og både hun og han og hele hennes hus hadde mat i lang tid. 16 Melkrukken ble ikke tom, og oljen i muggen tok ikke slutt. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom Elia.

Markus 12,41–44 – Den fattige enkens gave
41 Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så på hvordan folk la penger i den. Mange rike ga mye. 42 Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre. 43 Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. 44 For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.»

Vi leser NT-tekster fra Gunnes’ oversettelse i norske messer, en oversettelse jeg bare delvis er fornøyd med. I dag står det f.eks. om hvor mye penger enken la i tempelkisten: «… to lepta i den (det svarer til en kvart romersk as)» – ikke særlig lett å forstå.

Om Gunnes’ oversettese kan vi her lese følgende – også at det muligens kan bli en forandring av hvilken oversettelse som skal brukes i messer på norsk:

Velkjent i katolske kretser er presten og middelalderhistorikeren Erik Gunnes’ Det nye testamentet – En oversettelse fra grunnspråket med kommentarer og innledning. Som Lyder Bruns NT er denne oversettelsens én manns verk. Den kom ut på St. Olav forlag i 1968 og dessuten i pocketutgave i Gyldendals Kjempefakkel-serie i 1969. Gunnes’ oversettelse har en litt akademisk og konservativ språkføring, men går samtidig langt i idiomatisk retning. J. Ulltveit-Moe har karakterisert den som ”slepen, stram og stilig”, men samtidig ”preget av ro og verdighet.” Utgaven har vært konsultert i Bibelselskapets oversettelsesarbeid i nyere tid. Gunnes oversatte NT fra den greske grunnteksten. Her skilte han seg fra biskop Ole Offerdahls Det nye testamentes kanoniske bøker omsatt efter Vulgata og forsynt med forklaringer fra 1902 (revidert 1938), som mange katolikker tidligere hadde brukt. Gunnes legger en vitenskapelig rekonstruert tekst til grunn, men er ikke spesielt gjennomsiktig når det gjelder de tekstkritiske valgene han gjør. Denne utgaven er i liturgisk bruk i Den katolske kirke i Norge, men signaler fra liturgikommisjonen tyder på at den i fremtidige liturgiske bøker vil bli erstattet av en tilpasset versjon av Bibelselskapets nye oversettelse.

Bildet over er tatt (under offertoriet) i en messe i kirken St Pietro i Corniglia (en av landsbyene i det som kalles Cinque Terre) på den italienske rivieraen. Det var overraskende (faktisk, for italienske messer er dessverre ofte ikke mye å skryte av) at denne messen ble feiret på en god måte (for det aller meste).

Presten bruker (som man ser) kirkens gamle alter (det ser man ikke ofte, og i nabolandsbyen hadde man et ekstra bordalter av pleksiglass foran høyalteret), en fin romersk messehakel, han sa heller ikke noen ekstra egne ord rundt omkring i messen (bare noen kunngjøringer helt til slutt – i tillegg til prekenen), og musikken var ikke så aller verst, selv om presten ikke sang noen av sine deler av messen.

(Og flere ting presten gjorde når han slik feiret messen versus Deum, viste at han hadde kjennskap til den tradisjonelle messes – og som man kunne vente var ikke presten mye over 30 år gammel.)