Forfatternavn:Oddvar

Jeg får nokså regelmessig tilsendt spørsmål fra Katolsk informasjonstjeneste (it@katolsk.no) som de ønsker at jeg skal svare på. Nylig fikk jeg et spørsmål om bruk av ordene prest, pastor, pater. Bruk av ordet «prest» har noe med generell språkfølelse å gjøre (man sier vel ikke «du prest» eller «prest NN») mens bruken av «pater» eller «pastor» handler om katolsk bruk i Norge de siste 30 år. Jeg svarte slik:

Takk for ditt spørsmål.

Slik jeg ser det, avhenger det av konteksten om man skal si «prest» eller «pastor/pater». Man sier vel aldri «prest Ola Nordmann», men man kan si «sogneprest Ola Nordmann», «kapellan Ola Nordmann» eller «pastor Ola Nordmann». Her har det ikke skjedd noen forandring i Den katolske kirke – og vi gjør det vel på samme måte som Den norske kirke her. På den annen side syns jeg er mye bedre å si om en person at «han er katolsk prest» enn å si «han er katolsk pastor/pater» – noen ganger sier folk «han er pater», men det syns jeg er dårlig språk og nesten uforståelig.

Men det har skjedd en forandring mht. bruk av «pastor» eller «pater» hos oss, som alltid brukes når man snakker til en prest og i noen sammenhenger også om en prest. Helt fra ca. 1850 (da Den katolske kirke kom tilbake til Norge) til ca. 1980 har vi skilt mellom «pastor» (som er sekularprest/ bispedømmeprest) og «pater» (som er ordensprest, eks. dominikaner, fransiskaner etc.). Dette er samme praksis som katolikker har i Tyskland og Danmark. (Mens her bruker de engelsktalende alltid «father» og også svenskene sier «fader».)

På 1980-taller var det enkelte katolske prester som ikke likte å bli kalt «pastor» siden det virket for protestantisk; de ønsket å bli tiltalt «pater» og dette spredte seg deretter en del. Biskop Bernt Eidsvig presiserte så i år 2006 (tror jeg) at vi skal holde fast på den tradisjonelle bruken av «pater» og «pastor», og det gjør vi nå i offisielle sammenhenger – men ikke alltid i det daglige menighetslivet.

I artikkelen du viser til ( https://www.katolsk.no/nyheter/2020/07/kunngjoringer-okb-juli-2020 ) brukes «pater» og «pastor» konsekvent på denne (offisielle) måten – men det ville vel ikke passet noen steder på den siden å bytte ut «pastor/pater» med «prest».

Mvh
p. Oddvar Moi

I nr. 7/8 1999 trykte St Olav tidsskrift, i forbindelse med at det var 50 år siden Sigrid Undset døde, et utdrag av biskop Mangers preken ved begravelsen 15. juni 1949 i St. Torfinn kirke på Hamar. (De hadde tatt stoffet fra St. Olav 24-25, 1949.)

Den 14. juni 1949 ble Sigrid Undsets båre fraktet fra hennes hjem Bjerkebæk på Lillehammer til St. Torfinns kirke på Hamar, hennes sognekirke. Neste dag ble den høytidelige rekviemmmessen feiret; så ble Sigrid Undset stedt til hvile på Mesnali kirkegård: mellom jernkorsene for hennes to barn, Maren og Anders, var det en grav for henne selv. Vi gjengir noen avsnitt fra biskop Jac. Mangers’ preken under rekviemmessen, en preken som både formidler kirkens troende håp og dyp innsikt i Sigrid Undsets sinn og tro. Utgangspunktet for prekenen var følgende skriftsted: “Når vi øver sannheten i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse i ham som er hodet, Kristus ” (Efes. 4,15)

Det er ikke min oppgave å holde en lovtale over denne store kvinne. (-) Det blir gjort så vakkert og edelt av andre, og hennes livsverk taler for henne selv. Jeg vil peke på det som var hemmeligheten i hennes sterke, rike personlighet, det som gjør et liv rikt og skjønt, trass i sorg og motgang, trass i at døden nærmer seg. Eller rettere sagt på det som gjør at vi ikke har mistet henne, men at hun fortsetter å leve med oss og for oss. (-)

De kristne er i dypeste grunn håpets mennesker, mennesker med et håp som ingen kan ta fra dem, fordi de støtter seg til Guds eget ord: “Den som tror på meg, skal leve om han enn dør” (Joh. 11,25). Det store vi venter på kommer ikke her på jorden, men først når vi har lagt bort alt det trange og smålige som hemmer oss her nede, og er blitt fullt modne for den herlige arv med de hellige i fullendelsen hos Gud. Med andre ord: Når vi i alle måter har vokset i Ham som er hodet – Kristus.

Med rette kan man vel si at den kjære avdøde som vi nå viser den siste ære, har hatt som livsprogram å være himmelvendt, i alle jordiske gjøremål og i alle prøvelser å se opp til himlen, se alle ting i troens lys, i Gud. Få har som hun forstått å forene virkelighetssans og evighetshåp, ekte kultur og levende kristendom, skarp intelligens og barnlig, ydmyk fromhet. Hun hadde i sannhet den store nådegave å forstå livskunsten: Være sann, ekte til den siste konsekvens. Og hun var sann i kjærlighet. Slik har hun vokset i Ham som er hodet – Kristus.

Sigrid Undsets liv var et liv, ikke uten tragedie, fullt av prøvelser og motgang, men med sin dype tro og sin rike kjærlighet forstod hun å gjøre det lyst og skjønt. Det kom aldri noen klage fra hennes munn. Troen var sterkere enn hennes følsomme sinn.

Hjemmet var for henne det helligste og dyreste på jorden. Det som eide hennes sjel, hennes hjerteblod, det som menneskelig talt skapte “de lykkelige dager” i hennes liv. Men også til hjemmet kom prøvelsene, og hun tok i mot dem i ydmyk tro og hengivenhet. (-) Hun hadde et annet hjem her på jorden, og hun visste at ingen kunne ta det fra henne, men at det skulle lede henne til Evigheten. Det var Kirken – Kristi mystiske legeme, som hun var et levende lem på. Det ga henne kraft til å bære de savn og prøvelser hun møtte i sitt jordiske hjem.

Når vi søker nøkkelen til hennes store hjerte, som alltid var rede til å gi, da må vi igjen ty til apostelens ord: “Å vokse i Kristus ved å øve sannhet i kjærlighet.” Godgjørenheten er vel en av de skjønneste blomster som er sprunget ut av hennes harmoniske livssyn, av hennes ekte menneskelighet. Hun så på livet med åpne øyne og visste hvordan menn og kvinner lever og arbeider, strider og lider, men hun så i menneskene først og fremst sjelen, Gudsbildet. selv om dette bildet ofte kunne være nokså utvisket og skjemmet, fordi det kanskje var gått gjennom mange hender som ikke alltid var gode, rene, edle hender. Derav hennes store respekt for menneskeverdet, hennes kamp for menneskerettighetene. hennes yndest for barna med deres gudgitte skjønnhet.

Det var ikke lett for henne å være god mot alle. Hennes natur var tilbøyelig til store sympatier og antipatier. Men når det gjaldt å gi, vant hun over alle antipatier, så forståelige de enn kunne være for det naturlige menneske. Hun selv betraktet sine følelser til antipati som et tegn på hvor ufullkommen hun ennå var. For ikke lenger enn 14 dager siden, sa hun i en samtale her på Hamar: “Det er ingen sak å gi til dem man synes godt om, det er en glede som går over alle andre. Men det koster meg forferdelig å gi til dem jeg ikke synes om. Der kan De se hvor skrøpelig og ufullkommen jeg ennå er.” Men hun ga like fullt til alle som trengte hennes hjelp. Og det er nettopp et av de vakreste trekk i hennes ekte kristenliv. Troen vant her sin sier.

Siden jeg nå skal besøke St. Torfinn kirke på Hamar regelmessig, har jeg på nytt søkt etter informasjon om Sigid Undsets begravelse fra denne kirken 15. juni 1949 og funnet fire bilder – pluss et nyere bilde fra kirkegården på Mesnali.

Biskop Jac. Mangers feiret Requiemmessen og seks norske forfattere stod æresvakt og bar kisten ut av kirken (vi kan se dem i bilde 2 og 3). Det var forfatterforeningens formann Hans Heiberg, og Nils Johan Ruud, Tarjei Vesaas, Arne Skouen, Georg Brochmann, Claes Gill, Torolf Elster og Einar Skjæraasen. (Trykk på alle bildene for å se større utgaver.)

I St. Torfinns menighetsblad (Hamar) kan vi i juni 2019 (70 år etter Undsets død) lese:

På 90-årsdagen for Sigrid Undsets opptagelse i Den katolske kirke ble det 1. november 2014 avduket en minneplakett i bronse på plassen foran kirken, samtidig som plassen offisielt fikk navnet Sigrid Undsets plass.

Der leser vi også:

Etter krigen fikk Sigrid Undset bare fire år i Norge. Hun uttalte: «Jeg bor på Lillehammer, men det er på Hamar jeg føler meg hjemme. Her har jeg mitt åndelige hjem», og hun ga uttrykk for at hun ønsket å flytte hit.

Hennes siste offentlige fremtreden var i forbindelse med det katolske jubileumsstevnet 29. mai 1949 – en omvisning i de påbegynte utgravningene pi bispeborgen på Domkirkeodden. Kort tid etter, på morgensiden 10. juni 1949, døde hun på Lillehammer sykehus 67 år gammel.

Hun hadde da vært en ivrig medlem av St. Torfinn menighet de siste 25 årene.

Jeg har skrevet om Sigrid Undset flere gangeer på denne bloggen – bl.a. her om et besøk på Bjerkebæk.

Jeg feiret i går messe i St. Torfinn kirke på Hamar og skal i høst gjøre det to ganger hver måned. Menigheten har en fin kirke som ble innviet 3. september 1939, men menigheten var opprettet allerede i 1924, samme år som Sigrid Undset ble katolikk. Undset kjøpte også ganske tidlig flere viktige ting til menighetens kapell (senere flyttet til kirken), bl.a. en kirkeklokke og et antemensale til et alter. Om dette antemensalet leste jeg i går:

«(Undset) fikk fra danske myndigheter tillatelse til å få laget an kopi av det Olavsantemensalet som danskene hadde ført fra Trøndelag til Danmark og som da hang i Nationalmuseet i København. Denne flotte kopien er utført av den kjente danske kirkekunstner og restauratør Eigil Rothe. Antemensalet pryder nå det nye alteret fra 1966 i St. Torfinn kirke.»

Vi ser kopien av antemensalet i øverste bilde (jeg skal ta bedre bilder neste gang jeg er på Hamar), og under ser man et bedre fotografi av det originale antemensalet (klikk på det for å se en større utgave). Antemensalet ble gitt tilbake til Norge i 1930 – les hos SNL her.

Ole Rikard Høisæther fikk tidligere i år utgitt på Orfeus forlag ei ny bok om St. Hallvard. Ei bok som noen steder beskrives slik:

Sankt Hallvard ble utpekt til Oslo bys skytshelgen i 1053 og med det også ledd i et maktspill hvor kong Harald Hardråde ønsket å styrke byen og egen posisjon mot dansk innflytelse. Samtidig markerer han egen kongemakt og Oslos økende betydning mot det maktsentrum som lå i Nidaros. De hadde sin Sankt Olav, nå hadde Oslo fått sin Sankt Hallvard. Dette er historien om en ung martyr som hjalp en kvinne i nød og om hvordan han ble til helgen og et symbol. Ole Rikard Høisæther har ført i pennen denne fantastiske fortellingen om et kjent helgenbilde.

Jeg leste selv nylig boka og fant den nyttig og interessant på mange måter; spesielt syntes jeg det rike billedmaterialet var interessant og også informasjon om kirker som var viet til St. Hallvard og bilder der han var avbildet. Den nye bruken av St. Hallvard i Oslo de siste ca. 150 år er også godt dokumentert. Bildet øverst i denne posten viser Kristianias (Oslos) byvåpen fra 1892, som i 1924 ble forandret til det byen har i dag. Bildene til høyre viser St. Hallvard i Ringsaker kirke og på vestfasaden til Nidarosdomen.

Her er starten av boka forord:

Hallvard Vebjørnsson ble født på gården Huseby i Lier utenfor Drammen i 1020. Han ble helgenkåret på grunn av undrene som fulgte etter hans død. Han ble drept på Lierstranda 23 år gammel av pilskudd under flukt med en gravid kvinne som han beskyttet mot forfølgere. Han etterfulgte Olav den Hellige og Sankta Sunniva som de første helgener i et Norge som ble kristnet på 1000-tallet. Alle var rangspersoner fra kongefamilier eller i nærmeste slekt. Sankt Hallvards helligkåring og tilknytning til Oslo hadde også en politisk motivering gjennom kong Haralds ønske om å styrke Oslo og Vikens selvstendighet i forhold til danskene.

Kildematerialet om Hallvards liv og helgendyrkelsen av ham gjennom fire hundre år før reformasjonen (og etter) er både billedlig og bokstavelig talt fragmentert. To av fire hovedkilder er skrevet på pergament som senere er blitt klippet opp til bokbind, såkalte permfyllinger. Det ene fragmentet befinner seg i det norske Riksarkivet, det andre i det svenske. I motsetning til Olav Haraldsson som ble helligkåret som den første i Norge, var det ingen skalder som fulgte i Hallvards følge og kunne levere beretninger for ettertiden. Snorre behandler Hallvard kun i kortversjon. På tross av dette kan man følge Hallvard gjennom hele middelalderen i spredte tekster og beskjedent, men viktig billedmateriale.

Sankt Hallvard ble etter århundrer i glemsel trukket frem igjen på 1800-tallet som symbol på det han hadde vært siden 1100-tallet, Oslos vernehelgen. De gamle, kjente versjoner av byens segl ble lagt til grunn for et nytt kjennemerke, eller byvåpen om man vil, for Norges nye hovedstad. På 1900-tallet ble Sankt Hallvard-navnet benyttet til en rekke nye formål som navn på tidsskrift, speidergrupper, skoler og virksomheter i Drammens-området og i religiøs sammenheng både i den katolske og ortodokse kirke.

Der hvor Sankt Hallvard i vår tid ikke er satt i direkte religiøs sammenheng som helgen, er det hans fromhet, barmhjertighet og rettferdighetssans som fremheves. Han er og blir den barmhjertige samaritan blant de norske helgenskikkelsene. …

Boka er på ca. 240 sider og har følgende kapitler:

I – NORGE BLIR NORGE – s 35
II – STORGÅRD I TUSEN ÅR – s 61
III HALLVARD VEBJØRNSSON – s 85
IV – LEGENDEN OG KILDENE – s 103
V – KORSET OG KORONEN – s 127
VI – HELGENFREMSTILLINGENE – s 159
VII – HELGEN SOM PROFANT SYMBOL – s 189

Bildene under viser St. Hallvard i Vang stavkirke, kummelokkene i Oslo (utformet av Thomas Thiss-Evensen i 2004) og teppet som henger bak ordføreren i bystyresalen i Oslo. (Klikk på bildene for å se større utgaver.)

Avisa Dagen skriver i dag på lederplass:

I dag er det olsok. Og denne 29. juli er det 990 år siden Olav Haraldson falt i slaget på Stiklestad. Stortinget har gitt tusenårsjubileet om ti år status som nasjonalt jubileum. En viktig årsak er at det etter dette slaget ikke lenger ble stilt spørsmål ved Norge som en enhetlig nasjon.

I årene fram mot 2030 er det også tusenårsjubileer for en rekke andre hendelser som var viktige i kristningen av Norge. I 2021 er det tusenårsmarkering for møtet mellom Olav Haraldsson og Gudbrand Dale og kristningen av Gudbrandsdalen. I 2022 markeres tusen år siden opprettelsen av Eidsivating. I 2024 er det 1000-årsjubileum for innføring av kristenretten på Moster og 750-årsjubileum for landsloven.

Den kristne tankesmien Skaperkraft har forbilledlig grepet fatt i anledningen dette gir til å belyse både nasjonens og kristendommens betydning. Både nasjon og kristendom er blitt omstridte begreper, ikke minst når de kombineres. Politiske ledere og grupperinger i land som Polen, Ungarn, Brasil og USA blir anklaget for å fremme en usunn nasjonalkonservatisme. Kritikere mener religiøse symboler og retorikk blir misbrukt til å styrke autoritære tendenser og sjåvinisme, samt undergrave demokratiske prosesser og nøre opp under motsetninger i samfunnet.

For mange moderne nordmenn fremstår kristningen som en brutal eller triviell affære – eller kanskje begge deler. Én type primitiv overtro ble erstattet av en annen. Vi gikk fra mørk vikingtid til en minst like mørk middelalder.

En slik historieoppfatning har nok mer rot i myter enn i faktiske forhold. «Kristningen startet en prosess der vi begynte vi å bevege oss bort fra det norrøne ættesamfunnet, fra en kollektiv æreskultur til individuelt ansvar. Vi fikk en skriftkultur takket være kirkens vekt på tekster, også fra antikken», skrev Skaperkrafts rådgiver Bjørn Are Davidsen i en kronikk i fjor. Den velinformerte og velformulerte Davidsen minner om at kirkens fokus på studier og kunnskap bidro på avgjørende måter til at universitetene ble etablert fra 1100-tallet.

«Nordmenn studerte teologi og juss. Europeisk statstenkning ble et ideal. Munkeordener spredde teknologi og lærdom», skriver Davidsen. Han understreker at alle historiske faser har mørke og lyse sider. …

Bildet over viser pave emeritus Benedikt (som nå er 93 år gammel) i Regensburg for et par dager siden, da han kom dit for å besøke sin 96 år gamle bror. Catholic News Agency skriver om besøket bl.a. dette:

… Immediately upon his arrival in Regensburg around noon on Thursday, Benedict went to see his brother, the diocese reported. The brothers celebrated Mass together at the house in Regensburg and the pope emeritus then traveled to the diocesan seminary in the afternoon to rest. In the evening, he returned to see his brother.

On Friday, the two celebrated Mass together for the Solemnity of the Sacred Heart of Jesus, according to a statement.

The former pope visited on Saturday the residence where he lived as “Professor Ratzinger” from 1970 to 1977.

His last time seeing the home was during his 2006 pastoral trip to Bavaria. Pentling is just outside Regensburg.

The diocese said Benedict XVI then stopped at the Ziegetsdorf cemetery to spend time in prayer at the graves of his parents and sister. …