Generelt

Jeg har vært katolsk sykehusprest for Oslo-området noen måneder nå, og forstøkt å få i stand gode rutiner i forhold til sykehusene og (de protestantiske) sykehusprestene i området. Arbeidet går ganske godt, og i dag kl 06.30 ble jeg ringt opp fra barne-intensiv-avdelingen fra et av sykehusene i området; en jente (Hanna) som skulle bli tre år i januar 2017, hadde plutselig blitt syk i går, med alvorlige hjerneblødninger. I dag tidlig var alt håp ute, selv om kroppen fortsatt var varm ved hjelp av mange slanger og avansert utstyr.

Jeg var på plass på sykehuset i løpet av 50 min, og ga henne konfirmasjonens sakrament (som vi skal gjøre når et døpt barn ligger for døden), og snakket en del med foreldrene og pleierne på avdelingen. Men det var usigelig trist å se den lille, vakre jenta forlate dette livet.

Sandro Magister undrer på om dette valget kan si noe om de amerikanske biskopenes syn på pave Frans – for ingen av pavens favoritter ble valgt – og skriver i dag:

Seven days after the election of Donald Trump to the presidency, the more than two hundred bishops of the United States also went to vote. To elect the one who will preside over them for the next three years.

A vote to which they came “as for a referendum on Pope Francis,” in the plain statement of John L. Allen, the top vaticanista in the United States.

And indeed it was a bit like this, even if the new president, Cardinal Daniel N. DiNardo, immediately made a point of saying that it is “crazy” even to think that he is (not) on the side of this pope, who is “doing some marvelous things for the Church.”

The fact is that when Francis visited the United States, in September of 2015, he ordered the bishops to change course and get into step with him. Enough with “preaching complicated doctrines,” with the “harsh and divisive language,” with “making the cross a banner of worldly struggles.”

Yes, instead, to the “culture of encounter,” the only one capable of transforming the Church of the United States into “a humble home fire which attracts men and women through the attractive light and warmth of love.”

Jorge Mario Bergoglio accompanied these peremptory guidelines with a series of appointments of bishops close to his way of seeing things, in the first place that of Blase J. Cupich as archbishop of Chicago, who on November 19 will also be made a cardinal.

But when, as is the practice in the months leading up to the election of the episcopal conference leadership, each bishop wrote his five top names on a form, only one of the ten most voted for – and as a result designated as official candidates for the presidency and vice-presidency – was a favorite of Bergoglio’s, Santa Fe archbishop John C. Wester. …

John Allen skrev om dette for noen få dager siden, bl.a.:

At the national level, it’s difficult not to see the election of a Mexican-born Hispanic as vice president of the U.S. bishops’ conference as a statement of defiance directed at the new Trump administration. In terms of church politics, it’s also tempting to see the choice of a more theologically conservative figure as a corrective to progressive tendencies under Pope Francis. …

… Archbishop José Gomez of Los Angeles says reading his election as vice president of the U.S. bishops’ conference as a referendum on either Donald Trump or Pope Francis is wrong. Instead, he said, it’s a statement about the Hispanic presence in the United States and in the American Catholic church.

På regjeringens nettsider kan man nå se offisielle tall for medlemmer i alle tilskuddsberettige tros- og livssynsorganisasjoner. Og for Oslo katolske bispedømme (OKB) er tallene for de tre siste årene slik:

2014 – OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 120 755
2015 – OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 80 573
2016 – OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 124 985

Legger vi til tallene for Midt-Norge (13 481) og Nord-Norge (6 390), blir det totale tallet for godkjente katolikker i Norge i 2016 144 856.

Informasjonen fra regjeringen sier også at hvert medlem gis støtte på kr 472, dvs i alt kr 68 372 032 i statlig støtte for alle godkjente katolikker i Norge, pluss ca det samme fra kommunene.

Som de fleste vet hadde OKB ca 35 000 flere bekreftede medlemmer også i 2015, men de ble forkastet siden de hadde bekreftet i januar og februar 2015 (da OKB fikk beskjed om at alle måtte bekrefte sitt medlemsskap), og de ble forkastet siden de hadde bekreftet noen uker for sent – selv om de hadde vært katolikker og bodd i Norge også før nyttår 2015.

OKB har saksøkt staten for tapet av disse pengene, og for at en tilsvarende logikk ble brukt for å stryke katolikker som hadde bodde i Norge også i år 2010, 2011, 2012, 2013 og 2014. Så langt jeg har forstått, skal rettssaken starte i starten av desember i år.

John Allen skriver i dag om de filippinske katolikkene, bl.a.:

On any list of the most consequential Catholic nations today, the Philippines would easily finish in the top five, and there’s a good case to be made that it’s #1.

It’s the third largest Catholic nation on earth, and unlike its two larger peers, Brazil and Mexico, its levels of faith and practice remain robust. For another, given the swelling Filipino diaspora, in a staggering number of places today, from the Arabian Peninsula to Malaysia, Hong Kong, and beyond, often the most dynamic pockets of Catholic life are populated by enthusiastic Filipino ex-pats.

(That, by the way, is also true of Sweden, with an estimated 13,000 Filipinos living in the country, most working in hotels, as gardeners, caregivers, or in some other domestic capacity. The Filipinos truly are the new Irish, the blue-collar immigrant group carrying the Catholic faith with them wherever they go.)

I Norge er det enda flere filippinere, 21.000, og Norges befolkning er bare halvparten av Sveriges. Men John Alle skriver videre om Filippinenes situasjon i dag:

Today, the Catholic Church in the Philippines is in crisis. The crisis isn’t primarily self-generated, the result of an abuse scandal or financial meltdown or theological controversy. Instead, it’s the product of the deeply polarized reactions to the country’s new leader, President Rodrigo Duterte. … H

Jeg er nå tilbake fra en tre dagers tur til Litauen, der vi i går bl.a. besøkte kirken St Johannes døperen og St Johannes apostel og evangelist i Vilnius, en jesuittkirke som i dag ligger innenfor Vilnius universitet. For norske katolikker er kirken ekstra viktig siden det er der den berømte norske jesuitten Laurits Nielsen (latin Laurentius Nicolai Norvegicus), «Klosterlasse», er gravlagt – selv om man ikke vet nøyaktig hvor i kirken han ligger. Norsk Wikipedia skriver en hel del om ham.

Minneplaten man ser øverst ble satt opp i 1998, og teksten er:

LAURITZ NIELSSØN S.J. – Klosterlasse.
Født 1537 i Tønsberg, Norge, død i Vilnius 5. mai 1622 og begravet i denne kirke.
Denne minneplate ble avduket av H.M. kong Harald V den 4. september 1998.

Jeg er på tur til Litauen sammen med flere prester og andre medarbeidere fra Oslo katolske bispedømme. I går var vi på besøk på Litauens berømte korshøyde – med tusener av kors, som bildene under viser.

Engelsk Wikipedia skriver om denne høyden bl.a.:

The Hill of Crosses (Lithuanian: About this sound Kryžių kalnas (help·info)) is a site of pilgrimage about 12 km north of the city of Šiauliai, in northern Lithuania. The precise origin of the practice of leaving crosses on the hill is uncertain, but it is believed that the first crosses were placed on the former Jurgaičiai or Domantai hill fort after the 1831 Uprising.[1] Over the generations, not only crosses and crucifixes, but statues of the Virgin Mary, carvings of Lithuanian patriots and thousands of tiny effigies and rosaries have been brought here by Catholic pilgrims. … Over the generations, the place has come to signify the peaceful endurance of Lithuanian Catholicism despite the threats it faced throughout history.

Norsk Wikipedia skriver også om høyden.

Mye har blitt skrevet om mor Teresa i forkant av helliggjørelsesmessen i dag, bl.a. har norske aviser kommer med ny og gammel krititikk av henne. John Allen skriver bl.a. følgende i forbindelse med helligkåringen:

…. If any Catholic figure of the modern era did not require a special event in order to be better known, it’s Mother Teresa – now St. Teresa of Calcutta.

At the popular level, I suspect perhaps 80 percent or more of the people who may catch images of today’s ceremony in St. Peter’s Square, featuring Pope Francis reading the traditional proclamation declaring Mother Teresa a saint, will be puzzled by what they see – surprised, in fact, that this didn’t happen a long time ago. The world, in other words, has hardly been sitting around waiting for the Vatican to reach a conclusion most people regard as blindingly obvious.

Yet there is nevertheless a sense in which formally bestowing a halo on Mother Teresa matters, perhaps not so much in the traditional sense, but rather as a towering and permanent reminder of a key insight about the nature of the Catholic Church. Here it is, put as simply as possible: Office is fleeting, but holiness is forever. Power in Catholicism isn’t ultimately about what role one holds, but how compelling a life one leads.

On Saturday morning, twenty-fours before today’s big event, my Crux colleague Inés San Martín and I were at the Santa Marta, the residence on Vatican grounds where Pope Francis lives and where visiting VIPS reside, to see Cardinal Oswald Gracias of Mumbai, India, who’s in town in part for the Mother Teresa canonization.

Gracias said that as an Indian, he’s struck by how important Mother Teresa remains as a national hero even today, 20 years after her death, and how deep her popularity is among even non-Christians – who, of course, are the vast majority in India, where the dominant religious tradition is Hinduism.

Almost certainly, Gracias is today the most powerful Catholic cleric in India, the CEO of the country’s largest archdiocese as well as the lone Asian on Pope Francis’ council of nine cardinal advisers. He’s essentially one of a handful of advisers who are at the table giving advice on every major decision this pope has to make.

I asked Gracias, who’s now almost 72, if he could think of a single priest or bishop in his lifetime who left a deeper imprint on India, who was better known or more influential, than Mother Teresa. “That’s a hard question to answer,” he said, smiling because he meant the exact opposite, and then said: “But the answer is no.” ….

Bildet øverst i artikkelen er fra messen på Petersplassen i dag. De neste to bildene (under) er henholdsvis fra Oslo da mor Teresa mottok fredsprisen i 1979, og bildet som prydet veggen på Peterskirken i dag.

Katolsk.no har her en lang og grundig beskrivelse av Mor Teresa.

I disse dager (kommende søndag er siste dag) avslutter jeg mitt arbeid i St Hallvard menighet, etter sju år, her kan dere leser hva jeg skriver til avskjed i St Hallvards menighetsblad:

Jeg skriver dette i slutten av juli 2016, og nå er det bare igjen noen få uker av mitt arbeid her i St Hallvard menighet. Jeg kommer til å huske spesielt alle menneskene jeg har møtt i mitt pastorale arbeid her i hele sju år; deltakere i messene i St Hallvard kirke (mest om søndagene, med første søndagsmesse lørdag kveld, fromesse, familie-/høymesse og engelsk messe, men også onsdagsmessene med kontaktklubben) og i kapellet (der jeg har feiret flere hundre kveldsmesser på hverdager, og også den tradisjonelle latinske messen), og også på Holmlia og på Nesodden. Jeg planlegger å feire alle disse messene for siste gang de to siste søndagene i august, og der ønsker jeg å ta skikkelig avskjed med dere alle.

Jeg husker også med glede alle jeg har døpt – det ser ut til å være i alt 230 på de sju årene jeg har vært her – for det meste er det småbarn, men også noen voksne og ungdommer, og i noen tilfeller har jeg døpt hele familier. Barna er nok så mange at jeg ikke husker alle, men det er alltid hyggelig når jeg blir minnet om at jeg døpte en person, og nå kan se hvor stor han/hun er blitt. Ungdommene og de voksne jeg har døpt, husker jeg bedre, og da gleder jeg meg alltid når jeg ser dere igjen.

Jeg har også hatt en hel del katekese her; aller mest konfirmantundervisning, der jeg underviste åtte kull (hvert kull på 40-60 ungdommer) de seks første årene jeg var her – det siste året hadde jeg jo en fire måneders studiepermisjon og dermed lite vanlig katekese. Jeg husker nok alle konfirmantkullene jeg har hatt – og med glede, for det var hyggelige ungdommer – men det er nok dessverre ikke slik at jeg husker dere alle, eller alle navnene.

For førstekommunion hadde jeg ansvar for hele kull av 3. klassinger i to år, og det var også hyggelig arbeid. I tillegg har jeg alle mine år i menigheten forberedt store barn og ungdommer til førstekommunion noen år etter vanlig alder. Slik ekstraundervisning gikk i mindre grupper – det er sikkert 50 stykker av dere alt i alt – og jeg husker dere alle med glede.

Kurs i katolsk tro hadde jeg også de første seks årene her, både på norsk og engelsk. På engelsk handlet kursene mest om katolikker som skulle forberede seg til å motta konfirmasjonens sakrament, mens de norske kursene for det aller meste var for mennesker som ønsket å bli opptatt i Den katolske kirke, enten ved konversjon eller ved voksendåp. Her var gruppene så pass små (6 til 14 personer) og vi møttes så mange ganger (hver 14. dag fra september til juni) at jeg nok husker alle, og prøver å følge litt med hvordan det går med dere.

Jeg har også vært så heldig at jeg har hatt ekteskapskurs (igjen både på norsk og engelsk) de siste fire årene i menigheten. Her møttes vi fem kvelder i forholdsvis små grupper, slik at jeg lærte disse unge parene (fra hele verden, så det har vært lærerikt for meg) noenlunde godt å kjenne. Flere bryllup har jeg også hatt gleden av å feire i Oslo, selv om flertallet av de som har gått på ekteskapskurs, har giftet seg i utlandet.

Til slutt vil jeg også nevne kontakten jeg har hatt med mennesker ved sjelesorgssamtaler og skriftemål, dette har også vært givende for meg. Jeg har også gått på en del sykebesøk, til noen regelmessig med den hellige kommunion over lang tid, til andre mer akutt med sykesalvingen ved slutten av livet. Jeg så nylig gjennom listen av begravelser jeg har hatt her disse årene, mange av dem husker jeg godt, og jeg har også alltid satt stor pris på kontaktene med nærmeste familie til de avdøde – om det har vært et langt og rikt liv som er avsluttet, eller om døden har kommet brått og altfor tidlig.

Jeg skal nå over i en nokså annerledes stilling (som sykehusprest og sekretær for liturgikommisjonen), og jeg gjør det med en viss spenning, for i mine 25 år som prest (de første 8 i en luthersk kirke) har jeg de siste 23 årene vært i vanlig menighetsarbeid, og har litt vanskelig å se for meg hvordan en prest ellers kan fungere. Jeg kommer nok til å savne den tette og regelmessige kontakten med menighetslemmer, og jeg tar i alle fall med glede med meg gode minner fra mine sju år i St Hallvard menighet.

Med vennlig hilsen
Pastor Oddvar Moi

Første bilde under er fra én av konfirmasjonsmessene i september 2013. Neste bilde er fra én av førstekommunionsmessene i mai 2015.