Generelt

I siste nummer av St Olav kirkeblad – som kan leses her, flere nummer av tidsskriftet finner man her – kan man lese om vanskelige medlemsregisteringssaken/ politianmeldelsen, skrevet av fungerende administasjonssjef Lisa Wade, bl.a:

OKB, biskopen og vår økonom ble siktet for grovt bedrageri. Det føltes absurd da – og det føles absurd nå. Vi levde i en kirke som vokste raskt, systemer og prosesser klarte ikke å holde tritt, og det ble valgt mindre gode løsninger for å registrere nye medlemmer. Uheldig, ja. Men grovt bedrageri?

En siktelse er et foreløpig uttrykk for at politiet har mistanke om at det er begått straffbare handlinger. Det er et grønt lys for at politiet kan undersøke om bestemte personer/rettssubjekter kan ha gjort seg skyldig i straffbare forhold. Loven sier ingenting om hvor lang tid politiet kan bruke på denne jobben – eller hvordan de siktede skal holdes informert.

Gjennom media har vi fått vite at påtalemyndighetene håper å konkludere før jul. Vi vet også at saken er løftet opp på statsadvokatnivå. Det kan bety at saken regnes som særskilt viktig eller komplisert.

Hvis påtalemyndighetene konkluderer med at OKB, vår biskop eller vår økonom har «hatt et bevisst ønske om uberettiget vinning» og gjort seg skyldig i grovt bedrageri, tas det ut tiltale og saken kommer for retten. Det andre alternativet er at saken henlegges, enten på grunn av «intet straffbart forhold» eller «på grunn av bevisets stilling».

Administrasjonen har vært og er fremdeles optimister med hensyn til straffesaken. Vi tror ikke noen av våre medarbeidere har gjort noe straffbart. Likevel, månedene går og ventetiden er tung – ikke bare for de direkte involverte, men for alle katolikker i Norge. Vi er en preget Kirke og et felleskap med en klump i magen. Men vi er langt fra lammet. … …

Lørdag ettermiddag tok vi den planlagte turen til Aventinerhøyden, og så på mange interessante kirker. Før vi kom så langt, gikk vi også innom kirken San Nicola in Carcere. Den er fin i seg selv, men ekstra interessant fordi den er bygget på tre gamle templer. Vi gikk en tur ned i kjelleren og så på tempelfundamentene.

Da vi vel kom opp på høyden, gikk vi først inn i Santa Sabina, som er bygget rundt 430. (Bildet her er ikke mitt eget, men fra Wikipedia.) Rett ved siden av ligger også kirken Santi Bonifacio e Alessio, som vi også besøkte.

Vi hadde litt ekstra tid, og gikk derfor også ned til San Paolo fuori le mura, som jo er en fantastisk stor og fin kirke. En hel del er rekonstruert etter en brann i 1823, men mye ble bevart, og det er nå lett å se den hellige Paulus’ grav rett under høyalteret. Det andre bildet mitt viser det fantastisk store skipet – man lurer på hvor ofte de får bruk for noe så stort.

I ettermiddag besøkte vi to veldig berømte kirker i Trastevere i Roma, St Maria (øverste bilde) der vi har vært en del ganger tidligere år, bl.a. i søndagsmesser, og St Cecilia, der vi bare hadde vært én gang før, for 20 år siden. Begge kirkene har nydelige mosaikker i apsis, som man kan se på bildene jeg tok i dag. St Cecilia har også en krypt, der Cecilias levninger ligger rett under dagens alter.

Denne søndag ettermiddagen reiste vi litt nordøst for Romas gamle bymurer for å besøke to gamle kirker vi ikke hadde sett før, St Constanza og St Agnes utenfor murene. St Constanza er bygget litt før år 350 og da ble også den første St Agnes-kirken bygget. Mausoleet til St Constanza står forsatt der (les om den kirken her), mens det ble bygget en ny (og en hel del mindre) kirke for St Agnes ca år 630 av pave Honorius I.

Bildene av denne kirken under tok jeg selv i dag (av alteret/baldakinen, av mosaikken i apsis og hl Agnes’ grav i krypten under alteret), og man kan lese mer om kirken her.

I dag feiret jeg messe ved alteret Nostra Madre del Soccorso (Vår Frue kommer oss til hjelp). I alterbildet er det satt inn et ikon fra 1200-tallet (se over) og under alteret ligger levningene til den hellige Gregor av Nazianz (den yngre) – som man her kan lese om på katolsk.no.

Om alteret kan man lese (se også oversikt over hele Peterskirken):

On the back wall is the Altar of Our Lady of Succor, embellished with the rarest alabaster, amethysts and other semi-precious stones, and four superb columns of African marble and green porphyry, the work of G. Muziano (1528-1592).

It is called after the 12th-century fresco framed above the altar, brought here by Gregory XIII in 1578.

The remains of St. Gregory of Nazianzus (d. 390), one of the great theologians from Cappadocia, are preserved in a porphyry urn beneath the altar. He is shown in the spandrels, together with St. Gregory the Great, St. Basil the Great and St. Jerome.

Jeg leste messen spesielt for avdøde diakon Gunnar Wicklund-Hansen, som døde i forgårs – og for hans kone Gerd og hans barn og barnebarn, slik biskopen i går ba alle prester om å gjøre.

Jeg mottok i dag en trist e-post som forteller at diakon Gunnar Wicklund-Hansen døde i går, søndag 1. november.

Jeg kjente Gunnar godt fra mine 10 år i Bergen, samarbeidet mye med ham alle de årene og møtte ham sist i august i fjor – da hadde han begynt å bli forholdsvis skrøpelig. Gunnar var nesten blitt 82 år gammel, og var den aller første permanente diakon i Norge, ordinert i 1991. Gunnar var oppvokst i Horten, men kom til Bergen som ung student – på Handelshøyskolen, der han også jobbet i mange år – og levde mesteparten av sitt liv i Bergen.

Her er informasjonen om ham på katolsk.no.

På St Paul menighets nettsider kan man lese følgende (og se flere bilder): Det nye orgelet velsignes av biskop Schwenzer under høymessen, søndag, 1. november

Jeg må si at jeg også likte det «gamle» orgelet godt, og kirkerommet har også en veldig god klang for sang og muiskk – men jeg har fått med meg at man en stund nå har arbeidet grundig for å få plass til et enda bedre og større orgel.

Her kan man se hva Bergens Tidende skriver om det nye orgelet: «Det nye orgelet fant Dahlen sammen med menighetens orgelkonsulent, Anders Johnsson, i en nedlagt kirke i Quebec. Det er et Casavant med 3000 piper, og blir det første i sitt slag i Europa. For å få plass det nye orgelet må kirken bygges om og betale en betydelig sum, men Dahlen mener det er nødvendig for å sikre rekrutteringen av nye organister. …»

Og her kan man se det demonstrert.

Her kan man også lese om en overraskende ekstra-regning på orgelet – et problem som ser ut til å la seg løse.

I dag var det uvanlig få mennesker ved og i Peterskirken, både i sikkerhetskontrollen og inne i kirken. Det gikk derfor raskt da jeg kom for å feire messe kl 07.30, og jeg ble ført til et alter som vanligvis er opptatt. Det er alteret der den hellige pave Gregor den store (590-604) ligger – se bilde over. Slik kan vi lese om alteret:

Beneath the altar lies a white marble sarcophagus containing the relics of Pope St. Gregory the Great (590-604), Doctor of the Church. He was the first Pope to adopt the title «servant of the servants of God.»

The mosaic altarpiece representing The Miracle of St. Gregory dates from 1772. It was inspired from an original painting by Andrea Sacchi dated 1627. Here the Holy Pope is depicted in the act of cutting a linen cloth that had been on St. Peter’s tomb which suddenly bled.

Les om alteret her – se også oversikt over alle alter i kirken.

Etter et jeg skrev et innlegg på Verdidebatt for noen dager siden, har jeg både opplevd ganske stor interesse for det innlegget, fått noen personlige komentarer, og sett at innlegget i dag ble trykket i Vårt Lands papirutgave. Derfor skrev jeg i dag et litt grundigere innlegg til Verdidebatt, som også kan leses under.

——————————————————

Jeg begynte geistlig arbeid i Den katolsk kirke i Norge i 1999, og helt fra starten av så jeg/vi at det bodde mange katolikker i Norge som ikke var registrerte – folk vi kom i kontakt med i forb. med dåp o.l.

Tidlig på 2000-tallet vet jeg at noen i vår kirke tok kontakt med myndighetene for å få hjelp til å kontakte og få registrert flere katolikker bosatt i Norge, kanskje til og med få ordninger lignende den de nordiske folkekirkene hadde – men vi fikk nei eller ingen svar på våre forespørsler. (De nordiske folkekirkene fikk i flere år godkjent medlemmer ut fra hvor mange fra disse landene som bodde i Norge, inntil 2006, da de selv i noe større grad måtte registrere medlemmene.)

Da antallet polakker og andre EU-borgere som flyttet til Norge eksploderte, rundt 2007, ble situasjonen enda mer akutt, fra da av hadde vi flere titusener av katolikker som bodde i Norge uten at vi klarte å registrere dem.

Noen år etter dette, rundt 2010/11 begynte to-tre enkeltpersoner å oppspore sannsynlige katolikker bosatt i Norge, og registrere dem. Og så kommer vi til den aktuelle registreringssaken/-skandalen, og til den vil jeg si at det var godt Dagbladet avslørte vår registreringspraksis i oktober 2014. De som registrerte katolikker i årene etter 2011 sa riktig nok at «det er ikke snakk om mer enn 5 % feilregistrerte, og de som registreres feilaktig, vil sikkert gi beskjed om det», men det var jo ikke godt nok at man registrerte mennesker uten at man var helt sikker på at de var katolikker.

Det som skjedde senere – i desember, januar, februar – syns jeg derimot ikke var særlig heldig, jeg tenker mest på politianmeldelser både fra enkeltpersoner og Fylkesmannen. Det hadde vært bedre om tilsynssaken hadde kunnet gå sin gang, og OKB kunne bekrefte hvor mange som virkelig var katolikker – uten noe mer dramatikk. Nå har vi fått en unntakstilstand, og spørsmålet har blitt polarisert på en svært uheldig måte.

La meg se litt mer grundig på det som skjedde etter oktober 2014, og gi min vurdering av det.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus ga oss beskjed om å bekrefte alle katolikker som hadde blitt registrert på en utilfredsstillende måte, og be dem aktivt bekrefte at de var katolikker og ønsket å være registrert. Dette gjorde OKB fra desember 2014 til mars 2015, og resultatene av det arbeidet er at vi har mottatt ca 10 millioner kroner for mye i statsstøtte – samt et tilsvarende beløp fra kommunene. Dette er det beløp som vi absolutt bør betale tilbake. (Riktignok kunne vi ha anfektet bestemmelsen om at de som faktisk er katolikker også må bekrefte at de vil være registrert – det gjelder jo ikke for Den norske kirke og de nordiske folkekirkene – men det spørsmålet får vi vel la ligge i denne omgang.)

OKB ønsket naturlig nok å gjøre dette arbeidet så godt som mulig, og få bekreftet flest mulig medlemmer. Men noen katolikker, bl.a. noen ansatte i bispedømmets administrasjon, syntes dette var en uredelig måte å gå fram på. Jeg må innrømme at jeg aldri har forstått denne reaksjonen, men jeg tror den må bygge på synet på aktiv registrering.

Myndighetene begynte nemlig senhøstes i 2014 å snakke om at alle medlemmer aktivt måtte bekrefte sitt medlemskap, og i skriftlig form skrev de dette (for aller første gang) i februar 2015, i et departementalt rundskriv. Jeg må innrømme at jeg aldri hadde hørt om eller tenkt på dette tidligere, ingen i de tre store katolske menighetene jeg har jobbet i hadde hørt om dette, biskopen visste ikke om det, de som var teknisk ansvarlige for det katolske medlemsarkivet kjente ikke til det osv. De nordiske folkekirkene kjente tydeligvis heller ikke til denne nye fortolkningen (som departementet nå mener at alle burde ha kjent til, selv om det ikke var skrevet den tydelig noe sted).

Personer innenfor den katolske kirke (og visst også den katolske biskopen i Tromsø) som reagerte på at OKB prøvde å få bekreftet så mange medlemmer som mulig sist vinter, tenkte visst at det var uredelig og umoralsk, siden departementet jo hadde sagt at alle skulle ha bekreftet på forhånd (men det hadde altså ingen visst). Jeg mener selv (og veldig mange katolikker i Norge mener det samme) at vår feil ene og alene var at vi registrerte medlemmer uten å helt sikkert vite at de var katolikker.

Det har dernest blitt hevdet at det er galt å finne folks personnummer uten å få tillatelse fra dem. Jeg husker debatten fra 2004/5 om personnummer, da myndighetene for første gang krevde dette for alle medlemmer i kirkesamfunn, men jeg har ikke inntrykk av at personnummer oppfattes som så sensitivt nå. Når bedrifter f.eks. søker opp personer (i et begrenset folkeregistersøk som mange abonnerer på) for å finne dere nye adresse, vil hele personnummeret alltid også vises.

De nordiske folkekirkene, som har fått opplysninger fra kirken i hjemlandet om medlemmer som er flyttet til Norge, har jo også fått tak i disse personenes norske personnummer – uten at noen har kritisert dem for det. Det kan faktisk virke som om norske myndigheter har hjulpet den svenske, islandske og finske kirken med å skaffe norske personnummer og adresser, uten at jeg vet dette sikkert.

En sak som også dukket opp med stor styrke forrige vinter, var tilbakedatering. OKB har i en del tilfeller satt startdato for medlemskapet til før personen ble registrert i datasystemet. Et barn av to katolske foreldre blir døpt i februar, men var født i september året før, eller en katolsk familie kom til Norge i april året før, men ble ikke registrert før i januar året etter – da kan startdato for medlemskap ha blitt satt enten til fødselsdato eller til datoen de flyttet til Norge.

Noen (innenfor OKB) slo dette opp som uredelig sist vinter, men det er uredelig bare hvis man mot bedre vitende visste at datoen for aktiv innmelding skulle gjelde, ikke datoen for reelt medlemskap som katolikk i Norge. Siden vi aldri visste (og fortsatt ikke er enige i) at såkalt aktiv innmelding er det eneste korrekte, gjorde OKB her altså ikke noe uredelig. Vi lot riktignok være å sende inn slike medlemmer ved siste årsskifte, og gikk dermed glipp av flere tusen medlemmer, fordi myndigheten insisterte på at det skulle være slik.

Litt skjult i denne problematikken ligger det nok også at arbeidsmiljøet i bispeadministrasjonen allerede før høsten 2014 ble opplevd som ubehagelig og problematisk. Jeg kjenner litt til dette (ikke mye) og tror nok det er ting som virkelig er kritikkverdige. Jeg syns likevel ikke de problemene bør få noen betydning på hvordan registreringsproblematikken behandles.

Dette innlegget er delvis en fortsettelse av det jeg skrev for noen dager siden, om at den katolske biskopen i Tromsø burde ha ventet med å betale tilbake penger til myndighetene til denne saken var endelig avklart. Implisitt i Tromsøs biskops synspunktet ligger det at OKB har handlet uetisk, men jeg kan ikke se at det er tilfelle på noen annen måte enn at en hel del personer ble registrert som katolikker uten at man sikkert visste om de virkelig var det. Etter at det ble avslørt av Dagbladet for et år siden, har OKB beklaget dette og seriøst prøvd å finne ut hvor mange av de registrerte som virkelig er katolikker.

Jeg begynner å bli kjent i Peterskirken etter å ha feiret messe (privat eller med en liten gruppe) en hel del ganger nå. I dag tidlig ble jeg ledet til et alter der den hellige pave Johannes XXIII ligger – bildet av hans legeme sees over. Mer om dette alteret kan man lese her – et bildet av alteret vises under – og her er oversikten over hele Peterskirken.

(Dette innlegget ble skrevet tidligere i dag og lagt ut på Verdidebatt.)

Aftenposten og Vårt Land slår nå stort opp at den katolske biskopen i Tromsø ikke er enig med Oslo katolske bispedømme ang. tilbakebetaling av for mye mottatt stats- og kommunetilskudd. Et brev om dette er lagt ut på nett her: http://www.katolsk.no/nyheter/2015/10/de-offentlige-tilskudd-i-arene-2011-til-og-med-2014

Men dette er jo ikke noe nytt; det samme ble jo tydelig uttrykt i et brev Tromsøs biskop skrev til fylkesmannen 14. mai i år, og der regner de også ut hvor mye det ville være snakk om å betale tilbake. Les det gjerne her: http://www.katolsk.no/nyheter/2015/05/brev-til-fylkesmannen

I dette brevet skrev biskopen riktignok: «OKB har et noe annet syn på saken. Skulle OKBs syn slå gjennom, ber vi om at tilbakeføring kan bli gjenstand for etterfølgende justering.» Det er vel nå ganske uklart om biskopen fortsatt kan tenke seg «en slik justering», som i praksis vil si at han får tilbake det aller meste av det han har returnert til myndighetene.

I sitt siste brev bruker biskopen noen argumenter som jeg ikke helt følger. Han starter med at det er et moralsk spørsmål at man registrerte mennesker uten å spørre «om de var katolikker eller godtok bruk av personnummer.» Han skriver vi dere at «vi på denne måten tok oss til rette. Ut fra det mener jeg at vi har utvist klanderverdig dømmekraft. Det er bakgrunnen for at jeg har tilbakebetalt det som har blitt krevet av Fylkesmannen, og vi vil på tilsvarende måte gjøre opp med kommunene.»

At Den katolske kirke i Norge må beklage måten registreringen er foretatt på er det ikke noen uenighet om, og Oslos katolske biskop har også beklaget dette tydelig mange ganger. Men betyr en slik innrømmelse og beklagelse at man skal gi fra seg ca 85 millioner kroner for personer som beviselig er katolikker? Jeg har tidligere laget et regnestykke som viser disse talene, se her: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11586026/

Tromsøs biskop sier også at de fleste registrerte virkelig er katolikker: «De fleste av dem som har blitt registrert uten å ha blitt spurt, har i år bekreftet at de er katolikker. Spørsmålet blir om man burde få tilskudd for disse. Her skiller jeg igjen mellom det vi moralsk har krav på, og det som følger av loven, og jeg ser på det moralske.» Men han konkluderer likevel noe overraskende med at vi må gi fra oss støtte for disse personene.

Tromsøs biskop er på enda et område enig med OKB: «Jeg deler langt på vei OKBs forståelse av trossamfunnsloven og dens regel for hvem som er medlem av trossamfunn. En katolikk fra Polen er katolikk også i Norge. …» Men samtidig bøyer han seg helt for departementets og fylkesmannens forståelse av reglene: «Vi vet at Fylkesmannens avgjørelse er i tråd med departementets oppfatning, og det vil derfor ikke ha noen hensikt å klage på Fylkesmannens avgjørelse hvis man ikke tar sikte på mulig søksmål. Det vil jeg ikke så lenge det ikke er tale om krenkelse av fundamentale rettigheter. Vi skal så vidt mulig tilstrebe et godt forhold til myndighetene, det er i vid forstand en del av vår tro.»

Tromsøs biskop ser her ut til å mene at trossamfunn skal godta alt myndighetene bestemmer og påstår, uten å anke dette eller prøve det for domstolene – om det da ikke skulle være fundamentale trosspørsmål. Selv syns jeg nok man må kunne anke, og om nødvendig bringe for rettsapparatet, også ting av administrativ art, om dette skulle være nødvendig.

Jeg syns anken Oslo katolske bispedømme sendte til fylkesmannen 25. august i år er ganske solid. Les om den her: http://www.katolsk.no/nyheter/2015/08/klage-pa-fylkesmannens-vedtak og her: http://www.katolsk.no/nyheter/2015/08/jus-ekspert-kritisk-til-straffesaken-mot-okb

OKB har beklaget mye de har gjort i denne medlemssaken, og er villig til å betale tilbake penger de har mottatt for alle feilregistrerte – men ikke å betale tilbake mange titalls millioner for medlemmer som virkelig er katolikker. Det syns jeg høres fornuftig og moralsk ut – og jeg syns derfor den katolske biskopen i Tromsø burde ha ventet på en avgjørelse i denne saken før han begynner i tilbakebetale penger.

Oddvar Moi

Noen timer senere la jeg til:

Jeg ser at jeg gjerne kunne ha gjort mine synspunkter litt tydeligere, bl.a.:

– Man kan kanskje se i dette utspillet et ønske fra biskop/økonom i Tromsø om å distansere seg fra (eller kritisere) det OKB har gjort, men jeg vet ikke om det er slik.

– Jeg kan ikke se at det er mer moralsk høyverdig å gi fra seg penger for personer som beviselig er katolikker (som biskopen i Tromsø gjør), enn å beklage feilene som er gjort, betale tilbake for de feilregistrerte, men beholde pengene for alle som virkelig er katolikker.

– Jeg kan ikke se at det er naturlig (langt mindre nødvendig) at kirkesamfunn ikke bør eller kan klage på myndighetenes avgjørelser i praktiske saker (som biskopen i Tromsø her hevder).

– Det blir ganske underlig når biskopen i Tromsø, som har godt under 10% av landets katolikker, ikke heller ønsker å vente på en avgjørelse som gjelder de aller fleste katolikker i Norge. Kanskje kunne han ha sagt til fylkesmannen: «Jeg vil gjerne betale tilbake for alle som er blitt registrert på denne uheldige måten, men samtidig ber jeg om at betalingen utsettes til ankesaken til OKB er avgjort.»

Dette er kollektbønnen i messen for hl Olav omvendelse (jeg syns det er enda bedre å si dåp, vi regner at han ble døpt i Rouen på denne datoen i 2014): «Barmhjertige Gud, du kommer vår svakhet til hjelp med dine helliges forbilde og vern, så vi kan vandre på frelsens vei. Gi at vi som minnes den salige Olavs omvendelse, følger i hans fotspor og når frem til deg. Ved vår Herre Jesus Kristus … »

Bildet over er tatt i sakristiet i kirken Santi Ambrogio e Carlo, Via del Corso, Roma, 16. oktober 2015.

Alle messens tekster og bønner kan leses her.

I dag feiret jeg messe i Peterskirken kl 07.15. Mellom kl 07.00 og 08.15 kan alle katolske prester som ønsker det, feire messe i Peterskirken, men i dag var det første gang jeg gjorde det. Jeg møtte opp kl 07.15 med egen alba og missale, gikk til kirken sakristi, der det var stor aktivitet. En ung ministrant hentet stola og messehakel til meg, tok med vin og vann (mens jeg bar kalken) og ledet meg til et alter.

Alteret har relikvien til St Petronilla, og kan sees øverst i innlegget. På denne siden er alteret jeg brukte i dag nr 56 – som det står mer om her. Bl.a.:

The altarpiece, Burial of St. Petronilla, is after a painting by Guercino. She was the legendary daughter of St. Peter. The saints relics came from the catacombs in 750. Her chapel in both the old and new basilica became the Church of France.

… The altar at the back is dedicated to St. Petronilla. On it can be admired a scene of the Burial of St. Petronilla, who is received into heaven by the heavenly Bridegroom, one of the loveliest mosaics in the basilica. It is by Pier Paolo Cristofari after a painting by Giovanni Francesco Barbieri, known as Il Guercino (1590-1666). Under this altar are the relics of St. Petronilla, whose body, buried in the cemetery of Domitilla, was exhumed in 750 and venerated in a small shrine which Pepin le Bref had requested from the Pope and was therefore known as the «Rotunda of St. Petronilla». …