Vi kom til Roma i går, og her er et bilde av Peterskirken sett fra vår terrasse i går kveld.
I dag var jeg oppe på Det norske Instituttet der jeg får låne et kontor og skal sitte og lese om den katolske messeliturgien – og muligens skrive litt.
Vårt Land skriver at en opptelling de har gjort viser at det allerede er klart at det påtroppende Kirkemøtet har rent flertall for innføring av vigselsliturgi for personer av samme kjønn. Videre siterer de Øivind Benestad, som sier om dette: «Jeg er ikke overrasket, men jeg hadde et svakt håp. Det har svunnet nå.» Videre skriver Vårt Land:
Benestad er en frontfigur i nettverket Levende folkekirke, som er mot vigsel av likekjønnede i Den norske kirke. Forrige uke sa Benestad til Vårt Land at han ville melde seg ut av kirken dersom kirken innfører en kjønnsnøytral ekteskapsteologi.
– Står du ved det?
– Ja, da tror jeg mine dager er talte i Den norske kirke. Jeg mener det ikke som en trussel, og jeg anbefaler ikke andre å gjøre det samme, men det er en situasjonsbeskrivelse av min egen opplevelse.
Benestad er ordinert prest og er valgt inn i Agder og Telemark bispedømmeråd som lekmann. Han sitter også i det nåværende Kirkemøtet og var med på å si nei til en slik ordning i fjor vår. Dersom han ikke melder seg ut før et eventuelt liturgivedtak, vil han selv være til stede og i mindretall når den endelige avgjørelsen faller.
– Kan innføringen av vigselsliturgi for likekjønnede også få noen positive konsekvenser for Den norske kirke?
– I begynnelsen tror jeg mange blir glade og fornøyde, men den positive effekten blir trolig minimal på lang sikt. Dette blir jo spekulasjoner, men jeg er sikker på at de negative konsekvensene blir mye større enn de positive.
Jeg er enig med Benestad i at dette kommer til å få store negative konsekvenser for Den norske kirke. De siste 10 årene har vi sett at oppslutningen om dette kirkesamfunnet har falt dramatisk (mht dåpstall f.eks.), og jeg er redd denne utviklingen kommer til å skyte kraftig fart nå. Når de mest trofaste medlemmene ikke føler seg hjemme mer, vil jo arbeidet og aktiviteten fortsette å gå ned. I andre land (som USA) har man jo lenge sette at de liberale kirkesamfunnene har gått kraftig ned i medlemstall og oppslutning.
I dag er det akkurat 30 år siden vår forlovelse – ringene våre har denne datoen, 18/9-85, så det er lett å sjekke. Vi forlovet oss faktisk her i Oslo, ved Frognerseteren, men vi hadde bare stoppet her et par dager på reise mellom Skåne (der jeg bodde da) og Bryne (der min familie bor).
Bildet over er fra sommeren 87, på Istindan mellom Setermoen og Bardufoss – det var slik vi så ut for 30 år siden.
I disse dager (august) er det også 40 år siden jeg flyttet hjemmefra for første gang, og begynte å studere på Menighetsfakultetet. Jeg tok eks.fil den høsten, og begynte også på mine greskstudier.
Det er vel typisk for eldre mennesker å mimre om fortida – og jeg blir jo også 60 år i desember i år.
I Vårt Land i dag leser vi en artikkel skrevet av sjefsredaktør Simonnes, som mest handler og Den norske kirke, valget der om noe få dager og denne kirkens fram tid. Men ingressen til artikkelen tar også opp Den katolske kirke:
Skarpe argumenter fra katolikkenes advokater kan bli en alvorlig stresstest for det store kirkeforliket. Prosessen kan skape en sunnere fremtidskirke.
Og videre kan vi også lese:
… Frykten for fremmedgjøring blant kjernetroppene skal ikke bagatelliseres. Heller ikke kritikken fra andre trossamfunn om Dnks utpregede særstilling. Trond Giske sa i en debatt nylig at religionsfrihetsargumentet var en driver for å oppheve statskirken. Det er ikke sikkert at den valgte mellomløsningen for folkekirken oppleves som så mye bedre enn den gamle ordningen.
Oslo katolske bispedømme er blant dem som har løftet problemet etter at de kom i hardt vær med påstander om medlemsjuks. Bispedømmet har hyret inn skarpskodde advokater som slår kraftig tilbake i anken til departementet: Hvorfor skal det stilles så sterke krav til andre trossamfunn når Dnk har et medlemssystem som er enda løsere i fisken?
Selvsagt er det partsinnlegg, men det er verdt å lytte når nye hoder kommer utenfra og beskriver hva de ser. For en institusjon som i mange hundre år har hatt en favørposisjon, er det ytterst krevende å gå åpent inn debatten. Lysten trigges normalt ikke når Dnk er tilnærmet fullfinansiert av det offentlige. Det er ingen konkurs som truer. Det er lett å forstå at medarbeiderne vil ha trygghet for lønn og arbeidsvilkår.
Den gode systemkritikken kommer sjelden innenfra. Den vanlige organisasjonsmessige reaksjonen er forsvar. De som har designet strukturen, blir som regel de mest innbitte systemforsvarere. …
Etter at jeg for en uke skrev på Verdidebatt og her på bloggen om «Hvorfor angriper Vart Land stadig den katolske kirke?», har jeg fått to reaksjoner pr e-post. Den ene nokså negativ og også personlig, den andre også forholdsvis negativ. I den siste står det bl.a.:
…. må bare si at jeg er uenig med deg når det gjelder VLs dekning av saken. Jeg synes tvert imot det er bra at det ett sted kommer frem hva saken dreier seg om … At Kirken vil forsøke å beholde pengene fra de som har bekreftet at de er katolikker, har jeg forståelse for, men hvorfor vil de også ha pengene for dem som de ikke har fått tak i? Her er vi i en mildt sagt pinlig situasjon …. men jeg synes det er bra at du engasjerer deg!
Til dette svarte jeg (her lettere redigert):
Jeg kritiserer ikke hele VLs dekning av denne saken, og jeg har ikke skrevet noe leserinnlegg til VL som uttrykker noe slikt, men jeg skrev på Verdidebatt at jeg syns de to nevnte oppslagene var utidige, problematiske, unødvendige … og det står jeg for. Jeg har hatt ganske mye kontakt med redaksjonen i VL de siste månedene … oftest har vi hatt en fin tone, men ikke alltid.
Det var tåpelig og amatørmessig at OKB registrerte personer uten å sjekke om de helt sikkert var katolikker, men størrelsen på dette problemet avhenger av om man mener de som ble registrert på denne uforsvarlige måten og som har bekreftet at de er katolikker, faktisk er lovlig registrert.
Fylkesmannens anmeldelse og den voldsomme moralske indignasjonen fra noen katolikker bygger på at også disse var ulovlig registrert, og da blir det snakk om veldig store beløper og om bevisst lureri fra OKBs side. Jeg mener ikke at disse ble ulovlig registrert, og det ser det ut til at du heller ikke mener.
Hvis vi snakker (bare) om de feilregistrerte, så er det fortsatt et alvorlig problem, men likevel i en helt annen størrelsesorden enn den svindelen Fylkesmannen har gjort det til, med en anmeldelse om underslag på opp til 50 millioner kroner.
Nå er vi jo alle spente på om OKBs anke vil føre fram. Hvis vi får godkjent medlemmene som har bekreftet at de er katolikker for 2015 og tidligere år, vil jo det meste være vunnet. Jeg syns som deg at OKB bør gi opp å kjempe for de uavklarte, men jeg ser det vel som argument i forhandlingene og ikke som en veldig stor sak.
På katolsk.no er det lagt ut en norsk tekst som forklarer forenklingen i prosessen for ekteskapsannulleringer. Jeg tar med de to viktigste tingene derfra:
1. At det bare skal være én dom i favør av aktiv annullering. Det synes hensiktsmessig at det ikke lenger kreves en dobbel avgjørelse i favør av en ekteskapsannullering, slik at partene tillates å inngå nye kanonisk gyldige ekteskap. Den moralske visshet som den første dommeren har kommet til i henhold til loven, skulle være tilstrekkelig. …
4. En forkortelse av den juridiske prosessen. I tillegg til å gjøre prosessen for annullering av ekteskap raskere, har det blitt opprettet en kortere form for å prøve annulleringssaker – i tillegg til den dokumentariske prosessen som allerede er godkjent og i bruk – som skal brukes i saker hvor anklagen om ekteskapelig ugyldighet støttes av spesielt åpenbare argumenter. Om en slik forkortet domsprosess skulle sette prinsippet om ekteskapets uoppløselighet i fare, ønsker paven at biskopen selv i slike saker skal konstitueres som dommer, fordi han er i kraft av sitt hyrdeembete sammen med Peter den største garantist for katolsk enhet i tro og disiplin.
Kirkerettseksperten Edward Peters, som jeg leser ganske ofte, liker den første av disse forandringene, at man ikke lenger skal trenge en dobbel avgjørelse. Men den andre nyheten, en kortere form for å prøve ukopliserte annulleringssaker, er han ganske kritisk til. Han skriver bl.a.:
Article 14 of the Ratio lists ten or twelve factors that enable an annulment petition (to which the parties agree) to be heard in a fast-track process. Note that the factors listed are simply examples of things enabling an annulment case to be heard quickly. Clearly, it is expected that other factors will also suffice.
The factors listed so far are (my trans): lack of faith that results in simulation of consent or an error that determines the will; brevity of married life; abortion procured to prevent procreation; stubborn persistence in an extramarital affair at the time of or just after the wedding; improper concealment of sterility or of a serious and contagious disease; concealment of children from a previous relationship; concealment of incarceration; entering marriage for reasons completely foreign to married life; unplanned pregnancy of the woman; physical violence inflicted to extort consent; lack of use of reason proved by medical documents; and so on.
Looking at the examples offered … they confuse several complex aspects of consent law, they seem to treat some fact patterns as if they were quasi-impediments to marriage, and they introduce into consideration some matters that have little (perhaps no) jurisprudence behind them with which to assist bishops assessing their significance in a marriage case. ….
Er det nyttig og nødvendig for samvittighetens skyld, kan man vel legge til. Jeg ble stilt spørsmål om dette av en amerikaner for et par dager siden, og svarte at det syntes jeg ikke. Skulle man gå med på å registrere en persons 10. ekteskap, men ikke homofile ekteskap? Kirkene har sine regler, men arbeider man for en stat, må man vel godta å følge statens regler i nesten alle saker.
Mercatornet vurderer det på samme måte, redaktør Carolyn Moynihan skriver:
Kim Davis, an elected county clerk from Kentucky, is in jail today for contempt of court. Her name is making headlines around the world for her refusal to issue marriage licenses to same-sex couples – or, indeed, to any couples for the time being. I admire Mrs Davis for taking a stand that requires a lot of courage but, as I explain in my piece on the subject, I think she goes too far. …
… The new marriage law means that same-sex couples have the right to obtain marriage licenses. Mrs Davis doesn’t have to, and should not have to, issue them personally, but she can and should allow any of her assistants who are willing (and some are) to issue them. Instead, she put a stop to the issuing of all marriage licenses whatsoever by anyone on her office. It seems that she thought in this way to avoid the charge of discrimination. …
… That is not quite the right way to go about conscientious objection to the new marriage law, according to Ryan T. Anderson, whose objections to same-sex marriage and the Supreme Court’s role in it are well known. He says that there are ways to accommodate conscientious objection without denying people what they have a right to under the law. North Carolina provides a great example. The state legislature earlier this year passed a law that protects magistrates who object to performing solemnizing ceremonies for same-sex marriages and clerks who object to issuing same-sex marriage licenses. It also makes clear that no one can be denied a marriage license, but magistrates or clerks could recuse themselves from the process behind the scenes should they have sincere objections to same-sex marriage.
Hos First Things derimot blir hun støttet av redaktør R. R. Reno:
I’m sympathetic to Kim Davis, the county clerk in Kentucky who has stopped signing marriage licenses. In her position, I’d do the same.
Her decision was straightforward, it seems. After Obergefell, the Supreme Court decision mandating a national right to same-sex marriage, Davis decided that she could not affix her signature to documents perpetuating the falsehood that husbands can have husbands and wives have wives. To do so would be to act in a way contrary to her conscience as formed by her Christian faith. With admirable consistency, she decided to stop signing marriage licenses altogether, not wanting to discriminate against gay couples. …
OPPDATERING 7/9-15:
Kirkerettseksperten Edward Peters støtter Renos artikkel (over) – se her.
Peters skriver også et ganske lang innlegg til støtte for Kim Davis. Det ser ut fra dette argumentet ut til å være i orden å gi homofile en slags partnerskapsavtale (som vi hadde i Norge fra tidlig 90-tall), men altså ikke en tillatelse til å gifte seg. Men hva hvis man sier at samfunnets og Kirkens forståelse av ekteskap er to svært forskjellige ting, vil ikke da en kristen statsansatt kunne gi tillatelse til ekteskap for to av samme kjønn, slik staten forstår ekteskapet?
Vårt Land skriver slik om dette i dag:
Fylkesmannen har nå regnet ut at Tromsø stift har fått uberettiget støtte for 2.662 personer – til sammen 2.583.798 kroner – og krever pengene tilbakebetalt – et krav Tromsø stift nå vil innfri.
– Hvorfor har dere kommet til en annen konklusjon enn OKB?
– Vi aksepterer det offentliges forståelse av regelverket. Vi mener at en som er døpt katolsk i Polen også er katolikk i Norge, men skjønner at offentlige myndigheter ikke vil stille seg i en situasjon der de må vurdere en innmelding gjort i utlandet, sier Sverdrup-Thygeson.
Det står videre i artikkelen at de mister svært mye penger også for i år: «Siden det ikke gis støtte for personer som i opprydningsaksjonen ble bekreftet etter 1. januar i år, får Den katolske kirke støtte for betydelige færre medlemmer i år enn i fjor. Men neste år vil Troms stift også få støtte for de nesten 2.000 personene som ble bekreftet i løpet av 2015.»
Kommunale penger kommer også ti tillegg til de 2,5 millionene til staten. Alt i alt blir det veldig mye penger å betale for Tromsø stift som bare har 6-7.000 medlemmer. Oslo katolske bispedømme vil betale tilbake penger for de feilregistrerte, men har anket kravet om å betale tilbake for de som virkelig er katolikker. For de nordiske folkekirkene – som også har medlememr som ikke personlig har bekreftet sitt medlemsskap – har staten ikke en gang begynt å se på saken. Det hele er ganske underlig.
Jeg publiserte følgende innlegg på Verdidebatt for to dager siden:
Man må i dag (2/9-15) igjen stille seg dette spørsmålet, når avisa for nte gang gjentar at biskop Eidsvig ble advart mot å fortsette en registreringspraksis som var uforsvarlig.
Riktignok har de i dagens artikkel konkretisert dette med et brev skrevet i desember 2012, som i alle fall jeg ikke tidligere har hørt om.
Men at vår kirke i en periode registrerte mennesker man antok var katolikker, uten å sjekke med dem om dette var korrekt, beklaget biskopen for første gang i oktober i fjor, og beklagelsen er blitt gjentatt mange ganger siden. Det har også blitt skrevet mange ganger (mest i VL) at dette ble tatt opp internt i det katolske Norge; at noen mente at denne praksisen måtte avsluttes øyeblikkelig, mens andre mente at det nok var uheldig, men ikke ganske så alvorlig – og hvordan skulle man ellers få registrert de tusenvis av katolikker som faktisk bor i Norge?
I alle tilfeller ble denne registreringspraksisen avsluttet i oktober i fjor, og Oslo katolske bispedømme (OKB) ble bedt om å få oversikt over alle som var registrert de siste årene. De fleste av dem bekrefter at de er katolikker, men noe over 5.000 er blitt strøket fordi de ikke er katolikker eller ikke ønsker å være registrert. For disse er OKB villige til å tilbakebetale det de har fått for mye betalt.
Men så har det overraskende (for meg i alle fall) skjedd at fylkesmann og departement ikke vil godta noe annet enn aktiv registrering av alle medlemmer, og av den grunn ønsker man å ta fra OKB over 80 millioner kroner – for utbetalte penger til folk som virkelig er katolikker. Jeg skrev om det på verdidebatt i juli.
Forrige uke anket OKB avgjørelsen til Fylkesmannen i Oslo og Akershus, og deres hovedpoeng var at en slik forståelse av aktiv innmeldelse i trossamfunn ikke har belegg i norsk lov. Dette har VL skrevet litt om, men ikke veldig mye. Det har også kommet fram at de nordiske folkekirkene ikke har blitt avkrevd aktiv registrering av alle sine medlemmer slik vi katolikker har. Dette har VL nevnt i en eneste artikkel (så langt jeg vet), men jeg har ikke fått plass til et leserinnlegg om denne saken, publisert på Verdidebatt her.
Jeg undrer meg altså over hvorfor Vårt Land bruker forholdsvis liten plass på den siste utviklingen av denne registreringssaken, samtidig som man stadig terper på det gamle.
I en artikkel i Catholic Herald leser vi at minst 450.000 av Syrias (i 2011) 1.177.000 kristne har forlatt landet. En katolsk patriark bønnfaller de unge om å ikke reise:
… Melkite Greek Catholic Patriarch Gregorios III said the exodus, “an almost communal wave of youth emigration”, raised questions about the future of the Church in Syria.
In an open letter, a copy of which was sent to Catholic charity Aid to the Church in Need, the patriarch said: “The almost communal wave of youth emigration, especially in Syria, but also in Lebanon and Iraq breaks my heart, wounding me deeply and dealing me a deadly blow.
“Given this tsunami of emigration… what future is left for the Church? What will become of our homeland? What will become of our parishes and institutions?”
Recognising the many problems of life in Syria today, the Patriarch said he wanted to “implore” young people to remain.
He stated: “…Despite all your suffering, stay! Be patient! Don’t emigrate! Stay for the Church, your homeland, for Syria and its future! Stay! Do stay!”
At least 450,000 of Syria’s pre-2011 Christian population of 1.17 million are either internally displaced or living as refugees abroad.
Jeg skrev dette leserinnlegg til Vårt Land i forgårs, og etter å først ha hørt at de ville trykke det i papiravisa, fikk jeg en time etterpå melding om at de ikke hadde plass til det. Jeg har så lagt det ut på verdidebatt.no.
Den katolske kirke har blitt behandlet svært strengt av Fylkesmannen i Oslo og Akershus de siste månedene, forsøkt fratatt statsstøtte for titusener av katolikker som har bekreftet at de er katolikker, og til og med politianmeldt.
Fylkesmannen har krevd 40 millioner tilbakebetalt fordi de og Kulturdepartementet har fortolket reglene slik at medlemmer i et kirkesamfunn i et annet land aktivt må melde seg inn i samme kirkesamfunn i Norge (når de flytter hit) for å kunne utløse statsstøtte – et prinsipp flere jurister mener er feil.
Og stor var forbløffelsen da Vårt Land nylig kunne offentliggjøre at den svenske, finske og islandske folkekirken, som også har meldt inn medlemmer i Norge (bare) fordi de er medlemmer i hjemlandet, ikke blir behandlet på samme måte som katolikkene. Disse nordiske lutherske kirkene har så langt ikke (ifølge media) fått bekreftet noen av sine medlemmer, og de har heller ikke nå blitt bedt om å gjøre det, langt mindre blitt bedt om å tilbakebetale statsstøtte. Også for 2015 har de fått støtte for alle sine ubekreftede medlemmer, mens Oslo katolske bispedømme har for i år blitt fratatt støtte for ca 30.000 medlemmer bare fordi disse bekreftet sitt medlemskap rett etter nyttår.
Fylkesmannen sier at de ikke har hatt kapasitet til å gjøre noe med dette så langt, men at de skal ta det opp til høsten – en svært tynn forklaring, syns jeg. Og for meg virker det utenkelig at de skal komme til å behandle de nordiske folkekirkene slik de har behandlet oss katolikker, dvs kreve tilbake titalls millioner kroner i statsstøtte gitt til disse kirkesamfunnene de siste årene.
Jeg mener selv at disse nordiske folkekirkene ikke har gjort noe galt, men – selv om vi katolikker har registrert noen mennesker feilaktig de siste årene, og bør betale penger tilbake for disse – at også vi bør også få godkjent støtten for alle katolikker som virkelig har bodd i Norge de siste årene. Og behandles vi som disse andre kirkesamfunnene, vil det aller mest av Fylkesmannens krav om tilbakebetaling falle bort
Oddvar Moi, katolsk prest, Oslo
I dag tidlig (før jeg stod opp) redigerte jeg i hodet et lite innlegg jeg ville skrive med slik overskrift, for Kulturdepartementet har (syns jeg) flere ganger det siste året vist at de håndterer kirkespørsmål på en lite heldig måte. Men Vårt Lands sjefsredaktør, Helge Simonnes, kom meg i forkjøpet, og skriver i dag at Kulturminister Thorhild Widvey bør overlate anken fra Oslo katolske bispedømme til en annen instans. Og han skriver også bl.a.:
Oslo katolske bispedømme har anket avgjørelsen til fylkesmannen i Oslo om at det skal betales tilbake 40 millioner kroner. I anken krever bispedømmet en annen ankeinstans enn Kulturdepartementet fordi departementet har «gitt uttrykk for sin oppfatning om denne saken på sentrale punkter».
Når usikkerheten er skapt om at Kulturdepartementet kan gi Oslo katolske bispedømme en rettferdig behandling, bør regjeringen sørge for å oppnevne en annen ankeinstans. Det er spesielt viktig når saken er kommet så langt at politiet har tatt ut siktelse både mot bispedømmet og deres ledere.
Thorhild Widveys departement har også problemer med andre trossamfunn, som mener at de ikke får så mye penger som de har krav på i offentlig støtte. Prinsippet er at de øvrige trossamfunnene skal motta like mye for hvert medlem som Den norske kirke får fra stat og kommune.
Man skulle tro at det var enkelt å regne ut hvor mye de øvrige trossamfunnene da skulle få, men Kulturdepartementet har valgt en praksis som sår tvil om likebehandlingen er reell. Prestene i Den norske kirke har fått lønnsøkning som følge av at bopliktene er opphevet. Kulturdepartementet mener at disse ekstrakostnadene ikke skal regnes inn i potten når fordelingen skal gjennomføres.
Det er lett å forstå at Norges Kristne Råd, som er en paraplyorganisasjon for andre kristne trossamfunn, reagerer på lovforslaget. De får følge av Human-Etisk Forbund.
Storsamfunnets behandling av religiøse minoriteter er en følsom sak flere steder enn i Norge. Norske politikere bør ha en ambisjon om å utarbeide prinsipper som tåler kritisk søkelys. Tanken om å holde prestenes lønnsøkning utenfor regnestykket, bidrar til å skape usikkerhet om regjeringens vilje til likebehandling. … …
Jeg har nettopp hørt meg gjennom de fire bindene av Jan Guillous Arn-bøker; Vägen till Jerusalem, Tempelriddaren, Riket vid vägens slut og Arvet efter Arn, og lært en hel del om Sverige på 11- og 1200-tallet. Klosterkirken Varnhem er viktig i Guillous fortelling, og på svensk wikipedia leser vi bl.a.:
Varnhems klosterkyrka är en kyrkobyggnad i Varnhem i Skara stift. Den är församlingskyrka i Varnhems församling. Kyrkan ligger vid Billingen i Västergötland, 14 km öster om Skara och 13 km väster om Skövde.
Fram till 1937 hette Varnhems församling Skarke. Klosterkyrkan fungerar som församlingskyrka och under sommaren ingår den i Klosterstaden Varnhem som är en turistanläggning som har skapats för att ta emot den anströmning av besökare som intresset kring Jan Guillous historiska romansvit om tempelriddaren Arn har skapat.
Varnhem är en romansk-gotisk kyrkomiljö. Kyrkan är byggd i kalksten och består av ett treskeppigt långhus med högkoret i öster och ett tvärskepp strax innan koret. Kyrkan har ett bastant lökformat centraltorn och ett par mindre torn i väster. Yttermurarna är stadgade med kraftiga strävpelare som ger ett mäktigt intryck. Runt högkorets absid finns en koromgång med mindre utbyggnader (kapellkrans). Mellan långhuset och den norra korsarmen finns en sakristia och på motsvarande plats i söder familjen de la Gardies utbyggda gravkor.
Interiören rymmer flera detaljer som knyter an till kyrkans långa byggnadshistoria. Strax framför det bevarade lekmannaaltaret ligger riksföreståndaren Birger jarls gravtumba med skulpterad häll. …
På platsen för Varnhems kyrka i Västergötland finns också de äldsta spåren av kristendom i Sverige, de senaste utgrävningarna har gett bevis för att kristnandet av Västergötland skedde 100 år tidigare än man tidigare trott. Man har funnit gravar från vikingatiden som vittnar om ett kristet gravskick. Den helhetsbild som undersökningar med C14-dateringar ger gör det troligt att den kristna begravningsplatsen togs i bruk under sent 800-tal. På platsen byggdes först en träkyrka och därefter en stenkyrka som tros ha uppförts senast på 1040-talet vilket gör den till den äldsta stenkyrkan på svensk mark, utanför Skåne.
Kung Sverker den äldre donerade flera gårdar och lät instifta ett cistercienserkloster tillsammans med biskop Eskil i Sverige, även rika privatpersoner gjorde stora donationer som fru Sigrid av den Erikska ätten, som donerade sin stora gård Varnhem till cistercienserorden. …..
Etter fem år og elleve måneder er mitt eksemplar av Annibale Bugninis bok «The Reform of the Liturgy 1948-75» kommet til rette igjen. Jeg leste den ferdig rett etter at jeg kom til Oslo i 2009 (det er nå akkurat seks år siden), og så ble den bare plutselig borte. Bugnini skriver sel vi detaljer hvordan liturgiarbeidet foregikk, mest etter konsilet (og detaljert, sakrament for sakrament) og den er svært lærerik (selv om man ikke alltid er enig i vurderingene han presenterer.
Slik skriver han f.eks. om arbeidet med messeforandringene:
Jeg tenkte flere ganger på å kjøpe et nytt eksemplar av boka, men nå er det heldigvis ikke lenger nødvendig. Man kan kjøpe den fra Amazon.co.uk – SE HER – men den er dyr, jeg husker at jeg fikk den svært rimelig.
Vårt Land har i dag en artikkel om Luther og reformasjonen, som dessverre ikke er utpreget presis.
Artikkelen starter slik: «Da Martin Luther – som åndens ridder – gikk i tvekamp med avlatshandelen og tok «råderett» over skjærsilden, ga han også premisser for det første Nav, trygdekassen.» og fortsetter: «Den moderne tid – mange vil si det sånn – startet med en eksistensiell krise. En ung munk, Martin Luther, gikk i store anfektelser … …»
Man kan vel knapt si at Luther og hans reformasjon innledet den nye tid i verden (hva med renessansen, opplysningstiden o.a.?), og det var Luthers kamp mot avlatsbrevene, ikke avlaten, som fikk en hel del oppmerksomhet – og avlatsbrev ble også bare solgt i en svært kort periode i Kirkens historie, og stoppet av Kirken selv pga misbrukene. Og at Europas samfunn ikke hadde hatt ordninger (kirkelige og/eller verdslige) som hjalp de fattige før på Luthers tid, er vel en ganske fantastisk påstand.
I denne engelske Wikipedia-artikkelen kan man lese en del om avlat og om praksis på Luthers tid, bl.a. dette: «This oft-quoted saying was by no means representative of the official Catholic teaching on indulgences, but rather, more a reflection of Tetzel’s capacity to exaggerate. Yet if Tetzel overstated the matter in regard to indulgences for the dead, his teaching on indulgences for the living was pure. … «
Allerede i går (29/7) som var dagen siste Windows-versjon ble frigitt, installerte jeg Windows 10 på min bærbare hjemmemaskin, og i dag har jeg installert det på to maskiner på kontoret. Det har gått ganske smertefritt, og tatt ca to timer på hver maskin.
Jeg oppgraderte ved å laste ned og kjøre programmet MediaCreationToolx64.exe nederst på denne siden.
Vårt Land skriver i dag om Magnus Malms siste bok: Som om Gud ikke finnes: En bok om sekularisering.
«Dette er et forsøk på å bryte stillheten rundt sekulariseringen. I både Norge og Sverige har vi vent oss til det som en normaltilstand», sier Malm om sin nye bok. Malm mener at vi lurer oss selv til å tro at samfunnet blir sekularisert av seg selv, mens det i virkeligheten er en helt annen kraft som er årsaken. «Jeg tror kirken sekulariserer verden, og ikke omvendt», sier han.
Malm peker på at selv om man gjerne skiller mellom konservative og liberale i kirken, er begge fløyer skyldige i denne saken. «Den liberale tradisjonen har sekularisert troens kjerne. Har Jesus virkelig stått opp? Er undere virkelige? Skjedde det en jomfrufødsel, eller var det bare en metafor? De konservative derimot, er nøye med kjernen, men sekulariserer alt annet. De mener Gud ikke er interessert i eller har noe med politikk, miljø og økonomi å gjøre. Troen blir en privatsak, og det er en feilslutning, sier Malm, som mener dette er en arv fra opplysningstiden. Da var det en akkumulert aggresjon over hvordan kirken og staten hadde oppført seg, og man mente at kirken måtte bort fra staten. Konklusjonen ble dermed at troen ble en privatsak. Men feilslutningen var at kirken ikke bare ble fjernet fra staten, den ble også fjernet fra samfunnet», sier han.
…. (noen politikere) «sier det samme som makten alltid har gjort: Dette er ikke kirkens oppgave. Men det er det kirken selv som skal definere. Og jo, kirken skal ytre seg, fordi denne verdenen er Guds verden. Den kan ikke privatiseres. Men den kan heller ikke politiseres, altså bli kortsiktig partipolitikk. Det er viktig at kirken er forankret i Skriften og dens 2000-årige tradisjon. Ellers blir kirken en slags meningslobby for den til enhver tid rådende oppfatningen.»
Malm tror at det sekulære samfunnet vil blir mer og mer utfordret av muslimske innvandrere i årene som kommer, og at kirken har noe å lære. «Her kommer det mennesker som ikke mener at troen på Gud er en privatsak. Som sier at troen også handler om hvordan jeg kler meg, hva jeg spiser, hvordan jeg forholder meg til sex og penger. På mange måter ligner islam, slik normale muslimer praktiserer det, mer på den opprinnelige kirken enn vår sekulariserte opplysningskristendom, som har blitt totalprivatisert», sier Malm.
Jeg må bekjenne at jeg et godt stykke på veie deler Malms synspunkter, både på den liberale teologiens fallitt, og på de konservative kristnes tendens til å fjerne den kristnes tro fra den virkelige verden.
Onsdag kveld kom vi tilbake fra fine dager i Nord-Italia, og om et par dager reiser min kollega på feire i tre uker. Det betyr at jeg blir nokså bundet til Oslo og St Hallvard menighet, med mange messer og alt som må dukke opp av sykebesøk og begravelser o.a., men det pleier heldigvis ikke være veldig travelt om sommeren.
Det nærmer seg også mine studiemåneder (vi reiser til Roma 12/10) og i går bestilte jeg en hel del bøker fra Amazon (om katolsk liturgi fra ca 1200 til 1600) som jeg skal lese kommende høst/vinter.
(Under finner man et leserinnlegg jeg har skrevet til Vårt Land. Jeg hadde skreevet en del fyldigere (les dette på Verdidebatt), men det ble for langt for VL, så her er den forkortede versjonen)
Fylkesmannen krever mange millioner i tilbakebetaling fra katolikkene ved å forkaste deres medlemmer
Ja, faktisk er det så mye som 85 millioner Fylkesmannen i Oslo og Akershus tar fra Oslo Katolske bispedømme (OKB) nettopp fordi de forkaster titusener av kirkens medlemmer. Noen enkle regnestykker vil vise det, og Fylkesmannens argument henger ene og alene på en bestemt og ganske ny (for de fleste) forståelse av aktiv innmelding (av personer som allerede er medlemmer av samme kirkesamfunn i andre land).
Fylkesmannen får følgende tall på hvor mye OKB må betale tilbake, når de ikke tar med personer som har bekreftet at de er katolikker og fortsatt ønsker å være registrert som medlemmer:
Mottatt støtte for for mange personer, i 2011 6.524 personer, i 2012 18.143 personer, i 2013 29.411 personer, i 2014 40.429 personer. Totalt utgjør dette kr 40.581.723.Selvsagt må Oslo katolske bispedømme tilbakebetale en hel del penger for sin feilaktige registreringspraksis de siste årene. Men når vi regner med (og altså godkjenner) de som har bekreftet sitt medlemskap, men trekker fra alle som er blitt feilregistrert og alle de som vi ikke hadde klart å få noe svar fra innen fristen, får vi følgende tall: (NB dette er er min private og ganske omtrentlige utregning.)
Mottatt støtte for for mange personer, i 2011 ingen, i 2012 2.330 personer, i 2013 7.320 personer, i 2014 12.621 personer. Totalt må OKB betale tilbake til staten kr 9.697.189.Vi ser altså at en veldig stor del av summen (30 millioner av de 40 millionene) kommer av at Fylkesmannen har forkastet bekreftelsene for registrerte medlemmer – inntil den dagen bekreftelsen er mottatt. Men det er svært underlig at de vil legge så stor vekt på en definisjon som aldri hadde blitt kommunisert før i februar 2015. Til disse tallene for staten må vi legge til tilsvarende tall i kommunal støtte, så totalt er det 60 millioner Fylkesmannen vil ha tilbakebetalt for katolikker som alle har bekreftet at de fortsatt vil stå registrert – og i tillegg kommer tallene for 2015.
Ja, faktisk har Fylkesmannen bestemt seg for å ta fra oss ca 25 millioner kroner også for 2015, ved å stryke nesten 30.000 av våre medlemmer. Totalt vil altså Fylkesmannen ta fra OKB 105 millioner kroner i medlemsstøtte for årene 2011 til 2015, mens tallet for feilregistrerte og ubekreftede medlemmer ville innebære (bare) 20 millioner (alle beløp er statlig og kommunal støtte samlet).
Oddvar Moi
Katolsk prest, Oslo
Når dette skrives på søndag, er det allerede femte dag av vår sommerferie til Nord-Italia. I går var vi i Cremona, i dag i Mantova (det meste av dagen) og i Brescia (om kvelden). I morgen skal vi kjøre til Verona og hente min svigerinne og hennes mann og sammen gå på turer høyt oppe i fjellene, i Alta Badia, og bo en uke i en landsby som heter La Valle (La Val). Deretter har vi tre dager i Milano før vi setter kursen nordover igjen. Det er veldig varmt her i lavlandet (38 gr. maks så langt), men i høyden (ca 15000 m) blir det ganske norske temperaturer.
