Her er de neste bøkene jeg skal lese – i denne rekkefølgen:
Corpus Mysticum: The Eucharist and the Church in the Middle Ages – Henri de Lubac SJ
WESTERN CHURCH IN THE MIDDLE AGES – Dr John A. F. Thomson
Ritual in Early Modern Europe (New Approaches to European History) – Edward Muir
Det er med stor sorg jeg må meddele at Lars Roar Langslet døde i morgentimene idag, noen få dager efterat han hadde mottatt sykesalvingen og viaticum. …
Langslet konverterte i 1963. Det annet vatikankonsil var begynt, og Kirken hadde behov for gode formidlere. Den fremste av disse var hans nære venn, pater Hallvard Rieber-Mohn, men sammen gav de to og biskop John Willem Gran norsk katolisisme en stemme som ble forstått og tatt alvorlig. Den katolske tro var for første gang siden reformasjonen et stort og viktig tema i norsk presse og åndsliv. Lars Roar Langslet fortsatte å skrive om sin tro helt til det siste. En viktig bok var Tanker om tro (2013), som jeg anbefaler sterkt. …
Biskop Eidsvig skriver dette (og mer) og Langslet i dag.
Svenske Dagen melder tidligere i dag at Gunnel Vallquist er død, og skriver dette om henne:
Författaren och akademiledamoten Gunnel Vallquist har avlidit, vid en ålder av 97 år, uppger Svenska akademien i ett pressmeddelande. Hon har sedan 1982 varit en av de 18 ledamöter, som bland annat utser Nobelpristagaren i litteratur.
Gunnel Vallquist var en författare och översättare som var tydlig med sin kristna tro. Hon konverterade till katolicismen, och rapporterade bland annat från Andra vatikankonciliet, det stora katolska kyrkomötet på 1960-talet som omformade kyrkans historia.
Hon har också varit ledamot av den svenska Bibelkommissionen, mellan 1973-1980, och 1976 blev hon Teologie hedersdoktor vid Lunds universitet.
När Svenska akademien i ett pressmeddelande berättar om dödsfallet lyfter de också fram hennes kristna tro, och vilket betydelse den haft för hennes författarskap.
«Gunnel Vallquist hade en stark och respekterad ställning inom den katolska kyrkan. Mycket av hennes författarskap präglas också av hennes personliga tro», skriver de.
Den svenske katolske biskopen, Anders Arborelius, skriver også slik om henne:
«Gunnel Vallquist var en välkänd röst för katolska kyrkan i flera svenska akademiska sammanhang. Efter att ha följt det Andra Vatikankonciliet på plats i Rom lyckades hon visa mycket av den katolska kyrkans utveckling i modern tid, och hon fick många att öppna ögonen för katolsk tradition och teologisk förnyelse.
Hon hade en särskild personlig kärlek till fransk spiritualitet och litteratur, och gjorde det katolska Frankrike mer känt i Sverige. Hon hade också en stor förkärlek för att debattera och var mycket engagerad i teologiska samtal, i synnerhet om kyrkans enhet. Må hon vila i frid.»
I et brev fra troskongregasjonen datert 1. desember i år står det at at Erik Andreas Heyerdahl Holths prestevielse i Polish National Catholic Church er gyldig, og at han dispenseres fra forpliktelsen til sølibat. Paven gir samtidig biskop Bernt Eidsvig fullmakt til å inkardinere p. Holth i Oslo katolske bispedømme og gi ham et pastoralt oppdrag.
Han vil inkardineres og settes inn i tjenesten allerede 7. februar i St. Paul menighet i Bergen, som han har tilhørt siden han ble opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap i 2012.
Polish National Catholic Church er «Moderkirke» for Den nordisk katolske kirke, hvor p. Holth gjorde tjeneste som prest i ti år, fra 2001 til 2011. Før det virket han syv år som prest i Den norske kirke. De senere år har han gjort frivillig innsats som kateket og leder for ekteskapskurs i St. Paul, og han har også vært nestleder for menighetsrådet.
Erik Andreas Holth er gift og har tre barn. Han blir Oslo katolske bispedømmes fjerde gifte prest.
Denne informasjonen er tatt fra katolsk.no, og det er gledelig at p. Holths ventetid nå er over. Så langt jeg vet er det ikke helt klart hva hans tjeneste skal bestå i, for det er ikke til å stikke under en stol at enkelte praktiske ting skaper problemer for oss gifte prester. P. Holth må nok fortsette sin jobb i videregående skole i (nesten) full stilling av økonomiske grunner, og vil bare kunne være prest på deltid. Av de to gifte mennene som ble ordinert i 2014 er den ene prest ved siden av full stilling, og den andre er pensjonist og jobber 50% i en menighet.
Selv ble jeg ordinert i januar 2000, og jobbet de første 6 årene 60% på St Skole i Bergen og 40% i menigheten. De siste nesten 10 årene har jeg vært prest på fulltid, men heller ikke det har vært uten problemer, for jeg kan ikke få noen ledende stilling (som f.eks. sogneadministrator) siden jeg er gift, og det ble ikke noen ordning på min avlønning før i mars 2014 – etter nokså lange og vanskelige forhandlinger.
Etter årevis med utgravinger kan arkeologene for første gang vise hvordan Barcode-området så ut for 400 år siden. «Generelt er jeg litt tilbakeholden med å si at vi arkeologer alltid skriver ny historie, men i dette tilfellet vil jeg faktisk påstå at vi gjør det.» Det sier seniorrådgiver og arkeolog Jostein Gundersen i kulturminneavdelingen hos Riksantikvaren.
I snart ti år har Norsk Maritimt Museum og Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) drevet arkeologiske undersøkelser i Bjørvika. For første gang kan arkeologene nå presentere et bilde av slik de tror Oslo havn så ut rett etter reformasjonen og frem til bybrannen i 1624.
Illustrasjonen er laget av arkitekt Ole A. Krogness på oppdrag fra Riksantikvaren. Den er basert delvis på funn og delvis på kvalifisert gjetning.
– Det var først da vi startet utgravingen ved Barcode, at vi virkelig fikk øynene opp for at her var det vesentlig mye ny kunnskap og informasjon som kom til å dukke opp. Dette har bidratt til å endre vår oppfatning av hvordan havneområdet har vært brukt, sier Gundersen.
Les mer om dette på osloby.no – og se den stor, hvite og flotte Hallvardkatedralen litt til høyre i bildet.
På øverste bilde har jeg nettopp kommet opp fra årets første bad, 1/1 kl 12.00! Den ganske berømte Amadores-stranda ligger rett nedenfor vår leilighet. Det andre bildet viser utsikten fra vår balkong ved solnedgang, Tenerife i bakgrunnen.
Jeg leste mesteparten av boka Sacrificed Unveiled, av Robert Daly, SJ, i dag og har lite godt å si om den. Kommer tilbake med mer stoff om dette om ikke lenge.
Vi var i Norge i to og en halv uke, feiret bryllupsdag, min fødselsdag og jul, sammen med en hel del besøk hos familie og venner. Nå er vi ute på det andre av tre utenlandsopphold i løpet av min ca 5 måneders studiepermisjon. Vi er på Gran Canaria, som bildet viser, og jeg har med meg over 10 bøker om Den katolske Kirke og dens liturgi, som jeg skal forsøke å lese.
Det skriver Ola Didrik Saugstad i et innlegg på Verdidebatt. Han starter med å skrive om den amerikanske «partial birth abortion», som et eksempel på at til og med levedyktige foster mistet alle rettigheter, og så fortsetter han slik:
40 år etter at Norge fikk en abortlov som ga kvinnen rett til å bestemme og fosteret mistet sine rettigheter, har man sluttet å ville vite og høre om hvordan fostre blir behandlet. Men kanskje det etter all fortielsen er på tide at dette kommer på dagsorden igjen?
På verdensbasis utføres det 40-50 millioner legale aborter årlig. Dette enorme tallet burde kunne være et utgangspunkt for en ny og fordomsfri debatt om abort, uansett hvilket syn man har på abortloven. Et sted på veien for kvinners rettigheter har noe gått veldig feil.
Debatten om den nye abortloven i Norge var hard og følelsesmessig. Jeg tok selv del og var sterkt imot lovforslaget. Ikke fordi jeg ikke var tilhenger av kvinners rettigheter eller ønsket at noen andre skulle bestemme over en kvinnes liv, for oss som tilhørte venstresiden i norsk politikk på den tiden var dette viktige spørsmål.
Jeg var imot fordi fosteret ble fratatt alle rettigheter de første tolv uker av livet. Jeg reagerte på at fosteret ble sammenlignet med en celleklump eller en blindtarm som kunne fjernes uten at noen etisk refleksjon skulle gjøres.
Abortloven var blitt diskutert i Norge i mesteparten av det 20. århundre, likevel er det to forhold på 1960-tallet som gjorde 1970-årene til abortkampens tiår. På 1960-tallet begynte rettighetstenkningen å gjøre seg gjeldende. Afroamerikanernes kamp for borgerrettigheter representerer noe av starten i den nye rettighetstenkningen som i dag dominerer vår del av verden.
Kvinners og studenters rettigheter fulgte, deretter reproduktive og homofiles rettigheter. I medisinen kom pasientenes rettigheter i søkelyset og den tradisjonelle, paternalistiske medisinen ble utfordret. Retten til å nekte behandling og retten til å dø var krav som vokste frem. Men paradoksalt nok ble fosterets rettigheter redusert eller helt fjernet.
Det andre forholdet var P-pillen som for alvor skilte sex fra reproduksjon slik at sex i seg selv ble en rettighet. Få oppdagelser har påvirket vår kultur mer enn P-pillen. …
På denne nettsiden (se nederst) har Oslo katolske bispedømme nettopp lagt ut tre nye dokumenter i medlemsregistersaken.
Les dem gjerne selv, det er disse dokumentene som ble skrevet og sendt fra advokatfirmaet Arntzen de Besche til Kulturdepartementet i midten av desember:
Rutiner for inn- og utmelding av trossamfunn – klargjøring av praksis – direkte lenke.
Supplerende bemerkninger og opplysninger – direkte lenke.
Supplerende bemerkninger og opplysninger (ettersendelse) – direkte lenke.
Jeg har vært hjemme på Jæren og bl.a. feiret min 60-årsdag – med min nærmeste familie. Jeg tar ikke med noe bilde fra den feiringen, men heller et bilde fra min (lutherske) konfirmasjon, 14. juni 1970. Jeg fikk nettopp dette bilde som min (nå avdøde) moster hadde tatt, der kan man se Time kirke i bakgrunnen. (Her er jeg bare 160 cm høy, men hadde allerede nr 43 i sko. Heldigvis vokste jeg både siste år på u-skolen og første år på gymnaset.)
Vi gifta oss 14. desember 1985 i Portland, Oregon. Her er vi avbilda i dag med 30 røde roser. Det lille bildet under er fra bryllupsdagen.
I dag feiret jeg min siste messe i Peterskirken, siden vi reiser tilbake til Oslo i morgen tidlig. Jeg ble denne gang ledet til et alter jeg aldri har benyttet tidligere; den hellige Basilius’ alter. Bildet er tatt etter messen; jeg står foran alteret med noen venner som deltok – min kone tok bildet.
Om dette alteret kan vi lese:
The subject of the altarpiece is St. Basil Celebrating Mass in the presence of the Arian Emperor Valens. St. Basil is so involved in his devotion at Mass during the Feast of the Epiphany in 372 that he does not notice Emperor Valentius enter with his retinue.
Under alteret ligger den hellige Josafat – 1580-1623. Om ham kan vi lese på katolsk.no (han døde under striden mellom de ortodokse og de som ville forenes med paven i Ukraina):
… en mobb samlet seg utenfor erkebiskopens hus. Folket krevde at Elias skulle løslates og erkebiskopen straffes. Etter tidebønnen vendte Josafat uskadd tilbake til huset og lot Elias gå med en advarsel. Men folkemengden var ikke tilfreds. De brøt seg inn i huset og angrep erkebiskopens tilhengere. Josafat gikk ut til dem og talte til dem i ord som minner om den hellige Thomas Becket: «Mine barn, hva gjør dere med mine tjenere? Hvis dere har noe imot meg, så er jeg her. Man la dem være i fred.» Til folkemengdens rop: «Drep papisten!» ble han slått i hodet med en hellebard og gjennomhullet av en kule. Det lemlestede liket ble dratt ut og kastet i elva Dvina. …
… Ved saligkåringen (i 1643) ble Josafats legeme lagt i en sølvkiste gitt av prins Leo Kasimir Sapieha. I 1706 flyttet prins Karol Radzwill relikviene til sitt slott i Bila Pidlaska, men i 1712 ble relikviene overført til basilianerkirken i Bila Pidlaska. Martyrens relikvier i Polotsk kom i 1916 midt i krigssonen i Første verdenskrig, og de ble i hemmelighet flyttet til Wien. Den 12. november 1923 hedret pave Pius XI (1922-39) Josafat med en egen encyklika med tittelen «Guds Kirke» i forbindelse med 300-jubileet for martyriet. I desember ble hans relikvier utstilt for venerasjon i Stefansdomen i Wien.
Etter krigen ble Wien okkupert av de fire seiersmaktene, og i 1949 ble Josafats relikvier i hemmelighet flyttet fra den sovjetiske sonen til Peterskirken i Roma. Den 25. november 1963 installerte pave Paul VI (1963-78) Josafats relikvier i Peterskirken, under alteret for Basilios. I anledningen 400-årsjubileet for Josafats fødsel ble relikviene den 17. juli 1982 kledd i nye gevanter og en bronsemaske, donert av den kanadiske provinsen av basilianerordenen.
De siste ukene har jeg mange morgener feiret messe ved Jesu-hjerte-alteret i Peterskirken. Det er kort vei fra sakristiet til dette alteret, og siden jeg ber sakristanene om å lede meg til et ledig alter, blir det ofte dette – siden det nå (jeg merket det så snart november begynte) er færre mennesker både i Roma og i Peterskirken, og flere ledige altere.
Om dette alteret kan vi lese følgende:
The Altar of the Sacred Heart, which on the occasion of St. Margaret Mary Alacoque’s canonization in 1923 (1920?), was decorated with a mosaic inspired by a painting by Carlo Muccioli (1857-1933).
På katolsk.no leser vi om henne bl.a.:
I mars 1824 ble Margareta Marias «heroiske dyder» anerkjent av pave Leo XII (1823-29) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Da hennes grav ble kanonisk åpnet i juli 1830 skjedde to øyeblikkelige helbredelser. Hun ble saligkåret den 18. september 1864 (dokumentet (Breve) var datert den 19. august) av den salige pave Pius IX (1846-78) og helligkåret den 13. mai 1920 av pave Benedikt XV (1914-22) sammen med den hellige Jeanne d’Arc. Hennes tålmodighet og tillit under prøvelsene bidro sterkt til hennes helgenkåring. Hennes minnedag er 16. oktober, siden dødsdagen den 17. er opptatt av den hellige Ignatius av Antiokia. Hennes navn står i Martyrologium Romanum.
Hennes visjoner og belæringer har hatt stor innflytelse på katolikkenes fromhetsliv, særlig etter at Jesu-Hjerte-festen ble forordnet for hele Kirken i 1856. Hun etterlot seg en kortfattet og rørende selvbiografi. Hun deler tittelen «Det hellige Hjertes helgen» sammen med den hellige Johannes Eudes og den salige Claude la Colombière. Hun avbildes i salesiansk ordensdrakt mens hun holder et flammende hjerte, eller mens hun kneler foran Kristus som viser frem sitt hjerte for henne.
På denne oversikten over Peterskirken er det alter nr. 44, og sakristiet er nr. 28.
I går hadde vi en fin tur til Castel Gandolfo, en kort togreise 20 km sørøst for Roma. Vi besøkte Palazzo Apostolico, der det var et fint museum som viste bilder og informasjon om pavene som hadde vært der, og også utstyr som ble brukt av pavene i tidligere tider. Fra «palasset» er det også flott utsikt over Lago Albano (som ett av bildene viser). Vi gikk også en lang tur rundt det meste av innsjøen – det var knapt 15 gr og lett overskyet.
Bildet over viser meg ivrig studerende, onsdag morgen 2. desember. Det var nydelig solskinn og behagelig å sitte ute fra kl 09 – litt før 12 ble det nesten litt for varmt, så jeg pakket sammen og gikk på kontoret (på Det Norske institutt). Det har blitt kaldere i Roma også de siste ukene, ganske kjølig etter kl 16, og sola går ned rundt kl 17 – men jeg forstår at det er en del bedre enn slaps o.l. i Norge. Vi har vært heldige og hatt mye fint vær i november, og også nå i starten av desember, mens det var noe mer regn i oktober – men da var det samtidig ganske varmt.
Jeg merker at det er lavsesong i Roma nå; det merker jeg tydelig når jeg feirer messe i Peterskirken om morgenen (07.30), og det er forholdsvis glissent på kafeer o.l. rundt om i byen. De som kjenner byen godt sier at det vil ta seg opp i midten av desember og holde seg ut januar. Februar er en rolig måned igjen, og så er det visst fullt av turister igjen fra mars og ut oktober.
Boka jeg leser på bildet er The Late Medieval English Church: Vitality and Vulnerability Before the Break with Rome, av G. W. Bernard. Amazon skriver om boka:
The later medieval English church is invariably viewed through the lens of the Reformation that transformed it. But in this bold and provocative book historian G. W. Bernard examines it on its own terms, revealing a church with vibrant faith and great energy. Bernard looks at the structure of the church, the nature of royal control over it, the clergy and bishops, the intense devotion and deep-rooted practices of the laity, anti-clerical sentiment, and the prevalence of heresy. He argues that the Reformation was not inevitable, nor made unavoidable by the defectiveness, corruption, superstition or outdatedness of a church ripe for a fall: the late medieval church had both vitality and vulnerabilities, the one often linked to the other. The result is a thought-provoking study of a church and society in transformation.
Som vi leste i Aftenposten i går – og jeg nevnte her – jobber ikke politiet i Oslo med anmeldelsen mot OKB for øyeblikket. Det fikk sjefredaktør Simonnes i VL til å skrive på Verdidebatt:
Provoserende sent av politiet i Oslo
Oslo-politiet må få beskjed om at etterforskningen av Oslo katolske bispedømme ikke kan trekkes ut i langdrag.
Det er ikke hverdagskost at et trossamfunn og deres ledere blir siktet for grovt bedrageri i mange millioners-klassen. Saken har skapt voldsom furore i Oslo katolske bispedømme
Det er tusenvis av medlemmer som opplever å være berørt. Ledelsen i Oslo-politiet ser ikke ut til å forstå hva det betyr for et trossamfunn å ha en slik anklage hengende over seg.
Ifølge Aftenposten har politiet i Oslo i høst nedprioritert etterforskningen i saken der Oslo katolske bispedømme er siktet for å ha jukset med medlemslister. I vår lå også saken urørt i flere uker. Det er nå usikkert om en eventuell tiltalebeslutning vil foreligge før jul, slik politiet har signalisert tidligere. ….
På en måte er jeg enig – i alle fall i at myndighetene behandler oss ganske dårlig når det gjelder denne støtten/ skatterefusjonen – men jeg tillot meg likevel å skrive dette svaret til Simonnes:
Er det ikke heller departement og regjering vi venter på?
Men kanskje denne sendrektigheten fra politiet kan forstås på en litt annen måte:
Ved å si at Fylkesmannen i Oslo og Akershus dummet seg ut da de i februar politianmeldte Oslo katolske bispedømme før saken var grundig nok utredet. Det skrev tidligere sivilombudsmann Fliflet ganske tydelig i et vedlegg OKB i august la ved sin anke til Fylkesmann og departement. Politiet vurderte heller ikke denne saken grundig nok før de gikk til en helt unødvendig dramatisk aksjon.
Nå i høst har de norske styresmaktene for alvor begynt å vurdere om (det nye) kravet om aktiv innmelding i trossamfunn virkelig kan opprettholdes – representanter for de nordiske folkekirkene er i høst blitt innkalt til samtaler med Fylkesmannen, siden de i flere år har hatt en praksis lignende OKB. Så langt vet ingen hva konklusjonene vil bli – for katolikkene eller de nordiske folkekirkene.
Så hvordan kan politiet vurdere en anmeldelse når det er full forvirring om det som er gjort – å melde personer inn i trossamfunn uten deres aktive medvirkning – er lovlig eller strengt forbudt? Det kan være at politiet nedprioriterer saken fordi de ikke vet hvordan de skal håndtere den. Men jeg er enig i at det hadde vært mye bedre at de hadde sagt rett ut hva de tenker.
Og til slutt: Det er egentlig statsmakten, departement og regjering, som kan løse denne saken for katolikkene i Norge. Deres svar vil avgjøre om vi skal måtte gi fra oss 20 eller 105 millioner i stat- og kommunestøtte – som jeg har skrevet om her – og det er de som egentlig bestemmer hvordan denne politianmeldelsen skal avgjøres.
I kveld leser jeg i Aftenposten at politiet har tatt en pause i etterforskningen av Oslo katolske bispedømme, etter at Fylkesmannen i Oslo og Akershus i februar anmeldte biskopen og økonomen i bispedømmet for bedrageri av 50 millioner kroner. Slik skirver de:
…Det er forøvrig bare én etterforsker som har jobbet med saken. Aftenposten får opplyst at hun «i noen uker» har vært flyttet over til en annen sak. Det understrekes at etterforskeren ikke er tatt av saken, og etterforskningsleder ved Finans- og miljøkrimseksjonen, Rune Skjold, sier at hun «forhåpentligvis er tilbake for å jobbe med den i løpet av desember».
«Jeg vil ikke spå noe tidspunkt for etterforskningsslutt», sier Skjold. …
«Vi er skuffet over at påtalemyndighetene ennå ikke har kommet med en konklusjon. Et helt bispedømme med over 130.000 medlemmer venter på hva som skjer i denne saken, og vi hadde håpet på en avklaring før jul. Det er en stor belastning å leve i en uavklart situasjon, og det er en stor belastning for alle involverte at denne saken drar ut i tid», skriver Wade. …
…OKB har gjennom flere redegjørelser hevdet at de ikke har gjort noe ulovlig. Kirken er uenig i at medlemskap krever «aktiv og uttrykkelig» innmelding eller bekreftelse, og mener det avgjørende er om de registrerte faktisk var katolikker da de ble registrert.
Det er selvsagt ubehagelig å måtte vente i måned etter måned på en avklaring. På den annen siden kan det være en fordel at man først får svar fra myndighetene og juridiske eksperter (event. domstolene) om det er nok at disse registrerte medlemmene virkelig er katolikker, eller om de i tillegg også må registrere seg ekstra og aktivt her i Norge. Da vil man få svar på om det er 10 eller 50 millioner statlige kroner OKB har mottatt for mye.
Lørdag ettermiddag gikk vi for å se på den store og berømte kirken San Lorenzo Fuori le Mura – som ligger litt utilgjengelig til bak Termini, utenfor den gamle bymuren. På vei dit gikk vi forbi Forum og kirken Santa Maria in Aracoeli – som jeg har sett flere ganger før, men ikke i år – så vi gikk innom en liten tur (se under).
Vi kom så til den hellige Laurentius’ kirke, og her viser jeg fem bilder, bl.a. av pave Pius IX, som etter eget ønske er gravlagt her.
På vei hjem utpå kvelden (etter pizza ikke langt fra Colosseum) gikk vi forbi Panteon, og så at Santa Maria sopra Minerva (der hl Katarina av Siena ligger under høyalteret) var åpen og orgelet spilte – der hadde jeg heller ikke vært innom før på denne turen.
Jeg har aldri vært noen tilhenger av teologien og gudstjenestepraksisen hos Livets Ord, tvert imot, tidlig på 90-tallet var jeg aktiv i en gruppe som prøvde å hjelpe avhoppere fra denne og lignende menigheter. Likevel får jeg lite sympati for fjernsynsprogrammet Uppdrag Granskning, som i går hadde en reportasje om økonomien i Livets Ord, og til Ulf Ekman, (mest) på 80- og 90-tallet. Vårt Land refererer til dette programmet (nokså ukritisk), mens Livets Ord selv (og menigheten er nok i dag ganske ulik det den var på 90-tallet) svarer konkret på mange av anklagene som ble presentert – at flere av anklagene er feil, og at programmet et svært ensidig og urettferdig, nærmest uredelig. Se mange konkrete svar her, og her et uklippet intervju med dagens forstander. Og om Ulf Ekman sier forstander Joakim Lundqvist:
Ulf är inte längre en del av vår rörelse, men under de år han var det lärde vi känna honom som en generös och engagerad människa med stort hjärta både för Livets Ord och vårt arbete.
Till Ulfs försvar ska sägas att han under sina år som pastor tog ut en mycket modest månadslön och ofta avstod den helt i tider av ekonomiska utmaningar. I vår dokumentation av gåvor till arbetet genom åren finns Ulf själv ständigt med bland de mest generösa givarna.
Genom vår historia finns det saker som hade genomförts på ett annorlunda sätt idag, men att påstå att Ulf skulle ha utnyttjat människors godtrogenhet för att samla sig privata rikedomar är en felaktig och djupt orättvis beskyllning.
OPPDATERING:
Jeg leser nå at Ulf Ekman selv har skrevet om dette på sin blogg.
OPPATERING 2:
Norske Dagen skriver litt utpå dagen en hel del om denne saken
