Generelt

Livets dag

2015livetsdag25. mars er dagen for Livsvern i Oslo katolske bispedømme, og brosjyren til årets markering av dagen innledes slik:

Pave Frans ber oss reflektere over hvordan barn minner oss på at vi alle som barn har vært totalt avhengige av andres hjelp og velvilje.

«Derfor er barn i seg selv en rikdom for menneskeheten og for Kirken, fordi de minner oss stadig på den nødvendige betingelsen for å komme inn i Guds rike: ikke å anse oss selv som uavhengige av andre, men erkjenne at vi har behov for hjelp, kjærlighet og tilgivelse. Hver og en av oss! …

La oss ta i mot og verdsette våre barn, som bringer så mye liv, glede og håp til verden. Hvor trist og farveløs ville ikke verden vår være uten dem!” (Generalaudiens, 18. mars 2015.)

Det skrives også om hva kan vi konkret kan gjøre for å verne om livet:

Hvordan kan vi engasjere oss praktisk for livsvern i våre menigheter?

Hva vil vi gjøre
• for å realisere og synliggjøre tiltak for å forebygge abort?
• for å tilrettelegge våre menigheter for familier som har barn med spesielle omsorgsbehov?
• for å gi familier med eldre, syke eller funksjonsnedsatte medlemmer praktisk avlastning og omsorg?
• for å påvirke våre politikere til å støtte familiene og beskytte menneskelivet fra unnfangelse til naturlig død?

Er du opptatt av disse spørsmålene og har lyst til å gjøre noe på dette feltet, ta kontakt med Pastoralavdelingen. Vi kommer også gjerne ut til menighetene for å trekke i gang livsvernarbeid.

Vi oppfordrer alle til å støtte Norges eneste livsvernorganisasjon, Menneskeverd. Se www.menneskeverd.org

Pastoralavdelingen
Akersveien 5
0177 Oslo
E-post: pastoral.okb@gmail.com

Les mer om livsvern i Oslo katolske bispedømme.

Stadig færre barn døpes i Norge

Aftenposten trykker en NTB-artikkel (som bygger på dette oppslaget i avisa Dagen), som åpner slik:

For første gang blir færre enn 60 prosent av barna som fødes i Norge, døpt i Den norske kirke.

Andelen døpte i 2014 var 58,9 prosent, en nedgang på hele 3,1 prosentpoeng fra året før. Andelen av ungdomskullet som ble konfirmert, endte på 62,5 prosent, en nedgang på 1,1 prosentpoeng fra året før, skriver Dagen.

De siste ti årene har medlemsandelen i Den norske kirke falt med 10 prosentpoeng. Andelen døpte av nyfødte har falt med over 18 prosentpoeng.

Fortsetter utviklingen i dette tempoet, vil man bikke under 50 prosent dåpsandel i løpet av de neste fem årene, viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB).

I hovedstaden ble bare 27 prosent av alle fødte barn båret til dåpen i Den norske kirke i 2014. …

Den katolske kirke og andre kirkesamfunn kan gjøre disse tallene noe lysere for vårt land, men dessverre ikke mye. Artikkelen fortsetter og tar også med de siste medlemstallene i Den norske kirke, og kirkehistoriker Vidar Haanes ved MF siteres slik:

Han mener vi må tilbake til førkristen tid i Norge for å finne en lavere andel av befolkningen som lar barna sine døpe i folkekirken.

Dåp er eneste medlemskriterium for Kirken. En god og stabil oppslutning om dåpen er et viktig grunnlag for om vi i det hele tatt kan snakke om en folkekirke, sier han.

73,8 prosent av Norges befolkning var medlem av Den norske kirke ved utgangen av 2014, en nedgang på 1,1 prosentpoeng fra året før.

Haanes mener at vi nå ser noe av det samme som skjedde da kristendommen ble innført i Norge.

– Da kristendommen ble innført, skjedde det først ved lovgiving, så ble skikkene og tradisjonene etablert, deretter kom den personlige troen og tilegnelsen. Nå skjer dette i motsatt rekkefølge. Først mister nordmenn det personlige forholdet til for eksempel dåpen, deretter mister den sin plass som tradisjon. Vi er nå inne i en tid av sekularisering der de kristne tradisjonene svekkes. Men i virkeligheten er det bare et resultat av at folk har sluttet å tro på dåpens kraft rent teologisk, sier Haanes.

Politi mot katolikker – og mer om registreringsproblematikken

Redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse skrev for et par dager siden en artikkel som åpner slik:

Politi mot katolikker
Politiet bør bruke tiden på noe mer fornuftig enn å telle katolikker. Det dreier seg ikke om bedrageri og underslag, men at Den katolske kirke har tatt seg til rette omtrent som andre kirkesamfunn og i tråd med den praksis staten påla Den norske kirke å følge.

Lerø skriver videre også bl.a.:

Staten har utvilsomt godt med svin på skogen når det gjelder brudd på personopplysningsloven. Den katolske kirke har langt på vei fulgt samme tvilsomme praksis som staten la opp til for Den norske kirke. Først har en registrert medlemmer, bekreftelsene er kommet i ettertid. Søker en på polske navn i telefonkatalogen, kan en regne med at om lag 90 prosent av dem er katolikker. De kan da registreres som medlemmer. Deretter tar en kontakt – og beklager dersom noen er først feilaktig opp.

Problemer at er Personopplysningloven ikke er laget for å dekke hvordan medlemskap i et kirkesamfunn skal registreres blant innvandrere. Dessuten har vi i dag strenge restriksjoner på telefonhenvendelser til privatpersoner. Det er garantert noen som vil hevde at det å ringe folk og spørre om de er katolikker, ikke er tillatt.

Fylkesmannen i Oslo fant plutselig på at de ville anmelde Den katolske kirke mens de hadde en tilsynssak gående. Det var imidlertid ikke denne anmeldelsen som fikk politiet til å aksjonere. Dagen før hadde det kommet en anmeldelse fra en privatperson som hørte til kirken. Det er ganske sannsynlig at Fylkesmannen i Oslo hang seg på anmeldelsen for ikke å bli kritisert for passivitet i forhold til lovbrudd. …

Det må innrømmes at Den katolske kirke i Norge har hatt en tvilsom registreringspraksis de siste årene, men om hele saken med skattefinansiering av Den norske kirke og refusjon av disse skattemidlene til de som ikke er medlemmer der, vil jeg også si følgende for egen regning.

I Norge er det slik at alle mennesker betaler som en del av sin skatt for driften av Den norske (lutherske) (stats)kirke. Reglene er videre slik at hvis man er medlem i et annet kirke- eller livsynssamfunn, kan denne organisasjonen få refundert disse skattepengene – hvis ikke forsvinner pengene. Rundt 1970 kunne nok dette fungere ganske godt, for bare noen få nordmenn stod utenfor statskirken (4% husker jeg fra mine ungdomsår), og disse få var medlemmer i noen små og nokså foreningslignende kirkesamfunn.

Men i 2015 står ca 25% (1,25 millioner mennesker) utenfor Den norske kirke. Alle betaler fortsatt en del av sin skatt til driften av statskirken, men for en veldig stor del av disse forsvinner skattepengene ut i det store intet – de kommer ingen organisasjon til gode, og i Norge kan man jo ikke få disse pengene personlig tilbake. Norske myndigheter fortsetter med en «forenings»- og «interesseorganisasjons»modell, der man aktivt og personlig må finne og knytte seg til et trossamfunn el., ellers går pengene tapt. Og denne modellen passer spesielt dårlig for de mange hundre tusener av utlendinger i Norge som allerede er medlemmer av et trossamfunn.

Og rent konkret; er man ikke katolikk også i Norge når man jo allerede er katolikk? Det samme gjelder medlemmer av de nordiske folkekirkene som bor i Norge, mens muslimer og ortodokse kristne har enda større problemer (fordi deres organisasjoner er nasjonale og også oppdelt på andre måter) – og for protestantene er situasjonen helt håpløs.

Myndighetene forstår visst nå at de kanskje må forandre på dette systemet, og på en eller annen måte mener jeg de blir de nødt til å forlate den personlige foreningsmodellen, og finne noe som ligner noe mer på Den norske kirkes folkekirkeprofil. Nå går noen milliarder av våre skattepenger hvert år til de 3.85 millionene medlemmer i Den norske kirke, men en svært stor del av de 1,25 millionene (av disse er ca 225.000 katolikker) som ikke er medlemmer i Den norske kirke, går glipp av disse pengene.

Vårt Lands bastante synspunkter

De siste dagne har Vårt Lands journalister blitt oppfattet som svært så kritiske til Den katolske kirke – etter at de litt tidligere hadde offentliggjort informasjon som viser at de nordiske folkekirkene har hatt en registreringspraksis som ligner vår. I dag har de bl.a. en artikkel med følgende overskrift:

Må melde seg inn selv
Kulturdepartementet gir klar melding: Medlemmer i trossamfunn må melde seg inn selv.

Her vises det til synspunkter Fylkesmann og departement kom med for 1- 4 måneder siden, men som vel er blitt moderert en del i det siste. (NYTT: I en kommentar under ser vi at departementet nylig har bekreftet at medlemmer også i de norske folkekirkene må melde seg aktivt inn.) I slutten av artikkelen skriver også Vårt Land mer nyansert:

«Jeg registrerer at Oslo katolske bispedømme­ selv bruker ordene «diskutabelt» og «lite betryggende» om sin egen praksis. Men vi vil foreta en ny, juridisk vurdering av lovverket basert på de innvendinger som er kommet fram,» sier statssekretær i Kulturdepartementet Bjørgulv Vinje Borgundvåg.

Borgundvåg vil likevel ikke gå inn på enkeltsakene i de nordiske kirkene og Den katolske kirke. «Vi er kjent med at Fylkesmannen skal ha møter med de tre nordiske folkekirkene. Vi er ankeinstans for sakene som er til behandling hos Fylkesmannen. Det vil derfor være uryddig om jeg uttaler meg konkret om praksisen til disse trossamfunnene,» sier han.

Han gir likevel de nordiske kirkene rett i en ting: «Det er riktig at de nordiske­ kirkene i 2006, da loven ble endret, fikk en aksept for at de slapp å kontakte medlemmene de allerede hadde, men det ble ikke gitt signaler den gang om hvordan medlemsregistrene skulle oppdateres.»

Kulturdepartementet vil også vurdere om lovverket må endres. «Det er tydelig at vi må vurdere et enklere lovverk. Det har de aktuelle sakene vist,» sier han.

Oslo katolske ­bispedømme står fast på at de ikke gjorde noe ulovlig da de søkte støtte for katolikker som ikke hadde meldt seg inn selv. «Vi viser til vår rapport. Vårt syn på lovverket er begrunnet og rettslig forankret. Vi antar at KUD på tilsvarende måte vil begrunne sitt syn gjennom en forankring i de relevante rettskilder. Inntil dette skjer, har vi ikke mer å tilføye,» skriver fungerende ­administrasjonsleder i Oslo ­katolske bispedømme, Lisa Wade, i en tekstmelding.

Er det virkelig nødvendig å melde seg inn i sitt eget kirkesamfunn i Norge?

Vårt Land skriver i dag at den finske og den islandske (i tillegg til den svenske, som vi hørte om før) kirke har skrevet inn medlemmer i sin kirke i Norge uten å spørre dem personlig om det er i orden, og at de aldri hadde trodd at de gjorde noe galt (siden disse personene jo er medlemmer i den svenske/finske/islandske kirke).

Den islandske kirken sier følgende om dette:

… Det vil også være en kjempebyrde for menigheten dersom de må legge om medlemsregistreringen slik at alle islendingene som flytter til Norge må melde seg inn selv.

Marcussen regner med at det vil ta ett til to år å bygge opp et medlemsregister som følger kravet om aktiv innmelding. Menigheten vil bli nødt til å ansette personer for å kontakte alle medlemmene. I tillegg kommer utgifter til for eksempel porto. «Alt må bygges opp på nytt. I mellomtiden vil vi få mindre inntekter», sier hun.

Den islandske menigheten mener Fylkesmannen er velinformert om hvordan medlemslistene lages – både i forarbeidet da tilskuddsordningen ble endret i 2006, og i årene som er gått. Derfor er de overrasket over den drastiske endringen av lovtolkningen.

– Dette er en så omfattende endring at dersom den er korrekt, bør det stilles spørsmål ved om den burde vært gjort i lov eller forskrift. Vi må også få varsel i god tid og tilstrekkelig frist til å legge om rutiner.

Vårt Land skriver også noe om mangel på informasjon:

Årets rundskriv fra Kulturdepartementet om tilskuddsordningen er tydelig på at medlemmene selv må melde seg inn:

«For at en person skal kunne bli registrert som tilhørende et trossamfunn utenfor Den norske kirke etter trossamfunnsloven, må vedkommende selv melde seg inn eller bli innmeldt av foreldrene eller vergen hvis han/hun er under 15 år.»

Problemet for de nordiske kirkene er at denne formuleringen er ny av året. Hverken i rundskrivene fra 2014, 2013, 2012 eller 2011 er innmeldingsmetoden berørt.

– Det kan virke som om denne formuleringen er snekret for å ramme praksisen til Den katolske kirke, sier Thor Gardarsson, advokat tilknyttet menigheten.

Det kan godt tenkes at Vårt land har fått denne informasjonen også fra andre, men for en uke siden (3/3) sendte jeg følgende informasjon til flere av Vårt Lands journalister:

Muligens er det én ting dere ikke vet; at reglene om medlemskapsregistrering (som dere siterer) – første gang ble sendt ut til trossamfunnene tidlig i februar 2015, SE HER. Slik var reglene i 2014 – mye mindre presise. Og her fra 2009.

Den katolske kirke har tabbet seg ut ved å registrere mennesker uten å være helt sikre på at de er katolikker, men den enorme utvidelsen denne saken nå har fått, virker nokså .. sprø.

Det avgjørende blir jo hva Stortinget har ønsket og ønsker skal skje med skattepengene fra de hundretusener av mennesker som tilhører et annet trossamfunn enn Den norske kirke, og om det er rett å dømme folk for regler som ikke var særlig klare for så lite som noen få måneder siden.

Vårt Land avslutter artikkelen med å skrive at det med krav og egeninnmelding nå virker en hel del mindre klart: «Jeg er usikker på om selvinnmelding er et så bombastisk krav som jeg beskrev i forrige intervju, sier Helstad (hos Fylkesmannen) til Vårt Land nå.»

Endelig Android 5 på min mobiltelefon

Jeg hadde ventet på det ganske mange uker, nylig ble følgende melding lagt ut på nett:

Android 5.0.2, Lollipop, on Moto G (1st Gen. & 2nd Gen.) is now rolling out in phases.
It is not yet available for pull.
If you own a Moto G, you will receive a notification on your phone when you are able to update.
Please be patient — we’ll get to you soon!

Lørdag ettermiddag var tida inne for Motorola G i Norge, og sent lørdag kveld var installasjonen på plass – med ganske store forbedringer, syns jeg. Designet er blitt bedre, flere funksjoner kan sees og brukes mens skjermen er låst, og batteriet ser ut til å vare en hel del lenger.

Norsk Wikipedia har følgende informasjon om nye funksjoner i Android 5:

Forbedret varslingssystem
Design endringer, inkludert for nylig brukte app-er
Dalvik VM ble erstattet av Android Runtime (ART) som kjører programmer raskere og er kryssplatform.
Forbedret batterilevetid (Project Volta)
5 000 nye applikasjonsgrensesnitt (API-er) for app-utviklere
Diverse bedriftsfunksjoner (Android for Work)

Den katolske registrerings»skandalen»

Det er trist og tragisk at vår biskop er blitt politianmeldt, og det er heller ingen tvil om at måten en hel del katolikker har blitt registrert på de siste årene, har vært kritikkverdig.

Men det er ikke slik at Den katolske kirke har fått støtte for flere katolikker enn det som fins i Norge, faktisk er det motsatt. I flere år har vi regnet med at det har vært minst 50.000 flere katolikker i Norge enn det Kirken har søkt støtte for hvert år, og for 2014 vil jeg anslå at det bor ca 225.000 katolikker i vårt land.

Den katolske kirke er i sannhet overnasjonal, og de eneste grensene den har er mellom bispedømmer og menigheter. Og når en katolikk flytter fra en by (eller et land) til et nytt sted, tilhører han/hun automatisk menigheten på det nye stedet etter noen få måneder. Det er jo det samme system som Den norske kirke har i Norge, men det blir mer komplisert når vår Kirke er internasjonal. En utenlandsk katolikk melder seg altså ikke inn i Den katolske kirke her i Norge, men melder flytting hit.

Hvordan slik flytting skal registreres, har dessverre vært nokså uklart i lang tid. Inntil Fylkesmannen i Oslo og Akershus i fjor høst bestemte at de som hadde blitt registrert de siste fem år både må bekrefte at de er katolikker og at de ønsker å bli registrert som medlemmer. Det får vi nok godta, selv om det for oss er nok å få bekreftet at de virkelig er katolikker. Nå har vi arbeidet hardt tre måneder og fått bekreftet flere titalls tusen av de som hadde blitt registrert disse årene.

Og hvis Kirken bruker store nok ressurser på å finne og få bekreftet katolikker i årene framover, vil jo antallet registrerte katolikker fortsette å stige. Så det store problemet (for mange), at antallet katolikker vokser så kraftig, vil jo fortsette så lenge innvandringen fortsetter.

Film om dødsleirene

27. januar feires Den internasjonale holocaustdagen, og et par dager etterpå så jeg en interessant film kalt «Møtet med dødsleirene», som man fortsatt kan se her (bare fram til 16/2). Filmen presenteres slik:

Br.dokumentar. De første britiske fotografene som var med inn i de tyske konsentrasjoinsleirene i april 1945, møtte en sjokkerende virkelighet. Først nå, 70 år etter krigen, blir disse bildene vist i en nyprodusert dokumentar. Kjente regissører som Alfred Hitchcock og Sidney Bernstein var med å dokumentere dødsleirene, men filmen ble stanset av britiske myndigheter av hensyn til samarbeidet med Tyskland etter krigen. I dag vises filmen på en rekke TV-stasjoner i forbindelse med den internasjonale Holocaust – dagen.

15 år siden min prestevielse

200jan_prvielse

Et bilde fra min prestevielse i St Paul kirke i Bergen 8. januar 2000. Jeg ligger på gulvet under allehelgenslitaniet, og biskop Gerhard Schwenzer kneler mellom menighetens to diakoner.

Grunnene til at jeg ble katolikk for 20 år siden

Jeg viser her til tre tekster som forklarer min vei fra Den Lutherske til Den katolsk Kirke. Første et foredrag i Arendal Evangelisk Lutherske Frikirke i februar 1994, rett etter at jeg hadde sagt opp min stilling der. (Jeg vokste opp i Den norske kirke, men var fra 1983 til 1994 medlem av denne lutherske frikirken.) Her er avslutningen av mitt innlegg:

Jeg har vært opptatt av to ting – de siste åra og i denne innledningen.

For det første: Hvordan kan jeg / vi som kristne leve nær Gud og vokse i kunnskap og kjennskap til ham? Sagt med litt andre ord; hvordan ser en bærekraftig spiritualitet ut?

For det andre: Hvordan kan jeg som pastor og vi som menighet føre videre den lutherske tradisjon på rett måte?

Mitt svar har blitt at det er helt nødvendig å vektlegge nådens midler og spesielt nattverden sterkere enn før. Men ei slik vektlegging ønsker ikke menighetens ledelse å være med på. …..

Det neste er et brev jeg skrev til teolog-/pastor-/prestevenner i september 1994, da min overgang til Den katolske kirke begynte å bli nokså klar. Dette brevet avslutter jeg slik:

For meg har det alvorligste spørsmål blitt om Gud virker med hele sin fylde i den lutherske kirke; når ordinasjonen er mangelfull og sakramentforståelsen så mye svakere enn i den «gamle kirken» … Mitt spørsmål har til slutt blitt om lutherske prester er rett ordinert, om nattverden der blir feiret på en rett og virkningsfull måte.

I tillegg kom så det økumeniske imperativ; om det var rett å være adskilt når Kristus innstendig ber oss om å være ett. Når det da på ingen måte kan sies å være umulig å forkynne evangeliet rett i den katolske kirke.

Historisk sett kom vel det siste spørsmålet først til meg, men i den avgjørende fasen var det første det mest avgjørende.

Flere år senere (i oktober 2006) holdt jeg så et foredrag i St Svithun menighet i Stavanger om Min vei til Moderkirken. Dette foredraget avsluttet jeg slik:

Først må jeg si at jeg aldri har tvilt på eller angret på jeg valget jeg gjorde, da jeg forlot den lutherske kirke og ble katolikk. Vel har jeg mange gode minner og mange gode venner fra min protestantiske fortid, men det er likevel en kontinuitet, en helhet, en universalitet i Den katolske kirke, som jeg aldri kan tenke meg å stå utenfor.

Jeg har i disse årene ikke opplevd noen vesensforskjeller i Gudsforholdet eller forståelsen av den kristne tro, jeg står fullt og fast i den tradisjon jeg ble opplært i som barn og ungdom. Dåpen og fundamentene i troen står lutheranere (og andre protestanter) og katolikker sammen om. Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999 bekrefter også at det egentlig bare er små forskjeller mellom kirkene, også på dette punktet som skapte så store problemer på 1500-tallet.

Jeg har likevel opplevd mer og mer at forståelsen av messeofferet farger hele det katolske fromhetslivet, og gjør at jeg i dag opplever protestantiske gudstjenester som nokså fattige. Ordet lyder like tydelig i de ulike protestantiske kirkene, trosbekjennelsen og bønnene likeså, men i nattverdfeiring har protestantene stengt ute halvparten av det som skjer. I nattverden kommer Kristus midt iblant oss og gir seg selv til oss i kommunionen, så langt er katolikker og lutheranere (men ikke alle protestanter) enige. Men katolikker lærer videre at presten og alle de troende sammen med ham løfter dette fullkomne Kristi offer opp til Faderen i bønn og tilbedelse. Det tok noen år før dette gikk opp for meg, men denne mangelen opplever jeg nå ganske akutt i det protestantiske fromhets- og liturgiske liv.

Jeg har dessuten, litt til min overraskelse, lagt merke til at katolikker leser vel så mye i Bibelen som protestanter – i alle fall de som går regelmessig i kirken. Søndagstekstene er valgt ut på en god måte og gir en god variasjon av sentrale bibelsteder. Hvis min i tillegg går i hverdagsmessen, og også leser tidebønnene, får man en veldig mengde tekster fra Bibelen med seg hver dag.

Det har også vært en sjokkerende utvikling teologisk i de protestantiske kirkene de siste årene. Det illustrerer tydeligere enn jeg (og andre) hadde regnet med for 15 år siden, at Kirken trenger et læreembede som kan sørge for at vi holder fast på den sanne, den overleverte kristne tro. Den katolske kirke står fast på tradisjonelle felleskristne standpunkter både i tro og moral, og etter noen vanskelige år fra slutten av 60-tallet frem til kanskje 1990, har Kirken befestet sin stilling i de fleste land.

Mange protestantisk kirker, derimot, har gått fra vondt til verre de siste 30 år, og jeg har svært vanskelig for å se hva som kan snu denne negative utviklingen for de tradisjonelle protestantiske kirkesamfunnene – noen av de nyere, friere kristne gruppene har derimot fremgang.

Helt til slutt: Jeg har nok etter hvert opplevd at mitt kall, eller min legning/interesse, er vanlig pastoralt menighetsarbeid. Muligens er det fordi jeg kjente gode prester i min oppvekst som hadde en slik «vanlig» menighetstjeneste. Det er flott å kunne møte mennesker i alle livsfaser, fra dåp til begravelse, å følge barnas vekst og utvikling, møte mennesker i både glede og sorg, og alle steder kunne gi den veiledning og trøst som Gud har gitt oss gjennom sin enbårne Sønn, Jesus Kristus.

Og her må jeg si at jeg ikke finner store forskjeller mellom en luthersk og en katolsk prests arbeid. På noen områder – og spesielt mht hvordan kirkene er organisert og ledes – er det ganske store forskjeller, men når det gjelder det liv vi mennesker lever, og formidlingen av den rettledning og frelse som Herren gir oss, står katolikker og protestanter sammen.

Flere jubileer

I desember og januar har jeg hvert år flere jubileer; bryllupsdag 14/12 (i år 29 år), fødselsdag 18/12 (59 år), opptagelse i Det katolske Kirke (20 år) og presteordinasjon 8/1 (15 år siden).

Her kan man se bilder fra vår bryllupsdag i 1987 og i 2014:

1987bryldag

2014bryllupsdag

Her er et bilde fra min opptagelse i Den katolske Kirke i 1994:

1994des_oppt_katkirk

Og her fra min presteordinasjon 8/1 2000 (med biskop Schwenzer):

2000jan_presteord

28. desember – 20 år katolikk

I morgen, 28. desember, er det 20 år siden jeg ble tatt opp i Den katolske Kirke, og jeg kommer til å markere dette aller mest i min første søndagsmesse; den tradisjonelle latinske messen i kapellet i St Hallvard kirke kl 08.00.

I den tradisjonelle liturgien er det nemlig slik at de store festene i juleoktaven skal huskes på selv om man feirer en søndagsmesse. De tre bønnene under legges til som andre kollektbønn etc. i morgendagens messe (men i den nye liturgien er dette prinsippet forsvunnet). Følgende tre bønner legges altså til i morgendagens messe – når søndag i juleoktaven feires:

KOLLEKTBØNN:
Deus, cujus hodierna die præconium Innocentes Martyres non loquendo, sed moriendo confessi sunt : omnia in nobis vitiorum mala mortifica : ut fidem tuam, quam lingua nostra loquitur, etiam moribus vita fateatur. Per Dominum …
Gud, i dag har de uskyldige barn forkynt din lov, ikke med ord, men med sin død; la all syndens ondskap dø i oss, så vi også ved vårt levevis kan bekjenne den troen på deg som vår tunge forkynner. Ved vår Herre …

SECTRETA (Offertoriebønn):
Sanctorum tuorum, Domine, nobis pia non desit oratio, quæ et munera nostra conciliet, et tuam nobis indulgentiam semper obtineat. Per Dominum …
Herre, la oss aldri mangle disse helliges fromme forbønn: måtte den virke til at våre gaver tekkes deg, og alltid oppnå din tilgivelse for oss. Ved vår Herre …

BØNN ETTER KOMMUNION:
Votiva, Domine, dona percepimus: quæ Sanctorum nobis precibus, et præsentis, quæsumus, vitæ, pariter et æternæ, tribue conferre subsidium. Per Dominum …
Herre, vi har mottatt de vigslede gaver; vi ber deg om at de helliges forbønn må bringe oss hjelp bade for dette og det evige liv. Ved vår Herre …

Programmet for hele denne messen søndag 28/12 kl 08.00 KAN LESES HER.

Julefortellingen positivt omtalt – i VG

I VG leser vi i dag (julaften) Hanne Skartveits interessante tanker om julen. (Hun skriver korrekt om nesten alle ting, bortsett fra at Josef og Maria ble gift etter at erkeengelen Gabriel hadde besøkt Maria, men før Jesus ble født – ifølge Matteus.):

En fattig, ugift ungjente fødte et barn. Men kjæresten ble hos henne, selv om han visste at barnet ikke var hans. En skandale – og en usedvanlig vakker kjærlighetshistorie.

Fortellingen om Jesu fødsel endret vår verden. En fjern, ofte uhåndterlig gud kom til jorden, som et nyfødt guttebarn. Ut fra dette sprang fortellingene som danner grunnlaget for hele vår kulturkrets. For vårt syn på mennesket, og på livet.

Det er ikke viktig i denne sammenheng om vi selv har en gudstro. Fortellingene fra Bibelen, fra Jesu liv, former vår tenkemåte mer enn vi tenker på i det daglige.

Noen tror på Gud, men ikke på kirken. For egen del vil jeg si at jeg har et sterkt forhold til bibelfortellingene, selv om jeg ikke har et forhold til noe kirkesamfunn. Mange av fortellingene bærer i seg raushet, toleranse og kjærlighet, verdier som jeg ønsker å strekke meg etter i mitt eget liv.

Den som er uten synd, kan kaste den første sten. Vi ser ofte splinten i vår brors øye, men ikke bjelken i vårt eget. Den barmhjertige samaritan. Nestekjærlighet. Den bortkomne sønnen. Tilgivelse og forsoning.

Og så julefortellingen, da. Den treffer meg like dypt hvert år, når vi har satt oss til bords, og faren min leser juleevangeliet. «Det skjedde i de dager..»

Helten Josef
Det er så stusslig, det hele, og likevel så vakkert. Høygravide Maria på vei til Betlehem, sammen med troloveden Josef. Han har stått hos henne gjennom alle disse månedene, mens magen har vokst og blitt mer synlig for hver dag. Vi kan tenke oss hvordan naboer og folk i bygda har snakket bak ryggen til det unge paret.

Josef kunne ha gått. Men han ble hos kjæresten sin, på tross av skammen. Josef er en helt i juleevangeliet. Vi hører ikke mye om ham. Men vi kan ane hans styrke, og hans fortvilelse. ….

Les resten av artikkelen her – VG opplyser at dette først ble publisert i 2012.

Mer om brannen på Nordstrand

14des_brann_nordstrand2

Avisa Dagen skriver mer om brannen hos Elisabethsøstrene på Nordstrand. Bl.a.:

Søster Katarina Hodyr er priorinne ved klosteret på Munkerud på Nordstrand i Oslo. Hun har bare vært leder for virksomheten et par måneder og hadde knapt rukket å bli kjent med sin nye arbeidsplass da St. Elisabethhjemmet lørdag formiddag ble rammet av brann.

Hennes eget rom på toppen av bygningen er blant dem som ble totalskadet i brannen – men hun er mest opptatt av de andre som bodde i boligdelen av klosteret.

Søster Katarina hadde ikke klare forestillinger om hva som ville møte henne da hun gikk for å se nøyere på skadene da slukkingen var over.

– Jeg visste ikke noe, men brannmannskapene forberedte meg på hva jeg ville få se. Likevel er det én ting å høre hva som har skjedd, men noe annet å møte virkeligheten og se hvordan den ser ut. Jeg opplevde det som et sjokk. Rommene er berørt i forskjellig grad, men det ser dramatisk ut enkelte steder der inne. Men jeg kunne ikke forestille meg omfanget av skadene før jeg så dem, sier priorinnen med tårer i øynene. … …

Også søster Natanaela Hess, priorinnens nestkommanderende, eller såkalt provinsvikar for Elisabethsøstrene i Norge, er sterkt berørt. Hun var bortreist da brannen oppsto, men sier at også hun fikk sjokk da hun ankom klosteret mandag.

– Det var mer enn dramatisk. Det er jo totalskadet, sier hun til Dagen onsdag. …..

… Boligdelen ble bygget i 1974, mens tilbygget kom i 1996. Det er boligdelen som totalskadet i brannen, mens tilbygget er uskadd. …..

Konstruksjonen i den skadde delen er i betong og murstein, men det er også brukt materialer av tre, og en del skader er lette å se utenfra. De største skadene er imidlertid innvendig, og omfanget av brann-, røyk-, sot- og vannskader er stort.

Arbeidet er godt i gang med å sikre det som kan berges ut. Siden prosessen med skadebegrensning akkurat er kommet i gang, er det for tidlig å si hvor store skadene er. Bygningen er imidlertid fullverdiforsikret og vil bli renovert.

– Har dere rukket å tenke på hvordan dette skal repareres, og når kan det skje?

– Det er vanskelig å forutsi hvor fort det kan gå, men våre første vurderinger er at vi ikke kan flytte inn igjen før tidlig i 2016. …

Årets to siste ferieuker

hotel_lanzarote

Vi er nå to uker på Lanzarote og Fuerteventura på Kanariøyene, slapper av, går lange turer, svømmer og soler oss – men er tilbake i Oslo før jul. (Bildet viser det første hotellet vi bor på; Timanfaya Palace på Playa Blanca.)

Inngåelse av ekteskap – kirke og stat

Da Norge for noen få år siden vedtok i Stortinget at også mennesker av samme kjønn kunne gifte seg med hverandre, var det (med rette) etter motstand fra Den katolske Kirke og andre kirkesamfunn. Men da noen (heldigvis ikke mange) deretter sa at dette også ødela ekteskapene mellom en mann og en kvinne, var det en misforståelse. (I Norge skjer det nå noe fra motsatt side; noen begynner å argumentere for at kirkene må miste vigselsretten fordi de ikke vil vie homofile par – se her i Aftenposten. Det er vel også en helt unødvendig konklusjon, som vel likevel ikke vil få så stor betydning for Den katolske Kirke; det vil bare bety at den kirkelige og den statlige bekreftelsen av ekteskapet vil måtte skje i to seremonier (noe som allerede er tilfelle i flere land i Europa), isteden for begge deler i én seremoni.)

I USA er det nå kristne i noen stater der homofile ekteskap nylig har blitt godtatt, som ønsker å nekte å samarbeide med myndighetene om ekteskapsinngåelsen. Dette mener kirkerettseksperten Edward Peters er en svært dårlig idé og bygger på en misforståelse av hva som konstituerer et ekteskap. Se HER og her en samling av artikler. Han skriver:

The gist of a recent poll is that one in three Americans do not want religious ministers to “sign marriage licenses as representatives of the state” so as to avoid, I guess, a connection between “civil marriage” and “religious marriage”, as if, you know, those are two fundamentally different things. Let me rephrase the poll findings: one in three Americans don’t understand what clergy signing marriage certificates are doing (and aren’t doing!) and so don’t know a good thing when they see it.

The call for ministers to boycott civil wedding certificates proposed under the wrongly-named “Marriage Pledge” (it is actually a Pledge Not to Acknowledge Real Marriages) probably would have gone nowhere except that it found an ally in the journal First Things. Well, that’s their responsibility. Mine is to make sure that as many people as possible see that the Radner-Seitz “Marriage Pledge” rests on a faulty understanding of what makes marriage and, in turn, of what ministers of religion do in certifying that a given marriage took place before them. I am not going to review all of the problems inherent in Radner-Seitz’s proposal, though they are many. Here I address just two points.

In the West (yes, I know Eastern Christianity thinks differently, but that problem is for another day), it has been settled matter among all Christians (though secular elements of the West do not realize that Christian thought has permeated their consciousness, too), it has been, as I say, settled matter in the West that the consent of the parties establishes marriage. If you think that the State made up marriage and confers it on a couple, or if you think that the Church created and bestows marriage on believers, or that God, or Zeus, or the Big Cosmic Other sends this thing called marriage on two people who want it, or if you hold any other theory of marriage whatsoever, besides that the consent of the parties makes marriage—then you need to stop reading this blog post and start studying solid treatises on marriage going back to the ancient Romans in some cases, and virtually everything since the 13th century, secular and religious alike.

I’m serious. If you do not really see that the couple’s consent makes marriage then you don’t understand what’s at stake.

Now, for those who do know that the consent of the parties makes marriage, the fundamental supposition of the Radner-Seitz Pledge—namely, that the State has changed the definition of marriage (which it can’t do and, even by its own count, has not succeeded in doing yet!) and, as a result, ministers who care about real marriage should not confer or cooperate in conferring marriage (as understood by at least some States), that supposition, I say, collapses: The State does not confer marriage on couples, couples confer marriage on each other! All the State does, and for that matter all the Church does, (and, for that matter, all that God does between baptized persons, but that discussion is more complex and is not immediately relevant to a discussion of Church-State cooperation in the matter of marriage), is to recognize what the couple did, namely, they married. …

Jeg leser FirstThings som Peters her kritiserer – de skriver om the Marriage Pledge bl.a. her.

George Deek og kristne arabere i Israel

George Deek er førstesekretær ved den israelske ambassaden i Oslo, og fortalte lørdag 27/9 sin egen families historie fra Jaffa/ Tel Aviv. Hans bestefar flyktet først til Libanon – i 1948 da krigen begynte – men kom senere tilbake til Israel og fikk tilbake sin gamle jobb. Hans familie i Israel har klart seg godt, det samme har familiemedlemmer som reiste til Canada, Australia og andre vestlige land – men de som ble værende i arabiske land har fortsatt ikke fått statsborgerskap eller andre rettigheter i landene der de bor.

Med Israel for fred har her lagt ut en norsk oversettelse av talen.

Skroll til toppen