Generelt

25. mars er dagen for Livsvern i Oslo katolske bispedømme, og brosjyren til årets markering av dagen innledes slik:

Pave Frans ber oss reflektere over hvordan barn minner oss på at vi alle som barn har vært totalt avhengige av andres hjelp og velvilje.

«Derfor er barn i seg selv en rikdom for menneskeheten og for Kirken, fordi de minner oss stadig på den nødvendige betingelsen for å komme inn i Guds rike: ikke å anse oss selv som uavhengige av andre, men erkjenne at vi har behov for hjelp, kjærlighet og tilgivelse. Hver og en av oss! …

La oss ta i mot og verdsette våre barn, som bringer så mye liv, glede og håp til verden. Hvor trist og farveløs ville ikke verden vår være uten dem!” (Generalaudiens, 18. mars 2015.)

Det skrives også om hva kan vi konkret kan gjøre for å verne om livet:

Hvordan kan vi engasjere oss praktisk for livsvern i våre menigheter?

Hva vil vi gjøre
• for å realisere og synliggjøre tiltak for å forebygge abort?
• for å tilrettelegge våre menigheter for familier som har barn med spesielle omsorgsbehov?
• for å gi familier med eldre, syke eller funksjonsnedsatte medlemmer praktisk avlastning og omsorg?
• for å påvirke våre politikere til å støtte familiene og beskytte menneskelivet fra unnfangelse til naturlig død?

Er du opptatt av disse spørsmålene og har lyst til å gjøre noe på dette feltet, ta kontakt med Pastoralavdelingen. Vi kommer også gjerne ut til menighetene for å trekke i gang livsvernarbeid.

Vi oppfordrer alle til å støtte Norges eneste livsvernorganisasjon, Menneskeverd. Se www.menneskeverd.org

Pastoralavdelingen
Akersveien 5
0177 Oslo
E-post: pastoral.okb@gmail.com

Les mer om livsvern i Oslo katolske bispedømme.

Redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse skrev for et par dager siden en artikkel som åpner slik:

Politi mot katolikker
Politiet bør bruke tiden på noe mer fornuftig enn å telle katolikker. Det dreier seg ikke om bedrageri og underslag, men at Den katolske kirke har tatt seg til rette omtrent som andre kirkesamfunn og i tråd med den praksis staten påla Den norske kirke å følge.

Lerø skriver videre også bl.a.:

Staten har utvilsomt godt med svin på skogen når det gjelder brudd på personopplysningsloven. Den katolske kirke har langt på vei fulgt samme tvilsomme praksis som staten la opp til for Den norske kirke. Først har en registrert medlemmer, bekreftelsene er kommet i ettertid. Søker en på polske navn i telefonkatalogen, kan en regne med at om lag 90 prosent av dem er katolikker. De kan da registreres som medlemmer. Deretter tar en kontakt – og beklager dersom noen er først feilaktig opp.

Problemer at er Personopplysningloven ikke er laget for å dekke hvordan medlemskap i et kirkesamfunn skal registreres blant innvandrere. Dessuten har vi i dag strenge restriksjoner på telefonhenvendelser til privatpersoner. Det er garantert noen som vil hevde at det å ringe folk og spørre om de er katolikker, ikke er tillatt.

Fylkesmannen i Oslo fant plutselig på at de ville anmelde Den katolske kirke mens de hadde en tilsynssak gående. Det var imidlertid ikke denne anmeldelsen som fikk politiet til å aksjonere. Dagen før hadde det kommet en anmeldelse fra en privatperson som hørte til kirken. Det er ganske sannsynlig at Fylkesmannen i Oslo hang seg på anmeldelsen for ikke å bli kritisert for passivitet i forhold til lovbrudd. …

Det må innrømmes at Den katolske kirke i Norge har hatt en tvilsom registreringspraksis de siste årene, men om hele saken med skattefinansiering av Den norske kirke og refusjon av disse skattemidlene til de som ikke er medlemmer der, vil jeg også si følgende for egen regning.

I Norge er det slik at alle mennesker betaler som en del av sin skatt for driften av Den norske (lutherske) (stats)kirke. Reglene er videre slik at hvis man er medlem i et annet kirke- eller livsynssamfunn, kan denne organisasjonen få refundert disse skattepengene – hvis ikke forsvinner pengene. Rundt 1970 kunne nok dette fungere ganske godt, for bare noen få nordmenn stod utenfor statskirken (4% husker jeg fra mine ungdomsår), og disse få var medlemmer i noen små og nokså foreningslignende kirkesamfunn.

Men i 2015 står ca 25% (1,25 millioner mennesker) utenfor Den norske kirke. Alle betaler fortsatt en del av sin skatt til driften av statskirken, men for en veldig stor del av disse forsvinner skattepengene ut i det store intet – de kommer ingen organisasjon til gode, og i Norge kan man jo ikke få disse pengene personlig tilbake. Norske myndigheter fortsetter med en «forenings»- og «interesseorganisasjons»modell, der man aktivt og personlig må finne og knytte seg til et trossamfunn el., ellers går pengene tapt. Og denne modellen passer spesielt dårlig for de mange hundre tusener av utlendinger i Norge som allerede er medlemmer av et trossamfunn.

Og rent konkret; er man ikke katolikk også i Norge når man jo allerede er katolikk? Det samme gjelder medlemmer av de nordiske folkekirkene som bor i Norge, mens muslimer og ortodokse kristne har enda større problemer (fordi deres organisasjoner er nasjonale og også oppdelt på andre måter) – og for protestantene er situasjonen helt håpløs.

Myndighetene forstår visst nå at de kanskje må forandre på dette systemet, og på en eller annen måte mener jeg de blir de nødt til å forlate den personlige foreningsmodellen, og finne noe som ligner noe mer på Den norske kirkes folkekirkeprofil. Nå går noen milliarder av våre skattepenger hvert år til de 3.85 millionene medlemmer i Den norske kirke, men en svært stor del av de 1,25 millionene (av disse er ca 225.000 katolikker) som ikke er medlemmer i Den norske kirke, går glipp av disse pengene.

De siste dagne har Vårt Lands journalister blitt oppfattet som svært så kritiske til Den katolske kirke – etter at de litt tidligere hadde offentliggjort informasjon som viser at de nordiske folkekirkene har hatt en registreringspraksis som ligner vår. I dag har de bl.a. en artikkel med følgende overskrift:

Må melde seg inn selv
Kulturdepartementet gir klar melding: Medlemmer i trossamfunn må melde seg inn selv.

Her vises det til synspunkter Fylkesmann og departement kom med for 1- 4 måneder siden, men som vel er blitt moderert en del i det siste. (NYTT: I en kommentar under ser vi at departementet nylig har bekreftet at medlemmer også i de norske folkekirkene må melde seg aktivt inn.) I slutten av artikkelen skriver også Vårt Land mer nyansert:

«Jeg registrerer at Oslo katolske bispedømme­ selv bruker ordene «diskutabelt» og «lite betryggende» om sin egen praksis. Men vi vil foreta en ny, juridisk vurdering av lovverket basert på de innvendinger som er kommet fram,» sier statssekretær i Kulturdepartementet Bjørgulv Vinje Borgundvåg.

Borgundvåg vil likevel ikke gå inn på enkeltsakene i de nordiske kirkene og Den katolske kirke. «Vi er kjent med at Fylkesmannen skal ha møter med de tre nordiske folkekirkene. Vi er ankeinstans for sakene som er til behandling hos Fylkesmannen. Det vil derfor være uryddig om jeg uttaler meg konkret om praksisen til disse trossamfunnene,» sier han.

Han gir likevel de nordiske kirkene rett i en ting: «Det er riktig at de nordiske­ kirkene i 2006, da loven ble endret, fikk en aksept for at de slapp å kontakte medlemmene de allerede hadde, men det ble ikke gitt signaler den gang om hvordan medlemsregistrene skulle oppdateres.»

Kulturdepartementet vil også vurdere om lovverket må endres. «Det er tydelig at vi må vurdere et enklere lovverk. Det har de aktuelle sakene vist,» sier han.

Oslo katolske ­bispedømme står fast på at de ikke gjorde noe ulovlig da de søkte støtte for katolikker som ikke hadde meldt seg inn selv. «Vi viser til vår rapport. Vårt syn på lovverket er begrunnet og rettslig forankret. Vi antar at KUD på tilsvarende måte vil begrunne sitt syn gjennom en forankring i de relevante rettskilder. Inntil dette skjer, har vi ikke mer å tilføye,» skriver fungerende ­administrasjonsleder i Oslo ­katolske bispedømme, Lisa Wade, i en tekstmelding.

Vårt Land skriver i dag at den finske og den islandske (i tillegg til den svenske, som vi hørte om før) kirke har skrevet inn medlemmer i sin kirke i Norge uten å spørre dem personlig om det er i orden, og at de aldri hadde trodd at de gjorde noe galt (siden disse personene jo er medlemmer i den svenske/finske/islandske kirke).

Den islandske kirken sier følgende om dette:

… Det vil også være en kjempebyrde for menigheten dersom de må legge om medlemsregistreringen slik at alle islendingene som flytter til Norge må melde seg inn selv.

Marcussen regner med at det vil ta ett til to år å bygge opp et medlemsregister som følger kravet om aktiv innmelding. Menigheten vil bli nødt til å ansette personer for å kontakte alle medlemmene. I tillegg kommer utgifter til for eksempel porto. «Alt må bygges opp på nytt. I mellomtiden vil vi få mindre inntekter», sier hun.

Den islandske menigheten mener Fylkesmannen er velinformert om hvordan medlemslistene lages – både i forarbeidet da tilskuddsordningen ble endret i 2006, og i årene som er gått. Derfor er de overrasket over den drastiske endringen av lovtolkningen.

– Dette er en så omfattende endring at dersom den er korrekt, bør det stilles spørsmål ved om den burde vært gjort i lov eller forskrift. Vi må også få varsel i god tid og tilstrekkelig frist til å legge om rutiner.

Vårt Land skriver også noe om mangel på informasjon:

Årets rundskriv fra Kulturdepartementet om tilskuddsordningen er tydelig på at medlemmene selv må melde seg inn:

«For at en person skal kunne bli registrert som tilhørende et trossamfunn utenfor Den norske kirke etter trossamfunnsloven, må vedkommende selv melde seg inn eller bli innmeldt av foreldrene eller vergen hvis han/hun er under 15 år.»

Problemet for de nordiske kirkene er at denne formuleringen er ny av året. Hverken i rundskrivene fra 2014, 2013, 2012 eller 2011 er innmeldingsmetoden berørt.

– Det kan virke som om denne formuleringen er snekret for å ramme praksisen til Den katolske kirke, sier Thor Gardarsson, advokat tilknyttet menigheten.

Det kan godt tenkes at Vårt land har fått denne informasjonen også fra andre, men for en uke siden (3/3) sendte jeg følgende informasjon til flere av Vårt Lands journalister:

Muligens er det én ting dere ikke vet; at reglene om medlemskapsregistrering (som dere siterer) – første gang ble sendt ut til trossamfunnene tidlig i februar 2015, SE HER. Slik var reglene i 2014 – mye mindre presise. Og her fra 2009.

Den katolske kirke har tabbet seg ut ved å registrere mennesker uten å være helt sikre på at de er katolikker, men den enorme utvidelsen denne saken nå har fått, virker nokså .. sprø.

Det avgjørende blir jo hva Stortinget har ønsket og ønsker skal skje med skattepengene fra de hundretusener av mennesker som tilhører et annet trossamfunn enn Den norske kirke, og om det er rett å dømme folk for regler som ikke var særlig klare for så lite som noen få måneder siden.

Vårt Land avslutter artikkelen med å skrive at det med krav og egeninnmelding nå virker en hel del mindre klart: «Jeg er usikker på om selvinnmelding er et så bombastisk krav som jeg beskrev i forrige intervju, sier Helstad (hos Fylkesmannen) til Vårt Land nå.»

Det er trist og tragisk at vår biskop er blitt politianmeldt, og det er heller ingen tvil om at måten en hel del katolikker har blitt registrert på de siste årene, har vært kritikkverdig.

Men det er ikke slik at Den katolske kirke har fått støtte for flere katolikker enn det som fins i Norge, faktisk er det motsatt. I flere år har vi regnet med at det har vært minst 50.000 flere katolikker i Norge enn det Kirken har søkt støtte for hvert år, og for 2014 vil jeg anslå at det bor ca 225.000 katolikker i vårt land.

Den katolske kirke er i sannhet overnasjonal, og de eneste grensene den har er mellom bispedømmer og menigheter. Og når en katolikk flytter fra en by (eller et land) til et nytt sted, tilhører han/hun automatisk menigheten på det nye stedet etter noen få måneder. Det er jo det samme system som Den norske kirke har i Norge, men det blir mer komplisert når vår Kirke er internasjonal. En utenlandsk katolikk melder seg altså ikke inn i Den katolske kirke her i Norge, men melder flytting hit.

Hvordan slik flytting skal registreres, har dessverre vært nokså uklart i lang tid. Inntil Fylkesmannen i Oslo og Akershus i fjor høst bestemte at de som hadde blitt registrert de siste fem år både må bekrefte at de er katolikker og at de ønsker å bli registrert som medlemmer. Det får vi nok godta, selv om det for oss er nok å få bekreftet at de virkelig er katolikker. Nå har vi arbeidet hardt tre måneder og fått bekreftet flere titalls tusen av de som hadde blitt registrert disse årene.

Og hvis Kirken bruker store nok ressurser på å finne og få bekreftet katolikker i årene framover, vil jo antallet registrerte katolikker fortsette å stige. Så det store problemet (for mange), at antallet katolikker vokser så kraftig, vil jo fortsette så lenge innvandringen fortsetter.

Et bilde fra min prestevielse i St Paul kirke i Bergen 8. januar 2000. Jeg ligger på gulvet under allehelgenslitaniet, og biskop Gerhard Schwenzer kneler mellom menighetens to diakoner.

Avisa Dagen skriver mer om brannen hos Elisabethsøstrene på Nordstrand. Bl.a.:

Søster Katarina Hodyr er priorinne ved klosteret på Munkerud på Nordstrand i Oslo. Hun har bare vært leder for virksomheten et par måneder og hadde knapt rukket å bli kjent med sin nye arbeidsplass da St. Elisabethhjemmet lørdag formiddag ble rammet av brann.

Hennes eget rom på toppen av bygningen er blant dem som ble totalskadet i brannen – men hun er mest opptatt av de andre som bodde i boligdelen av klosteret.

Søster Katarina hadde ikke klare forestillinger om hva som ville møte henne da hun gikk for å se nøyere på skadene da slukkingen var over.

– Jeg visste ikke noe, men brannmannskapene forberedte meg på hva jeg ville få se. Likevel er det én ting å høre hva som har skjedd, men noe annet å møte virkeligheten og se hvordan den ser ut. Jeg opplevde det som et sjokk. Rommene er berørt i forskjellig grad, men det ser dramatisk ut enkelte steder der inne. Men jeg kunne ikke forestille meg omfanget av skadene før jeg så dem, sier priorinnen med tårer i øynene. … …

Også søster Natanaela Hess, priorinnens nestkommanderende, eller såkalt provinsvikar for Elisabethsøstrene i Norge, er sterkt berørt. Hun var bortreist da brannen oppsto, men sier at også hun fikk sjokk da hun ankom klosteret mandag.

– Det var mer enn dramatisk. Det er jo totalskadet, sier hun til Dagen onsdag. …..

… Boligdelen ble bygget i 1974, mens tilbygget kom i 1996. Det er boligdelen som totalskadet i brannen, mens tilbygget er uskadd. …..

Konstruksjonen i den skadde delen er i betong og murstein, men det er også brukt materialer av tre, og en del skader er lette å se utenfra. De største skadene er imidlertid innvendig, og omfanget av brann-, røyk-, sot- og vannskader er stort.

Arbeidet er godt i gang med å sikre det som kan berges ut. Siden prosessen med skadebegrensning akkurat er kommet i gang, er det for tidlig å si hvor store skadene er. Bygningen er imidlertid fullverdiforsikret og vil bli renovert.

– Har dere rukket å tenke på hvordan dette skal repareres, og når kan det skje?

– Det er vanskelig å forutsi hvor fort det kan gå, men våre første vurderinger er at vi ikke kan flytte inn igjen før tidlig i 2016. …

Da Norge for noen få år siden vedtok i Stortinget at også mennesker av samme kjønn kunne gifte seg med hverandre, var det (med rette) etter motstand fra Den katolske Kirke og andre kirkesamfunn. Men da noen (heldigvis ikke mange) deretter sa at dette også ødela ekteskapene mellom en mann og en kvinne, var det en misforståelse. (I Norge skjer det nå noe fra motsatt side; noen begynner å argumentere for at kirkene må miste vigselsretten fordi de ikke vil vie homofile par – se her i Aftenposten. Det er vel også en helt unødvendig konklusjon, som vel likevel ikke vil få så stor betydning for Den katolske Kirke; det vil bare bety at den kirkelige og den statlige bekreftelsen av ekteskapet vil måtte skje i to seremonier (noe som allerede er tilfelle i flere land i Europa), isteden for begge deler i én seremoni.)

I USA er det nå kristne i noen stater der homofile ekteskap nylig har blitt godtatt, som ønsker å nekte å samarbeide med myndighetene om ekteskapsinngåelsen. Dette mener kirkerettseksperten Edward Peters er en svært dårlig idé og bygger på en misforståelse av hva som konstituerer et ekteskap. Se HER og her en samling av artikler. Han skriver:

The gist of a recent poll is that one in three Americans do not want religious ministers to “sign marriage licenses as representatives of the state” so as to avoid, I guess, a connection between “civil marriage” and “religious marriage”, as if, you know, those are two fundamentally different things. Let me rephrase the poll findings: one in three Americans don’t understand what clergy signing marriage certificates are doing (and aren’t doing!) and so don’t know a good thing when they see it.

The call for ministers to boycott civil wedding certificates proposed under the wrongly-named “Marriage Pledge” (it is actually a Pledge Not to Acknowledge Real Marriages) probably would have gone nowhere except that it found an ally in the journal First Things. Well, that’s their responsibility. Mine is to make sure that as many people as possible see that the Radner-Seitz “Marriage Pledge” rests on a faulty understanding of what makes marriage and, in turn, of what ministers of religion do in certifying that a given marriage took place before them. I am not going to review all of the problems inherent in Radner-Seitz’s proposal, though they are many. Here I address just two points.

In the West (yes, I know Eastern Christianity thinks differently, but that problem is for another day), it has been settled matter among all Christians (though secular elements of the West do not realize that Christian thought has permeated their consciousness, too), it has been, as I say, settled matter in the West that the consent of the parties establishes marriage. If you think that the State made up marriage and confers it on a couple, or if you think that the Church created and bestows marriage on believers, or that God, or Zeus, or the Big Cosmic Other sends this thing called marriage on two people who want it, or if you hold any other theory of marriage whatsoever, besides that the consent of the parties makes marriage—then you need to stop reading this blog post and start studying solid treatises on marriage going back to the ancient Romans in some cases, and virtually everything since the 13th century, secular and religious alike.

I’m serious. If you do not really see that the couple’s consent makes marriage then you don’t understand what’s at stake.

Now, for those who do know that the consent of the parties makes marriage, the fundamental supposition of the Radner-Seitz Pledge—namely, that the State has changed the definition of marriage (which it can’t do and, even by its own count, has not succeeded in doing yet!) and, as a result, ministers who care about real marriage should not confer or cooperate in conferring marriage (as understood by at least some States), that supposition, I say, collapses: The State does not confer marriage on couples, couples confer marriage on each other! All the State does, and for that matter all the Church does, (and, for that matter, all that God does between baptized persons, but that discussion is more complex and is not immediately relevant to a discussion of Church-State cooperation in the matter of marriage), is to recognize what the couple did, namely, they married. …

Jeg leser FirstThings som Peters her kritiserer – de skriver om the Marriage Pledge bl.a. her.

Et bilde tatt etter messen søndag morgen – på pastoralrådsmøtet i Oslo katolske bispedømme, på Mariaholm 24.-26. oktober 2014.