Generelt

Den engelske presten, Fr Ray Blake, skriver innsiktsfullt og interessant om det temaet pave Frans nevnte for de unge i Milano nylig, bl.a.:

What is often neglected, is any mention of sins against the 6th and 9th Commandment, that could be because of embarrassment, or simply as I suspect just sheer ignorance that these are totally contrary to the teaching of Jesus. In fact I have rarely married a couple which is not co-habiting, nor experienced embarrassment when they give a shared address. Admittedly a few couples are living together simply because it is impossible to buy a flat without two incomes, and some, a tiny number are trying to live chastely.

We believe in the Natural Law: sex and procreation outside of marriage, aberrant sexual behaviour, pornography, sexual fantasy, coupled with drug and alcohol use and hedonism, in general are chickens which must come home to roost. Again as the Holy Father has been saying recently the misery that so many children experience, because their parents are continually rowing or because of an absent father and in the case of boys the absence of an effective male role model, only add to feelings of guilt many young men live with. …..

Magne Lerø skriver på nytt i Vårt land om medlemsregistreringssaken – og enda skarpere enn forrige gang. Slik begynner hans innlegg:

Valgerd Svarstad Haugland bør få farten opp og bestemme seg for om biskop Bent Eidsvig har drevet med bedrageri.

Det er ganske risikofritt å anmelde noen for lovbrudd. Da daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i 2006 anmeldte 16 offiserer for korrupsjon, sto hun fram som en minister som tok korrupsjon på ramme alvor. Anmeldelsen førte ikke til noe som helst, annet enn at noen av de anmeldte fikk sitt yrkesliv ødelagt. Strøm-Erichsen hadde ikke gjort noe galt. Hun hadde bare tatt ansvar og anmeldt.

Fylkesmann Valgerd Svarstad Haugland anmeldte i februar Oslo katolske bispedømme for bedrageri. «Vi hadde ikke noe valg», forklarte hun til Vårt Land. Det hadde hun vitterlig. En anmeldelse var alt levert inn fra en ansatt. Dessuten hadde Fylkesmannen gående enn tilsynssak mot kirkesamfunnet. De kunne ventet på en skikkelig forklaring. Men mediene var på saken — og nå gjaldt det å være på ballen og vise ansvar.

Tilsynssaken rullet videre. I to omganger har bispedømmet gitt utførlige svar. Merete Helstad, lederen for Fylkesmannen juridiske avdeling, har nå hatt en måned på seg til å finne ut av om biskop Bent Eidsvik er en bedrager, eller om han bare har brukt tvilsomme metoder for å få tak i penger han mener bispedømmet har rett på.

Den katolske kirke aviser fullstendig at man har bedrevet bedrageri. De dokumenterer at de har 130.000 medlemmer. De er flere enn de får støtte for. Kirkesamfunnet leverer tung juridisk argumentasjon for at de ikke har brutt loven. Samtidig tar de kritikk på at de har benyttet «en lite betryggende metode». De lette opp potensielle katolikker i telefonklagen og satset på «grav først, spør siden-prinsippet».

Fylkesmannen har fått alt de trenger. Tilsynssaken bør kunne avsluttes før det blir skikkelige badetemperaturer i landet. ….

Vårt Land har skrevet mye om Den katolske kirke det siste halvåret, en del har vært godt, men mye har vært av svært dårlig kvalitet. Jeg har ikke skrevet noe leserinnlegg til avisa om dette, men 4-5 ganger de siste månedene har jeg skrevet e-poster til avisas journalister. Min respons etter siste gang jeg skrev til dem, var God dag mann økseskaft – så det er tvilsomt om jeg prøver meg igjen.

Jeg tenkte riktignok på det igjen torsdag, da til og med VLs sjefsredaktør kastet seg inn i debatten (og skrev at «Fritt Ords styreleder bør avholde seg fra konspirasjonsteorier om journa­listikk«), og også påpekte at «Vårt Land er den avis med største kompetanse på norsk kirkeliv» – men jeg lot det klokelig være.

VLs sjefsredaktør hadde blitt kraftig opprørt over at en kjent katolikk sa: «Vårt Lands omtale av krisen i Oslo Katolske Bispedømme (OKB) undrer meg stadig mer.» og «… er det eneste som er riktig gjengitt fra denne korte samtalen at jeg anser meg som biskopens venn. Den opplysningen må ha gitt en konspiratorisk innstilt journalist et sløret blikk — han har i alle fall ikke gjengitt noen viktige presiseringer som jeg ga i samtalen.»

I kveld leste jeg en debatt på Verdidebatt om dette, der flere debattanter påpeker VLs underlige og tendensiøse valg i dekningen av medlemsregistreringssaken. LES GJERNE DEBATTEN HER.

For ikke lenge siden kunngjorde Oslo katolske bispedømme (OKB) en artikkel om medlemsregistreringsproblematikken hos oss, skrevet av administrativ leder Lisa Wade. Hun skriver om hvor vanskelig ansatte i bispedømmet og menigheter, og vanlige katolikker, oppfatter denne saken. Bispedømmet har en del ting å beklage mht hvordan en del mennesker ble registrert, men er ikke enige i alle anklager som er blitt rettet mot oss, og en del av jussen i denne saken er ganske komplisert. Hun skriver bl.a.:

…. Kravet om aktivt og uttrykkelig samtykke eller bekreftelse som grunnlag for innføring i medlemsregisteret ble først kommunisert til tros- og livssynssamfunnene i et rundskriv fra Kulturdepartementet i februar 2015. Tidligere har det ikke vært oppstilt klare kriterier for hvordan registrering av medlemmer skal skje, annet enn at det ifølge loven er opp til hvert enkelt trossamfunn å benytte sine egne kriterier og prosedyrer.

Vårt svar til Fylkesmannen dreier seg om hvordan medlemsregistrering har skjedd i perioden fra 2010 og til våre rutiner ble endret i oktober 2014. Selv om bispedømmet tar selvkritikk på metoden som ble anvendt for å identifisere en del katolikker, er ikke det det samme som å medgi at vi har gjort noe ulovlig og straffbart. …

OKB forholder seg til de seneste tolkninger og retningslinjer fra myndighetene når det gjelder nye registreringer. Når det gjelder hva som tidligere har skjedd, er bispedømmet opptatt av å få frem hvordan praksisen har vært. Lovverket er uklart, praksisen har variert, og vi mener OKB må vurderes i lys av dette.

OKBs oppfatning er at det etter lovens ordlyd er opp til det enkelte trossamfunn selv å definere hva som skal til for å være medlem. Når man er døpt katolikk, bosatt i bispedømmet eller er norsk statsborger og ikke medlem i noe annet trossamfunn, har det etter vårt syn vært riktig å regne vedkommende som tilhørende Oslo katolske bispedømme. Dette har også å gjøre med bispedømmets forpliktelser i en universell kirke. Dersom for eksempel en polsk katolikk kommer hit, plikter vi å gi vedkommende et pastoralt tilbud. Etter kirkeretten er det her vedkommende har sitt formelle tilknytningspunkt til kirken. Derfor regner vi alle katolikker i vårt område som våre medlemmer. Fra og med oktober 2014 velger vi også å spørre hver enkelt om de ønsker å stå i registeret, ettersom myndighetene nå har kommunisert klart at de mener loven er slik å forstå. En god del ønsker av ulike grunner ikke å stå i registeret. Det er uansett Kirkens oppgave å gi disse et pastoralt tilbud. …

I dag skrev Vårt Land i et innlegg at Den evangelisk lutherske frikirke ikke registrerer mennesker som medlemmer før de virkelig har meldt seg inn i kirkesamfunnet – etter at Den katolske kirke forrige uke skrev til Fylkesmannen at vi har akkurat samme praksis (men med personer sm allerede har vært katolikker, har vi tidligere hatt en litt annen praksis, med tilbakedatering i noen tilfeller).

Jeg tok kontakt med Vårt Land, og her er (en lettere redigert utgave av) meningsutvekslingen:

Det er sikkert nytteløst å kontakte VL og påvise tendensiøse og urimelige tolkninger av medlemskapssaken (jeg har prøvd en stund nå), men i dagens oppslag tror jeg dere glemte å lese hele teksten OKB hadde sendt Fylkesmannen. I samme avsnitt står det jeg har markert fet, mens dere bare har tatt med siste del.

Basert på hva det betyr å være katolikk og medlem i Oslo katolske bispedømme, er det etter OKBs oppfatning avgjørende at vedkommende de facto er katolikk og bosatt innenfor bispedømmets grenser før 1. januar. Et barn av foreldre med forskjellig religionstilhørighet som døpes katolsk 2. januar 2015 utløser dermed ikke tilskudd for 2014 (som utbetales i 2015). En person som har gått i kirken i årevis, men først konverterer 20. januar 2015, berettiger heller ikke til tilskudd. Men for eksempel en polakk, som er døpt katolikk og har bodd i Norge før 1. januar 2015, skal etter OKBs syn berettige til tilskudd for 2014 – selv om han eller hun først skulle bli kjent for kirken og/eller bli punchet inn i OrgSys i februar 2015. …

Videre i artikkelen intervjuer man en person i Frikirken slik:

«Dersom en person har gått i Frikirken gjennom hele høsten og melder seg inn i februar, vil ­likevel ikke Solberg tilbake­datere innmeldingen, sier han.
– Men vedkommende var ­frikirkelig allerede året før, og det ville gitt mer tilskudd?
– Vi vil ikke behandle våre medlemmer ut ifra økonomiske hensyn. Folk blir medlemmer når de blir registrert.

Men akkurat det samme har jo Den katolske kirke sagt at de gjør – at de ikke registrerer mennesker før de formelt blir katolikker. Hva er det VL ønsker å oppnå med slik mangelfull sitering?

Til dette svarer VL: «Du har nok glemt å lese hele artikkelen. Det du påpeker er nevnt to ganger og har ingen betydning før 2015.»

Og jeg svarte ham:

Nei, da tar du feil. (Eller misforstår vi hverandre her, jeg forstår faktisk ikke hva du mener.) Slik har vi gjort det i 2010-14 (vi har tilbakedatert mennesker som har vært katolikker i mange år, og vært fast bosatt i Norge før årsskiftet, men ikke andre). For 2015 har vi ikke sendt inn noen tilbakedaterte.

Slik skrev OKB forrige uke til Fylkesmannen:

Kulturdepartementets tolkning av trossamfunnsloven som er kommunisert i rundskrivet 4.
februar 2015, oppfattes å være at signeringsdato på skjema for tilkjennegivelse av katolsk
tilhørighet skal settes som startdato for medlemskap i Norge. Hvis denne tolkningen av loven
er korrekt, så må medlemskap uansett tilbakedateres dersom punchedato er etter
signeringsdatoen. I listene som er sendt inn i 2015 har vi gjort vårt beste for å følge
Kulturdepartementets tolkning av hva som kan være startdato, selv om denne lovtolkingen
etter vår oppfatning ikke er riktig.

VL svarer meg igjen: «Det står jo i andre avsnitt av brødteksten: [Solberg] er ikke interessert i å kopiere innmeldingspraksisen som Oslo katolske bispedømme brukte på 13.303 medlemmer i perioden 2010 til og med 2014.»

Og jeg svarer ham:

Men vi har heller aldri gjort det som Frikirken ikke gjør.

I vårt tilfelle er det jo medlesskapsdefinisjonen det handler om – så langt jeg vet er det bare katolikkene og de nordiske folkekirkene som har medlemmer i utlandet som har blitt registrert når de kommer til Norge. Frikirken er jo ikke overnasjonal, så de kan ikke gjøre. Og de konkrete spørsmålene om hva de ikke gjør, det gjør ikke vi heller – så da blir det jo ganske underlig.

Sånn ser saken ut fra vårt perspektiv.

Man tviler på at det kan være sant når man ser bildene (kanskje fotografen har valgt det mest sjokkerende) for de fleste messehaklene er jo ikke i noen liturgiske farger, men BBC melder følgende:

Every two years, in the little Italian town of Vicenza, merchants gather for the biggest religious fair in the world. Vestment producers, sculptors and rosary sellers satisfy a growing demand for religious articles, from Pope Francis fridge magnets to devotional candles, a business that generates billions in Italy alone.

I dag skrev jeg en e-post til Vårt Land, med følgende åpning: Jeg må innrømme at jeg har blitt ganske oppgitt over VLs dekning av den katolske medlemskapssaken de siste ukene – men overskrifta over (fra papiravisas forside i dag) tar vel prisen.

VL svarte meg ganske raskt og sa at: «Jeg er enig i at dagens forsidetittel er upresis, fordi det er medlemskapsbegrepet som er stridens kjerne. Jeg vil sørge for å presisere dette.»

Vel og bra så langt, men avisas medarbeidere er ellers lite interessert i å beklage måten de har dekket denne saken på de siste månedene – men det var vel heller ikke å vente.

I går kveld hadde VL også en ganske tendensiøs artikkel med tilsvarende overskrift – på sine nettsider. Den lyder slik: Nektet å godta «nei». Artikkelen beskriver OKBs svar på spørsmålet fra Fylkesmannen om hvorfor tre av de ca 40 ringemedarbeiderne ble satt til andre oppgaver. Én behersket ikke det tekniske utstyret, én hadde en tendens til å føre lange samtaler, og én valgte å krysse av for «ring på nytt» når en person avskreftet sitt medlemsskap. Denne personen fikk naturlig nok ikke fortsette å ringe – men det denne personen gjorde, oppfatter VL tydeligvis som veldig viktig og typisk.

Dagen trykker derimot en fyldig utgave av en NTB-artikkel om bsipedømmets svar til Fylemannen – mye mer saklig og fyldig.

I sin dekning av Oslo katolske bispedømmes svar til Fylkesmannen – som ble levert i går og presentert for pressen i dag – skriver Vårt Land for så vidt korrekt:

Vi argumenterer for hva vi mener loven krever for å tilhøre et trossamfunn. I lov om trossamfunn står det at trossamfunnet selv bestemmer hvordan innmeldingen i kirken skal skje, sier Lisa Wade, som er fungerende administrativ leder i bispedømmet, til Vårt Land.

Bispedømmets syn er at når en person er katolikk (altså døpt eller konvertert inn i kirken), norsk statsborger og ikke medlem i et annet kirkesamfunn, da er vedkommende også medlem etter norsk lov.

Men VL har samtidig som heading på sin hoved-nettside: Katolikkene står på sitt. Forsvarer prinsippet bak omstridt medlemsregistrering. Men det er faktisk ikke det de gjør; de har mange ganger beklaget at de har registrert mennesker som ikke er katolikker, og de har kritisert metoden fire medarbeidere har brukt og kalt den lite betryggende, men de kan ikke gå med på at det skal strykes så mange medlemmer som faktisk er katolikker – som Fylkesmannen truer med.

I artikkelen skriver VL også i sin undertittel: «Oslo katolske bispedømme viser til kirkeretten i sitt svar til Fylkesmannen.» Og videre:

Mens Fylkesmannen legger til grunn at man ikke er medlem før man melder seg aktivt inn i den norske grenen av kirken, mener OKB at man som døpt katolikk automatisk tilhører og er medlem av kirken der man til enhver tid bor. I brevet blir kirkeretten (kanonisk rett) brukt aktivt i argumentasjonen: «Det er grunn til å merke seg at etter kanonisk rett, er lokal tilknytning for kirkens medlemmer ikke en valgmulighet, men en rett og plikt». Med andre ord: Bispedømmet kan motta offentlig pengestøtte (mellom 800 og 900 kroner i året) for katolikker bosatt i Norge, uten at de selv aktivt har bedt om å bli oppført som medlemmer her.

Dette er ikke spesielt presist bl.a. fordi det ikke handler om nåværende eller framtidig praksis. OKB forsøker å argumentere for at medlemmer som tidligere ble registrert ikke skal underkjennes fordi Fylkesmannen i Oslo og Akershus og delvis departementet i slutten av 2014 og i starten av 2015 kom med en ny presisering av hva som skal til for å kunne skrive inn medlemmer – denne tolkningen/presiseringen hadde aldri blitt kunngjort tidligere. De nordiske folkekirkene er jo like forundret som katolikkene over dette.

For framtida vil nok katolikkene legge seg på en praksis som på forhånd er avklart med Fylkesmann og departement. Men nå er det slik at flere tusen medlemmer som er innført i medlemsregisteret for flere år siden kan bli strøket, fordi når OKB spurte disse om å bekrefte medlemskapet (etter krav fra Fylkesmannen) var det ikke mulig å få dette gjort før i januar og februar 2015.

Dagbladet/NTB skriver også om dette i dag, noe kortere og mer nøytralt, og har også med en lenke til OKBs svar til Fylkesmannen.

Eivor Oftestad skriver i Vårt Land for et par dager siden at «De aller fleste foreldre «outsourcer» seksualundervisningen til 
det offentlige». Hennes artikkel åpner slik:

Det offentlige kontoret Sex og Samfunn underviser årlig alle tiendeklasser i Oslo. De gjør en stor og viktig jobb. Allikevel traff ikke undervisningen min datter eller vennene hennes da klassen hadde besøk. Hun fortalte at hun opplevde det veldig invaderende å måtte tre kondomer på plastpeniser i klasserommet, å bli informert om analsex, porno og andre muligheter. Budskapet de fikk var at alt er greit: tidlig debut, sen debut, porno, ikke-porno, sølibat, tilfeldig sex, trofasthet, hetero, homo, trans, anal, vaginal, oral. Det gjelder bare å finne sine egne grenser og ta en beslutning: Hva vil jeg? Hva er jeg klar for?

Når Sex og Samfunn sier at alt er greit, er det fordi ingen skal få skamfølelse. Hvis noen har debutert som 13-åring og har et aktivt seksualliv i ungdomsskolen, skal de ikke føle at de er dårligere enn andre. Og hvis gutter i klassen ser på porno, kan man ikke si at porno er no’ dritt. Sex og Samfunn vil ha kommunikasjon med alle, lista må ligge lavt. Intensjonen er god.

Det er ingen som er uenige i nytten av seksualopplysning, men det er heller ingen selvfølge at den skal være som i dag. Helt fra starten har den offentlige seksualopplysningen vært et politisk og ideologisk prosjekt. Den inngikk i et sosialistisk program som skulle frigjøre folket fra en hemmet kultur, til naturlig frihet og lykke.

I flere tiår var Karl Evang en av de nasjonale strategene og ledet Helse-
direktoratet. På 30-tallet kunne han si at hovedmålet var å utrydde de metafysiske og religiøse innslag i seksualmoralen. Idealet var et avmoralisert seksualliv basert på naturvitenskapelig saklighet. Evang og arbeiderpartistaten fikk forme seksualopplysningen slik den ble i det moderne Norge. Han var formann av Sosialistiske legers forening – foreningen som i 1971 opprettet kontoret som i dag er Sex og Samfunn. Den politiske interessen ligger i å få ned antallet kjønnssykdommer, uønskede graviditeter og aborter. Moralen er: Har du lyst, har du lov, bare du er opplyst og bruker kondom. …

Oftestad skriver også at hun «tror det er et stort sprik mellom denne politiske moralen og det foreldre ønsker å si til barna sine», og at «det neste jeg kommer til å gjøre nå, er å informere skolen til barna mine om at jeg ønsker en alternativ undervisning. Den de får i dag er langt fra nøytral.»

Det siste hun skriver er også ekstra aktuelt, siden skolen det vel her er snakk om er den katolske St Sunniva skole i Oslo.

Noen aviser (mest Vårt Land) fortsetter å grave i Den katolske kirkes problematiske medlemsregistrering de siste årene. De ser ut til å prøve å finne en skjult og planlagt agenda, og de fokuserer på noen enkeltsaker. De kan selvfølgelig være ubehagelig å havne i et register mot sin vilje, men i det systemet Norge nå har registrering og i tros- og livssynssamfunn er visst dette dessverre uunngåelig.

Aftenposten skrev 1. mars i år en artikkel som inneholdt følgende informasjon:

… Det var heller ikke (i Oslo katolske bispedømme) mange som var dobbeltoppført i forhold til andre trossamfunn. … 1161 hadde medlemskap i statskirken, mens 1921 hadde dobbeltmedlemskap i andre trossamfunn eller livssynsorganisasjoner. …

Her ser vi altså at OKB ikke hadde flere dobbelsregistrerte enn andre trossamfunn; at så mange 1161 også står oppført i DNKrk er altså «normalt» (og her tror jeg DNKrk har gjort «feil» i de fleste tillfeller), heller ikke at 1921 hadde dobbeltmedlemskap i andre trossamfunn er et unormalt stort tall (og her tror jeg feilen i større grad ligge hos OKB).

OKB la i går ut en kortversjon av rapporten de sendte til Fylkesmannen tidligere denne måneden, og der sier de bl.a.:

Bekreftede medlemmer per 16. mars 2015: ca. 130 000
Uavklarte medlemmer per 16. mars 2015: 17 212
Avkreftede medlemmer: 5 288
OKB har stilt krav om tilskudd for 118 237 medlemmer

I statistikken under er det også interessant å se at den kritikkverdige registreringsmetoden ikke ser ut til å ha bli brukt særlig mye i 2010 – men mye i 2012, 2013 og 2014. Når Fylkesmannen altså har bedt OKB svare for all registrering etter 1/1-2010, virker det som de har valgt en passende dato.