Fin sang og et tradisjonelt klosterliv
Søstrene the Benedictines of Mary bor i Kansas i USA, og har de siste årene utgitt flere CDer.
Generelt
Pave Frans er like populær blant katolikker som sine forgjengere
Ja, har er faktisk ikke mer populær blant amerikanske katolikker enn pave Johannes Paul II og pave Bededikt XVI, skriver Sandro Magister – for alle tre var svært populære. Magister skriver bl.a.:
… John Paul II and Benedict XVI also had very high approval ratings, or even higher. But only among the faithful. On the outside there was tough opposition.
Francis has rounded the corner of his first year driven by an immense popularity. But there is nothing new in this. In 2008 Benedict XVI had also reached identical levels of consensus. And John Paul II had been even more popular, and for many years afterward.
The novelty is something else. With Francis, for the first time in ages a pope is being lauded not only by his own, but almost more so by those on the outside, by secular public opinion, by the secular media, by governments and international organizations.
Even the report of a UN commission that at the beginning of February ferociously attacked the Church spared him, bowing to that “who am I to judge?” now universally taken up as the emblematic motto of the “openness” of this pontificate.
Not with his two predecessors. At the apogee of their popularity they had the Christian people on their side. But all the others were against them.
In fact, the more the “age» opposed the pope, the larger the pope himself loomed. The magazine “Time” dedicated the man of the year cover to John Paul II in 1994, the year of the pitched battle that he waged, almost alone against the rest of the world and the American administration foremost, before, during, and after the UN conference in Cairo on birth control and therefore, according to the pope, for «the systematic death of the unborn.»
Karol Wojtyla had made 1994 the year of the family because he saw it threatened and attacked, when instead at the approach of the new millennium, in the vision of the pope, it should have shone as at the beginning of creation, male and female, increase and multiply, and “let man not separate what God has united.”
In 1994 John Paul II also wrote a letter to the bishops to reiterate the ‘no’ on communion for the divorced and remarried. And he spoke another categorical ‘no’ on women priests. …..
… The more John Paul II was dismissed by secular opinion as obscurantist and backward, the higher his popularity among Catholics was. During that decade it was stable at 93 percent in favor, about ten points higher than Pope Francis today and Benedict XVI in 2008.
The arc of Pope Joseph Ratzinger is also exemplary, Just after he was elected, in 2005, his popularity among Catholics was low, at 67 percent, with only 17 percent saying they were very favorable. But he gradually won greater consensus, in spite of the rigor with which he criticized the challenges of modernity. …..
…. The lesson that can be gathered from this is that a pope’s success among the faithful is not automatically connected to his pliability on crucial questions. Two intransigent popes like John Paul II and Benedict XVI registered very high popularity levels.
The «openness» of a pope to modernity can instead explain the consensus he gets from the outside, from secular opinion. This seems to be the novelty of Francis.
A novelty that deep down he mistrusts. He said in his recent interview with «Corriere della Sera»: «I don’t like a certain mythology of Pope Francis. Sigmund Freud said, if I am not mistaken, that in every idealization there is an aggression.»
Ingunn Økland skriver interessant om samvittigheten
I Aftenposten i går skrev Ingunn Økland en interessant kommentar om hvordan «reservasjonslegene» har fokusert på noe folk flest ikke liker å tenke på; samvittighet. Og hun skriver:
… samvittigheten har en lang tradisjon for å være i opposisjon til autoriteter. At samvittighetsspørsmål i dag så ofte har et religiøst bakteppe, er ikke minst et symptom på at den rådende fornuften er sekulær, i hvert fall i nordiske land.
Å ville beskytte fosteret ut fra religiøs overbevisning, er et mindretallssynspunkt som nettopp av den grunn blir en samvittighetssak.
Før debatten blusset opp før jul, hadde vi nesten glemt, eller fortrengt, at de finnes, disse helsearbeiderne som mener det er galt med abot. Etter de radikale konfliktene på 1980-tallet, med desperate aksjoner av prester som Børre Knudsen og Ludvig Nessa, har den kompakte majoritet dominert i offentligheten.
Det kan ganske enkelt skyldes en kollektiv enighet om lovverket. Og når jusen er i orden, skal alt annet helst gå så glatt og smidig som mulig.
Samvittigheten er åpenbart kommet i miskreditt, sammen med moralen og skyldfølelsen. Ingenting av dette vil vi vurderes i lys av lenger – ikke som enkeltmennesker, ikke som samfunn. …
Økland illustrerer så dette med tekster av Torborg Nedreaas og John Irving, og avslutter slik:
… I senere tid har også den norske forfatteren og legen Marianne Mjaaland vært opptatt av spenningen mellom rettighet og moral, men på 2000-tallet gikk det ikke uten å bli beskyldt for å skape skyldfølelse. Som samfunn skal vi med god grunn føle skyld for de høye aborttallene, var hennes svar.
«Hans samvittighet var ren, han brukte den aldri», sa den polske satirikeren Stanislaw Jerzy Lec.
Kanskje er det den egentlige utfordringen fra samvittighetsapostlene? De minner oss om at det finnes noe som kan kalles samvittighet, selv om vi ikke helt vet hva det er.
Når stormløpet mot reservasjonslegene roer seg ned, vil det kanskje være tid for å erkjenne at denne ufarlige minoriteten speiler en uro som ligger og slumrer også i deler av den kompakte majoritet, det være seg helsearbeidere eller kvinner som selv har stått midt i valgsituasjonen.
Nettopp fordi det norske lovverket står fjellstøtt, burde i hvert fall offentligheten hos oss kunne romme et åpent ordskifte om samfunnsmoral og samvittighetsuro i abortsaken.
Pave Benedikt fjernet mange hundre prester som var overgripere
Dagbladet skrev om dette i går, og den kjente katolske reporteren John Allen skriver også grundig om dette:
Facing a virtually unprecedented examination of its record on child sexual abuse by a U.N. panel, a senior Vatican official today asserted that the Catholic church wants to be «an example of best practice» in the prevention of abuse.
Italian Archbishop Silvano Tomasi, the Vatican’s representative to the United Nations in Geneva, spoke this morning to the Committee on the Convention of the Rights of the Child, a 1989 United Nations treaty which the Vatican ratified in 1990.Although the U.N. panel has no power to compel the Vatican to do anything, its body of experts is expected to make recommendations after the day-long hearing. In effect, today marks the first time senior Vatican officials have appeared before an independent body to defend the church’s handling of the abuse scandals that have erupted over the past decade.
The seriousness with which the Vatican is taking the process is reflected in the fact that it dispatched not only Tomasi but also Maltese Bishop Charles Scicluna, who served for ten years as the Vatican’s top sex abuse prosecutor and is widely seen as a leading reformer. … …
Pave Benedikt har vært en veldig viktig peerson mht at overgriperne skal stoppes og straffes, og dette uttrykkes bl.a. slik:
An AP review of the reference books shows a remarkable evolution in the Holy See’s in-house procedures to discipline pedophiles since 2001, when the Vatican ordered bishops to send cases of all credibly accused priests to Rome for review.
Then-Cardinal Joseph Ratzinger took action after determining that bishops around the world weren’t following church law to put accused clerics on trial in church tribunals. Bishops routinely moved problem priests from parish to parish rather than subject them to canonical trials — or turn them into police. … …
… According to the 2001 norms Ratzinger pushed through, the Congregation for the Doctrine of the Faith reviews each case sent to Rome and then instructs bishops how to proceed, either by launching an administrative process against the priest if the evidence is overwhelming or a church trial. At every step of the way the priest is allowed to defend himself. …
Hvorfor feires Jesu fødsel 25. desember?
Svaret er at de kristne regnet med at Jesu dødsdag var 25. mars, og at dette etter gammel jødisk tradisjon også var hans unnfangelsesdag – og så blir naturlig nok hans fødselsdag ni måneder senere, 25. desember.
Dette skriver katolsk.no litt grundigere om:
Julefesten knytter ikke an til noen gammel jødisk fest slik som påske eller pinse. Verken Den Hellige Skrift eller tradisjonen gir oss noen informasjon om dagen for Kristi fødsel. I det 3. århundre tok en til å feire en fest til minne om Jesu fødsel den 6. januar, særlig i Østerland.
Fra Konstantin den Stores tid ble 25. desember fastsatt i den romerske festkalender som minnedagen for Herrens fødsel. Men vi har også tidligere spor etter man feiret Jesu fødsel 25. desember. Vi ser dette hos pave Telesphorus rundt år 130, men det er uklart i hvilken grad det ble fast tradisjon. Rundt år 200 finner vi også spor hos Tertullian.
Hvorledes man kom frem til datoene i desember eller januar, har ikke noe å gjøre med desember, solen (vintersolhverv) eller andre romerske ikke-kristne festskikker å gjøre. Vi må da gjøre en omvei som begynner ved Jesu korsdød.
Det hele skyldtes en tradisjon blant jøder for at profeter ble drept på sin unnfangelsesdag. Siden man mente at Jesus ble korsfestet 25. mars, var det bare å legge til 9 måneder for å finne fødselsdagen. (Andre mente korsfestelsen fant sted 6. april, som pluss ni måneder gir oss 6. januar.)
Vi må huske at de første kristne egentlig bare hadde én særskilt høytid, nemlig feiringen av Påske – at Jesu lidelse og død ble fulgt av Hans oppstandelse. Og det liturgiske år som vi har idag, er vokst frem fra dette ene utgangspunkt.
Hvorfor kobles da ofte i førjulsartikler i aviser julen til for eksempel de gamle romeres saturnaliafest, eller til deres fest for den uovervunne solg – «Sol invictus»? Misforståelsen stammer trolig fra margen til en utgave av en syrisk bibelkommentar skrevet av Dionysius bar-Salibi. På 1100-tallet skrev noen der at kristmessen ble lagt på samme dag som den romerske solfesten Sol Invictus. Så ble det stille i mange hundre år før dette ble snappet opp på særlig 17/1800-tallet av dokumentgranskere både på katolsk og protestantisk hold. Etterhvert fikk disse oppfatningene festne seg.
Men denne nettsiden ble faktisk oppdatert og ganske grundig revisdert så sent som i går. Før denne revisjonen hadde katolsk.no skrevet under overskrifta «En hedensk fest ble kristnet»:
«Å erstatte «Sol Invictus»-festen med en kristen fest var ikke vanskelig. Det var jo langt på vei hedninger som tidligere hadde feiret «sol invictus» som nå var blitt kristne, og raskt sluttet opp om festdagen i dens nye betydning».
Det er fritanke.no som skriver dette, og det er Bjørn Are Davidsen som har fått gjennomslag for det han har hevdet lenge; at kristen julefeiring ikke overtok datoen fra hedenske midvintersfester. Les hva han skriver om dette her.
50 år siden C. S. Lewis’ død
I går var det 50 år siden C. S. Lewis (som jeg også skrev om i august) døde. Og Bjørn Are Davidsen skriver bl.a. følgende om ham:
… antagelig har ingen i vårt århundre bedre formidlet hva det er å være kristen – i bredden og dybden av hva livet handler om. Det skyldes ikke minst hans vei til tro. Som tok den ikke helt vanlige svingen om forkjærlighet for myter og middelalder, fantasi og fornuft. Og fordi han forsto tenkesettet ved forrige årtusenskifte er han aktuell ved et nytt.
Etter å ha overlevd skyttergravene på vestfronten studerte og underviste Lewis ved Oxford. Der ble den innbitte rasjonalisten og ateisten stadig mindre sikker på at Gud ikke fantes, eller – hvis han mot all formodning likevel gjorde det – var ond. I 30-årsalderen innså han at det måtte være en personlig og god Gud.
En samtale med vennen og kollegaen J.R.R. Tolkien fikk ham til å ta neste steg. For en forelsket i myter var det avgjørende da Tolkien fortalte at det enestående med Jesus var at han var en myte (på linje med naturgudene som dør hver vinter og står opp hver vår) – som ble virkelighet. Jesus kom inn i historien, på et bestemt sted, til en bestemt tid. Gud som hadde skapt naturen med dens rytme – og vist alle kulturer betydningen av død og oppstandelse, hadde selv dødd og stått opp igjen.
Hos det eneste folket som ikke selv hadde slike myter.
Etter denne opplevelsen skrev Lewis en rekke spenstige, fantasirike og tankevekkende bøker. Og dette var langt fra typiske kristne bøker. Han brøt med de fleste konvensjoner med sin forståelse av de livsgivende paradoksene i kristen tro. Inspirert av G.K. Chesterton og John Bunyan startet han friskt i 1933 med Pilgrim’s Regress, en reise gjennom tidsånden i møte med alt fra Freuds til Hitlers disipler. Han fortsatte med en tankevekkende gjennomgang av lidelsens problem (The Problem of Pain, 1940).
Det vakte oppsikt da han publiserte en brevveksling mellom en eldre og yngre demon om hvordan best lure ”pasientene” ned til deres ”far i det lave” (The Screwtape Letters, 1942). Han reiste i rom og teologi til planetene Mars (Out of the Silent Planet, 1938) og Venus (Perelandra, 1943).
Han holdt foredrag på BBC om hva det ville si å være kristen, både med tanken, troen og livet, samlet i Mere Christianity (1943). Hans Miracles (1947) er en sjelden dyp og poetisk bok om mirakler er mulige – og har skjedd. … …
Boka Mirakler husker jeg spesielt at jeg leste ca 1980 – for andre gang, ekstra grundig, fordi jeg skulle vurdere om boka kunne utgis på Credo forlag – og at jeg var veldig imponert over hvor godt, grundig og seriøst han skrev om dette vanskelige emnet. Luther forlag skriver om Lewis’ bøker når 50 år etter hans død, og de siterer Oskar Skarsaune i forordet til Mirakler:
«Jeg tror det første som slo meg var at denne forfatteren ikke var i stand til å skrive en eneste kjedelig side. Det andre var at her møtte jeg en kristen tenker som med største intellektuelle frimodighet gikk løs på slike spørsmål som vi i skolelaget hadde lært at det ikke fantes intellektuelle svar på. Som for eksempel det ondes problem. Eller muligheten for under, sett fra et moderne vitenskapelig synspunkt.»
«Galileo-kortet»
Bjørn Are Davidsen arbeider trofast og tålmodig videre med sin apologetikk. Nå skriver han på nytt igjen om den gamle og stadig misforståtte Galileo-saken:
… dette handlet ikke om en illsint kirke som sendte hettekledde inkvisitorer med gafler og håp mot en modig vitenskapsmann som hadde bevist en teori. Og siden Kirken i den lange tradisjonen fra Augustin og Aquinas ikke hadde for vane å la Bibelen trumfe vitenskapen, handlet det heller ikke om bokstavtro mot vitenskap.
… det var en lang prosess med vekt på nettopp vitenskapelige argumenter – fra begge sider. Galileo ble i starten tatt i mot med åpne armer, ikke minst av jesuittene og den senere paven, men la seg etterhvert ut med for mange i et det politiske spillet.
Det manglet ikke matematikere og naturfilosofer i Kirkens rekker, og det man eventuelt manglet, leide man inn. Når Galileo møtte protester og ble idømt husarrest på sine eldre dager, var det ikke fordi Kirken følte seg truet, men fordi han som lekmann i for stor grad hevdet han kunne være teologisk autoritet – og var for påståelig i fravær av bevis.
Og dette var ikke i en fredelig tid der en godmodig pave så gjennom fingrene med det meste, men midt under en av de verste periodene i Europas historie, 30-årskrigen. Man kommer fort på anledninger der han hadde mindre behov for å markere revir og autoritet enn Motreformasjonen.
Det ble ikke bedre av at Galileos Dialog over de to store verdenssystemer utelot masse store verdenssystemer og syntes å legge noen av pavens teorier i munnen på den enfoldige Simplisicus.
Det blir med andre ord ikke bedre når vi leser videre i RationalWiki. «In reality, taking up the mantle of Galileo requires not just that you are scorned by the establishment but also that you are correct – that is, that the evidence supports your position.»
Man er rett og slett ikke kjent med at evidensen ikke støttet Galileo. … …
Her henviser han til mer informasjon om Galileo-saken.
Du er elsket av Gud fra unnfangelsen av
Min venn og tidligere studiekamerat, Torkild Masvie, har nylig laget en video fra tempelberget i Jerusalem. Den handler om menneskeverdet fra unnfangelsen av, men eksempel i Jesu egen unnfangelse, her som han ble båret til tempelet 40 dager gammel. (Torkild og jeg har valgt ganske ulikt mht kirketilhørighet, men på dette og mange andre områder har vi sammenfallende syn.)
Folk drives fra sine hjem og sine land bare fordi de tror på Gud og på Jesus
En svensk avisartikkel fokuserer på noe som nok er like aktuel/ problematisk i Norge:
….. 1997 reste den prisbelönte historiken William Dalrymple runt i Mellanöstern och blev bedrövad av det han upplevde. Kyrkor hade skövlats, vandaliserats, bränts ner eller gjorts om till moskéer. Hans konklusion var att den kristna civilisationen hotades att helt falla i ruiner om ingenting gjordes.
Det är sexton år sedan. Allting har bara blivit värre sedan dess.
Jag menar att det inte går att prata eller skriva om detta utan att också lyfta fram det faktum att det ofta är muslimer som fördriver dessa hundratals miljoner kristna. Varför vågar vi inte skriva att det är så? Vem vill lägga den här våta filten över alla samtal i vårt land som inte följer den politiskt korrekta mallen? Jag begriper det inte.Det pågår en utrensning av kristna i Mellanöstern och vem målar naglarna för dem? Vem ordnar galor och parader för dem? Vem vågar ens ta i tanken att den kristna civilisationen, men framför allt flera hundra miljoner dagligen hotas till livet, av en enda anledning, att de är kristna. Precis som vi är.
Under några veckors tid har Elisabeth Svantesson fått löpa gatlopp för okunniga journalisters förkärlek för drev mot allt som har med religion att göra. Vi älskar att tycka olika i Sverige så länge det olika inte inkluderar Jesus eller en annan syn på äktenskapet, eller i frågor som rör abort. Då drar alla i nödbromsen. Gud provocerar uppenbarligen.
Det är samma fundamentala avsky för den kristna tron som låter namnkunniga journalister jaga ministrar som har fräckheten att tillhöra ett kristet samfund, som samtidigt hindrar dem från att skriva en rad om de miljoner människor som hotas till livet, mördas och drivs bort för sin trons skull.
Slik var Roma i år 320
Alle som er interesserte i Roma, vil ha glede av denne videoen. Jeg fikk tips om den fra min kone, som vet en hel del mer om Romas historie enn jeg gjør.
Afrika hjelper Norge
Vi fikk en lenke til denne videoen (fra 2012) fra familiemedlemmer som bor i Kenya – og jeg hadde faktisk aldri sett den før eller hørt om den.
Ei uke i Kroatia
Vi er nå halvveis i en ferieuke i Kroatia, der vi kombinerer ferie med å treffe to av min kones søstre (med ektemenn) – én kommer fra USA og én fra Kenya. Etter to dager i Split bor vi nå i Opatija (lengre nord på den kroatiske kysten), og i dag var vi helt vest på halvøya Istria, i en by som heter Pula, der vi så amfiteateret (det 6. største i den romerske verden), Augustus’ tempel (se bilde) og ei flott Maria-altertavle fra 1400-tallet i byens gamle fransiskanerkirke (se bilde).
Flere gifte prester – eller kanskje ikke?
Et innlegg på den ganske kjente (og forholdsvis radikale) liturgibloggen PrayTell, sier at noen signaler fra Vatikanet indikerer at det kan bli en litt større åpning for gifte katolske prester. (Men så har jeg også hørt at man nå en tid vil vente litt med å gi flere dispensasjoner til slik søknader – så det hele er ganske uklart.)
I alle fall skriver dette blogginnlegget:
Reports from Rome in recent days suggest that there may be a movement in the current position over priestly celibacy. Archbishop Pietro Parolin is quoted as saying that “The issue of priestly celibacy is one of the thorniest issues facing Pope Francis.”
Now that is, at least, a recognition that there is a problem. For so long is has been a matter of “no discussion.” Things are as they are and are to remain so. Now we have this comment from the new Secretary of State and we should presume that he was speaking with the full knowledge of Pope Francis. …
Disjusjonen under er ganske interessant (for meg i alle fall), for der snakker man både om disse gifte prestenes (og diakonenes) arbeidssituasjon, avlønning og flere andre ting.
Det er visst tillatt å ta abort fordi man ikke ønsker en jente
HER kan man (på Fr. Finigans blogg) lese at det i England visst ikke er noen grunn til å reagere når et par ber om abort bare fordi fosteret er en jente – sjokkerende, men sant:
In February 2012, the Daily Telegraph reported on an undercover operation, by their journalists who clandestinely filmed doctors who agreed to carry out abortions simply on the grounds that the baby was female. The Crown Prosecution Service has decided that it would not be in the public interest to prosecute the doctors.
Clearly this is a disgrace. There needs to be a good response from the public indicating that such a prosecution would certainly be in their interest, since there is some hope that the decision might be reviewed. ….
Ekstra hyggelig middag
Jeg er på prestemøtet i Oslo katolske bispedømme denne uka, og i går (tirsdag) kveld hadde vi en ekstra hyggelig middag med markering av fødselsdagene til biskopene Schwenzer (75 år) og Eidsvig (60 år) – de fyller år om noen få uker. Lutherske biskop Kvarme (med sin kone) var til stede under middagen, og holder her tale.
Prestemøtet varer som vanlig fra mandag kveld til tor
sdag lunch.
Unde hoc mihi, ut veniat (Dominus) ad me?
Dette sitatet fra Lukas 1,43 – Elisabeth sier: «Unde hoc mihi, ut veniat mater Domini mei ad me?» på norsk; «Hvordan kan det gå til at min Herres mor kommer til meg?» – brukte Lewis da han begynte å lese bøkene til George MacDonald, som skrev fantasilitteratur med dype kristne røtter. På denne tida var Lewis ateist/ materialist, og det tok flere år før han beveget seg via teisme til kristen tro – i 1931. I denne prosessen fikk han også hjelp av to kjente katolikker, Chesterton og Tolkien.
Jeg hører nå (har kjøpt lydbok via www.audible.com) på denne nye biografien om C. L. Lewis, som på Amazon.co.uk beskrives slik (men jeg er ikke enig i at barnebøkene var det viktigste lewis skrev):
In C. S. LEWIS: A LIFE, Dr Alister McGrath recounts the unlikely legacy of this Oxford don, who spent his days teaching medieval English Literature and his nights writing a bestselling fantasy series for children. To write this biography McGrath studied all of Lewis’s correspondence and archival materials in chronological order, so as to illuminate afresh this much-loved author’s life. Alister challenges some of the previously held beliefs about the timing of Lewis’s shift from atheism to theism and Christianity. This definitive biography paints a portrait of a deeply original thinker who became an inspiring, though reluctant, prophet for our times. Accessible and engaging, this is a fascinating portrayal of a creative genius who continues to inspire millions of readers around the world.
Engelske Wikipedia har her listet opp ca 50 bøker av C. S. Lewis. Jeg har selv lest ca 25 av dem, fra jeg først nokså tilfeldig fant ei bok av Lewis i Jerusalem i 1977.
Fra the Oregon Coast
Her er siste bilde fra vår ferietur til USA. Vi var tre dager sammen med familiemedlemmer (to av mine svigerinner med ektemenn) ved den berømte og populære Oregon Coast, like ved Lincoln City. Her er det friskt, kjølig og rolig om sommeren. Slik skriver Wikipedia om dette området:
The Oregon Coast is a region of the U.S. state of Oregon. It runs generally north-south along the Pacific Ocean, forming the western border of the state; the region is bounded to the east by the Oregon Coast Range. The Oregon Coast stretches approximately 584 km from the Columbia River in the north to the Oregon–California state border in the south. The Oregon Coast is not a specific geological, environmental, or political entity but, instead, includes the entire coastline of Oregon, including the Columbia River Estuary.
Et bilde fra Mount St Helens
Som jeg nevnte, var vi ved Mount St Helens i staten Washington, ikke langt nord for Portland, Oregon. Bildet over er tatt fra nordsida av fjellet; sommeren 2001 klatra vi til toppen på motsatt side. Slik skriver Wikipedia om dette fjellet:
Mount St. Helens is most notorious for its catastrophic eruption on May 18, 1980, at 8:32 a.m. PDT, the deadliest and most economically destructive volcanic event in the history of the United States. Fifty-seven people were killed; 250 homes, 47 bridges, 15 miles (24 km) of railways, and 185 miles (298 km) of highway were destroyed. A massive debris avalanche triggered by an earthquake measuring 5.1 on the Richter scale caused an eruption that reduced the elevation of the mountain’s summit from 9,677 ft (2,950 m) to 8,365 ft (2,550 m), replacing it with a 1 mile (1.6 km) wide horseshoe-shaped crater. The debris avalanche was up to 0.7 cubic miles (2.9 km3) in volume. The Mount St. Helens National Volcanic Monument was created to preserve the volcano and allow for its aftermath to be scientifically studied.
I USA – praktisk arbeid
Mesteparten av vår ferie var vi i Oregon i USA, etter å ha landa i Seattle og kjørt rundt Mt Rainier og Mt St Helens – kanskje kommer det noen bilder derfra. Vi var tre dager ved den berømte den Oregon Coast (nordre del av Lincoln City), men vi gjorde også litt nytte, her ved å hjelpe min svorer å bygge en liten låve. (Litt øst for Albany, OR.)