Vårt Land hadde en artikkel med denne overskrifta mandag, der skriver de bl.a.:
Minnetalen i en begravelse er underordnet, sier Sivert Angel, konstituert rektor ved Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo. Angel leste med stor interesse Finn Skårderuds innlegg i Vårt Land sist torsdag, der han anklaget presten for å lyve under en minnetale: «Presten fortalte varmt om småbarnsfaren som hadde fått kreft. Det hadde vært svært vondt, selvfølgelig, altfor tidlig å gå bort, og ikke minst å etterlate seg tre farløse barn, men gradvis hadde han forsont seg med sin skjebne. …..»
Mange av problemene med begravelsens form og innhold er en utfordring som vi har arvet fra historien. Som følge av reformasjonen gikk begravelsen fra å være forbønn for avdøde til å bli forkynnelse. Man kunne ikke lenger gjøre noe for den avdøde etter hans død, men måtte nøye seg med å høre fortellingen om hans liv for å lære om tro, sier Angel.
Det er en tydelig forskjell mellom en protestantisk og en katolsk begravelse, at vi katolikker ber direkte (flere ganger i requiemmessen) for den avdøde. Men også hos oss er minneordene et spørsmål som kan være litt problematisk. Personlig pleier jeg alltid ha minneordene til slutt, og be de pårørende om å formulere det som skal sies, eller si det selv. Jeg syns det er fint at det sies noe personlig om den døde, rett før den avsluttende bønnen ved kisten, for ellers i begravelsen (inkl. prekenen) er det jo ikke den avdødes liv som er i sentrum – i det hele tatt. Jeg vet at også noen katolske prester har minneordene tidlig i seremonien, men selv syns jeg det blir for dominerende og lite fruktbart.
Vårt Land skriver så mer om minneordene:
Hvordan ser du på Skårderuds kritikk av prestens minnetale i den begravelsen han referer fra?
Selv om prestene vanligvis gjør en veldig god jobb, synes jeg Skårderud har et viktig poeng. Vi prester tenker at den beste trøsten vi kan gi og det eneste vi kan bidra med, er å bekrefte det vi tror at de pårørende ønsker, nemlig et vakkert bilde av avdøde.
Men er det ikke bildet som blir tegnet av den etterlatte i begravelsen viktig for de etterlatte?
Jo, selvfølgelig, men jeg tror det som er viktigst for dem, er å vise omsorg og ta avskjed: Dette må gis andre rom enn bare minnetalen. Den norske kirkes begravelsesliturgi gir rom for at man kan forholde seg til den døde i kista i begravelsen. Vi takker Gud for den avdøde og vi burde kunne be om tilgivelse for det vi ikke har fått gjort for avdøde, og vi burde kunne
Jeg reagerer i alle fall når man sier at «begravelsen er de pårørendes seremoni». Det er på en måte sant, men begravelsen er mer enn det. Den er en sent gudstjeneste i enhver menighet. Ved sine handlinger uttrykker den det sentrale i kristen tro, nemlig forsoning og oppstandelse, sier Angel.
sdag lunch.
Dette sitatet fra Lukas 1,43 – Elisabeth sier: «Unde hoc mihi, ut veniat mater Domini mei ad me?» på norsk; «Hvordan kan det gå til at min Herres mor kommer til meg?» – brukte Lewis da han begynte å lese bøkene til 
