Generelt

Valgte å føde et barn hun visste ville dø

Generelt /

Aftenposten fikk følgende tips (om hvem de burde intervjue) fra den kjente katolikken Maria Elizabeth Fongen:

«Siri Fuglem Berg har sagt klart fra om det etisk betenkelige ved å innføre tidlig ultralyd og presset om å ta abort som gravide utsettes for når det påvises alvorlig utviklingsavvik hos fosteret. Hennes egen erfaring med å trosse dette presset og bære frem et barn med trisomi 18 er en sterk appell om bedre helsehjelp og tilrettelegging for annerledesbarn og deres familier, og viser at livet er vakrere og verdt å hegne om til det ebber ut på naturlig vis.»

I artikkelen skriver Aftenposten bl.a.:

Jeg var 40 år gammel da jeg ble gravid for fjerde gang. Vi hadde allerede bestemt oss for å fullføre svangerskapet hvis det skulle vise seg at fosteret hadde Downs. At det kunne være enda mer alvorlig, streifet oss overhodet ikke.

I de tre ukene frem til fostervannsprøve i uke 15 leste Siri alt hun kom over av informasjon om trisomier. Om Downs, der genfeilen ligger i det 21. kromosom. Men også om de mer ukjente syndromene, trisomi 13 og 18.

Jeg fant noen amerikanske nettsteder og hjemmesider for trisomi 13 og 18, der gravide kvinner sto frem med historiene sine. Jeg skjønte ikke hvordan de klarte å bære frem og føde barn som de visste ville dø. Jeg skjønte det bare ikke. Det var veldig sterk lesning. Jeg besøkte disse hjemmesidene bare sent om kvelden, og jeg gråt og gråt. Jeg delte alle bekymringene og frykten med mannen min, men vi var enige om at hvis det var Downs, så skulle vi føde barnet.

Siri tok fostervannsprøve i uke 15. To dager senere kom telefonen fra Ullevål sykehus i Oslo. Kl. 15.50 torsdag 5. november 2009.

En mannlig genetiker fortalte meg at det var full trisomi 18, og at jeg kunne komme inn til Ullevål dagen etter for å undertegne søknaden om abort. Det var et forferdelig sjokk, og det eneste jeg fikk sagt, var at det ikke ble aktuelt – vi ønsket ikke abort. Det var en beslutning vi egentlig ikke hadde diskutert – det var et utsagn som bare kom av seg selv. Jeg var sikker på at jeg ikke ønsket abort. Mannen min var redd svangerskapet ville medføre økt risiko for meg. Men da det ble klart at det ikke var tilfellet, så har han støttet meg fullt ut, noe som har vært utrolig viktig for meg.

Jeg har alltid vært for selvbestemt abort, selv om jeg synes tanken på abort er ubehagelig. Vi lærte jo om genetikk i løpet av legestudiet, og jeg tenkte at hvis fosteret likevel ikke kunne leve, så hørtes det fornuftig ut å avslutte svangerskapet. Så plutselig står jeg midt oppe i det selv, og da er det noe helt annet. …

Familiebesøk

Generelt /

Jeg har min siste sommerferieuke, og er på sørlandet og i Rogaland og besøker familie og venner. Sannsynligvis kommer jeg ikke til å blogge mye.

Kan liberale kirker overleve?

Apologetikk, Generelt, Teologi /

Kan liberale kirker overleve (det er vel nokså tvilsomt)? Spørsmålet stilles i New York Times, og der leser vi bl.a.:

… today the Episcopal Church looks roughly how Roman Catholicism would look if Pope Benedict XVI suddenly adopted every reform ever urged on the Vatican by liberal pundits and theologians. It still has priests and bishops, altars and stained-glass windows. But it is flexible to the point of indifference on dogma, friendly to sexual liberation in almost every form, willing to blend Christianity with other faiths, and eager to downplay theology entirely in favor of secular political causes.

Yet instead of attracting a younger, more open-minded demographic with these changes, the Episcopal Church’s dying has proceeded apace. Last week, while the church’s House of Bishops was approving a rite to bless same-sex unions, Episcopalian church attendance figures for 2000-10 circulated in the religion blogosphere. They showed something between a decline and a collapse: In the last decade, average Sunday attendance dropped 23 percent, and not a single Episcopal diocese in the country saw churchgoing increase. …

Minneord for p Arnfinn Haram

Generelt, Katolsk /


I dag er det fem uker siden p Arnfinn Haram brått døde, søndag ettermiddag, 11. juni. Jeg fikk nettopp en lenke til fine minneord som ble sagt av Eskil Skjeldal under minnesamværet på Katarinahjemmet etter begravelsen 19. juni. Minneordene ble nylig lagt ut på den nye bloggen Sta. Sunniva av Selja. Her er noen korte utdrag:

Arnfinn var temperert i en utfordrende teologisk grunnstemning. Dermed er det å bare holde et minneord om ham, en vanskelig øvelse. Arnfinn levde hver dag som om han skulle stå foran Dommeren neste natt. Det er klart at en slik person, en slik asket, er utfordrende. Jeg ønsker jo på ingen måte å ramme ham inn; ingen tale kan noensinne omfatte et annet menneske fullt og helt. Og vanligvis kan man skille personen og yrket, og snakke om selve personen i et minneord. Det går ikke denne gangen. Dominikanerpresten og Arnfinn gikk i ett. Mange ganger har jeg forsøkt å si til ham hvor mye han betydde for oss alle, og meg personlig. Men hver gang sa han bare at jeg skulle spare det til minnetalen. Så her kommer den. …

Arnfinn transcenderte de fleste dennesidige kategorier, han var alltid mer enn min venn, mer enn skribenten, den intellektuelle, mer enn poeten. Flere ganger tenkte jeg at han var Guds egen eiendom, ingen andres, og mange ganger har jeg følt at hans forpliktelser lå langt utenfor tid og rom. Han var først og fremst prest, med hele det åket dette medfører. Dette var svært vanskelig for ham, men aldri umulig. Arnfinn virket for Kristi gjerning på jorda. Han hadde evighetens perspektiv på alt, han søkte Guds mening i alt. Mange ganger følte jeg at jeg bare hadde han til låns. …

De siste fire dagene av hans liv så jeg en veldig fred. Men samtidig hadde han en klar bevissthet om at han var sliten. Han ønsket å bare være Arnfinn. I disse dagene snakket vi mye om hans liv, hans kall, og om den sterke ambivalensen hans. Han var på den ene siden fornøyd med hvor mye han hadde fått til, men samtidig var han aldri fornøyd. Jeg skjønner nå i ettertid at han kanskje forstod at han var ved veis ende. Det han egentlig gjorde i de siste fire dagene var å gjøre opp status. Han gikk gjennom forholdet sitt til Gud, til brødrene, til alle vennene og til familien. Dette gjorde han ganske systematisk. Han følte en fred. Men samtidig var det en uro i ham, noe ubestemmelig som han ikke forstod, når det gjaldt fremtiden. Han sa gjentatte ganger de siste månedene, og senest den siste kvelden han levde, at han ikke så veien videre. …

«Hekser» som ikke ble brent på bålet

Apologetikk, Generelt /

Bjørn Are Davidsen skriver om en setning dronning Sonja sa (men ikke burde sagt) da hun ville forsvare sin datter: «Tenk bare på heksene som ble brent på bålet fordi de trodde at jorden var rund».

Dette tar Davidsen opp i et leserbrev til Aftenposten – som ikke blir tatt inn – og skriver der bl.a.;

Denne type tøv burde vært luket ut siden det i realiteten er som om dronningen hadde bedt oss tenke på den gang Einar Gerhardsen ble president i Sverige, og det for Høyre. Slikt trykker man ikke.

Kort sagt er det slik at ingen ble brent fordi de trodde at jorden var rund. Både før etter og under middelalderen var det godt kjent i den kristne del av verden at jorden ikke var flat.

Tross alle myter om det motsatte vil man streve med å finne noen som er blitt henrettet for vitenskapelige teorier i middelalderen eller renessansen. For hvorfor skulle noen bli det?

Vårt Land har minst et døgn gitt denne artikkelen av Davidsen på verdidebatt.no tydelig plass på sine nettsider, men de har ikke selv skrevet noe om dette så langt jeg kan se.

Aftenposten skriver om Orvieto i Italia

Generelt /

Jeg har skrevet om byen Orvieto, litt nord for Roma, flere ganger – bl.a. HER – og anbefaler alle å besøke den. Nå skriver Afteposten reise om byen, og skryter svært av den:

Orvieto ligger fantastisk plassert på en topp i det umbriske landskapet. Det er stupbratte fjellsider ned mot dalen på alle sider.

Du skal ha litt flaks om du oppdager Orivieto på egenhånd. Du kan så vidt skimte byen når du kjører langs A1 enten fra Roma eller Firenze, men den ligger litt tilbaketrukket fra hovedveien og er delvis kamuflert av landsbyen Orvieto Scalo nede i dalstrøket. Men ikke gjør feilen med å kjøre forbi Orvieto.

Det er mye som bør opplevels når man er her – alt fra maten til den eldgamle katedralen til sjarmerende smågater.

De viser også 14 bilder fra byen, bl.a. de to under.

Amerikanske katolikker protesterer mot angrepet på religionsfriheten

Apologetikk, Generelt, Katolsk /

På den amerikanske bispekonferansens offisielle nettside kan vi lese om en ganske krass og direkte kritikk av den amerikanske regjeringen:

The fourteen days from June 21—the vigil of the Feasts of St. John Fisher and St. Thomas More—to July 4, Independence Day, are dedicated to this “fortnight for freedom”—a great hymn of prayer for our country. …

As Catholics we are constantly called to live out our faith in our daily lives. In our charities, we comfort the sick, feed the hungry, care for the poor, and protect life. In the marketplace, our values guide us. We strive everywhere to practice what we preach.

Across America, our right to live out our faith is being threatened – from Washington forcing Catholic institutions to provide services that contradict our beliefs, to state governments prohibiting our charities from serving the most vulnerable. And around the world, it’s even worse – Catholics face persecution and even death for their witness.

These rights are fundamental. They belong to each and every human being. We cannot let them be trampled. We cannot remain silent. Please join the movement to protect our right to live out our faith. Sign up to learn how you can help save our religious freedom. …

Om p. Arnfinn Andreas Haram

Generelt, Katolsk /

Jeg var i USA da p. Arnfinn ble gravlagt og kunne ikke være med. Men jeg leste Vårt Lands reporasje om requiemmessen, biskop Eidsvigs minneord, og p Arnfinns siste preken der han bl.a. sa:

… Når Kristus er nær i evkaristien, er det heile hans frelsesverk som er nærverande, realpresent. Vi feirar Kristi offer, det offeret som sonar alle synder og er sjølve grunnlaget for den nye pakta. Offeret som oppfyller alle ofra i den gamle pakta, som då Moses oppretta pakt mellom Gud og Israel; han «tok paktsboken og leste den opp for folket, og de sa: ‘Vi vil være lydige og gjøre alt det Herren har sagt’. Da tok Moses blodet, stenket det på folket og sa: ‘Dette er blodet som hører til den pakten Herren slutter med dere på grunnlag av alle disse ord».

Det er dette vi høyrer ekkoet av når Jesus seier: Dette er mitt blod, paktsblodet… Eller som vi også høyrde: Ikke med blod av bukker og okser.., men med sitt eget blod har han kjøpt oss fri for alltid (Hebr 9).

Brør og systre! I eit samfunn der Gud er blitt mindre enn menneske, har vi vanskeleg for forstå at det trengs noko offer, at vi kan vere skyldige, ja, skyldige til døden, at nokon skulle måtte gå i døden og ofre seg for oss. Å argumentere for det i dag, er som å så på asfalt. Eg vil berre seie for min eigen del: Ein dag – ein dag som kan vere når som helst, men som i alle fall rykkjer nærare for kvar dag som går – skal eg stå for min Skapar. Eg veit eg vil trenge alt som kan gjerast for eg skal finne nåde og kunne stå oppreist då. Alle helgnars forbøn og forteneste og aller mest det Kristus har gjort då han gav seg sjøl for oss, for meg. Då treng eg å stole på «det blodet som ropar sterkare enn Abels blod»: Kristi blod, som ropar om kjærleik, nåde og oppgjer. Som seier: Det er fullført, det er plass for alle. …

Jeg har nå nettopp tatt bort lenken til p Arnfinns blog fra min egen blogg, men muligens blir hans siste innlegg (med mange hilsener) liggende på nettet en stund til.

Fra Long Island, NY

Generelt /

Etter fire nokså intense museums-dager i Philadelphia and New York City, har vi nå en roligere dag – søndag. Jeg feirer to messer her i St Patrick’s i Glen Cove, Long Island, siden sognepresten, dom Daniel, er alene for øyeblikket og det er fem messer her hver søndag. Dom Elias – som vi kjenner best av de to korherrene som bor her – er sogneprest i en nabomenighet, og feiret messer der i dag.

I morgen, mandag, skal vi reise nord-vest innover staten New York, til Binghamton, for å besøke min kones niese, med mann og seks barn. Deretter er det to intense museumsdager i Boston, før vi reiser hjem.

Noen feriedager – til USAs østkyst

Generelt /

Når dette leses (tirsdag 11.05) reiser vi fra Gardermoen til Newark, New Jersey. Jeg tror det er første gang jeg reiser direkte til USA, oftest har det vært via København eller Amsterdam. Vi blir borte i 12 dager, og jeg kommer dessverre til å gå glipp av p Arnfinns begravelse.

Vi skal besøke museer i Philadelphia, New York og Boston, og besøke venner på Long Island (korherrer vi kjenner fra Bergen/Wien) og familie i Binghamton (i upstate New York).

Om Sigrid Undsets «Etapper»

Generelt, Katolsk /

Sigrid Undset ga i 1927 ut en samling essayer hun kalte «Etapper», som ble utgitt på engelsk i 1934 under navnet «Stages on the Road». Elizabeth Scalia skriver nå i First Things om disse tekstene: «(It) remains a thumping good read that is truly relevant to our era and more than validates her re-emergence in the 21st Century as an energetic, passionate and intellectual Catholic voice — one that urges the faithful onward, and onward still, through brambles of history and passing modern trends, toward a Truth that is startlingly alive.» Og senere i artikkelen skriver Scalia:

In Stages on the Road we encounter Undset writing in her prime, just a few years after her conversion to Catholicism, and putting her great gift for storytelling at the service of these “friends” who had first served her through the public living-out of their faith … Author Bruce Bawer called Undset, “half Viking, half Christian—torn between bold adventure and stark self-denial,” and we see that quality again where Undset writes on social issues, as she does here in an excerpted letter to a parish priest:

We must try to make this clear to ourselves—we have no right to assume that any part of European tradition, cultural values, moral ideas, emotional wealth, which has its origin in the dogmatically defined Christianity of the Catholic Church, will continue to live a “natural” life, if the people of Europe reject Christianity and refuse to accept God’s supernatural grace. One might just as well believe that a tree whose roots were severed should continue to bear leaves and blossoms and fruit . . . It must be remembered that in a democratic community the general public always lives on ideas which twenty or thirty years ago were the peculiar property of a few “advanced minds”—and which the most “advanced” people of the moment have discarded as unserviceable working hypotheses.

Bytt ut harddisk med SSD

Data/blogg, Generelt /

For en del år siden var det å oppgradere minnet ofte det lureste man kunne gjøre med en datamskin, billig og svært enkelt, og jeg gjorde det flere ganger med stort hell på kontorer der jeg jobbet. Nå har de fleste maskinene nok minne, og der har blitt mest effektivt å bytte ut ut harddisken med en SSD. Før jul forsøkte jeg dette selv; jeg kjøpte en 120 GB SSD for å sette den i en bærbar jeg hadde. Det lyktes ikke, siden SSDen hadde standard tykkelse på 9,5 mm, og den bærbare bare hadde plass til 7 mm. Men jeg satte SSDen inn i min kontormaskin (måtte riktignok installere alt på nytt, siden jeg ikke fikk til å klone den gamle disken), og siden har denne maskinen vært svært mye raskere enn den var før. hardware.no skriver om dette i dag, og forteller om løsninger på begge mine problemer fra i fjor høst:

… Vi har lenge ment at det å bytte ut harddisken med en SSD er den enkleste og beste måten å få en raskere PC på. For godt under tusenlappen kan du få følelsen av å ha en helt ny datamaskin.

Men dersom du bytter ut harddisken med en SSD, må du også belage deg på å installere operativsystemet og alle programmene på nytt. Det er riktignok noe vi her i redaksjonen vil anbefale deg å gjøre, men nå er det slik at ikke alle har lyst eller tid til å gå gjennom den prosessen.

Det er i slike tilfeller såkalte SSD-oppgraderingskit kommer inn og redder dagen. Da får du både en SSD, USB-kabel og programvare for migrasjon. Blant annet har Kingston slike pakker.

… I forhold til den «vanlige» Force 3 har Corsair her tatt til høyde for at ikke alle nyere bærbare har plass til en 2,5-tommers disk i full størrelse. SSD-en som følger med i dette sette har derfor en høyde på 7 mm, mot standard 9,5 mm.

Ny mobiltelefon

Data/blogg, Generelt /

Etter to hyggelige år med HTC-telefonen Legend (til høyre), begynte denne for første gang å skape litt problemer. Berøringsfunksjonen på skjermen begynte i ny og ne (nesten daglig) å «henge seg opp»; noen ganger fikk jeg den til å vrike etter et par minutter, andre ganger måtte jeg ta ut batteriet for å starte den på nytt.

Jeg har derfor fått ny telefon, og etter litt tid på nettet fant jeg ut at HTCs nyeste «One V» passet ypperlig til meg. Den har den nyeste Android (versjon 4), men er ikke spesielt stor, flott eller dyr. En vurdering på dinside.no sier det egentlig ganske treffende:

HTC One V er i det hele tatt en av de peneste Android-telefonene vi har testet på lenge. Den fremstår som en robust liten klump, og størrelsen er et gledelig gjensyn med telefoner slik de var for et par år siden, før skjermtommene tok helt av. … Skjermen til one V er 3,7 tommer stor, noe som i dagens Android-verden plutselig ser knøttsmått ut. Selv om den jo er er 0,2 tommer større enn iPhone sin.

HTC One V er «billigmodellen», så du får en ganske standard LCD-skjerm med 800 ganger 480 piksler. Dette er ikke overveldende mange piksler, men slett ikke verst, og skjermen ser akkurat så fin ut som vi hadde forventet oss. …

I anmeldelsen klages det egentlig bare på at telefonen har for lite minne, men det syns jeg er ganske tåpelig, siden telefonen jo har plass til minnekort. Selv satte jeg inn kortet på 16 GB fra min gamle telefon, og har på alle måter vært meget fornøyd etter at jeg fikk telefonen i går.

Kanskje litt for forsiktig abortkritikk

Apologetikk, Generelt /

P. Arnfinn Haram har lagt ut på sin blogg et innlegg han nylig hadde i Dag og Tid:

Dag og Tid skriv i siste nummer (nr 19) om seinabortane ved Oslo universitetssjukehus. Takk til avisa og til NRK som har teke fatt i saka. Det kostar noko å ta opp eit slikt forbode og infisert tema som dette, særleg om ein ytrar seg kritisk til abortpraksisen. Denne tabuiseringa burde i seg sjølve vere eit varsel om at noko er gale fatt.

Her dreiar det seg om born, nyfødde etter seks månaders graviditet. Som blir ”lagt til side”. Det kan ein kalle ein evfemisme. Ord med ein uhyggjeleg mildskap. Med god hjelp kunne borna ha levd, som alle oss andre. No blir dei lagde til side for å døy. Dette kallast å drepe på vanleg norsk.

Dei ansvarlege får kanskje kritikk, takka vere modige jordmødre som seier frå. Men held det å reagere berre med forvaltingsmessige tiltak når det vitterleg dreiar seg om å ta livet av små menneske? …

Det som står her er sant og rett, men bare en svært liten del av det store abortproblemet (og det er jeg sikker på at p Arnfinn er enig i). For i praksis er det vel snakk om ca ti foster hvert år som blir aborterte så seint som 22. uke i svangerskapet. Men hvert år aborteres det flere hundre foster mellom 12. og 18. uke, og flere tusen før 12. uke. I alt er det 14 – 15 000 aborter i Norge hvert år, og slik har det pågått i nærmere 40 år. Man skal ikke være svært god i matematikk for å regne ut at Norge hadde hatt litt over 500 000 flere innbyggere om vi ikke hadde hatt fri abort.

Og den virkelige realiteten er at tusenvis av små mennesker blir abortert (drept) hvert år i Norge; da er det ikke så veldig imponerende at myndighetene vil se litt (forsiktig) på de ganske få som blir aborterte etter uke 22.

Over 100 000 katolikker i Norge

Generelt, Katolsk /

NRK Hordaland melder i dag:

Nå er det mer enn 100.000 katolikker i Norge – et historisk høyt tall i den katolske kirken i moderne tid. Stor arbeidsinnvandring fra Europa trekker bare flere og flere katolikker her til landet.

Antall katolikker registrert i den katolske kirken passerte i år 100.000, og bare de fire første månedene i 2012 er det registrert nesten 10.000 nye katolikker. I tillegg finnes det trolig flere titalls tusen uregistrerte katolikker i Norge.

– Det er veldig spennende for oss å oppleve en slik vekst som vi har gjort de siste årene. Det er vanskelig å vite hvordan dette utvikler seg, for dette skyldes nesten utelukkende arbeidsinnvandring, sier Pål Bratbak, pressekontakt i Oslo katolske bispedømme. …

For oss som er «inside» er ikke dette noe nytt, men jeg lurer på hvordan denne nyheten kom ut, hvor NRK har fått den ganske detaljerte statistikken fra.

«Svært trist» – om president Obama

Apologetikk, Generelt, Katolsk /

I går kom kardinal Timothy Dolan, leder av den katolske bispekonferansen (USCCB), med følgende kraftige reaksjon:

President Obama’s comments today in support of the redefinition of marriage are deeply saddening. As I stated in my public letter to the President on September 20, 2011, the Catholic Bishops stand ready to affirm every positive measure taken by the President and the Administration to strengthen marriage and the family. However, we cannot be silent in the face of words or actions that would undermine the institution of marriage, the very cornerstone of our society. The people of this country, especially our children, deserve better. Unfortunately, President Obama’s words today are not surprising since they follow upon various actions already taken by his Administration that erode or ignore the unique meaning of marriage. I pray for the President every day, and will continue to pray that he and his Administration act justly to uphold and protect marriage as the union of one man and one woman. May we all work to promote and protect marriage and by so doing serve the true good of all persons.

Vårt Land skriver også om dette (en NTB-melding):

President Barack Obamas ja til likekjønnet ekteskap sender sjokkbølger gjennom USA. Homofile og lesbiske jubler, men standpunktet kan bli vanskelig å svelge for konservative velgere …

«Aborterte fostre levde i over en time før hjertet hadde sluttet å slå.»

Generelt /

Hos NRK kan vi se en video som viser at flere barn i Norge blir abortert etter at de er levedyktige:

For ett år siden meldte jordmødrene og ledelsen ved Rikshospitalet fra at de fryktet at noen av abortene de utførte var ulovlige. Denne uka slo Helsedirektoratet fast at Klagenemnda for senaborter har sagt ja til 10 aborter som kan ha vært i strid med loven.

I 2010 ble seksjonsleder Bente Rønnes og resten av jordmødrene ved Rikshospitalet pålagt å utføre alle abortene som Klagenemnda for senaborter sier ja til. Men noe føltes feil. Noen av fostrene var like store som de nyfødte barna sykehuset gjør alt for å redde.

To jordmødre varslet ledelsen ved sykehuset, og i mai 2011 skrev de et brev til sin sjef, seksjonsleder ved fødeavdelingen Bente Rønnes. Der står det at de har abortert et friskt foster, nesten 6 måneder gammelt: «Vi ber dere om at det var siste gangen vi eller noen av våre kolleger må oppleve noe lignende.»

Dette er ikke en nyhet, dessverre, i utlandet har man abortert levedyktige fostere i mange år, og overlege Ola Didrik Saugstad sa også nylig at dette heller ikke i Norge er nytt. I Norge er disse tallene heldigvis små, mens i andre land skjer det i mye større grad. I USA har man i mange år tillatt abort helt fram til fødselen. De har også noe grotesk som kalles «Partial Birth Abortion» – om man ikke vet hva det er, kan man lese om det her på Wikipedia.

Forenklet og banal kristendomsforståelse

Generelt /

P. Arnfinn Haram skrev for noen dager siden en artikkele i Vårt Land som han kalte: «Gladkristendom. Kristenfolket kjempar mot mørkemann-stemplet med å vere lettvint sentimental og folkeleg.» Mørkemannsstempelet kan nok være en av grunnene til at den kristne tro framstilles så banalt som den ofte gjør, eller man kan fokusere enda mer på (som jeg gjerne vil foretrekke) at i den kristne tro finner vi sannheten om vår eksistens – og når dette ikke vektlegges, blir det nokså lite igjen.

Nå har P. Arnfinns innlegg blitt lagt ut på verdidebatt – og her er et lite utdrag:

Truande menneske har lenge late seg disiplinere av førestellinga om kor trist og traurig kristendomen kan vere. Den seige kulturelle mobbinga dette inneber, skaper eit stort behov for kompensering. Seint og tidleg må ein syne kor glade og friske vi kristne eigentleg er. Det gjeld om å skape ein effektiv motmyte.

Heile denne nevrosen er det etterkvart på tide å lækje og leggje bak seg. Mi tese er at kampen mot møkemann-stemplinga har utarma kristenfolket på mot til å vere alvorleg og grundig. Vi overkompenserer vårt dårlege rykte med lett-tilgjengeleg stoff – og endar opp som overflatiske. Paradoksalt nok matchar dette den meir dystre og snevre anti-intellektualismen som òg er ein del av den norske kristenarven. Ja, kanskje er det eigentleg to alen av same stykke. Kjenslene og stemningane er viktigare enn tankar og saksinnhald. Glad eller trist – enkelt skal det vere.

Skroll til toppen