P. Arnfinn Haram har lagt ut på sin blogg et innlegg han nylig hadde i Dag og Tid:
Dag og Tid skriv i siste nummer (nr 19) om seinabortane ved Oslo universitetssjukehus. Takk til avisa og til NRK som har teke fatt i saka. Det kostar noko å ta opp eit slikt forbode og infisert tema som dette, særleg om ein ytrar seg kritisk til abortpraksisen. Denne tabuiseringa burde i seg sjølve vere eit varsel om at noko er gale fatt.
Her dreiar det seg om born, nyfødde etter seks månaders graviditet. Som blir ”lagt til side”. Det kan ein kalle ein evfemisme. Ord med ein uhyggjeleg mildskap. Med god hjelp kunne borna ha levd, som alle oss andre. No blir dei lagde til side for å døy. Dette kallast å drepe på vanleg norsk.
Dei ansvarlege får kanskje kritikk, takka vere modige jordmødre som seier frå. Men held det å reagere berre med forvaltingsmessige tiltak når det vitterleg dreiar seg om å ta livet av små menneske? …
Det som står her er sant og rett, men bare en svært liten del av det store abortproblemet (og det er jeg sikker på at p Arnfinn er enig i). For i praksis er det vel snakk om ca ti foster hvert år som blir aborterte så seint som 22. uke i svangerskapet. Men hvert år aborteres det flere hundre foster mellom 12. og 18. uke, og flere tusen før 12. uke. I alt er det 14 – 15 000 aborter i Norge hvert år, og slik har det pågått i nærmere 40 år. Man skal ikke være svært god i matematikk for å regne ut at Norge hadde hatt litt over 500 000 flere innbyggere om vi ikke hadde hatt fri abort.
Og den virkelige realiteten er at tusenvis av små mennesker blir abortert (drept) hvert år i Norge; da er det ikke så veldig imponerende at myndighetene vil se litt (forsiktig) på de ganske få som blir aborterte etter uke 22.