Generelt

Etter tre nokså travle flyttedager er vi nå på plass i Oslo. (Det er fortsatt mye å gjøre i leiligheten, men det tar vi etter hvert.)

I dag har jeg en formiddagsmesse i St Hallvard kirke (min aller første messe der), og så har jeg to messer søndag.

I St Svithun menighet (som i mange katolske menigheter i Norge og i utlandet) er det ikke én søndagsmesse som er den eneste viktige – selv om noen av og til oppfører seg om det var tilfelle med den norske høymessen kl 11. I St Svithun menighet er det fem søndagsmesser som jeg regelmessig har feiret disse tre årene jeg har vært her: Lørdag kl 18.00, søndag kl 09.30 (engelsk), kl 11.00, 13.00, 15.00 (i Sandnes). Sist helg hadde jeg avkjedsmesser i fire av disse messene – alle unntatt den engelske messe, der jeg tok avskjed for en uke siden. Jeg var nokså bevisst på å ta noenlunde lik avskjed med de 800-1000 menneskene som går i disse messene.

Det er trist å reise fra så mange hyggelige mennesker, men samtidig gruer jeg meg ikke til å flytte – jeg skal faktisk gjøre akkurat det samme arbeidet i St Hallverd menighet – så jeg vet hva jeg går til. I dag var min kone i Oslo for å formelt overta vår nye leilighet – det skal bli godt å få et eget hjem for vår lille familie – og om to dager reiser vi til Tigerstaden.

Jeg leser nå i kveld at pave Benedikt falt i går kveld/natt og brakk høyre håndledd. Bruddet var (visst) ikke særlig alvorlig, og etter en liten operasjon med lokalbedøvelse forlot paven sykehuset i Aosta – med høyre hånd i gips. Jeg har lest om det bl.a. her og her:

Pope Benedict has had surgery on his wrist after suffering a fall while on holiday in the Italian Alps. The Vatican says the 82-year-old pontiff accidentally slipped during the night in his chalet and broke his right wrist.

He left hospital after a 20-minute operation under local anaesthetic and has now returned to his holiday home. The Pope will have to wear a cast for about a month.

Da pave Benedikt mottok president Obama til en halvtimes samtale fredag, forteller nettavisene (bl.a. HER) at samtalen i ganske stor grad gikk på spørsmål om abort og andre spørsmål om livets ukrenkelighet. Kirkens syn ble klart presentert for USA’s president (som er en svært sterk forsvarer av fri abort), og som avskjedsgave etter samtalen fikk han med seg ei bok som presenterer det katolske synet på slike spørsmål.

Pope Benedict XVI stressed the church’s opposition to abortion and stem cell research in his first meeting with President Barack Obama on Friday, pressing the Vatican’s case with the U.S. leader who is already under fire on those issues from some conservative Catholics and bishops back home.

Earlier, the pope’s secretary, the Rev. Georg Ganswein, told reporters the document would «help the president better understand the position of the Catholic church.»

I går var vi en tur til Kjerag, ved Lysebotn. Det første bildet viser meg på den berømte Kjerag-bolten – det er mindre dramatisk å stå på steinen enn å se på. Det andre bildet viser min kone og meg på Kjerag-platået, med utsikt utover Lysefjorden – litt over 900 meter over havet, så vidt jeg vet. Jeg har vært på Preikestolen 6-8 ganger i mitt liv, men dette var første gang på Kjerag.

Jeg har fått flere hilsener fra katolikker i Oslo-området (det setter jeg pris på), etter at det ble klart at jeg skal flytte dit om ikke lenge. En person har tydeligvis lest mine feste nettsider (se her), og sendt meg en hilsen på min gjestebok. Han skriver slik:

«Håper du vil trives iblant oss … Jeg er nysgjerrig. Det står at du er gift. Jeg går ut fra at du ble gift før du konverterte til den katolske kirken. Måtte du få dispensasjon fra Roma for å beholde standen som gift samtidig som du ble katolsk prest? Jeg visste ikke i så fall at gifte, katolske menn hadde anledning til å bli prester, bare at de kunne bli diakoner.»

Jeg sendte ham følgende svar, som kanskje kan virke oppklarende også på andre:
Regelen for å tillate gifte prester er nokså begrenset; man må være gift og må ha vært protestantisk prest som er blitt katolikk, for at det skal være mulig. Tanken er at slike personer skal få en mulighet til å fortsette i sitt kall når de blir katolikker. Så langt jeg kjenner til ble en slik dispensasjon første gang (i moderne tid) gitt av pave Pius XII tidlig på 50-tallet, til en tidligere luthersk prest i Tyskland. Nå er det kommet med et lite punkt om dette i kirkeretten, og der står det klart at det er paven selv som kan gi denne dispensasjonen.

Vatikanets regler for gifte prester (bare i latinsk ritus, for katolikker i østlig ritus har jo alltid hatt mange gifte prester) er likevel ganske begrensende: Vi kan ikke bli sogneprester, og skal helst også gjøre institusjons-tjeneste heler enn vanlig menighetstjeneste. Å finne ut hvordan disse reglene skal appliseres har vært litt vanskelig, og disse problemene er nok hovedgrunnen til at jeg nå flytter til Oslo.

Fredag ettermiddag ble det kunngjort forandringer for hele 16 prester i vårt bispedømme – og jeg var en av dem. Jeg skal flytte til Oslo og begynne å arbeide i St Hallvard menighet fra 1. august (i praksis flytter vi 5./6. august). (Les om alle forflytningene her.)

Å være eneste gifte prest i Norge har gitt både meg og bispedømmet visse utfordringer, og en av disse har vært å sørge for stabilitet bomessig for min kone. I Bergen var vi i hele 11 år, som må kunne kalles svært så stabilt, men i 2006 ble jeg bedt av biskopen om å være i St Svithun menighet i Stavanger «for et par år». Stavanger er en fin fin by (jeg er også nesten herfra, fra Time på Jæren) og St Svithun en fin menighet, med mange flotte mennesker. Men å bo her nokså kortsiktig, og ikke ha egen bolig, var nokså vanskelig for min kone.

I vinter kom vi til enighet med biskopen om at vi kunne flytte til et sted mer permanent, og Oslo viste seg å være det mest aktuelle stedet. For en måned siden fikk jeg så beskjed fra biskopen om at jeg skal tjenestegjøre i St Hallvard menighet, i alle fall i første omgang, og for kanpt to uker siden reiste vi til Oslo – og kjøpte oss en leilighet.

De neste ukene karakteriseres av litt mindre aktivitet enn vanlig, men også av ferieavvikling, som medfører mye vakt og få fridager for oss som er igjen i menigheten. I Oslo bor brorparten av Norges katolikker, og St Hallvard er Norges klart største katolske menighet med nesten 12.000 medlemmer, så det skulle være nok arbeid. Det er akkurat 25 år siden jeg flytta fra Oslo (jeg bodde der fra 1975 – 1984, avbrutt av noen utanlandsopphold), og min kone har aldri bodd der, men hun har vært på besøk flere ganger og liker den internasjonale storby-atmosfæren.

Jeg er på ferietur på østlandet for øyeblikket, og er ikke så veldig alvorlig (eller teologisk) til sinns. Men her er i alle fall nyttig og detaljert værinformasjon fra Vatikanet – her er det nye nettstedet.

Janne Haaland Matlary skrev for noen dager siden et ganske kraftig og grundig innlegg mot aktiv døshjelp på KrFs nettsider. Levi Fragell reagerte kraftig (naturlig nok, siden han arbeider aktivt for å gjøre dødshjelp tillatt) på det i Vårt Land i går, men jeg er ikke sikker på at så mange har lest hele hennes innlegg. Her er starten:

Fremskrittspartiet har vedtatt aktiv dødsjelp på sitt landsmøte. Dette er kort og godt det samme som mord: en intensjon om å ta et menneskes liv. Selv om offeret ønsker seg å bli tatt av dage aldri så mye, er den som utfører udåden eller bistår til dette, en morder. Loven straffer med rette mord med strenge straffer. Nå vil altså Norges nest største parti legalisere mord. Dette er dypt sjokkerende og totalt uakseptabelt. Dette er ikke noe som vi skal late som er en pragmatisk sak som vi kan diskutere og eventuelt kompromisse om. Dette er en sak som må avvises totalt i all sin umenneskelighet. Dette vedtaket røper et menneskesyn som kun tillater den sterkestes rett og hvor den syke, svake og gamle – den «unyttige» – bør elimineres. Dette er barbariets lov, slik den ble praktisert i hedenske samfunn som det norrøne. «Utbur» var almen praksis før kristendommen ble innført i Norge: den som ikke selv kunne overleve, ble satt ut i skogen for å dø.

Aktiv dødshjelp fremstilles som en slags menneskerettighet. Dette er å snu menneskerettighetene på hodet. Retten til liv er derimot den første menneskerett, nedfelt i FNs Menneskrettighetserklæring. Man later som om aktiv dødshjelp er «etterspurt». Det er det sikkert dersom lidelse ikke lindres, dersom lidelse anses som uakseptabelt, og dersom døden er et tabu. I dag er syke eldres situasjon på mange måter forferdelig i Norge: det er en utbredt ensomhet, det er ingen respekt for eller aktelse for de eldre, og sykdommers lidelse anses ikke som tolerabel. Men lidelse avhjelpes ved riktig smertelindring, og den lindring moderne medisin tilbyr er hundre ganger bedre enn det vår forfedre ble tilbudt. Døden er den eneste utgang på menneskelivet som er mulig; vi skal alle dø, og bør forberede oss på vår egen død hver eneste dag. «Memento mori» – kom i hu din død – var og er den kristne kirkes daglige påminnelse, nettopp fordi man i dødens perspektiv får riktig forståelse for livet. Det er symptomatisk nok Frps Ungdomsparti som foreslo aktiv dødshjelp. Medlemmene der anser vel at de selv ikke kommer til å dø for om ufattelig mange år, og at de derfor ikke behøver å bli fortrolige med sin egen død. De som den aktive dødshjelpen skal gjelde for, er formodentlig «de andre» – de gamle, syke og handicappede. …

Les resten av hennes innlegg.

Jeg må si at jeg ble overraska over at Frp i dag gjorde vedtak om å arbeide for aktiv døshjelp i Norge – som første parti i Norge. Siv Jensen og andre ldere i partiet stemte for, litt underlig ettersom de så ofte prøver i trekke til seg aktivt kristen velgere. Flere aviser skrive rom dette i dag, bl.a. Dagbladet og Vårt Land – VL intervjuer også lutherske biskop Halvor Nordhaug om dette, og han sier:

– Jeg er opprørt og overrasket. Sett fra et kristent ståsted bryter en nå med den grunnleggende respekten for livet, at livet er i Guds hånd.

– Å avslutte behandling, såkalt terapeutisk resignasjon, er en ting, men aktiv dødshjelp er å ta liv. Dette er en grense ingen har lov til å krysse. … I denne saken er, meg bekjent, alle de store kirkesamfunnene i verden samstemt i sin grunnholdning til vern om menneskelivet, sier Nordhaug.

Jeg ble gjort oppmerksom på et interessant innslag på NRK 11. mai, der søster Katarina Pajchel interessant sier litt fra Den katolske Kirke og som fysiker om filmen «Engler og demoner», som nylig har hatt premiere på norske kinoer. (Faktisk så jeg selv nylig «Da Vinci-koden» – uten å bli særlig imponert, og bare delvis underholdt.)

Tidligere i dag ble det lagt fram en rapport i Irand (etter ni års arbeid) som viser at de 35.000 barna som hadde bodd i katolske barnehjem fra fra ca 1930 til midt på 90-tallet hadde blitt svært dårlig behandla – seksuelt misbruk hadde vært mest utbredt på gutteskolene. Disse barneinstitusjonene er av samme type som i de fleste andre land, og den generelle strengheten i disiplinen er vel også nokså typisk for denne tidsperioden, men spesielt i Irland er det at myndighetene og Kirken samraneida så tett om opplegget. Vårt Land skriver om dette HER og HER, og sier bl.a.:

«Raporten viser at kirkeledere visste at seksuelle overgrep var vanlig ved slike institusjoner, skriver BBC. Den viser også at fysisk og psykisk misbruk var sterkt utbredt. «Dette skjedde systematisk, og var ikke resultatet av at enkeltpersoner brøt rettslige og aksepterte grenser», hevder rapporten. Skolene ble drevet på en så streng måte at disiplinen var både urimelig og nedsettende for barna, men også for de ansatte.

I ni år har en nedsatt kommisjon etterforsket påstander om seksuelle overgrep ved de katolske institusjonene, og sett på en 60 år lang periode. Rundt 35,000 barn ble i løpet av disse årene plassert på forbedringsanstalter og skoler. Flere enn 2,000 av dem svarte at de har blitt utsatt for psykisk og seksuelt misbruk mens de var der.»

Hos BBC kan vi lese: The leader of the Catholic Church in Ireland, Cardinal Sean Brady, said he was «profoundly sorry and deeply ashamed that children suffered in such awful ways in these institutions».

«Every time there is a single incident of abuse in the Catholic Church, it is a scandal. I would be very worried if it wasn’t a scandal… I hope these things don’t happen again, but I hope they’re never a matter of indifference,» he said.

John Allen skriver som alltid grundig om innsiktsfullt om hva paven gjør, og han skriver her en grudig evaluering av den nylig avsluttede turen til Jordan, Israle og palestinernes områder.

Han skriver bl.a.:
After the most demanding high-wire act of his papacy, a grueling week that saw the 82-year-old pontiff deliver 28 speeches while shuttling among Jordan, Israel and the Palestinian Territories, it seems terribly simplistic to offer a report card, but here we go nonetheless: Give Benedict XVI an A for effort, and a B for execution.

…. Nonetheless, many Jewish and Israeli leaders declared themselves content. In effect, they argued, the very fact that Israelis weren’t content just to see a pope at Yad Vashem, or at the Western Wall, is itself a sign of progress. It means that a pope coming to Israel is no longer a revolution or a cause célèbre, but rather an expression of a basically normal relationship. …

Evaluering av pave Benedikts uke i Midt-ØstenLes mer »