Generelt

Den katolske kirke har gått fra å advare mot til å anbefale KrF

Avisa DagenMagazinet skrev mandag at biskop Eidsvik anbefaler at man stemmer Kristelig folkeparti ved årets stortingsvalg – les om det her på katolsk.no. Slik skrev biskopen: «Vi trenger et verdibevisst sentrumsparti som KrF som vil verne om liv, familie og miljø. Derfor stemmer jeg KrF i år.»

DagenMagaziner forteller ganske interessant videre at «biskop Eidsvigs forgjenger i bispestolen, Jacob Mangers, ved stortingsvalget i 1957 skal ha uttalt seg i motsatte vendinger av det biskop Eidsvig nå gjør. Biskop Mangers gav da uttrykk for at katolikkene kunne stemme på alle partier, med unntak av Norges Kommunistiske parti og Kristelig Folkeparti.

Dette må sees på bakgrunn av at det på 1950-tallet var et til tider ganske spent forhold mellom Den katolske kirke og det dengang så erkelutherske Kristelig Folkeparti. Året før det nevnte stortingsvalg, altså senhøstes i 1956, stemte Stortinget over om man skulle avskaffe den såkalte jesuittparagrafen i Grunnloven, som siden 1814 hadde slått fast at «Jesuitter må ikke taales». Hele Kristelig Folkeparti, anført av den sterkt antikatolske Kjell Bondevik fra Leikanger i Sogn, stemte imot å oppheve bestemmelsen, og Bondevik, forøvrig sammen med Høyres parlamentariske leder, Carl Joachim Hambro, advarte sterkt imot å slippe den katolske munkeordenen inn i landet.»

Børre Knudsen ville ha gjort det om igjen

Aftenposten har i dag trykt et intervju med Børre og Ragnhild Knudsen, hjemme i Balsfjord. På Vårt Lands nettsider refereres deler av intervjuet, bl.a. dette:

Han blir spurt om han ville gjort det samme omigjen og om han angrer på noe. Knudsen innrømmer at han synes det var forferdelig å behandle kona si slik han gjorde da «jeg lurte deg med på dette». Han tenker på det han gjorde mot sin familie – fem barn måtte leve med en utskjelt, landskjent opprører til far.

Jeg ville gjort det omigjen, ja. Det var hensynsløst, rått og brutalt av meg. Men vi kommer ikke utenom at det måtte være sånn. Ikke ble det som vi trodde, slett ikke. Men vi har gjort det rette. Noen måtte jo protestere. Nå får andre overta, sier Knudsen.

I 1978 la han ned den statlige delen av sitt embete som sokneprest i Balsfjord i protest mot loven mot fri abort. Han ble fradømt hele embetet av Høyesterett i 1983, men beholdt i første omgang retten til å være prest. Den ble fratatt ham senere.

Den første aksjonen gjennomførte han 11. mai 1987 … … Det skulle bli en rekke aksjoner i årene som fulgte: Symbolske fosterbegravelser, fosterdukker innsmurt i ketchup, bukkeblod over hodet utenfor Stortinget.

Aftenposten spør ham om han, når han ser tilbake, har gjort en forskjell?

– Jeg er ikke fullkommen. Jeg har gjort svært lite for den enkelte kvinne. Men jeg brukte mine naturgaver på en måte jeg synes er riktig. Jeg er blitt brukt – og oppbrukt! med de evner Gud har gitt meg. Men du ser vel også konturene av en ydmyk mann. Jeg hadde nok store tanker om hva jeg ville få gjort.

Han sier at den dagen han dør «vil det være en logisk konsekvens å be de pårørende legge liket mitt foran porten til Stortinget», fordi «Stortinget har tatt livet av vårt menneskeverd. De burde bare slenge meg i søppelkassa, slik de gjør med småbarna».

Dette er alltid interessant å høre på Børre Knudsen, og jeg har aldri fått meg til å kritisere noe av det han har gjort.

Jeg har vært og stemt – på Kristelig Folkeparti

Tidligere denne uka var jeg nede i et valglokale her i Oslo og avga min stemme til Stortingsvalget. Jeg har flytta etter 30. juni og skal derfor stemme i Stavanger, i Rogaland fylke, og derfor syns jeg det var greit at min stemme kom fram før valgdagen, heller enn å komme noen dager etterpå (om jeg stemte her i Oslo på selve dagen).

Jeg bekjenner åpent at jeg stemte på Kristelig Folkeparti – igjen. Ved stortingsvalg har jeg uten opphold stemt på KrF i svært mange år; det er nemlig ingen andre partier jeg stoler på når det gjelder livsverdisprøsmål som abort og eutanasi. (I Rogaland er også Dagfinn Høybråten førstekandidat for KrF – en svært dyktig politiker.)

Muslimsk støtte til Ottosens homofili-bok

I Aftenposten for noen få dager siden skrev den muslimske medisin-studenten, Mohammad Usman Rana, en ganske så positiv anmeldelse av Espen Ottosens bok; «Mine homofile venner». Der skriver han bl.a.:

«… man skal ikke bla mange sidene i boken før det fremgår at Ottosen har behandlet bokens tema på en empatisk, åpen og balansert måte. Det vil være for lettvint å avfeie boken som en konservativs tendensiøse budskap. For selv om Ottosen sannelig har overordnede hensikter med boken, er innholdet ærlig. Han har intervjuet sine venner med homofil orientering på en distansert måte. Hvert intervjuobjekt gir en usminket skildring av oppveksten, erkjennelsen av de homoseksuelle tilbøyeligheter og det aktive valget om å avstå fra å praktisere homofili grunnet overbevisningen om homofilt samliv og kristendommen som uforenlig.

Disse homofiles uortodokse valg om å båndlegge sin seksualitet skjønnmales heller ikke. Ottosen vier betydelig plass til utfordringer de syv har hatt. Noen av vennene hans lever i sølibat mens andre lever i heterofile ekteskap, stort sett med hell. De homofile vennene reagerer på dikotomien i norsk homodebatt, hvor det skisseres at enten lever man ut legningen og blir lykkelig eller man fortrenger den og det går galt. … «

Og han avslutter artikkelen sin slik:
«Det blir spennende å følge hvordan bokens budskap om kontroll over både hetero- og homoseksualitet blir mottatt i et Norge hvor ekshibisjonistisk, promiskuøs og ustyrlig seksualitet dyrkes og fremsettes som ideal for unge. Mine homofile venner bærer med sine overraskende og nye synsvinkler potensial til å bli en brannfakkel ikke bare i homodebatten, men i seksualitetsdebatten generelt.»

Interessant bok om kristne med homofil legning

Den profilerte informasjonslederen i Misjonssambandet, Espen Ottosen, har nylig gitt ut en interessant bok: Mine homofile venner Syv historier om å håndtere homofile følelser

I boka er det syv av Ottosens homofile venner som selv forteller om sitt liv og sine følelser. Til tross for ulik alder og livssituasjon fastholder de alle at homofilt samliv er i strid med Guds vilje – og lever deretter. Noen av dem forteller også om viktige endringer i livet, og definerer seg ikke lenger som homofile.

DagenMagazinet skriver ganske grundig om boka (les det selv HER), og nevner bl.a. at MFs kjente gresklærer gjennom mange år, Bjørn Helge Sandvei, er en av de sju som står fram.

Takk for tre år i Stavanger

(Jeg skrev for et par uker siden en avskjedhilsen til St Svithun menighets menighetsblad. Jeg tror bladet skal være i trykken i disse dager, og poster det derfor her på bloggen.)

—————–

Takk for tre år i Stavanger

Når jeg nå skriver en kort avskjedshilsen til menighetsbladet, har vi allerede vært ei uke i Oslo. Og som jeg regna med, er arbeidet her i St Hallvard nesten det samme som i St Svithun – selv om menigheten her er mye større, med 11 000 medlemmer. I helgene er det travelt med messer, dåp og bryllup, mens det er en del roligere i ukens løp. Sist fredag sendte vi ut katekesebrev til alle barn fra 3. til 9. klasse (over 800 brev tror jeg), så når katekesen begynner, blir det travlere.

St Hallvard menighet har (som St Svithun) også flere ekstra messesteder; i Holmlia (Oslo sør) er det messe hver søndag, og på Nesodden to ganger i måneden. Ulikt Stavanger er det mange søster-kommuniteter, bl.a. ligger Elisabeth-søstrene og dominikanerinnene på Lunden innenfor vår menighet. Og disse første ukene vikarierer jeg en del hos Joseph-søstrene på Grefsen, siden deres faste prest er på ferie.

Vi savner allerede mange mennesker i Stavanger, Sandnes, Egersund og andre steder, men slik er dessverre prestenes liv. …

Mange nye inntrykk her i Oslo(-området)

Jeg har nå begynt mitt arbeid her i St Hallvard menighet og det er mange nye ting (rutiner og tradisjoner) å sette seg inn i. Men det er ikke noe stress, jeg har litt tid på meg, siden de fleste ekstra aktiviteter som troskurs og konfirmantundervisning begynner først om noen uker, og kirkelige handlinger (mest dåp) begynner litt gradvis når man er ny prest et sted.

Lørdag hadde jeg min første messe i St Hallvard kirke, og søndag var jeg satt opp på to messer (norsk kl 09.30, og engelsk kl 16.00). Nå ble det forandring mht disse søndagsmessene, siden jeg ble bedt om å vikariere i Moss og Askim kl 10.00 og 12.30. Dermed måtte jeg reise til steder jeg (nesten) ikke hadde besøkt før, og finne fram til kirker jeg ikke hadde sett før. Men det gikk greit (en gammel mann som meg er litt forsiktig når noe er nytt, og prøver å være ute i god tid), og jeg var glad for å kunne treffe mennesker i disse to menighetene i vårt bispedømme.

Den engelske messen her i St Hallvard var også litt utenom den vanlige, med et kamerunesisk kor som stod for sangen – tidligere er jeg vant med enten filippinsk- eller amerikansk-inspirert musikk i de engelske messene jeg har feiret. Det var i alt 60-70 afrikanere i messen (ca halvparten av hele forsamlingen), de fleste fra Kamerun, Nigeria og Uganda.

På plass i Oslo

Etter tre nokså travle flyttedager er vi nå på plass i Oslo. (Det er fortsatt mye å gjøre i leiligheten, men det tar vi etter hvert.)

I dag har jeg en formiddagsmesse i St Hallvard kirke (min aller første messe der), og så har jeg to messer søndag.

Fem avskjedsmesser i St. Svithun menighet

I St Svithun menighet (som i mange katolske menigheter i Norge og i utlandet) er det ikke én søndagsmesse som er den eneste viktige – selv om noen av og til oppfører seg om det var tilfelle med den norske høymessen kl 11. I St Svithun menighet er det fem søndagsmesser som jeg regelmessig har feiret disse tre årene jeg har vært her: Lørdag kl 18.00, søndag kl 09.30 (engelsk), kl 11.00, 13.00, 15.00 (i Sandnes). Sist helg hadde jeg avkjedsmesser i fire av disse messene – alle unntatt den engelske messe, der jeg tok avskjed for en uke siden. Jeg var nokså bevisst på å ta noenlunde lik avskjed med de 800-1000 menneskene som går i disse messene.

Det er trist å reise fra så mange hyggelige mennesker, men samtidig gruer jeg meg ikke til å flytte – jeg skal faktisk gjøre akkurat det samme arbeidet i St Hallverd menighet – så jeg vet hva jeg går til. I dag var min kone i Oslo for å formelt overta vår nye leilighet – det skal bli godt å få et eget hjem for vår lille familie – og om to dager reiser vi til Tigerstaden.

“Å dø er noe av det viktigste vi gjør”

Erkebiskop Vincent Nichols i Westminster (London) skrev sist uke en artikkel i The Telegraph om aktiv dødshjelp. Zenit.org har i dag et grundig referat av artikkelen – som også kan leses i sin helhet her.

Dying Is the Most Important Step

The archbishop of Westminster is underlining the importance of death as a step toward fulfilling our spiritual nature, which should not be perverted by self-seeking assisted suicide. … …

He referenced the July 7 «significant defeat» in the British Parliament of a proposal that attempted to legalize aiding the terminally ill to seek assisted suicide abroad.

The prelate also recalled the July 10 «joint suicides» of British conductor Sir Edward Downes along with his wife, Lady Joan Downes, in Switzerland’s Dignitas clinic. … …

Archbishop Nichols stated that at the heart of the assisted suicide issue «lies the notion that we have an absolute moral entitlement to have whatever kind of death we choose.»

«This is surely the triumph of the philosophy that proclaims individual rights above all other considerations and the relativist insistence that what is good is a matter of personal judgment,» he continued.

As a consequence of this attitude, social structures are weakened, the prelate explained, «including the decline of the family as the core unit, the rise of anti-social behavior, the pursuit of profit at all cost and the increasing intolerance of non-materialist, philosophical or ethical views.»

He continued, «It can be summarized as the age of convenience; the pursuit of what we want despite its cost and impact on others.»

Pave Benedikt falt og brakk høyre håndledd

Jeg leser nå i kveld at pave Benedikt falt i går kveld/natt og brakk høyre håndledd. Bruddet var (visst) ikke særlig alvorlig, og etter en liten operasjon med lokalbedøvelse forlot paven sykehuset i Aosta – med høyre hånd i gips. Jeg har lest om det bl.a. her og her:

Pope Benedict has had surgery on his wrist after suffering a fall while on holiday in the Italian Alps. The Vatican says the 82-year-old pontiff accidentally slipped during the night in his chalet and broke his right wrist.

Despite his injury, he was able to celebrate Mass in the morning in the alpine town of Aosta before undergoing surgery to re-align the fractured wrist bones.

He left hospital after a 20-minute operation under local anaesthetic and has now returned to his holiday home. The Pope will have to wear a cast for about a month.

President Obama besøker pave Benedikt – samtale om livets ukrenkelighet

Da pave Benedikt mottok president Obama til en halvtimes samtale fredag, forteller nettavisene (bl.a. HER) at samtalen i ganske stor grad gikk på spørsmål om abort og andre spørsmål om livets ukrenkelighet. Kirkens syn ble klart presentert for USA’s president (som er en svært sterk forsvarer av fri abort), og som avskjedsgave etter samtalen fikk han med seg ei bok som presenterer det katolske synet på slike spørsmål.

Pope Benedict XVI stressed the church’s opposition to abortion and stem cell research in his first meeting with President Barack Obama on Friday, pressing the Vatican’s case with the U.S. leader who is already under fire on those issues from some conservative Catholics and bishops back home.

The 30-minute meeting Vatican audience was described by both sides as positive _ constructive talks between two men who agree on helping the poor and pushing for Middle East peace but disagree on what the Vatican considers prime ethical issues.

«It’s a great honor,» Obama said, greeting the pope and thanking him for this first meeting.

Afterward, the Vatican said the leaders discussed immigration, the Middle East peace process and aid to developing nations. But the Vatican’s statement also underscored the pair’s deep disagreement on abortion.

«In the course of their cordial exchanges, the conversation turned first of all to questions which are in the interest of all and which constitute a great challenge … such as the defense and promotion of life and the right to abide by one’s conscience,» the statement said.

Even in his gift to the U.S. leader, the pope sought to underscore his beliefs. Benedict gave Obama a copy of a Vatican document on bioethics that hardened the church’s opposition to using embryos for stem cell research, cloning and in-vitro fertilization. Obama supports stem cell research.

«Yes, this is what we had talked about,» Obama said, telling the pope he would read it on the flight to his next stop, Ghana.

Earlier, the pope’s secretary, the Rev. Georg Ganswein, told reporters the document would «help the president better understand the position of the Catholic church.»

Tur til en av Rogalands perler: Kjerag

I går var vi en tur til Kjerag, ved Lysebotn. Det første bildet viser meg på den berømte Kjerag-bolten – det er mindre dramatisk å stå på steinen enn å se på. Det andre bildet viser min kone og meg på Kjerag-platået, med utsikt utover Lysefjorden – litt over 900 meter over havet, så vidt jeg vet. Jeg har vært på Preikestolen 6-8 ganger i mitt liv, men dette var første gang på Kjerag.

Flere hilsener fra Oslo de siste ukene – og spørsmål om gifte prester

Jeg har fått flere hilsener fra katolikker i Oslo-området (det setter jeg pris på), etter at det ble klart at jeg skal flytte dit om ikke lenge. En person har tydeligvis lest mine feste nettsider (se her), og sendt meg en hilsen på min gjestebok. Han skriver slik:

«Håper du vil trives iblant oss … Jeg er nysgjerrig. Det står at du er gift. Jeg går ut fra at du ble gift før du konverterte til den katolske kirken. Måtte du få dispensasjon fra Roma for å beholde standen som gift samtidig som du ble katolsk prest? Jeg visste ikke i så fall at gifte, katolske menn hadde anledning til å bli prester, bare at de kunne bli diakoner.»

Jeg sendte ham følgende svar, som kanskje kan virke oppklarende også på andre:
Regelen for å tillate gifte prester er nokså begrenset; man må være gift og må ha vært protestantisk prest som er blitt katolikk, for at det skal være mulig. Tanken er at slike personer skal få en mulighet til å fortsette i sitt kall når de blir katolikker. Så langt jeg kjenner til ble en slik dispensasjon første gang (i moderne tid) gitt av pave Pius XII tidlig på 50-tallet, til en tidligere luthersk prest i Tyskland. Nå er det kommet med et lite punkt om dette i kirkeretten, og der står det klart at det er paven selv som kan gi denne dispensasjonen.

I mitt tilfelle snakket jeg med biskop Schwenzer om muligheten for å bli katolsk prest litt etter at jeg ble opptatt i Den katolske Kirke i 1994. Han søkte dispensasjon for meg vinteren 1996 (hos troskongregasjonen i Vatikanet), og fikk da en foreløpig dispensasjon for meg ganske lett; der stod det at jeg skulle forberede meg to år til, bl.a. ett år på prsteseminaret Allen Hall i London – før endelig dispensasjon kunne gis. Da disse to årene var omme, søkte han om en endelig dispensasjon for meg i mai 1998. Denne søknaden ble tydeligvis liggende langt nede i noen papirbunker, og ingenting skjedde (på tross av biskopens purringer), før han skrev direkte til kardinal Ratzinger i februar 1999. Da fikk han raskt svar, og etter en tre måneders behandlingstid ble søknaden lagt fram for pave Johannes Paul II i midten av mai 1999, og godkjent av ham. Dispensasjonen ble så sendt til biskop Schwenzer i juni 1999, og 8. september 1999 ble jeg diakonviet og 8. januar 2000 ble jeg presteviet.

Vatikanets regler for gifte prester (bare i latinsk ritus, for katolikker i østlig ritus har jo alltid hatt mange gifte prester) er likevel ganske begrensende: Vi kan ikke bli sogneprester, og skal helst også gjøre institusjons-tjeneste heler enn vanlig menighetstjeneste. Å finne ut hvordan disse reglene skal appliseres har vært litt vanskelig, og disse problemene er nok hovedgrunnen til at jeg nå flytter til Oslo.

Velsignelse av St. Hans-bål – gammel kirkelig liturgi

Jeg må si at jeg ikke har visst om den kristne betydningen av St. Hans-bålet, og om den kirkelige velsignelsen som fortsatt fins av bålet (men leste om det på Rorate cæli i dag). På Vatikanets side finner man informasjon om tradisjonen (nr 225), og selve velsignelsen/ liturgien finner man her (nr 16). Er det noen av bloggens lesere som kjenner denne tradisjonen, som har opplevd at den er blitt brukt?

BLESSING OF A BONFIRE on the Vigil of the Birthday of St. John the Baptist (conferred by the clergy outside of church)

In the Church’s veneration of her saints the cult of John the Baptist had from earliest times and continues to have a most prominent and honored place. John gave testimony of the true light that shines in the darkness, although he proclaimed in utter humility: «He must increase, but I must decrease.» And the Master also spoke in highest praise of His precursor: «I say to you, among those born of women there is not a greater prophet than John the Baptist.» Attuned to the words of the Gospel the Christians of former times were filled with love and enthusiasm for this saint, and expressed a justifiable conviviality at the approach of his feastday by lighting a bonfire the night before in front of their churches, in the market-place, on the hilltops, and in the valleys. The custom of St. John bonfires, indicative of a people with unabashed and childlike faith, continues in some places to this day.

P: Our help is in the name of the Lord.
All: Who made heaven and earth.
P: The Lord be with you.
All: May He also be with you.

Let us pray.
Lord God, almighty Father, the light that never fails and the source of all light, sanctify + this new fire, and grant that after the darkness of this life we may come unsullied to you who are light eternal; through Christ our Lord.
All: Amen.

The fire is sprinkled with holy water; after which the clergy and the people sing the following hymn:

Hymn: Ut queant laxis

O for your spirit, holy John, to chasten / Lips sin-polluted, fettered tongues to loosen; / So by your children might your deeds of wonder / Meetly be chanted.

Lo! a swift herald, from the skies descending, / Bears to your father promise of your greatness; / How he shall name you, what your future story, / Duly revealing.

Scarcely believing message so transcendent, / Him for a season power of speech forsaketh, / Till, at your wondrous birth, again returneth, / Voice to the voiceless.

You, in your mother’s womb all darkly cradled, / Knew your great Monarch, biding in His chamber, / Whence the two parents, through their offspring’s merits, / Mysteries uttered.

Praise to the Father, to the Son begotten, / And to the Spirit, equal power possessing, / One God whose glory, through the lapse of ages, / Ever resounding.

P: There was a man sent from God.
All: Whose name was John.

Let us pray.
God, who by reason of the birth of blessed John have made this day praiseworthy, give your people the grace of spiritual joy, and keep the hearts of your faithful fixed on the way that leads to everlasting salvation; through Christ our Lord.
All: Amen.

Om hymnen Ut querant laxis kan man lese mer her.

Flytting til Oslo om seks uker

Fredag ettermiddag ble det kunngjort forandringer for hele 16 prester i vårt bispedømme – og jeg var en av dem. Jeg skal flytte til Oslo og begynne å arbeide i St Hallvard menighet fra 1. august (i praksis flytter vi 5./6. august). (Les om alle forflytningene her.)

Å være eneste gifte prest i Norge har gitt både meg og bispedømmet visse utfordringer, og en av disse har vært å sørge for stabilitet bomessig for min kone. I Bergen var vi i hele 11 år, som må kunne kalles svært så stabilt, men i 2006 ble jeg bedt av biskopen om å være i St Svithun menighet i Stavanger «for et par år». Stavanger er en fin fin by (jeg er også nesten herfra, fra Time på Jæren) og St Svithun en fin menighet, med mange flotte mennesker. Men å bo her nokså kortsiktig, og ikke ha egen bolig, var nokså vanskelig for min kone.

I vinter kom vi til enighet med biskopen om at vi kunne flytte til et sted mer permanent, og Oslo viste seg å være det mest aktuelle stedet. For en måned siden fikk jeg så beskjed fra biskopen om at jeg skal tjenestegjøre i St Hallvard menighet, i alle fall i første omgang, og for kanpt to uker siden reiste vi til Oslo – og kjøpte oss en leilighet.

De neste ukene karakteriseres av litt mindre aktivitet enn vanlig, men også av ferieavvikling, som medfører mye vakt og få fridager for oss som er igjen i menigheten. I Oslo bor brorparten av Norges katolikker, og St Hallvard er Norges klart største katolske menighet med nesten 12.000 medlemmer, så det skulle være nok arbeid. Det er akkurat 25 år siden jeg flytta fra Oslo (jeg bodde der fra 1975 – 1984, avbrutt av noen utanlandsopphold), og min kone har aldri bodd der, men hun har vært på besøk flere ganger og liker den internasjonale storby-atmosfæren.

Mer om Den katolske Kirke på verdidebatt.no

På Vårt Lands debattsider, verdidebatt.no, har det vært skrevet ganske mye om Den katolske Kirke. Så mye at en katolikk sukker litt – se her.

Det innlegget ble skrevet for to dager siden, men i dag braker det løs igjen. Det starter ganske positivt, med følgende ord fra en ikke-katolikk:

«Jeg synes selv at jeg har blitt en del klokere når det gjelder det kirkesamfunnet. Mitt spørsmål er likevel: Hva ville ha skjedd dersom IKKE denne kirken hadde vært den sterkeste av alle kirkesamfunn?

De har bidratt til at vi har fått leve som en kristen nasjon siden 1000 tallet. Gjennom at de allierte seg med verdslige myndigheter klarte de å stoppe den muslimske krigsmaskinen. Det kan jo tenkes, at muslimene hadde tatt Europa for lenge siden dersom ikke katolikkene og myndighetene hadde stoppet dem.

Jeg tror dermed at Herren har brukt dette kirkesamfunnet på en mektig måte, som vi pinsevenner og karismatikere (og andre) nyter fruktene av nå. Så jeg synes vi skal være litt ydmyke når vi omtaler paven og katolikkene, de har tross alt bidratt til at næmere 2 milliarder mennesker, dersom vi tar med protestantene, har blitt forkynt Kristus!»

Men den første kommentaren til dette innlegget svarer slik på spørsmålet:

«Ja, kanskje vi hadde sluppet å bli kristnet med sverd og nedslaktning. Kanskje vi hadde sluppet unna diskusjonene rundt barnedåpen som vi pinsevenner ikke deler deres syn med. Kanskje vi hadde sluppet unna engledyrkelse, Maria dyrkelse,røkelse, Myrra og rosenkranser. Messer og andre døde ritualer hadde vel kanskje opphørt, og vi hadde kanskje sluppet unna forfølgelse mot oss «gjendøpere». Vi kan kanskje nevne flere ting, men det har ingen hensikt. Jeg tror bestemt at du har vært litt for kjapp til å velsigne dette kirkesamfunn. Du vet også at denne kirken skal gjennoppstå i de siste tider med sin kraft støtte antikrist?»

Man blir ganske matt av slikt, men samtidig er det vel godt å bli informert om hva enkelte mennesker virkelig tenker. 3-4 katolikker har kjempa voldsomt for vår Kirke på dette debattforumet, kanskje flere skal tre støttende til? (Selv har jeg bare skrevet 3-4 kommentarer på verdidebatt.no, men jeg holder fast på at det er et prisverdig initiativ av Vårt Land, og en del debatter holder et mye høyere nivå.)

Pave Benedikt priser Norge som fredsmekler og hjelper for mennesker i nød

Her er en (skriftlig) hilsen pave Benedikt XVI i går ga til Rolf Trolle Andersen, Norges nye ambassadør til Den hellige stol. Jeg har funnet brevet på zenit.org, men tar det også med her i sin helhet:

* * *

Your Excellency,

I am pleased to welcome you to the Vatican and to accept the Letters accrediting you as Ambassador Extraordinary and Plenipotentiary of the Kingdom of Norway to the Holy See. I would like to express my gratitude for the good wishes that you bring from King Harald V. Please convey to His Majesty my cordial greetings and assure him of my continued prayers for all the people of your nation. It seems particularly fitting that today’s ceremony, an important landmark in our diplomatic relations, should occur at a time when the twentieth anniversary of the historic visit of Pope John Paul II to the Scandinavian countries is almost upon us.

Not only is your country blessed with a notable degree of prosperity, but it has a most distinguished record in coming to the aid of others less fortunate than itself. In the wake of the financial turmoil of recent months, Norway was swift in offering expert assistance to other countries to help them weather the storm, despite suffering its own share of economic difficulties in consequence of the crisis. In opening its doors to significant numbers of refugees and immigrants, Norway has for many years shown itself to be a generous and welcoming nation. As Your Excellency has observed, the effect of this influx on Norwegian society, and especially on the small Catholic community, has been to introduce far greater cultural and ethnic variety. This in turn has stimulated deeper reflection on the presuppositions and values that govern life in Norway today and its place in the modern world.

Skroll til toppen