Generelt

En vellykka dag i Priene (med et fantastisk Athene-tempel og et fint gammelt teater), i Miletus (med et kjempestort teater og også andre interessante ting) og i Bodrum (gamle Halikarnassus, som har et flott museum med ustillinger fra flere skipsvrak). I går i Efesus ble jeg litt solbrent i ansiktet, så sterk var sola, men i dag var det stort sett overskya, men ca 18 grader.

Har noen av bloggens lesere vært i Priene eller Miletus? (Jeg tror ikke disse stedene er så veldig mye besøkt.) Jeg skal prøve å poste noen bilder snart – OPPDATERING: Under ser dere oss i Priene.

I går kom vi med fly til Istanbul, leide bil, kjørte vestover nord for Marmarasjøen til Eceabat, der vi tok en gammel, koselig ferje over Dardanellene til Canakkale (var det også her Paulus krysset over, i motsatt retning?), der jeg nå sitter og skriver dette. I dag skal vi etter frokost besøke gamle Troia, før vi reiser videre sørover til gamle Pergamum. Så overnatter vi igjen, før vi bruker hele torsdagen i Efesus – senere fortsetter vi videre sør og øst.

Slik er i alle fall planene for denne høstferien – skriver kanskje litt mer senere.

Jeg er nå et par dager på Jæren, besøker min familie, og fikk også være med i en begravelse til ei faster (tante), som døde sist uke, 86 år gammel.

Jeg har begrensa nettilgang her (mobilt bredbåbd; Nettcom litt bruk), men det har ikke passa så godt å arbeide med bloggen her.

Dagbladet skriver i dag om ei ny bok, skrevet av et tidligere medlem i den norske frimurerordenen – med mye informasjon om hva som skjer på deres samlinger. Det sies ofte at de norske frimurerne er mye mer moderate enn de er i flere andre land, men det er vel noe usikkert hvor sant det er. For meg er dette temaet også litt ekstra interessant fordi flere katolikker i Stavanger var knyttet til frimurerne – noe jeg fant noe underlig og ubehagelig.

I boka leser vi:
«Du blir viklet inn i et nettverk der det er umulig å stille kritiske spørsmål til det du er med på. I ettertid er jeg sjokkert over hva jeg har vært med på rent religiøst, og hvor naiv jeg var som ble med i en organisasjon uten å vite hva den drev med.

Gjenfortellingen av sine egne opplevelser på «losjevandringen»; fra den første Lærlingegraden til den niende St. Johannes-losjens Betroede brødre; er blant annet basert på dagboknedtegnelsene han gjorde i løpet av de ti årene han var aktivt medlem.»

«Paven kjemper mot ateisme i Tsjekkia», er egentlig (den litt tendensiøse) overskrifta på NTB-artikkelen Vårt Land har lagt ut på sine nettsider. Der kan vi lese:

Pave Benedikt XVI gikk til felts mot utbredt og voksende ateisme da han lørdag innledet et tre dager langt besøk i Tsjekkia.

Til forskjell fra det katolske nabolandet Polen var de fleste lederne av det Tsjekkoslovakia som vokste fram etter at Østerrike-Ungarn kollapset i 1918, sekulære, mer i takt Jan Hus’ reformtradisjon enn den katolske kirke. Fire tiår med kommunisme, da kirker og klostre ble overtatt av staten, gjorde landet enda mindre religiøst.

Tsjekkia er nok et ganske sekularisert land, men at det skal være protestantisk må være feil. På Caplex leser vi nemlig:
Folketall: 10,3 mill. innb. (2003). Religion: Romersk-katolsk 40 %, protestantisk 5 %, ortodoks 3 %

Bildet over kunne ha vist meg på terressen i dag (men er fra noen få uker tilbake). I dag satt jeg fra halv fire til halv sju samme sted og leste om Oslos gamle historie – ca 975 til 1624. Vi har sol på vår terrasse fra kl halv tre til solnedgang. Nå går sola ned litt over kl sju, så det gjelder å komme seg hjem etter arbeid og få med seg noen av sommerens aller siste solstråler.

Bildet under viser morgensola på motsatt side av leiligheten, og de to siste bildene viser solnedgangen – fra vår hovedterrasse.

Til utålmodige lesere lover jeg å gjøre ferdig mine tanker om den gamle messen, og om hvordan denne har påvirket også måten jeg feirer den nye messen på – senest lørdag.

Avisa DagenMagazinet skrev mandag at biskop Eidsvik anbefaler at man stemmer Kristelig folkeparti ved årets stortingsvalg – les om det her på katolsk.no. Slik skrev biskopen: «Vi trenger et verdibevisst sentrumsparti som KrF som vil verne om liv, familie og miljø. Derfor stemmer jeg KrF i år.»

DagenMagaziner forteller ganske interessant videre at «biskop Eidsvigs forgjenger i bispestolen, Jacob Mangers, ved stortingsvalget i 1957 skal ha uttalt seg i motsatte vendinger av det biskop Eidsvig nå gjør. Biskop Mangers gav da uttrykk for at katolikkene kunne stemme på alle partier, med unntak av Norges Kommunistiske parti og Kristelig Folkeparti.

Aftenposten har i dag trykt et intervju med Børre og Ragnhild Knudsen, hjemme i Balsfjord. På Vårt Lands nettsider refereres deler av intervjuet, bl.a. dette:

Han blir spurt om han ville gjort det samme omigjen og om han angrer på noe. Knudsen innrømmer at han synes det var forferdelig å behandle kona si slik han gjorde da «jeg lurte deg med på dette». Han tenker på det han gjorde mot sin familie – fem barn måtte leve med en utskjelt, landskjent opprører til far.

Han sier at den dagen han dør «vil det være en logisk konsekvens å be de pårørende legge liket mitt foran porten til Stortinget», fordi «Stortinget har tatt livet av vårt menneskeverd. De burde bare slenge meg i søppelkassa, slik de gjør med småbarna».

Dette er alltid interessant å høre på Børre Knudsen, og jeg har aldri fått meg til å kritisere noe av det han har gjort.

Tidligere denne uka var jeg nede i et valglokale her i Oslo og avga min stemme til Stortingsvalget. Jeg har flytta etter 30. juni og skal derfor stemme i Stavanger, i Rogaland fylke, og derfor syns jeg det var greit at min stemme kom fram før valgdagen, heller enn å komme noen dager etterpå (om jeg stemte her i Oslo på selve dagen).

Jeg bekjenner åpent at jeg stemte på Kristelig Folkeparti – igjen. Ved stortingsvalg har jeg uten opphold stemt på KrF i svært mange år; det er nemlig ingen andre partier jeg stoler på når det gjelder livsverdisprøsmål som abort og eutanasi. (I Rogaland er også Dagfinn Høybråten førstekandidat for KrF – en svært dyktig politiker.)

(Jeg skrev for et par uker siden en avskjedhilsen til St Svithun menighets menighetsblad. Jeg tror bladet skal være i trykken i disse dager, og poster det derfor her på bloggen.)

—————–

Takk for tre år i Stavanger

Når jeg nå skriver en kort avskjedshilsen til menighetsbladet, har vi allerede vært ei uke i Oslo. Og som jeg regna med, er arbeidet her i St Hallvard nesten det samme som i St Svithun – selv om menigheten her er mye større, med 11 000 medlemmer. I helgene er det travelt med messer, dåp og bryllup, mens det er en del roligere i ukens løp. Sist fredag sendte vi ut katekesebrev til alle barn fra 3. til 9. klasse (over 800 brev tror jeg), så når katekesen begynner, blir det travlere.

St Hallvard menighet har (som St Svithun) også flere ekstra messesteder; i Holmlia (Oslo sør) er det messe hver søndag, og på Nesodden to ganger i måneden. Ulikt Stavanger er det mange søster-kommuniteter, bl.a. ligger Elisabeth-søstrene og dominikanerinnene på Lunden innenfor vår menighet. Og disse første ukene vikarierer jeg en del hos Joseph-søstrene på Grefsen, siden deres faste prest er på ferie.

Vi savner allerede mange mennesker i Stavanger, Sandnes, Egersund og andre steder, men slik er dessverre prestenes liv. …

Takk for tre år i StavangerLes mer »

Etter tre nokså travle flyttedager er vi nå på plass i Oslo. (Det er fortsatt mye å gjøre i leiligheten, men det tar vi etter hvert.)

I dag har jeg en formiddagsmesse i St Hallvard kirke (min aller første messe der), og så har jeg to messer søndag.

I St Svithun menighet (som i mange katolske menigheter i Norge og i utlandet) er det ikke én søndagsmesse som er den eneste viktige – selv om noen av og til oppfører seg om det var tilfelle med den norske høymessen kl 11. I St Svithun menighet er det fem søndagsmesser som jeg regelmessig har feiret disse tre årene jeg har vært her: Lørdag kl 18.00, søndag kl 09.30 (engelsk), kl 11.00, 13.00, 15.00 (i Sandnes). Sist helg hadde jeg avkjedsmesser i fire av disse messene – alle unntatt den engelske messe, der jeg tok avskjed for en uke siden. Jeg var nokså bevisst på å ta noenlunde lik avskjed med de 800-1000 menneskene som går i disse messene.

Det er trist å reise fra så mange hyggelige mennesker, men samtidig gruer jeg meg ikke til å flytte – jeg skal faktisk gjøre akkurat det samme arbeidet i St Hallverd menighet – så jeg vet hva jeg går til. I dag var min kone i Oslo for å formelt overta vår nye leilighet – det skal bli godt å få et eget hjem for vår lille familie – og om to dager reiser vi til Tigerstaden.

Jeg leser nå i kveld at pave Benedikt falt i går kveld/natt og brakk høyre håndledd. Bruddet var (visst) ikke særlig alvorlig, og etter en liten operasjon med lokalbedøvelse forlot paven sykehuset i Aosta – med høyre hånd i gips. Jeg har lest om det bl.a. her og her:

Pope Benedict has had surgery on his wrist after suffering a fall while on holiday in the Italian Alps. The Vatican says the 82-year-old pontiff accidentally slipped during the night in his chalet and broke his right wrist.

He left hospital after a 20-minute operation under local anaesthetic and has now returned to his holiday home. The Pope will have to wear a cast for about a month.

Da pave Benedikt mottok president Obama til en halvtimes samtale fredag, forteller nettavisene (bl.a. HER) at samtalen i ganske stor grad gikk på spørsmål om abort og andre spørsmål om livets ukrenkelighet. Kirkens syn ble klart presentert for USA’s president (som er en svært sterk forsvarer av fri abort), og som avskjedsgave etter samtalen fikk han med seg ei bok som presenterer det katolske synet på slike spørsmål.

Pope Benedict XVI stressed the church’s opposition to abortion and stem cell research in his first meeting with President Barack Obama on Friday, pressing the Vatican’s case with the U.S. leader who is already under fire on those issues from some conservative Catholics and bishops back home.

Earlier, the pope’s secretary, the Rev. Georg Ganswein, told reporters the document would «help the president better understand the position of the Catholic church.»

I går var vi en tur til Kjerag, ved Lysebotn. Det første bildet viser meg på den berømte Kjerag-bolten – det er mindre dramatisk å stå på steinen enn å se på. Det andre bildet viser min kone og meg på Kjerag-platået, med utsikt utover Lysefjorden – litt over 900 meter over havet, så vidt jeg vet. Jeg har vært på Preikestolen 6-8 ganger i mitt liv, men dette var første gang på Kjerag.