Det blir en del roligere på denne bloggen ei stund framover, bl.a. siden jeg skal ha noen feriedager. Bruk gjerne søkfunksjonen (FINN) som fins her, eller se i oversikten over tidligere måneder (nederst) – begge deler finner man i venstre marg. Det fins en del interessante ting på bloggen, og man trenger ikke bare lese nyheter.
Vårt Land skriver i dag at «Det europeiske råd (som møtes fire ganger årlig, og dets oppgave er å fastsette kursen for Den europeiske union) advarte parlamentarikerne som sitter i Europarådet, mot konsekvensene av å ikke skille tydeligere mellom religion og vitenskap i skolen, og ba EUs 47 medlemsnasjoner om å: 1) Å bestemt motsette seg undervisning i kreasjonisme som en vitenskapelig disiplin på lik linje med evolusjonsteorien. og 2) Å forhindre at kreasjonismeideer presenteres i andre fag enn religion. Men tidligere i år hadde Europarådets komite for kultur, vitenskap og utdanning avvist en rapport som sa at kreasjonisme var en trussel mot menneskets frihet, og derfor måtte slås ned på.»
Diskusjoner om skapelse eller evolusjon blir ofte ganske intense (og usaklige), derfor kan det vært nyttig å lese en artikkel av kardinal Avery Dulles i First Things, der han ser på saken på en svært balansert måte, og ut fra et katolsk perspektiv.
… In a widely noticed message on evolution to the Pontifical Academy of Sciences, sent on October 22, 1996, John Paul II noted that, while there are several theories of evolution, the fact of the evolution of the human body from lower forms of life is “more than a hypothesis.” But human life, he insisted, was separated from all that is less than human by an “ontological difference.” The spiritual soul, said the pope, does not simply emerge from the forces of living matter nor is it a mere epiphenomenon of matter. Faith enables us to affirm that the human soul is immediately created by God.
The pope was interpreted in some circles as having accepted the neo-Darwinian view that evolution is sufficiently explained by random mutations and natural selection (or “survival of the fittest”) without any kind of governing purpose or finality. Seeking to offset this misreading, Christoph Cardinal Schönborn, the archbishop of Vienna, published on July 7, 2005, an op-ed in the New York Times, in which he quoted a series of pronouncements of John Paul II to the contrary. For example, the pope declared at a General Audience of July 19, 1985: “The evolution of human beings, of which science seeks to determine the stages and discern the mechanism, presents an internal finality which arouses admiration. This finality, which directs beings in a direction for which they are not responsible, obliges one to suppose a Mind which is its inventor, its creator.” …
Oslo katolske bispedømme har sitt prestemøte fra mandag til torsdag denne uka. Der er jeg – uten internettforbindelse – så bloggen vil ikke få noe nytt stoff før torsdag.
Vårt Land har flere billedserier liggende på sine nettsider. Serien som er mest sett for øyeblikket kalles «Flat for Benedikt», og viser en ordinasjon av biskoper i Peterskirken nylig.
I noen uker nå har årets Caritas-søndag blitt kunngjort på følgende måte (les her): Vi forandrer verden – sammen! I tekstene som så siteres fra Caritas, er også disse nokså politiske formuleringene brukt:
Vår verden er grunnleggende urettferdig – mens noen lever i trygghet og overflod, opplever mange flere fattigdom, krig og katastrofer. Derfor må verden forandres. …
Global rettferdighet forutsetter en global ”omfordeling”. I kampen mot fattigdom må vi derfor følge to strategier. Vi må lindre den nøden som finnes gjennom nødhjelp og langsiktig bistand, og vi må arbeide for å forandre den urettferdige verdensorden som tilgodeser de få og lar flertallet lide. Caritas ønsker å bidra til denne ”omfordelingen”. Vi ønsker å bidra til å forandre verden.
Kristne har utvilsomt en plikt på seg til å hjelpe de fattige, og vi må aldri overse de fattige og lidende og stenge hjerte og lommebok for dem. Likevel er det flere ting i formuleringene til Caritas jeg ikke kan være med på; «forandre verden», «omfordeling» og en ganske upresis bruk av «urettferdighet» og «skyld». Slike politisk ord brukte jeg selv for 20 år siden, men altså ikke nå lenger.
Mitt syn er at kristne har plikt på seg til å hjelpe de fattige – både med nødhjelp og en utviklingshjelp som i praksis gir gode resultater – men når det gjelder hva slags politiske føringer man her stiller seg bak, så er kristne fri til å velge det de har tro på. Det er ikke bare en verdensvid, sosialistisk omfordelingsstrategi som er det eneste alternativet. (For å sette det på spissen.)
Den katolske, skarpskodde teologen og firebarnsmoren Eivor Oftestad har fått trykket en interessant artikkel i Dagbladet om Børre Knudsen. Her skriver hun bl.a.:
Det Børre Knudsen er blitt mest kjent for blant folk flest, er sine udannede aksjoner mot det som ble kalt fosterdrap. Han insisterte på å synliggjøre fosteret til ubehaget tok de fleste av oss.
Da allmennheten fokuserte på virkemidler i stedet for sakens kjerne, førte det til at Knudsen ble marginalisert i stedet for å bli lyttet til. Jeg er av den mening at han ikke kan klandres for det, man hører som kjent det man vil høre. Og hva var så sakens ubehagelige kjerne?
Friheten i den liberale stat har en pris, det er en frihet på bekostning av andre menneskers liv. Børre Knudsens aksjoner kan ikke bare avfeies som fundamentalisme, men må tolkes som systemkritikk.
Knudsens budskap er såre enkelt. Et av hans gjentatte argumenter lyder som følger: hvert menneske går rundt med en navle, et arr som minner oss om at vi selv har vært et foster i mors mage. Gud selv (dvs. Kristus – min ommentar) har en navle! Han ble selv et foster og var avhengig av sin mor Marias omsorg. Hvordan kommuniserer dette budskapet med rådende ideologi og politikk?
Les gjerne hele artikkelen i Dagbladet – og debatten den har forårsaket.
Noen av Morgenbladets artikler er tilgjengelige på nettet, bl.a. dette ferske intervjuet med Børre Knudsen, som jeg her tar med utdrag fra:
– For nye generasjoner: Forklar kort grunnen til din motstand mot abortloven av 1978.
Man skylder barnet i mors liv den samme beskyttelse som man selv hadde trengt i samme situasjon. Det er gjensidighetsprinsippet i etikken dette bygger på, altså å gjøre mot din neste hva du vil din neste skal gjøre mot deg.
– Og det skal ikke være noen tvil om at vi nå snakker med en fundamentalist?
Jeg mener mennesket står i sentrum i hele universet. Jeg hadde en gang en sterk opplevelse som tolvåring. En sterk opplevelse av at jeg var til. Og ikke bare det. Det var en opplevelse av at alt annet, for å være til, var avhengig av at jeg var til. Det var på en helt spesiell måte en opplevelse av væren. En opplevelse som jeg har holdt fast ved.
– Dette tror jeg mange opplever nettopp når vi er tolv. Men så befolket du universet med «en Herre som brøler og reiser seg bratt», for å sitere en av dine salmer?
Ja, jeg tror nemlig også at det er et større jeg. Han som sier «jeg er den jeg er», han som holder det hele sammen og som er Herren. Jeg kan ikke skjønne at man kan skylle Gudstanken ut av øynene uten å havne i den totale absurditet. Når et barn aborteres, så er det gudstanken som aborteres. Det blir derfor en trussel mot min egen tro.
– Hvem har vært din hovedfiende i sak?
Berthold Grünfeld var nok viktig både som ideolog og ved at han la mye til rette for Arbeiderpartiet. Det eiendommelige var jo at han egentlig hadde samme grunnholdning som meg. Han mente fosteret hadde krav på beskyttelse, men Grünfeld mente at vi allerede gjennom tidligere lovgivning hadde gitt avkall på den totale beskyttelse av fosteret. Beskyttelsen var derved så relativisert at man like godt kunne overlate til den enkelte kvinne å avgjøre det, mente han.
– Møtte du kirkeminister Einar Førde som avsatte deg, eller statsminister Gro Harlem Brundtland, den store kvinnefrigjører?
Jeg forsøkte en gang å innlede en samtale med Harlem Brundtland. Det gjaldt de handikappedes situasjon, og hvordan de vil kunne oppleve spørsmålet om å fjerne fostre man ikke ønsker. Hun sa bare «å det er vanskelig, å det er så vanskelig!» Der så jeg ikke annet enn den overkjørte kvinnelighet til og med hos statsminister Brundtland.
– Hvem av dine motstandere i sak har du hatt størst respekt for?
Det måtte faktisk også være den samme Berthold Grünfeld. Merkelig nok. Han var på mange måter selve ideologen bak det hele, som Harlem Brundtlands rådgiver i denne saken. Men han hadde en spiritualitet som var eksepsjonell. Han ba meg flere ganger med hjem, men det falt seg ikke slik at jeg etterkom ønsket, men vi hadde likevel interessante samtaler. Jeg beklager dypt at han er død. Han imponerte meg.
Børre Knudsen er blitt 70 år, og har fått Parkinsons sykdom. Men i går ble han hedra med et festskrift, og Vårt Land referer fra pressekonferansen:
– Men selv om jeg ryster, står Guds grunnvoll fast, konkluderte 70-årsjubilanten Børre Knudsen ved avslutningen av pressekonferansen der festskriftet «Som en ild går Åndens ord» ble presentert mandag formiddag. …
Børre Knudsen takket sine venner for «å ha påskyndet en dåres kamp»:
– Jeg har forsøkt å være et enfoldig Guds barn. Og jeg har fått erfare at det har bærekraft. Det har ofte vært som å gå på vannet, og gang på gang har jeg opplevd at jeg holder på å synke. Men Herren har båret meg gjennom alt, sa dagens 70-årsjubilant med henvisning til den kamp han har ført.
Vårt Lands redaktør, Jon Magne Lund, skriver også at ingen blir uberørt etter et møte meg Børre Knudsen. Det kan jeg selv skrive under på, jeg møtte ham selv ved tre anledninger tidlig på 90-tallet.
VL skriver også: Pater Kjell Arild Pollestad oppsummerte i et par korte setninger det mange av bokas 30 bidragsytere utdyper på trykk:
– Det norske kristenfolk av alle konfesjoner vil om noen generasjoner være like takknemlig for det Børre Knudsen utrettet på 19-hundretallet som for det Hans Nielsen Hauge utrettet på 18-hundretallet. Det provoserende ved Børre Knudsen er at han taler sant.
Børre Knudsen refererte i sitt innlegg de 17 punkter mot Lov om selvbestemt abort, som han offentliggjorde i Balsfjord prestegård 18. desember i 1978:
– Jeg er ikke kommet til noe annet resultat i dag, konkluderte han.
Jeg reiser nå til Bergen for et par dager. Jeg har et pastoralt oppdrag et stykke fra byen, og besøker venner i Bergen vi ikke har sett på ei stund, bl.a. en engelsk professor som underviser på UiB i år – på norsk!
Det blir sikkert ikke mye tid til datamaskinen.
«Det kristne bidraget i vårt samfunn har i stor grad vært å sette en standard for det ikke-materielle menneskeverd. Den epoken ser vi slutten på nå.»
Det sa (den katolske) professoren i internasjonal politikk ved Universitetet i Oslo, Janne Haaland Matlary, da hun innledet til samtale om religionens rolle i det norske samfunn på et møte i hovedstaden tirsdag morgen. (Referatet fins i avisa Dagen.)
– Jeg vet ikke om vi kan gjøre noe med dette, fordi det snart bare er de «utvannede» kristne tilbake, og de er ikke så opptatt av å stå i en kamp for slike verdier, sa Matlary.
Professoren viste til at en sykepleierstsudent i en hovedoppgave nylig stilte spørsmålet: Hvorfor vi ikke kan ta livet av multi-handicapede barn? I følge henne er de bare en belasting og har ingen nytte i samfunnet.
– Det er nøyaktig det samme synet man hadde i hendensk tid i Norge. De tusen årene som er gått siden da har preget vårt syn på at menneskeverdet ikke henger sammen med fysisk styrke og funksjonsdyktighet.
– Dette menneskesynet er hele tiden under press for å marginaliseres, både økonomisk og normativt. Jeg tror at når kristendommen fases ut, så vil det store skillet ligger der. Det kommer til å bli det store skillet i det etter-kristne samfunnet, slo Haaland Matlary fast.
Det var tankesmia Civita, under ledelse av tidligere statsråd Kristin Clemet, som inviterte til frokost og debatt. De andre innlederne var førsteamanuensis ved Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid ved Høyskolen i Oslo, Lars Gule, og stortingsrepresentant Inge Lønning (H).
Lønning pekte på at det som blir tilbake når den institusjonelle religionen gradvis forvitrer, er et ekte tomrom.
– Ethvert tomrom fylles, ikke bare i fysikkens verden. Det typiske i dagens Norge er at tomrommet fylles med de dårligste restproduktene av amerikansk religiøsitet, som årlig manifisteres i Alternativmessen.
– Den tiltrekker seg flere og flere moderne nordmenn som er opptatt av det den typen messer tilbyr: nemlig selvdigging på tusen forskjellige måter, sa teologiprofessoren og politikeren, og la til:
– Dette tomrommet fylles også med relativt ubestemmelige former for privat religiøsitet som søker sosialiseringsytringer. Fremdeles registreres det nye trossamfunn i Norge og det vil sansynligvis skje i økende tempo i årene som kommer.
«Lovforslaget i sin nåværende form representerer så alvorlige anslag mot samfunnets bærende institusjoner – ekteskapet og familien – og mot vår sivilisasjons viktigste verdier, at Oslo Katolske Bispedømme tar fullstendig avstand fra det og ber om at lovforslaget trekkes umiddelbart tilbake,» konkluderes det i uttalelsen. Bispedømmets høring, som består av et hoveddokument og et vedlegg med fordypende perspektiver, kan oppsummeres med de følgende punkter (sitat fra dokumentet):
1. Forslagene ser helt bort fra barnets behov og barnets beste og kulminerer med å diskriminere barn med lesbiske foresatte ut fra besvangringsmetode og genetisk helse.
2. Det naturlige utgangspunkt for barn, deres rett til å komme til verden og vokse opp med sine biologiske foreldre, har absolutt prioritet. Endringsforslagene innebærer at barn blir sekundære i forhold til voksnes ønsker, at de blir tingliggjort og med overlegg blir avskåret fra sitt biologiske opphav.
3. En forståelse av ekteskapet som løser det både fra å være et forhold mellom en mann og en kvinne og fra deres felles reproduksjon og barneoppdragelse, rammer den objektive kjernen i det ekteskapet faktisk er og vil derfor være en alvorlig trussel mot dets eksistens.
4. Forslaget er ikke drevet frem av et positivt syn på ekteskapet som institusjon, som de homofile også bør få ta del i. Det er grunn til å tro, slik notatets egen statistikk viser, at denne retten i svært begrenset grad vil bli benyttet.
5. Vesentlig svekkelse av ekteskapet og familien vil ha som følge at det offentlige etter hvert vil gå inn og ta et primæransvar for barn, og den parallelle utvikling vil være fremvekst av et samfunn med en stadig mer dominerende statsmakt.
6. Endringene innebærer overgang til et samfunn basert på et livssyn hvor teknologi blir styrende og seksualitet og reproduksjon skilles fra hverandre.
7. Dersom endringene er ment å skulle styrke de homofiles/lesbiskes plass i samfunnet, bør det baseres på seriøs utredning og forskning. Forslaget om å omdefinere partnerskap til ekteskap krever en annen type forbindtlighet enn partnerskapsloven la opp til og kan innebære en usaklig tilbakevirkende kraft.
Dette melder katolsk.no i dag, og de har også lenke til hele høringsuttalelsen.
8. september – på festen for jomfru Marias fødsel – 1999 ble jeg ordinert til diakon av biskop Gerhard Schwenzer, under det årlige prestemøtet for bispedømmets prester på Mariaholm. Det hadde tatt lenger tid en vi regna med å få den endelige tillatelsen fra pave Johannes Paul II (som var helt nødvendig siden jeg er gift), så jeg var glad da et års ekstra ventetid var over. (Noen ganger har jeg fortalt interesserte hvordan det var kardinal Ratzinger som fikk henta min sak fram fra ei stor bunke papirer på et obskurt kontor i Vatikanet.) Min prestevielse kom så forholdsvis kort tid etterpå, 8. januar 2000, i St. Paul kirke i Bergen.
Min tidligere lutherske presteordinasjon (i juni 1986) var likevel mindre i mine tanker enn jeg (og kanskje andre) hadde regna med. Jeg hadde nok flere år tidligere innsett at min lutherske ordinasjon (som var vel og bra på sin måte) ikke hadde noe direkte med min katolske diakon- og prestvielse å gjøre. En gang var det en person som spurte om min reordinasjon, og jeg opplevede og sa da at han ikke måtte bruke det uttrykket. Den lutherske og den katolske kirke har kommet ganske langt i sin forståelse av hverandre og i enighet om mange ting, men når det gjelder synet på bispe- og presteembedet er avstanden fortsatt svært stor.
Arild Romarheim hadde i dag et interessant innlegg i Vårt Land, som jeg tar med deler fra her:
Det utopiske religionsløse samfunn
Ikke uventet kom det sterke reaksjoner da jeg beskyldte Humanetisk Forbund (HEF) for å ha medvirket til oppblomstringen av den alternative nye spiritualiteten, i forbindelse med Märtha Louise-saken. … Jeg forsøkte å påpekte mulige utilsiktede følger av deres prinsipielle motarbeiding av religiøse begrunnelser for livssyn – gjennom 50 år. HEF har lyktes i sitt avkristningsprogram …
Kirken har bidratt til den samme ny religiøsiteten fordi den har sovet i timen og flytt på gamle privilegier. Mitt hovedsynspunkt er at for å berge vår sivilisasjon er a-religiøsitet en ufarbar vei. I stedet må vi – gjerne i kritisk dialog med sekularistene – forsøke å finne fram til hva man kunne kalle en sunn religiøsitet.
Mine analyser er – forsøksvis – basert på nyere dreininger innen religionssosiologisk forskning (Martin, Berger, Heelas, Habermas). For å si det enkelt: Den som kjemper for sekularisering, kjemper ikke for sekularisering, men for religiøs endring. …
Arild Romarheim: Det utopiske religionsløse samfunnLes mer »
Tromsø stift av Den katolske kirke «mener departementets utredning om selve ekteskapet er tendensiøs og ikke holder faglig mål. Å operere med en ekteskapsforståelse der kjønnspolaritet, reproduksjon og seksualitet ikke inngår som hovedkomponenter, bryter med en lang vesterlandsk ekteskapsforståelse. Stiftet hevder at ekteskapet må forstås som et resultat av barns grunnleggende rett til å vokse opp hos begge sine foreldre, individets frihet til ikke å komme i ekteskap med noen uten ved egen frivillig beslutning og et visst behov for å ha noen objektive normer for samlivet. Ut fra dette er ekteskap mellom personer av samme kjønn umulig. Om Norge likevel innfører det, vil det være etablering av en ren fiksjon. Staten vil langt på vei sette seg selv på sidelinjen i forhold til det naturrettslig gitte ekteskap.»
Denne svært så tydelige uttalelsen tar også opp enkelte andre spørsmål, og et grundigere referat av den kan leses her.
Min «gamle» lærer fra slutten av 70tallet (han var svært ung den gangen), Arild Romarheim, uttalte seg i dag til Vårt Land, på en måte som fikk Dagbladet til å sette oppslaget øverst på sin nettside – se her.
Der sier han bl.a.: «Sekularismens forkjempere – først og fremst Dagbladet og Human-Etisk Forbund – har gitt nyreligiøsiteten vind i seilene – paradoksalt nok.
De har kjempet for et religionløst samfunn, men har egentlig ryddet plass for okkultisme og New Age. De har levd på ideen at et religionløst samfunn er en valgmulighet, men det er det ikke. For når man fjerner kristendommen som kulturgrunnlag, er det bare å vente på neste religion. Denne sekularistiske naiviteten topper seg i kampen mot KRL-faget, sier Romarheim til Vårt Land.»
Jeg er enig med Romarheim i denne vurderinga, men hans tanker er egentlige ikke nye – selv om de er uvanlige i Norge i dag. Den engelske katolikken Chesterton sa for rundt 100 år siden, at «når mennesker slutter å tro på Gud, begynner de å tro på hva som helst.»
Mange diskuterer fortsatt Amnestys nye syn på abort. Man kan nok fortsatt være moralsk mot abort og fortsatt støtte Amnesty, men i praksis kan man vel ikke være abortmotstander – det amerikanerne kalle pro-life:
The big issue about abortion in the public square is not the moral quality of abortion; it is whether we should have laws prohibiting abortions. Hence, when AI announces that it opposes laws criminalizing abortion, it has for virtually all practical purposes joined with the pro-abortion side in the bitter political controversy surrounding abortion. If you are with AI, you can be pro-choice and think that abortion is morally permissible, or you can be pro-choice and think, a la Mario Cuomo, that abortion is morally impermissible. But you can’t be with AI and be pro-life.
That AI expresses no opinion on the moral quality of abortion itself is, from a practical point of view, of almost no importance; it amounts to taking no sides between Patricia Ireland and Mario Cuomo. If AI points to this aspect of its position to deflect attention from the only practically important issue—whether we should have laws against abortion—then it is being disingenuous, and Anderson was right to call AI on this.
Her er først én og så en annen artikkel i First Things som tar opp temaet; de er litt uenige om hvordan man skal argumentere mot Amnestys nye vedtak, men enige om det hovedpoenget jeg nevnte tidligere i denne posten.
Det er over ei uke siden vi kom tilbake fra vår ferie i Østerrike og Ungarn, men så langt har jeg ikke fått gjort mye med de 800 (!) bildene vi tok på turen. Men her er i alle fall tre bilder fra Klosterneuburg; først slik stiftet/klosteret ser ut når man kommer fra Wien. (Når man er lenger borte, ser man kirketårna bak tydeligere – nå vises de bare så vidt.)
Under ser vi hovedalteret i stiftskirken.
Under ser vi en av gangene i klosteret (der novisene bor).
Dette bildet virker som en god begynnelse på blogginga etter at jeg er tilbake fra ferie. Flere blogger har posta det i dag, og enkelte har konkurrert om en passende tekst til bildet. Jeg er ikke så veldig morsomt anlagt til vanlig, og syns at teksten “AVE MARIA, gratia plena, Dominus tecum” er den mest passende.
Paven har også vært på ferie, der har daglig ber tidebønnene (som alle prester er forpliktet til å gjøre), leser messen og her også ber rosenkransbønna mens han spaserer med én av sine sekretærer, og en person jeg ikke vet hvem er.
Min kone og jeg har nå vært i Østerrike i over ei uke. Først hadde vi et par dager med litt vekslende vær, men så har det vært kjempevarmt, opp mot 35 grader. I morgen skal vi til Budapest og der har de meldt om 40 grader! Jeg håper at det ikke slår til. (Update: Det var 40 grader der.)
Når det gjelder blogging, så kan det ta ganske lang tid før kommentarer blir godkjent (hvis de trenger det), det beklager jeg.
Fra og med i dag, 10. juli, er jeg på ferie og på reise i utlandet. Det blir derfor naturlig nok mindre blogging.
