Katolsk

Kallet til å tjene fellesskapet i Kirken

Kommende søndag, 29. april, er kallssøndag i Den katolske kirke over hele verden. Kall til prestetjeneste og ordensliv står i fokus, og pave Benedikt har skrevet en tekst for anledningen, som åpner slik: «Den årlige verdensdagen for bønn for kall er en passende anledning til å understreke kallenes betydning i Kirkens liv og sendelse, og til å intensivere vår bønn om at disse kall må øke i både antall og kvalitet. Ved den kommende feiring av denne dag ønsker jeg å henlede hele Guds folks oppmerksomhet mot temaet: «Kallet til å tjene fellesskapet i Kirken».» Hele pavens budskap kan leses her (på norsk), og her er et lite utdrag:

Kirken beskrives som «et folk, som får sin enhet fra Faderen og Sønnen og den Hellige Ånds enhet», en enhet som avspeiler Guds sanne mysterium. Det vil si at Kirken avspeiler Treenighetens kjærlighet. Takket være den Hellige Ånds verk utgjør til og med alle Kirkens medlemmer «ett legeme og én ånd» i Kristus. Dette folket, som er organisk oppbygget under ledelse av sine hyrder, lever fellesskapets mysterium med Gud og med sine brødre og søstre; noe som især gjør seg gjeldende når fellesskapet samles til Eukaristien. Eukaristien er kilden til den kirkelige enhet som Jesus bad for den kvelden han skulle lide: «Fader … at de alle må være ett, likesom du, Fader, er i meg og jeg i deg, at de også må være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg» (Joh 17,21).

Dette intime fellesskapet oppmuntrer til mange kall til tjeneste for Kirken, idet det beveger de troendes hjerter, som er gjennomtrengt av en guddommelig kjærlighet, til å vie seg helt til Guds rikes sak. For å fremme kall, er det derfor viktig at den pastorale omsorg er oppmerksom på det mysterium som Kirkens fellesskap utgjør: «For enhver, som lever i et kirkelig fellesskap hvor det hersker harmoni, hvor alle har et medansvar og lar seg lede av sin samvittighet, vil lettere erkjenne Herrens kall.» Omsorgen for kall krever derfor vedvarende opplæring i å lytte til Guds røst. Det var hva Elias gjorde, da han både hjalp den unge Samuel til å forstå hva Gud bad ham om og hjalp ham med straks å sette dette i verk (jf. 1 Samuel 3,9). Også i vår tid kan unge menneskers lærevillighet og trofaste åpenhet for Guds kall bare finne sted i et klima av intimt fellesskap med Gud, som først og fremst realiseres i bønn.

Imponerende arbeid på www.katolsk.no

De norske katolske nettsidene www.katolsk.no har svært mye informasjon på mange områder, men nå vil jeg skrive litt om alle helgenbiografiene som ligger der – PÅ DENNE ADRESSEN.

Det har vært slik i mange år nå, at når jeg trenger informasjon om en helgen (eller andre katolske saker), så søker jeg i katolsk.no, og med én gang er informasjonen der. Jeg snakka med den ansvarlige for helgenbiografiene Per Einar Odden, på prestevielsen sist lørdag (han er nå selv prestestudent), og han sa at alle de offisielt helligkårede etter ca 1450 hadde han dekka, men at det fortsatt var mange igjen.

Jeg hadde vanskelig for å forstå at det fortsatt kunne være mange igjen, det er svært lenge siden jeg har søkt etter en helgen på katolsk.no uten å finne ham eller henne. Men på helgensida kan vi lese: «Det er så mange navngitte helgener og salige i Kirken at det fremdeles vil ta lang tid før denne oversikten blir tilnærmelsesvis fullstendig. Likevel ligger det (ved utgangen av mars 2007) i overkant av 6400 biografier i denne oversikten, for drøyt 9700 personer og martyrgrupper.»

De fleste av oss klarer oss vel med de ti tusen viktigste helgenene, men jeg skal ikke prøve å stoppe Per Einar Odden og Mats Tande hvis de prøver å gjøre katolsk.no enda bedre.

Bilde fra prestevielsen

Vi er blitt lova mange bilder fra Fredrik Hansens prestevielse på www.katolsk.no, men så langt har jeg ikke sett noen.

Fra Vårt lands nettsider har jeg nå funnet dette bildet av den aller mest sentrale handlingen under en presteordinasjon; biskopens håndspåleggelse.

Hjemvendt bror – om Hans Fredrik Dahl

Vårt Land skriver for noen få dager siden en artikkel om Hans Fredrik Dahl, som ble katolikk for et halvt år siden: Hans Fredrik Dahl omvendte seg på det som så ut til å kunne bli hans dødsleie. – Det kom som lyn fra klar himmel, men det oppleves likevel som å komme hjem, sier han om det som skjedde.


Hans Fredrik Dahl har en bror, Jakob (Dom Filip), som for mange år siden ble munk (karteuser, et av de aller strengeste ordenssamfunn), Dahls kone konverterte også til katolisismen for ikke lenge siden, men selv hadde hadde ikke tenkt så mye over akkurat det. Men i september i fjor fikk han slag og ble lagt inn på sykehus. Det var alvor, og plutselig sto det klart for ham at han ville be om å få den siste olje. Det ble tilkalt en prest, som ga ham sakramentet for syke. Deretter ba han om bli tatt opp i Kirken. Han hadde en følelse av hastverk, av at han ikke ville komme over det.

Vårt Land har skrevet et lang artikkel, og der står det bl.a.:
– Når begynte du å tro på Gud?
– Det gjorde jeg som barn. Gud kjennes ikke fremmed og merkelig for meg. Jeg har gått tilbake til noe opprinnelig i meg selv. Gudshengivelsen er som å ta på noen velbrukte klær. Merkelig nok. Det hadde jeg ikke trodd. Men slik er det. Jeg vil ikke dermed si at mitt mellomliggende liv som kulturradikaler har vært bortkastet.

– Lever du annerledes nå enn før?
– Jeg har skrevet til min bror og sagt at det er litt pussig at jeg nå er blitt en sedat vanekristen, i motsetning til hans blodige alvor. Men han skjenner på meg og sier at jeg ikke må se på meg selv som konvensjonell, men som en hverdagskristen, en som forsøker å forene hverdagslivet med læren. En praktiserende kristen – det er en alvorlig sak.

Les hele artikkelen i Vårt Land.

Bilde av en nyordinert prest – p. Fredrik

Jeg hadde ikke med med kamera på prestevielsen sist lørdag, men jeg forstår at flere bilder (snart) skal legges ut på katolsk.no. Men nå har jeg fått tak i første bilde fra en artikkel i Drammens Tidende. Avisen skriver:

Det var smekkfullt i St. Olav Domkirke i Oslo da åssidengutten Fredrik Hansen (27) ble ordinert til prest av Biskop Bernt Eidsvig i går. Under vielsen måtte Hansen avgi presteløftene og lydighetsløfte, før han ble ikledt stola og messehagel. Til stede under seremonien var blant andre familie og venner fra Drammen, bispedømmets prester og prestestudenter fra Allen Hall i England, der Hansen har fått sin presteutdannelse.

Takket familien. -Vår tid er flink til å problematisere, og det er lett å se det vanskelige i en prests liv. Han må være ugift, får dårlig lønn og har lange arbeidsdager. Du møter dette på en realistisk måte, og det er godt at du ikke er flink til å problematisere, sa biskop Eidsvig i sin tale til Hansen.

Etter vielsen rettet Hansen en spesiell takk til sine foreldre og sin søster for den kjærlighet, støtte og oppmuntring de har gitt ham. Han takket også sine «hjemmemenigheter» Drammen, Larvik og Arendal. Hansen, som opprinnelig er protestant, ble opptatt i den katolske menigheten i Drammen i 1999.

En katolsk presteordinasjon – del 2.

Her fortsetter presentasjonen av det som skjer i en katolsk presteordinasjon.

Etter Allehelgenslitaniet ber biskopen:
Herre, vår Gud, hør vår bønn: Utøs den Hellige Ånds velsignelse og prestedømmets nåde og kraft over denne din tjener. La din gavmildhet alltid følge ham som vi her fører frem for ditt åsyn for at han skal vies til prest. Ved Kristus, vår Herre.
Amen.

HÅNDSPÅLEGGELSE
Ordinanden kneler foran biskopen som i stillhet legger sine hender på hans hode.
Dette tegnet sammen med bønnen som følger vier ordinanden til prest. Som et tegn på prestenes fellesskap med biskopen gjør alle tilstedeværende prester det samme. De stiller seg rundt biskopen og blir stående under vigselsbønnen.

VIGSLINGSBØNN

Biskopen:
Stå oss bi, Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud. …

Pave Benedikt og Augustin (dvs. Augustins relikvier)

Pave Benedikt var denne helga i Pavia, i det nordvestre Italia (sør for Milano). Der holdt han foredrag på universitetet, feiret messer, møtte mange mennesker – og han ba også foran Augustins relikvier, som bildet viser. (Selv visste jeg ingenting om Augustins relikvier inntil i dag.)

Følgende ble skrevet om besøket, litt før det fant sted: Soon after his election to the pontificate on April 19, 2005, Benedict XVI was invited by Fr. Robert Prevost, Prior General of the Augustinian order, to come and venerate the remains of St. Augustine which are conserved in the Basilica of San Pietro in Cieldoro, in Pavia. Having accepted invitation, the Holy Father will visit the Basilica where he will light a votive candle before the Saint’s casket in perennial memory of his visit.

The Pope will also bless the corner stone of the planned Augustinian cultural center, which the Order intends to dedicate to Benedict XVI, in honor of the strong spiritual and theological ties binding the Holy Father and the great Doctor of the Church.

LES MER OM DETTE BESØKET HER.

Hva skjer ved en katolsk presteordinasjon?

Jeg har nevnt gårsdagens presteordinasjon flere ganger på bloggen allerede, og her skal jeg ta med hva man faktisk gjør ved ordinasjonen.
Messen gå på vanlig måte helt fram til evangelielesinga. Så skjer følgende:

PRESENTASJON AV KANDIDATEN
Ordinanden kalles fram, og presenteres for biskopen.

En prest: Herre biskop, vår hellige Mor, Kirken ber deg om å vie denne vår bror til prest.
Biskopen: Vet du om han er verdig.
En prest: De kristne som kjenner ham, er blitt rådspurt, og de som har rett til dømme om det, har sagt sin mening. Jeg vitner at han er funnet verdig til tjeneste som prest.
Biskopen: Vi setter vår lit til Herren, vår Gud og vår Frelser Jesus Kristus, og velger denne vår bror til prest.
Alle: Gud være lovet.

PREKEN (ved biskopen)

PRESTELØFTENE
Biskopen spør ordinanden om han er villig til å påta seg prestegjerningen i Kirken.

Biskopen: Kjære sønn, før du kan vies til prest, må du i folkets nærvær erklære deg villig til å påta deg denne tjenesten.
Lover du i trofast samarbeid med dine foresatte i bispeembedet, og ledet av Den Hellige Ånd, å oppfylle ditt prestelige kall ved å røkte Herrens hjord?
Ordinanden: Ja, det lover jeg. …

Navnet Jesus blekner aldri

Jeg har til stede på den katolske prestevielsen i Oslo> i dag (jeg skal skrive mer om den senere) og etter ordinasjonen delte den nye presten ut dette bønnekortet:

Be for

Fredrik Hansen

ordinert prest av

Msgr. Bernt Eidsvig, Can. Reg.

Biskop av Oslo

21. april 2007

St. Olav Domkirke

Navnet Jesus blekner aldri
det har satt min sjel i brann.

Det var nok litt overraskende at salmen/bedehussangen «Navnet Jesus blekner aldri» skulle få en så sentral plass i dag. Både ble salmen sunget med stor kraft i messen etter kommunion, dessuten satte den nyordinerte presten den som et motto på sitt ordinasjonskort. Ingen redsel her for den pietistiske bedehuskulturen, altså. Jeg syns det er flott, men jeg tror ikke det kunne ha hendt i det katolske Norge for 10 år siden – for da var pietistfrykten mer utbredt.

Presteordinasjon i Oslo i morgen

På katolsk.no leser vi følgende melding:
Biskop Bernt Eidsvig Can.Reg. av Oslo prestevier diakon Fredrik Hansen lørdag 21. april 2007, kl. 12.00 i St. Olav Domkirke i Oslo. Det blir påfølgende mottakelse i Mariagården, Akersveien 16.

Oslo Katolske Bispedømme har per i dag seks prestekandidater, fire ved presteseminaret Allen Hall i London og to ved Collegio Svedese i Roma.

denne siden kan vi lese mer om Fredrik Hansen, som ble født i Drammen 13. juni 1979.

Jeg er selv i Oslo og deltar i prestevielsen, samen med svært mange andre prester, regner jeg med.

Se TV-program – en dag i pave Benedikts liv

Jeg kom over en interessant video(et italiensk fjernsysprogram) om pave Benedikt; en vanlig dag i hans liv. Kommentarene til bildene er på italiensk, men man kan få med seg mye også uten å forstå dette flotte språket.

Etter noen innledningsminutter om pavens liv generelt, viser programmet en vanlig dag i hans liv, fra messe kl 06.00 til avslapning foran TV-nyhetene kl 19.30. Den viser hans kontorrutiner sammen med de to sekretærene, hans audienser, bl.a. den store onsdagsaudiensen (innendørs siden det er kaldt), måltider, spaserturer osv.

Programmet er på 16 minutter, og filen er STOR, 40 MB og i wmv-format (Windows Media Player). Det beste er vel å høyreklikke på filen, laste den ned på sin maskin og så kjøre filmen. HER ER FILMEN.

Habemus papam

Klokka 17:56 for to år siden steg den hvite røyken opp fra det Sixtinske kapell, deretter ringte de store klokkene i ti minutter for å bekrefte røyksignalet. Etter en time kom kardinal Jorge Arturo Medina ut på Peterskirkens balkong og sa “Habemus Papam”.

Jeg tar i dag – i glede og takknemlighet – med tre bilder fra denne store begivenheten.

Frater Solbergs blog

Jeg ble i dag gjort oppmerksom på en annen katolsk blog som skrives på norsk, det er frater/dominikaner Per Erik Solbergs blog. Han begynte novisiatet hos dominikanerne i Strasbourg høsten 2005, studerer nå i Lille, og startet denne bloggen i desember i fjor. Han skriver ikke mange, men svært interessant artikler, bl.a. denne som handler om løftesavleggelsen og prostrasjonen som hører med der:

«Prostrasjonen» vil si seremonien der vi ligger på gulvet med nesa i bakken (se bildet). Denne seremonien gjentas ganske mange ganger i en dominikaners liv: ved ikledningen av ordensdrakten, løfteavleggelsene, diakonordinasjonen og presteordinasjonen (en forklaring av hva ikledningen og løfteavleggelsen er for noe, finnes i denne bloggens første post). Formen varierer litt ved de forskjellige anledningene, men ved løfteavleggelsen foregikk det slik: rett før vi la hendene i fanget på provinsialen og leste opp selve « løfteformularet », gikk vi fram tre og tre, og la oss på gulvet foran provinsialen. Han spurte: « hva søker du? », og vi svarte « Guds og deres miskunn » (deres=alle brødrenes). Så sa han « reis dere! ». Ved at vi legger oss på gulvet, viser vi at vi overgir oss til Guds og brødrenes miskunn. I ordenslivet har vi sårt behov for begge deler. Vi går inn i dette livet som de svake menneskene vi er, og vår styrke må vi finne i Guds miskunn og nåde. Men vi har også behov for hverandres miskunn for å kunne leve med hverandres mangler og svakheter. Vi er ikke en samling av mennesker som mener å ha en spesiell gave for å leve et kommunitetsliv, men helt normale mennesker som føler oss kalt til å søke Gud i fellesskap, slik som vi er. For at det skal være mulig, trenger vi hverandres miskunn.

Hva opplevde jeg da jeg gjorde dette? Det er vanskelig å svare på. Jeg var veldig overveldet av det store valget jeg var i ferd med å ta, og ikke rent lite rørt. Dessuten tror jeg at jeg var ganske opptatt av å si de riktige tingene på de riktige tidspunktene, å huske hvor jeg hadde lagt lappen med løfteformularet etc.

Du spør om jeg ikke synes det er vanskelig å binde meg på den måten jeg har gjort. Det synes jeg absolutt det er. Velger jeg å avlegge evige løfter, betyr det at jeg ikke kan gifte meg. Jeg synes det er ganske vanskelig å tenke på. En del små gleder og bekvemligheter i hverdagen som man lett tar for gitt når man har dem, blir lett til små savn i dette livet: å kunne disponere sine egne penger, feriereiser, å bo for seg selv og spise det man vil når man vil, å gå på dans etc. Når det er sagt, så er det én verdi her som jeg setter stor pris på, og som jeg savnet dypt som student på Blindern: det å kunne leve i dybden. Her er bønnen en del av hverdagen, med tidebønner, messe og stille bønn i kirken. Da jeg var student i Oslo, savnet jeg et slikt regelmessig bønneliv, men den travle hverdagen tillot det ikke. Her står bønnen i sentrum, og det setter jeg stor pris på.

I dominikanerordenen har forøvrig bønnen en litt annen funksjon enn hos for eksempel benediktinere cistrerisensere og andre « kontemplative » ordener. I disse ordenene har man lite eller ingen utadrettet virksomhet, men man vier størsteparten av sin tid i bønn, til Guds ære og for verdens frelse. Det dominikanske livet er delt mellom bønn og utadrettet virksomhet. Ordenens egentlige navn er Prekebrødrene, og den er helt og fullt viet til forkynnelsen av evangeliet. Det gjelder også bønnen: de som ber, « bærer » de som forkynner i sine bønner, og de som forkynner, skal « formidle til andre det de selv har kontemplert », for å sitere et dominikansk ordtak fra middelalderen. Dermed er bønnen ment å være selve drivkraften i ordenens liv. Jeg liker den ideen, og dersom jeg har et kall, er det nettopp til et slikt liv der bønn og forkynnelse nærer hverandre. Som du hører av hvordan jeg formulerer meg, er jeg ikke så sikker på kallet. Det tror jeg er relativt normalt i begynnelsen av et ordensliv. Før jeg begynte i novisiatet hadde jeg en opplevelse av et kall til en tjeneste for Kristus gjennom denne ordenen. Gjennom bønnen og refleksjonen i løpet av novisiatsåret, opplevde jeg at det var riktig å fortsette. Derfor bestemte jeg meg for å fortsette. Nå har jeg avlagt løfter for tre år, og så får jeg se hva jeg gjør når den tiden har gått.

Tre franciskus-søstre er døde

I dag leste jeg følgende melding på www.katolsk.no

Vår kjære Sr. Ingrid Rombouts S.F.X., 92 år, døde den 18. april etter et kort tids sykeleie.

Begravelsen finner sted mandag den 23. april kl. 11.00 i Vår Frue kirke, Bergen.

R.I.P.

Jeg kjente søster Ingrid godt, og det er ikke mer enn en måned siden jeg møtte henne og de andre franciskus-søstrene på Marias Minde i Bergen. Kongragasjonen ble starta i 1901 og på det meste (rett etter krigen) var det 150 slike søstre i Norge, og de hadde sykehus i Bergen, Haugesund, Stavanger, Arendal og Hønefoss, og de drev også flere katolske skoler. Nå holder de dessverre på å forsvinne, det er ikke mer enn 18 av dem igjen.

To andre av søstrene døde også for ikke lenge siden, og også disse dødsfallene ble meldt på katolsk.no:

———

St. Franciskus Xaveriussøster Miriam (Elisabeth) Hagen, født i Nederland i 1921, døde den 2. mars 2007 på Marias Minde.

Begravelsen finner sted ved Marias Minde onsdag den 7. mars kl. 11.00.

Vi lyser fred over sr. Miriam Hagens minne.

—————

St. Franciskus Xaveriussøster Stefanie Farla døde den 19. desember 2006 i Bergen.

Sr. Stefanie ble født i Nederland i 1917.

Rekviemmessen finner sted på Marias Minde fredag 22. desember kl. 11.00.

Torsdag 19/4 er det to år siden pave Benedikt ble valgt

I dagens audiens, der 45 000 var samlet på Petersplassen, dagen før toårsdagen for pavevalget, forstsatte pave Bendikt å snakke om kirkefedrene, etter å ha tatt for seg alle apostlene og andre av de første kristne i fjor. Nå hadde han kommet til den hellige Klemens av Alexandria (ca 150-217), som man kan lese om på norsk her.


His most important work is a trilogy that has provided «effective accompaniment to the spiritual maturation of Christians,» said the Pope. The first part is «an exhortation addressed to those beginning the journey of faith» in which «the Logos Jesus Christ exhorts mankind to start decisively down the road of Truth.» In the second part of the trilogy «Jesus Christ becomes a pedagogue, in other words educator of those who, by virtue of Baptism, have already become children of God.» In the third part, Christ is «the Master Who presents the most profound teachings.»

In this way «the Clementine catechesis provides a step-by-step accompaniment to the progress of catechumens and of baptized so that, with the two ‘wings’ of faith and reason, they may attain an intimate knowledge of the Truth that is Jesus Christ. … Only this knowledge of the Person Who is truth, is ‘true gnosis.’ »

… … In this way Clement «creates the second great opportunity for dialogue between the Christian message and Greek philosophy. … For him, the Greek philosophical tradition, almost like the Law for the Jews, is an area of ‘revelation’, both being paths leading to the Logos.»

This Father of the Church, the Pope concluded, «can serve as an example to Christians, to catechists and to theologians of our time» whom John Paul II urged in his Encyclical «Fides et Ratio» to » recover and express to the full the metaphysical dimension of truth in order to enter into a demanding critical dialogue with (…) contemporary philosophical thought».

Les mer av pavens budskap her.

Gratulerer med dagen!

I dag fyller pave Benedikt 80 år og mange skriver om ham – her tar jeg fram en artikkel om hans personlige egenskaper, i en annen post vil jeg ta fram noen som skrives om hans evner som lærer – men først bør vi vel gratulere ham. Send ham gjerne en gratulasjon her.

John Allen skriver følgende om Ratzinger som person; tydelivis var han den mest vennlige og imøtekommende kardinalen i Vatikanet i mange år:

For a number of years, a few reporters had a standing bet that if one of us ever found a bishop who did not say that his best meeting was with Cardinal Joseph Ratzinger, the legendary prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith, the rest of the group would buy that person dinner. In the end, no one ever claimed the prize.

Normally, bishops would tell us that many ad limina encounters with the heads of Vatican offices were unsatisfying. The cardinal-prefect would enter the room, read a lengthy statement, and leave little time for real conversation. Cardinal Ratzinger, they reported, was different. While he brought careful notes, he allowed the bishops to speak their minds. Almost universally, they found him thoughtful, gracious, and open.

Such impressions framed the great disjunction between the public image of Cardinal Joseph Ratzinger, and private perceptions of the man. In public, Ratzinger was the Darth Vader of Roman Catholicism; he was seen as draconian, inquisitorial and imperious. Those stereotypes shaped the early line in the media on his election as Pope Benedict XVI. To take one typical example, an Italian editorial cartoon the day after Cardinal Ratzinger’s election, in a play on the famous scene of John XXIII telling a moonlit crowd in St Peter’s Square in 1962 to give their children a kiss from the Pope, showed the new Pope instructing a similar crowd to give their children not a kiss but a firm spanking.

In private, however, Cardinal Ratzinger had a different profile. Co-workers and brother bishops saw him as strikingly humble and collegial. The conviction of the 115 cardinals who elected him Pope was that they were elevating this «real» Ratzinger.

LES HELE JOHN ALLENS STYKKE HER.

Nye nettsider for St. Olav tidsskrift

Det katolske tidsskriftet St. Olav, gammelst og ærverdig, startet så tidlig som 1889, har nå (i går) fått på plass nye nettsider.

Så langt ligger det ute informasjon om tidsskriftet (vi håper det snart kommer noen utdrag av artikler) og en oppfordring til å kommentere siste nummer, nr. 3 – 2007.

Besøk sidene på http://stolav.katolsk.no

Peter og Johannes springer til Jesu grav

Peter og den andre disippelen gikk da av sted ut til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først fram til graven. Han bøyde seg inn og så linklærne ligge der, men han gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. … Da gikk også den andre disippelen inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Hittil hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han skulle stå opp fra de døde. (Johannes 20,4-9)

Jeg ser i dag gjennom noen bilder fra vår tur til Paris tidligere i vår, og kom over dette bildet fra Musee d’Orsai, som passer spesielt godt akkurat nå.

Paven går mot kapitalisme og kolonialisme

Pave Benedikts bok – om Jesus Kristus – ser ut til å være på 400 sider, og skal utgis på pavens 80-årsdag, 16. april. Noen utdrag fra boka er nå offentliggjort, og den ser bl.a. ut til å kritisere rike nasjoner for å «plyndre» Afrika og andre fattige pområder i verden. Paven går langt i å vise de anti-materialistiske og anti-kapitalistiske trekkene i sin tenkning. Litt overraskende siteres også Karl Marx med tilslutning, når det gjelder fremmedgjøringen av mennesket – om vi altså kan stole på forhåndsomtalen.

.. the newspaper Corriere della Sera, which is owned by the book’s publishers, Rizzoli, presented a lengthy extract. It includes Benedict’s thoughts on the parable of the Good Samaritan, who went to the aid of a traveller shunned by other passers-by after he had been stripped and beaten by robbers. While many commentators accuse the rich nations of not acting like the Samaritan, the Pope goes a big step further and compares them to the thieves.

«If we apply [the story] to the dimensions of globalised society we see how the peoples of Africa, who have been plundered and sacked, see us from close-up,» he wrote. «Our style of life [and] the history in which we are involved has stripped them and continues to strip them.»

The Pope wrote that the damage was not just material. «We have wounded them spiritually too,» he said. «Instead of giving them God – and thereby welcoming in from their traditions all that is precious and great – we have brought them the cynicism of a world without God in which only power and profit count.»

LES MER OM DETTE HER.

Skroll til toppen