Kallet til å tjene fellesskapet i Kirken
Kommende søndag, 29. april, er kallssøndag i Den katolske kirke over hele verden. Kall til prestetjeneste og ordensliv står i fokus, og pave Benedikt har skrevet en tekst for anledningen, som åpner slik: «Den årlige verdensdagen for bønn for kall er en passende anledning til å understreke kallenes betydning i Kirkens liv og sendelse, og til å intensivere vår bønn om at disse kall må øke i både antall og kvalitet. Ved den kommende feiring av denne dag ønsker jeg å henlede hele Guds folks oppmerksomhet mot temaet: «Kallet til å tjene fellesskapet i Kirken».» Hele pavens budskap kan leses her (på norsk), og her er et lite utdrag:
Kirken beskrives som «et folk, som får sin enhet fra Faderen og Sønnen og den Hellige Ånds enhet», en enhet som avspeiler Guds sanne mysterium. Det vil si at Kirken avspeiler Treenighetens kjærlighet. Takket være den Hellige Ånds verk utgjør til og med alle Kirkens medlemmer «ett legeme og én ånd» i Kristus. Dette folket, som er organisk oppbygget under ledelse av sine hyrder, lever fellesskapets mysterium med Gud og med sine brødre og søstre; noe som især gjør seg gjeldende når fellesskapet samles til Eukaristien. Eukaristien er kilden til den kirkelige enhet som Jesus bad for den kvelden han skulle lide: «Fader … at de alle må være ett, likesom du, Fader, er i meg og jeg i deg, at de også må være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg» (Joh 17,21).
Dette intime fellesskapet oppmuntrer til mange kall til tjeneste for Kirken, idet det beveger de troendes hjerter, som er gjennomtrengt av en guddommelig kjærlighet, til å vie seg helt til Guds rikes sak. For å fremme kall, er det derfor viktig at den pastorale omsorg er oppmerksom på det mysterium som Kirkens fellesskap utgjør: «For enhver, som lever i et kirkelig fellesskap hvor det hersker harmoni, hvor alle har et medansvar og lar seg lede av sin samvittighet, vil lettere erkjenne Herrens kall.» Omsorgen for kall krever derfor vedvarende opplæring i å lytte til Guds røst. Det var hva Elias gjorde, da han både hjalp den unge Samuel til å forstå hva Gud bad ham om og hjalp ham med straks å sette dette i verk (jf. 1 Samuel 3,9). Også i vår tid kan unge menneskers lærevillighet og trofaste åpenhet for Guds kall bare finne sted i et klima av intimt fellesskap med Gud, som først og fremst realiseres i bønn.
På katolsk.no leser vi følgende melding:
Jeg ble i dag gjort oppmerksom på en annen katolsk blog som skrives på norsk, det er frater/dominikaner Per Erik Solbergs blog. Han begynte novisiatet hos dominikanerne i Strasbourg høsten 2005, studerer nå i Lille, og startet denne bloggen i desember i fjor. Han skriver ikke mange, men svært interessant artikler, bl.a. denne som handler om løftesavleggelsen og prostrasjonen som hører med der:
Hva opplevde jeg da jeg gjorde dette? Det er vanskelig å svare på. Jeg var veldig overveldet av det store valget jeg var i ferd med å ta, og ikke rent lite rørt. Dessuten tror jeg at jeg var ganske opptatt av å si de riktige tingene på de riktige tidspunktene, å huske hvor jeg hadde lagt lappen med løfteformularet etc.
