Katolsk

Morgenblad-debatten

Med Ola Tjørhoms leserinnlegg i dagens Morgenblad (som kan leses her) regner jeg den debatten som avsluttet – selv har jeg i alle fall ikke tenkt å føre den videre.

Det kan like vel være på sin plass (for eventuelt nye lesere) å sitere hvordan jeg, som blogg-eier, introduserte dette temaet den 27. september – det opprinnelige innlegget med kommentarer kan leses her:

Det kom i dag et forslag til denne bloggen om at (anti)modernist-eden … bør gjeninnføres, for å få bukt med all modernisme, relativisme, liberalisme etc. i Kirken – og jeg fikk også dette forslaget fra noen andre katolikker for en ukes tid siden.

Eden kan leses under i engelsk utgave (fins den på norsk?), men personlig mener jeg at det er (i alle fall) to grunner til at den ikke kan innføres igjen. For det første avspeiler den den teologiske og filosofiske debatten og utfordringene for akkurat 100 år siden. Hvis den skulle brukes i vår tid, måtte den i alle fall oppdateres ganske dramatisk – selv om enkelte elementer selvsagt vil være de samme. For det andre ligger det i vår tid ikke til rette for at prester kan avkreves å underskrive en slik ed; jeg tror rett og slett ikke paven vil kunne klare å få alle prester til å underskrive den. Det må en svært lang og grundig forberedelse til, før man eventuelt kan gjeninnføre en ed av denne typen – om man ønsker det. Jeg har heller ikke hørt noen antydning om at pave Benedikt tenker å gjøre noe slikt. …

I en av kommentarene senere nevnte jeg også (29/9) et tredje argument mot å gjeninnføre eden: «(eden) hadde også den uheldige konsekvensen at det blant prester og teologer etter hvert ble et oppdemmet ønske om forandring – fordi deres hjerter ikke var helt med på eden de hadde sverget.»

JEG LEGGER OGSÅ INN HELE DEBATTEN I MORGENBLADET HER, SOM REFERANSE: …

Bispesynoden om Midtøsten

The fourth synod of Benedict XVI’s papacy has begun… First the 255 attendees asked the Holy Sprit for the courage and honesty necessary to face the challenges of Christians in the Middle East.

Om kardinal Newman

I forbindelse med saligkåringa av kardinal Newman i september ble det produsert en del materiale om Newman og hans liv i Birmingham, bl.a. flere videoer. Se materialet her.

Hva er Corpus Christi Watershed?

Jeff Ostrowski leder Corpus Christi Watershed, og han forteller her hva dette nye liturgiske ressurssenteret tilbyr av materiale for Den katolske Kirke – både på latin og på engelsk. Arbeidet er mindre enn to år gammelt, og jeg har bare i begrenset grad vært klar over hva de gjør tidligere.

What is Watershed? • Interview with Jeff Ostrowski from Corpus Christi Watershed on Vimeo.

Her finner man en samling av videoer fra Corpus Christi Watershed.

Katekismens kompendium nr. 42 – 50: Vi tror på én, allmektig, kjærlig Gud

Den katolske katekismes Kompendium forteller videre om troen på Gud Fader:

42. Hvordan åpenbarer Gud at Han er kjærlighet?
Gud åpenbarer seg for Israel som den hvis kjærlighet er større enn foreldres kjærlighet til sine barn, eller ektefellers kjærlighet til hverandre. Gud er i seg selv «kjærlighet» (1 Joh 4, 8.16) som gir seg selv fullkomment og ufortjent. «Så høyt elsket Gud verden at Han gav sin enbårne Sønn til pris, – for å frelse fra undergang alle som tror på Ham» (Joh 3,16-17). Ved å sende sin Sønn og den Hellige Ånd åpenbarer Gud at Han selv er evig utveksling av kjærlighet.

43. Hva innebærer troen på den ene Gud?
Troen på den ene Gud innebærer å bli kjent med hans storhet og majestet; å leve i takksigelse; alltid å ha tillit til Ham, selv i motgangstider; å erkjenne alle menneskers enhet og sanne verdighet, for de er skapt i hans bilde; å bruke de ting Han har skapt, på rett måte.

44. Hvilket er det sentrale mysterium i kristen tro og kristent liv?
Den sentrale mysterium i kristen tro og kristent liv er den Hellige Treenighets mysterium og liv. Kristne blir døpt i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn.

45. Kan den Hellige Treenighets mysterium bli erkjent ved den fornuftens lys alene?
Gud har etterlatt noen spor av sitt trefoldige vesen i skaperverket og i Det gamle testamente, men hans innerste vesen som Hellig Treenighet er et mysterium som ikke er tilgjengelig for den menneskelige fornuft alene. Før Guds Sønn ble menneske, og før den Hellige Ånd ble utsendt, var det også utilgjengelig for Israels tro. Dette mysteriet ble åpenbart av Jesus Kristus og er urkilden til alle andre mysterier.

46. Hva åpenbarte Jesus Kristus for oss om Faderens mysterium?
Jesus Kristus åpenbarte for oss at Gud er «Far», ikke bare fordi han er verdens og menneskets Skaper, men fremfor alt fordi Han fra evighet av føder Sønnen i sin favn – Han som er hans Ord, «Guds herlighets strålende avglans, Guds vesens rene avbilde» (Hebr 1, 3).

47. Hvem er den Hellige Ånd, som er blitt åpenbart for oss av Jesus Kristus?
Den Hellige Ånd er den tredje person i den Hellige Treenighet. Han er Gud, én og lik Faderen og Sønnen. Han «utgår fra Faderen» (Joh 15, 26), som er begynnelse uten begynnelse og opprinnelsen til Treenighetens samlede liv. Han utgår også fra Sønnen (Filioque), fordi Faderen meddeler Ham til Sønnen som en evig gave. Sendt av Faderen og av den inkarnerte Sønnen, fører den Hellige Ånd Kirken «frem til hele sannheten» (Joh 16, 13).

48. Hvordan uttrykker Kirken sin tro på Treenigheten?
Kirken uttrykker sin tro på Treenigheten idet den bekjenner én Gud alene, i tre personer: Fader, Sønn og Hellig Ånd. De tre guddommelige personene er én eneste Gud, for hver av dem besitter fylden av den ene og udelelige guddommelige natur. De er reelt forskjellige fra hverandre som følge av de relasjoner som plasserer dem i harmoni med hverandre: Faderen føder Sønnen, Sønnen blir født av Faderen, den Hellige Ånd utgår fra Faderen og Sønnen.

49. Hvordan virker de tre guddommelige personer?
Uatskillelige i sitt ene vesen, er de guddommelige personer også uatskillelige i det de gjør: Treenigheten har bare ett og samme virke. Men i den ene Guds virken er hver person til stede i henhold til sin egenart i Treenigheten.

50. Hva betyr det at Gud er allmektig?
Gud har åpenbart seg som «sterk og veldig» (Sal 24, 8), som den «ingenting er umulig for» (Luk 1, 37). Hans allmakt er universell og er mystisk. Den viser seg i at verden blir skapt av intet og at menneskene blir skapt av kjærlighet. Men fremfor alt viser den seg i Hans Sønns inkarnasjon og oppstandelse, i gaven av adopsjon som barn og i syndenes forlatelse. Derfor retter Kirken sin bønn til den «evige, allmektige Gud» («Omnipotens sempiterne Deus …»).

Hellig eller verdslig musikk i messen?

Jeg vet at jeg er ganske dristig nå, for mine kritikere (som mener jeg er for gammeldags, til og med reaksjonær) får et nytt argument når jeg nå poster dette innlegget, som egentlig er en YouTube-video, om hva slag musikk som passer for messen – NB med mange sitater fra paver og fra Vatikankonsilet:

Katekismens kompendium nr. 33 – 41: Troens symboler

Vi gikk også gjennom disse spørsmålene denne uka i menighetens troskurs:

33. Hva er troens symboler?
De er sammensatte formuleringer som også blir kalt «trosbekjennelser» eller «credo». Med disse formuleringene har Kirken helt fra begynnelsen, på en sammenfattende måte uttrykt sin tro og gitt den videre i et felles språk som er normativt for alle troende.

34. Hvilke trossymboler (bekjennelser) er de eldste?
De eldste trossymbolene er dåpsbekjennelsene. Fordi dåpen blir gitt i «Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn» (Matt 28, 19), er trossannhetene som dåpskandidatene bekjenner seg til, inndelt etter de tre Personene i den Hellige Treenighet.

35. Hvilke trossymboler er de viktigste?
De viktigste er Den apostoliske trosbekjennelse, den gamle dåpsbekjennelsen til kirken i Roma, og Det nikensk-konstantinopolitanske credo, som stammer fra de to første økumeniske konsiler i Nikea (325) og Konstantinopel (381), og som til denne dag fremdeles er felles for alle de store kirkene i Østen og Vesten.

36. Hvorfor begynner trosbekjennelsen med ordene «Jeg tror på Gud»?
Trosbekjennelsen begynner med disse ordene fordi bekjennelsen «Jeg tror på Gud» er den viktigste. Den er kilden til alle andre sannheter om menneskene, om verden og om hele livet til enhver som tror på Ham.

37. Hvorfor bekjenner vi troen på at det bare finnes én Gud?
Troen på én Gud bekjennes fordi Han overfor Israels folk åpenbarte seg som den eneste da Han sa: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én» (5 Mos 6, 4) og «For jeg er Gud, og ingen annen» (Jes 45, 22). Jesus selv bekreftet at «Herren vår Gud, Herren er én» (Mark 12, 29). Å bekjenne at Jesus og den Hellige Ånd likeledes er Gud og Herre, medfører ingen deling i den ene Gud.

38. Med hvilket navn åpenbarer Gud seg?
Gud åpenbarte seg for Moses som den levende Gud, «Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud» (2 Mos 3, 6). Gud åpenbarte også for Moses sitt mystiske navn: «Jeg er den jeg er (JHVH).» Allerede på gammeltestamentlig tid ble Guds uutsigelige navn erstattet med den guddommelige tittelen Herren. Derfor sees Jesus som sann Gud når Han i det nye testamente blir kalt Herre.

39. Er Gud den eneste som «Er»?
Siden skapninger har mottatt alt hva de er og har fra Gud, er Gud den eneste som i seg selv er fylden av væren og enhver fullkommenhet. Han er «den som er», uten opprinnelse og uten ende. Jesus åpenbarer at også Han bærer det guddommelige navnet: «Jeg er» (Joh 8, 28).

40. Hvorfor er åpenbaringen av Guds navn viktig?
Idet Gud åpenbarer sitt navn, gjør Han kjent de rikdommer som hans uutsigelige vesen inneholder: Han alene er fra evighet til evighet. Den Ene som står over verden og historien. Det er Han som skapte himmelen og jorden. Han er den trofaste Gud som alltid er sitt folk nær for å frelse det. Han er den høyeste Hellige, «rik på miskunn» (Ef 2, 4) og alltid rede til å tilgi. Han er det åndelige, opphøyde, allmektige, evige, personlige, fullkomne Vesen. Han er sannhet og kjærlighet.

41. På hvilken måte er Gud sannheten?
Gud er sannheten selv, og som sådan kan Han verken bedra eller bli bedratt. Han «er lys, og noe mørke finnes ikke i Ham» (1 Joh 1,5). Guds evige Sønn, visdommen inkarnert, ble sendt inn i verden for at Han skulle «avlegge vitnesbyrd om sannheten» (jfr. Joh 18, 37).

Hvordan forstå blogger

Anna Arco, som skriver i The Catholic Herald, holdt et innlegg på Vatikanets konferanse om sosiale medier – et innlegg som kan leses i sin helhet her (pdf-fil). Der tar hun opp noe erkebiskop Claudio Celli sa på en lignende katolsk mediakonferanse i New Orleans sist sommer – dette foredraget kan leses her. Erkebiskopen sier at uttrykksformen på blogger ofte kan være skarp og frustrert. Til dette svarer Anna Arco (også Father Z. har tatt opp foredraget hennes):

… It is true that the tone in the blogosphere is often angry-and sometimes not without cause. People have turned to blogs because they have not been heard, because their concerns are not being listened to or even taken seriously. If their criticism of local bishops is uncharitable, it is possibly because is a real rupture in the communion of the Church that needs to be addressed.

I know of more than one case where Church authorities have attempted to shut down blogs that are critical, using arguably the same sort of aggressive tactics they accuse the bloggers of using. Isolation and polarisation are not problems which affect only the new media.

One need but look at the United States, where the National Catholic Reporter and the National Catholic Register show the deep fault-lines of a polarised Church, to see that old media is similarly affected. The blogosphere merely amplifies and speeds up human communication. Because of the speed there is sometimes a disconnect, between pressing the button to publish a post or a comment and the reality that such a comment could be hurtful or even irresponsible.

…. The blogosphere has vibrancy and gives a sense of what people believe, something that has perhaps been lost a bit in the traditional media. If the Church can find a way of harnessing the power of non-journalist bloggers, who write about the Church and the faith because they are compelled to, through love or passion, then it will be in possession of a very strong tool for evangelisation, namely the witness of the lay faithful.

…. In an age when people are cynical about the messages they receive from both the hierarchical Church and the traditional media and are used to spin the Catholic blogosphere can offer a refreshing antidote. Genuine discussion and genuine witness, by real people. … Blogs offer a unique opportunity to reach out to others, to put the Catholic case, but it is important to remember that the blogosphere will only ever be as good as the Christians the Church shapes.

Vatikanets konferanse om sosiale medier

Fra mandag til og med i dag har det vært en konferanse i Vatikanet om sosiale medier – fra Zenit.org

What future does the Catholic press have at the height of a digital revolution that is bankrupting many newspapers? According to the president of the Pontifical Council for Social Communications, the future will depend on the capacity of Catholic journalism to be faithful to its mission.

Archbishop Claudio Celli added that the communications crises and scandals that the Church has gone through in recent years emphasize even more the need to have means of communication with a Catholic vocation.

The archbishop made these assertions when he opened a global conference of the Catholic press being held in Rome.

Taking part in the meeting, which Benedict XVI will close on Thursday, are some 230 directors or representatives of Catholic newspapers and digital publications, bishops and priests, experts of ecclesial commissions and institutions responsible for communication, as well as university professors.

In his opening address the archbishop presented the Catholic press «as a reality that is close to people, capable of accompanying one’s life, of perceiving the concerns, desires and plans of the people who are its readers — not only of those who belong to the Catholic community.»

Og her kan man lese pave Benedikts hilsen til konferansen i dag (på italiensk).

Er bloggeiere ansvarlige for kommentarer de slipper gjennom?

Min lille blogg har fått kjeft ved 3-4 anledninger, og jeg leste nettopp om en engelsk presteblogger som er blitt truet med rettsak (fra en annen prest) hvis han ikke sletter kommentarer på bloggen sin. Les om det her:

I have just had a very irate Mgr Basil Loftus telephone me to complain about remarks about him in my previous post on the Catholic Press. As the Monsignor only wanted to rant rather than talk and then put the phone down on me I will reply to him here and would draw his attention to the note at the foot of the blogroll: Anonymous comments are never published. All comments are the opinions of those who make them they are not necessarily mine

I must admit I have hardly read a word he has written, life is too short, so I am unable to judge whether he is heretical, which is what he objected to. However it does strike me as being extremely odd that someone who writes so freely in the Catholic press, making accusations, apparently, about others and their opinions should object to the opinions of people here and that he should be so high handed in his objections rather than enter into a debate.

The Monsignor threatened to sue me for suggesting that he was a heretic, if the comments were not removed within 7 days, I don’t intend to do that. I believe in free speech, with in reason and I rather relish the thought of trial in a British court for heresy.

Og her er innlegget og kommentarene det hele begynte med, der msgr. Loftus blir kritisert for sine synspunkter.

Katolsk kritikk av nobelprisen i medisin

Denne meldinga kan vi lese i Aftenpostens nettutgave i dag:

Årets nobelpris i medisin går til den britiske forskeren Robert Edwards, en pioner innen forskning på assistert befruktning. Sammen med legen Patrick Steptoe, som døde i 1988, sto Cambridge-forskeren Edwards i 1977 bak den første vellykkede prøverørsbefruktningen. …

Pave Benedikt XVI og Vatikanet slutter seg derimot ikke til gratulantene og er opprørt over pristildelingen. Jeg mener at valget av Robert Edwards er fullstendig forfeilet, sier Ignacio Carrasco de Paula, Vatikanets fremste etikkekspert og leder for Det pavelige akademiet for liv.

Den katolske kirke mener at det er uetisk å la eggceller bli befruktet med sæd utenfor en kvinnes livmor og hevder at egg har blitt «handelsvare».

Den som kjenner katolsk etikk, vil vite at et barn må bli til ved en kjærlighetshandling (dvs. et samleie) og ikke i et prøverør. I tillegg til dette har prøverørsmetoden og mange ekstra problemer, med for mange befruktede eggceller osv.

Advent i år starter med bønn for det ufødte liv

Ved starten av advent i år – lørdag kveld, 27. november – vil pave Benedikt delta i en utvidet vesper, som inkluderer spesielt bønn for de ufødte. Biskoper verden over inviteres til å gjøre det samme. Slik leser vil hos Catholic News Agency:

To encourage a commitment and witness within the Church to love and life, a prayer initiative to be led by Pope Benedict XVI is being promoted by a pair of cardinals. All bishops of the world are being asked to invite the faithful to pray for the unborn during the prayerful season before Christmas.

On Nov. 27, to mark the start of Advent, Pope Benedict will preside over first vespers in St. Peter’s Basilica as is customary. According to a note from Vatican spokesman, Fr. Federico Lombardi, however, this will take place within a broader scope than usual.

Vespers will be included in Sunday’s «vigil for nascent life,» in light of the beginning of Advent and the proximity of the Lord’s Nativity. …

Høytidelig avslutning av andre Vatikankonsil

John W. O’Malley, SJ, avslutter sin bok: What Happened at Vatican II? med følgende begeistrede beskrivelse av konsilets avslutning i 1965:

The next day, December 7, the solemnities moved into high gear at another Public Session, with the pope present in the basilica, filled to overflowing with dignitaries and others who were fortunate enough to get a ticket allowing them entrance. After a few preliminaries and the final voting on the four documents still requiring promulgation, one of the most moving and dramatic moments of the whole council took place. Bishop Willebrands went to the pulpit and read in French the «Joint Declaration’ of Paul VI and Patriarch Athanagoras regretting the excommunications of the Greeks by the Latins and the Latins by the Greeks in 1054, acknowledging the responsibility of both sides for the tragedy, and promising to work toward a full communion between the two churches. This was the fruit of the meeting of the two leaders in the Holy Land two years earlier. At the same time a similar reading took place in the patriarcM basilica in Istanbul. After Willebrands read the text, he exchanged an embrace of peace with Meliton, the Orthodox Metropolitan of Heliopolis, which elicited enthusiastic applause in the basilica.

Mass then began, during which Paul VI gave a long address, officially a «homily,» in elegant and difficult Latin. In it he concentrated on «the religious significance of the council» and what it meant for the church and the world. He emphasized, to a somewhat surprising degree, the aberrations and sinfulness of the times. For this situation the church, remaining true to her «Patrimony of doctrine and precepts, was the remedy. Like the Good Shepherd, he said, the council adopted a loving attitude toward the world. Perhaps most striking in the talk was the unidirectional relationship that the pope depicted between church and world, bypassing the reciprocity that was notable in Gaudium et Spes. …

Beginning at 9 the next morning, December 8, a crowd estimated at 300,000 gathered in St. Peter’s Square and along the via della Conciliazione for the final ceremony, which was also transmitted worldwide on television. Shortly after 10, with all the church bells in the city of Rome ringing, the council fathers began their long procession out of the «bronze doorway» of the papal palace to assume their places in the piazza. Paul VI followed, carried on the sedia gestatoria. Upon arrival at the altar in the square, he immediately began the Mass. After the singing of the gospel of the day, the feast of the Immaculate Conception of Mary, he delivered a relatively brief homily in Italian, which was mostly a greeting and word of friendship to those present in the square, by now filled to overflowing, to those who followed the ceremonylon radio or television, and finally to all humanity. He said he could address all humanity because for the church 11 no one is a stranger, no one is excluded, no one is distant.» He singled out for special greeting the bishops whose governments would not allow them to come to the council, particularly those held in prison. Toward the end he turned to the topic of Mary, praising her as model and inspiration. …

The entire ceremony closed with Archbishop Felici’S reading of the pope’s Apostolic Letter, In Spiritu Sancto, declaring the council concluded and enjoining that «everything the council decreed be religiously and devoutly observed by all the faithful. » Paul VI then imparted the final blessing and dismissal, «In the name of our Lord Jesus Christ, go in peace.» To which the vast crowd responded, «Thanks be to God!» – Deo gratias! and then broke into applause and cheers.

Vatikankonsielts dokument om religionsfriheten


Nå har jeg lest ferdig What Happened at Vatican II? av John W. O’Malley, SJ. (jeg nevnte også ganske grundig hvordan han beskriver behandlinga av liturgidolumentet Sacrosanctum concilium – se her). Beskrivelsen av hvordan behandlinga av dokumentet om religionsfriheten (Dignitatis humanæ – se det på norsk her) er ganske interessant, og jeg tar med noen siteter derfra.

Vi er i konsilets fjerde periode, ganske tidlig, i september, og starten av behandlinga av dette dokumentet har ikke vært lett. I USA er alle biskoper (også de mest konservative) for dokumentet, men spesielt i de tradisjonelle katolske land i Europa møter det stor motstand. (Jeg må personlig si at jeg aldri har forstått at dette dokumentet skulle være problematisk.) Slik kan vi lese hos O’Malley:

By that Friday evening, confidence in the viability of the schema had dangerously ebbed even in the Secretariat. No one seriously doubted that it could carry a majority, probably even a two-thirds majority, but Paul VI surely would not promulgate it unless it carried-the council more strongly. Moreover, the pope did not want to appear before the United Nations with four, five, six, or seven hundred bishops on record as opposed to religious freedom. The debate in St. Peter’s was supposed to conclude on Monday. Should a vote on the schema be risked? The question raged behind the scenes the whole weekend.

Within the Secretariat, Bea remained firm in his belief that, come what may, a vote had to be taken, but others in his entourage vacillated. A weak majority in favor would be the equivalent of the death knell. By Monday the moderators favored postponing the vote by simply sending the schema back to the commission for revision in the light of the interventions and then voting on t e revised text later in the Period. But Monday morning came, and no announcement was made.

The interventions on Monday, September 20, revived the hopes of the defenders of the schema. Cardinal Joseph Lefebvre, archbishop of Bourges (to be distinguished from Archbishop Marcel Lefebvre), the first to speak, made a powerful impression by his lucid and systematic analysis of the objections of the opposition. As he said, he wanted to allay the fears of those who felt that they could not in good conscience vote for the schema. He reduced the objections to six points, to each of which he replied in a few words: first, the decree would not foster subjectivism and religious indifference; second, it would not mean that the council abdicated the position that the Catholic Church was the only church of Jesus Christ; third, it would not have a bad effect because of the dissemination of error; fourth, it would not diminish missionary spirit; fifth, it does not exalt human beings at God’s expense; and sixth, it does not contradict the tradition of the church.

According to reports, Lefebvre calmed the minds of some of the wavering, and the next speaker, Cardinal Stefan Wyszyiiski, archbishop of Warsaw and primate of Poland, did the same, more from the authority he had as the Catholic champion against-,the Communist regime than from his eloquence. The fourth speaker that morning, Cardinal Josef Beran, archbishop of Prague, speaking to the council for the first time since his recent release from Communist prison and house arrest, carried even more weight as he put aside abstract reasoning and spoke «from experience.» …

The intervention of Cardinal Agnelo Rossi of Sao Paolo, who offered suggestions for improvement but spoke in favor of the schema in the name of eighty-two Brazilian bishops, also very much helped the cause.21 Here was another vote of confidence and from the country with the largest Catholic population in the world. The differences among the council fathers on this issue could not, therefore, be simply divided between those coming from Catholic countries and the rest.

The pendulum had swung strongly in the direction of the schema. Bea urged the moderators to reconsider, and to that effect he also wrote to the pope. Paul responded by informing Felici that he wanted consideration of Beas request. On that same Monday evening Felici hastily assembled the Council of Presidents, the moderators, and the Coordinating Commission to consider the pope’s communication. The result, after what seems to have been a confused discussion, was negative – that is, not to put the schema to a vote. Bea, it seems, again intervened with Paul VI that evening to order a vote, and for sure Ruffini intervened with him for just the opposite. The situation had reached an impasse, and the next day, no matter what, the council had to move on to discussion of the schema On the Church in the Modern World.

The next day the late arrival in the basilica of Agagianian, Tisserant, and Felici, after Mass, did not go unnoticed. At that point, however, no one knew for sure that they were coming from the papal apartments. Business proceeded as usual, with a few remaining speeches on the schema before the council moved on to its next business. At 10: Agagianian, the moderator for the day, reminded the fathers that they had already heard sixtytwo speeches on the schema. Did they want to terminate discussion? Yes, they did, by a large majority.

With that, De Smedt wound up the proceedings as best he could. Applause. Then Felici, in the name of the moderators, made an electrifying announcement: the fathers were now to vote on the schema. Did it please them to accept this schema as the basis for a definitive version to be presented later? Yes, indeed, it did. The decision to take a vote had been made that morning during a crucial meeting in the papal-apartments.

The fathers completed their ballots, and the speeches began on the next schema. Shortly before the session ended, Felici announced the results of the vote: 1,997 in favor, 224 opposed – a majority of almost 90 percent. The schema had not only survived; it had survived splendidly, revealing that the opponents were a much, much smaller number than the interventions in St. Peter’s suggested.

Erkebiskop Nichols snakker om pavens besøk i England

«Det var en sterk opplevelse å være i fullstending stillhet i Hyde park foran alterets hellige sakrament, sammen med over 80 000 mennesker.» Dette og mer til sier erkebiskop Nichols i en video, der han minnes det som skjedde da pave Benedikt nylig besøkte Skottland og England – fra the Papal Visit:

In a special video reflection, the Archbishop of Westminster spoke enthusiastically about the four days of «joy and happiness» and highlighted some of the Holy Father’s key messages:

«He said to us: ‘Be witnesses to the beauty of holiness, the splendour of the truth and the joy and freedom born of a relationship with Christ’. That’s the sentence I suggest we ponder as a great gift from the Holy Father – the beauty of Holiness – that’s the holiness of God that can be born in us when we’re open to the mystery of God.»

Archbishop Nichols goes on to discuss the Hyde Park evening Vigil as a profound, grace-filled occasion:

«I can never forget that sense of 80-90,000 people in total silence in prayer before the Blessed Sacrament in Hyde Park. It was something beyond words – the fruit of a lot of prayer and a moment of profound grace. It shows the beauty of holiness.» …

I Morgenbladet: Et vrengebilde av mine meninger

Ola Tjørhom skrev et leserinnlegg i Morgenbladet i dag, der jeg og min blogg, Vårt Land og i alle fall tre navngitte katolikker fikk kraftig kritikk. Jeg skrev et nokså irritert innlegg først, og har så langt fått 8 kommentarer til innlegget, men jeg velger nå å slette det meste av det jeg skrev, og alle kommentarene – og rett og slett å stoppe diskusjonen om dette nå.

Presten bærer frem Kristi fullkomne offer

«Før vi feirer den hellige messe; før vi hører Guds ord og før vi bærer frem Kristi fullkomne offer til soning for alle våre synder, la oss forberede oss ved å bekjenne våre synder.» …

Slik pleier jeg å innlede feiringen av messen – og jeg skal bli enda tydeligere på dette fra nå av – for jeg vender stadig tilbake til behovet for å gjøre det abslutt klart at messen er et offer. Og jeg blir litt oppgitt når folk jeg regnet med visste bedre, ikke ser ut til å ha dette klart for seg. Det er viktig å fokusere på konsekrasjonen, på Kristi tilstedeværelse, på det hellige i handlingen, på kommunionen etc., men at det her bæres frem et offer (Kristi offer) for våre synder må alltid være med – i en katolsk forståelse av messen.

Slik skriver f.eks. messeboken fra 1961 dette i sin innledning:

Den kristne tro hviler på Jesu Kristi soningsoffer på Golgata. Det er dette offer som gjentas på ublodig måte i messeofferet. I brødets og vinens skikkelse løfter Guds Sønn seg ved prestens opp til Guds trone, og ved Kristus og med Kristus priser vi Gud og takker ham for hans miskunn mot oss, bærer fram våre bønner for ham og gir ham den eneste gyldige soning for våre synder. Intet er mer skikket til å skape Kristi offersinn i oss enn det å ta del i hans offerdød. Derfor krever Kirken av oss at vi skal overvære messeofferet hver søndag og alle foreskrevne helligdager. Kirken går ut fra den grunnsetning at vi er gjenløst ved Kristi offerdød, og at ingen kan bli frelst uten å ta del i denne soning. Gis det da noen fullkomnere måte å ta del i Jesu offerdød på enn å være med i messeofferet med det rette sinnelag? Det er dette Kirkens messebok skal hjelpe oss til. Når vi med den i hånden er med i den hellige messe, lever oss inn i dens herlige liturgi, ber og ofrer med vår Herre Jesus Kristus og hans Kirke, og i den hellige kommunion føres inn i samfunnet med ham, da vil vi vokse i kjærligheten til hans Kirke, som er hans mystiske legeme, til dens bud og til dens nådemidler. ….

Akademisk frihet i Kirken i dag

I en debatt om anti-modernist-eden på denne bloggen (der det er kommet mange kommentarer), og det virker som om Kirken bare har to alternativer når det gjelder å kontrollere hva som læres i katolske kirker og læresteder: enten å gjeninnføre den gamle eden, eller å slippe alt fritt.

I debatten under forrige innlegg ble det i dag hevdet: «I dag nyter katolske forskere den samme frihet som alle andre forskere i demokratiske samfunn.» Til dette svarte jeg: «Dette er ikke korrekt. Hvis en prest, professor på et katolsk lærested e.l. går for utenfor Kirkens lære, vil han bli irettesatt, event. fratatt retten til å kalle seg katolsk teolog. Nylig meldte jeg jo om at dette hadde skjedd i USA:» http://aomoi.net/blogg/2010/09/den-amerikanske-bispekonferansen-fordommer-bok/

Men det er jo samtidig noen som mener at Kirken bør være strengere enn den er i dag, og det er vel det debatten i praksis handler om; hvor streng skal Kirken være når det gjelder å holde læren ren, og hvilke medtore skal den bruke.

Det blir også hevdet i samme debatt at katolske eksegeter kan si absolutt hva de ønsker om Bibelen, og at det ikke fins noen konservative katolske bibeltolkere. Det mener jeg heller ikke er korrekt (selv om jeg er enig i at det er for få som hevder konservative standpunkter) og jeg skrev bl.a. om et dette her: http://aomoi.net/blogg/2010/09/hvordan-kan-bibelen-studeres-historisk-kritisk/

Skroll til toppen