Katolsk

Den nordiske bispekonferansen kom nylig med et hyrdebrev om menneskelig seksualitet, der de bl.a. skriver:

Paktstegnet, regnbuen, er i vår tid blitt merket for en kulturell og politisk bevegelse. Vi anerkjenner alt det som er edelt i bevegelsens målsetning. I den grad målsetningen taler om hvert menneskes verdighet, om lengselen etter å bli sett, deler vi den. Kirken fordømmer all urettferdig diskriminering, også på grunnlag av kjønn og legning. Men vi erklærer oss uenige når bevegelsen fremmer et syn på menneskets natur som abstraherer personlighetens inkarnerte integritet, som om fysisk kjønn var tilfeldig. Og vi protesterer når slike vyer pålegges barn som om de var, ikke vågale hypoteser, men vedtatt sannhet lagt på mindreåriges skuldre som en byrde av selv-bestemmelse de ikke har kraft til å bære. Det er snodig: Vårt kropps-fikserte samfunn tar egentlig svært lett på kroppen. Det ser ikke kroppen som identitetsbærende. Det antar at eneste identitet som virkelig teller, er subjektiv selvoppfatning. Vi konstruerer helst oss selv i vårt eget bilde.

Det er interessant å merke seg at dette brevet også blir lest utenfor Norden; den kjente Vatikan-journalisten Sandro Magister den klare uttalelsen fra Norden, der andre kirkelige stemmer er svært så uklare, og han skriver i en artikkel kalt A Must-Read Letter From the Bishops of Scandinavia bl.a.:

The fact is that this confused noise of battle is drowning out the true and profound anthropological and biblical reasons in support of the Christian vision of sexuality. To the point that those who try to explain these reasons with competence and composure seem to be saying something unheard of, extraordinary, finally new and revelatory, whether one agree with it or not.

This is a bit of the feeling one gets in reading the “Pastoral Letter on Human Sexuality” that the bishops of Scandinavia circulated among their faithful today, on this fifth Sunday of Lent.

The letter starts from the biblical rainbow after the flood, but disagrees with the symbology that “gender” ideology draws from it. The sexually distinguished body, it says, even the resurrected body, is such a strong sign of human identity that it cannot be reduced to a variable subjective construction. If there is a need to take a path marked by contradictions and wounds, including a temporary “exile” from the sacraments, this is what should be done, the important thing being to know the destination. The Church’s mission is to mark this out it and provide companionship on the journey to reach it. Even a purely secular discourse on sexuality can and must be enriched, to the benefit of all.

This unusual pastoral letter was signed by the bishops of Scandinavia, that is, of Sweden, Norway, Denmark, Iceland, Finland, including a cardinal. They are at the head of Catholic communities scanty in their numbers. But the high quality of their contributions has been an element of surprise, for example at the recent meeting in Prague that brought together delegations of all the episcopates of Europe.

I høst har jeg vært mye på farten om søndagene; ikke en eneste gang har jeg feiret søndagsmesse i Oslo. Fra midten av august har jeg vært hele 12 ganger i Sandefjord og 3 ganger på Kongsvinger – og dessuten en søndag på Pastoralrådsmøte på Mariaholm og en feriesøndag. Til Sandefjord har jeg for det meste reist med tog (siden det er litt kjedelig å kjøre samme strekning så mange ganger) og det har vært fint å bli kjent med en del mennesker der, i St Johannes døperen menighet – men ganske utfordrende å ha ansvar for undervisningen til både førstekommunion og konfirmasjon.

OPPDATERING:

Også de to første søndagene i desember har jeg vært på farten; søndag 4/12 til Arendal (der jeg ble avbildet av Jan-Erik Løken) og 11/12 til Bærum (St Elisabet menighet).

I juni feiret jeg en messe i Porsgrunn (og det har jeg også gjort flere ganger tidligere). Denne gangen kombinerte vi dette med en tur i Sandefjord-området. Under ser man et bilde fra høymessen i Porsgrunn og deretter et bilde av gamle Hedrum kirke.

I slutten av mai feiret jeg to messer i St Barbara kirke på Kongsberg, en helt ny (2021) katolsk kirke, en tidligere metodistkirke som er blitt pusset opp veldig fint.

Jeg feiret også messe der de to siste søndagene i juli – se under.

I påsken feiret jeg fire messer på Gjøvik i den stille uke (i St Andreas kirke); skjærtorsdag, langfredag, påskenatt og påskedag. Min kone og jeg kjørte opp dit to ganger og overnatter også et par netter der oppe – da ble det også tid til flere turer i og rundt byen. Den første bildet under viser meg med Mjøsa i bakgrunnen og det andre er av altertavla i Gjøvik kirke (malt av Asta Nørregaard i 1883).

Jeg har skrevet en anmeldelse av følgende bøk om Bernt Oftestads konversjonshistorie – til St. Olav kirkeblads siste nummer:

Veien og målet – en konversjonshistorie, av Bernt T. Oftestad

Boken ble nylig utgitt av Efrem forlag og de skriver om den: «Aldri har en norsk professor i teologi og dertil prestelærer forlatt sin stilling og blitt katolikk!» Boken er interessant og godt skrevet, og beskriver svært presist utviklingen i Den norske kirke de siste tiårene. Og det er ikke bare utviklingen i de protestantiske kirkene de siste årene som er viktige, prinsipielle spørsmål er like avgjørende. Mange har stilt spørsmål både om reformasjonen var nødvendig og om bl.a. kirkeforståelsen i de protestantiske kirkene er holdbar. For alle disse vil Oftestads bok være av interesse og til hjelp.

I boken går Bernt Oftestad gjennom de ulike etappene i sitt liv fra fødselen i januar 1942 til i dag. Selv syntes jeg det var spesielt interessant å lese om den lutherske åndelige tradisjonen han vokste opp i, i Askim med en far som var emissær i Indremisjonsselskapet og en mor som var noe mer kirkelig i sitt perspektiv. Var det slik at en ungdom som hadde vokst opp i en troende familie, måtte «omvende seg»? Nei, sa moren ganske tydelig, i dåpen hadde han jo blitt et Guds barn. Denne forståelsen av dåpens betydning tar Oftestad med seg gjennom hele livet.

Oftestad begynte på MF i 1961 og utviklet der etter hvert en tydelig høykirkelig og sakramentfokusert teologi, og ble også stadig mer oppfattet som konservativ, bl.a. med sitt bibelsyn og sitt nei til kvinnelige prester. Siden jeg selv har gått på MF (jeg begynte 14 år senere) er det svært interessant å lese om miljøet der; bl.a. hans omtaler av tre sentrale professorer, Carl Fr. Wisløff, Leiv Aalen om John Nome.

Oftestad var med og startet opp bevegelsen Kirkelig Fornyelse på slutten av 60-tallet. Dette miljøet betydde svært mye for ham utover 70- og 80-tallet, men som han skriver: «Fra slutten av 1980-årene og frem til konversjonen i år 2000 gikk jeg i skodde.» Han opplevde at Den norske kirke forandret seg (i en uheldig retning) og at han og hans venner ikke riktig visste hvor de skulle gjøre av seg (kirkelig sett). Torbjørn Olsen ble nokså tidlig katolikk, og senere også Arnfinn Haram, men det var flere av vennene som endte opp i den Nordiske katolske kirke. For Oftestad var dette ikke en mulig løsning, for vel «hadde vi mange prester, men for lite ‘folk’ til å slå inn på en slik vei».

I 1998 ble det klart for Oftestad at han måtte bli katolikk, og han tok da kontakt med biskop Gerhard Schwenzer som forberedte ham og tok ham opp i Kirkens fulle fellesskap i en kveldsmesse i St Olav domkirke 28. august 2000, på minnedagen for den hellige Augustin. Han skriver om denne kvelden: «Messen ble lest. Det var ingen sang. Liturgien, biskopens ord, alt gav en nøktern atmosfære som stemte godt med min egen opplevelse av konversjonen. …. Konversjonen berodde på innsikt som nå ble personlig fullbyrdet ved et viljens valg og ved handlingen i Kirken.»

Samtidig med konversjonsprosessen foregikk det også tidvis vanskelige forhandlinger med MF, for som katolikk fikk Oftestad ikke lenger undervise i teologi, noe han opplevde som urimelig, siden hans fag, kirkehistorie, jo ikke dreide som om dogmatiske spørsmål. Han beskriver disse forhandlingene nokså detaljert, bl.a. ville de ta fra ham professortittelen, men der lyktes de ikke. Han fikk ikke lov til å ha noen form for undervisning, og noen var også bekymret for at han skulle treffe studenter i kantinen og påvirke dem! Likevel ble de fire årene som prosjektarkivar nokså fine, mest takket være MFs hyggelige direktør Finn Olav Myhre, som han samarbeidet godt med. Fra 2005 kunne Oftestad igjen undervise, siden MF da hadde åpner for flere konfesjoner. Han fikk likevel ikke tilbake sin stilling som professor i kirkehistorie, men var de siste årene frem til sin pensjon professor i europeisk kulturhistorie.

Sine litt over 20 år som katolikk beskriver Oftestad ganske rosenrødt, først noen år i St Dominikus, men de fleste årene i St Olav domkirke, der han skriver mye positivt om miljøet og flere av prestene. Men de som har fulgt litt med vet at Oftestad også disse årene har vært borti flere debatter og enkelte kontroverser, så kanskje det kommer en bok til om noen år?

Jeg skrev nettopp ferdig en anmeldelse av følgende bøk om St. Sunniva – til St. Olav kirkeblad:

St. Sunniva Irsk dronning, norsk vernehelgen
Red. Alf Tore Hommedal , Åslaug Ommundsen, Alexander O’Hara
Alvheim&Eide, akademisk forlag, Bergen 2021

Dette er en stor og flott bok (260 sider i stort format med mange illustrasjoner) som er utgitt i forbindelse med 750-årsjubieet for overføringen av relikviene til Sunniva og seljemennene fra Selja til Bergen 7. september 1170. I en av bokens artikler blir flere av de 27 bildene vi har av St. Sunniva beskrevet, og mange av dem er også gjengitt i boken. Av bokens tolv kapitler er fire opprinnelig skrevet på engelsk og de resterende åtte på norsk (de fleste på nynorsk), og så er alle artiklene oversatt slik at venstre spalte på hver side er på norsk og høyre spalte på engelsk. Av de engelskspråklige forfatterne bor to i Irland, én i London og én i Bergen, av de norskspråklige bor alle unntatt én i Bergen.

Det er nyttig å kunne litt om Selja og middelalderens Bergen når man tar fatt på denne boken, for det er faktisk vanskelig å forstå hva Selja er hvis man ikke har vært der. Det er få steder som er så mystiske og gir pilegrimen så mye som ikke kan festes til papiret som Selja. Her ble det bygget kirker og et stort klosteranlegg og her holdt Vestlandets biskop hus i over 100 år. Dette er det vanskelig å begripe i dag, og spesielt vanskelig blir det å forstå dette hvis (noe jeg kommer tilbake til) det egentlig aldri ble funnet noe viktig på Selja.

Middelalderens Bergen var også noe helt annet enn i dag. Den tids domkirke, Kristkirken, lå på det som tidligere ble kalt Holmen, rett ved siden av Håkonshallen. Sunniva og seljemennenes relikvier ble plassert i et flott relikvieskrin ved hovedalteret i kirken, men nå er alle spor etter både relikvieskrinet og også selve kirken borte. Boken viser flere fotografier både av Selja og tomten til Kristkirken for å hjelpe alle som ikke har vært de to stedene. På Selja kan man den dag i dag se Sunnivahola og tydelige ruiner etter klosteret, men i Bergen sentrum er det ingenting igjen.

Det har blitt skrevet veldig mange bøker og artikler om St. Sunniva de siste årene, og felles for flere av disse er at de stiller spørsmålstegn ved historisiteten til disse hellige, spesielt til Sunniva selv. Minst to av bokens forfattere, Alf Tore Hommedal og Alexander O’Hara, er helt overbevist om at St. Sunniva ikke i det hele tatt kan være en historisk person. Selv om det nok var blitt funnet hellige relikvier på Selja – det er blitt skrevet at Olav Tryggvason i 996 var involvert i det – mener de at det de første 150 årene bare var snakk om en gruppe personer uten navn, og ikke om en irsk dronning.

Hommedal skriver om dette (s. 76): «Slik me har fått overlevert Acta sanctorum i Selio, byggjer denne på ein versjon av legenda som truleg vart utforma som Kyrkjas offisielle acta, anten ved translasjonen i 1170 eller like før. … … Det synest klart at St. Sunniva er eit sekundært tillegg i ei original, latinsk og kyrkjeleg legende som berre omfatta ei anonym gruppe kristne flyktningar, også dei mest truleg legendariske.»

Hommedal og O’Hara argumenterer her bl.a. med at kong Magnus V Erlingsson trengte argumenter for at han virkelig hadde arverett i Norge, siden han ikke var av kongeætt på sin farsside, bare gjennom sin mor Kristin, datter av Sigurd Jorsalfare. Derfor, tror de, ble det skrevet inn i legenden at det blant disse seljemennene var en irsk dronning; og kunne hun være dronning, kunne også Magnus være konge med arverett gjennom sin mor. Magnus hadde blitt konge (som liten gutt) i 1161, og var blitt kronet i 1163 og nå trengte både han og Vestlandets biskop (som nå offisielt flyttet fra Selja til Bergen) å styrke sin stilling ved hjelp av disse relikviene. Trondheim hadde allerede St. Olav, Oslo hadde St. Hallvard, Stavanger hadde den engelske biskopen St. Svithun, og Bergen trengte St. Sunniva.

Jeg har kanskje presentert Hommedals og O’Haras argumenter litt for kort, men de er i alle fall overbevist om at Sunniva aldri har levd. I en annen av bokens artikler, derimot, beskrives det at Sigrid Undset besøkte Selja i 1926 og at hun ble sterkt grepet av stedet. Og hun er ikke villig til å avskrive at Sunniva-skikkelsen kan ha en bakgrunn i virkeligheten. Hun skrev riktignok for nesten 100 år siden, men hun var samtidig en middelalderkjenner av de sjeldne. Hun kommer med sin innsigelse gjennom et retorisk spørsmål: «Er det sannsynlig at funnet av noen knokkelrester i hulen (alene) var bakgrunn nok for byggingen av det storstilte klosteranlegget?» (s. 205)

Det er umulig å yte denne fyldige boken rettferdighet gjennom en kort anmeldelse, og det finnes mye annet av interesse der, og svært mange illustrasjoner. I artikkelen St. Sunniva in art forstår vi bl.a. hvor helgenkulten rundt St. Sunniva var mest utbredt. Der leser vi (i norsk oversettelse): «Sunnivas nedslagsfelt er spegla i utbreiinga av Sunnivabilete i kunsten: nesten alle dei 27 mellomalderske framstillingane av St. Sunniva er funne i Noreg, og dei fleste langs kystlinja frå Bergen til Finnmark. … (Og nesten alle) framstillingane av Sunniva er i tre, anten utskorne eller måla.»

I et par andre av artiklene sammenlignes St. Sunniva med tidligere kristne jomfrumartyrer som bl.a. St. Agnes og St. Cecilia, og også med helgener fra Irland. Og i flere artikler mot slutten av boken tar forfatterne opp hvordan St. Sunniva har blitt brukt i litteraturen de siste årene, og også hvordan hun har påvirket moderne pilegrimsbevegelser.

Et siste kapittel kan fortelle at de eneste relikviene vi i dag kjenner til av de hellige på Selja ligger i alteret i St. Magnus katolske kirke. Ikke overraskende hadde dronning Josefine vært involvert da disse relikviene først kom til et katolsk alter i Oslo ca. 1850, og altså til slutt endte opp på Lillestrøm.
Kjøp gjerne og les denne interessante boken.

Norsk katolsk bisperåd har skrevet et tydelig og godt høringssvar til dette lovforslaget; det begynner slik:

1.2 Sammenfatning av bisperådets syn på høringsnotatets forslag

Den katolske kirke tar avstand fra manipulering av menneskers samvittighet. Derfor anerkjenner vi departementets gode hensikt, men vil holde frem at lovforslaget hviler, prinsipielt sett, på vaklende grunnlag. Lovforslaget synes utilstrekkelig fundert og uklart formulert. Vi ber derfor om at lovforslaget, i den form som er forelagt, forkastes.

Avgjørende innvendinger kan sammenfattes med følgende punkter:

1. Lovforslaget posisjonerer seg a priori i kjønnsidentitetsproblematikken. Det staker ut et tilsynelatende enveiskjørt felt i denne, som om eneste tilbørlige ”konverteringsterapi” skulle gå i retning av kjønnskorrigerende behandling, f.eks. ved irreversible inngrep i kroppen. Ved slik stillingstagen påberoper staten seg kompetanse som ikke tilkommer den.

2. Lovforslaget gjennomsyres av begrepsforvirring. ”Seksuell legning” og ”kjønnsidentitet” utlegges som om de dreier seg om to sider av samme sak. Begrepene er imidlertid kategorisk ulike og krever ulik medisinsk, pastoral og juridisk tilnærming. Forståelsen av ”konverteringsterapi” er for diffus til å begrunne et lovforslag.

3. Lovforslaget målbærer en tendensiøs uklarhet som senker terskelen for statens inngripen i familielivet. Det begrenser foreldres og oppdrageres rett til å påvirke barn i retning av å løse en opplevd identitetskonflikt ved tålmodig utvikling og modning av selvforståelse. Foreldres råderett i familien er definert og klokt begrenset i eksisterende lovgivning. Vi ser ikke behov for en særlov på dette området.

4. Lovforslaget gir ikke — det gjelder flere felt — tilstrekkelig rom for menneskets frihet. Ethvert menneske har en naturgitt rett (og, fra et kristent synspunkt, en gudgitt rett) til å anerkjennes som et fritt og ansvarlig vesen. Retten til å modnes og opplyses i sin frihet er uadskillelig fra menneskeverdet, særlig i moral- og religionsspørsmål. Vi vil fremheve at denne retten må anerkjennes og beskyttes av staten, med de begrensninger som settes av det felles gode og den offentlige orden.

Vår høringsuttalelse er basert på et kristent menneskesyn. Vi observerer at biologisk kjønn er, for det overveldende flertall mennesker, et sikkert fundament for identitetsdannelse, men at noen opplever en smertefull identitetskonflikt. Dem skal samfunnet omslutte med åpenhet og respekt.

Les gjerne hele høringssvaret her: http://www.katolsk.no/nyheter/2021/10/horingssvar-fra-norsk-katolsk-bisperad

Jeg har reist mye opp til Hamar som søndagsvikar de siste par årene, men nå skal det visst bli mindre av det. (Øverst ser man bilde av St Torfinn kirke på Hamar.)

I sommermånedene i år var jeg 4 ganger på Hamar, 2 ganger på Gjøvik og i Tønsberg og 1 gang til Moss, Kongsvinger og Kristiansand – samt 4 søndager i Oslo, på Lunden kloster og i St Hallvard menighet. Det er fint å komme rundt litt og besøke nye menigheter og treffe nye mennesker.

Det har også vært noen ferieturer i Norge det siste halve året (bl.a. Bergen, Helgelandskysten og Jæren – og en tur til Kirkenes med fly), men nå skal vi holde oss mer i ro en stund – selv om vi håper på vår første utenlandstur (til Italia) om noen uker.

Bildene viser domkirkeruinen på Hamar og en barnedåp jeg hadde der lørdag 14. august. Etterpå var vi på dåpsfesten hos en stor syrisk familie som hadde kommet til Norge i 1999.

Til Matutin i dag, høytiden for den hellige Olav, leser vi fra erkebiskop Eysteins skrift om den hellige Olav. Det er to alternativer til denne lesningen, først et fra Olavs tidlige liv og deretter et fra hans død. Slik lyder det første alternativet:

Hvordan St. Olav levde og forkynte

Den gang den berømte kong Olav styrte i Norge, et meget stort land mor nord, med Danmark i sør, trådte føttene til menn som forkynte fred, som forkynte godt budskap, inn i landet. Hittil hadde disse folkeslagene vært hengitt til den vanhellige dyrkelse av avguder, forblindet som de var av overtroiske forestillinger, men nå fikk de høre om troen på den sanne Gud, og hvordan han skulle dyrkes; ja, de hørte nok, men mange nektet å ta imot den. Siden de bodde så langt mot nord, satt de fastfrosset i vantroens is i nærheten av den nordpol hvorfra all styggedom velter ut over jordens overflate. Det var derfra Jeremias så en kokende gryte komme, og det er om denne nordpolen Jesaja skrytende sier: Høyt over himmelens stjerner vil jeg reise min trone, og jeg vil ta sete på tinghellet lengst i nord. Men den store og høylovede Herre, han som bygger sin by i nord, smeltet nordpolens isbre med milde vinder fra sør, og mildnet de ville hedningers trassige og stridbare sinn med troens varme. De fikk høre om Herren, og han sendte sendemenn til disse folkeslag, sitt ords budbringere, menn som skulle forkynne i landet den sannhet som er i Jesus Kristus, vende folk bort fra avgudsdyrkelsen, love de troende uforgjengelig liv og evig glede og skremme de vantro og vrangvillige med trussel om den kommende dom og pinsler uten ende.

Dette landet var det kong Olav styrte, slik vi har fortalt. Enda han var hedning, var han god av natur, og hans edle sinn gjorde ham snar til å handle på rettskaffent vis. Da han i England hadde fått visshet om Evangeliets sannhet, trykket han troen til sitt bryst, og med et fromt sinn skyndte han seg til byen Rouen for der å få motta dåpens nåde. Da han var blitt renset i frelsens bad, ble han med ett et nytt menneske, og, slik apostelen sier, da han var blitt begravet med Kristus i dåpen til døden, glemte han det som lå bak og strakte seg etter det som lå foran, han vandret i det nye levnet han hadde mottatt, og overholdt nøye alt troen bød. Han foraktet alle tomme fornøyelser, og det jordiske rikets herlighet holdt han for liten å være i forhold til himmelrikets sødme. Selv om han levde i kongelig prakt, var han fattig i ånden, og alt mens han var opptatt med jordiske gjøremål, grunnet han over det som hører himmelen til. Det som Guds lov forbyr, avskydde han på det sterkeste, det den påbyr, lå ham varmt på hjertet.

Og ikke slo han seg til ro med egen frelse, men han forsøkte med stor iver å omvende til troen de folkeslag han ved Guds forsyn var blitt satt til å lede. Etter den nye tingenes orden tok kongen på seg apostelens verv, og høvdingen forkynte Kristi ords nåde overalt og for alle. Det var ikke få den forkynnelsen nåde som var utgytt på hans lepper, førte fra å dyrke onde demoner til å anerkjenne og ære sin skaper. Det var heller ikke få som hans beundringsverdige Fromhet og liv i streng kyskhet inspirerte til å gi avkall på verden og til å elske det himmelske fedreland. For hvem var så vrang, hvem var så forherdet at han ikke måtte bøye av for den gode kongens milde ord, ord fylt av åndelig visdom! Hvem var så sløv og så treg at han ikke ble vakt av hans enestående livsførsel!