Katolsk

Den evige dom – Pave Benedikt talte om den i går

Før pave Benedikt ba Angelus-bønna sammen med de troende på Petersplassen i går, tok han opp evangelieteksten fra Matteus 25 om dommens dag. Denne teksten, om sauene som skilles fra geitene, er så kjent at den har forma hele vår sivilisasjon, og uten en slik uselvisk oppførsel som Herren her belønner, kan menneskelig sivilisasjon ikke klare seg – sa paven. Her er en engelsk oversettelse av det han sa:

Dear Brothers and Sisters!

Today we celebrate, the last Sunday of the liturgical year, the Solemnity of Our Lord Jesus Christ the King. We know that in the Gospels Jesus rejected the title of king when it was understood in a political sense, along the lines of “the rulers of nations” (cf. Matthew 20:24). Instead, during his passion, before Pilate he claimed a different sort of kingship. Pilate asked Jesus plainly, “Are you a king?” Jesus answered, “You have said it; I am a king” (John 18:37). A little before this, however , he had declared, “My kingdom is not of this world” (John 18:36).

The kingship of Christ is, indeed, the revelation and the implementation of the kingship of God the Father, who governs all things with love and with justice. The Father entrusted the Son with the mission of giving men eternal life, loving them to the point of the supreme sacrifice, and at the same time he has given him the power to judge them, from the moment that he was made Son of Man, like us in all things (cf. John 5:21-22, 26-27).

Today’s Gospel insists precisely on this universal kingship of Christ the judge, with the impressive parable of the final judgment,

Ode til Sta. Cecilias dag – nydelig musikk

Minnedagen for den hellige Cecilia, 22. november (det er vel en dato mange katolikker husker), ble vel i år dessvere forbigått i stillhet mange steder – lørdag kveld feira vi jo allerede søndagsmessen. For å kompensere litt viser jeg her et utdrag av Handels Ode to St. Cecilia. Koret synger «From Harmony,» inkludert «What Art Can Teach», der det synges:

But oh! what art can teach, What human voice can reach the sacred organ’s praise? Notes inspiring holy love, notes that wing their heavenly ways to mend the choirs above.

“Kristi Kongefest” som et motstykke til samtidig sekularisme og som en protest mot statenes allmakt

Festen Den katolske Kirke feirer denne søndagen, Kristi Kongefest, ble feira første gang i 1925, etter oppfordring fra mange; kardinaler, biskoper, prester og legfolk. Og den ble innført som en ny markering i Kirken pga den tids alvorlige sekularisering. Det skulle man trenge enda mer i dag, skulle man tro (og en debatt her på bloggen har fokusert på akkurat det) – men så har dagen dessverre endra karakter en hel del ved liturgirevisjonen i 1969. Nå er det blitt en del mindre tydelig at Kristus skal være konge i hele vårt liv, både det som har med Kirken og det som har med samfunnet å gjøre.

Her er et utdrag at den grundige beskrivelsen av dagen på katolsk.no:

En kampanje for å innføre feiring av en Kristi Kongefest begynte på 1880-tallet, ledet av mennesker som motsatte seg den gradvise sekulariseringen av statene på 1800-tallet. … Kristi Konge-tanken ble holdt frem som et supplement til Jesu Hjerte-fromheten. .. Pave Pius XI (1922-39) ble overrakt et forslag om å etablere en slik fest fra 69 kardinaler i anledning av Den eukaristiske kongress i Roma i 1922. Denne anmodningen ble gjentatt året etter med enda flere underskrifter.

Det hellige år 1925 ble feiret med stor suksess. Et rekordantall pilegrimer kom til Roma og synliggjorde Guds rike av alle nasjoner. Som slutt på jubelåret og til minne om 1600-årsjubileet for konsilet i Nikea i 325, innførte pave Pius XI i encyklikaen Quas primas av 11. desember 1925 Kristi Kongefest som et motstykke til samtidig sekularisme og som en protest mot statenes allmakt. Han så fremveksten av ateistisk kommunisme og sekularisme som et direkte resultat av menneskene vendte seg bort fra Kristi herredømme og menneskenes fornektelse av autoriteten til Kristi Kirke. Resultatet var «uorden» eller en bevegelse bort fra den guddommelige orden. I Kristi Kongefest ville pave Pius XI i takknemlig erindring holde frem ideen om folkenes fellesskap, og det med Første verdenskrigs ødeleggelser fortsatt friskt i minnet. …

Ved liturgireformen i 1969 ble (festen flyttet til siste søndag i kirkeåret og det ble) foreskrevet nye tekster for messen. Forskjellen fra 1925 er stor. Den gangen ble underordning under autoriteter understreket, og underforstått lå viljen til å gjenetablere «kristendømmet», et samfunn styrt av religionen i alle aspekter. Dette har helt forsvunnet i 1970, hvor vektlegging ligger mer på frihet enn på lydighet, og en frihet som inkluderer friheten til å erkjenne Kristus.

Kristi Kongefest er den yngste av idéfestene til Kristi ære i kalenderen. Den blir ofte erklært som overflødig, fordi Epifani og Kristi Himmelfart, og ikke minst påsken selv, er preget av Kristi kongelige herlighet. Men for pave Pius XI handlet det ikke så mye om Kristi frelseshistoriske kongedømme, men mer om den sosiale og statspolitiske verdi av Kristi Konge-ideen: Folkene kan ikke finne fred i seg selv og mellom hverandre hvis de ikke også underordner seg Kristus.

Katolsk misjonering, katekese og apologetikk

I et tidligere innlegg på denne bloggen har det kommet en hel del kommentarer om hvordan Kirken skal klare å være tydelig mht etiske normer og troslære – med utgangspunkt i spørsmål om katolikker og det amerikanske presidentvalget. Men det virker som noen av kommentatorene har vært litt overivrige, eller overkritiske, eller i alle fall upresise.

Det er nemlig ikke slik at katekesen i vårt bispedømme er for dårlig – på papiret i alle fall. På slutten av 90-tallet (ca 96-99) ble det gjennomført en grundig gjennomgang av katekesen, ledet av biskop Schwenzer. Det ble laget retningslinjer om hvordan den skulle gjennomføres, og laget pensum på alle årstrinn. Denne planen erstattet en plan fra 70-tallet som var mye «løsere i fisken». De som er temmelig voksne er blitt opplært etter den gamle planen, men det er nå nesten 10 år siden denne ble erstattet. LES disse retningslinjene for katekesen i sin helhet.

Også når det gjelder evangelisering kan vi føre den «nye trenden», som i alle fall er en god (om forsiktig) begynnelse, tilbake til biskop Schwenzer, han holdt et foredrag om evangelisering på pastoralmøtet (LES DET HER) som gjorde at arbeidet med de evangeliseringsukene virkelig kom i gang. Han hadde faktisk også prøvd på dette tidligere, men fikk da for liten støtte av presteskapet og andre.

Når det gjelder det siste punktet som er nevnt, apologetikk/ trosforsvar, så er jeg enig i at lite har skjedd her.

Her tar jeg med noen sitater fra kommentarene til det tidligere innlegget: …

Lutheranere glad for pavens kommentarer om rettferdiggjørelse og om Luther

Zenit melder i dag at lutherske kirkeledere i Roma er glad for pave Benedikts uttalelser om rettferdiggjørelsen og om Martin Luther – under audiensen onsdag:

The dean of the Lutheran Church of Italy, Holger Milkau, said that «it’s always a pleasure to hear the Pope speak of Luther, above all if he considers arguments they share.» The Holy Father said Wednesday that Luther’s expression «by faith alone» is true «if faith is not opposed to charity, to love. Faith is to look at Christ, to entrust oneself to Christ, to be united to Christ, to be conformed to Christ, to his life. And the form, the life of Christ, is love; hence, to believe is to be conformed to Christ and to enter into his love.»

Lutherenere og katolikker skrev 31/10-99 under en felleserklæring om rettferdiggjørelsen, som bl.a. sier (pkt. 5): «Nettopp dette er formålet med denne felleserklæringen. Den vil vise at dialogen nå har gjort det mulig for de underskrivende lutherske kirker og Den romersk-katolske kirke å hevde en felles forståelse av vår rettferdiggjørelse ved Guds nåde i troen på Jesus Kristus. Den inneholder ikke alt som den enkelte kirke lærer om rettferdiggjørelsen, men uttrykker en samstemmighet i lærens grunnleggende sannheter, og viser at de ulikhetene som fortsatt eksisterer ikke lenger gir grunnlag for gjensidige fordømmelser.»

OPPDATERING:
Vårt Land skriver om dette fredag kveld delvis presis om dette: «Troen alene», sa Martin Luther. Dagens pave er langt på vei enig. Men deres ingress var upresis: Paven og Martin Luther har hatt et vanskelig forhold, men nå er det nye tider i Roma. Benedikt XVI sier at Luthers lære om menneskets rettferdiggjørlse var korrekt. Og overskrifta ganske på jordet: Paven: – Luther hadde rett

Under har jeg tatt med noe av det viktigste pave Benedikt virkelig sa om rettferdiggjørelse og Martin Luther i forgårs: …

“Å være rettferdig er å være med Kristus og i Kristus”

I gårsdagens audiens fortsatte pave Benedikt sin utlegning av Paulus’ liv og lære. Denne gangen, sier han selv, «vil vi se på emnet som var sentrum i kontroversene i reformasjonshundreåret, spørsmålet om rettferdiggjørelse. Hvordan blir et menneske rettferdig for Gud? Da Paulus møtte den oppstandne på veien til Damaskus hadde han allerede alt han trengte; han var uklanderlig mht å oppnå refferdighet ved lovgjerninger. Han var flinkere enn mange av sine samtidige til å oppfylle Moselovens regler (jfr. Fil. 3,6) og ivrigere til å følge fedrenes tradisjoner (jfr. Gal. 1,14).» Og han fortsetter:

The illumination of Damascus changed his life radically: He began to regard all his merits, achievements of a most honest religious career, as «loss» in face of the sublimity of knowledge of Jesus Christ (cf. Philippians 3:8). The Letter to the Philippians gives us a moving testimony of Paul’s turning from a justice based on the law and achieved by observance of the prescribed works, to a justice based on faith in Christ: He understood all that up to now had seemed a gain to him was in fact a loss before God, and because of this decided to dedicate his whole life to Jesus Christ (cf. Philippians 3:7). The treasure hidden in the field, and the precious pearl in whose possession he invests everything, were no longer the works of the law, but Jesus Christ, his Lord.

The relationship between Paul and the Risen One is so profound that it impels him to affirm that Christ was not only his life, but his living, to the point that to be able to reach him, even death was a gain (cf. Philippians 1:21).

Debatten om katolikkers forhold til abort er blusset opp igjen i USA

Den amerikanske katolske bispekonferansen hadde møte sist uke, og biskopene snakket bl.a. om hva de burde si om katolikker som støtter Obama – som er for fri abort i ekstrem grad. John Allen har skrevet en vurdering av det spørsmålet her. (Biskopene er selvsagt klart mot abort, men de er ikke enige om hva de bør gjøre når katolikker arbeider nokså tydelig for fri abort.)

Etter valget skrev så en sogneprest i sitt lokale søndagsblad at katolikker som hadde stemt for en kandidat som aktivt støtter fri abort måtte gjøre bot – før de kunne motta sakramentene i Kirken. Da dette ble kjent nasjonalt og internasjonalt, ble han intervjuet flere steder om mottak 4 000 eposter i løpet av 12 timer!

Først fikk han støtte fra bispedømmet, men etter hvert kom bispedømmets administartor (de mangler biskop for øyeblikket) med kraftig kritikk av sognepresten. Father Z har skrevet om dette to ganger – HER og HER – og hos First Things er det en god oversikt over hva som virkelig har skjedd.

Ang. kommunion til katolikker som har stemt for en kandidat som går inn for fri abort, har sognepresten skrevet to ting: …

Mer fra pave Benedikts katekese fra Paulus’ liv og forkynnelse

I går nevnte jeg hva pave Benedikt i onsdagsaudiens denne uka hadde tatt opp om Paulus’ (eller «Pauli») budskap om oppstandelsen. Her vil jeg også vise til hva paven har sagt hver onsdag i hele oktober om ulike aspekter ved Paulus’ liv og lære. Jeg nevner temaene for hans prekener motsatt kronologisk rekkefølge:


Onsdagsaudiensen 29. oktober

On St. Paul and the Cross

«The Risen One Is Always the One Who Has Been Crucified»

Dear brothers and sisters:

In the personal experience of St. Paul, there is an indisputable fact: While at the beginning he had been a persecutor of the Christians and had used violence against them, from the moment of his conversion on the road to Damascus, he changed to the side of Christ crucified, making him the reason for his life and the motive for his preaching. ….

Onsdagsaudiensen 22. oktober

On Paul’s Christology

«The Radical Humility of Christ Is the Expression of Divine Love»

Er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom

I onsdagsaudiensen i går tok pave Benedikt utgangspunkt i dette og andre vers fra 15 kapittel i Paulus’ første brev til korinterne. Flere av disse versa siterte han:
«Jeg kunngjør for dere, søsken, det evangelium jeg forkynte dere, det dere har mottatt og står på. Gjennom det blir dere også frelst, når dere holder fast på ordet slik jeg forkynte det, ellers blir det forgjeves at dere kom til tro. For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder som skriftene har sagt, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen som skriftene har sagt, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. …..
… Er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus, noe han ikke har gjort hvis døde ikke står opp. For hvis døde ikke står opp, er jo heller ikke Kristus stått opp. Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder.»

Pave har nå snakket om Paulus (igjen) flere uker etter hverandre, og i går snakket han mest om bekreftelsen av Jesus oppstandelse og om hvordan det første kristne vitnesvyrdet vokste fram. Han begynte han sin preken slik:

Dear brothers and sisters:

«And if Christ has not been raised, then empty is our preaching; empty, too, your faith. … You are still in your sins» (1 Corinthians 15:14,17). With these heavy words of the First Letter to the Corinthians, St. Paul makes clear how decisive is the importance that he attributes to the resurrection of Jesus. In this event, in fact, is the solution to the problem that the drama of the cross implies. On its own, the cross could not explain Christian faith; on the contrary, it would be a tragedy, a sign of the absurdity of being. The Paschal mystery consists in the fact that this Crucified One «was raised on the third day, according to the Scriptures» (1 Corinthians 15:4) — thus testifies the proto-Christian witness.

Here is the central key to Pauline Christology: Everything revolves around this gravitational center point. The whole teaching of the Apostle Paul departs from and always arrives at the mystery of the One whom the Father has risen from the dead. The Resurrection is a fundamental fact, almost a previous basic assumption (cf. 1 Corinthians 15:12), in base of which Paul can formulate his synthetic proclamation («kerygma»): He who has been crucified, and who has thus manifested the immense love of God for man, has risen and is alive among us.

It is important to note the link between the proclamation and the Resurrection, just as Paul formulates it, and that which was used in the first pre-Pauline Christian communities. Here one can truly see the importance of the tradition that preceded the Apostle and that he, with great respect and attention, wanted in turn to convey. The text on the Resurrection, contained in Chapter 15:1-11 of the First Letter to the Corinthians, emphasizes well the nexus between «receive» and «transmit.» St. Paul attributes great importance to the literal formulation of tradition; the end of the fragment we are examining highlights: «Whether it be I or they, so we preach and so you believed» (1 Corinthians 15:11), thus spotlighting the unity of the kerygma, of the proclamation for all believers and for all those who would announce the resurrection of Christ.

The tradition to which he unites is the fount from which to draw. The originality of his Christology is never in detriment to fidelity to tradition. The kerygma of the apostles always prevails over the personal re-elaboration of Paul; each one of his arguments flows from the common tradition, in which the faith shared by all the Churches, which are just one Church, is expressed.

And in this way, Paul offers a model for all times of how to do theology and how to preach. The theologian and the preacher do not create new visions of the world and of life, but rather are at the service of the truth transmitted, at the service of the real fact of Christ, of the cross, of the resurrection. Their duty is to help to understand today, behind the ancient words, the reality of «God with us,» and therefore, the reality of true life.

Les resten HER.

Her feiret Johannes Paul II sin aller første messe

På dette lille alteret, i krypten under Wawel-katedralen i Karkow, feiret Karol Wojtyla sin aller første messe, etter at han hadde blitt presteviet 1. november 1946 av kardinal Sapieha. (Jeg var der for en uke siden.)

Jan III av Polen – forsvarer av kristendommens plass i Europa

Bildet over viser sarkofagen (under Wawel-katedralen i Krakow) av den berømte kongen Jan III Sobieski som 12. september 1683 vant et svært avgjørende slag mot tyrkerne utenfor Wien, og dermed gjorde ende på tyrkerne flerehundreårige trussel mot det kristne Europa. Det er litt underlig at dette avgjørende slaget så sjelden huskes i vår tid.

I norsk Wikipedia leser vi om ham:
Jan III Sobieski av huset Sobieski (født 17. august 1629, død 17. juni 1696) var en av de mest fremtredende monarker i Polen-Litauen, som konge av Polen og storhertug av Litauen fra 1674 til sin død. (Jeg visste ikke før mitt besøk i Polen nylig, at det i flere hundre år hadde vært en union mellom Litauen og Polen.)

Sobieskis 22 år lange styre innledet en periode med stabilisering i realunionen etter «den svenske syndefloden» (svenskelene herjet også her, men Maria-helligdommen i Szestochowa klarte de mirakuløst nok ikke å innta) . Han var populær blant sine undersåtter og var også en fremragende militærleder, mest kjent for å ha seiret over tyrkerne i 1683 i slaget ved Wien. For sine seirer over det osmanske riket ble han gitt oppnavnet «Lehistans løve» av tyrkerne og «Troens vokter» av de kristne.

Enda mer stoff finner vi om ham (på engelsk) HER. Bildene under viser kongen som holder brevet kan skal sende til paven for å fortelle om seieren, og det siste bildet viser Wien under det store slaget.

Slik beskrives selve slaget:
Upon reaching Vienna, he joined up with the Austrians and Germans. Sobieski had planned to attack on the 13th of September, but with Turkish undermining efforts being close to succeeding, he ordered full attack on September 12. At 04:00 a united army of about 81,000 men attacked a Turkish army that numbered about 130,000 men which were divided between attacking the town walls and fighting off the united army. At about five o’clock in the afternoon, after observing the infantry battle from the hilltop, Sobieski led four husaria cavalry groups into a charge down the hillside. Soon, the Turkish battle line was broken and the Ottoman forces scattered in confusion. At 17:30, Sobieski entered the deserted tent of Kara Mustafa and the battle of Vienna was over.

Hvorfor Allesjelers dag – kan presten bruke svarte messeklær?

En biskop (fra USA) skriver er klart og tydelig om hvor viktig det er å be for de avdøde – noe å lære også for mange katolikker i Norge, som ikke har lært dette særlig godt. Han sier også (overraskende for en moderne biskop, kanskje) at det mest passende er å bruke svarte messeklær i dag. Det skal jeg selv gjøre i den ene av dagens messer – i den andre var det vanskelig å få det til rent praktisk.

Les hva biskop R. Walter Nickless fra Sioux City, Iowa sier:
There is a clear connection between this Feast (All Saints) and the Feast of All Souls which follows it on Sunday, November 2nd. We know that, although God’s mercy is greater than our sinfulness, still we have the choice to reject His gifts. Most of us live and die struggling to accept fully the gracious gift of faith and mercy. We are not ready for Heaven, for seeing God «as He really is,» because we have not seen or loved Him clearly enough in this life. We need more scouring.

Part of how we receive this scouring or «purging» after death is by the prayers of the faithful still sojourning. We have a duty in this life, born of our unity in Christ, to pray for the dead, for the purifying fire of God’s merciful love to purge them of the heaviness of sin. This duty is one of the spiritual works of mercy. So important is this duty, that the Church uses an entire day to remind us of it each year. Remember, then, that none of us can make become saints without the hard work, not only of ourselves, but of many others also. One of the hardest forms of this sanctifying work is to learn to love and pray for all, especially for our enemies, even after their death. «For if you love those who love you, what reward shall you have? Even the tax-collectors do this. And if you greet your own family only, what more have you done? Even the heathens do this. Therefore, be perfect, as your heavenly Father is perfect.» (Mt 5:46-8). All of us would do well to continue to pray for the souls in purgatory. We hope that many will pray for us as well when we die.

Black is a traditional color of the Church’s vestments that may be worn on All Souls Day. It can also be worn at Masses for the dead. As a liturgical color, black symbolizes mourning and penitence, sorrow and solemnity. This is exactly the spirit we are trying to cultivate on the Feast of All Souls, when we pray for the salvation of the dead. It is appropriate, then, to use the external symbols suitable to help us cultivate the proper internal reality. Black vestments help us to remember to pray for all the dead, not just our own beloved dead. Black vestments help remind us of the inestimable worth of the divine gift of life, in this world and in the next. This year, for this feast, I will be wearing black vestments. Hopefully, this sign will remind us of our need to face death with all its pain and mourning, but also remind us of the resurrected life to follow.

Father Z. skriver mer om dette.

Vatikanet tillater bruk av psykologiske tester for å hindre at upassende personer blir katolske prester

Dagbladet skriver: Vatikanet vil avsløre homofile med psykologiske tester. Vil hindre at homofile – og heterofile med ustyrlig kjønnsdrift – blir katolske prester.

DagenMagazinet skriver nesten det samme (begge tar stoffet fra NTB), mens Vårt Land har undersøkt selv og skriver mer korrekt at man med testene vil avsløre flere typer personlighetsforstyrrelser: «Such areas of immaturity, it said, include deep-seated homosexual tendencies, unclear sexual identity, difficulty living in celibacy, excessive rigidity of character and lack of freedom in relations.»

Det er interessant at Vatikanet nå offisielt godtar bruk av psykologiske tester til en viss grad, men det sies at de må være frivillige. I noen land har man nå i flere år brukt slike tester til å stenge ute kandidater som man har opplevd å være for konservative. Dette er bakgrunnen for Father Z’s sterke reaksjoner på denne saken.

Slik skriver Vår Land:
Vatikanet ønsker seg psykologiske tester som kan hindre at heterofile med ustyrlig kjønnsdrift blir katolske prester. Presteskoler skal ta i bruk tester der det kan være mistanke om personlige forstyrrelser eller alvorlig tvil om evnen til å leve i sølibat, skriver Catholic News Service.

Meningen er at kandidater som kan bli overgrepsprester, skal lukes ut før de begynner på prestestudiet.

Forslaget ble lagt fram torsdag, som et ledd i arbeidet med å hindre at katolske prester begår seksuelle overgrep. Vatikanet mener tragiske konsekvenser kan unngås hvis sykelige psykologiske trekk blir oppdaget i tide.

Kardinal Zenon Grocholewski, som er ansvarlig for gruppen som har utarbeidet forslaget, mener homofili er et avvik som hindrer prester i å utføre arbeidet sitt skikkelig.

Testen skal avsløre heterofile som kan være folk som kan miste kontrollen over sine lyster, men også homoseksuelle tendenser som er dypt rotfestet, som det heter.

Her døde den hellige Maximillian Kolbe

Her er dødscellen i Auschwitz I der den hellige Maximillian Kolbe levde sine siste dager. Vi var der i forgårs. Les mer om Kolbe under bildet.

Fra katolsk.no har jeg sakset følgende om Kolbe:
En dag i slutten av juli trodde vaktene at en fange i brakke 14 var rømt, og kommandanten beordret i henhold til reglementet at ti menn fra samme brakke skulle dø som hevn. De skulle sulte i hjel i den beryktede underjordiske mørkecellen. Senere viste det seg at det ikke hadde vært noen rømming, fangen ble senere funnet druknet i leirlatrinen. Fangene sto på appellplassen i stekende sol, og ti mann ble vilkårlig valgt ut. En av dem, sersjant Franciszek Gajowniczek, skrek ut i desperasjon: «Min hustru og mine barn, jeg skal aldri se dem igjen!» Til allmenn bestyrtelse gikk da Kolbe frem fra rekkene og tilbød seg å ta hans plass. «Hvem er du?» spurte leirkommandanten, SS-oberst Fritsch, som ble kalt «slakteren». «Jeg er en gammel katolsk prest», svarte Kolbe. SS-mannen var likeglad med hvem som gikk i mørkecellen bare antallet stemte. Dette var første og eneste gang i Auschwitz’ historie at noen frivillig gikk i døden i en annens sted.

Maximilian ville gjerne at hans medfange skulle komme hjem og ta vare på hustru og barn. Som katolsk prest ville han derimot ta vare på sine medfanger og hjelpe dem til en god død. Det gjorde Kolbe. Sultebrakkens helvete, hvor de nakne menn langsomt ble tæret bort, ble forvandlet til en liten helligdom med bønn og sang, omsorg og tillit. Medfanger i nabobrakkene, hvis skrik hadde lydt inn til dem, begynte å lytte. Også vakten undret seg. Ofte merket de ikke at SS-mennene kom ned i bunkeren, og de stanset først sangen og bønnene når vaktene brølte til dem.

… Etter hvert ble de så svake at bønnene ble til hvisking. De fleste lå avkreftet på gulvet, men Kolbe sto eller knelte midt i rommet. To uker gikk på denne måten mens den ene etter den andre døde, inntil bare fire var igjen. Bare Maximilian var ved bevissthet.

Dette fant kommandanten var nok, han trengte cellen til nye fanger, og den 14. august sendte han ned en tysk kriminalfange som het Bock og som ga de overlevende en sprøyte karbolsyre (fenol) i håndleddet. Maximilian var den siste. Han ba en bønn og rakte selv frem armen til sprøyten som gjorde ende på hans liv, 47 år gammel. Dødsattesten angir med tysk grundighet dødsøyeblikket til kl 12.30. Det var dagen før festen for Marias Opptakelse i Himmelen, da hans lik ble kremert sammen med 80 andre fanger.

Maximilian Kolbes heltedåd ble kjent både i Auschwitz og andre steder, og etter krigen brakte alle aviser artikler om denne «vår tids helgen». …

Maximilians saligkåringsprosess ble formelt åpnet den 16. mars 1960. Den 20. januar 1969 ble hans heroiske dyder anerkjent, og han fikk da tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Den 14. juni 1971 ble to mirakler på hans forbønn anerkjent. Han ble saligkåret som bekjenner den 17. oktober 1971 av pave Paul VI (1963-78) i Peterskirken i Roma. Erkebiskop Karol Wojtyla av Kraków (som Auschwitz tilhørte), deltok i saligkåringsseremonien. Maximilian ble helligkåret den 10. oktober 1982 på Petersplassen i Roma av nettopp Wojtyla, som så var blitt pave Johannes Paul II – hans andre helligkåring. Franciszek Gajowniczek, mannen som Maximilian reddet livet til, var til stede både ved saligkåringen og ved helligkåringen. Maximilian ble helligkåret som martyr og fremstilles i fransiskanerdrakt eller i stripete fangedrakt.

Les hele pave Benedikts forord til første bind av hans salmede verk

Nå er hele forordet til første bind av pave Benedikts samlede verk over satt til engelsk, og kan leses på www.chiesa – og med ekstra kommentarer hos Father Z.

Her sier paven at han helt fra barndommen av opplevde liturgien som det viktigste, og som voksen teolog ønsket han også å fokusere på fundamentalteologiske spørsmålet, som liturgien egentlig handler om. Hans forslag i boka om liturgien (som er hoveddelen av dette første bind) om å vende seg mot Gud når man ber, førte til så mye snever diskusjon, at man kom i fare for å diskutere viktige spørsmål om gudsforholdet på en helt upassende måte. Les selv hva han skriver:

Preface to the initial volume of my writings
by Joseph Ratzinger

Vatican Council II began its work with a discussion of the draft document on the sacred liturgy, which was later solemnly approved on December 4, 1963, as the first result of the great Church assembly, with the rank of constitution. …

When I decided, after some hesitation, to accept the project of an edition of all of my works, it was immediately clear to me that the order of priorities at the Council also needed to be applied to it, and that therefore the first volume to be published had to be the one containing my writings on the liturgy.

Ever since my childhood, the Church’s liturgy has been the central activity of my life,

Flotte messeklær – og mindre egnede

I dag gikk jeg rundt i Krakow og så etter messeutstyr; kalker først og fremst, men også andre ting – bl.a. prøvde jeg å få tak i Ordo for 2009. De hadde noe interessant, men det var litt sjokkerende at de tre (kirkelige) butikkene jeg besøkte ikke hadde en eneste bok på latin, og messeklærne de hadde var alle billige og syntetiske.

Jeg leste i dag også denne bloggen, som viser at butikkene i Roma nå har fått fine, tradisjonelle messehakler i vinduene, men sammen med de billige syntetiske – fortsatt. Se bildene:

Bispesynodens 55 anbefalinger til pave Benedikt

På katolsk.no finner vi nå et oppsummering av Bispesynodens tre ukers arbeid med temaet Guds Ord i Kirkens liv og misjon. De skriver at synoden avsluttet sine arbeidsmøter lørdag den 25. oktober med å godkjenne 55 forslag som de presenterte for pave Benedikt XVI. For å bli med, måtte hvert av forslagene ha 2/3 flertall. Deretter lister de opp forslagene slik:

«Del 1

Første del av forslagene inkluderer forslag rundt Guds Ord i Kirkens tro. Forslagene i denne seksjonen er sentrert rundt hvordan katolske menigheter og fellesskap bedre kan forstå og utdype sitt forhold til Ordet, Jesus Kristus, som vi blir kjent med gjennom lesing i og meditasjon rundt Skriften. Synoden fremhever her Den hellige Ånds rolle, Kirken og tradisjonen, og også det dype forholdet mellom Skriften og Eukaristien. …

Del 2

Dokumentets andre del (forslag 14-37) ser på Guds Ord i Kirkens liv. Her kommer man blant annet med konkrete forslag til forbedring av prekener, man foreslår en revisjon av Leksjonariet, og man oppmuntrer til åndelig lesning – lectio divina. .. Seksjonen oppfordrer også til å overvinne skillet mellom eksegeter og teologer, eller eksegeter og prester. …

Del 3

Forslagene 38-54, om Guds Ord i Kirkens misjon, tar opp Ordet i forhold til kunst og kultur, og oversettelser og Bibelens tilgjengelighet.

Denne seksjonen tar også opp formidling av Ordet gjennom medier, samt en fundamentalistisk tilnærming til Bibelen og fenomenet sekter. Den kommer også med innspill til interreligøs dialog, fremming av pilegrimsreiser og studier i Det hellige land, dialog med jødedom og islam, og forholdet mellom Ordet og miljøvern.

Det avsluttende forslaget er viet til Maria og oppfordrer til bønn av Angelus og Rosenkransen – kontemplasjon rundt Ordet gjennom Marias øyne.»

John Allen har for sin del laget en liste med overskriftene til alle anbefalingene, og deretter trykker hele teksten. Les alt dette HER: …

FSSP fyller 20 år – jubilerer i Roma

FSSP ble starta sommeren 1988, rett etter bruddet mellom pave Johannes Paul II og erkebiskop Lefebvre. For kort tid siden hadde de en stor markeirng i Roma, der de nå har fått en egen store kirke. Under ser vi bilder (henta fra NLM-bloggen) fra feiringa.

Slik presenterer FSSP seg selv:
The Priestly Fraternity of St. Peter is a Clerical Society of Apostolic Life of Pontifical right, that is, a community of Roman Catholic priests who do not take religious vows, but who work together for a common mission in the world. The mission of the Fraternity is two-fold: first, the formation and sanctification of priests in the cadre of the traditional liturgy of the Roman rite, and secondly, the pastoral deployment of the priests in the service of the Church.

The Fraternity was founded on July 18, 1988 at the Abbey of Hauterive (Switzerland) by a dozen priests and a score of seminarians. Shortly after the Fraternity’s foundation and following upon a request by Cardinal Ratzinger, Bishop Joseph Stimpfle of Augsburg, Germany granted the Fraternity a home in Wigratzbad, a Marian shrine in Bavaria that now lodges the Fraternity’s European seminary. In the same month of October there arrived a handful of priests and some thirty seminarians ready to start «from scratch». There are currently almost 200 priests and 110 seminarians in the Fraternity.

Det siste bildet er fra fellesskapets vanlige virke:

Gratulerer med 50 års-jubileet, Hans!

Hans Bj – som har skrevet noen kommentarer til denne bloggen – markerer i dag 50 års-jubileum for sin opptagelse i Den katolske Kirkes fulle fellesskap – 25. oktober 1958. Gratulerer med dagen!

Det er underlig at noen så tidlig (som tenåringer) finner ut at de må bli katolikker (p. Frode Eikenes er et annet eksempel på dette), mens jeg var 39 før jeg konverterte – og noen kommer aldri så langt.

Skroll til toppen