Katolsk

Katolsk misjonering, katekese og apologetikk

Katolsk /

I et tidligere innlegg på denne bloggen har det kommet en hel del kommentarer om hvordan Kirken skal klare å være tydelig mht etiske normer og troslære – med utgangspunkt i spørsmål om katolikker og det amerikanske presidentvalget. Men det virker som noen av kommentatorene har vært litt overivrige, eller overkritiske, eller i alle fall upresise.

Det er nemlig ikke slik at katekesen i vårt bispedømme er for dårlig – på papiret i alle fall. På slutten av 90-tallet (ca 96-99) ble det gjennomført en grundig gjennomgang av katekesen, ledet av biskop Schwenzer. Det ble laget retningslinjer om hvordan den skulle gjennomføres, og laget pensum på alle årstrinn. Denne planen erstattet en plan fra 70-tallet som var mye «løsere i fisken». De som er temmelig voksne er blitt opplært etter den gamle planen, men det er nå nesten 10 år siden denne ble erstattet. LES disse retningslinjene for katekesen i sin helhet.

Også når det gjelder evangelisering kan vi føre den «nye trenden», som i alle fall er en god (om forsiktig) begynnelse, tilbake til biskop Schwenzer, han holdt et foredrag om evangelisering på pastoralmøtet (LES DET HER) som gjorde at arbeidet med de evangeliseringsukene virkelig kom i gang. Han hadde faktisk også prøvd på dette tidligere, men fikk da for liten støtte av presteskapet og andre.

Når det gjelder det siste punktet som er nevnt, apologetikk/ trosforsvar, så er jeg enig i at lite har skjedd her.

Her tar jeg med noen sitater fra kommentarene til det tidligere innlegget: …

Katolsk misjonering, katekese og apologetikkLes mer »

Lutheranere glad for pavens kommentarer om rettferdiggjørelse og om Luther

Katolsk /

Zenit melder i dag at lutherske kirkeledere i Roma er glad for pave Benedikts uttalelser om rettferdiggjørelsen og om Martin Luther – under audiensen onsdag:

The dean of the Lutheran Church of Italy, Holger Milkau, said that «it’s always a pleasure to hear the Pope speak of Luther, above all if he considers arguments they share.» The Holy Father said Wednesday that Luther’s expression «by faith alone» is true «if faith is not opposed to charity, to love. Faith is to look at Christ, to entrust oneself to Christ, to be united to Christ, to be conformed to Christ, to his life. And the form, the life of Christ, is love; hence, to believe is to be conformed to Christ and to enter into his love.»

Lutherenere og katolikker skrev 31/10-99 under en felleserklæring om rettferdiggjørelsen, som bl.a. sier (pkt. 5): «Nettopp dette er formålet med denne felleserklæringen. Den vil vise at dialogen nå har gjort det mulig for de underskrivende lutherske kirker og Den romersk-katolske kirke å hevde en felles forståelse av vår rettferdiggjørelse ved Guds nåde i troen på Jesus Kristus. Den inneholder ikke alt som den enkelte kirke lærer om rettferdiggjørelsen, men uttrykker en samstemmighet i lærens grunnleggende sannheter, og viser at de ulikhetene som fortsatt eksisterer ikke lenger gir grunnlag for gjensidige fordømmelser.»

OPPDATERING:
Vårt Land skriver om dette fredag kveld delvis presis om dette: «Troen alene», sa Martin Luther. Dagens pave er langt på vei enig. Men deres ingress var upresis: Paven og Martin Luther har hatt et vanskelig forhold, men nå er det nye tider i Roma. Benedikt XVI sier at Luthers lære om menneskets rettferdiggjørlse var korrekt. Og overskrifta ganske på jordet: Paven: – Luther hadde rett

Under har jeg tatt med noe av det viktigste pave Benedikt virkelig sa om rettferdiggjørelse og Martin Luther i forgårs: …

Lutheranere glad for pavens kommentarer om rettferdiggjørelse og om LutherLes mer »

“Å være rettferdig er å være med Kristus og i Kristus”

Katolsk /

I gårsdagens audiens fortsatte pave Benedikt sin utlegning av Paulus’ liv og lære. Denne gangen, sier han selv, «vil vi se på emnet som var sentrum i kontroversene i reformasjonshundreåret, spørsmålet om rettferdiggjørelse. Hvordan blir et menneske rettferdig for Gud? Da Paulus møtte den oppstandne på veien til Damaskus hadde han allerede alt han trengte; han var uklanderlig mht å oppnå refferdighet ved lovgjerninger. Han var flinkere enn mange av sine samtidige til å oppfylle Moselovens regler (jfr. Fil. 3,6) og ivrigere til å følge fedrenes tradisjoner (jfr. Gal. 1,14).» Og han fortsetter:

The illumination of Damascus changed his life radically: He began to regard all his merits, achievements of a most honest religious career, as «loss» in face of the sublimity of knowledge of Jesus Christ (cf. Philippians 3:8). The Letter to the Philippians gives us a moving testimony of Paul’s turning from a justice based on the law and achieved by observance of the prescribed works, to a justice based on faith in Christ: He understood all that up to now had seemed a gain to him was in fact a loss before God, and because of this decided to dedicate his whole life to Jesus Christ (cf. Philippians 3:7). The treasure hidden in the field, and the precious pearl in whose possession he invests everything, were no longer the works of the law, but Jesus Christ, his Lord.

The relationship between Paul and the Risen One is so profound that it impels him to affirm that Christ was not only his life, but his living, to the point that to be able to reach him, even death was a gain (cf. Philippians 1:21). …

“Å være rettferdig er å være med Kristus og i Kristus”Les mer »

Debatten om katolikkers forhold til abort er blusset opp igjen i USA

Generelt, Katolsk /

Den amerikanske katolske bispekonferansen hadde møte sist uke, og biskopene snakket bl.a. om hva de burde si om katolikker som støtter Obama – som er for fri abort i ekstrem grad. John Allen har skrevet en vurdering av det spørsmålet her. (Biskopene er selvsagt klart mot abort, men de er ikke enige om hva de bør gjøre når katolikker arbeider nokså tydelig for fri abort.)

Etter valget skrev så en sogneprest i sitt lokale søndagsblad at katolikker som hadde stemt for en kandidat som aktivt støtter fri abort måtte gjøre bot – før de kunne motta sakramentene i Kirken. Da dette ble kjent nasjonalt og internasjonalt, ble han intervjuet flere steder om mottak 4 000 eposter i løpet av 12 timer!

Først fikk han støtte fra bispedømmet, men etter hvert kom bispedømmets administartor (de mangler biskop for øyeblikket) med kraftig kritikk av sognepresten. Father Z har skrevet om dette to ganger – HER og HER – og hos First Things er det en god oversikt over hva som virkelig har skjedd.

Ang. kommunion til katolikker som har stemt for en kandidat som går inn for fri abort, har sognepresten skrevet to ting: …

Debatten om katolikkers forhold til abort er blusset opp igjen i USALes mer »

Mer fra pave Benedikts katekese fra Paulus’ liv og forkynnelse

Katolsk /

I går nevnte jeg hva pave Benedikt i onsdagsaudiens denne uka hadde tatt opp om Paulus’ (eller «Pauli») budskap om oppstandelsen. Her vil jeg også vise til hva paven har sagt hver onsdag i hele oktober om ulike aspekter ved Paulus’ liv og lære. Jeg nevner temaene for hans prekener motsatt kronologisk rekkefølge:


Onsdagsaudiensen 29. oktober

On St. Paul and the Cross

«The Risen One Is Always the One Who Has Been Crucified»

Dear brothers and sisters:

In the personal experience of St. Paul, there is an indisputable fact: While at the beginning he had been a persecutor of the Christians and had used violence against them, from the moment of his conversion on the road to Damascus, he changed to the side of Christ crucified, making him the reason for his life and the motive for his preaching. ….

Onsdagsaudiensen 22. oktober

On Paul’s Christology

«The Radical Humility of Christ Is the Expression of Divine Love» …

Mer fra pave Benedikts katekese fra Paulus’ liv og forkynnelseLes mer »

Er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom

Katolsk /

I onsdagsaudiensen i går tok pave Benedikt utgangspunkt i dette og andre vers fra 15 kapittel i Paulus’ første brev til korinterne. Flere av disse versa siterte han:
«Jeg kunngjør for dere, søsken, det evangelium jeg forkynte dere, det dere har mottatt og står på. Gjennom det blir dere også frelst, når dere holder fast på ordet slik jeg forkynte det, ellers blir det forgjeves at dere kom til tro. For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder som skriftene har sagt, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen som skriftene har sagt, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. …..
… Er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus, noe han ikke har gjort hvis døde ikke står opp. For hvis døde ikke står opp, er jo heller ikke Kristus stått opp. Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder.»

Pave har nå snakket om Paulus (igjen) flere uker etter hverandre, og i går snakket han mest om bekreftelsen av Jesus oppstandelse og om hvordan det første kristne vitnesvyrdet vokste fram. Han begynte han sin preken slik:

Dear brothers and sisters:

«And if Christ has not been raised, then empty is our preaching; empty, too, your faith. … You are still in your sins» (1 Corinthians 15:14,17). With these heavy words of the First Letter to the Corinthians, St. Paul makes clear how decisive is the importance that he attributes to the resurrection of Jesus. In this event, in fact, is the solution to the problem that the drama of the cross implies. On its own, the cross could not explain Christian faith; on the contrary, it would be a tragedy, a sign of the absurdity of being. The Paschal mystery consists in the fact that this Crucified One «was raised on the third day, according to the Scriptures» (1 Corinthians 15:4) — thus testifies the proto-Christian witness.

Here is the central key to Pauline Christology: Everything revolves around this gravitational center point. The whole teaching of the Apostle Paul departs from and always arrives at the mystery of the One whom the Father has risen from the dead. The Resurrection is a fundamental fact, almost a previous basic assumption (cf. 1 Corinthians 15:12), in base of which Paul can formulate his synthetic proclamation («kerygma»): He who has been crucified, and who has thus manifested the immense love of God for man, has risen and is alive among us.

It is important to note the link between the proclamation and the Resurrection, just as Paul formulates it, and that which was used in the first pre-Pauline Christian communities. Here one can truly see the importance of the tradition that preceded the Apostle and that he, with great respect and attention, wanted in turn to convey. The text on the Resurrection, contained in Chapter 15:1-11 of the First Letter to the Corinthians, emphasizes well the nexus between «receive» and «transmit.» St. Paul attributes great importance to the literal formulation of tradition; the end of the fragment we are examining highlights: «Whether it be I or they, so we preach and so you believed» (1 Corinthians 15:11), thus spotlighting the unity of the kerygma, of the proclamation for all believers and for all those who would announce the resurrection of Christ.

The tradition to which he unites is the fount from which to draw. The originality of his Christology is never in detriment to fidelity to tradition. The kerygma of the apostles always prevails over the personal re-elaboration of Paul; each one of his arguments flows from the common tradition, in which the faith shared by all the Churches, which are just one Church, is expressed.

And in this way, Paul offers a model for all times of how to do theology and how to preach. The theologian and the preacher do not create new visions of the world and of life, but rather are at the service of the truth transmitted, at the service of the real fact of Christ, of the cross, of the resurrection. Their duty is to help to understand today, behind the ancient words, the reality of «God with us,» and therefore, the reality of true life.

Les resten HER.

Her feiret Johannes Paul II sin aller første messe

Katolsk /

På dette lille alteret, i krypten under Wawel-katedralen i Karkow, feiret Karol Wojtyla sin aller første messe, etter at han hadde blitt presteviet 1. november 1946 av kardinal Sapieha. (Jeg var der for en uke siden.)

Jan III av Polen – forsvarer av kristendommens plass i Europa

Generelt, Katolsk /

Bildet over viser sarkofagen (under Wawel-katedralen i Krakow) av den berømte kongen Jan III Sobieski som 12. september 1683 vant et svært avgjørende slag mot tyrkerne utenfor Wien, og dermed gjorde ende på tyrkerne flerehundreårige trussel mot det kristne Europa. Det er litt underlig at dette avgjørende slaget så sjelden huskes i vår tid.

I norsk Wikipedia leser vi om ham:
Jan III Sobieski av huset Sobieski (født 17. august 1629, død 17. juni 1696) var en av de mest fremtredende monarker i Polen-Litauen, som konge av Polen og storhertug av Litauen fra 1674 til sin død. (Jeg visste ikke før mitt besøk i Polen nylig, at det i flere hundre år hadde vært en union mellom Litauen og Polen.)

Sobieskis 22 år lange styre innledet en periode med stabilisering i realunionen etter «den svenske syndefloden» (svenskelene herjet også her, men Maria-helligdommen i Szestochowa klarte de mirakuløst nok ikke å innta) . Han var populær blant sine undersåtter og var også en fremragende militærleder, mest kjent for å ha seiret over tyrkerne i 1683 i slaget ved Wien. For sine seirer over det osmanske riket ble han gitt oppnavnet «Lehistans løve» av tyrkerne og «Troens vokter» av de kristne.

Enda mer stoff finner vi om ham (på engelsk) HER. Bildene under viser kongen som holder brevet kan skal sende til paven for å fortelle om seieren, og det siste bildet viser Wien under det store slaget.

Slik beskrives selve slaget:
Upon reaching Vienna, he joined up with the Austrians and Germans. Sobieski had planned to attack on the 13th of September, but with Turkish undermining efforts being close to succeeding, he ordered full attack on September 12. At 04:00 a united army of about 81,000 men attacked a Turkish army that numbered about 130,000 men which were divided between attacking the town walls and fighting off the united army. At about five o’clock in the afternoon, after observing the infantry battle from the hilltop, Sobieski led four husaria cavalry groups into a charge down the hillside. Soon, the Turkish battle line was broken and the Ottoman forces scattered in confusion. At 17:30, Sobieski entered the deserted tent of Kara Mustafa and the battle of Vienna was over.

Hvorfor Allesjelers dag – kan presten bruke svarte messeklær?

Katolsk, Liturgi /

En biskop (fra USA) skriver er klart og tydelig om hvor viktig det er å be for de avdøde – noe å lære også for mange katolikker i Norge, som ikke har lært dette særlig godt. Han sier også (overraskende for en moderne biskop, kanskje) at det mest passende er å bruke svarte messeklær i dag. Det skal jeg selv gjøre i den ene av dagens messer – i den andre var det vanskelig å få det til rent praktisk.

Les hva biskop R. Walter Nickless fra Sioux City, Iowa sier:
There is a clear connection between this Feast (All Saints) and the Feast of All Souls which follows it on Sunday, November 2nd. We know that, although God’s mercy is greater than our sinfulness, still we have the choice to reject His gifts. Most of us live and die struggling to accept fully the gracious gift of faith and mercy. We are not ready for Heaven, for seeing God «as He really is,» because we have not seen or loved Him clearly enough in this life. We need more scouring.

Part of how we receive this scouring or «purging» after death is by the prayers of the faithful still sojourning. We have a duty in this life, born of our unity in Christ, to pray for the dead, for the purifying fire of God’s merciful love to purge them of the heaviness of sin. This duty is one of the spiritual works of mercy. So important is this duty, that the Church uses an entire day to remind us of it each year. Remember, then, that none of us can make become saints without the hard work, not only of ourselves, but of many others also. One of the hardest forms of this sanctifying work is to learn to love and pray for all, especially for our enemies, even after their death. «For if you love those who love you, what reward shall you have? Even the tax-collectors do this. And if you greet your own family only, what more have you done? Even the heathens do this. Therefore, be perfect, as your heavenly Father is perfect.» (Mt 5:46-8). All of us would do well to continue to pray for the souls in purgatory. We hope that many will pray for us as well when we die.

Black is a traditional color of the Church’s vestments that may be worn on All Souls Day. It can also be worn at Masses for the dead. As a liturgical color, black symbolizes mourning and penitence, sorrow and solemnity. This is exactly the spirit we are trying to cultivate on the Feast of All Souls, when we pray for the salvation of the dead. It is appropriate, then, to use the external symbols suitable to help us cultivate the proper internal reality. Black vestments help us to remember to pray for all the dead, not just our own beloved dead. Black vestments help remind us of the inestimable worth of the divine gift of life, in this world and in the next. This year, for this feast, I will be wearing black vestments. Hopefully, this sign will remind us of our need to face death with all its pain and mourning, but also remind us of the resurrected life to follow.

Father Z. skriver mer om dette.

Vatikanet tillater bruk av psykologiske tester for å hindre at upassende personer blir katolske prester

Katolsk /

Dagbladet skriver: Vatikanet vil avsløre homofile med psykologiske tester. Vil hindre at homofile – og heterofile med ustyrlig kjønnsdrift – blir katolske prester.

DagenMagazinet skriver nesten det samme (begge tar stoffet fra NTB), mens Vårt Land har undersøkt selv og skriver mer korrekt at man med testene vil avsløre flere typer personlighetsforstyrrelser: «Such areas of immaturity, it said, include deep-seated homosexual tendencies, unclear sexual identity, difficulty living in celibacy, excessive rigidity of character and lack of freedom in relations.»

Det er interessant at Vatikanet nå offisielt godtar bruk av psykologiske tester til en viss grad, men det sies at de må være frivillige. I noen land har man nå i flere år brukt slike tester til å stenge ute kandidater som man har opplevd å være for konservative. Dette er bakgrunnen for Father Z’s sterke reaksjoner på denne saken.

Slik skriver Vår Land:
Vatikanet ønsker seg psykologiske tester som kan hindre at heterofile med ustyrlig kjønnsdrift blir katolske prester. Presteskoler skal ta i bruk tester der det kan være mistanke om personlige forstyrrelser eller alvorlig tvil om evnen til å leve i sølibat, skriver Catholic News Service.

Meningen er at kandidater som kan bli overgrepsprester, skal lukes ut før de begynner på prestestudiet.

Forslaget ble lagt fram torsdag, som et ledd i arbeidet med å hindre at katolske prester begår seksuelle overgrep. Vatikanet mener tragiske konsekvenser kan unngås hvis sykelige psykologiske trekk blir oppdaget i tide.

Kardinal Zenon Grocholewski, som er ansvarlig for gruppen som har utarbeidet forslaget, mener homofili er et avvik som hindrer prester i å utføre arbeidet sitt skikkelig.

Testen skal avsløre heterofile som kan være folk som kan miste kontrollen over sine lyster, men også homoseksuelle tendenser som er dypt rotfestet, som det heter.

Her døde den hellige Maximillian Kolbe

Katolsk /

Her er dødscellen i Auschwitz I der den hellige Maximillian Kolbe levde sine siste dager. Vi var der i forgårs. Les mer om Kolbe under bildet.

Fra katolsk.no har jeg sakset følgende om Kolbe:
En dag i slutten av juli trodde vaktene at en fange i brakke 14 var rømt, og kommandanten beordret i henhold til reglementet at ti menn fra samme brakke skulle dø som hevn. De skulle sulte i hjel i den beryktede underjordiske mørkecellen. Senere viste det seg at det ikke hadde vært noen rømming, fangen ble senere funnet druknet i leirlatrinen. Fangene sto på appellplassen i stekende sol, og ti mann ble vilkårlig valgt ut. En av dem, sersjant Franciszek Gajowniczek, skrek ut i desperasjon: «Min hustru og mine barn, jeg skal aldri se dem igjen!» Til allmenn bestyrtelse gikk da Kolbe frem fra rekkene og tilbød seg å ta hans plass. «Hvem er du?» spurte leirkommandanten, SS-oberst Fritsch, som ble kalt «slakteren». «Jeg er en gammel katolsk prest», svarte Kolbe. SS-mannen var likeglad med hvem som gikk i mørkecellen bare antallet stemte. Dette var første og eneste gang i Auschwitz’ historie at noen frivillig gikk i døden i en annens sted.

Maximilian ville gjerne at hans medfange skulle komme hjem og ta vare på hustru og barn. Som katolsk prest ville han derimot ta vare på sine medfanger og hjelpe dem til en god død. Det gjorde Kolbe. Sultebrakkens helvete, hvor de nakne menn langsomt ble tæret bort, ble forvandlet til en liten helligdom med bønn og sang, omsorg og tillit. Medfanger i nabobrakkene, hvis skrik hadde lydt inn til dem, begynte å lytte. Også vakten undret seg. Ofte merket de ikke at SS-mennene kom ned i bunkeren, og de stanset først sangen og bønnene når vaktene brølte til dem.

… Etter hvert ble de så svake at bønnene ble til hvisking. De fleste lå avkreftet på gulvet, men Kolbe sto eller knelte midt i rommet. To uker gikk på denne måten mens den ene etter den andre døde, inntil bare fire var igjen. Bare Maximilian var ved bevissthet.

Dette fant kommandanten var nok, han trengte cellen til nye fanger, og den 14. august sendte han ned en tysk kriminalfange som het Bock og som ga de overlevende en sprøyte karbolsyre (fenol) i håndleddet. Maximilian var den siste. Han ba en bønn og rakte selv frem armen til sprøyten som gjorde ende på hans liv, 47 år gammel. Dødsattesten angir med tysk grundighet dødsøyeblikket til kl 12.30. Det var dagen før festen for Marias Opptakelse i Himmelen, da hans lik ble kremert sammen med 80 andre fanger.

Maximilian Kolbes heltedåd ble kjent både i Auschwitz og andre steder, og etter krigen brakte alle aviser artikler om denne «vår tids helgen». …

Maximilians saligkåringsprosess ble formelt åpnet den 16. mars 1960. Den 20. januar 1969 ble hans heroiske dyder anerkjent, og han fikk da tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Den 14. juni 1971 ble to mirakler på hans forbønn anerkjent. Han ble saligkåret som bekjenner den 17. oktober 1971 av pave Paul VI (1963-78) i Peterskirken i Roma. Erkebiskop Karol Wojtyla av Kraków (som Auschwitz tilhørte), deltok i saligkåringsseremonien. Maximilian ble helligkåret den 10. oktober 1982 på Petersplassen i Roma av nettopp Wojtyla, som så var blitt pave Johannes Paul II – hans andre helligkåring. Franciszek Gajowniczek, mannen som Maximilian reddet livet til, var til stede både ved saligkåringen og ved helligkåringen. Maximilian ble helligkåret som martyr og fremstilles i fransiskanerdrakt eller i stripete fangedrakt.

Les hele pave Benedikts forord til første bind av hans salmede verk

Katolsk, Liturgi /

Nå er hele forordet til første bind av pave Benedikts samlede verk over satt til engelsk, og kan leses på www.chiesa – og med ekstra kommentarer hos Father Z.

Her sier paven at han helt fra barndommen av opplevde liturgien som det viktigste, og som voksen teolog ønsket han også å fokusere på fundamentalteologiske spørsmålet, som liturgien egentlig handler om. Hans forslag i boka om liturgien (som er hoveddelen av dette første bind) om å vende seg mot Gud når man ber, førte til så mye snever diskusjon, at man kom i fare for å diskutere viktige spørsmål om gudsforholdet på en helt upassende måte. Les selv hva han skriver:

Preface to the initial volume of my writings
by Joseph Ratzinger

Vatican Council II began its work with a discussion of the draft document on the sacred liturgy, which was later solemnly approved on December 4, 1963, as the first result of the great Church assembly, with the rank of constitution. …

When I decided, after some hesitation, to accept the project of an edition of all of my works, it was immediately clear to me that the order of priorities at the Council also needed to be applied to it, and that therefore the first volume to be published had to be the one containing my writings on the liturgy.

Ever since my childhood, the Church’s liturgy has been the central activity of my life, …

Les hele pave Benedikts forord til første bind av hans salmede verkLes mer »

Flotte messeklær – og mindre egnede

Katolsk, Liturgi /

I dag gikk jeg rundt i Krakow og så etter messeutstyr; kalker først og fremst, men også andre ting – bl.a. prøvde jeg å få tak i Ordo for 2009. De hadde noe interessant, men det var litt sjokkerende at de tre (kirkelige) butikkene jeg besøkte ikke hadde en eneste bok på latin, og messeklærne de hadde var alle billige og syntetiske.

Jeg leste i dag også denne bloggen, som viser at butikkene i Roma nå har fått fine, tradisjonelle messehakler i vinduene, men sammen med de billige syntetiske – fortsatt. Se bildene:

Bispesynodens 55 anbefalinger til pave Benedikt

Katolsk /

På katolsk.no finner vi nå et oppsummering av Bispesynodens tre ukers arbeid med temaet Guds Ord i Kirkens liv og misjon. De skriver at synoden avsluttet sine arbeidsmøter lørdag den 25. oktober med å godkjenne 55 forslag som de presenterte for pave Benedikt XVI. For å bli med, måtte hvert av forslagene ha 2/3 flertall. Deretter lister de opp forslagene slik:

«Del 1

Første del av forslagene inkluderer forslag rundt Guds Ord i Kirkens tro. Forslagene i denne seksjonen er sentrert rundt hvordan katolske menigheter og fellesskap bedre kan forstå og utdype sitt forhold til Ordet, Jesus Kristus, som vi blir kjent med gjennom lesing i og meditasjon rundt Skriften. Synoden fremhever her Den hellige Ånds rolle, Kirken og tradisjonen, og også det dype forholdet mellom Skriften og Eukaristien. …

Del 2

Dokumentets andre del (forslag 14-37) ser på Guds Ord i Kirkens liv. Her kommer man blant annet med konkrete forslag til forbedring av prekener, man foreslår en revisjon av Leksjonariet, og man oppmuntrer til åndelig lesning – lectio divina. .. Seksjonen oppfordrer også til å overvinne skillet mellom eksegeter og teologer, eller eksegeter og prester. …

Del 3

Forslagene 38-54, om Guds Ord i Kirkens misjon, tar opp Ordet i forhold til kunst og kultur, og oversettelser og Bibelens tilgjengelighet.

Denne seksjonen tar også opp formidling av Ordet gjennom medier, samt en fundamentalistisk tilnærming til Bibelen og fenomenet sekter. Den kommer også med innspill til interreligøs dialog, fremming av pilegrimsreiser og studier i Det hellige land, dialog med jødedom og islam, og forholdet mellom Ordet og miljøvern.

Det avsluttende forslaget er viet til Maria og oppfordrer til bønn av Angelus og Rosenkransen – kontemplasjon rundt Ordet gjennom Marias øyne.»

John Allen har for sin del laget en liste med overskriftene til alle anbefalingene, og deretter trykker hele teksten. Les alt dette HER: …

Bispesynodens 55 anbefalinger til pave BenediktLes mer »

FSSP fyller 20 år – jubilerer i Roma

Katolsk, TLM /

FSSP ble starta sommeren 1988, rett etter bruddet mellom pave Johannes Paul II og erkebiskop Lefebvre. For kort tid siden hadde de en stor markeirng i Roma, der de nå har fått en egen store kirke. Under ser vi bilder (henta fra NLM-bloggen) fra feiringa.

Slik presenterer FSSP seg selv:
The Priestly Fraternity of St. Peter is a Clerical Society of Apostolic Life of Pontifical right, that is, a community of Roman Catholic priests who do not take religious vows, but who work together for a common mission in the world. The mission of the Fraternity is two-fold: first, the formation and sanctification of priests in the cadre of the traditional liturgy of the Roman rite, and secondly, the pastoral deployment of the priests in the service of the Church.

The Fraternity was founded on July 18, 1988 at the Abbey of Hauterive (Switzerland) by a dozen priests and a score of seminarians. Shortly after the Fraternity’s foundation and following upon a request by Cardinal Ratzinger, Bishop Joseph Stimpfle of Augsburg, Germany granted the Fraternity a home in Wigratzbad, a Marian shrine in Bavaria that now lodges the Fraternity’s European seminary. In the same month of October there arrived a handful of priests and some thirty seminarians ready to start «from scratch». There are currently almost 200 priests and 110 seminarians in the Fraternity.

Det siste bildet er fra fellesskapets vanlige virke:

Gratulerer med 50 års-jubileet, Hans!

Katolsk /

Hans Bj – som har skrevet noen kommentarer til denne bloggen – markerer i dag 50 års-jubileum for sin opptagelse i Den katolske Kirkes fulle fellesskap – 25. oktober 1958. Gratulerer med dagen!

Det er underlig at noen så tidlig (som tenåringer) finner ut at de må bli katolikker (p. Frode Eikenes er et annet eksempel på dette), mens jeg var 39 før jeg konverterte – og noen kommer aldri så langt.

Økumenikk, konvertitter, felleskommunion o.a.

Katolsk, Økumenikk /

Til et innlegg som ble skrevet for en ukes tid siden er det blitt en del kommentarer; om at noen konvertitter kanskje skulle være for ivrige, om i hvilken grad man bør være nøye med kommunionen eller gi den til dele ut til protestanter eller nesten til «hvem som helst».

Til slutt er det blitt nevnt at Den Nordisk Katolske Kirke er både en «ekte» katolske kirke, samtidig som den er protestantisk – og her kan også protestanter motta kommunion etter avtale med presten. Hvis det som her sies om NKK er korrekt, så beklager jeg en slik forståesel og en slik praksis.

Les så hva leserne har skrevet:

Ytringene til NN er nok typisk for over-ivrige konvertitter. Og hans ytringer er lite typiske holdninger for vanlige katolikker – både på vår hjemlige arena og i utlandet. Heldigvis – får man si.

Jeg har også vært til stede i messer der presten går rundt og deler ut kommunionen til samtlige tilstedeværende! Så skikkene er så forskjellige i den store katolske familien. I Norge blir man lett “mer katolsk enn paven”!

… Til prestens unnskyldning så må det sies at kirkerommet var overfylt. Menigheten satt/stod over alt – også bak alteret ! – Så det var nesten umulig å bevege seg for flere enn en person. … Men jeg føler meg ofte mer hjemme blandt “ekte” katolikker – enn blandt konvertitter. Konvertitter har ofte en hang til hele tiden å skulle bevise sin lojalitet. Da kan en bli “mer katolsk enn paven”(for å benytte et folkelig uttrykk).

… Når jeg tillot meg å nevne dette – så er det først og fremst at denne form for messe – er en grell kontrast til mye av det som diskuteres på denne loggen. Samtidig så har jeg aldri – i sterkere grad følt Kristi nærvær (tilstedeværelse) under kommunionen enn ved bla. nevnte messe – i all dens enkelthet. Det behøver ikke alltid være så pompøst, og er det heldigvis heller ikke.

… Med “ekte” katolikk – mener du da en person med katolske foreldre og døpt i Kirken i spebarnsalder, altså en “født” katolikk? Jeg skriver “født” katolikk siden det å være katolikk, eller tilhøre en religion overhode, ikke er en genetisk eller medfødt ting, men en tros og opplæringssak. Takk Gud for ivrige konvertitter (som korrekt benevnt nå er katolikker)! I min menighet har jeg gjenom mange år lagt merke til at de ferske katolikkene som også er ivrige, er de som forblir i Kirken, som regel like ivrige etter flere år. Og så har vi noen ulykkelige som ble opplært av sin åndelige veileder til “å ta det med ro” og ikke utvikle “konvertittsyke”, dvs. være ivrige, og de ser vi som regel bare den dagen de konverterer.

Vi har kommet i den lykkelige situasjonen i dag at vi har katolikker, ferske som gamle, SOM PRØVER Å VÆRE LIKE KATOLSKE SOM PAVEN – for å vri på uttrykket ditt.

… Jeg syns det er veldig fint i Den Nordisk Katolske Kirke. For der får man en “ekte” nattverd samtidig som man kan være protestant. Om man tror på og forstår hva den “katolsk ortodokse” nattverden er, og ikke har gjort noen alvorlige synder så kan man også få nattverd om man har blitt enige med presten om det.

Ny bok: KOM OG VÆR MITT LYS – helgenen fra Calcuttas private brev

Generelt, Katolsk /

Denne boka, som i Norge gis ut av Luther forlag i disse dager, heter opprinnelig «Come Be My Light», og kom ut i 2007, 10 år etter at Mor Teresa døde. Denne bemerkelsesverdige og verdensberømte nonnen mottok et «kall i kallet» til å tjene de fattigste av de fattige i Calcuttas slum. I denne oppsiktsvekkende biografien kan vi lese Mor Teresas private brev til sine åndelige veiledere, samlet i forbindelse med hennes helligkåringsprosess. Brevene avslører hittil ukjente dybder ved hennes åndelige liv og den paradoksale og uventede prisen hun måtte betale for sitt kall – at hun selv skulle leve i «fryktelig mørke». Dette var sider som var skjult for selv hennes aller nærmeste medarbeidere.

«Mørket er slik at jeg virkelig ikke kan se – verken med min sjel eller med fornuften – Guds rom i min sjel er tomt – det er ingen Gud i meg – Noen ganger hører jeg kun mitt eget hjerte rope `Min Gud’ og intet annet – jeg kan ikke forklare torturen og smerten -»

Dette meldte katolsk.no i går – og selv skrev jeg om dette ‘mørket’ i august 2007:

I forbindelse med (litt før) at Teresa av Calcutta ble saligkåret i 2003, kom det fram opplysninger om hennes åndelige mørke. Så når vi de siste par ukene har hørt mer om dette temaet, får vi bare mer oppøysninger om det vi allerede visste. Men ikke alle har visst det, og bl.a. Dagbladet hadde et noe sensasjonelt oppslag om det for noe få dager siden – spesielt overskrifta: Mor Teresa mistet Gud. Men Dagbladet har nå i sitt magasin skrevet en mye bedre artikkel om saken, der de bl.a. skriver:

“I dette ligger Teresas storhet: På tross av at hun ikke hadde en følelig trøst i forbindelse med sitt gudsforhold, levde hun som Gud ønsket det av henne. Hun satte seg selv til side.”

Også i f.eks. Time Magazine ble det skrevet om denne boka, da den kom ut på engelsk i august i fjor:
On Dec. 11, 1979, Mother Teresa, the «Saint of the Gutters,» went to Oslo. Dressed in her signature blue-bordered sari and shod in sandals despite below-zero temperatures, the former Agnes Bojaxhiu received that ultimate worldly accolade, the Nobel Peace Prize. In her acceptance lecture, Teresa, whose Missionaries of Charity had grown from a one-woman folly in Calcutta in 1948 into a global beacon of self-abnegating care, delivered the kind of message the world had come to expect from her. «It is not enough for us to say, ‘I love God, but I do not love my neighbor,'» she said, since in dying on the Cross, God had «[made] himself the hungry one — the naked one — the homeless one.» Jesus’ hunger, she said, is what «you and I must find» and alleviate. She condemned abortion and bemoaned youthful drug addiction in the West. Finally, she suggested that the upcoming Christmas holiday should remind the world «that radiating joy is real» because Christ is everywhere — «Christ in our hearts, Christ in the poor we meet, Christ in the smile we give and in the smile that we receive.»

Yet less than three months earlier, in a letter to a spiritual confidant, the Rev. Michael van der Peet, that is only now being made public, she wrote with weary familiarity of a different Christ, an absent one. «Jesus has a very special love for you,» she assured Van der Peet. «[But] as for me, the silence and the emptiness is so great, that I look and do not see, — Listen and do not hear — the tongue moves [in prayer] but does not speak … I want you to pray for me — that I let Him have [a] free hand.»

Er Bibelen ufeilbarlig, hvordan kan Bibelen studeres historisk-kritisk?

Katolsk, Teologi /

Denne overskrifta bringer mine tanke tilbake til mine studieår på MF på 70-tallet; jeg kjempa da mye med spørsmål om Bibelens sannhetsgehalt og om hvordan man best skulle tolke den, hvilke metoder som var fruktbare. Jeg var lite fornøyd med svara jeg fikk på MF; man la seg litt for flatt i forhold til de teologiske trender, og etter mitt syn klarte man i liten grad å vise hvorfor Bibelen grunnleggende sett er troverdig – slik at troen ble hengene mye i lufta (fideisme).

Nå ser det ut til at bispesynoden i Roma har tatt opp de samme problemstillingene – mer radikalt og grunnleggende. John Allen skriver om hvordan disse to spørsmåla er blitt diskutert på en ganske grunnleggende måte, og at biskopene ikke ser ut til å nøye seg med enkle eller «moderne» svar. Slik spissformulerer han det:

The historical-critical method is valuable, but it’s not enough. It has to be integrated into the broader theological reflection of the church, which implies that theologians and exegetes need to work and play well together.

How much of the Bible is «inspired» and free from error? Is it just what one might call the Bible’s «theological» content, meaning what it teaches about salvation? Or is the whole Bible inerrant, and therefore «true,» even if that doesn’t necessarily mean literally, factually true?

Les også gjerne hele hans vurdering av denne tematikken: …

Er Bibelen ufeilbarlig, hvordan kan Bibelen studeres historisk-kritisk?Les mer »

Skroll til toppen