Katolsk

Dagbladet har skrevet om (radikal) katolisisme

En av bloggens lesere skrev i går kveld om at lørdagsmagasinet i Dagbadet nå sist lørdag hadde en stor sak om katolisismen og den konverterte “kultureliten”. «Ord blir egentlig fattige, men hvordan er det at de alltid klarer å finne frem til disse dårlige katolikkene som alltid er i dissens med Paven, som aldri har klart å lære seg dette om kvinnelige prester, som ikke har fått med seg årsaker til HIV/AIDS i Afrika, og som i det hele tatt høres ut som Dagbladet selv? Ja, jeg vet, jeg vet: Dagbladet er ikke en kulturavis, ei heller en nyhetsavis, men et livssynsblad som ikke egentlig var ute etter å skrive om katolisismen in the first place, og egentlig er det ikke Dagladets feil at disse katolikkene finnes heller. Det jeg ikke kan skjønne er dissenterkatolikkene. Hva er vitsen liksom? Hva er agendaen her? Noe så dørgende dumt som å stå frem med navn og bilde om hvor inderlig provinsiell raddis man er.

Det var hederlige unntak. Jeg går ut fra at Bergren, Matlary og Helskog, for ikke å snakke om biskopen, har tenkt/håpt, at det kunne tjene til noe å stille opp. Noe det forhåpentligvis også gjør. Men likevel. Jeg opplever det som grovt diskriminerende og sjikanerende av både avis og dissentere å utsette oss katolikker for enda en runde med alarmerende kunnskapsløshethet om vår tro og Kirke.»

Selv har jeg ikke lest disse artiklene (jeg kan ikke finne det på nettet). Men en annen leser har allerede kommet med en kommentar: «Det forekommer meg at det var noen svært radikale “dissenterkatolikker” som i sin tid presset på for at Vaticanum II skulle ta klart avstand fra all form for slaveri. For min del er jeg glad for de vant just den kampen (mot de mer konservative) …»

Jeg håper å få tak i lørdagens Dagbladet og få lest artiklene. Kanskje andre av bloggens lesere har lest dem, og ønsker å ytre seg om innholdet her på bloggen?

Siste nummer av Broen er lagt på nett

Det viser seg faktisk at vi har internett-tilgang på årets prestemøte; noen har lånt med seg trådløs ruter som er på nett via mobilnettet. (Jeg har aldri brukt slike før, bare lest om dem. Men jeg merker at det er korrekt som jeg leser, at hastigheten på overføringa er svært variabel.)

Jeg sitter forøvrig sammen med den berømte katolske bloggeren, p. Arnfinn Haram, som nylig har lagt ut noen tanker om prestemøtet.

Forøvrig ser jeg at siste nummer at det katolske bladet Broen er lagt ut på nettet (pdf-fil), med mange interessante artikler.

Bl.a. tar lederen opp Hamar-saken, i en ganske lang artikkel som begynner slik:
«Få kan vel ha unngått å få med seg at Oslo katolske bispedømme i sommer tapte rettssaken i Oslo Tingrett, hvor en ordensprest som har tjenestegjort i bispedømmet har saksøkt Oslo katolske bispedømme ved biskop Eidsvig for brudd på arbeidsmiljøloven. Kort fortalt er sakens bakgrunn at ordenspresten ikke ønsker å forlate sogneprestembedet på Hamar, etter å først ha blitt kalt til annen tjeneste i bispedømmet og deretter av sin provinsial tilbake til Polen. …»

Den gamle romerske liturgien og sekularisering; ord, gester og tegn som har formet Europa

I dag hadde L’Osservatore Romano en artikkel kalt: Il rito romano antico e la secolarizzazione. Parole, gesti e segni che hanno plasmato l’Europa Professor Roberto de Mattei hold et foredrag om dette på konferansen som markerer at det er ett år siden pave Benedikts utvidede tillatelser til å bruke den gamle messen trådte i kraft. Den romerske messen som pave Damasius og pave Gregor den store kodifiserte var med og formet hele Europa (også etter at samfunnsinstitusjonene ellers ble oppløst) gjennom sine ord og sine handlinger. Denne liturgien kan også i vår tid hjelpe oss katolikker å fokusere på det hellige og hjelpe oss til å stå imot sekularisering. (Og det er disse gestene og handlingene jeg personlig finner så fornyende i TLM.) Noe av artikkelen er allerede blitt oversatt til engelsk her:

The Ancient Roman Rite and Secularization – Words, gestures and signs that have shaped Europe
The traditio is expressed in the handing over of the truths destined to form the depositum fidei, but is also a searching for ways in which these truths are transmitted, a searching for symbols and rites that effectively express these truths. Every truth in fact translates into a liturgy, according to the well-known formula of Prosper of Aquitaine, lex orandi, lex credendi.

The description of the Eucharist on Sunday bequeathed to us by St. Justin (Justin, Apologia, 61-62, 65-67) attests to us, even before the year 165, the ritual practices of the Roman Church, «in which – as Saint Irenaeus wrote – the tradition come down from the apostles was faithfully kept «.

Når messens hellighet oppleves tydelig

En amerikaner deltok i en messe i Seoul i sommer, og forteller at han ikke på 40 år hadde merka messens hellighet så tydelig (Heldigvis opplever vi nesten samme holdning til messen også i katolske menigheter i Norge.):

I couldn’t understand a word—it was entirely in Korean—but I was deeply moved. There were no rich vestments, incense, Gregorian chant, or Renaissance polyphony. Nevertheless, I felt—as I have rarely felt in the last forty years—that this was a Mass as Mass was meant to be. The reverence was profound, the sense of being in a sacred place powerful. It was very Catholic and at the same time very Eastern. At the elevation of the consecrated Host, a gong sounded softly and everyone bowed deeply from the waist and held that posture for several seconds, until the gong sounded again. The same at the elevation of the chalice. At the “kiss of peace,” there was no shaking of hands and “superficial chumminess”. Rather, people silently bowed to those around them. Of course, bowing has always been a part of the mass, and even in the western countries we are supposed to bow at the words “by the power of the Holy Spirit, he was born of the Virgin Mary and became man” in the creed. But hardly anyone does bow over here, and the few who do make a perfunctory nod of the head. In Korea, everyone made a deep and extended bow at that part of the creed.

I dag minnes Kirken Marias smerter


Albrecht Dürer (1471-1528): Die sieben Schmerzen Mariä (ca 1496-97), Alte Pinakothek, München.

I dag minnes Kirken Jomfru Marias smerter, ei markering som vokste fram fra 1100-tallet og i hele Den katolske Kirke fra 1727. Les mer om dagen på katolsk.no. Og her er de sju smertene:

1) Den hellige Simeons profeti ved Jesu fremstilling i tempelet (Luk 2,35).

2) Flukten fra barnemorderen Herodes til Egypt (Matt 2,13-21)

3) Den tre dager lange ettersøkningen av den tolvårige Jesus i Tempelet (Luk 2,41-50)

4) Marias møte med Jesus på veien til Golgata, fremstilt i Den fjerde stasjonen i Korsveisandakten (jf Luk 23,27)

5) Jesu korsfestelse og den sorgen Maria måtte holde ut stående under korset (Joh 19,25-27)

6) Nedtakelsen av Jesu legeme fra korset, fremstilt i Den trettende stasjonen i Korsveisandakten, i kunsten fremstilt som Pietà

7) Jesu begravelse, fremstilt i Den fjortende stasjonen i Korsveisandakten.

Forlegenhet blant norske katolikker om Kirkens lære om avlat og skjærsilden?

En leser av bloggen spurte meg i dag tidlig: «Jeg kjenner jo godt til dette i teorien, men det kunne være interessant å høre mer om avlat har noen betydning for oss katolikker i Norge i dag? Har vi for tung luthersk balast til forholde oss til det? Sigrid Undset samlet visstnok på «indulgenser», men jeg føler meg faktisk alltid litt brydd når avlat kommer opp, spesielt i forhold til andre kristne. Har det gått litt ut på dato?»

Gått ut på dato har avlat (selvsagt) ikke, men min erfaring sier også at norske katolikker tenker lite på skjærsilden; på hjelp med de «timelige syndestraffene», både for seg selv og for sine kjære. Det er f.eks. sjelden at norske katolikker ber om messer lest for sine kjære avdøde, noe katolikker fra andre land og kulturer ofte gjør.

Kanskje leserne her kan komme med sine egne innspill og reaksjoner; hva tenker dere om avlat og bønn for de avdøde, og hva skal til for å gjøre oss norske katolikker mer katolske?

Presten i Hamar får ikke lov til å fungere i stillingen mens saken avgjøres i rettsapparatet

Oslo katolske bispedømme kom i går med informasjon rundt striden om sognepresten i Hamar:

Bispedømmet anket kjennelsen om gjeninntreden (i stillingen som sogneprest på Hamar) til Borgarting Lagmannsrett. Den 4. september avsa lagmannsretten kjennelse med følgende slutning:

1. Begjæringen om gjeninntreden tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, for noen instans.

Kjennelsen, som er avsagt under dissens 2-1, innebærer at presten ikke har krav på å fungere i bispedømmet mens saken pågår. Lagmannsrettens begrunnelse er prinsipiell. Den fastslår at gjeninntreden vil «innebære et betydelig inngrep i et forhold som tradisjonelt har vært underlagt kirkens indre selvstyre. En slik inngripen etter en eventuell dom i kirkens disfavør, vil være dramatisk nok. Men en slik inngripen allerede før en eventuell rettskraftig dom, er enda mer dramatisk. Særlig gjelder dette når det – slik flertallet ser det – er høyst usikkert om den endelige dommen vil være i kirkens disfavør».

Oslo katolske bispedømme er tilfreds med at lagmannsretten har forstått hvor alvorlig den katolske kirke ser på konsekvensene av Oslo tingretts beslutning. Utover dette ønsker ikke bispedømmet å kommentere saken som fortsatt ikke er endelig avgjort i rettsapparatet.

Både Vårt Land, DagenMagazinet og Hamar arbeiderblad skriver om dette, men jeg syns ikke de gjør det så klart at dette bare er en midlertidig kjennelse – inntil saken er ferdig behandla i rettssystemet.

L’Osservatore Romano tar opp igjen spørsmålet om Kirken kan akseptere hjernedød-kriteriet

I ca 40 år har «alle» godtatt hjernedødkriteriet, dvs. at man kan bli erklært død selv om hjertet fortsatt slår. Bl.a. for organdonasjon har dette vært viktig, fordi organene da kan tas svært tidlig. Nå ser det ut som at noen katolikker stiller spørsmåltegn med dette, og ønsker å gå tilbake til det gamle dødskriteriet; at hjertet slutter å slå.

I alle fall var det en artikkel i Vatikanets egen avis L’Osservatore Romano, som tok til orde for dette:
The pope’s newspaper has called into question whether cessation of brain activity is enough to certify a death. And with this, it has reopened the discussion on taking organs from «warm cadavers» while the heart is still beating. The scholars of the Pontifical Academy of Sciences are even more critical. …

Beneath the surface, however, doubts are growing in the Church. From Pius XII on, the pronouncements of the hierarchy on this question have been less clear-cut than they appear. This «ambiguity» of the Church is illustrated in an entire chapter of a book published recently in Italy: «Brain death and organ transplant. A question of legal ethics,» published by Morcelliana in Brescia. The author is Paolo Becchi, professor of the philosophy of law at the universities of Genoa and Luzern, and a pupil of a Jewish thinker who dedicated concerned reflections to the question of the end of life, Hans Jonas. According to Jonas, the new definition of death established by the Harvard report was not motivated by any real scientific advancement, but rather by interests, by the need for organs for transplants.

But it is especially in the Church that critical voices are gaining strength. Since 1989, when the Pontifical Academy of Sciences took up the question, Professor Josef Seifert, rector of the International Philosophical Academy of Liechtenstein, advanced strong objections to the definition of brain death. At that conference, Seifert’s was the only dissenting voice. But years later, when from January 3-4, 2005, the Pontifical Academy of Sciences again met to discuss the question of the «signs of death,» the positions had been reversed. The experts present – philosophers, jurists, neurologists from various countries – found themselves in agreement in maintaining that brain death is not the death of a human being, and that the criterion of brain death, not being scientifically credible, should be abandoned.

Les mer hos www.chiesa.

Er messen et minne om Jesu død eller om hans siste måltid med disiplene?

Jeg snakka nylig med noen mennesker som mente at det absolutt fineste er at presten feirer messen vendt mot folket, for da blir følelsen av fellesskap så tydelig. At messen katolsk forstått er et offer til Gud, tenkte disse katolikkene ikke mye på. Jeg husket denne samtalen da jeg nylig leste hva en katolsk prest i USA skriver om offerets betydning – i messen, og i vårt forhold til Gud.

Offer er sentralt i alle samfunn og i alle religioner, også i jødedommen, men even in the Old Testament God was indicating that this was insufficient. «Do you think I eat the flesh of goats and bullocks?» he asks.

Then he sends his Son as the one, full, final sacrifice. Suddenly all other sacrifices have meaning. They were pointers to this one human sacrifice to end all human sacrifices. The Mass is the proper re-presentation of that one, full, final sacrifice. It brings into the present moment that timeless moment and applies that benefit to one and all.

I messen bæres Kristi fullkomne offer fram for Gud, men for mange katolikker har dette sentrale poenget forsvunnet. For the problem with modern Catholicism is that modern people, thinking that human sacrifice is really rather horrific, and that the wanton, ritualistic slaughter of animals is also rather gruesome, have chucked out the religious concept of sacrifice altogether. The modernists saw it as superstitious, bloodthirsty, primitive and barbaric. The considered themselves to have moved on from such superstitious concepts as placating rather petulant and cruel gods, and wanted a different model for understanding the Mass.

The other model was there. In the Bible we have the Almighty making covenants with his people. The ancients sealed these covenants with a ritual meal. The Jews had lots of ritual meals. The Passover was just one. So this model of covenant, ritual, fellowship meal took precedence in the theology that preceded the Second Vatican Council.

Kan det være rett at nattverdsmåltiden feires for sin egen skyld, for fellesskapets skyld, heller enn som Jesu offer på korset – der måltidet hører med, men da som et offermåltid, som en konklusjon på offeret: …

I dag minnes vi Mor Teresa – 1910-1997

I dag er det mor Teresas minnedag. Hun ble født 26. august 1910 i Skopje i Makedonia, og døde i Calcutta 5. september 1997. Pave Johannes Paul II forrettet 19. oktober 2003 ved hennes saligkåringsmesse på Petersplassen, samme dag som han feiret 25-årsjubileum som pave.

Vi kan lese mye om henne på www.katolsk.no og også på det norske wikipedia. På Wikipedia leser vi bl.a.:
Hennes saligkåringssak ble åpnet før det hadde gått fem år fra hennes død, ettersom Johannes Paul II mente det var riktig å fravike den generelle regelen. For å bli saligkåret trengs et dokumentert mirakel. I 2002 anerkjente kommisjonen, bestående av både geistlige og leger, et mirakel. Den indiske kvinnen Monica Besra hadde blitt kurert for en svulst i underlivet, etter å ha bedt om Moder Teresas forbønn og lagt en medaljong med bilde av henne over svulsten. Hun hevdet selv at en lysstråle kom ut fra bildet og fjernet tumoren; kommisjonen tok ikke stilling til dette, men konstaterte at det ikke fantes noen medisinsk forklaring på at en svulst som var dokumentert med røntgenbilder og andre metoder plutselig forsvant. Før en eventuell helligkåring må nok et mirakel godkjennes.

… Mor Teresa sto på Den katolske kirkes offisielle syn på abort og kunstig prevensjon, noe som er kontroversielt blant hjelpearbeidere. Under sin tale da hun fikk Nobels fredspris sa hun: «Abort er det største onde, og fredens største fiende … For hvis en mor kan drepe sitt eget barn, hva kan forhindre oss fra å drepe oss selv eller hverandre? Ingenting.»

Vi har fire av Mor Teresas søstre i Bergen, og jeg ble godt kjent med dem mens jeg var der. Bildet under er fra SOS-festen på St. Paul skole i Bergen i 2004, siste helg i oktober hvert år, der skolen i mange år har samlet inn penger til Mor Teresas arbeid.

Å skrive helt misforstått om katolsk tro i en seriøs kristen avis er vel unødvendig?

Jeg nevnte for tre dager siden at DagenMagazinet hade presentert å skrive at «pave Benedikt XVI gir adgang til syndsforlatelse gjennom ulike gjerninger», og hvordan de da hadde kommet i skade for å sette likhetstegn mellom syndstilgivelse og avlat.

Jeg sendte dem et leser innlegg, som de i går, 4. september, trykket over hele tredje side (det må man si seg fornøyd med). Der skrev jeg:

DagenMagazinet burde kunne skrive korrekt om katolsk tro

DagenMagazinet er en avis som spesialiserer seg på kirke- og trosliv, og flere redaktører og andre ansatte er dyktige teologer. Hvorfor presenterer de likevel så mange alvorlige feil når de skriver om den katolske kirke?

Fredag 29. august skriver de i en artikkel: ”Pave Benedikt XVI gir i forbindelse med det paulinske jubelår adgang til syndsforlatelse gjennom ulike gjerninger.” Men alle som kjenner litt til katolsk teologi vet jo at en slik påstand er fullstendig feil, ja faktisk ganske meningsløs.

Vi katolikker tror nemlig at vi blir frelst av Guds nåde, ikke ved egne gjerninger. I Den katolske kirkes katekisme leser vi bl.a i § 1996: ”Vår rettferdiggjørelse kommer fra Guds nåde. Nåden er den velvilje, den uforskyldte hjelp som Gud gir oss til å besvare hans kall: bli Hans barn, få barnekår hos Ham, ha del i den guddommelige natur, i det evige liv.”

Ja, vi bekjenner faktisk at vi blir frelst sola gratia,

Erkebiskopen av San Francisco, George H. Niederauer, har uttalt seg om politiker som går inn for fri abort

Jeg nevnte tidligere at den katolske ‘Speaker of the House of Representatives’ i USA uttalte seg for fri abort. Mange (bl.a. mange biskoper) har allerede uttalt seg om dette, og korrigert den feilaktige presentasjonen av katolsk syn på abort som kom fram i hennes uttalelser, og nå har hennes egen biskop, erkebiskop George H. Niederauer i San Francisco, sagt sitt.

Han presiserer at Kirken er klart mot abort, han refererer til svært mange reaksjoner fra katolikker (som mener at slike offentlige uttalelser utelukker fra å motta nattverden), og han ender opp med å invitere ‘speaker’ Nancy Pelosi til samtale om dette temaet. Noen hadde ønska tydeligere tale fra erkebiskopen, men samtidig kan/bør ikke en biskop (eller prest) utelukke noen fra nattverden uten å ha snakket personlig med dem først. Vi får nå vente å se hva som blir konklusjonen av samtalen. Her er litt av det erkebiskopen skriver:

Last month, in two televised interviews and a subsequent statement released through her office, Nancy Pelosi, Speaker of the U.S. House of Representatives and a Catholic residing in the Archdiocese of San Francisco, made remarks that are in serious conflict with the teachings of the Catholic Church about abortion. It is my responsibility as Archbishop of San Francisco to teach clearly what Christ in his Church teaches about faith and morals, and to oppose erroneous, misleading and confusing positions when they are advanced. …

Since August 24th many Catholics have written me letters and sent me e-mails in which they expressed their dismay and concern about the Speaker’s remarks. Very often they moved on to a question that caused much discussion during the 2004 campaign: Is it necessary to deny Holy Communion to some Catholics in public life because of their public support for abortion on demand? I want to address that question in the light of the 2004 statement of the U.S. bishops, «Catholics in Political Life,» and their 2006 statement on preparing to receive Christ worthily in the Eucharist …

I regret the necessity of addressing these issues in so public a forum, but the widespread consternation among Catholics made it unavoidable. Speaker Pelosi has often said how highly she values her Catholic faith, and how much it is a source of joy for her. Accordingly, as her pastor, I am writing to invite her into a conversation with me about these matters. It is my obligation to teach forthrightly and to shepherd caringly, and that is my intent. Let us pray together that the Holy Spirit will guide us all toward a more profound understanding and appreciation for human life, and toward a resolution of these differences in truth and charity and peace.

Les erkebiskopens brev her, og les Father Z.’s kommenterer og diskusjonen på hans blog.

Jeg har måttet skrive et nytt leserinnlegg til DagenMagazinet

Fredag 29. august hadde avisa DagenMagazinet en artikkel om avlat. (Jeg pleier å lese avisa på biblioteket hver tirsdag, og så ikke dette før i dag.) Her kan man trygt si at den katolske tro er svært feilaktig presentert. Jeg har nettopp skrevet ferdig et leserinnlegg, som jeg (presenterer her senere, og) avslutter slik: «Jeg vil foreslå at DagenMagazinet studerer det vår Kirke sier om avlat, syndstilgivelse, messeoffer og andre sentrale emner, presenter våre synspunkter korrekt i avisa – og selvsagt også viser hvordan man er uenig. Men å skrive helt misforstått om katolsk tro i en seriøs kristen avis er vel unødvendig?»

Pave Benedikt XVI gir i forbindelse med «det paulinske jubelår» adgang til syndsforlatelse gjennom ulike gjerninger. Norske kristenledere understreker at dette er i strid med Bibelen.

I sitt dekret av 10. mai i år har paven gitt spesielle retningslinjer for hvordan man kan oppnå «fullkommen avlat» eller syndsforlatelse i det paulinske jubelåret som går fra 28. juni i år og til 29. juni 2009.

Så beskrives betingelsene for avlat ganske detaljert (det tar jeg ikke med her), før informasjonstjenestens pastor Pål Bratbak intervjues, men han har nok ikke hatt anelse om at avisa setter likhetstegn mellom avlat og syndstilgivelse: …

To lutherske bibelteologer har forelest for paven – og et Ratzinger-institutt skal opprettes

Som vanlig tidlig i september møtes kardinal Ratzingers tidligere studenter, hans «Schülerkreis”. I år hadde de invitert to lutherske bibelteologer, Martin Hengel og Peter Stuhlmacher, til å forelese – begge professorer ved universitetet i Tübingen, der Ratzinger underviste på 60-tallet.

… the topic was «the historicity of the Gospel narratives and the particular topic of Jesus’ consciousness of the significance of his own pending death

It added that Benedict XVI, who is in the process of writing the second volume of his book «Jesus of Nazareth,» took part in the «lively discussion […] with the same frankness, humor, and clarity that marked all his university seminars and colloquia.»

For the first time ever, doctoral students who are researching the Pope’s theology were invited to meet the Pontiff and his former students. Some 17 young theologians presented their research projects at two sessions this weekend, which the circle said marked «the beginning of a new generation of Ratzinger students.»

Det er også blitt opplyst at et institutt for å fremme studier av Ratzingers tanker og skrifter skal opprettes – i München 12. november. LES MER HOS ZENIT.

Msgr Gamber om hva som burde og ikke burde ha blitt forandret i messen

Når jeg nå på nytt leser Msgr Klaus Gambers bok om liturgireformen, oppdager jeg at mye av det pave Benedikt har innført av forandringer i messen de siste par åra står i denne boka – som ble skrevet for ca 25 år siden.

I sitatet fra boka (s 60-61) under er det tydelig at han gjerne ønsker at bibeltekstene leses direkte på morsmålet, antallet lesninger må gjenre økes (litt), de bør leses vendt mot folket (men i resten av messen må presten vende seg mot Gud (SE HER), folkets forbønner må gjerne være med og også salmer må gjerne synges.

What exactly did the new liturgy do to bring about the «active participation» of the faithful that had been intended by the Council? The obvious answer is: Nothing – at least nothing that could not have been achieved without making major changes to the traditional rite. Scriptural readings presented in the vernacular, even the practice of offering more than one reading from Scripture on Sundays; the reading of scriptural texts as serials that continue through the week; bringing back the General Intercessions before the Offertory, along with choral chants; the singing of Church hymns and songs – all these would have been good ways to have the faithful more actively participate in liturgical worship.

But to use the vernacular exclusively in liturgical worship was not a change stipulated in Article 36 of the Liturgy Commission’s instructions … Finally, the relevant document of the Liturgical Commission makes no mention that Latin choral chant should be abolished.

Unfortunately, and in summary, the Council’s urging in Article 23 that «there must be no innovations unless the good of the Church genuinely and certainly requires them» has been widely ignored, and the reforms that have been implemented were not confined to what is sensible and necessary. More and more change was demanded; people in the Church wanted to be more open to some very controversial ideas of the New Theology; and finally, the Church was to show itself opening up to the modern world.

Although the argument is used over and over again by the people responsible for creating the new Mass, they cannot claim that what they have done is what the Council actually wanted. The instructions given by the Liturgy Commission were general in nature, and they opened up many possible ways for implementing what the Commission had stipulated, but one statement we can make with certainty is that the new Ordo of the Mass that has now emerged would not have been endorsed by the majority of the Council Fathers.

Sosiologiske aspekter ved versus populum feiring av messen

Jeg leser nå (på nytt) i Msgr Klaus Gambers kjente bok fra 80-tallet (utgitt på engelsk 1993): «The Reform of the Roman Liturgy. Its Problems and Background.»

Her skriver han mye om hva som har vært godt og hva som har vært feilslått i de siste hundre års liturgforandringer. Han skriver mye om misforståelsen (som han mener det er) om at presten skal vende seg mot folket når han feirer messen. (Presten må absolutt stå vendt mot folket under hele ordets del, mener han, men ikke under bønnene, da bør han vende seg mot Gud.) Bl.a. skriver han følgende nokså sjokkerende ting om en sosiologisk vurdering av hva som skjer når presten feirer messen vendt mot folket (sitat fra s 85-89):

We now turn to examine the sociological aspect of the celebration versus populum. The professor of sociology W. Siebel, in his work, Liturgie als Angebot (Liturgy as an Offer), expresses his belief that the priest facing the people «represents the best and primary symbol of the new spirit in liturgy.» He continues,

… the practice (of the priest facing the other way) that had been in use before gave the impression that the priest was the leader and representative of the faithful acting as a spokesperson for the faithful, like Moses on Mount Sinai. The faithful assumed the role of sending a message (prayer, adoration, sacrifice); the priest functioned as the leader delivering the message; God as the recipient of the message.

In his new role, continues Siebel, the priest

hardly continues to function as the representative of the faithful, but as an actor who plays God’s role, at least during the central part of the Mass, similar to what is played out in Oberammergau and other religious plays.

Siebel draws this conclusion:

This new turn of events having changed the priest into an actor expected to play the role of Christ on stage, in the re-enactment of the Last Supper, makes the persons of Christ and the priest merge in a way that heretofore had been impermissible.

Siebel explains the readiness with which almost all priests accepted the versus populum celebration:

The considerable level of insecurity and loneliness experienced by the priest naturally brings about a search for new emotional support structures. A part of this emotional support is the support provided by the faithful. Yet, this support also leads to a new form of dependency: the dependency of the actor on his audience.

In his article, «Pubertätserscheinungen in der Katholischen Kirche» (Signs of Puberty in the Catholic Church»), K. G. Rey observes in a similar way:

Erkebiskop Egan i New York med enda sterkere ord mot fri abort

I dag har også kardinal Edward Egan, erkebiskop av New York, kommet med ei pressemelding om uttalelsene til den katolske ‘Speaker of the House of Representatives’. Han bruker et svært sterkt språk, og til forskjell fra de andre biskopene (se her) er ikke hans hovedpoeng at Pelosi feilaktig har presentert den katolske tro og historie, men at ingen mennesker som er villige til å se, og som er ærlige, kan forsette å drepe barna i mors liv. Les selv:

STATEMENT OF HIS EMINENCE, EDWARD CARDINAL EGAN CONCERNING REMARKS MADE BY THE SPEAKER OF THE HOUSE OF REPRESENTATIVES

Like many other citizens of this nation, I was shocked to learn that the Speaker of the House of Representatives of the United States of America would make the kind of statements that were made to Mr. Tom Brokaw of NBC-TV on Sunday, August 24, 2008. What the Speaker had to say about theologians and their positions regarding abortion was not only misinformed; it was also, and especially, utterly incredible in this day and age.

We are blessed in the 21st century with crystal-clear photographs and action films of the living realities within their pregnant mothers. No one with the slightest measure of integrity or honor could fail to know what these marvelous beings manifestly, clearly, and obviously are, as they smile and wave into the world outside the womb. In simplest terms, they are human beings with an inalienable right to live, a right that the Speaker of the House of Representatives is bound to defend at all costs for the most basic of ethical reasons. They are not parts of their mothers, and what they are depends not at all upon the opinions of theologians of any faith. Anyone who dares to defend that they may be legitimately killed because another human being “chooses” to do so or for any other equally ridiculous reason should not be providing leadership in a civilized democracy worthy of the name.

Edward Cardinal Egan
Archbishop of New York
August 26, 2008

————

En kort kommentar viser kanskje hvordan katolikker i USA opplever disse klare uttalelene fra biskopene (som de ikke alltid venter seg så mye av):
Overall, the official response to this has been amazing to me. I never expected that the sleeping giants of american catholicism could really be roused. Now, will they stay awake?

De amerikanske biskopene uttaler seg svært tydelig om abort

Etter valget av en katolske visepresidentkandidat som er for fri abort, har også den katolske Speaker of the House of Representatives (kan sammenlignes delvis med norsk Stortingspresident) uttalt seg om at katolske politikere her må følge sin egen samvittighet, «siden Kirkens lære om abort ganske uklar og ny». Denne uttalsen har ført til svært mange og sterke reaksjoner, faktisk har den amerkanske bispekonferansen offisielt sagt følgende:

Cardinal Justin F. Rigali, chairman of the U.S. Bishops’ Committee on Pro-Life Activities, and Bishop William E. Lori, chairman of the U.S. Bishops’ Committee on Doctrine, have issued the following statement:

In the course of a “Meet the Press” interview on abortion and other public issues on August 24, 2008, House Speaker Nancy Pelosi misrepresented the history and nature of the authentic teaching of the Catholic Church against abortion.

The Church has always taught that human life deserves respect from its very beginning and that procured abortion is a grave moral evil. In the Middle Ages, uninformed and inadequate theories about embryology led some theologians to speculate that specifically human life capable of receiving an immortal soul may not exist until a few weeks into pregnancy. While in canon law these theories led to a distinction in penalties between very early and later abortions, the Church’s moral teaching never justified or permitted abortion at any stage of development.

These mistaken biological theories became obsolete over 150 years ago when scientists discovered that a new human individual comes into being from the union of sperm and egg at fertilization. In keeping with this modern understanding, the Church has long taught that from the time of conception (fertilization), each member of the human species must be given the full respect due to a human person, beginning with respect for the fundamental right to life.

Her er selve intervjuet med (House Speaker) Nancy Pelosi …

Har du noen gang hørt noen snakke latin?

Nå har du sjansen. Den tyske/østerriske/sveitsiske kringkasingen, 3sat, hadde nylig en temadag om Romerriket, der de hadde et program som fullt og helt var på latin. (NB den tyske uttalen av latin er mer klassisk enn italiensk, der f.eks. bokstaven ‘c’ uttales ‘k’ også foran fremre vokaler.)

Programmet forteller om ting som skjer i Roma, bl.a. om den tradisjonelle latinske messen som nå feires der regelmessig av FSSP. Programmet er teksta på tysk.

Se og hør programmet her.

Skroll til toppen