Sannsynligvis ukjent for mange i Norge (men også kjent av mennesker over hele verden) er det at www.katolsk.no i over ti år har hatt en komplett oversikt over NETTSIDER til alle katolske bispedømmer i hele verden. Jeg har besøkt sidene hver gang jeg har trengt info om Kirken, i USA eller Italia etc. Jeg abonnerer på Googles nyheter på en del begreper, og ble derfor i dag minnet om siden som ligger på http://www.katolsk.no/utenriks/liste_en.htm
Etter 19. dager var den 5. bispekonferansen for Latin-Amerika og Karibia (CELAM) ferdig i går. De hadde vært samlet i Aparecida i Brasil, 162 biskoper, 81 andre deltakere og 23 observatører og teologiske rådgivere. John Allen skriver at det var vanskelig å oppsummere konferansen (og å si om mye positivt hadde skjedd elelr ikke), selv om det var tydelig at temaene om manglende pastoralt arbeid i lang tid har ført til at mange mennesker er blitt protestanter (eller mistet troen helt), og at frigjøringsteologien ikke er avgått ved døden, selv om den er blitt modifisert.
Men han gjør likevel et forsøk på å oppsummere det som skjedde i fem punkter:
* A frank admission from the bishops that 500 years of Roman Catholicism as a near-monopoly in Latin America in some ways put the church to sleep, leaving it content with the formal externals of religion such as baptism, but often failing to impart any real sense of personal faith;
* A consequent call for a «Great Continental Mission,» driven by old-fashioned, door-to-door pastoral outreach, rather than sitting around in parishes and waiting for people to show up. (Brazilian Cardinal Claudio Hummes used the much less euphonic phrase «domiciliary missionary visits,» but it amounts to the same thing);
* A more ecumenical tone than has often been the case in Latin America, recognizing that in light of growing secularization and a sometimes hostile political climate, the various Christian churches need to stand together;
* A deeper ecological awareness;
* A cautious embrace of the core legacy of liberation theology, including the option for the poor, the concept of structural sin, ecclesial base communities, and the «see-judge-act» method of social discernment, though always in the context of the primacy of individual holiness, as well as clarity about the church’s proclamation of Jesus Christ as the Son of God and lone Savior of the world.
Dette er et spørsmål som diskuteres mye i store deler av verden, men lite i Norge. (Bortsett visse kontroverser i Den norske kirke rundt spørsmålet om nattverdnekt for personer som utfører eller aktivt støtter fri abort. Daværende kapellan i Øksnes, Jon Syver Norbye, er her det mest kjente eksempelet, da han i 1992 ønsket å øve kirketukt mot en lege som aktivt støttet fri abort, men ikke fikk støtte av sin biskop.) I USA har man ganske grundig diskutert om katolske politikere som aktivt støtter fri abort fortsatt kan motta nattverden. Og ved pavens reise til Brasil nå nylig ble han spurt om akkurat dette, og svarte bekreftende at slike personer ikke burde motta nattverden. Dette svaret ble så mildnet litt av Vatikanets pressekontor, og mange syntes det var underlig at paven skulle sensureres – av Vatikanet!
I en artikkel: Catholic Politicians and Excommunication på First Things nettsider diskuteres denne saken på en intelligent måte. Det er svært klargjørende at man begynner med det moralske spørsmålet, før man går over til kirkerettslige diskusjoner. Les selv:
To start at the beginning, as a matter of Catholic moral theology (which is prior to any question of canon law), a Catholic who commits a grave sin separates himself from the Body of Christ and imperils his immortal soul. This applies to all grave sins of whatever nature; there is nothing special about abortion here. Until a person who commits such a sin repents and does penance, he ought not receive communion. This is because, Whoever eats the bread or drinks the cup of the Lord unworthily sins against the body and blood of the Lord (1 Cor. 11:27). This is a moral prohibition in moral theology, not a legal punishment under canon law.
Canon law becomes relevant because the Church has chosen to impose penalties for certain forms of wrongdoing in order to create additional incentives for the offender to repent. Such is the primary purpose even of the extreme penalty of excommunication, which denies the subject person access to the sacraments. Now, the Church generally imposes such canonical penalties as the result of a judicial process, much as the state imposes a term of imprisonment through the sentence of a judge. … …
The issue of excommunication persists, however, because canon law treats abortion much more severely than most other kinds of wrongdoing. It imposes on the canonical crime of procuring an abortion a so-called latae sententiae excommunication (canon 1398). An excommunication latae sententiae attaches to the offender merely because he has performed the prohibited action and without any judicial action by the Church—indeed without any further action by anyone whatsoever. The penalty is imposed automatically, or, as an American lawyer might say, by operation of law. Ecclesiastical authority will, at most, take note of the fact that the wrongdoer has incurred the penalty. That is precisely what the Mexican bishops were doing when they said that the legislators voting to legalize abortion had excommunicated themselves, and this is what Pope Benedict was acknowledging as well, at least until the Vatican Secretariat of State decided that, although Pilate wrote what he wrote, Benedict didn’t say what he said.
«I Pettersens tekst kan man se hvordan filosofi blir brukt for egne ideologiske mål, nemlig å løsrive ekteskapet fra ”det heterofile monopolet”. Det er en farlig ting, spesielt når det benyttes i en regjerings høringsnotat. Man kan være uenig i saken, men av et høringsnotat kan man forvente seg en noe mer nøytral beskrivelse av åndshistoriens tanker om temaet. Det faktum at en slik tekst utgjør en stor del av regjerings høringsnotat burde få alarmklokkene til å ringe, spesielt hos homofile. Hvis Pettersens mangelfulle og filosofisk uholdbare tekst er teorien bak likekjønnede ekteskap, tror jeg nemlig en del homofile vil føle seg krenket, og det med rette!»
Dette skriver St. Olav tidsskrifts redaktør Henrik Holm i gårsdagens Vårt Land, som en kommentar til et notat i regjeringens høringsnotat om felles ekteskapslov for likekjønnede og ulikekjønnede par: Hva er et ekteskap? Noen refleksjoner, skrevet av Tove Pettersen.
Henrik Holm avslutter sin artikkel slik jeg gjengir i første avsnitt, men skriver bl.a. også dette:
1. Pettersen bruker eksempler på homofil praksis i historien som argument. Men er det ikke heller en filosofs oppgave å metodisk sett se bort fra en historisk utvikling og sosiologi for å belyse en konkret sak? Filosofien er fri fordi den stiller det allmenne spørsmål om hva et ekteskap er. Først når dette allmenne spørsmål står i sentrum, kan man henvende seg til historien for å se hva de tenkte om saken. Men at historien skal bli til et kriterium for rett og galt, er filosofisk nonsens: Fordi det fantes ”boy wives” i antikken og ”female husbands” i Afrika, er likekjønnede ekteskap en god ting i dag? …
2. Etter å ha beskrevet Hegels tanker om ekteskapets grunn i samfunnet, konkluderer Pettersen: ”Selv om Hegel i sin analyse forutsetter at ekteskapet er en relasjon mellom mann og kvinne, må ikke hans tanker om familien og ekteskapet nødvendigvis forkastes selv om partene i ekteskapet har samme kjønn”. Et slikt utsagn er å ta Hegels filosofi til inntekt for egen ideologi om ekteskapet. Historien har mange eksempler på en slikfremgangsmåte, spesielt fra totalitære regimer som vi ikke liker å sammenligne oss med. … …
5. Spørsmålet om hvorvidt det er bra for barn å vokse opp hos likekjønnede, vil ikke Pettersen berøre, men det er noe ”empirisk forskning må gi svar på”. Har Pettersen glemt at barn nødvendigvis har en kjødelig mor og far? Lever ikke ethvert barn av kjærligheten til foreldrene? Eller er barn bare noe som kan kastes rundt etter voksne menneskers behov? Man savner tanker om barns menneskerettighet til å ha en mor og en far. Barn kan ikke brukes til å tilfredsstille voksnes behov etter barn. Her taler naturen en klarere tale enn Pettersens konstruktivistiske ideologi!
Jeg tok nylig med noe av dominikanerpater Arnfinn Haram i en interessant kronikk i tirsdagens Vårt Land. Her er litt mer av hans artikkel:
Når kyrkja ”forkynner Herrens død” (1 Kor 11, 26) gjennom Ordet og feiringa av eukaristien (nattverden), vert krafta frå Kristi kross proklamert som nærverande og verksam midt i vår røyndom – og slik dreg Kristus, gjennom kyrkja, stadig menneska inn i samfunnet med Faderen. Kyrkja skal i fylgje sitt vesen verkeleggjere denne dragande og kallande rørsla i Kristi forløysingsverk. Der dette ikkje manifesterer seg, er det inga kyrkje.
Den allmennkyrkjelege ekklesiologien held difor fast ved at kyrkja si urform er nattverdfeiringa – som alltid inkluderer og førutset ei levande forkynning av Ordet og den apostoliske Kristus-bodskapen. Det er også dette som kling igjen i dei lutherske vedkjenningsskriftene når dei seier at ”kyrkja er forsamlinga av dei heilage der evangeliet vert rett forkynt og sakramenta rett forvalta” (CA 7). Kyrkja er altså noko meir og noko anna enn eit tilbod om lausrivne kyrkjelege handlingar. Desse handlingane har berre meining som innføring i nattverdfeiringa. Vi vert døypte og konfirmerte for å ta del i nattverdfeiringa, og kyrkjeleg ekteskapsvigsle og gravferdpraksis førutset den konkrete kyrkjelege fellesskapen som nattverdfeiringa er. Kyrkja bør sjølvsagt strekkje seg langt i praktiseringa av dette for å kome i møte dei som av ulike grunnar ikkje tek del i nattverden; men alarmen må gå når unntaket vert regelen og gjort til eit prinsipp i sjølve kyrkjeordninga.
Forståinga av nattverdfeiringa som konstituerande for kyrkja synest framand for tradisjonell norsk-luthersk kyrkjetenkjing. Det har med kyrkjesynet å gjere, men det har og å gjere med korleis ein ser på nattverdsakramentet. Ein forstår nattverden primært som eit ”nådemiddel” for den einskilde truande. Trua og frelsa er individet si sak og mennesket tek imot frelsa gjennom Ordet og sakramenta. Dei ulike nådemidla sin eigenart vert ikkje så viktig – for det dreiar seg uansett om einskildmennesket si frelsestileigning. Sjølv om nattverden vert feira i kyrkjelydens fellesskap, er det den einskilde nattverdsgjesten som eigentleg står i fokus og ”hentar ut” nåden ved å ta i mot nattverdelementa. …
Erling Rimehaug skrev i Vårt Land sist uke en artikkel med en trist overskrift og ingress: Slutten for kristne mellom elvene? Mens vi feiret 17. mai, rømte irakiske kristne fra hjemmene sine etter å ha fått krav fra væpnede islamister om å omvende seg.
– Ved Babylons floder satt vi og gråt, står det i Bibelen. Det var de deporterte jødene som gråt av lengsel etter Jerusalem. I dag er det de kristne som gråter i landet mellom elvene. De har overlevd 1.400 år med muslimsk styre. Nå er de i ferd med å bukke under.
Den katolske kirke i Norge har de siste årene tatt i mot mange av disse kristne, som er katolikker og kalles kaldeiske. Senest for et par dager siden hørte jeg om et par nye familier av disse innefor vår egen menighets grenser. Rimehaug skriver bl.a. dette:
De siste ukene har representanter for en muslimsk væpnet gruppe, sammen med sjeiken fra en lokal moské, gått rundt til alle kristne familier i bydelen Dora sørøst i Bagdad. I denne forholdsvis fattige bydelen bor de fleste kristne i den irakiske hovedstaden.
Ifølge det katolske nyhetsbyrået AINA har de kristne fått beskjed om å betale den tradisjonelle skatten for ikke-muslimer (jizya), som ble satt til omtrent 1.500 norske kroner – en astronomisk sum for fattige irakere. Hvis de ikke betalte, fikk de tre valg: Komme til moskeen og omvende seg, forlate hjemmet uten å ta med seg noen eiendeler, eller å bli drept. … ..
Aksjonene mot de kristne i Bagdad kommer etter lang tids trakassering av den kristne minoriteten i landet. Kristne kvinner blir truet til å gå med slør, eller banket opp om de ikke gjør det, kristne blir kidnappet med krav om løsepenger, de blir jaget hjemmefra og drept. Flere ganger er kirker brent.
I begynnelsen av mai gikk den irakiske patriarken Emmanuel III Delly ut med skarp kritikk av regjeringen fordi den ikke gjør noe for å stanse forfølgelsen av de kristne. … Tirsdag gikk den irakiske regjeringen til det uvanlige skritt å offentliggjøre en erklæring mot trusler og deportasjoner av irakiske kristne. Dette er i strid med ortodoks islamsk lære, sier regjeringen, og lover de kristne all mulig støtte. Dessverre er det siste bare tomme ord. Den irakiske regjeringen har overhodet ingen kontroll over situasjonen i områdene der de kristne bor, og har ikke løftet en finger for å hjelpe dem. … …
Det som i alle fall er sikkert, er at den syriske-ortodokse kirke er en av verdens eldste. … … De syriskortodokse, eller assyrerne som de gjerne kaller seg selv, bor i Nord-Irak og Syria. I Tyrkia bodde også mange, men de ble utryddet av Atatürks nasjonalister, på samme måte som armenerne.
De fleste irakiske kristne kalles imidlertid kaldeere – det vil si at de gjør assyrernes historiske rival, babylonerne, til sine aner. Den kaldeiske kirken oppsto på 1700-tallet da en del av den syriske kirken sluttet seg til pavekirken. Til tross for disse historiske skillene er det i dag nære bånd mellom de assyriske og de kaldeiske kristne, presset som de har vært både av islam og av Saddam Husseins styre.
”Kyrkja er noko meir og noko anna enn eit tilbod om lausrivne kyrkjelege handlingar.” Dette skriv dominikanerpater Arnfinn Haram i en interessant kronikk i dagens Vårt Land. Her følger litt av hans artikkel:
Det har vore interessant og tankevekkjande å fylgje med i debatten om statskyrkjeordninga. Det et ein debatt som sjølvsagt vedgår andre enn statskyrkja sine medlemer – fordi det har å gjere med religionen sin offentlege plass og med trussamfunna si rolle i samfunnet.
Debatt og meiningsbryting kring desse spørsmåla er bra, samstundes som det synleggjer mangelen på ei meir djuptgåande tenking om kva kyrkja eigentleg er; det eg vil kalle det ”ekklesiologiske vakuumet” i statskyrkjedebatten. Det er uheldig at desse spørsmåla vert pressa av den reint politiske og kyrkjepolitiske problematikken, noko som sjølvsagt er forståeleg når det gjeld eit kyrkjesamfunn med sterke band til det etablerte samfunnet.
Eg skulle ynskje at både teologar av profesjon og ”truande og tenkjande” lekfolk innan Den norske Kyrkja ville våge å bryte ut av denne trollkrinsen og vende attende til det som er teologien sine kjelder også når det gjeld læra om kyrkja. Våg å bruke den bibelske terminologien: Kyrkja er Guds folk, Guds tempel, Guds husfolk, Kristi brud, Kristi lekam. Ho er såleis intimt knytt til sjølve frelsesmysteriet. Ved Anden, ved den levande forkynninga av Ordet, ved karismaene (nådegåvene) og dei ulike embeta, ved feiringa av sakramenta og liturgien og ved den konkrete sosiale (diakonale) fellesskapen lever den oppstandne Kristus midt i verda og kallar alle til å ta i mot sitt frelsesverk.
Difor kan kyrkja ikkje reduserast til ein offentleg institusjon for religiøs ”stadfesting” av folks liv. Kyrkja skal omskape og nyskape både einskildmenneske og samfunnsliv. Ho er ikkje berre ei ”utoverrørsle”; ho ”går ut” for å ”samle inn”, for å dra menneska og heile skapningen attende til Faderen. Også i Kristi liv og gjeming er der ei rørsle innover og oppover som vi ofte gløymer. Kristus vart send til verda for å føre verda attende til Faderen. Gud vart menneske for at mennesket skulle verte Gud, seier kyrkjefedrane. Altså guddomleggjort – eller heilaggjort, for å seie det på vestkyrkjeleg vis.
Litt mer av artikkelen kommer snart.
Pave Benedikt ba pinsedag sammen med de troende på Petersplassen, som han gjør (nesten) hver søndag, og han kom med et kort, men klart og presist pinsebuskap:
Kjære brødre og søstre
I dag feirer vi den store pinsefesten, og gjennom dagens tekster gjenopplever vi Kirkens fødsel slik Lukas beskriver den i Apostlenes gjerninger (2:1-13). Femti dager etter påske kom Den Hellige Ånd ned over alle disiplene som var samlet i bønn sammen med Maria, Jesu mor og med de tolv apostlene (cf. Acts 1:14; 2,1).
We can say, therefore, that the Church had its solemn beginning with the descent of the Holy Spirit. In this extraordinary event we find the essential and qualifying marks of the Church: the Church is one, like the community of Pentecost, which was united in prayer and «of one mind»: «it had but one heart and one soul» (Acts 4:32).
The Church is holy, not because of its own merits, but because, animated by the Holy Spirit, it keeps its gazed fixed upon Christ to become conformed to him and his love. The Church is catholic because the Gospel is destined for all people and for this reason, already at the beginning, the Holy Spirit gives the Church the ability to speak in different tongues. The Church is apostolic because, built upon the foundation of the apostles, it faithfully conserves their teaching through the uninterrupted chain of apostolic succession.
The Church, moreover, is missionary by its nature, and from the day of Pentecost the Holy Spirit does not cease to move it along the roads of the world to the ends of the earth and to the end of time. This reality, which we can verify in every epoch, is already anticipated in the Book of Acts, in which the passage of the Gospel from the Jews to the pagans, from Jerusalem to Rome, is described.
Rome represents the pagan world and therefore all peoples who are outside the ancient people of God. In fact, the Acts conclude with the arrival of the Gospel in Rome. We can say, then, that Rome is the concrete name of the catholicity and missionary spirit of the Church; it expresses fidelity to the origins, to the Church of all times, to a Church that speaks in all languages and goes out to meet every culture.
Dear brothers and sisters, the first Pentecost happened when Mary Most Holy was present among the disciples in the cenacle in Jerusalem and prayed. Today also we entrust ourselves to her maternal intercession so that the Holy Spirit descend abundantly upon the Church of our time and fill the hearts of all the faithful and enkindle in them — in us — the fire of his love.
Da Herren gav disiplene makt til å gjenføde mennesker til Gud, sa han til dem: ”Gå ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn». Det var denne Ånd han ved profetene hadde lovet ”i de siste dager å utøse over … sine treller og tjenestekvinner slik at de taler profetisk». Derfor var det også at Ånden steg ned over Guds Sønn da han var blitt Menneskesønn. Sammen med ham vennet Ånden seg til å bo i mennesker, til å hvile over mennesker og ta bolig i Guds skapning. Den gjør Faderens vilje i dem og fornyer dem fra å være den gamle skapning til å bli Kristi nye skapning. Det var denne Ånd David bad om for menneskeslekten da han sa: ”Styrk meg med din styrende Ånd».
Det var denne Ånd Lukas sier steg ned over disiplene pinsedag etter Herrens himmelferd. Den hadde makt til å føre alle folkeslag inn til livet og å inngå en ny pakt med dem. Derfor sang de på alle tungemål med én røst en lovsang til Gud. Ånden førte sammen fjerntliggende stammer og bar frem til Faderen førstegrødeoffer av alle folkeslag. Derfor var det Herren lovet at han ville sende en Talsmann for å tilpasse oss til Gud. …
Jeg er glad for at St Olav tidsskrift i sitt siste nummer har med en artikkel om evolusjonsteorien og katolsk tro, skrevet av redaktør Henrik Holm. Her tar jeg meg noen utdrag av artikkelen.
7. september 2005 kom kardinal Schönborn (fra Wien) med en artikkel i New York Times som frembrakte sterke reaksjoner. Artikkelen heter «Finding design in evolution». Den er en rettelse av den påstand at Den katolske kirke støtter neodarwinismen når den fremhever at evolusjonsteorien er mer enn en hypotese. Å mene noe slikt er en misforståelse, forklarer kardinal Schönborn ved å henvise til sentrale utsagn av Johannes Paul II og Benedikt W. Hans tese er klar: Den katolske kirke kan akseptere evolusjonslæren som vitenskapelig teori hvis den ikke utelukker at det finnes en plan, en mening, fornuft bak det hele. Evolusjon som tilfeldige forandringer og naturlig seleksjon, uten plan og mål, er ikke fornuftig og overhodet ikke i overensstemmelse med Kirkens lære.
Schönborns hovedanliggende er å vise at skapelse og evolusjon ikke er motsetninger. Når evolusjonsteorien derimot gjøres om til en verdensanskuelse som ikke gir rom for andre måter å betrakte virkeligheten på, er det at den selv mister sin plausibilitet. … …
Artikkelen utløste en debatt som gav kardinal Schönborn anledning til å klargjøre og fordype sitt standpunkt på mange måter; gjennom intervjuer, foredrag, avisinnlegg og katekese i Stephansdomen i Wien. Denne katekesen er nå kommet ut i bokform. Christoph kardinal Schönborn, Ziel oder Zufall? Schöpfung und Evolution aus der Sicht eines vernüftigen Glaubens, Herder 2007. Tittelen kan oversettes slik: Mål eller tilfeldighet? Skapelse og evolusjon ut i fra synspunktet fornuftig tro.
Et møte i september 2006, arrangert av kardinal Ratzingers elevkrets, fikk meget stor betydning for den videre diskusjonen om temaet. …
Evolusjon og fornuft – en artikkel i St. Olav tidsskriftLes mer »
Jeg fikk i dag St. Olav tidsskrift, nr. 5 2007, i posten, og det inneholder flere interessante artikler. Her er innholdsfortegnelsen:
Redaktørens hjørne: Tradisjonsløshet Av Henrik Hohn
Polen ‑ «Nasjonenes Kristus» Av Jahn Otto Johansen
Dronning Josefine ‑ 200 år (14. mars 1807 ‑ 7. juli 1876). Preken ved biskop Bernt Eidsvig
Drottning Josefina ‑ en katolsk furstinna i det protestantiska Norden Av Yvonne Maria Werner
Del II: Et minne til minne om kvinnene i Emmaus‑kommuniteten i Plessis‑Trevise . Av Reidun Iversen
Kvinner i Kirken Av Rønnaug Aaberg Andresen
Forholdet mellom skapelse og evolusjon ‑ et spørsmål om fornuft Av Henrik Hohn
In memorlam: Per Bjørn Halvorsen Av Lars Roar Langslet
Leserinnlegg: Sannheten kom som et dikt Av Per Bang
Alvorlig talt: Ad fontes Av Janne Haaland Matlary
Debatt og Blikk i arkivet
Blikk på tiden: Aktualitet Av Henrik Holm
Om et par dager feirer vi pinse og jeg sitter i dag og forbereder min preken for denne dagen. (Jeg skal ha tre pinsemesser i år, men på tre ulike plasser, så jeg hartenkt å snakke om stort sett det samme hver gang.) Som en del av forberedlsen har seg sett på dagens/messens bønner disse dagene:
Torsdag før pinse
Herre, la din Ånd komme med kraft og utøse sine gaver over oss. Han gi oss et hjerte som er deg til behag, og gjøre oss rede til å føge din vilje. Ved Kristus, vår Herre. Amen.
Fredag før pinse
Allmektige Gud, da du herliggjorde din Salvede og opplyste oss ved din Hellige Ånd, åpnet du for oss evighetens porter. Hjelp oss som har fått del i så stor en gave, å styrkes i troen og vokse i kjærlighet. Ved Kristus, vår Herre. Amen.
Lørdag før pinse
Allmektige Gud, da du herliggjorde din Salvede og opplyste oss ved din Hellige Ånd, åpnet du for oss evighetens porter. Hjelp oss som har fått del i så stor en gave, å styrkes i troen og vokse i kjærlighet. Ved Kristus, vår Herre. Amen.
Pinsevigilien
Allmektige, evige Gud, du har villet at påskens mysterium skulle fullbyrdes i pinsens åpenbaring. Gi at folkeslagene som en gang ble splittet i ulike tungemål, ved din Ånd må forenes i den samstemmige bekjennelse av ditt navn. Ved Kristus, vår Herre. Amen.
Pinsedag
Barmhjertige, nådige Gud, ved denne pinsefest helliggjør du din Kirke blant alle verdens folkeslag. Utøs den Hellige Ånds gaver over all jorden, og la Åndens kraft som virket da Evangeliet først ble forkynt, i dag fylle de troendes hjerte. Ved Kristus, vår Herre. Amen.
Søndag 13. mai var pave Benedikts siste dag i Brasil, og da han snakket til den store bispekonferansen i Aparecida, sa han at Christianity was not imposed upon native peoples, but rather it was the fulfillment to which their religious experience pointed.
“The Utopia of going back to breathe life into the pre-Columbian religions, separating them from Christ and from the universal Church, would not be a step forward,” Benedict said in Aparecida.”Indeed, it would be a step back. In reality, it would be a retreat towards a stage in history anchored in the past.”
Etter den uttalelsen ble han kristisert av mange for å ha vært uvitende eller uten sympati for indianernes skjebne da Amerika ble kolonisert av (ofte brutale) europeere. I gårsdagens vanlige onsdagsaudiens på Petersplassen snakket paven en del om sin Brasil-reise, og tok implisitt opp denne kritikken. Han visste (selvsagt) at ikke alle misjonærer, prester og biskoper alltid hadde behandlet indianerne så godt som de skulle, men han mener fortsatt (også selvsagt, syns jeg) at det kristne budskapet er en velsignelse for alle kulturer. Enkelte aviser er da i dag heller ikke fornøyd med pavens presisering – og det måtte man vel også vente.
I går sa paven bl.a. at “the sufferings and the injustices inflicted by the colonizers on the indigenous populations, who often saw their fundamental human rights trampled upon,” and cannot be forgotten. … … he pope’s comments today suggest that when Benedict said on Sunday that Christ was not an “imposition,” he meant the teachings of Christianity, not the concrete behavior of Christian colonizers – whom, Benedict admitted, were sometimes guilty of “unjustifiable crimes.”
At the same time, Benedict said, there were also Christian missionaries and theologians who defended the natives, such as Bartolomeo de Las Casas and Francesco da Vitoria of the University of Salamanca. Acknowledging the mixed historical record, he said, “must not prevent us from noting with gratitude the marvelous work performed by divine grace among these populations in the course of the centuries.”
“Today, in the epoch of globalization, this Catholic identity still presents itself as the most adequate response,” Benedict XVI said, “provided that it’s animated by a serious doctrinal formation and by the principles of the social doctrine of the church.”
Denne analysen har jeg tatt fra John Allen. Les også hele pavens tale ved gårsdagens onsdagsaudiens.
Her tar jeg med et par ekstra dokmumenter om hva pave Benedikt i 2005 og 2006 sa om den «milde» pastorale praksisen å la mennesker motta sakramentene selv om de lever mot Guds og Kirkens lov.
Under en samtale med prester i Aosta-bispedømmet i Italia i juli 2005, svarte paven følgende på spørsmålet om kommuion for gjengifte. Man skal ha forståelse for dere vanskelig situasjon, sier han, men likevel følge Kirkens regler:
And since it is the Sacrament of Christ’s passion, the suffering Christ embraces these people in a special way and communicates with them in another way differently, so that they may feel embraced by the Crucified Lord who fell to the ground and died and suffered for them and with them. Consequently, they must be made to understand that even if, unfortunately, a fundamental dimension is absent, they are not excluded from the great mystery of the Eucharist or from the love of Christ who is present in it. This seems to me important, just as it is important that the parish priest and the parish community make these people realize that on the one hand they must respect the indissolubility of the Sacrament, and on the other, that we love these people who are also suffering for us. Moreover, we must suffer with them, because they are bearing an important witness and because we know that the moment when one gives in «out of love», one wrongs the Sacrament itself and the indissolubility appears less and less true.
Les hele samtalen med prestene her.
28. januar 2006 holdt pave Benedikt en tale til den romerske Rota (den øverste katolske domstolen i ekteskapssaker). Han snakket en hel del om hvor viktig dette arbeidet var, men la også til et par avsnitt om hvor uheldig en pastoral praksis var, der man ikke riktig tar Kirkens syn på ekteskapet på alvor:
Indeed, pastoral love can sometimes be contaminated by complacent attitudes towards the parties. Such attitudes can seem pastoral, but in fact they do not correspond with the good of the parties and of the Ecclesial Community itself; by avoiding confrontation with the truth that saves, they can even turn out to be counterproductive with regard to each person’s saving encounter with Christ.
The principle of the indissolubility of marriage forcefully reaffirmed here by John Paul II (cf. Addresses: 21 January 2000, in ORE, 26 January 2000, p. 1; 28 January 2002, in ibid., 6 February 2002, p. 6) pertains to the integrity of the Christian mystery.
Today, unfortunately, we may observe that this truth is sometimes obscured in the consciences of Christians and of people of good will. For this very reason, the service that can be offered to the faithful and to non-Christian spouses in difficulty is deceptive: it reinforces in them, if only implicitly, the tendency to forget the indissolubility of their union.
Jeg var i går på en møte i Oslo for å lære mer om Tribunalets arbeid. Tribunalet er den kirkelige domstolen som vurderer om oppløste ekteskap virkelig har vært sakramentale. Hvis et ekteskap viser seg å ikke ha vært et sakrament, kan det kirkelig sett sees som ugyldig, og de aktuelle personene kan inngå et nytt kirkelig ekteskap. Jeg skal ikke skrive direkte om dette interessante møtet, men ta opp noe som er nær forbundet med det: Selv om et ekteskap ikke er blitt erklært sakramentalt ugyldig, har det vært en praksis blant noen prester å likevel gi disse personene (som lever i et nytt sivilt ekteskap, ja til og med samboende) del i kirkens sakramenter.
Jeg har lenge sett på denne praksisen som svært problematisk, og jeg har merket meg at den er på retur i mange katolske land. Jeg hadde håpet at praksisen var blitt helt borte blant yngre katolske prester i Norge, men jeg har i løpet av de siste ukene forstått det dessverre ikke er tilfelle.
En artikkel på det katolske nettstedet www.chiesa tok i fjor opp nettopp dette temaet, og beskriver ganske tydelig utviklimnga fra 1970 til i dag.
The current rules are of relatively recent formulation, but are based upon a very severe ancient practice. In 1973, the Congregation for the Doctrine of the Faith still admitted the “probata praxis in foro interno,” or admission to the sacraments by a decision of conscience approved by one’s confessor. Reception of communion by divorced and remarried Catholics was fairly widespread in the United States and in some European countries.
Then, in 1981, came the apostolic exhortation “Familiaris Consortio,” which fixed the more rigorous current discipline. But in 1993, the German bishops of the Rhine region – including two prestigious theologians, Karl Lehmann and Walter Kasper, today cardinals – expanded once again the possibility for divorced and remarried persons to receive communion: a sign that they did not see the rules established by Rome as fully convincing and binding. The Congregation for the Doctrine of the Faith, which was then directed by Ratzinger, in 1994 called them back to obedience.
Det aktuelle dokumentet fra Troskongregasjonen fra 1994 sier faktisk ganske tydelig at de vil stoppe denne «milde» pastorale løsningen:
3. … … In recent years, in various regions, different pastoral solutions in this area have been suggested according to which, to be sure, a general admission of divorced and remarried to Eucharistic communion would not be possible, but the divorced and remarried members of the faithfus could approach Holy Communion in specific cases when they consider themselves authorised according to a judgement of conscience to do so. This would be the case, for example, when they had been abandoned completely unjustly, although they sincerely tried to save the previous marriage, or when they are convinced of the nullity of their previous marriage, although unable to demonstrate it in the external forum or when they have gone through a long period of reflexion and penance, or also when for morally valid reasons they cannot satisfy the obligation to separate.
In some places, it has also been proposed that in order objectively to examine their actual situation, the divorced and remarried would have to consult a prudent and expert priest. This priest, however, would have to respect their eventual decision to approach Holy Communion, without this implying an official authorisation.
In these and similar cases it would be a matter of a tolerant and benevolent pastoral solution in order to do justice to the different situations of the divorced and remarried.
4. Even if analogous pastoral solutions have been proposed by a few Fathers of the Church and in some measure were practiced, nevertheless these never attained the consensus of the Fathers and in no way came to constitute the common doctrine of the Church nor to determine her discipline. It falls to the universal Magisterium, in fidelity to Sacred Scripture and Tradition, to teach and to interpret authentically the depositum fidei.
With respect to the aforementioned new pastoral proposals, this Congregation deems itself obliged therefore to recall the doctrine and discipline of the Church in this matter. In fidelity to the words of Jesus Christ, the Church affirms that a new union cannot be recognised as valid if the preceding marriage was valid. If the divorced are remarried civilly, they find themselves in a situation that objectively contravenes God’s law. Consequently, they cannot receive Holy Communion as long as this situation persists.
Likevel fortsetter en del prester å gjøre akkurat det Troskongragasjonen sier man ikke skal gjøre – og det underer meg en hel del.
På katolsk.no finnes (mot normalt) bare ei kortfatta fortelling om Hallvard, mens vi prester i tidebønnene har fått presentert en mye fyldigere historie om ham, som riktignok er noe usikker historisk. (Helt på slutten av denne posten kan man lese mer om det.)
Adam fra Bremen har en kort bemerkning om Alfwardus, han ”levde lenge et stille og fromt liv blant nordmennene, men så kunne han ikke lenger være ubemerket. For da han beskyttet en uvenn, ble han drept av venner». Videre forteller han at ved hans ”hvilested opplever folk den dag i dag store helbredelsesundre» (Bok 3, kap 54). Islandske annaler setter dødsåret til 1043, og Adam av Bremens beretning om Hamburg stift var ferdigskrevet i 1075 eller 1076, altså relativt kort tid etter Hallvards død.
(Den følgende tekst er et forsøk på å restituere Hallvardslegenden ved hjelp av det gammelnorske fragmentet (gno), Utrechtmanuskriptet (U), Oslomanuskriptet (O) og manuskriptet fra Västerås (V).)
Legenden om Hallvard den hellige.
(gno) Det var en mann som het Vebjørn. Han bodde i Lier i Vestfold øst i Vik, på den gården som heter Huseby. Han hadde en kone som het Torny. Noen sier hun var datter, andre at hun var datterdatter, av Gudbrand Pukkel, som var herse på Opplandene. Han var far til Åsta, som var mor til kong Olav den hellige og kong Harald Sigurdsson. Vebjørn og Torny hadde to sønner, den ene het Hallvard og den andre Orm. Vebjørn var en vennesæl og rik mann. Et kort stykke derfra bodde en annen mann som het Kolbjørn. Det heter Voll der han bodde. [Kolbjørn hadde tre sønner, Sigmund, Hallvard og Kjetil].
(U) Gutten Hallvard, sønn til Vebjørn, vokste opp hjemme hos sin far. Han var elsket av alle. Først og fremst var han en hengiven kristen, lydig mot sine foreldre, gavmild mot sine frender, kysk på legemet, utpreget ærlig og med sterk rettferdighetssans. Da St. Hallvard kom i ungdommen, begynte han å hjelpe sin far i familiens forretninger. Og det ble fortalt, og alle kjenner til det, at han alt i sin tidlige ungdom fikk laget seg to vektlodd. Fordi han aldri noensinne ville bedra noen, veide han opp til seg selv med det minste og til broren med det største.
En gang drog han til Gotland for å drive med handel. Da han begynte å handle, kom det en meget rik mann der fra stedet som het Botvid [eller Botmund, iflg. V]. Da han så de fremmede, gikk han bort til dem og spurte hvem de var og hvor de kom fra. De forklarte ham dette nøye. Han fikk øye på St. Hallvard og sa: ”Og hvem er så denne unge mannen?» De sa ham hva han het og hvilken ætt han kom av. Da mannen hørte det, sa han: ”Jeg ser at du har særlige ansiktstrekk, og at du har større ære enn alle de andre som her står. Jeg vet for sikkert og visst at du er eslet til stordåd engang i tiden, derfor innbyr jeg deg og dine felager til gjestebud.» St. Hallvard takket ja til dette. Mannen tok imot dem med stor vennlighet, stelte i stand gjestebud, kjøpte alt de hadde å selge og gav mye mer igjen. Da tiden kom da de skulle seile sin vei, gav han dem alt de trengte til reisen og lot dem dra bort i fred. Slik vendte den hellige mannen trygt og sikkert hjem igjen sammen med sine reisefeller. …
I dag feirer vi den hellige Hallvard, som ble drept i 1043, da han prøvde å beskytte en uskyldig kvinne. Les mer om ham på katolsk.no. Han er Oslo bys vernehelgen og er fortsatt sentral i byvåpenet, som vi ser under. (Han ble drept av en pil, og bundet til en kvernstein og senket i fjorden – be bildet.)
Dagen (katolske) kirkebønn er slik: Herre, vi ber om at minnet om din martyr, den hellige Hallvard, alltid må glede våre hjerter. La oss som minnes hans fortjenester, ved hans hjelp få vokse i all god gjerning.
Den kjente reporteren John Allen var med pave Benedikt til Brasil, og har skrevet mange rapporter om turen, mest om teologiske og sosiale spørsmål. Paven sa tydeligvis flere ganger at både kapitalisme og marksisme var blindveier, og at den eneste veien mot et mer menneskevennlig samfunn, var et samfunn som bygger på solide moralske verdier – som man får ved troen på Gud.
For enkelthets skyld har jeg laget direktelenker til John Allens mange interessante rapporter.
OPPDATERING: Slettet, siden lenkene ikke lenger fungerer.
Den hellige Mattias ble født i Betlehem i Judea og ble oppdratt som from jøde. Han var blant Jesu tilhørere helt fra begynnelsen, og tilhørte kanskje gruppen på 72 disipler. Med sikkerhet var han også med på Oljeberget og opplevde Kristi himmelfart. Deretter bestemte apostlene seg under Peters ledelse for å la Mattias fylle den plass blant de tolv som var blitt ledig etter forræderen Judas Iskariot. Dette og mer til kan vi lese på katolsk.no om dagens helgen, apostelen Mattias.
Dene hellige Krystomos skriver også en tekst med tittel: Vis oss, Herre, hvem du har valgt – en tekst som uttrykker hvor viktig det var den nye apostelen hadde selv selve den oppstandne: «Det var altså Ikke meningen at han skulle være vitne om det som hadde skjedd før, og heller ikke om det som var skjedd i ettertid, og heller ikke om de tegn Jesus gjorde, nei, det som var viktig, var oppstandelsen. For alt det andre var viden kjent og var på folkemunne, men oppstandelsen skjedde i det skjulte, og bare disiplene hadde kjennskap til den.»
Her er teksten fra den hellige Johannes Krysostomos’ homilier over Apostlenes gjerninger Homille (3,1.2.3; PG 60, 33.35.35-36.37-38), tatt fradagens matutinlesning:
”I de dager stod Peter opp midt iblant disiplene og talte». På grunn av sin glødende tro, og siden han hadde fått seg hjorden betrodd av Kristus, fordi han er den fremste i apostlenes kor, er Peter alltid den første til å gripe ordet. ”Brødre, vi må velge iblant oss.» Han overlater valget til mengden og gjør dem som er valgbare verdige, samtidig som han fjerner mishag hos de andre, for viktige saker setter alltid ondt blod.
Men hadde da ikke Peter selv rett til å utnevne? Selvsagt hadde han det! Men for å unngå alt som kunne virke som forskjellsbehandling, gjorde han det ikke. …
Bildet er fra saligkåringsmessen i Sao Paolo
John Allen analyserer pave Benedikts tale til Brasils biskoper, og sier at etter pavens åpningsord om takknemlighet overfor biskopene for deres gode arbeid, og takk for en varm mottakelse i Brasil, var likevel pavens budskap «a call to order». Han begynte foredraget med å snakke om lydighet til Kristus, og det satte tonen for det han deretter sa. Slik skriver Allen:
Brazilian Catholicism is famous for its social commitment, but Benedict pointedly reminded the bishops that the ultimate purpose of the church must remain “the salvation of individual souls.» He urged them to «strict vigilance,» warning that «the integrity of the faith, together with ecclesiastical discipline, is and always will be a theme that requires the attention and commitment of all of you.»
Benedict weaved philosophical, programmatic and disciplinary messages into his roughly 4,000 word text, delivered in Portuguese in São Paulo’s Catedral da Sé.
At a philosophical level, Benedict made an argument that runs like a leitmotif through his pontificate, and which formed an important element of his recent book, Jesus of Nazareth: Without the full truth about God and human life revealed in Jesus Christ, no program of social action can succeed. …
… At the disciplinary level, Benedict urged the bishops to “a strict vigilance” across a variety of fronts:
• Defending life against “offenses justified in the name of individual liberty”;
• Opposing divorce and “free unions”;
• Defending priestly celibacy (the pope mentioned this point twice);
• Offering deep evangelization and catechesis to Catholics, to protect them from the “aggressive proselytism of the sects”;
• Ensuring that individual confession, rather than communal rites, remains the normal form of the sacrament;
• Restoring a sense of the sacred to liturgies, and ensuring that liturgical rules are observed;
• Ensuring that the faith is transmitted “without reductive visions and confusion about the mission” of the church;
• Avoiding “the risk of deviations in the area of sexuality” among candidates for the priesthood and religious life.
Benedict concluded by saying that these were the most important themes that “clamor for my attention as pastor of the universal church.”
