Katolsk

Jesus vasker disiplenes føtter

Én gang i året, skjærtorsdags kveld, vasker presten (eller biskopen, paven) føttene til en gruppe personer i menigheten, rett etter at vi har hørt evangeliet fra Johannes 13, bl.a. disse versene:

Jesus reiser seg da fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørker dem med linkledet som han hadde rundt livet. … Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, satte han seg til bords igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.

Det har vi nå nettopp gjort i St. Svithun kirke her i Stavanger, som i alle andre katolske kirker verden over. Og vi prøver også å lære at dette, som Jesus sier, slik at vi i vårt liv prøver å tjene andre.

Mange mennesker blir katolikker i påsken

Det er vanlig i den katolske kirke at voksne som skal bli katolikker gjennom dåp, blir døpt påskenatt. Man begynner da gjerne på forbereelsen om høsten, og i løpet av fastetida gjør man ferdig noen forberedende riter før den store handligen, dåpen, i påskevigilien.

I andre land (ikke så ofte i Norge) blir også mennesker som skal konvertere, dvs. gå over til Den katolske kirke fra andre kirkesamfunn, opptatt i Kirken påskenatt – og mottar der konfirmasjonens sakrament og sin første hellige kommunion.

Jeg leste i dag på nettsidene til den amerikanske bispekonferansen, at ca 150 000 mennesker skal bli opptatt i Den katolsk kirke påsken i år, samme antall som i fjor, og ca like mange skal døpes som de som konverterer. The 2006 Official Catholic Directory reported 80,817 adults baptized in the Catholic Church and 73,684 coming into full communion the previous year. In addition, there were 943,264 infant baptisms.

De skriver også en hel del om hva slags menensker dette er, og hvordan det fordeler seg over bispedømmene. Det er 195 bispedømmer og 19 000 menigheter i USA.
LES HELE ARTIKKELEN HER
.

Oljevigselsmessen – og onsdagens audiens

For akkurat et år siden concelebrerte/deltok jeg med paven i Peterskirken på den årlige oljevigselsmessen, sammen med ca 1 000 andre prester. Det var en stor opplevelse, og det er usikkert om jeg skal få oppleve det flere ganger i mitt liv.

Selv om jeg ikke lenger er i Roma, er påskens program i år akkurat som i fjor, og i gårsdagens onsdagsaudiens på Petersplassen snakket paven om påskens hellige Triduum som begynner i dag, og sa:

«What we are celebrating over the coming days,» he said, «is the supreme confrontation between Light and Darkness, between Life and Death. We too must place ourselves in this context – aware of our own night, our own sins, our own responsibilities – if we wish to gain spiritual benefit from reliving the Paschal Mystery, which is the heart of our faith.»

The Holy Father recalled how on Holy Thursday, during the Chrism Mass, diocesan bishops and priests «renew the promises they made on the day of their priestly ordination,» and «the oils used for catechumens, to anoint the sick and for confirmation» are blessed. During Mass «in Cena Domini» the Christian community relives «the events of the Last Supper. In the Cencacle, the Redeemer wished, in the Sacrament of the bread and wine transformed into His Body and Blood, to anticipate the sacrifice of His life, His definitive gift of self to humanity.»

Following Mass «in Cena Domini» the faithful are invited «to adore the Blessed Sacrament, reliving Jesus’ agony in Gethsemane. … Thus they can better understand the mystery of Holy Thursday, which incorporates the supreme triple gift of priestly ministry, the Eucharist and the new Commandment of love.»

Holy Friday, Pope Benedict continued, «is a day of penance, of fasting and of prayer, of participation in the death of the Lord. … The community adores the Cross and takes the Eucharist, consuming the sacred species conserved from the Mass ‘in Cena Domini’ of the preceding day.» On Holy Friday, Christian tradition also includes «the Way of the Cross, which offers us the chance … to imprint the mystery of the Cross ever more deeply in our hearts.»

On Holy Saturday, the Pope proceeded, «Christians are called to interior meditation, … something often difficult to cultivate in our own times, in order to prepare for the Easter vigil» in which «the veil of sadness shrouding the Church for the death and burial of the Lord will be shattered by the cry of victory: Christ is risen and has overcome death forever!»

«The Paschal Mystery we relive in the Easter Triduum is not just a memory but a current reality. Even today, Christ overcomes sin and death with His love. Evil in all its forms does not have the last word. The final triumph is of Christ, truth, love! If we are prepared to suffer and die with Him, as St. Paul reminds us in the Easter vigil, His life become out life. It is upon this certainty,» the Pope concluded, «that our Christian lives are built.»

Santo subito!

Noen husker kanskje at menneskemengden ropte «Santo subito!» under pave Johannes Pauls begravelse for nesten to år siden. Ordene betyr «(Må han bli) helgen straks!», og pave Benedikt var enig med folkemengden, satte til side den fem års venteperioden som man vanligvis har før man begynner på prosessen som kan lede fram til salig- og helligkåring.

Og i dag ble den første (lokale, i bispedømmet) fasen av saligkåringsprosessen avsluttet i en seremoni i Laterankirken, akkurat to år etter pave Johannes Pauls død.

The diocesan phase was closed by Cardinal Camillo Ruini, His Holiness’ vicar general for the diocese of Rome, with an address focusing upon the portrayal of the spiritual qualities of John Paul II. «At the beginning, at the center and at the peak of such a portrait,» said the cardinal, «we cannot but put Karol Wojtyla’s personal relationship with God. A relationship that was already strong, intimate and profound in his boyhood, and that never ceased to develop and grow stronger, producing fruits in all dimensions of his life.

«Here, we are in the presence of the Mystery,» he added. «In the first place the mystery of the preferential love with which God the Father loved this Polish boy, united him to Himself and then maintained this union; not saving him from the trials of life – on the contrary, associating him ever and anew to the cross of His Son – but also giving him the courage to love the cross, and the spiritual intelligence to see, through the cross, the face of the Father. … …

The opening session of the diocesan investigation took place in the same basilica on June 28 2005, less than three months after John Paul II’s death, thanks to the fact that Benedict XVI waived the normal waiting period of five years after the death of a Servant of God.

Når den første undersøkelsen i bispedømmet nå er over, blir materialet overlatt til Vatikanets kongregasjon som har med salig- og helligkåringer å gjøre, og disse vil arbeide videre og evaluere materialet.

Pave Johannes Pauls dødsdag

I dag er det pave Johannes Paul II’s dødsdag – og to år siden han døde. Da jeg var i Roma på denne dagen for et år siden, skrev jeg følgende:

Jeg var til stede på Petersplassen søndag kveld, 2. april 2006, kl 21.37 – nøyaktig da pave Johannes Paul døde for et år siden. Jeg var også der dagen etter, da det ble feiret requiem-/minnemesse for ham. Søndag kveld ble det opplyst at 100.000 mennesker var til stede, og mandag ca halvparten så mange.

Pave Benedikt holdt en tale ved begge anledninger, og i messen mandagskvelden tok han utgangspunkt i evangelieteksten fra Johannes 19,25-30. Det var spesielt v. 26 og 27 han tok frem i talen: ” Da Jesus så sin mor og ved siden av henne den disippel han hadde kjær, sa han til sin mor: Kvinne, det er din sønn. Deretter sa han til disippelen: Det er din mor. Fra den stund tok disippelen henne hjem til seg.”

Den tridentinske messen kommer

Det er visst nå helt sikkert (etter at ryktene har gått i flere måneder) at den tridentinske messen snart skal bli tillatt for alle prester. En svært sentral person i Vatikanet, kardinal Bertone, som er pavens «utenriksminister», har nylig uttalt til den franske avisen Le Figaro:

Is a Decree widening the possibility of celebrating the Latin Mass according to the rite from before Vatican II (the so-called Mass of Saint Pius V) still expected?

Cardinal Bertone: The merit of the conciliar liturgical reform is intact. But both [for reasons of] not losing the great liturgical heritage left by Saint Pius V and for granting the wish of those faithful who desire to attend Masses according to this rite, within the framework of the Missal published in 1962 by Pope John XXIII, with its own calendar, there is no valid reason not to grant to every priest in the world* the right to celebrate according to this form.

The authorization of the Supreme Pontiff would evidently preserve the validity of the rite of Paul VI. The publication of the motu proprio which specifies this authorisation will take place, but it will be the pope himself who will explain his motivations and the framework of his decision. The Sovereign Pontiff will personally explain his vision for the use of the ancient Missal to the Christian people, and particularly to the Bishops.

Hvorfor vil så pave Benedikt gjøre dette? Det ser ut til at han ønsker å forene de konservative og mer radikale i Kirken, og han er svært opptatt av at liturgien blir feiret verdig, og han har lenge ment at de liturgiske forandringene etter Vatikankonsilet gikk noe for langt. HVIS DU HAR TID …

Hva lærer Den katolske kirke om helvete?

Til oppslagene om hva pave Benedikt skal ha sagt (mye av det har han ikke sagt) om helvete sist søndag (les om det på min blog), kan det være nyttig å lese hva Den katolske kirkes katekisme sier om helvete:

1033. Vi kan ikke forenes med Gud uten frivillig å velge å elske Ham. Men vi kan ikke elske Gud dersom vi synder grovt mot Ham, mot vår neste eller mot oss selv: «Den som ikke elsker, er fremdeles i dødens rike. Enhver som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv i seg» (1 Joh 3, 15). Vår Herre advarer oss om at vi vil bli skilt fra Ham dersom vi ikke kommer de fattiges og de ringeste av Hans brødres nød i møte. Å dø i dødssynd uten anger og uten å ta imot Guds miskunnsrike kjærlighet betyr å bli skilt fra Ham for alltid etter eget frie valg. Det er denne tilstanden av selvvalgt adskillelse fra samfunnet med Gud og de salige vi betegner med uttrykket «helvete».

1034. Jesus taler ofte om «gehenna» hvor «ilden aldri går ut», som er gjort i stand for dem som inntil enden nekter å tro og omvende seg, og hvor både legemet og sjelen går til grunne. Jesus forkynner i alvorstunge ordelag at Han «skal sende sine engler ut for å luke vekk fra hans rike alle dem som handler urett (…) og kaste dem i den brennende ovn» (Matt 13, 41-42), og at Han vil avsi denne dommen: «Gå bort fra meg, forbannede, til den evige ild!» (Matt 25, 41.)

1035. Kirkens lære bekrefter at helvetet finnes, og at det er evigvarende. Sjelene til dem som dør i dødssynd, stiger umiddelbart etter døden ned i helvetet hvor de gjennomgår helvetets straff, «den evige ild». Helvetets verste straff består i å være adskilt fra Gud for alltid, fra Ham i hvem mennesket alene kan ha det liv og den lykke det er skapt for og lengter etter.

1036. Utsagnene i Den Hellige Skrift og Kirkens lære om helvetet er en formaning om det ansvar mennesket må bruke sin frihet under, med henblikk på sin evige bestemmelse. Samtidig utgjør de et inntrengende kall til omvendelse: «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er den vei som fører til undergangen, og mange er de som slår inn på den. Men trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den» (Matt 7, 13-14):

Men fordi vi hverken kjenner dagen eller timen, må vi lytte til Herrens advarsel og være stadig årvåkne. Da vil vi nemlig, når vårt eneste liv er til ende, tre inn sammen med Ham til bryllupsfesten og finnes verdige til å bli regnet blant de velsignede, og ikke som dårlige og late tjenere bli sendt bort til den evige ild, i mørket utenfor der de gråter og hulker bittert.1646

1037. Gud forutbestemmer ingen til å gå i helvetet; for at så skal skje, kreves det at man med vilje vender seg bort fra Gud (dødssynd) og forherder seg inntil enden. I sin eukaristiske liturgi og i sine troendes daglige bønner bønnfaller Kirken om Guds barmhjertighet, Han som «ikke vil at noen skal gå fortapt, men at tvert imot alle skal komme til omvendelse» (2 Pet 3, 9):

Herre, ta nådig imot denne offergave fra oss, dine tjenere, og hele ditt folk. Styr våre dager i din fred, frels oss fra evig fordømmelse, og tell oss med blant dine utvalgte.

HELE DEN KATOLSKE KIRKES KATEKISME KAN LESES HER.

Paven om helvete – en ikke-nyhet fra Vårt Land

Vårt Land har i dag følgende dramatiske overskrift: Benedikt advarer mot helvete. Mener det tales lite om evig fortapelse og at helvete er et «sted der syndere brenner i en evig ild .»

Jarle Kallestad skriver her at:
– Helvete er ikke bare et religiøst symbol for å oppildne de troende, sa paven i sin søndagspreken, ifølge flere aviser.

Til en menighet i en forstad til Roma sa paven at det moderne mennesket, inkludert enkelte troende, har glemt at dersom de ikke innrømmer skyld og lover å ikke synde mer, risikerer de «evig fordømmelse – helvete,» skriver britiske The Times.

I søndagens preken til menigheten i Fidene omtalte han tilgivelse for synder som hjørnesteinen i den kristne tro, ifølge The Guardian.
– Jesus kom for å fortelle oss at alle er ønsket i paradis og at helvete, som det tales lite om i dag, eksisterer og er evig for dem som lukker dørene for denne kjærligheten.

Men mye av dette har paven ikke sagt, og jeg vil nok råde Kallestad og Vårt Land til å gå til kildene – og ikke bare til avisene som har spunnet videre på den eneste korte setningen der paven nevnte helvete: «Jesus kom for å fortelle oss at han ønsker oss alle i paradis, og at helvete, som det tales lite om i dag, eksisterer og er evig for dem som lukker hjertet for hans kjærlighet.» [E’ venuto Gesù per dirci che ci vuole tutti in Paradiso e che l’inferno, del quale poco si parla in questo nostro tempo, esiste ed è eterno per quanti chiudono il cuore al suo amore.]

Ellers har pave Benedikt ikke nevnt helvete med et eneste ord, så hvordan noen har klart å lage en slik ikke-nyhet, forstår jeg ikke. Les gjerne hele pavens preken her.

——— FORTSETTES ———

Jarle Kallestad i Vårt Land har svart på min kritikk, og sier at denne saken er presentert slik i svært mange aviser verden over (og det er den, ser jeg nå), og han regner så med at paven må ha sagt mer enn det som stod i manuskriptet (som jeg siterte). Det kan muligens tenkes (men jeg har ikke sett noe som antyder det), men jeg kan faktisk ikke tenke meg at paven har sagt at «helvete er et sted der syndere brenner i en evig ild». Muligens finner vi svaret i en artikkel i den engelske Guardian, der det står (implisitt) at at andre har smurt på litt for for tykt:

The 79-year old pontiff used a Mass in the gritty Fidene suburb of Rome to put damnation back on the agenda. «Jesus came to tell us everyone is wanted in paradise, and that hell, about which little gets said today, exists and is eternal for those who shut their hearts to his love,» Pope Benedict warned the congregation on Sunday.

The talk of fire and brimstone stopped there, as Pope Benedict failed to elaborate on what lay ahead for the sinner in the afterlife, adding only that «our real enemy is the attachment to sin, which can bring about the failure of our existence».

En katolsk blogger har følgende kommentar til medias dekning (muligens er vi her kommet til bunnen av mysteriet): The mere fact that the media report this as news shows the immense gulf between their grasp of Christian teaching and Benedict’s. And indeed, even in getting it right, they still manage to get it wrong. To be sure, they (kind of) get the main point (Benedict says hell is real, not a symbol designed to scare you into obeying the gospel), but then they completely misunderstand him. Here’s how:

Benedict takes great pains to say that, while hell is real, the scriptural imagery used to describe hell («everlasting fire») is not to be understood literalistically. He had wanted to reinforce the new Catholic catechism, which holds that hell is a «state of eternal separation from God», to be understood «symbolically rather than physically».

In 1999, pope John Paul II said heaven was «neither an abstraction nor a physical place in the clouds, but that fullness of communion with God, which is the goal of human life». Hell, by contrast, was «the ultimate consequence of sin itself. Rather than a place, hell indicates the state of those who freely and definitively separate themselves from God, the source of all life and joy».

So what does the media take away from this? Hell is a place where sinners really do burn in an everlasting fire, and not just a religious symbol designed to galvanise the faithful, Pope Benedict XVI has said.

These guys can’t seem to get it right even when the Pope holds the number two pencil in their hand and spells it out for them. They don’t seem to grasp that something can be real without being physical. And so, they wind up giving the impression the Pope believes Hell is a big cave in a Far Side cartoon, full of fire pits and sulfur with the demons in red tights from central casting. It takes a special kind of inability to comprehend to write an story like that.

Bevegelsen Communione e Liberazione


«Gå ut i verden med budskapet om sannheten, skjønnheten og freden som finnes i Kristus Forløseren.» Disse ordene av Johannes Paul II gjentok pave Benedikt sist lørdag da han møtte en stor gruppe medlemmer av organisasjonen Communione e Liberazione, 25 år etter at denne organisasjonen ble godkjent av paven.

A record 130,000 persons – almost twice the anticipated number – showed up in St. Peter’s Square today, in driving rain, for the assembly which marked the 25th anniversary of Pontifical recognition for C&L, the ecclesiastical movement founded by Don Luigi Giussani. …

The Pope, in his address, paid tribute to and expressed gratitude for the work of C&L, a movement born in 1970 to give witness to the world about «the beauty of being Christian, in an era when the prevailing view is that Christianity is something tedious and too oppressive as a way of life.»

Inevitably, the Pope turned his thoughts to Don Giussani and his search for beauty «which he found in Christ.» Therefore, the Pope said, «he committed himself to awakening among the youth a love for Christ – the Way, the Truth and the Life – reminding them that He alone is the way towards realizing the desires in man’s heart, and that Christ does not save us by ignoring our humanity but through it.»

The Pope said C&L, in carrying out Giussani’s teaching, has become «a community experience of faith» that is present in the Church «not by hierarchical decree and organization» but by «renewed encounter with the faith» motivated by the faithful themselves.

Liberale kirker i Tromsø

Avisen Dagen melder i dag at tradisjenelle (lutherske) kristne i Tromsø føler seg mer og mer kirkeløse. Statskirkene i byen, med biskopen i spissen, forlater stadig tydeligere bibelske standpunkter. Dette er skremmende lesning også for en katolikk – selv om utviklinga ikke har kommet så langt i de fleste byene i Norge – vår kirke står jo absolutt fast i alle sentrale kristne etiske spørsmål.

Tirsdag vedtok menighetsrådet i Tromsø domkirke å åpne kirken for forbønn og velsignelse av homofile og lesbiske som inngår partnerskap.

– Vi er forferdet, men det var ikke annet å forvente slik det har utviklet seg over tid, sier Jostein Østvold, Normisjons forsamlingsleder i byen.

Gunnar Helge Ødegårdstuen, som er pastor for valgmenigheter i Tromsø og i Balsfjord, er ikke forbauset over homofilivedtaket. I følge han er det i samsvar med holdningen til de fleste prestene og menighetsrådene i byen.

– Vi er mange som er sterkt bekymret og som beklager dette meget sterkt. Men det overrasker ikke når man vet hva som har vært på gang med biskopen i spissen. Han sier klart i Nordlys torsdag at han vil arbeide aktivt for at dette skal bli en fast ordning, sier Ødegårdstuen.

Allianse mellom tro og fornuft er nødvendig

Pave Benedikt snakket om Justin Martyr i gårsdagens onsdagsaudiens, og sa at gjenkjennelsen at Kristus som Logos var grunnen til at den eldste kirkens vektlegging av fornuften og dens bruk av gresk filosofi, isteden for de hedenske religionene.

In an age “like ours marked by relativism in the debate over values and religion as well as in interfaith dialogue,” Benedict XVI reiterated in today’s general audience the alliance between faith and reason with its necessary support in prayer and the link between early Christianity and Greek philosophy against false pagan myths.

In a cold morning with few sunny breaks the Pope spoke to 40,000 people who had gathered in St Peter’s Square. He presented again a “great figure of the early Church,” i.e. St Justin from Nablus, philosopher, martyr and the greatest apologist of the 2nd century, “one of those ancient Christian writers who defended Christianity from the heavy accusations levelled by pagans and Jews;” someone who at the same time had “the missionary vision to propose and present the contents of the faith using a language and mental categories that were understandable to his contemporaries.”

LES MER OM DETTE HER.

Nattverden er kilden til kristen glede

«Kilden til kristen glede er eukaristien, som gir kristne til alle tider den dype gleden som er fred og kjærlighet, og som har sine røtter i fellesskapet med Gud og med våre medtroende», sa paven på Petersplassen søndag. Og han sa videre:

Last Tuesday the postsynodal apostolic exhortation «Sacramentum Caritatis» was presented. This document has as its theme the Eucharist as source and summit of the life and mission of the Church. I elaborated this theme, gathering the fruits of the 11th General Assembly of the Synod of Bishops that took place in the Vatican in October 2005.

I plan to return to such an important text but at the moment I would like to underline that it is an expression of the faith of the universal Church in the eucharistic mystery, and that it places itself in continuity with the Second Vatican Council and the magisterium of my venerated predecessors, Paul VI and John Paul II.

In this document I wanted, among other things, to highlight its connection with the encyclical «Deus Caritas Est»: That is why I chose «Sacramentum Caritatis» as the title, retrieving St. Thomas Aquinas’ beautiful definition of the Eucharist, «sacrament of charity.»

Yes, in the Eucharist, Christ wanted to give to us his love, which led him to offer his life for us on the cross.

LES VIDERE HER.

Onsdagsaudiensen: Kirkens første tid

I gårsdagen onsdagsaudiens snakket pave Benedikt om den hellige Ignatius av Antotika, og han har nå i flere uker tatt for seg kjente personer i Kirkens første år, Ignatius levde fra ca år 37 til 107.

LES MER OM IGNATIUS PÅ NORSK HER.

For akkurat et år siden startet pave Benedikt en ny serie ”prekener” på onsdagsaudiensene. Han tok utgangspunkt i apostlene, og deres oppdrag og funksjon i Kirken. Så snakket han først om Peter, tre uker etter hverandre, og deretter om Andreas og de andre av de tolv. Deretter kom turen til Paulus, som i november i fjor fikk hele fire onsdager, deretter Timoteus og Titus, før han nevnte noen viktige kvinner i Kirken, og denne uken kom han til den gamle og svært kjente martyren Ignatius av Antiokia.

I følge legenden kom Ignatius til Roma, ble forhørt av keiser Trajan selv, og først etter at alle overtalelsesforsøk var forgjeves, ble Ignatius dømt til døden ved å kastes for de ville dyr i et offentlig sirkus, sannsynligvis Det flaviske Amfiteater, bedre kjent som Colosseum.

De to løvene drepte ham raskt. Dette skjedde rundt 107. Noen forskere mener han døde mellom 110 og 117. Han er den enste martyren vi vet om som døde i Det flaviske amfiteater, i dag kjent som Colosseum. De andre som ble dømt ad bestias, det vil si å kastes for villdyrene, døde i Circus Maximus ved foten av Aventin-høyden.

Her kan man lese alle pave Benedikts prekener ved onsdagsaudiensene.

Dokumentet om nattverden: Sacramentum Caritatis


«Eukaristien er en gave fra Treenigheten til oss. Gaven og kjærligheten er Kristi selv, det er Han som elsker oss først. Gjennom Kristus kan vi få del i Guds innerste liv. Dette er en gave helt utover alt annet, som visar til den enestående oppfyllelsen av Guds løfter.» (Bildet viser undertegnelsen av dokumentet i Vatikanet tirsdag.)

Dette skriver det svenske tidsskriftet Katolsk observatör i en kort oppsummering av det (ganske) lange dokumentet om nattverden Sacramentum Caritatis, som ble publisert i dag. (Og det inneholdt ikke noen nyheter om den tridentinske messen, som noen hadde håpet på.)

Og han skriver videre: «Påven understryker att Eukaristin i sin liturgiska utformning tydligt måste uppvisa att biskopen eller prästen agererar i Kristus översteprästens person.

Liturgin är veritatis splendor, sanningens strålglans, inte bara som estetisk dimension, utan reellt, då vi vänder oss direkt till Kristus, den ger oss en glimt av himmelen på jorden. Detta ger oss en aning om vilken omsorg vi måste visa i den liturgiska utformningen.

Påven går även in på detaljer i samband med fridshälsning och mottagning av Eukaristin. Fridshälsningen bör inte överdrivas, det räcker med att ge den till den man har bredvid sig.

Angående kommunionen, så manar biskopen utdelare, lekmän bara om de är speciellt utbildade och det finns ett akut behov av dem, att se till att kommunionen verkligen blir ett personligt möte med Herren i Hans sakrament.

Lekmannens aktivitet måste särskiljas från yttre verksamhet, att man ska «göra» saker i liturgin. Istället handlar det om en inre disposition främst, en akt av tillbedjan. Aktiviteter får heller inte skapa förvirring om vem det är som leder liturgin. Det är prästen, eller i själva verket biskopen, genom sina präster.

Att delta i mässan innebär inte att man automatiskt har tillgång till Eukaristin. Man måste vara förberedd. Andlig kommunion kan alltid göras om man inte kan ta emot kommunionen i dess gestalter.»


Her er Sacramentum Caritatis på engelsk
.

Lytt til ham! Svensk katolsk preken.

Mennesker i vår tid ser ut til å mangle et indre kompass. Dette skriver Bengt Malmgren på sin blog og refererer til reaksjoner på biskop Arborelius’ protester på en svensk utvidelse av abortgrensene.

Han referer til en preken Fader Ingvar Fogelkvist holdt i den katolske domkirken i Stockholm sist søndag. Der sa han at «om vi vil ha et godt samfunn må vi følge det indre kompasset vi har i vår samvittighet. Alternativet er at det blir makten, og dermed tilfeldigheten som til slutt styrer hvilke lover vi har. Derfor er det rett å kreve at vårt lovverk også bygger på denne loven, ikke minst da våre foster, som de menneskelige vesen de er, har rett til at vi gir dem en elementær beskyttelse.»

Han åpnet sin preken slik: För en stund åtminstone tycktes hela det politiska Sverige, nyhetsmedia och människor i allmänhet lyssna, när vår biskop Anders Arborelius tillsammans med pingströrelsens föreståndare Sten-Gunnar Hedin förra söndagen publicerade sin artikel. Som många av er känner till, kritiserades i den ett lagförslag som ger utländska kvinnor möjlighet att göra abort i Sverige, inte minst då sena aborter, mellan vecka 13 och 18, vilket inget annat land inom EU tillåter.

För ett ögonblick åtminstone tycktes det som att människor verkligen gjorde det som rösten uppmanar till i dagens evangelium: «Lyssna till honom!», alltså lyssna till Guds egen son. Att lyssna till Jesus är att lyssna till Gud. Det är naturligtvis inte så att vi kan likställa artiklen ifråga med Guds ord, och tillskriva den ofelbarhet, men när det gäller huvudfrågan, aborternas omoraliska karaktär, är det inte bara den ene eller andre kyrkoledaren som råkar tycka så, utan det handlar om en oändligt mycket större auktoritet som står bakom: Gud själv, när han säger: «Du skall icke dräpa», vilket innebär förpliktelsen att värna om det mänskliga livets okränkbarhet, det liv som börjar redan vid konceptionen.

LES HELE PREKENEN HER.

Menighetsarbeid

Det er blitt tydeligere for meg dette året at februar, mars og april er en travel tid for (katolske) prester. Jeg syns i alle fall at november og desember var roligere enn jeg hadde regna med, mens jeg nå har adskillig mer å gjøre. Arbeidssituasjonen min har forandra seg mye siden jeg var i Bergen, og hadde mye arbeid på St Paul skole – og i skolen er de siste 6-8 ukene før jule- og sommerferie ekstra intense.

For en prest er det mange oppgaver som er likelig spredt over hele året; søndagene kommer hver uke uten opphold, og mennesker fødes/døpes og dør nokså jevnt både sommer og vinter. Jul og påske skaper heller ikke så veldig mye ekstra arbeid, vel skal vi ha rundt 30 messer (!) i vår menighet fra Palmesøndag til og med 2. påskedag, men så har vi også 6 prester til å dele på arbeidet (inkl. gjesteprester).

Nei, det som gjør denne perioden litt ekstra arbeidskrevende, er delvis forberedelsen til påsken ved mange skriftemål, men aller mest er det den avsluttende undervisningen fram mot mottakelse av sakramentene i mai og til sommeren.

Vi har nesten 30 ungdommer som skal konfirmeres i starten av mai, og rundt 45 barn som skal motta sin første hellige kommunion i slutten av mai, og jeg har dessuten fem ungdommer som skal forberedes til dåp i mai. Og så har jeg fem par som skal gifte seg til sommeren (i Stavanger eller i utlandet) og i Den katolske kirke skal disse forberedes i et halvt år før ekteskapet. Alt dette er hyggelig og viktig arbeid, men gjør at en prest har mange ting og mange personers vel å tenke på.

Og akkurat nå må legge legge siste hånd på en av de aller mest regelmessige oppgavene i en prests liv; forberedelsen til søndagens messer.

Evangeliseringsuke

Jeg har i dag sittet og gjort klar informasjon for evangeliseringsuken vi skal ha i St. Svithun menighet rett etter påske. Der står det blant annet (først fra Oslo katolske bispedømme):

Gå og fortell det glade budskap: Nytt liv for verden

Gjennom dåpen og fermingen har vi del i det messianske oppdraget. Det er et oppdrag som fonyes i hver messe. Messen avsluttes med en sendelse – Ite missa est – Messen er til ende, gå med fred, som betyr: ør videre Kristi frelsesbringende misjon ut til menneskene, ut til verden! Har vi selv tatt imot det? Ønsker vi å gjøre denne sendelsen til virkelighet i våre liv? Og, hvordan gjør vi det – i familien, på arbeidsplassen, i samfunnslivet?

Gjennom evangeliseringsuker i menighetene ønsker vi å fornye bevisstheten om dette i den enkelte troendes liv. Vi tilbyr en uke med forkynnelse, samtale, skriftemål, forbønn og feiring av liturgien. Evangeliseringsuken ledes av p. Arnfinn Haram op og sr. Anne Bente Hadland op.

”En fornyelse av den enkelte troendes liv, en fornyelse av menighetens liv, av Kirkens liv – jeg ønsker at alle menigheter må ta imot denne muligheten, og bidra til å vekke de troendes iver til å forkynne gleden, friheten og håpet som livet i Kristus gir.”
+ Bernt I. Eidsvig, biskop

Velkommen til Evangeliseringsuke i St. Svithun menighet
St. Svithuns gate 8, Stavanger – Fra 11. til 15. april 2007

Deretter følger hele programmet, som finnes på denne siden.

Lekfolket lengter etter hellighet

Lekfolket lengter etter hellighet, sa pave Benedict XVI til biskopene i Piedmont-området i Italia. Paven sa dette i går, da han mottok troende fra dette området som kom sammen med sine biskoper på deres femårige ad limina besøk. (Tatt fra Zenit.)

Paven sa: «It is certainly not easy today to proclaim and witness the Gospel. Nevertheless — and I have been able to verify this in all my conversations and meetings — there remains in the people a solid spiritual foundation, which is manifested, among other things, in attention to the exigencies of Christian life, in the profound need for God, in the rediscovery of the value of prayer, in esteem for zealous priests and their ministry.»

«One notices, moreover, on the part of the lay faithful and groups of apostolic commitment, a more profound need for holiness, the lofty measure of the Christian life,» the Pontiff continued.

Addressing the bishops, Benedict XVI noted «the difficulties that at times the ecclesial communities entrusted to your care have to face.» He urged the bishops: «Continue with courage to help them to follow the Lord faithfully, appreciating their spiritual potential and each one’s charisms.»

«Remind them that no difficulty can separate us from the love of Christ, as St. Paul already affirmed … and build the Church in charity and truth,» the Pontiff added.

Det katolske bladet BROEN på nett

Broen – det katolske «menighetsbladet» for hele landet – er nå lagt ut på internett og kan leses her. Hovedoppslaget denne gangen er «Jesu små søstre» som nå forlater Norge etter 50 år. Men lederartikkelen skrevet av redaktør Kristine Dingstad, om forslaget til ny biolov, er også verd å lese. Der står det bl.a.:

En nemnd som skal definere hvilke liv som er verdt å leve?

”Det menneskelige embryoet er et subjekt identisk med det menneske som vil bli født når det når terminen for sin utvikling. Derav følger at hva som enn krenker embryoets integritet eller verdighet er etisk uakseptabelt.

Likeledes er enhver form for vitenskapelig forskning som behandler embryoet kun som et forsøksobjekt uverdig for mennesket, ” sa pave Johannes Paul II den 10. januar 2005 (nyttårstalen til det diplomatiske korps).

Hvorfor er det så stille i kirkene, på talerstolene, i avisene, i bladene, i gatene? Hvorfor står vi som katolikker ikke på barrikadene for våre nyunnfangede brødre og søstre som av myndighetene defineres som ”overtallige”, som ”til overs” og derfor kan ”destrueres”, de som kun regnes for å være et ”materiale”, og de som fikk tommelen vendt ned fra ”nemnden”?

Sacramentum Caritatis

Vatikanets nyhetstjeneste forteller i dag at dokumentet som paven skal utgi etter bispesynoden om Eukaristien høsten 2005, skal utgis tirsdag neste uke. Denne italiensken er så lett at til og jeg forstår den: Si informano i giornalisti accreditati che martedì 13 marzo 2007, alle ore 11.30, nell’Aula Giovanni Paolo II della Sala Stampa della Santa Sede, avrà luogo la Conferenza Stampa di presentazione dell’Esortazione Apostolica Postsinodale del Santo Padre Benedetto XVI «Sacramentum Caritatis» sull’Eucaristia fonte e culmine della vita e della missione della Chiesa.

Det har knyttet seg veldig mange spekulasjoner til dette dokumentet, som man også har ventet på svært lenge. Noen tror at pave Benedikt her vil utvide muligheten til å feire den gamle, Tridentisnke, messen. Neste uke vet vi altså hva paven har valgt å si om denne og andre saker som gjelder nattverdfeiringen.

Skroll til toppen