Katolsk

Se MANGE flere bilder av pave Bendikt HER.

Og her – på Vatikanets nettsider – kan man se mange videoer fra april 2005; pave Johannes Pauls begravelse, valg av ny pave osv.

Klokka 17:56 for to år siden steg den hvite røyken opp fra det Sixtinske kapell, deretter ringte de store klokkene i ti minutter for å bekrefte røyksignalet. Etter en time kom kardinal Jorge Arturo Medina ut på Peterskirkens balkong og sa “Habemus Papam”.

Jeg tar i dag – i glede og takknemlighet – med tre bilder fra denne store begivenheten.

Jeg ble i dag gjort oppmerksom på en annen katolsk blog som skrives på norsk, det er frater/dominikaner Per Erik Solbergs blog. Han begynte novisiatet hos dominikanerne i Strasbourg høsten 2005, studerer nå i Lille, og startet denne bloggen i desember i fjor. Han skriver ikke mange, men svært interessant artikler, bl.a. denne som handler om løftesavleggelsen og prostrasjonen som hører med der:

«Prostrasjonen» vil si seremonien der vi ligger på gulvet med nesa i bakken (se bildet). Denne seremonien gjentas ganske mange ganger i en dominikaners liv: ved ikledningen av ordensdrakten, løfteavleggelsene, diakonordinasjonen og presteordinasjonen (en forklaring av hva ikledningen og løfteavleggelsen er for noe, finnes i denne bloggens første post). Formen varierer litt ved de forskjellige anledningene, men ved løfteavleggelsen foregikk det slik: rett før vi la hendene i fanget på provinsialen og leste opp selve « løfteformularet », gikk vi fram tre og tre, og la oss på gulvet foran provinsialen. Han spurte: « hva søker du? », og vi svarte « Guds og deres miskunn » (deres=alle brødrenes). Så sa han « reis dere! ». Ved at vi legger oss på gulvet, viser vi at vi overgir oss til Guds og brødrenes miskunn. I ordenslivet har vi sårt behov for begge deler. Vi går inn i dette livet som de svake menneskene vi er, og vår styrke må vi finne i Guds miskunn og nåde. Men vi har også behov for hverandres miskunn for å kunne leve med hverandres mangler og svakheter. Vi er ikke en samling av mennesker som mener å ha en spesiell gave for å leve et kommunitetsliv, men helt normale mennesker som føler oss kalt til å søke Gud i fellesskap, slik som vi er. For at det skal være mulig, trenger vi hverandres miskunn.

I dominikanerordenen har forøvrig bønnen en litt annen funksjon enn hos for eksempel benediktinere cistrerisensere og andre « kontemplative » ordener. I disse ordenene har man lite eller ingen utadrettet virksomhet, men man vier størsteparten av sin tid i bønn, til Guds ære og for verdens frelse. Det dominikanske livet er delt mellom bønn og utadrettet virksomhet. Ordenens egentlige navn er Prekebrødrene, og den er helt og fullt viet til forkynnelsen av evangeliet. Det gjelder også bønnen: de som ber, « bærer » de som forkynner i sine bønner, og de som forkynner, skal « formidle til andre det de selv har kontemplert », for å sitere et dominikansk ordtak fra middelalderen. Dermed er bønnen ment å være selve drivkraften i ordenens liv. Jeg liker den ideen, og dersom jeg har et kall, er det nettopp til et slikt liv der bønn og forkynnelse nærer hverandre. Som du hører av hvordan jeg formulerer meg, er jeg ikke så sikker på kallet. Det tror jeg er relativt normalt i begynnelsen av et ordensliv. Før jeg begynte i novisiatet hadde jeg en opplevelse av et kall til en tjeneste for Kristus gjennom denne ordenen. Gjennom bønnen og refleksjonen i løpet av novisiatsåret, opplevde jeg at det var riktig å fortsette. Derfor bestemte jeg meg for å fortsette. Nå har jeg avlagt løfter for tre år, og så får jeg se hva jeg gjør når den tiden har gått.

I dag leste jeg følgende melding på www.katolsk.no

Vår kjære Sr. Ingrid Rombouts S.F.X., 92 år, døde den 18. april etter et kort tids sykeleie.

R.I.P.

Jeg kjente søster Ingrid godt, og det er ikke mer enn en måned siden jeg møtte henne og de andre franciskus-søstrene på Marias Minde i Bergen. Kongragasjonen ble starta i 1901 og på det meste (rett etter krigen) var det 150 slike søstre i Norge, og de hadde sykehus i Bergen, Haugesund, Stavanger, Arendal og Hønefoss, og de drev også flere katolske skoler. Nå holder de dessverre på å forsvinne, det er ikke mer enn 18 av dem igjen.

To andre av søstrene døde også for ikke lenge siden, og også disse dødsfallene ble meldt på katolsk.no:

———

Rekviemmessen finner sted på Marias Minde fredag 22. desember kl. 11.00.

I dagens audiens, der 45 000 var samlet på Petersplassen, dagen før toårsdagen for pavevalget, forstsatte pave Bendikt å snakke om kirkefedrene, etter å ha tatt for seg alle apostlene og andre av de første kristne i fjor. Nå hadde han kommet til den hellige Klemens av Alexandria (ca 150-217), som man kan lese om på norsk her.

His most important work is a trilogy that has provided «effective accompaniment to the spiritual maturation of Christians,» said the Pope. The first part is «an exhortation addressed to those beginning the journey of faith» in which «the Logos Jesus Christ exhorts mankind to start decisively down the road of Truth.» In the second part of the trilogy «Jesus Christ becomes a pedagogue, in other words educator of those who, by virtue of Baptism, have already become children of God.» In the third part, Christ is «the Master Who presents the most profound teachings.»

Les mer av pavens budskap her.

I dag fyller pave Benedikt 80 år og mange skriver om ham – her tar jeg fram en artikkel om hans personlige egenskaper, i en annen post vil jeg ta fram noen som skrives om hans evner som lærer – men først bør vi vel gratulere ham. Send ham gjerne en gratulasjon her.

John Allen skriver følgende om Ratzinger som person; tydelivis var han den mest vennlige og imøtekommende kardinalen i Vatikanet i mange år:

For a number of years, a few reporters had a standing bet that if one of us ever found a bishop who did not say that his best meeting was with Cardinal Joseph Ratzinger, the legendary prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith, the rest of the group would buy that person dinner. In the end, no one ever claimed the prize.

In private, however, Cardinal Ratzinger had a different profile. Co-workers and brother bishops saw him as strikingly humble and collegial. The conviction of the 115 cardinals who elected him Pope was that they were elevating this «real» Ratzinger.

LES HELE JOHN ALLENS STYKKE HER.

Det katolske tidsskriftet St. Olav, gammelst og ærverdig, startet så tidlig som 1889, har nå (i går) fått på plass nye nettsider.

Så langt ligger det ute informasjon om tidsskriftet (vi håper det snart kommer noen utdrag av artikler) og en oppfordring til å kommentere siste nummer, nr. 3 – 2007.

Besøk sidene på http://stolav.katolsk.no

Peter og den andre disippelen gikk da av sted ut til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først fram til graven. Han bøyde seg inn og så linklærne ligge der, men han gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. … Da gikk også den andre disippelen inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Hittil hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han skulle stå opp fra de døde. (Johannes 20,4-9)

Jeg ser i dag gjennom noen bilder fra vår tur til Paris tidligere i vår, og kom over dette bildet fra Musee d’Orsai, som passer spesielt godt akkurat nå.

Pave Benedikts bok – om Jesus Kristus – ser ut til å være på 400 sider, og skal utgis på pavens 80-årsdag, 16. april. Noen utdrag fra boka er nå offentliggjort, og den ser bl.a. ut til å kritisere rike nasjoner for å «plyndre» Afrika og andre fattige pområder i verden. Paven går langt i å vise de anti-materialistiske og anti-kapitalistiske trekkene i sin tenkning. Litt overraskende siteres også Karl Marx med tilslutning, når det gjelder fremmedgjøringen av mennesket – om vi altså kan stole på forhåndsomtalen.

.. the newspaper Corriere della Sera, which is owned by the book’s publishers, Rizzoli, presented a lengthy extract. It includes Benedict’s thoughts on the parable of the Good Samaritan, who went to the aid of a traveller shunned by other passers-by after he had been stripped and beaten by robbers. While many commentators accuse the rich nations of not acting like the Samaritan, the Pope goes a big step further and compares them to the thieves.

The Pope wrote that the damage was not just material. «We have wounded them spiritually too,» he said. «Instead of giving them God – and thereby welcoming in from their traditions all that is precious and great – we have brought them the cynicism of a world without God in which only power and profit count.»

LES MER OM DETTE HER.

Ikke noe overraskende i en slik overskrift, men den er tatt fra overskrifta til en svært lang artikkel i New York Times om pave Benedikt – på forsidebildet blir paven kalt «The Anti-Secularist». I artikkelen leser vi bl.a.:

Today, as pope Benedict approaches the second anniversary of his papacy (April 19) and his 80th birthday (April 16), it seems clear that Joseph Ratzinger’s lifelong agenda — rooted in Bavarian Catholicism and his experience of Nazism — has been updated, and he is now trying to bring it to bear on the post-9/11 world.

… If you seek a way out of the vast post-9/11 quagmire (Baghdad bomb blasts, Iranian nukes, Danish cartoons, ever-more-bizarre airport security measures and the looming mayhem they are meant to stop), and for that matter if you believe in Europe and “the West” (the ceiling of the Sistine Chapel, a bottle of Chateau Lafite Rothschild, the whole heritage of 2,500 years of history), then now, Benedict in effect argues, the Catholic Church must be heeded. Because its tradition was filtered through the Enlightenment, the thinking goes, the church can provide a bridge between godless rationality and religious fundamentalism.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Aftenposten skriver i dag litt om pavens påsketale på Petersplassen i går, men de nevner faktisk ikke et eneste ord om det paven sa om påsken.

«Kjære brødre og søstre over hele verden
Menn og kvinner av god vilje!

Kristus er oppstått! Fred være med dere! I dag feirer vi det store mysteriet, fundamentet for kristen tro og håp: Jesus fra Nasaret, den korsfestede, har stått opp fra de døde på den tredje dag som Skriften forutsa.»

Slik åpnet paven sin hilsen, men det eneste Aftenposten har med er: «Ingenting positivt skjer i Irak. Paven slo ikke bare fast at det ikke skjer noe som helst i positiv retning i Irak. Han uttrykte også bekymring for at situasjonen i Afghanistan er i ferd med å bli mer blodig og ustabil.»

Paven sa riktignok 10 ord om Irak og like mange om Afganistan, men det blir mer interessant å lese dem i sammenheng. Pave Benedikt valgte seg apostelen Tomas som en sentral person i sin preken, fordi han illusterer både vår tvil og vår tro.

“My Lord and my God!” We too renew that profession of faith of Thomas. I have chosen these words for my Easter greetings this year, because humanity today expects from Christians a renewed witness to the resurrection of Christ; it needs to encounter him and to know him as true God and true man. If we can recognize in this Apostle the doubts and uncertainties of so many Christians today, the fears and disappointments of many of our contemporaries, with him we can also rediscover with renewed conviction, faith in Christ dead and risen for us. This faith, handed down through the centuries by the successors of the Apostles, continues on because the Risen Lord dies no more. He lives in the Church and guides it firmly towards the fulfilment of his eternal design of salvation.

… Dear Brothers and sisters, through the wounds of the Risen Christ we can see the evils which afflict humanity with the eyes of hope. In fact, by his rising the Lord has not taken away suffering and evil from the world but has vanquished them at their roots by the superabundance of his grace. He has countered the arrogance of evil with the supremacy of his love. He has left us the love that does not fear death, as the way to peace and joy. “Even as I have loved you – he said to his disciples before his death – so you must also love one another” (cf. Jn 13:34).

LES HELE PÅSKEBUDSKAPET HER.

For akkurat et år siden skrev jeg fra Roma: «I dag hadde jeg den store glede å kunne bistå pave Benedikt aldri så lite, ved å hjelpe med utdelingen av kommunion under den store påskemessen på Petersplassen. Vi var vel rundt 150 prester som på denne måten delte ut kommunion til de som satt innenfor det avsperrede området på plassen – der man må ha (gratis) billetter for å komme inn. …

Dagens messe var helt normal på de fleste måter, men innledningen var litt spesiell: En diakon forkynte ved åpningen – først til alle og deretter spesielt til Simon Peter (dvs. til paven) – Kristus er oppstått! Da pave Benedikt mottok dette budskapet spesielt til seg selv, knelte han foran et ikon av Kristus i bønn og tilbedelse.»

LES MER OM DENNE MESSEN.

Broder, bli hvor du er.
Det er trist å måtte fastslå det, men alt er nå tillatt i angrepene på biskop Ole Christian Kvarme. Det foreløpig mest foruroligende innlegg mot ham sto på trykk i Aftenposten 28. mars, nemlig Agnete G. Haalands appell: «Trekk deg, Kvarme!»

Jeg oppdaget dessverre litt sent at vår egen biskop Bernt Eidsvig hadde et støtteinnlegg til biskop Kvarme i Aftenposten for en uke siden. Der skriver han som konklusjon:
Provokasjonen (fra Kvarme) synes å være at han fremdeles er enig i Den norske kirkes vedtak om at samboende homofile ikke kan ha prestetjeneste). Da må jeg i rimelighetens navn be om at belastningen for dette fordeles litt mer likelig, for det kristne syn på ekteskap og homofilt samliv har vært temmelig enhetlig fra apostlenes tid og frem til vår egen. Dette syn kan selvsagt diskuteres, men det er ikke legitimt å æreskjelle en bestemt teolog fordi holder fast ved det.

«Æreskjelle» er et sterkt ord, men jeg finner ikke noe som er mer dekkende. Han er «en snever, trangsynt, fordømmende biskop. En biskop som ikke stiller seg på de undertryktes side. En biskop uten respekt for menneskeverdet,» for å nevne noen av karakteristikkene. Har Haaland lyttet til Kvarmes prekener, lest hans artikler og bøker, særlig om det palestinske spørsmål, kjenner hun hans engasjement for kristen fornyelse i storbyene, har hun samtalt med ham om de andre verdier hun nevner?

LES HELE INNLEGGET I AFTEPOSTEN HER.

Har hun latt ham komme til orde?

Fra den interessante bloggen fra Westminster Cathedral som jeg nevnte for noen dager siden, leser vi om den berømte ‘korsveien’ domkirken. Den er laget av Eric Gill og er både fantastisk flott og omstridt.

One of the great privileges of being at the Cathedral is to lead the Stations of the Cross on Fridays in Lent – this powerful devotion draws large crowds, as we walk with our Lord on his last journey. These images were taken last night, when Fr Tim was leading the devotion.

The Stations were carved by Eric Gill from 1913 – 1918, out of Hoptonwood stone.

Les mer – og se flere bilder – her.

Langfredag er også siste dagen vi går korsveien, som tradisjonelt har følgende stasjoner, og som man også kan se fra St Svithun kirke:

1. stasjon Jesus blir dømt til døden
2. stasjon Jesus mottar korset
3. stasjon Jesus faller første gang under korset
4. stasjon Jesus møter sin mor
5. stasjon Simon fra Kyrene hjelper Jesus å bære korset
6. stasjon Veronika rekker Jesus svetteduken
7. stasjon Jesus faller annen gang under korset
8. stasjon Jesus trøster Jerusalems kvinner
9. stasjon Jesus faller tredje gang under korset
10. stasjon Jesus blir kledt av
11. stasjon Jesus blir naglet til korset
12. stasjon Jesus dør på korset
13. stasjon Jesus blir tatt ned fra korset og lagt i sin mors fang
14. stasjonJesus blir gravlagt

Én gang i året, skjærtorsdags kveld, vasker presten (eller biskopen, paven) føttene til en gruppe personer i menigheten, rett etter at vi har hørt evangeliet fra Johannes 13, bl.a. disse versene:

Jesus reiser seg da fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørker dem med linkledet som han hadde rundt livet. … Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, satte han seg til bords igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.

Det har vi nå nettopp gjort i St. Svithun kirke her i Stavanger, som i alle andre katolske kirker verden over. Og vi prøver også å lære at dette, som Jesus sier, slik at vi i vårt liv prøver å tjene andre.

Det er vanlig i den katolske kirke at voksne som skal bli katolikker gjennom dåp, blir døpt påskenatt. Man begynner da gjerne på forbereelsen om høsten, og i løpet av fastetida gjør man ferdig noen forberedende riter før den store handligen, dåpen, i påskevigilien.

I andre land (ikke så ofte i Norge) blir også mennesker som skal konvertere, dvs. gå over til Den katolske kirke fra andre kirkesamfunn, opptatt i Kirken påskenatt – og mottar der konfirmasjonens sakrament og sin første hellige kommunion.

Jeg leste i dag på nettsidene til den amerikanske bispekonferansen, at ca 150 000 mennesker skal bli opptatt i Den katolsk kirke påsken i år, samme antall som i fjor, og ca like mange skal døpes som de som konverterer. The 2006 Official Catholic Directory reported 80,817 adults baptized in the Catholic Church and 73,684 coming into full communion the previous year. In addition, there were 943,264 infant baptisms.

De skriver også en hel del om hva slags menensker dette er, og hvordan det fordeler seg over bispedømmene. Det er 195 bispedømmer og 19 000 menigheter i USA.
LES HELE ARTIKKELEN HER.

Noen husker kanskje at menneskemengden ropte «Santo subito!» under pave Johannes Pauls begravelse for nesten to år siden. Ordene betyr «(Må han bli) helgen straks!», og pave Benedikt var enig med folkemengden, satte til side den fem års venteperioden som man vanligvis har før man begynner på prosessen som kan lede fram til salig- og helligkåring.

Og i dag ble den første (lokale, i bispedømmet) fasen av saligkåringsprosessen avsluttet i en seremoni i Laterankirken, akkurat to år etter pave Johannes Pauls død.

The diocesan phase was closed by Cardinal Camillo Ruini, His Holiness’ vicar general for the diocese of Rome, with an address focusing upon the portrayal of the spiritual qualities of John Paul II. «At the beginning, at the center and at the peak of such a portrait,» said the cardinal, «we cannot but put Karol Wojtyla’s personal relationship with God. A relationship that was already strong, intimate and profound in his boyhood, and that never ceased to develop and grow stronger, producing fruits in all dimensions of his life.

The opening session of the diocesan investigation took place in the same basilica on June 28 2005, less than three months after John Paul II’s death, thanks to the fact that Benedict XVI waived the normal waiting period of five years after the death of a Servant of God.

Når den første undersøkelsen i bispedømmet nå er over, blir materialet overlatt til Vatikanets kongregasjon som har med salig- og helligkåringer å gjøre, og disse vil arbeide videre og evaluere materialet.

I dag er det pave Johannes Paul II’s dødsdag – og to år siden han døde. Da jeg var i Roma på denne dagen for et år siden, skrev jeg følgende:

Jeg var til stede på Petersplassen søndag kveld, 2. april 2006, kl 21.37 – nøyaktig da pave Johannes Paul døde for et år siden. Jeg var også der dagen etter, da det ble feiret requiem-/minnemesse for ham. Søndag kveld ble det opplyst at 100.000 mennesker var til stede, og mandag ca halvparten så mange.

Pave Benedikt holdt en tale ved begge anledninger, og i messen mandagskvelden tok han utgangspunkt i evangelieteksten fra Johannes 19,25-30. Det var spesielt v. 26 og 27 han tok frem i talen: ” Da Jesus så sin mor og ved siden av henne den disippel han hadde kjær, sa han til sin mor: Kvinne, det er din sønn. Deretter sa han til disippelen: Det er din mor. Fra den stund tok disippelen henne hjem til seg.”