Katolsk

Jesus til Egypt – Ramaskrik i Betlehem

Katolsk, Liturgi /

Til jul skrev jeg en tekstbetraktning med tittel «Jesus til Egypt – Ramaskrik i Betlehem» som ble trykt i Nr. 4/23 av St Olav magasin. Her er teksten.

Da vismennene var dratt bort, viste Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt.  (Mat 2,13-14)

Det er i Lukasevangeliet vi leser «juleevangeliet», den mest kjente bibelteksten som vi leser til julaften og julenatt. Og Johannes skriver den kjente «prologen», som sier at «i begynnelsen var Ordet» og leses i juledagens messer. Men evangelisten Matteus skriver også to hele kapitler om starten på Jesu liv og hans fødsel, og noe av dette vil jeg ta frem her.

Det er bare Matteus som forteller om de vise menn, og han forteller videre at når de har forlatt stallen med Jesus, Maria og Josef, får Josef i en drøm melding om å flykte med familien til Egypt. Vi har svært lite historisk kunnskap om dette oppholdet i Egypt, for latinske kristne har i liten grad kjent til eller videreført tradisjoner og fortellinger om hva Den hellige familie gjorde i Egypt.

Men armenske og koptiske kristne har veldig mange tradisjoner om oppholdet, og i Egypt er det så mange som 25 steder/byer der man sier at Maria, Josef og Maria besøkte. De reiste først vestover fra Betlehem, gjennom nordlige Sinai, deretter til Nil-deltaet og nordvestover opp mot Middelhavet, før de reiste sørover og stoppet bl.a. i Kairo før de til sist kom til øvre Egypt.

Om den vestlige tradisjoner ikke kjenner mange av disse konkrete tradisjonene, har den i alle fall illustrert denne flukten i hundrevis/tusenvis av bilder. Reiser man rundt om i Europa, finner man flukten representert i veldig mange kunstmuseer. Bildet jeg tar med her er av Fra Bartolomeo (1472–1517): En hvil under flukten til Egypt (c 1500).

De neste versene i Matteus forteller så noe som er blitt både til en viktig årlig fest i vår Kirke samt et norsk ordtak: «Da Herodes forsto at vismennene hadde narret ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Da ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia: I Rama høres skrik, gråt og høylytt klage. Rakel gråter over barna sine og vil ikke la seg trøste. For de er ikke mer.» (Mat 2,16-18)

Kirkeåret har en oktav, dvs. åtte viktige dager, både etter jul og påske, og juleoktaven inneholder samtidig flere viktige fester; festen for Stefanus’ martyrdød (26/12), festen for evangelisten Johannes (27/12) og også festen for Den hellige familie. Men det er spesielt festen som markeres 28/12 jeg vil peke på her; Festen for De uskyldige barn i Betlehem, om ramaskriket som lød da disse guttebarna i Betlehem så grusomt ble drept av kong Herodes da han prøvde å eliminere jødenes konge. Også den fortellingen er illustrert i hundrevis av malerier i den vestlige tradisjon.

Og dagen er også ekstra viktig for meg, siden jeg 28. desember for 29 år siden ble opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap – i Arendal av p. Alan Littlewood.

Fiducia supplicans – vel noe forvirrende

Katolsk /

Vatikanet kom 18/12 med en deklerasjon om velsignelse av personer/par som ikke lever i et parforhold som Kirken kan godkjenne. Jeg synes ikke den var spesielt klargjørende, og noen (få) prester ser ut til å tro at dette gir klarsignal til å velsigne homofile par i stor stil. Det er på en måte ikke slik Vatikanet tenker, for det ligger mange begrensninger i dokumentet, men jeg mener at dokumentet var unødvendig også nokså forvirrende.

Jeg synes vel at den ungarske bispekonferansen har gitt den aller beste/tydeligste tolkningen av dokumentet, HER skriver de bl.a. at i Ungarn begrenses det til individuelle velsignelser, aldri av par sammen:

The declaration Fiducia supplicans on the Pastoral Meaning of Blessings, issued by the Dicastery for the Doctrine of the Faith on 18 December 2023, does not change the Catholic Church’s belief and perennial teaching on marriage and sexual morality. Considering the pastoral situation in our country, the Bishops’ Conference specifies that the ordained ministers can bless all people individually, regardless of their gender identity and sexual orientation, but they should always avoid common blessing for couples who live together in a non-marital partnership or in a marriage that is not valid in the Church, or who live in a same-sex partnership.

Skoleprest igjen

Generelt, Katolsk /

Jeg var skoleprest på St Paul skole i Bergen i 6 år sammenhengende fra januar 2000, og her i Oslo (fra 2009) har jeg hjulpet med messer og med skriftemål noen  ganger på St Sunniva skole, men denne høsten er jeg vikar i fire hele måneder. Bildet under viser messen jeg feiret i dag (alle sjelers dag) for ungdomsskoleelevene (bildene kan forstørres).

Jeg feiret også messer for elevene (det er 510 av dem) i august, september og oktober – og noen ekstra messer for de ansatte. Bilder under viser messen for mellomtrinnet 17. oktober – minnedagen for Ignatius av Antiokia. (Bildene er tatt av inspektør Harald Verpe.)

Biskop Erik Vardens bok blir lagt merke til

Katolsk, Teologi /

Biskop Erik Vardens nye bok «Chastity – Reconciliation of the senses» omtales av den kjente Sandro Magister; omtalen begynner slik:

At the Vatican the synod is heading into its final phase, which then again is not final, given that it will be reconvened in a year and only afterward will the pope, on his own, decide what conclusions to draw from it, at the tail end of a debate about which little or nothing is known, protected as it is by secrecy.

But meanwhile there is also a synod “outside the walls,” of which the book above is a voice, on a topic, chastity, that has almost become a taboo for those in the Church who are calling for a “paradigm shift” in the Catholic doctrine on sexuality, led by that cardinal Jean-Claude Hollerich whom Francis has put at the helm of the synod.

The author of “Chastity. Reconciliation of the Senses,” released on October 12 by Bloomsbury and soon to be in bookstores in Spanish as well, published by Encuentro, with the title “Castidad. La reconciliación de los sentidos,” is Erik Varden, 49, Norwegian, a Cistercian monk of the strict observance, Trappist, the former abbot in England of Mount Saint Bernard Abbey in Leicestershire, and since 2020 the bishop of Trondheim.

Varden, who is not at the synod, was among the signatories, together with all the bishops of Scandinavia including Stockholm cardinal Anders Arborelius, of that “Pastoral letter on human sexuality,” released last Lent, which Settimo Cielo published back then in full, due to its extraordinary originality of language and content, capable of speaking to modern man of all the richness of the Christian vision of sexuality in unbroken fidelity to the age-old magisterium of the Church and at the same time in clear opposition to “gender” ideology.

There is a kinship of style between that pastoral letter and Varden’s book. But there is also an important difference. “Chastity” does not get mixed up in the disputes, the “dubia,” over the blessing of homosexual couples or communion for the divorced and remarried. On these questions the author states that he does not sway one iota from what the 1992 Catechism of Catholic doctrine teaches, and refers to it as “a great treasure.”

But precisely as a bishop, Varden wants to do something else with his book. He wants to “build bridges,” to span the gap that has been created between the thinking of modern secular society and the immense richness of the Christian tradition, let spill today by a widespread amnesia.

That is, he writes, he wants to present again to the world the Christian faith in its entirety, without compromise. But at the same time to express it in forms that are understandable even for those to whom it is entirely foreign: “by appealing to universal experience, then trying to read such experience in the light of the revelation.” …

Boka kan kjøpes på Nordli.

Mer fra Xavier Rynne II

Katolsk /

Rapporteringen fra bispesynoden fortsetter på FIRST THINGS:

LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: #9 (20/10)

Dette brevet innledes slik:
Domus Australia,” a pilgrim guest house and hotel near the Porta Pia in the Castro Pretorio neighborhood of Rome, is a living memorial to its founder, Cardinal George Pell, who died unexpectedly this past January. Cardinal Pell’s absence at Synod-2023 is keenly felt, although in different ways. Those who took inspiration from his courageous truth-telling and boundless good cheer miss him terribly. Those who were frightened and chastened by that truth-telling are relieved that he’s not on the scene to make a big difference, as he did at the Synods of 2014 and 2015. Yet his disciples are here, and in men and women like Archbishop Anthony Fisher, O.P. (Pell’s successor as archbishop of Sydney) and Dr. Renée Köhler-Ryan (who informed a Synod press conference earlier this week that “as a woman, I’m not focused at all on not being a priest”) the Pell spirit lives on. … …

LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: SPECIAL EDITION 3 :  (21/10)

Dette er en prestasjon av en tekst av biskop Erik Varden:
Erik Varden is bishop-prelate of the Territorial Prelature of Trondheim, Norway. A native of South Norway, he grew up in the village of Degernes. Varden was educated at Cambridge University and the Pontifical Oriental Institute before becoming a Cistercian monk of Mount St. Bernard Abbey in Leicestershire, making his solemn profession in 2007. Ordained priest in 2011, he became the eleventh abbot of Mount St. Bernard in 2015. In 2019, Pope Francis appointed him territorial prelate of Trondheim, and he received episcopal ordination in Nidaros Cathedral the following year – the first native Norwegian to be bishop in Trondheim in modern times. He is the author of several books, most recently Chastity: Reconciliation of the Senses, published by Bloomsbury Continuum. His online blog, Coram Fratribus, is read throughout the world. The lecture below, which is apt spiritual reading for Synod-2023’s third Sunday, is published here by kind permission of Bishop Varden.

LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: #10 (23/10)

Der leser vi bl.a.:
… That the “process” of “discernment” through “dialogue” is the important thing at Synod-2023 has been repeated ad infinitum (and occasionally ad nauseam) for three weeks. One is reminded of the tortures of “sensitivity training” in the 1960s and 1970s. In fairness, though, there is a truth here that should be acknowledged. Two distinguished synodal participants have told me that the small-group discussions, however aggravating for being micro-managed and often emotionally driven, have been useful in tempering some of the loopier ideas being promoted under the rubric of a “Conversation in the Spirit.” …

LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: #11 (25/10)

Hvem ser til stede ved denne synoden spørres det her:
There are some 1,378,000,000 Catholics on Planet Earth today. They live in almost every imaginable cultural, social, economic, and political circumstance. They manifest their Catholicism in distinctive ways. The vast majority of them are the lay faithful. Given those numbers and that extraordinary diversity, the claim that the “whole Church is gathered in Synod,” so often heard these past three weeks here in Rome, is obviously an exaggeration (to put it gently).

Perhaps 1 percent of the world Church participated in some form or other in the preparatory phases leading up to this synodal assembly, and the assembly itself is hardly “representative” of the biblical coat of many colors that is the Catholic Church today. The roster of Synod participants, carefully crafted by the Synod general secretariat, is dominated by what might be called Church professionals: not only clergy and consecrated religious, but lay men and women who work in Church ministries, services, and offices. To suggest that their concerns accurately mirror those of almost 1.4 billion their fellow Catholics is more than a stretch. …

LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: #12 (27/10)

Dette brevet begynner med en oppsummering av synoden som ikke er særlig positiv:
The Letter of the XVI Ordinary General Assembly of the Synod of Bishops to the People of God is a treacly Hallmark card that would give Karine Jean-Pierre and the White House Press Office a run for their money in the spin-control sweepstakes. Taking the Letter at face value, one might think that Synod-2023 has been a profound spiritual experience, almost a new Pentecost, for everyone involved. In fact, many—including some of the Catholic Church’s finest minds and most evangelically effective bishops—have experienced it as an exercise in manipulation and infantilization (their terms, not mine). When the Te Deum is sung tomorrow afternoon at the end of the formal proceedings, many will feel a sense of relief that it’s all over—and a sense of dread about going through a similar exercise next October, when the second assembly of this Synod on Synodality convenes. … …

Xavier Rynne II skriver igjen fra (bispe)synoden

Katolsk /

For nesten 25 år siden leste jeg bøkene «Xavier Rynne» skrev fra Vatikankonsilet. Den amerikanske presten som skrev under dette navnet var godt informert, men også den som fikk pressen til å skrive om kampen mellom de konservative og de liberale. Slik skriver Wikipedia om ham:

Fr Francis Xavier Murphy attended the Second Vatican Council which met at the Vatican from 1962-1965 as a journalist. Under the pseudonym Xavier Rynne, combining his middle name and his mother’s maiden name, he revealed the inner workings of Vatican II to The New Yorker. He is credited with setting the tone for the popular view of the council, depicting it as «conservative» versus «liberal».

Tidsskriftet First Things opprettet til bispesynoden i 2015 en Xavier Rynne II, og lot ham skrive anonymt fra bispesynoden i Roma (og jeg skrev om det på denne bloggen). Det samme gjør de dette året, og han har allerede levert flere «epistler»:

LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: #1

LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: #2
– Special edition, 5 October

LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: #3

LETTERS FROM THE SYNOD – 2023: #4

OG FLERE: LETTER #5, LETTER #6, LETTER #7, LETTER #8
– Special edition 2, 18 October

Første epistel i år begynner slik:

During Synod-2014, the first of two such international meetings to discuss the Catholic Church’s response to the crisis of the 21st-century family, Cardinal George Pell expressed grave concern about the performance of the Vatican Press Office and suggested that alternatives to the official spin would be important when the second Synod on the family met a year later. Thus these Letters from the Synod were born at Synod-2015 and have continued at subsequent Synods. Their aim is to offer to a global readership an example of what our predecessor, the original “Xavier Rynne,” writing during Vatican II, described as theological journalism.

The goal has been to inform, not titillate. So, over the next four weeks, Letters from the Synod-2023 will explore the deeper issues involved in the Catholic Church’s current experiment in “synodality.” Concurrently, Letters will provide a forum in which Catholics from different states of life in the Church an opportunity to address those gathered here in Rome under the rubric, “What I Would Say to the Synod”—an opportunity that will also be afforded to some who, while not Catholic, understand the Catholic Church’s importance at this moment in history.

We hope, in this way, to provide a service to a Church of “communion, participation, and mission,” always keeping in mind that this is Christ’s Church, not ours, and that it is the Risen Lord Jesus who must always be at the center of the Church’s proclamation and witness. …

Tingelstad gamle kirke

Generelt, Katolsk /

Sist søndag vikarierte jeg på Hønefoss, noe jeg har gjort 15-20 ganger siden 2016. Første søndag hver måned er det også messe på Gran om ettermiddagen (to andre søndager å måneden er det messer på Fagernes og Gol/Ål). I september har man de siste årene feiret messen i Tingelstad gamle kirke (St. Petri) heller enn i en av kirken på Granavollen, og jeg var på Tingelstadr for første gang nå på søndag. Kirka er fra ca. 1220 og krusifikset på bildet under (det samme er takbjelkene!) er like gammelt. Kirka er helt uten strøm, men pga. nokså stor vinduer (fra 1600-tallet) og dagslys så vi godt nok til å kunne lese.

Se en interessant film om Tingelstad gamle kirke under.

Intervju med biskop Erik Varden

Katolsk /

EWTN.NO la i dag ut et interessant (og grundig) intervju med biskop. Erik Varden – SE HER.

De skriver om intervjuet: «Biskop Erik deltok torsdag 31. august i programmet EWTN Live med fr. Mitch Pacwa SJ. I programmet snakker biskopen om sin vei til troen og evangelisering i Trondheim stift.»  Det var EWTNs norske avdeling som stod for opptaket i Trondheim, og så ble intervjuet redigert ferdig i USA.

EWTN Live med Biskop Erik from EWTN Norge on Vimeo.

Tur til Athen og Peloponnes

Katolsk /

De to siste ukene av april var vi på tur til Athen og Peloponnes. Først var vi tre dager i Athen og brukte en hel dag for å se det nye Akropolis-museet. Deretter reist vi (med leiebil) til Korint, Nafplio, Mykene, Sparta, Kalamata, Messene (og flere steder), og så videre til vestkysten av Peloponnes. Første bilde er fra Korota på vestkysten der vi bodde på et strandhotell, deretter spiste vi 24. april lunsj ved Lepanto (rett øst for den nye brua fra Patra til fastlandet, les om slaget her), og siste stopp og bilde er fra Delfi.

Det var en flott tur.

Hyrdebrev om menneskelig seksualitet – leses også i Roma

Generelt, Katolsk /

Den nordiske bispekonferansen kom nylig med et hyrdebrev om menneskelig seksualitet, der de bl.a. skriver:

Paktstegnet, regnbuen, er i vår tid blitt merket for en kulturell og politisk bevegelse. Vi anerkjenner alt det som er edelt i bevegelsens målsetning. I den grad målsetningen taler om hvert menneskes verdighet, om lengselen etter å bli sett, deler vi den. Kirken fordømmer all urettferdig diskriminering, også på grunnlag av kjønn og legning. Men vi erklærer oss uenige når bevegelsen fremmer et syn på menneskets natur som abstraherer personlighetens inkarnerte integritet, som om fysisk kjønn var tilfeldig. Og vi protesterer når slike vyer pålegges barn som om de var, ikke vågale hypoteser, men vedtatt sannhet lagt på mindreåriges skuldre som en byrde av selv-bestemmelse de ikke har kraft til å bære. Det er snodig: Vårt kropps-fikserte samfunn tar egentlig svært lett på kroppen. Det ser ikke kroppen som identitetsbærende. Det antar at eneste identitet som virkelig teller, er subjektiv selvoppfatning. Vi konstruerer helst oss selv i vårt eget bilde.

Det er interessant å merke seg at dette brevet også blir lest utenfor Norden; den kjente Vatikan-journalisten Sandro Magister den klare uttalelsen fra Norden, der andre kirkelige stemmer er svært så uklare, og han skriver i en artikkel kalt A Must-Read Letter From the Bishops of Scandinavia bl.a.:

The fact is that this confused noise of battle is drowning out the true and profound anthropological and biblical reasons in support of the Christian vision of sexuality. To the point that those who try to explain these reasons with competence and composure seem to be saying something unheard of, extraordinary, finally new and revelatory, whether one agree with it or not.

This is a bit of the feeling one gets in reading the “Pastoral Letter on Human Sexuality” that the bishops of Scandinavia circulated among their faithful today, on this fifth Sunday of Lent.

The letter starts from the biblical rainbow after the flood, but disagrees with the symbology that “gender” ideology draws from it. The sexually distinguished body, it says, even the resurrected body, is such a strong sign of human identity that it cannot be reduced to a variable subjective construction. If there is a need to take a path marked by contradictions and wounds, including a temporary “exile” from the sacraments, this is what should be done, the important thing being to know the destination. The Church’s mission is to mark this out it and provide companionship on the journey to reach it. Even a purely secular discourse on sexuality can and must be enriched, to the benefit of all.

This unusual pastoral letter was signed by the bishops of Scandinavia, that is, of Sweden, Norway, Denmark, Iceland, Finland, including a cardinal. They are at the head of Catholic communities scanty in their numbers. But the high quality of their contributions has been an element of surprise, for example at the recent meeting in Prague that brought together delegations of all the episcopates of Europe.

Pave Benedikt er død – Santo subito?

Katolsk, Paven /

Kardinal Ratzinger / pave Benedikt var i hele mitt liv som katolikk min favoritt. Da jeg ble opptatt i Den katolske kirke i 1994 ledet han Troskongregasjonen og sammen med pave Johannes Paul ledet han slik Kirken i mange år på en ypperlig måte. Da han så selv ble pave i 2005 var jeg svært fornøyd, men etter han gikk av for nesten 10 år siden, har jeg opplevd situasjonen som mindre ideell. Da han så døde på nyttårsaften var det trist, men selvsagt ingen overraskelse, siden han jo var over 95 år gammel. Det var vemodig å se på begravelsen i dag.

EWTN Norge presenterte et interessant intervju med pave Benedikts medarbeider gjennom mange år, erkebiskop Gänswein. Her er noen utdrag fra intervjuet:

– Hvordan opplevde du de siste ukene og månedene av pave emeritus Benedikt XVIs liv?

I motsetning til hva han selv hadde trodd, så ble han jo meget gammel. Han var overbevist om at han, etter at han abdiserte, bare skulle få ett års tid på seg av Vår Herre. Han var vel selv den som ble mest overrasket over at det ble ganske mange år.

Mot slutten var han fysisk meget svak, gebrekkelig, men gudskjelov fikk han beholde sitt klare hode. Det smertefulle for ham var å erkjenne at stemmen ble stadig svakere. Hele livet hadde stemmen vært hans verktøy, og så mistet han det gradvis. Men han forble klar, og han var fattet og samlet.

– Du har tilbragt mange år ved hans side. Hva ser du på som de viktigste øyeblikkene?

… Det som alltid imponerte meg, ja, og overrasket meg, var hans godhet; hvor fredfull og avbalansert han var, også i veldig krevende og utmattende situasjoner – og noen ganger også veldig triste situasjoner, menneskelig sett.

Han mistet aldri fatningen, mistet aldri besinnelsen. Tvert imot: jo større utfordringene var, jo fredeligere ble han, som om ordene ble fattige. Dette hadde en god og velgjørende effekt på folk omkring ham. …

– Når vi ser tilbake på hans pontifikat, hva var hans største utfordringer?

Det var klar helt fra begynnelsen av hans pontifikat at den største utfordringen var det han kalte «relativisme». Den katolske tro og Den katolske kirke er overbevist om at i Jesus Kristus kom sannheten til verden og ble menneske: «Jeg er Veien, Sannheten og Livet.»

Relativismen sier: «Den sannheten du forkynner er intolerant. Dere tolererer ikke andre overbevisninger, annet enn innen kristendommen når det gjelder økumenikk, dere tolerer ikke andre religioner, dere ser ned på dem.» Det stemmer selvsagt ikke. Toleranse betyr at jeg tar alle seriøst i deres tro og overbevisninger, og aksepterer dem. Men det betyr ikke at jeg simpelthen nedvurderer min egen tro: troen jeg er overbevist om, troen jeg har mottatt for å gi videre. …

– Santo subito -helgen med en gang?

Det budskapet sto å lese under Johannes Paul IIs begravelse på Petersplassen. Jeg husker det godt: det var mange tegn og store plakater med «Santo subito». Jeg tror det går i den retningen.

Mye søndagsreising i høst

Generelt, Katolsk /

I høst har jeg vært mye på farten om søndagene; ikke en eneste gang har jeg feiret søndagsmesse i Oslo. Fra midten av august har jeg vært hele 12 ganger i Sandefjord og 3 ganger på Kongsvinger – og dessuten en søndag på Pastoralrådsmøte på Mariaholm og en feriesøndag. Til Sandefjord har jeg for det meste reist med tog (siden det er litt kjedelig å kjøre samme strekning så mange ganger) og det har vært fint å bli kjent med en del mennesker der, i St Johannes døperen menighet – men ganske utfordrende å ha ansvar for undervisningen til både førstekommunion og konfirmasjon.

OPPDATERING:

Også de to første søndagene i desember har jeg vært på farten; søndag 4/12 til Arendal (der jeg ble avbildet av Jan-Erik Løken) og 11/12 til Bærum (St Elisabet menighet).

Kjøtt og blod

Katolsk, Teologi /

Jeg skrev nylige en tekstbetraktning med tittel «Kjøtt og blod» som ble trykt i Nr. 3/22 av St Olav magasin. Her er teksten.

Nå ble det en strid mellom jødene, og de sa: «Hvordan kan han gi oss sitt kjøtt å spise?» Jesus sa da til dem: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kjøtt og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser mitt kjøtt og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For mitt kjøtt er sann mat, og mitt blod er sann drikk. Den som spiser mitt kjøtt og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham.» (Joh 6,52-56)

Som prest har jeg mange ganger vært på syke- eller hjemmekommunion, for det er jo en hel del katolikker som ikke kan komme til kirke, enten de er på sykehus/-hjem eller bor hjemme. Da kan de selv eller pårørende kontakten menigheten eller en prest og slik kunne motta den hellige kommunion selv om de ikke kan komme seg til kirken. En prest eller en diakon kan komme, men også andre i menigheten som har blitt utnevnt av biskopen til en slik tjeneste. Noen familier ber regelmessig om slike besøk, men ikke så veldig mange, så her kan katolikker gjerne bli mer frimodige.

Ritualet for sykekommunion er nokså enkelt; først åpner man med nådehilsen og syndsbekjennelse, så leses én eller flere bibeltekster, deretter åpnes pyxen med det hellige sakrament, Fadervår bes og så gir presten den syke den hellige kommunion, og ritualet avsluttes med bønn og en velsignelse. Ritualet står i sin helhet i Katolsk bønnebok fra 1990.

Jeg nevner dette her fordi den første, lengste og viktigste teksten som leses under sykekommunionen er den jeg siterte her øverst. Her sies det veldig tydelig at når vi i kommunionen spiser Jesu kjøtt og drikker hans blod, blir Jesus i oss og vi i ham. Johannes beskriver ikke den første nattverdhandlingen i sitt evangelium, men i sitt kapittel 6 beskrives betydningen av eukaristien/kommunionen svært så grundig. Kapittelet begynner med et brødunder, deretter insisterer Jesus (som vi ser over) at dersom vi ikke spiser hans kjøtt og drikker hans blod, kan vi ikke ha del i ham. Diskusjonen rundt dette tas opp i flere runder utover kapittelet, og til slutt ender det med at mange disipler blir støtt over dette anstøtelige og forlater Jesus. Apostlene derimot (og forhåpentligvis ligner vi dem) vil fortsatt følge Jesus, og Peter sier: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.» (v 68-69)

Jeg tar frem denne teksten også fordi jeg har «korrigert» Bibel 2011 i sitatet øverst; jeg har fem ganger byttet ut ordet «kropp» med «kjøtt», noe Bibelselskapet skal gjøre i sin aller nyeste oversettelse, Bibel 2024. På gresk bruker Johannes ordet «σάρξ» som utvilsomt betyr kjøtt, og på engelsk, spansk, tysk, dansk og svensk brukes ordene flesh, carne, Fleisch, kød, kött. På norsk brukte 1930-oversettelsen «kjød», men da dette ordet ble for gammeldags på 60- og 70-tallet syntes man vel at «kjøtt» var for kraftig, og den katolske Gunnes-oversettelsen fra 1968 og Bibelselskapets 1978-oversettelse brukte «legeme», og Bibel 2011 bruker altså «kropp». Legeme/kropp er for øvrig korrekt oversettelse av det greske ordet «σῶμα», som de andre evangeliene og også Paulus bruker når nattverden beskrives.

Det er altså Johannes som bruker det aller sterkeste ordet, «kjøtt», når han omtaler det vi mottar i den hellige kommunion, og jeg er glad for at dette skal komme klart frem neste norske bibeloversettelse.

Grundig biografi om pave Benedikt

Generelt, Katolsk, Paven /

I august/september hørte jeg gjennom to lange lydbøker (til sammen litt over 40 timer) der Peter Seewald fortalt om Joseph Ratzinger / Pave Benedikts liv fra fødsel til i dag. Boka kom på tysk for et par år siden og ble vel et år senere utgitt på engelsk i to bind, og jeg kjøpte lydbokutgaven fra Audible. Bøkene var veldig gode og personlig syntes jeg første bind var mest interessant, siden det der var mye nytt stoff for meg (jeg har jo fulgt nøye med på hva Ratzinger/Benedikt har gjort etter 1995). Slik presenterer Audible bøkene:

Benedict XVI: A Life, Volume 1
Volume One: Youth in Nazi Germany to the Second Vatican Council, 1927–1965

Benedict XVI: A Life offers insight into the young life and rise through the Church’s ranks of a man who would become a hero and a lightning rod for Catholics the world over. Based on countless hours of interviews in Rome with Benedict himself, this much-anticipated two-volume biography is the definitive record of the life of Joseph Ratzinger and the legacy of Pope Benedict XVI.

This first volume follows the early life of the future pope, from his days growing up in Germany and his conscription into the Hitler Youth during World War II to his career as an academic theologian and eventual Archbishop of Munich. The second volume, set to be published in 2021, will cover his move to Rome under Pope John Paul II, his ascension to the papacy, and his controversial retirement and news-making statements under his successor, Pope Francis I.

This necessary companion to Benedict’s own memoir, Last Testament, is the fullest account to date of the life of a radical Catholic leader who has continued to make news while cloistered in retirement in the Vatican gardens.

Benedict XVI: A Life, Volume 2
Volume Two: Professor and Prefect to Pope and Pope Emeritus, 1966 – The Present

Emeritus Pope Benedict commands both adulation and unremitting criticism. In this second volume of Peter Seewald’s authoritative biography, the story runs from the Second Vatican Council (1965-68) that shaped Cardinal Joseph Ratzinger’s conservative ideas about the role of the Catholic Church, through his short, scandal-ridden papacy and unprecedented resignation. Volume two introduces listeners to the Pope Emeritus living in the Vatican Gardens, contemplating the future of the church and his controversial legacy within it.

We see how Benedict was influenced by the Vatican Council and the ensuing political unrest all over Europe in the 1960s. Appointed in 1981 as Prefect of the Congregation of Doctrine of the Faith, and quickly nicknamed “God’s Rottweiler”, he was intransigent on the controversial issues of abortion, contraception, gay rights, and gay marriage. But elected Pope in 2005, his tenure of office was riven with shocking revelations of controversy and scandal and it seemed that by his resignation in 2013, he was incapable of handling the complexities of the church in the modern world.

Vatileaks, sexual abuse by priests, the Regensburg speech which became the spark of an eruption of rage in the Muslim world – all these hit the world’s media headlines.

Peter Seewald is the only person close enough to Benedict to assess the man himself and to uncover the truth about so many of the controversial issues surrounding this papacy.

Biskop Erik Varden med kloke ord

Katolsk /

«In the view of the dominant culture summed up well by an editorial in “The Economist” of July 14, there is one path the Catholic Church must take to curb the disease of clergy sex abuse: to abolish the discipline of celibacy. …» skriver den kjente Vatikan-kjenneren Sandro magister. Og deretter tar han fram en artikkel trykt på italiensk av biskop Erik Varden, som ser ut til å bli en stadig mer kjent stemme i den katolske verden. Slik skriver Magister:

… for the young and dynamic bishop of Trondheim, Norway, Erik Varden, who is showing himself to be one of the wisest and most spirited voices of Catholicism today, the “phármakon” that can heal the Church of the plague of abuse is …  that “medicine of immortality” which is one of the most ancient definitions of the Eucharist.

He writes and argues this in an article in the latest issue of “Vita e Pensiero,” the magazine of the Catholic University of Milan, the salient passages of which are reproduced below.

Varden acknowledges and approves of the practical, judicial measures adopted by the Catholic Church to stem the plague. But they are not everything. Because the essential is elsewhere. It is in that source and summit of Church life which is precisely the Eucharist, the sacrifice of the Lamb who bears all the burden of the sins of the world.

“Before sin is ‘taken away,’” he writes, “it must be taken on and endured.” Like Jesus on the cross. The Church needs to make a penitential journey with its main route in the Eucharist. It has to bring “fulfillment to what is lacking in the sufferings of Christ,” as the apostle Paul said. …

Les gjerne videre i Magisters artikkel, der bl.a. hele biskop Eriks tekst er oversatt til engelsk.

Messe i Porsgrunn

Generelt, Katolsk /

I juni feiret jeg en messe i Porsgrunn (og det har jeg også gjort flere ganger tidligere). Denne gangen kombinerte vi dette med en tur i Sandefjord-området. Under ser man et bilde fra høymessen i Porsgrunn og deretter et bilde av gamle Hedrum kirke.

Flere messer på Kongsberg

Generelt, Katolsk /

I slutten av mai feiret jeg to messer i St Barbara kirke på Kongsberg, en helt ny (2021) katolsk kirke, en tidligere metodistkirke som er blitt pusset opp veldig fint.

Jeg feiret også messe der de to siste søndagene i juli – se under.

Flere messer på Gjøvik

Generelt, Katolsk /

I påsken feiret jeg fire messer på Gjøvik i den stille uke (i St Andreas kirke); skjærtorsdag, langfredag, påskenatt og påskedag. Min kone og jeg kjørte opp dit to ganger og overnatter også et par netter der oppe – da ble det også tid til flere turer i og rundt byen. Den første bildet under viser meg med Mjøsa i bakgrunnen og det andre er av altertavla i Gjøvik kirke (malt av Asta Nørregaard i 1883).

Bernt Oftestad – veien og målet

Generelt, Katolsk /

Jeg har skrevet en anmeldelse av følgende bøk om Bernt Oftestads konversjonshistorie – til St. Olav kirkeblads siste nummer:

Veien og målet – en konversjonshistorie, av Bernt T. Oftestad

Boken ble nylig utgitt av Efrem forlag og de skriver om den: «Aldri har en norsk professor i teologi og dertil prestelærer forlatt sin stilling og blitt katolikk!» Boken er interessant og godt skrevet, og beskriver svært presist utviklingen i Den norske kirke de siste tiårene. Og det er ikke bare utviklingen i de protestantiske kirkene de siste årene som er viktige, prinsipielle spørsmål er like avgjørende. Mange har stilt spørsmål både om reformasjonen var nødvendig og om bl.a. kirkeforståelsen i de protestantiske kirkene er holdbar. For alle disse vil Oftestads bok være av interesse og til hjelp.

I boken går Bernt Oftestad gjennom de ulike etappene i sitt liv fra fødselen i januar 1942 til i dag. Selv syntes jeg det var spesielt interessant å lese om den lutherske åndelige tradisjonen han vokste opp i, i Askim med en far som var emissær i Indremisjonsselskapet og en mor som var noe mer kirkelig i sitt perspektiv. Var det slik at en ungdom som hadde vokst opp i en troende familie, måtte «omvende seg»? Nei, sa moren ganske tydelig, i dåpen hadde han jo blitt et Guds barn. Denne forståelsen av dåpens betydning tar Oftestad med seg gjennom hele livet.

Oftestad begynte på MF i 1961 og utviklet der etter hvert en tydelig høykirkelig og sakramentfokusert teologi, og ble også stadig mer oppfattet som konservativ, bl.a. med sitt bibelsyn og sitt nei til kvinnelige prester. Siden jeg selv har gått på MF (jeg begynte 14 år senere) er det svært interessant å lese om miljøet der; bl.a. hans omtaler av tre sentrale professorer, Carl Fr. Wisløff, Leiv Aalen om John Nome.

Oftestad var med og startet opp bevegelsen Kirkelig Fornyelse på slutten av 60-tallet. Dette miljøet betydde svært mye for ham utover 70- og 80-tallet, men som han skriver: «Fra slutten av 1980-årene og frem til konversjonen i år 2000 gikk jeg i skodde.» Han opplevde at Den norske kirke forandret seg (i en uheldig retning) og at han og hans venner ikke riktig visste hvor de skulle gjøre av seg (kirkelig sett). Torbjørn Olsen ble nokså tidlig katolikk, og senere også Arnfinn Haram, men det var flere av vennene som endte opp i den Nordiske katolske kirke. For Oftestad var dette ikke en mulig løsning, for vel «hadde vi mange prester, men for lite ‘folk’ til å slå inn på en slik vei».

I 1998 ble det klart for Oftestad at han måtte bli katolikk, og han tok da kontakt med biskop Gerhard Schwenzer som forberedte ham og tok ham opp i Kirkens fulle fellesskap i en kveldsmesse i St Olav domkirke 28. august 2000, på minnedagen for den hellige Augustin. Han skriver om denne kvelden: «Messen ble lest. Det var ingen sang. Liturgien, biskopens ord, alt gav en nøktern atmosfære som stemte godt med min egen opplevelse av konversjonen. …. Konversjonen berodde på innsikt som nå ble personlig fullbyrdet ved et viljens valg og ved handlingen i Kirken.»

Samtidig med konversjonsprosessen foregikk det også tidvis vanskelige forhandlinger med MF, for som katolikk fikk Oftestad ikke lenger undervise i teologi, noe han opplevde som urimelig, siden hans fag, kirkehistorie, jo ikke dreide som om dogmatiske spørsmål. Han beskriver disse forhandlingene nokså detaljert, bl.a. ville de ta fra ham professortittelen, men der lyktes de ikke. Han fikk ikke lov til å ha noen form for undervisning, og noen var også bekymret for at han skulle treffe studenter i kantinen og påvirke dem! Likevel ble de fire årene som prosjektarkivar nokså fine, mest takket være MFs hyggelige direktør Finn Olav Myhre, som han samarbeidet godt med. Fra 2005 kunne Oftestad igjen undervise, siden MF da hadde åpner for flere konfesjoner. Han fikk likevel ikke tilbake sin stilling som professor i kirkehistorie, men var de siste årene frem til sin pensjon professor i europeisk kulturhistorie.

Sine litt over 20 år som katolikk beskriver Oftestad ganske rosenrødt, først noen år i St Dominikus, men de fleste årene i St Olav domkirke, der han skriver mye positivt om miljøet og flere av prestene. Men de som har fulgt litt med vet at Oftestad også disse årene har vært borti flere debatter og enkelte kontroverser, så kanskje det kommer en bok til om noen år?

Skroll til toppen