Katolsk

Sandefjord – og andre byer

I dag feiret jeg messe i Sandefjord og etterpå besøkte vi Hvalfangstmuseet for første gang (se bildet).
Neste søndag skal jeg til Moss igjen, og deretter til Hamar/Gjøvik, Hønefoss/Ål, Hønefoss/Gran og Stavanger; flere av søndagene prøver vi å gjøre noe mer enn bare å reise/kjøre fram og tilbake.

Høringssvar til forslaget om kriminalisering av «konverteringsterapi»

Norsk katolsk bisperåd har skrevet et tydelig og godt høringssvar til dette lovforslaget; det begynner slik:

1.2 Sammenfatning av bisperådets syn på høringsnotatets forslag

Den katolske kirke tar avstand fra manipulering av menneskers samvittighet. Derfor anerkjenner vi departementets gode hensikt, men vil holde frem at lovforslaget hviler, prinsipielt sett, på vaklende grunnlag. Lovforslaget synes utilstrekkelig fundert og uklart formulert. Vi ber derfor om at lovforslaget, i den form som er forelagt, forkastes.

Avgjørende innvendinger kan sammenfattes med følgende punkter:

1. Lovforslaget posisjonerer seg a priori i kjønnsidentitetsproblematikken. Det staker ut et tilsynelatende enveiskjørt felt i denne, som om eneste tilbørlige ”konverteringsterapi” skulle gå i retning av kjønnskorrigerende behandling, f.eks. ved irreversible inngrep i kroppen. Ved slik stillingstagen påberoper staten seg kompetanse som ikke tilkommer den.

2. Lovforslaget gjennomsyres av begrepsforvirring. ”Seksuell legning” og ”kjønnsidentitet” utlegges som om de dreier seg om to sider av samme sak. Begrepene er imidlertid kategorisk ulike og krever ulik medisinsk, pastoral og juridisk tilnærming. Forståelsen av ”konverteringsterapi” er for diffus til å begrunne et lovforslag.

3. Lovforslaget målbærer en tendensiøs uklarhet som senker terskelen for statens inngripen i familielivet. Det begrenser foreldres og oppdrageres rett til å påvirke barn i retning av å løse en opplevd identitetskonflikt ved tålmodig utvikling og modning av selvforståelse. Foreldres råderett i familien er definert og klokt begrenset i eksisterende lovgivning. Vi ser ikke behov for en særlov på dette området.

4. Lovforslaget gir ikke — det gjelder flere felt — tilstrekkelig rom for menneskets frihet. Ethvert menneske har en naturgitt rett (og, fra et kristent synspunkt, en gudgitt rett) til å anerkjennes som et fritt og ansvarlig vesen. Retten til å modnes og opplyses i sin frihet er uadskillelig fra menneskeverdet, særlig i moral- og religionsspørsmål. Vi vil fremheve at denne retten må anerkjennes og beskyttes av staten, med de begrensninger som settes av det felles gode og den offentlige orden.

Vår høringsuttalelse er basert på et kristent menneskesyn. Vi observerer at biologisk kjønn er, for det overveldende flertall mennesker, et sikkert fundament for identitetsdannelse, men at noen opplever en smertefull identitetskonflikt. Dem skal samfunnet omslutte med åpenhet og respekt.

Les gjerne hele høringssvaret her: http://www.katolsk.no/nyheter/2021/10/horingssvar-fra-norsk-katolsk-bisperad

Mye reising i juni, juli, august

Jeg har reist mye opp til Hamar som søndagsvikar de siste par årene, men nå skal det visst bli mindre av det. (Øverst ser man bilde av St Torfinn kirke på Hamar.)

I sommermånedene i år var jeg 4 ganger på Hamar, 2 ganger på Gjøvik og i Tønsberg og 1 gang til Moss, Kongsvinger og Kristiansand – samt 4 søndager i Oslo, på Lunden kloster og i St Hallvard menighet. Det er fint å komme rundt litt og besøke nye menigheter og treffe nye mennesker.

Det har også vært noen ferieturer i Norge det siste halve året (bl.a. Bergen, Helgelandskysten og Jæren – og en tur til Kirkenes med fly), men nå skal vi holde oss mer i ro en stund – selv om vi håper på vår første utenlandstur (til Italia) om noen uker.

Dåp på Hamar

Bildene viser domkirkeruinen på Hamar og en barnedåp jeg hadde der lørdag 14. august. Etterpå var vi på dåpsfesten hos en stor syrisk familie som hadde kommet til Norge i 1999.

Olav skyndte seg til byen Rouen for der å få motta dåpens nåde

Til Matutin i dag, høytiden for den hellige Olav, leser vi fra erkebiskop Eysteins skrift om den hellige Olav. Det er to alternativer til denne lesningen, først et fra Olavs tidlige liv og deretter et fra hans død. Slik lyder det første alternativet:

Hvordan St. Olav levde og forkynte

Den gang den berømte kong Olav styrte i Norge, et meget stort land mor nord, med Danmark i sør, trådte føttene til menn som forkynte fred, som forkynte godt budskap, inn i landet. Hittil hadde disse folkeslagene vært hengitt til den vanhellige dyrkelse av avguder, forblindet som de var av overtroiske forestillinger, men nå fikk de høre om troen på den sanne Gud, og hvordan han skulle dyrkes; ja, de hørte nok, men mange nektet å ta imot den. Siden de bodde så langt mot nord, satt de fastfrosset i vantroens is i nærheten av den nordpol hvorfra all styggedom velter ut over jordens overflate. Det var derfra Jeremias så en kokende gryte komme, og det er om denne nordpolen Jesaja skrytende sier: Høyt over himmelens stjerner vil jeg reise min trone, og jeg vil ta sete på tinghellet lengst i nord. Men den store og høylovede Herre, han som bygger sin by i nord, smeltet nordpolens isbre med milde vinder fra sør, og mildnet de ville hedningers trassige og stridbare sinn med troens varme. De fikk høre om Herren, og han sendte sendemenn til disse folkeslag, sitt ords budbringere, menn som skulle forkynne i landet den sannhet som er i Jesus Kristus, vende folk bort fra avgudsdyrkelsen, love de troende uforgjengelig liv og evig glede og skremme de vantro og vrangvillige med trussel om den kommende dom og pinsler uten ende.

Dette landet var det kong Olav styrte, slik vi har fortalt. Enda han var hedning, var han god av natur, og hans edle sinn gjorde ham snar til å handle på rettskaffent vis. Da han i England hadde fått visshet om Evangeliets sannhet, trykket han troen til sitt bryst, og med et fromt sinn skyndte han seg til byen Rouen for der å få motta dåpens nåde. Da han var blitt renset i frelsens bad, ble han med ett et nytt menneske, og, slik apostelen sier, da han var blitt begravet med Kristus i dåpen til døden, glemte han det som lå bak og strakte seg etter det som lå foran, han vandret i det nye levnet han hadde mottatt, og overholdt nøye alt troen bød. Han foraktet alle tomme fornøyelser, og det jordiske rikets herlighet holdt han for liten å være i forhold til himmelrikets sødme. Selv om han levde i kongelig prakt, var han fattig i ånden, og alt mens han var opptatt med jordiske gjøremål, grunnet han over det som hører himmelen til. Det som Guds lov forbyr, avskydde han på det sterkeste, det den påbyr, lå ham varmt på hjertet.

Og ikke slo han seg til ro med egen frelse, men han forsøkte med stor iver å omvende til troen de folkeslag han ved Guds forsyn var blitt satt til å lede. Etter den nye tingenes orden tok kongen på seg apostelens verv, og høvdingen forkynte Kristi ords nåde overalt og for alle. Det var ikke få den forkynnelsen nåde som var utgytt på hans lepper, førte fra å dyrke onde demoner til å anerkjenne og ære sin skaper. Det var heller ikke få som hans beundringsverdige Fromhet og liv i streng kyskhet inspirerte til å gi avkall på verden og til å elske det himmelske fedreland. For hvem var så vrang, hvem var så forherdet at han ikke måtte bøye av for den gode kongens milde ord, ord fylt av åndelig visdom! Hvem var så sløv og så treg at han ikke ble vakt av hans enestående livsførsel!

Paven om 30 millioner aborter i året: Jeg kan ikke tie

I Norge har vi de siste ukene sett en ny abortdebatt begynne; AP ønsker visst å utvide grensen for fri abort til 18 uker, og SV ønsker 22 uker – men ser nå at dette skapte svært kraftige reaksjoner og SV toner nå ned dette ønsket.

Pave Frans har i en bok som avisa Dagen i dag skriver om en bok kalt «La oss drømme» (som ikke er komme ut på norsk) nevnt abortspørsmålet og vi kan lese i Dagen:

Pave Frans mener forgjengeren var profetisk da han for 50 år siden advarte mot menneskesynet bak dagens
abortpraksis.

Vel vitende om at mange vil bli irritert når en pave vender tilbake til saken, har pave Frans lengre sekvenser om sitt og kirkens syn på abort i boken «Let us dream». Boken er pavens oppgjør med utviklingstrekk som bekymrer ham dypt, samtidig som han løfter blikket og peker på muligheter for bedre tider når koronakrisen er over.

Jeg kan ikke tie om at man kvitter seg med 30–40 millioner ufødte liv hvert år gjennom abort, sier han.

Paven sier det er smertefullt å se hvordan man i områder som ellers ser på seg selv som høyt utviklede, tvinger kvinner til å ta abort fordi det ufødte barnet kan bli utviklingshemmet eller ikke var planlagt.

Pave Paul VI, som i dag har helgenstatus i Den katolske kirke, advarte i et hyrdebrev i 1968 mot «fristelsen til å betrakte menneskelivet som et objekt de mektige og utdannede skal herske over».

Hvor profetisk dette budskapet var! sier nåværende pave og viser til hvordan fosterdiagnostikk brukes hyppig for å «filtrere ut de svake og uviktige», mens aktiv dødshjelp får stadig større tilslutning. De dypere årsakene til denne erosjonen av menneskeverdet må utfordres, sier paven i boken.

Det er interessant at pave Pul VIs dokument det her refereres til er encyklikaen Humanae vitae (les den på norsk her) som handler om prevensjon, ikke abort. I debatten om å hindre menneskelig å bli unnfanget så Paul VI allerede utviklingen av et nytt syn på menneskelivet. Han skriver bl.a. i innledningen:

… mennesket gjort forbausende fremskritt når det gjelder å beherske og rasjonelt organisere naturkreftene. Denne utvikling har gått så langt at mennesket forsøker å utvide dette herredømme til hele menneskelivet: kroppen, sjelelivets krefter, det sosiale liv, like til de lover som styrer forplantningen.

Den encyklikaen som virkelig handler veldig tydelig om abort, er pave Johannes Paul IIs Evangelium vitae fra 1995. Også denne er oversatt til norsk og kalles der «Livets evangelium». Den er en moral-encyklika om menneskelivets verdi og ukrenkelighet, og handler bl.a. om krig, dødsstraff, medisinsk etikk, abort. Les den her på norsk.

Christós anesti! – Alithós anesti!

I dag feirer vi at Kristus er oppstått! Svar: Han er sannelig oppstått!
På gresk: Χριστός ἀνέστη! – Ἀληθῶς ἀνέστη!

En slik påskehilsen er vanligst blant ortodokse kristne og katolikker av østlig ritus – les om det her.

De ortodokse har også en troparion/vers som brukes i påsken:
Χριστός ἀνέστη ἐκ νεκρῶν, / θανάτῳ θάνατον πατήσας, / καὶ τοῖς ἐν τοῖς μνήμασι, / ζωὴν χαρισάμενος!
Christ is risen from the dead, / by death trampling death, / and to those in the tombs / granting life!

Vi katolikker har den kjente påskesekvensen som brukes påskedag og i påskeoktaven:

Kristenhet, la lovsang tone / påskens lam til ære.

Lammet som for hjorden døde, / Krist som skyldløs bar vår brøde, / vil oss med vår Far forsone.

Død med liv en tvekamp stred / som i under endte, / da vår konge døden led, / død til liv seg vendte.

«Maria, tal for sant / om tegnene du fant!»
«Jeg så den grav som nyss var hans, / jeg så den oppstandne i strålekrans, / så engler stå vitner, / så svetteduk og svøp.

Oppstanden er Kristus, / mitt håp og min heder. / Til Galilea vandrer han forut for eder.»

Oppstanden er Herren, det vet vi for visst. / Skjenk oss din miskunn, / du seirende Krist. / Amen. Halleluja.

Dessverre har få mennesker fått lov til å komme til messer i påske i år, men man har som en erstatning strømmet veldig mange messer. Jeg syns det har vært mest interessant å se på liturgien fra St Olav domkirke i Trondheim – det er ny kirke, ny biskop, fin liturgi.

Mor mi fylte 90 år

Mor mi fylte 90 år 3. mars 2021!
Under ser man bilder fra hennes bryllupsdag 15. august 1953 (min far døde i november 1993) og i fra festen på Time (på Jæren) i går.

Utendørsmesse igjen

Bildet under viser meg under en av to utendørsmesser på Katarinahjemmet i går. Det var bare lov å samle 10 personer utendørs (og ingen innendørs) i går, og så ble også det forbudt, så det ble feiret i alt fire messer der i går.

Katolske politikere som arbeider for fri abort

Kardinal Müller siteres i Catholic World Report (opprinnelig fra Kath.net) om hvordan Kirken vurderer katolske politikere som arbeider for fri abort. Han sier bl.a.:

Anyone who relativizes the clear acknowledgment of the sacredness of every human life with tactical games, sophistries and window dressing because of political preferences, publicly opposes the Catholic faith. Vatican II and all the popes down to Francis have described the deliberate killing of a child before or after birth as a most grievous violation of God’s commandments.

Han siterer fra Vatikankonsilets dokument Gaudium et spes, nr. 51:

“God, the Lord of life, has entrusted to men the noble mission of safeguarding life, and men must carry it out in a manner worthy of themselves. Life must be protected with the utmost care from the moment of conception: abortion and infanticide are abominable crimes.”

Om situasjonen i USA sier han:

Now the United States, with its conglomerated political, media and economic power, stands at the head of the most subtly brutal campaign to de-Christianize Western culture in the last one hundred years. They play down the lives of millions of children, who now fall victim to the worldwide, organized abortion campaign under the euphemism of “right to reproductive health”, by referring to Trump’s character faults.

An otherwise highly respected confrere reproached me, saying that I must not fixate on abortion. For now that Trump has been voted out, this eliminates the much greater danger that that madman might push the nuclear button. I am convinced, however, that individual and social ethics has priority over politics. It crosses a line when faith and morals are reckoned by a political calculus. I cannot support a pro-abortion politician just because he builds public housing, as though I had to put up with what is absolutely evil on account of something relatively good.

Les gjerne hele artikkelen hos Catholic World Report

Gårsdagens messe utenfor Katarinahjemmet

Det var 75 påmeldte til utendørsmessen i går og jeg tror de fleste møtte opp. Været var fint, 3-4 minus, og jeg ble egentlig bare skikkelig kald på hendene (så hadde jeg også to gensere under alba og messehakel). Klikk på bildet for å se større utgave.

Utendørsmesser

På Katarinahjemmet er søstrene ganske dristige og nytenkende, og har siden midten av desember invitert til utendørsmesser. Jeg feiret selv messen der kl. 09.30 juledag og søndag 27. desember, og er satt opp igjen 10. og 31. januar. Det er litt kaldt (kommende søndag er det visst meldt 2-3 minusgrader), så det blir ingen lang preken.

Se oversikten over og meld dere gjerne på ved å gå til https://billett.katolsk.no

Biskop Eidsvig: Trist om Den norske kirke bruker en annen dåpsformel enn den som er blitt brukt ned igjennom århundrene

Lørdag gikk Dagen videre med sin dekning av Den norske kirkes nye dåpspraksis – som jeg skrev om tidligere. I papiravisa hadde de en lang artikkel der Fader Claes Tande uttalte seg om praksisen, og avsluttet den slik: «Når dåpsordene kommer fra en annen enn den som døper, er dåpen ugyldig. «Vi døper deg» kan heller ikke aksepteres, la Tande til.»

Senere la de ut på sine nettsider følgende uttalelser av biskop Bernt Eidsvig:

Bernt Eidsvig, katolsk biskop av Oslo, er også kritisk til praksisen.

– Det han sier er korrekt. Reformasjonsfedrene holdt fast ved den tradisjonelle dåp. Det vil være trist om Den norske kirke bruker en annen dåpsformel enn den som er blitt brukt ned igjennom århundrene.

Eidsvig poengterer at det alltid er den som døper som skal si dåpsordene og at flertallsformen «Vi døper deg» heller ikke kan brukes.

– Det er vår felles dåpstradisjon og dåpsformular i Den katolske kirke og Den lutherske kirke. Dette vil skape et økumenisk problem, sier han.

Biskopen forteller at noen har også forsøkt å bruke en annen dåpsvæske enn vann.

– Det er også en ugyldig dåp.

Eidsvig sier til Dagen at det mest fundamentale fellesskapet mellom kirker, er dåpen.

– Kirken består av alle døpte. Hvis gyldighetskriteriene blir utydelige, så har vi ikke lenger den enhet som dette kirkelige begrepet må ha.

– Har det ingenting å si at dette er en nødsituasjon, slik preses i Den norske kirke legger vekt på?

– I en nødsituasjon kan én person døpe. Det trenger ikke være flere.

– Hva vil du foreta deg?

– Jeg vil be Den norske kirke tenke nøye igjennom om ikke vår felles dåp er en så viktig tradisjon og et så viktig bånd at Den norske kirke ikke rører ved det.

Ny katolsk nettradio – St Rita radio

For noen få uker siden dukket det opp en ny katolsk nettradio, SR RITA RADIO, som vi også kan lese om i en artikkel på katolsk.no. Der leser vi bl.a.:

Adventstemningen har ikke nådd St. Rita radios studio i Ålesund riktig ennå, men den nærmer seg:

– Adventstemningen kommer med det første lyset som blir tent i adventskransen, sier Erika Eva Nes, én av to katolske radiopioneerer på Mørekysten.

Hun forteller at siden den liturgiske fargen i advent er lilla, er det også fargen som preg på huspynten hjemme hos henne og ektemann Pål Johannes Nes.

– Den første fredag i advent feirer vi årets første roratemesse. Når vi synger «Rorate caeli desuper», vet vi at vi er i advent, sier Erika og minner om at St. Rita radio i år vil vi sende roratemesse til glede for katolikker som kommer seg opp om morgenen.

Videre kan vi lese:

St. Rita radio er definitivt en katolsk radio, men tilbyr også programmer for dem som ennå ikke er tatt opp i Kirkens fulle fellesskap.

– P. Egil holder hver uke troskurs med mellom 5 og 15 personer tilstede i Trondheim, og vi er så heldig å få delta. Programmet har fått veldig gode tilbakemeldinger, og det er mange som følger det. Noe av det artige med troskurset til p. Egil er at man aldri helt vet hvor han vil ende. Deltagerne på kurset er flinke til å stille spørsmål, og da kan programmet ta ulike vendinger. Programmet «Dagens helgen» er også et program som gleder mange som ikke er katolikker. Her kan man høre spalten «Dagens helgen» fra katolsk.no lest, sier Erika.

Besøk gjerne SR RITA RADIO,

Avstandsdåp – gyldig dåp?

I avisa Dagen kan vi lese om en ny dåpspraksis i Den norske (lutherske) kirkes menigheter i Oslo (og kanskje også andre steder i landet); presten leser ordene «Jeg døper deg …» mens foreldrene heller vann over barnet. Slik kan vi lese:

Etter koronaepidemien brøt ut, valgte to av tre prester i St. Hanshaugen sokn i Oslo å følge en ordning med «avstandsdåp» som ble innført i Oslo domprosti i sommer.

– Noen steder bruker man sølvskje eller skjell, som er den gamle tradisjonen. Vi har valgt vår variant, sier NN, prest i Gamle Aker kirke.

Den innebærer at presten står på avstand og leser dåpsliturgien, mens foreldrene samarbeider om den praktiske gjennomføringen av dåpen.

Sist det skjedde var 8. november da NN2 var forrettende prest i kirken. Mens hun leste dåpsordene, holdt far barnet, og mor helte vann over hodet til den lille tre ganger.

– At de får lov til å øse vann gir dem en ekstra dimensjon. Dessuten blir det et forent og tett uttrykk for at dette har de begge valgt, sier presten.

For NN2, som avstandsdøpte for første gang, ble erfaringen bedre enn hun hadde forventet.

– Det er noe en må venne seg til. I utgangspunktet virket det litt rart, men kontakten ble god selv om jeg stod et stykke unna.

Dåpsforeldrene ønsket ikke å stille til intervju, men formidler via presten at de er svært fornøyd.

– Jeg tror det var en positiv opplevelse for dem som var til stede, sier Wergeland.

Hun presiserer at dåpen gjennomføres slik ene og alene av hensyn til smittevern, for å redusere kontakten.

Kollega NN er den som har mest erfaring med å døpe barn på denne måten under koronapandemien.

Han forteller at mange foreldre er veldig forsiktige når de skal helle vann.

– De tar bare noen få dråper, stikk i strid med det som er trenden blant prester, å bruke mye vann.

Hans opplevelse er at ordningen fungerer.

– Noen foreldre stusser litt i første omgang, men når vi gjennomfører dåpen, er min opplevelse at de synes det er fint.

I august skrev jeg om en uttalelse fra Vatikanet om at den dåp der presten sier «Vi døper deg …» er ugyldig. Det vi leser om i Den norske kirke i Oslo er ikke ganske det samme, men jeg syns vi bør spørre oss om disse dåpene er gyldige.

OPPDATERING 29/11:
Dagen har 28/11 en ny artikkel om slik dåp, som beskriver en dåp som skjedde i Oslo i april i år. Der kan vi lese:

Etter dåpssalmen «Det skjer et under i verden», helte faren vann i døpefonten.

Presten leste videre fra dåpsliturgien:

«Emma, etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling døper vi deg til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn.»

Moren holdt Emma like over døpefonten, mens faren øste tre håndfuller med vann over hodet til datteren i takt med prestens ord.

En niese tørket vann av hodet til barnet og en venn tente det lille dåpslyset og satte det i en stake på alteret.

En underlig forståelse av «gjerningskristendom»

Jeg skrev for noen uker siden en anmeldelse til St Olav tidsskrift av boka «Men hva med de andre?». Bladet er nå utgitt og jeg presenterer mine tanker her:

En underlig forståelse av «gjerningskristendom»

Halvor Nordhaug er en dyktig biskop i Den norske (lutherske) kirke og har nylig skrevet en bok: MEN HVA MED DE ANDRE? Kristendommen og religionene, på Vårt land forlag. Det er «en forholdsvis enkel bok», som Nordhaug selv skriver, og den tar opp flere spørsmål om hvordan mennesker med forskjellig gudstro og kristentro kan omgås og forstå hverandre. Men det spørsmålet som har fått mest oppmerksomhet, og som boken starter med, er (satt litt på spissen) hva som skal skje på dommens dag med dem som ikke er kristne?

Nordhaug nevner fire modeller for hvordan forholdet mellom kristendommen og andre religioner kan forstås: Eksklusivismen (ingen frelse uten ved Jesus Kristus), Inklusivismen (også tilhengere av andre religioner kan frelses gjennom Jesu Kristi frelsesverk), Pluralismen (alle religioner er likeverdige) og Partikularismen (religionene er bare ulike måter å forstå den samme Gud på).

Nordhaug skriver at en «streng» eksklusivisme sier at bare de som tror på Jesus Kristus kan bli frelst, og derfor var den norske misjonsbevegelsen så nødvendig, for «hedningene» ville gå fortapt om de ikke fikk høre om Jesus. En «myk» eksklusivisme derimot lar spørsmålet om evig frelse stå åpent «for dem som ikke har hørt evangeliet», og ligger derfor nokså nær inklusivismen.

Katolikker bekjenner seg til en «myk» eksklusivisme eller inklusivisme, og 2. Vatikankonsils dokument Lumen gentium, art. 16 omtaler dette presist og vakkert (og dette er også sitert i Den katolske kirkes katekisme, nr. 847):

« … de som uforskyldt er uten kunnskap om Kristi evangelium og hans Kirke, men som ikke desto mindre søker Gud av et oppriktig hjerte – og under nådens impulser prøver å gjennomføre Hans vilje slik de erkjenner den ved sin samvittighet – kan nå frem til den evige frelse. Og det guddommelige Forsyn vil ikke nekte den nødvendige hjelp til frelse til dem som ikke har hatt muligheter for å nå frem til en bevisst gudserkjennelse, men som, selvsagt ikke uten Guds nåde, strever for å leve rett. Alt det gode og sanne som finnes hos disse blir av Kirken betraktet som forberedelse for evangeliet og en gave fra Ham som opplyser ethvert menneske for at det til slutt skal eie livet. ….»

Dette er en forståelse som det oppleves ganske opplagt for oss katolikker å slutte oss til; for Gud er ikke urettferdig og dømmer ikke mennesker til evig fortapelse bare fordi de aldri har fått høre om Kristus. De vil få en mulighet etter døden (på en måte som bare Gud kjenner til) til å ta stilling til Kristi frelsesverk. I et dokument i år 2000, Dominus Jesus, gjentok Vatikanet dette, men presiserte at selv for slike mennesker som møter evangeliet først etter døden, er det bare pga. Kristi frelsesverk at de kan oppnå evig frelse.

Også for Nordhaug virker dette som en riktig forståelse, og han skriver på s 22-23: «Dette høres på mange måter sympatisk ut. Likevel, blir ikke denne katolske løsningen litt vel moralistisk? Er det bare fromme og oppriktige som innlemmes i frelsen? Jeg kan ikke fri meg fra inntrykket av at dette strider mot selve grunntonen i evangeliet: Ingen blir frelst ved gjerninger.»
Det er når jeg leser dette at jeg som katolikk (det er i år 26 år siden jeg gikk fra å være lutheraner til å bli katolikk) blir ganske sjokkert, for er man så redd for gode gjerninger at man ikke en gang kan gi mennesker «selvsagt ikke uten Guds nåde» muligheten til å svare på en positiv måte på Guds kall?

Mine mange år borte fra Den lutherske kirke får meg altså til å undres over en slik forståelse av «gjerningskristendom». Det virker helt urimelig for meg at det skal være noe problem at de som «søker Gud av et oppriktig hjerte» og forsøker å gjøre godt mot andre mennesker, skal få glede av at de slik svarer på Guds nåde og Guds kall. For det er dette Nordhaug her ser ut til å avvise.

Implisitt i den katolske forståelsen her er vårt syn på den naturlige åpenbaringen, som betyr at også før mennesker får kjennskap til Guds direkte åpenbaring (i Bibelen) vet de (fra naturen) noe om en guddom og om visse moralske prinsipper. Luthersk teologi har lite plass til en slik naturlig åpenbaring, og dette kan være med og forklare hvorfor Nordhaug ikke egentlig forstår det katolske synet på frelse for mennesker som i sitt jordiske liv ikke har hørt om Kristus.

Når vi leser videre i boken, ser vi at Nordhaug får problemer når han avviser denne katolske og «sympatiske» forståelsen av hva som skal skje i det evige liv med mennesker som ikke har hørt evangeliet; han har problemer med å finne en annen modell han kan stå inne for.

På slutten av dette hovedkapittelet skriver han på s. 64 at han «har prøvd seg fram med to andre løsninger: forkynnelse etter døden eller frelse for alle (apokastasis)». Han synes forkynnelse etter døden løser de fleste problemene, men om dette skriver han også problematiserende: «Men vi kan jo undres på hvem som etter døden vil svare nei til et budskap om evig liv?» (s. 65) (Om dette tenker jeg, at når han som lutheraner ikke i det hele tatt kan snakke om gode gjerninger, må jo både onde og gode få samme tilbud om evig liv.) Han ender dermed opp med å noe nølende gå inn for synet at alle mennesker blir frelst. Men også dette er problematisk, for «har det virkelig ingen betydning hva Hitler og Breivik gjorde?» (s. 63). Han ønsker ikke å gjøre det til et dogme at «alle blir frelst», men mener det er nødvendig å ha dette som et klart håp.

Nordhaug skriver videre også om andre emner. Han har kapitler om: Å leve i dialog med mennesker av annen tro – Hvem kan man be sammen med? – Kritikk av de religionsteologiske modellene – Å være kirke i et pluralistisk samfunn. Disse kapitlene vil jeg ikke gå inn på her, og det er jo også første hovedkapittel om hvem som blir frelst og Nordhaugs (åpne, overraskende, liberale) svar på dette som har ført til en hel del debatt om denne boken blant norske lutheranere i år.

Gratulerer biskop Bernt – 15 år biskop av Oslo

Vårt Land har i dag et langt og ganske fint intervju med biskop Bernt Eidsvig, som i går feiret 15-årsjubileum som biskop av Oslo. Det er likevel en underlig feil i overskriften: «har han vært (biskop) lenger enn noen andre». 15 år er ikke lite, men i Oslo har flere katolske biskoper sittet lenger: Biskop Fallize, 35 år (1887-1922), biskop Mangers, 32 år (1932-1964), biskop Gran, 19 år (1964-1983), biskop Schwenzer, 22 år (1983-2005 + biskop i Trondheim og Oslo 1975-83, i alt 30 år). Fram til 29. juni 1953 hadde biskopene en annen tittel, siden Oslo ikke tidligere hadde vært et fullt, selvstendig bispedømme, men det er vel ikke så veldig viktig og gjelder ikke de siste biskopen før biskop Eidsvig.) Man finner en oversikt over denne historien HER.

Oppdatering kl 14: Vårl Land mente visst at Eidsvig er den av de nåværende biskopene (inkl. Den norske kirke) som har sittet lengst. De har oppdatert artikkelen (på nett) nå.

Vårt Land skriver bl.a. i intervjuet:

I 2005, da Eidsvig tiltrådte, var det 38.000 registrerte katolikker i Oslo bispedømme. I dag er det i overkant av 143.000.

– Det er en vekst ingen har godt av å gjennomgå på kort tid. Ingen organisasjon klarer å gjennomgå den typen vekst uten å bli satt alvorlig på prøve. Og uten, om jeg får tilføye, å gjøre visse feil.

Den største veksten har vært i den polske gruppen. I overkant av 40% er født i Polen. Det ble ikke tatt alvorlig i begynnelsen, mener Eidsvig.

– Man trodde de kom for å arbeide en stund, og så reise hjem igjen. Det var også det mange av dem sa. Men det store flertallet ble.

De bosatte seg også rundt omkring i landet, på steder der kirken ikke hadde noe fotfeste. Noe av det første Eidsvig gjorde var å reise til Polen for å få hjelp til å skaffe prester.

– Én ting var å få dem til Norge, lære dem elementær norsk og få dem til å skjønne hvordan vi arbeider her. Og så i tillegg få dem til å kjøre bil på vinterføre over fjelloverganger, leie bedehus og lokaler fra Den norske kirke, alt som måtte til for å få feiret messen. Det var litt av en jobb.

– Likevel er det mange kirker i Norge som vil misunne dere denne veksten?

– For noen år siden hadde jeg besøk av noen høyere geistlige fra Den norske kirke, som syntes så synd på meg fordi vi hadde så mange praktiske problemer med alle disse utlendingene som kom. Og så spurte jeg den eldste av dem, ville du ikke heller ha mine problemer enn dine egne. Så tenkte han seg om, og svarte, jo i grunn.

Heldigvis er det først og fremst positivt.

– Den katolske kirke har en forståelse av seg selv som universell. Hvis du går her en søndag er det 14 messer på ni eller ti språk.

– Det er som en pinsedag i Jerusalem, med folk fra kanskje 100 land. Jeg syns det er strålende bekreftelse på kirkens selvforståelse. Apostlene ble sendt ut med misjonsbefalingen til all verdens folk, og jeg har følelsen av og til av at de bestemte seg for å komme til Oslo alle sammen.

Flere katolske politikere

Mangfoldet gjør også at kirken har et særlig ansvar for integreringen av innvandrere, mener Eidsvig. En ting som forbauser ham, er hvor få katolikker som tar del i samfunnsdebatten og politikken. … …

Den katolske kirken i Tyskland fortsetter arbeidet med å få i stand felleskommunion med protestanter

National Catholic Register skriver om den stadig alvorligere spenningen mellom de tyske biskopene og Vatikanet:

Despite Pope Francis’ warnings, the leaders of the Church in Germany have refused to back down on their promotion of intercommunion or to change the course on their much-criticized ‘synodal path.’

As reports emerged recently of Pope Francis’ “dramatic concern” about the state of the Catholic Church in Germany and news that he received Germany’s apostolic nuncio for private talks on Monday, the country’s bishops pressed ahead on their goal of shared Communion with Protestants despite strong objections from the Vatican.

The leaders of both churches said their intercommunion proposal “still needs to be clarified” even though the Congregation for the Doctrine of the Faith said last month that differences in the Catholic and Protestant understanding of the Eucharist were “still so grave” that they ruled out attendance at each other’s services.

The increasing divergence between Rome and the German bishops, amplified by the ongoing Synodal Path — a two-year reform program of German bishops and laity that questions some of the Church’s established teaching on faith and morals — demonstrates the real dangers of the Church in Germany one day breaking with Rome.

In September, a leading German prelate raised the possibility of schism for the first time.

Cardinal Rainer Woelki of Cologne warned that the “worst outcome would be if the Synodal Path leads to schism” and that the “worst thing” would be if a “German national church were to be created here.”

Such a prospect is something Pope Francis appears increasingly concerned about, despite his own efforts to grant more autonomy to bishops’ conferences on doctrinal matters which critics have warned has sowed the seeds of a kind of “doctrinal anarchy” in the Church.

Cardinal Kurt Koch of Switzerland, president of the Pontifical Council for Promoting Christian Unity, said last month that the Pope had expressed his concern about the Church in Germany “in personal conversations.”

Bishop Heinz-Josef Algermissen of Fulda in central Germany, where the intercommunion proposal was discussed at the end of September, said the Pope had expressed “dramatic concern” about the Church in Germany when he spoke to him after the general audience Oct. 7, although in neither case was it clear that he was explicitly concerned about schism.

The bishop recalled a letter the Pope wrote to German Catholics in June 2019, supporting the Synodal Path but urging them to focus on evangelization. The Pope reportedly complained that his message had been ignored.

Les mer her.

Hl. Kosmas og Damian – Αναργυροι

I dag feirer Den katolske kirke den hellige Kosmas og den hellige Damian, som bl.a. kalles αναργυροι, fordi de ikke tok imot betaling/sølv for sine medisinske tjenester. På katolsk.no kan vi bl.a. lese:

Det fortelles at Kosmas og Damian var tvillingbrødre og født i Arabia. De studerte medisin i Syria, og da de hadde tatt eksamen, dro de straks for å utøve legekunsten på Guds Sønns Hospital i Pheremma ved Kyrros (i dag ruiner ved A’zaz i Syria). De var svært dyktige, men var nøye med ikke å ta seg betalt for sine velgjerninger, og ble kalt anargyroi («de hellige uten sølv»). De mente at som kristne var dette den beste form for nestekjærlighet de kunne drive. De gjorde ingen hemmelighet av sin tro og skal ha utført mange helbredelser og gjennom det også omvendt mange til kristendommen. Det blir fortalt hvordan de to legene, assistert av engler, tok av et bein som var oppspist av kreft og satte på et nytt i stedet, som Damian hadde tatt fra en mann som akkurat var død. Under keiser Carinus (283-285) ble de drept av en sjalu kollega.

Vi ser bilde av dette medisinske underet under. Klikk på alle bildene for å se mye større utgaver.

Nederst ser vi et bilde fra kirken Santi Cosma e Damiano i Roma. På Wikipedia kan vi lese om denne:

The basilica of Santi Cosma e Damiano is a church in Rome, Italy. The lower portion of the building is accessible through the Roman Forum and incorporates original Roman buildings, but the entrance to the upper level is outside the Forum. The circular building located at the entrance of the Forum, which now houses a small archeological exhibit, was built in the early 4th century as a Roman temple. It is thought to have been dedicated to Valerius Romulus, deified son of the emperor Maxentius. The main building was perhaps the library of an imperial forum.

It became a church in 527 and contains important but much restored early Christian art, especially in its mosaics.

Today it is one of the ancient churches called tituli, of which cardinals are patrons as cardinal-deacons: the current Cardinal Deacon of the Titulus Ss. Cosmae et Damiani is Beniamino Stella, created Cardinal on 22 February 2014. The basilica, devoted to the two Arabian Christian brothers, doctors, martyrs and saints Cosmas and Damian, is located in the Forum of Vespasian, also known as the Forum of Peace.

Skroll til toppen