Katolsk

Morgenbladet beklager det de skrev om en katolsk prest

Katolsk /

For en uke siden beklaget Morgenbladet at de hadde trykket negative personkarakteristikker om en navngitt katolsk prest:

» … vi trykket et brev fra forfatter og generalkonsul Knut Ødegaard som gikk til biskop Bernt Eidsvig den 12. april i år. Brevet inneholdt belastende karakteristikker av Voith. Selv om det er Knut Ødegaards beskrivelser, er Morgenbladet ansvarlig for å ha videreformidlet dem. Det som så ut for oss som en avgjørende brikke i et puslespill, var også fra vår side manglende omtanke for en enkeltperson. I dag beklager vi at vi trykket utdraget fra brevet. Det var en feilvurdering.»

I dagens Morgenbladet tar Bernt Oftestad opp denne beklagelsen, og skriver:

«Beklagelsen står under rubrikken: presseetikk. Det er både vent og vakkert. Fullt så vakkert er det ikke at redaksjonen har heftet en omfattende redegjørelse til beklagelsen. Det virker som man vil legge ved en unnskyldning for sin handlemåte og gjør det ved å målbære avisens partsbestemte oppfatning av den katolske kirkestriden i våres. Morgenbladets redegjørelse forklarer langt på vei det personfokuserte ved avisens antikatolske pressekampanje.

Morgenbladet har som flere andre hatt store vansker med å akseptere at den katolske kirkestriden dypest sett var en lærestrid om homofili, utløst av at fremtredende prester ikke var lojale mot sitt ordinasjonsløfte. …

Det er smart av læreavvikere og de som støtter dem, å se på vårens strid som en konflikt mellom personer og/eller fløyer i Kirken. Det kan etterlate inntrykk av at spørsmålet om homofili er åpent i Den katolske kirke. Det er det naturligvis ikke, og det har det aldri vært. Vi som tok fatt i Pollestads lære, har Kirkens magisterium på vår side, Skriften og Kirkens tradisjon. Vi representerer ikke noen «tradisjonalistisk fløy», slik Morgenbladet formulerer det, men opptrer i lojalitet mot Kirken.

I min «betraktning» av pressens dekning av kirkestriden vil jeg fremheve to forhold: Flere presseorganer var overraskende objektive og saksorienterte i sin dekning. De så det ikke som sin oppgave å forvrenge og/eller omtolke det katolske syn. For Morgenbladet er det derimot en journalistisk oppgave å hindre at det såkalt «homofobe» katolske syn blir videreformidlet til offentligheten, når man dekker saker som vårens kirkestrid.»

St Johannes døperens menighet i Sandefjord – og et prestejubileum

Katolsk /

I går var jeg på en hyggelig tur til Sandefjord – 24. juni, høytiden for Johannes døperens fødsel – og var med på opprettelsen av St Johannes døperens menighet, bispedømmets 23. menighet, som ved starten har litt over 700 medlemmer. Bilder over viser biskope Bernt Eidsvig under prekenen – og er tatt fra Sandefjords blad.

Sogneprest Claes Tande ble innsatt i sin nye tjeneste – og mange av hans venner (inklusive meg selv) hadde møtt opp på denne viktige dagen.

Flere av oss benyttet også anledningen til å gratulere p. Reidar Voith med 10-årsjubileet for hans prestevielse – 24. juni 2000 – i alt var vi 10 prester til stede i messen.

OPPDATERING:
Senere i dag (fredag) er det kommet en grundigere artikkel på katolsk.no om det som skjedde i Sandefjord i går, og mange bilder er tilgjengelige HER – bl.a. bildet under.

P. Arnfinn skriv om ein heilt vanlig sundag

Katolsk /

På sin blog skriv p. Arnfinn Haram om ein sundag han vikarierte i ein av vårt lands katolske kyrkjelydar – St Svithun:

«Det fascinerande er det internasjonale preget, men også blandinga av generasjonane og kjønna. Skrukk-kinna vietnamesiske bestemødre, ungdomar, vaksne, ungar og babyar, menn og kvinner. Når eg preikar, er alle fiksert merksame og opne. Det ljomar i veggene når kyrkjelydssvara i liturgien kjem: Amen! Halleluja! Hosianna! Og med di Ånd! Herre, høyr vår bøn! Songen og musikken er ei skikkeleg blanding av norske salmar, gregoriansk messesong (kyrie, gloria, credo, agnus dei) og – i messa klokka eitt – deltaking av det vietnamesiske koret. Koret står ikkje utstilt på galleriet, men sit på dei fremste benkene og er ein del av forsamlinga. Kyrkjelyden syng med; voggande og sterkt, som på eit norsk bedehus. Alt akkompagnert på syntesizar av hjartans lyst. Nydeleg, ecclesia cantans, den syngjande kyrkja, av mange folkeslag, tungemål og stilarter. Den tradisjonelle messeliturgien held det saman i ein verkeleg einskap.

… Presten er omringa av ministrantar, gutar og jenter, også godt organiserte. Rart å sjå fjortisane med dei supraste frisyrar, rare briller og sagga bukser; i sakristiet blir det plutseleg ein ordna gjeng som bed førbuingsbønene i kor. Så formar det seg til prosesjon; med ungdomar som ber kross og ljos og røykjelse og småtassane med røykjelsebåten og diverse anna utstyr. Oppe i koret, .. finn dei sine plassar og utfører sine opppgåver med presisjon. Like sjølsagt som presten og dei vaksne medhjelparane. Ein engleskare av born og tenåringar. Og dette er ei heilt vanleg sundagsmesse. Velkomne til Guds familie!»

På retrett i Tromsø

Katolsk /

Jeg har vært på retrett i Karmelklosteret i Tromsø siden tirsdag; ber og feirer messe for søstrene, og leser teologiske artikler, mest om messen (overraskende!), samt om og av den hellige Teresa av Avila.

Om kvelden går jeg på turer – har ikke sett midnattssola skikkelig så langt, pga skyer, men mørkt blir det jo aldri.

Jesu hjertefest, og Jesu hjerte-fromhet

Katolsk, Liturgi /

Vi feiret i går Jesu hjertefest, og jeg har derfor studert denne fromhetstradijsonen (som i hovedak går tilbake til 1675 – les om det på katolsk.no) en del de siste dagene – og skal bl.a. ta opp litt om denne festen i søndagens prekener.

P. Boers skriver også noe helt konkret om denne tradisjonen i sin bok ‘Katolsk praksis’, fra en tid (1945) da denne tradisjonen stod mye sterkere enn i dag (i Norge i dag praktiseres den vel helst bare av polske katolikker):

Jesu Hjerteandakt

All den rikdom vi eier i nådens orden, har vi fra Jesus Kristus: «Av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde». (Joh. 1, 16). Han har brutt ned den mur som skiller oss fra Gud. Han som er hodet på Kirkens legeme har makt til å meddele oss sine mysteriers guddommelige kraft, forat vi kan bli forvandlet til likhet med Ham «avglansen av Faderens herlighet og et billede av Hans vesen» – og således bli hellige.

Når vi betrakter mysteriene i Jesu liv, da er det især Hans uendelige kjærlighet som stiger fram for oss og fanger vårt sinn. Det er i kjærligheten menneskevordelsens mysterium grunner. Det er kjærligheten som fikk Jesus til å lide og dø for vår frelse. Det er absolutt nødvendig at vår tro på Kristi kjærlighet er og forblir levende i oss, nettopp fordi den er det sterkeste motiv til troskap mot Gud og utholdenhet i Hans tjeneste. Ikke noe driver oss så sterkt til å være tro og elske som det å vite og føle at vi blir elsket igjen. Her er det Jesu Hjerteandakten har sin store oppgave. Denne andakt har sin rot i selve åpenbaringen. Det vi dyrker i Jesu Hjerteandakten er nemlig Frelserens hellige person som åpenbarer oss sin kjærlighet, idet Han viser oss sitt hjerte som symbol på denne. Derfor er Jesu Hjerte den umiddelbare og spesielle gjenstand for denne andakt.

Vi ærer Jesu menneskelige hjerte med guddommelig dyrking, fordi det er en integrerende del av Jesu menneskelige natur, som er hypostatisk forenet med den guddommelige natur i Jesu Kristi person. Jesu Hjerte er verdig til all tilbedelse og den høyeste lovprisning fordi det er: «den evige Faders Sønns hjerte – etter sitt vesen forenet med det guddommelige Ord.»

Jesu Hjerteandakten er altså en dyrking og tilbedelse av Guds menneskevordne Sønn som åpenbarer oss sin kjærlighet som blir symbolisert ved Hans menneskelige hjerte. Denne kjærlighet er Frelserens menneskelig kjærlighet til oss, full av godhet og medføling med vår nød og vår svakhet. Men fordi Jesus Kristus er Guds menneskevordne sønn, åpenbarer Hans hjertes menneskelige kjærlighet samtidig Hans guddommelige kjærlighets uendelige rikdom.

Jesu Hjerteandakten i praksis.

a. Av Frelserens åpenbaring for den hl. Margaretha-Maria framgår det at feiringen av Jesu Hjertefesten er andaktens første og offisielle del. Denne fest blir holdt på den første fredag etter Kristi legemsfests oktav. På selve festdagen skal en motta den hl. kommunion som soning for de krenkelser som blir tilføyet Kristus i Alterets hl. sakrament. Samtidig skal en be en soningsbønn. …

Jesu hjertefest, og Jesu hjerte-fromhetLes mer »

Pave Benedikt talte i dag til 15 000 prester (og mange andre) på Petersplassen

Katolsk, Paven /

Slik skriver John Allen om dagens messe på Petersplassen, messen som avsluttet ‘presteåret’:

… As he has on numerous occasions in the past, the pope apologized both to God and to the victims of abuse, and pledged to prevent such abuse in the future. “We insistently beg forgiveness from God and from the persons involved, while promising to do everything possible to ensure that such abuse will never occur again,” the pope said.

“In admitting men to priestly ministry and in their formation, we will do everything we can to weigh the authenticity of their vocation and make every effort to accompany priests along their journey, so that the Lord will protect them and watch over them in troubled situations and amid life’s dangers,” he said.

Had the “Year for Priests” been merely a celebration of the human performance of priests, Benedict said, it would have been ruined by the revelations of the sexual abuse crisis. Instead, he said, the crisis should make the church embrace its faith in God with new “courage and humility.”

Later, Benedict XVI invoked the image of the shepherd’s rod, saying that using the rod to correct those who go astray can be a “service of love.” The use of the rod, the pope said, clearly applies to taking a firmer hand on the sexual abuse crisis. “Today we can see that it has nothing to do with love when conduct unworthy of the priestly life is tolerated,” he said.

On other matters, Benedict XVI rejected a “functionalist” understanding of the priesthood, treating it as comparable to other jobs or professional roles. Instead, the pope insisted, the priesthood is not an office but a sacrament. Ultimately, he said, the priesthood expresses the “audacity of God,” who considers flawed men capable of “acting and being present in his stead.” … …

In addition to being firm on sexual abuse, the pope also called for greater vigilance about deviations from the faith. It has nothing to do with love, Benedict XVI said, “if heresy is allowed to spread and the faith twisted and chipped away, as if it were something that we ourselves had invented.” That remark likewise drew applause, the only other time the crowd this morning interrupted the pope’s homily to affirm a particular line.

«Her skriver katolikkene kirkehistorie», skriver Vårt Land

Katolsk, Liturgi /

Vårt Land skriver i dag i papiravisa – og trykker bildet over i stort format på midtsidene:

For første gang siden reformasjonen har katolikkene i Bergen feiret festen for Kristi legeme og blod i byens gater. De tok den tradisjonsrike Corpus Christi ut i gatene i en to timer lang prosesjon. Tusen mennesker fra en rekke land deltok, mange av dem i fargerike nasjonaldrakter.

.. tradisjonen med at de troende bærer Det Allerhelligste Sakrament gjennom bygater, stammer fra 1200-tafiet, og mange av våre nye katolske landsmenn er kjent med denne tradisjonen fra sine hjemland.

En fantastisk fin opplevelse. Dette gjør vi gjeme igjen neste år, sier en begeistret sokneprest Alois Brodersen. … …

Brodersen tror ikke det er tilfeldig at norske katolikke år øynene opp for en gammel tradisjon som feiring av Corpti Christi i full offendighet: «Vi har bak oss noen tiår med en noe intellektuell tilnærming til troen, hvor dette med offentfige proklamasjoner av troen er kommet litt i bakgrunnen. Men ikke Minst våre mange medlem mer med bakgrunn i andre kulturer er talsmann for de gamle tradisjonene, og jeg opplevet at mange norsk-etniske katolikker slutter seg til en slik utvikling», sier Brodersen.

Om prosesjonens åndelige innhold sier han at det handler om vitnesbyrd og velsignelse. «Vi bærer et vitnesbyrd om Kristus ut i full offentlighet, og vi ber om velsignelse over kirken, byen og landet», sier han.

Hva opplevde du på festen for Corpus Christi?

Katolsk, Liturgi /

Mitt inntrykk er at de fleste menigheter i Norge nå har prosesjoner på Corpus Christi – kanskje leserne kan fortelle hva de opplevde i sin menighet – men at de varierer litt hvordan de gjennomføres; om man har flere stasjoner ute eller ikke, om menigheten fortsatt har en baldakin etc.

I dag har jeg lest om ulike opplevelser på Corpus Christi hos Father Z – fra de flotteste opplevelser noen steder, til menigheter der festen ikke ble nevnt med et ord. I USA virker det som liturgien er god i de fleste domkirkene f.eks. (det er også min opplevelse fra Portland, OR), mens andre steder kan det være svært dårlig. I en av kommentarene nevnes det også at det ikke var noen prosesjon ved The English College i Roma. Les alle kommentarene HER om dere vil.

Nyheter om overgrepssaker i Den katolske Kirke i Danmark

Generelt, Katolsk /

I Danmark ser problemet med seksuelle overgrep innen Kirken ut til å være mye større enn i Norge, hele 31 saker er meldt til politiet. Men nå meldes det at 26 av disse sakene er henlagt av politiet, de fleste pga foreldelse:

På vegne af alle landets politikredse har Københavns Politi i dag, onsdag den 2. juni, oplyst om status for anmeldelser af seksuelle overgreb inden for Den katolske Kirke. Af de 31 sager er de 26 afsluttet, uden at der rejses sigtelse – i de fleste tilfælde, fordi sagerne er forældet. Fem sager efterforskes endnu af Sydsjællands og Lolland-Falsters Politi.

– I kirken vil vi nu nøje studere politiets tilbagemelding og nærmere overveje, om der er anledning til at rejse tjenstlige sager inden for kirkens egne rammer, udtaler biskop Czeslaw Kozon.


Samtidig sier to prester som er blitt suspendert (for et par måneder siden) at de ikke vet hva de er anklaget for; de har ikke hørt noe fra verken biskopen eller fra politiet.

En advokat har fått som oppgave å undersøke hvilke skesuelle overgrep som er skjedd innefor Kirken de siste 120 (!) år, og mandatet for undersøkelsen er følgende (fra politiken.dk):

«1) at undersøge og beskrive samtlige henvendelser, som før den 1. august 2010 er rettet til Den Katolske Kirke i Danmark vedrørende seksuelle krænkelser af børn eller unge (umyndige) i perioden 1. januar 1890 – 31. maj 2010 («Perioden»).

2) at undersøge, i hvilket omfang Den Katolske Kirke i Danmark har haft, eller burde have haft, viden eller kvalificeret mistanke om, at der i Perioden foregik seksuelle krænkelser af børn eller unge begået af præster eller andre medarbejdere i Den Katolske Kirke i Danmark.

3) at undersøge, hvorledes Den Katolske Kirke i Danmark har forholdt sig i forhold til de mulige ofre og de pågældende præster og andre medarbejdere i Den Katolske Kirke i Danmark i relation til de forhold, som Undersøgeren måtte konstatere jf. 1) og 2).

4) at gennemgå og vurdere de for Den Katolske Kirke i Danmark i løbet af Perioden gældende regler for behandling af sager, jf. 1) og 2).

5) at fremkomme med en vurdering af Den Katolske Kirke i Danmarks behandling af de under 1) – 3) nævnte forhold, herunder undersøge, om der er grundlag for at antage, at Den Katolske Kirke i Danmark skulle have søgt at neddysse eller forhindre opklaringen af eventuelle sager om seksuelle krænkelser af børn og unge begået i Perioden af præster og andre medarbejdere i Den Katolske Kirke i Danmark.

6) efter omstændighederne at undersøge og beskrive visse henvendelser, som før den 1. august 2010 er rettet til Den Katolske Kirke i Danmark vedrørende seksuelle krænkelser af voksne (myndige) i Perioden.»

Sakramentsunderet i Bolsena – Orvieto

Katolsk, Liturgi /

Hvert år når vi nærmer oss Kristi legemsfest tenker jeg på mitt beøk i Orvieto (litt over en time med hurtigtog nord for Roma) for fire år siden – og jeg har også skrevet om det tidligere. Sakramentsunderet som skjedde der i 1263 var en av grunnene til at vi har fått denne festen:

«I 1263 stoppet den bøhmiske presten Peter av Praha i Bolsena på vei hjem fra en pilegrimsreise til Roma. Der hadde han bedt intenst ved apostelen Peters grav for å få styrket sin tro. Han var nemlig begynt å tvile på transsubstansen i nattverden – at brødet og vinen virkelig blir forvandlet til Kristi legeme og blod. Men så skjedde miraklet. Under en messe i krypten i Bolsenas kirke Sta Cristina så Peter blodet dryppe fra nattverdsbrødet, så mye at korporalet ble gjennombløtt. Pave Urban IV, som oppholdt seg i Orvieto, hørte om miraklet og beordret korporalet til Orvieto. Dessuten besluttet presteskapet at det skulle bygges en veldig helligdom til å huse den nye relikvien, og den kan nå ses i Cappella del Corporale i domkirken i Orvieto. …»

Under kan man se bilder av denne fantastiske byen, som ligger på en grundig befestet høyde. På bilde to og tre ser man øverste og nederste del av domkirkens vestfront.

Pave Benedikt XVI topper laget i Irland for å komme til bunns i sexovergrepene – skriver Vårt Land

Generelt, Katolsk, Paven /

Oftest kjenner jeg de katolske nyhetene før de trykkes i norske aviser, men denne gang slo Vårt Land meg! Når jeg nå leter på nettet, finner jeg dette omtalt bl.a. her og her. Men slik skriver altså VL (i papirutgaven):

Pave Benedikt XVI topper laget, skriver kirkehistorie og vil til bunns i den irske overgrepsskandalen. Til å endevende hele overgrepsføljetongen på den grønne øya har han satt noen av sine fremste og mest troverdige kardinaler. Noen lignende Undersøkelser av kritikkverdige forhold i kirken har ingen pave før ham satt i verk.

Sean Patrick O’Malley er erkebiskop av Boston, bispedømmet hvor hele overgrepsmarerittet først ble rullet opp. Han ble innsatt som pavens ryddegutt etter avsløringer i Boston Globe om hvordan forgjengeren Bernard Law hadde sett mellom fingrene med graverende overgrepssaker. Kardinal O’Malley skal stå for granskningen av Dublin erkebispedømme.

Timothy Dolan er erkebiskop av New York og har fått i oppdrag å etterforske de irske presteseminarene. Kardinalen skal også se nærmere på hele spekteret av forhold som har med rekruttering og utdanning av prester å gjøre. …

Mandag ble det kjent at Vatikanet har utnevnt en kommisjon på ni medlemmer som skal lede etterforskningen. Arbeidet starter i fire erkebispedømmer og vil etter hvert omfatte hele kirken i landet. Etterforskerne skal også se på hvordan dagens regelverk fungerer med tanke på å forhindre nye overgrep.

Selv kirkekritiske kommentatorer er imponert over tyngden i pavens konunisjon og mandatet til gruppen av kirkelige granskere. Patsy McGarry, religionsmedarbeider i Irish Times, minner om at noen lignende aldri har skjedd i Den katolske kirke.

Det er rettferdig å si at pavens beslutning om å sende ni slike tungvektere til å etterforske den irske kirke er en sterk indikasjon på alvoret i hans hensikter når det gjelder å sette den kirkelige misbruket av barn på dagsorden. …

Sølibatets bakgrunn og historie

Katolsk, Teologi /

På www.chiesa skriver Sandro Magister en oversikt over Kirkens sølibatspraksis fra den første tid – både i vest og i øst. Fra begynnelsen av ble mange gifte menn ordinert til prester og biskoper, men da var forutsetningen alltid at de ikke skulle fortsette å leve sammen med sin kone; de skulle leve avholdende. …

For many more centuries, the Western Church continued to ordain married men, but always demanded that they renounce conjugal life and separate from their wives, after receiving their consent. Infractions were punished, but they were very frequent and widespread. In part to combat this, the Church started trying to select its priests from among the celibate.

In the East, however, from the end of the seventh century onward the Church held firm the absolute obligation of continence only for bishops, who were increasingly chosen from among monks rather than from among married men. With the lower clergy, it allowed the married to continue leading a conjugal life, with the obligation of continence only «on the days of service at the altar and of the celebration of the sacred mysteries.» This was established by the Second Council of Trullo in 691, a council never recognized as ecumenical by the Western Church.

From then until now, this is the discipline that has been in effect in the East, as also in the Churches of the Eastern rite that have returned to communion with the Church of Rome since the schism of 1054: absolute continence for bishops, and conjugal life permitted for the lower clergy. On the condition that marriage must always precede sacred ordination, and never follow it. …. ….

In the West, however, the Church reacted to the great political and religious crisis of the eleventh and twelfth centuries – with the reform called «Gregorian,» from the name of Pope Gregory VII – precisely by combating vigorously the two evils that were running rampant among the clergy: simony, meaning the buying and selling of ecclesiastical offices, and concubinage. …. ….

The later crises of the Western Church also saw the question of clerical celibacy in the forefront. One of the first acts of the Protestant Reformation was precisely the abolition of celibacy. At the Council of Trent, there were some who were pushing for a dispensation from the obligation of celibacy for Catholic priests as well. But the final decision was to keep the traditional discipline in full force.

Not only that. The Council of Trent required all of the dioceses to institute seminaries for the formation of the clergy. The result was that ordinations of married men fell dramatically, almost to the point of disappearing. For four centuries, almost all of the priests and bishops in the Catholic Church have been celibate, with the sole exception of the lower clergy of the Eastern rite Churches united with Rome, and of the former Protestant pastors with families who have been ordained priests, most of them from the Anglican Communion.

From the perception that Catholic priests are all celibate, the idea has spread that clerical celibacy consists in the prohibition of marriage. And therefore that «moving past» celibacy consists both in ordaining married men as priests and allowing them to continue living conjugal life, and in permitting celibate priests to marry.

After Vatican Council II, both of these requests have been advanced repeatedly in the Catholic Church, even by bishops and cardinals. But both of them are in clear contrast with the entire tradition of this Church itself, beginning from the apostolic era, and in the case of the second request with the tradition of the Eastern Churches as well, and therefore with the journey of ecumenism.

Also, the idea that «moving past» celibacy is the most appropriate choice for the Catholic Church of today is by no means shared by the reigning pope.

Going by what Benedict XVI says and does, his intention is the opposite: not to move past, but to confirm priestly celibacy, as a radical following of Jesus in service of all, all the more so at a crucial crossroads of civilization like the present. ….

Kvinner i Italia ber paven revurdere sølibatet

Katolsk /

For noen dager siden skrev bl.a. Dagbladet om et brev til pave Benedikt, der noen kvinner (som alle har hatt forhold til katolske prester) ber ham se på sølibatskravet i Kirken på nytt:

Debatten om hvorvidt den katolske kirkens sølibat er nødvendig eller har negative virkninger, har knapt roet seg før den blusser opp på ny. Tidligere i måneden kom pave Benedict XVI med sine hittil sterkeste uttalelser i forbindelse med pedofiliskandalen.

– Den største trusselen mot kirken kommer fra synd innenfra, ikke fra fiender utenfra, sa han under et besøk til Lisboa.

I forhold med prester
Denne gangen er det omkring tolv italienske kvinner som setter søkelyset på sølibatet, tre av dem med åpent navn. Samtlige av kvinnene er eller har tidligere vært i intime forhold med katolske prester, og nå har de gått sammen om et åpent brev til pave Benedict XVI. Brevet finnes også oversatt til engelsk.

I dag skriver også Vårt Land om dette, og bruker (overraskende, syns jeg) noe mer upassende ordbruk – «prestesex». De legger også til:

Spørsmålet om opphevelse av sølibatet er ikke av ny dato, men ble satt på dagsorden med fornyet kraft da en av pavens nærmeste medarbeidere, kardinal Christoph Schönborn, nylig uttalte at adgang til ekteskapelig samliv kunne redusere antallet overgepssaker.

Erkebispen av Wien fikk kraftig på pukkelen fra Vatikanet og trakk forslaget raskt tilbake.

Kardinal Oellet i Quebec uttaler seg tydelig mot abort

Generelt, Katolsk /

– og folk ønsker ham derfor en langsom og smertefull død.


Jeg leste her at Canadas ledende katoslke erkebiskop hadde uttalt seg tydelig mot abort, også etter voldtekt, på et ja-til-livet-arrangement, og at dette hadde ført til voldsomme reaksjoner. Men burde det overraske noen? – «Is the Pope Catholic?» er overskrifta på artikkelen jeg siterer:

… as a spokesman for the Quebec City Archdiocese later pointed out, the Cardinal wasn’t saying anything new: Like many religious Christians, strictly observant Catholics typically regard all fetuses as carrying the divine spark of human life. And so they urge that the tragedy or rape should not be compounded by a second moral tragedy.

Not that you would know any of this from the freaked out reaction by many pro-choice politicians and pundits. Parti Quebecois leader Pauline Marois said she was «completely outraged» by the Cardinal’s remarks. A columnist with Montreal’s La Presse newspaper, Patrick Lagace, said he wished that the Cardinal «dies from a long and painful illness.» Even Intergovernmental Affairs Minister Josee Verner — whose international maternal-health policies the Cardinal supports — declared that the man’s remarks were «unacceptable.»

When, exactly, did it become «unacceptable» for a man of faith to articulate his Church’s position on a controversial bioethical issue? Are there any other issues that Ms. Marois, Mr. Lagace and Ms. Verner would like Christians to shut up about? Gay marriage? Stem cells? Pre-marital sex? Perhaps they should make a list, just so everyone can keep track.

For years now, this newspaper and other conservative outlets have been warning Canadians that the trend toward liberal dogmatism among much of Canada’s political class — buttressed by an out-of-control human-rights constabulary — is serving to muzzle religious Christians who are doing nothing else than giving voice to their cherished beliefs. The appalling reaction to Cardinal Ouellet’s speech demonstrates how serious the problem has become.

Kardinalen sier et annet sted at disse sterke reaksjonene mot tradisjonell kristen moral ikke kan forandres ved hjelpe at lovverket; det som trengs er evangelisering:
«I am aware that in Canada, in Quebec in particular, you will not reform society at the moral level by teaching morals first,» he said.

«It will be through a new evangelization. If you do not meet Jesus Christ, it is very difficult to accept the teaching, the moral teaching of the Church. I am aware of that, even if what we teach is coherent at the rational level.»

The cardinal was saddened that he has been accused of condemning women. «I have condemned nobody, not even the women that go to abortion.» Ouellet said the consequences of abortion are difficult for women, even if they are not commonly recognized. «Women go to abortion not because it is funny,» he said. «It is not funny at all; they are distressed. It is a very difficult decision to take.»

Stor Corpus Christi-feiring med prosesjon i Bergen i år

Katolsk, Liturgi /

«Søndag 6. juni 2010 feirer vi FESTEN FOR KRISTI LEGEME OG BLOD – CORPUS CHRISTI med felles Messe for hele menigheten i Johanneskirken kl 13.00.

Herfra går vi i prosesjon med Det Allerhelligste Sakrament gjennom byens gater og avslutter med velsignelse og Te Deum ved St. Paul kirke. Deretter blir det menighetsfest i skolens gymsal.

Det er første gang at St. Paul menighet planlegger Kristi Legemes Fest med høytidelig prosesjon utenfor kirkens område. Mange grupper i menigheten er med i forberedelsene av prosesjonen – det er viktig at hele menigheten deltar – og viser vår trosiver og vår katolske tradisjon!

Utenom høymessen i Johanneskirken, blir det bare messe kl. 9 og kl 18 (engelsk) denne dagen.»

Jeg gleder meg over denne nyheten fra min gamle menighet (vi bodde i Bergen i 11 år) av flere grunner. For det første fordi de gamle katolske tradisjonene kommer tilbake i stadig større grad; for 10-15 år siden kunne man ikke ha gjort dette i Bergen, eller i de fleste andre menighetene i Norge. (Og i motsetning til synspunktene på den tradisjonelle latinske messen, tror jeg ikke man vil møte åpne protester mot slike prosesjoner lenger.) Etter at korherrene kom til Bergen i 2003 har det riktignok alltid vært en kort prosesjon utendørs, og også i gode, gamle dager var nok prosesjonen (jeg har sett bilder) bare rundt kirkens lille kvartal – men denne store prosesjonen gjennom byens gater skjer altså for første gang!

Jeg syns også de har lagt opp feiringen på en fornuftig måte; man har leid en kirke som kan ta 1 000 mennesker og og ligger bare 300 m fra sognekirken, man kombinerer det med en menighetsfest som vil samle mye folk, og man avlyser ikke flere vanlige messer i menigheten enn nødvendig – man beholder messene kl 09 og 18. (Jeg har vært med på flere ufornuftige opplegg av denne typen andre steder, der alle andre messer blir avlyst pga en viktig ‘hovedmesse’, og resultatet blir at messebesøket den aktuelle søndagen er under halvharpet av det vanlige – og ta taper man mer enn man vinner.)

Nyheten leste jeg på katolsk.no

En nødvendig diskusjon om Vatikankonsilet

Katolsk, Teologi /

Et par vennlige katolikker ga meg tidligere denne uka en engelsk utgave av Msgr. Brunero Gherardinis bok «Concilio Ecumenico Vaticano II: Un discorso da fare» – på engelsk er tittelen blitt: «.. A Much Needed Discussion».

Så langt har jeg lest halvparten av boka, og jeg kommer om ikke lenge med utdrag og kommentarer.

Skroll til toppen