Katolsk

Første nummer av “St. Olav kirkeblad”

Som mange vel vet, er Broen og St. Olav tidsskrift slått sammen, og første nummer av det nye St. Olav kirkeblad er nå ferdig, det kan leses HER (pdf), og kommer vel om ikke lenge i postkassene.

I dette nummeret skriver biskop Eidsvig (på s 2) om grunnene til at man valgte å slår sammen Broen og St. Olav, og han har følgende ønsker for det nye, sammenslåtte bladet: » (1) At St. Olav forklarer den katolske tro slik at den kan forstås av mennesker av god vilje. Katolsk apologetikk er nødvendig. (2) At bladet observerer og kommenterer norsk kirkeliv. (3) At St. Olav forblir åpent for kritikk og debatt.»

Redaktør Heidi Øyma skriver så litt (på s 3) om hvordan det nye bladet vil bli, og sr. Anne Bente Hadland (på s 4-5) går gjennom litt av St Olavs lange historie helt fra starten i 1889.

Alvorlige møter i Vatikanet i dag – om skandalene i Irland

Norske aviser skriver i dag om møtene som skal være i Vatikanet i dag om pedofiliskandalene i Irland. (Jeg husker at jeg hørte om dem første gang for nesten 15 år siden, det er skandaløst at de ikke klarte å rydde opp skikkelig allerede den gangen.) Slik skriver Aftenposten:

Skandaler som kommer innenfra den romersk-katolske kirken er naturligvis vanskeligere og mer ydmykende, sa Vatikanets utenriksminister Tarcisio Bertone da han mandag holdt en messe med irske biskoper. Men skandalen kan overkommes gjennom tro og bønn, framholdt han.

Biskopene skal senere mandag ha møter med pave Benedikt XVI om skandalen som har rystet Irland.

Og slik skriver Vårt Land:
Pave Benedikt, 24 irske biskoper og flere sentrale ledere i Vatikanet skal holde tre møtesesjoner. Samtalene er ment som et svar på den irske Murphy-kommisjonens rapport, som felte en knusende dom over den katolske kirkens misbruk av barn i landet.

Vatikanet uttalte allerede i desember at paven kommer til å skrive til det irske folket om krisen, noe som vil bli første gang en pave utformer et dokument som utelukkende dreier seg om katolske presters misbruk av barn.

Irland har vært i en sjokktilstand siden rapporten ble offentliggjort i november i fjor. I rapporten slås det fast at den katolske kirken i Irland har vært «besatt av» å skjule misbruk av barn i Dublin erkebispedømme fra 1975 til 2004. «Ikke spør, ikke fortell» skal i alle disse årene ha vært den rådende holdningen innad i kirken.

Program om unge dominikanerinner hos Oprah

Se gjerne disse programmene om the Dominican Sisters of Mary, fra Ann Arbor, Michigan, som blir presentert på en god måte på the Oprah Winfrey Show. De er nå ca 100 søstre, med en gjennomsnittsalder på 26 år.

Redigering av bloggen – et eksempel

Jeg fikk nylig et «tilbakeping/ traceback» fra en annen blog til mitt innlegg «Hva ønsker bloggene å formidle?» (et innlegg som har ført til mange kommentarer), et tilbakeping som jeg etter å ha tenkt meg om, ikke ønsket å slippe gjennom. Og jeg bestemte meg for å ikke slippe ‘pingen’ gjennom fordi bloggen det kommer fra (Katolsk Vision – knyttet til den internasjonale organisasjonen ‘Vi er kirken’) har oppført seg slik at biskop Arborelius i Stockholm har sett seg nødt til reagere flere ganger, bl.a. sa han følgende i september i fjor:

Återigen ser jag mig tvungen att påpeka att ”Katolsk Vision” på intet sätt återspeglar det som är den Katolska kyrkans tro och att man inte har något bemyndigande att kalla sig ”katolsk”.

Jag beklagar den ofta aggressiva kritik som ”Katolsk Vision” riktar mot Kyrkan, ofta i ett tonläge som inte har något med evangeliet att göra.

Från stiftets sida har vi försökt att föra samtal med ”Katolsk Vision”, men intresset för att delta i dessa samtal har inte varit så stort som jag förväntat mig mot bakgrund av den skarpa kritik som framförts från ”Katolsk Vision” gällande svårigheter att komma i dialog med Kyrkans ledning. Jag vädjar till dem som står bakom ”Katolsk Vision” att ompröva sina ställningstaganden och söka sig tillbaka till det som är Kyrkans tro.

Stockholm 8 september 2009
Den saliga Jungfrun Marias födelse

+ Anders Arborelius OCD

Mer om hvordan liturgiforandringene ble gjennomført på 60-tallet

Kenneth Whitehead skriver i sin bok «Mass Misunderstandings» videre om hvodan liturgiforandringene ble gjennomført – mest av liturgieksperter, som stort sett fikk sine forslag akseptert av biskoper og Vatikanet. Dette skjedde etter at Vatikankonsilet hadde vedtatt et balansert og forsiktig dokument om liturgien (se her), som også erkebiskop Marcel Lefebvre stemte for. Her er et sitat fa s 102-104 i Whiteheads bok (før han går over til å se på en del enkeltsaker; bl.a. om at liturgiekspertene vant fram med sitt syn om at man skulle stå når man mottar kommunion, men ikke med sitt ønske om at folk ikke skulle knele i kirkene i det hele tatt, og at knelebenkene burde tas bort):

…. … there is probably no single or easy answer to the overall question of why the things that went wrong did go wrong. We have already adverted to some of these reasons: an imperfect understanding of the Council’s intentions; the abrupt and seemingly unplanned way that so many things were changed, often in no particular order and without many explanations being provided; and the fact that most priests did not really understand what was happening and why. There was also a fairly general failure on the part of Church authorities to understand that any change, even a needed and legitimate change, in people’s deep-seated habits of prayer and worship, was bound to have consequences. These consequences should have been anticipated and taken into account. Nor was it just a matter of not disturbing people’s habits: constant changes too easily do accustom us to regard the Mass and the sacraments as malleable things, as things that we can devise and control, rather than things coming to us by the will of Christ in the Church.

To all these reasons there must be added yet another one, namely. the undue influence of modem «liturgists,» that is, liturgical experts too often intent upon their own in-group ideas rather than upon the needs and sensibilities of the faithful. Reliance on «experts» and «professionals,» rather than upon reason and common sense, has in many ways been the bane of the post-conciliar period generally.

Then, of course, there was the too frequent and marked impatience and sometimes even the arrogance of some of those in authority, relying uncritically upon their experts, and prone to dig in their heels when faced with perceived resistance to, or criticism of, many of the changes that were being made.

And yet again, in a much more general sense, it should also have been more clearly recognized by Church authority that concepts such as «noble simplicity» and «full, conscious, and active participation» in liturgical celebrations, although consciously and honestly launched by the Council itself, were almost inevitably going to be interpreted in different ways by different people. For some, «noble simplicity» can apparently mean denuding churches of statues and stations of the cross, or dismantling decorative altar rails or screens

Hva tenkte konsilbiskopene om Sacrosanctum Concilium?

Kenneth Whitehead skriver om utgangspunktet for liturgiforandringene i sin bok «Mass Misunderstanding», eller gjør han egentlig det? Det virker på meg som han sier at liturgiforandringene hadde nokså lite med konsilet å gjøre; at man i Sacrosanctum Concilium (som ble vedtatt i 1963 med 2147 mot 4 stemmer) åpnet for en viss bruk av folkspråket, og kom med noen få andre generelle (og nokså forsiktige) punkter om hvordan liturgien skulle revideres. Slik skriver Whitehead:
As Cardinal Ratzinger, again, recorded in his book of memoirs entitled Milestones that has been quoted previously:

«The reform of the liturgy in the spirit of the liturgical movement was not a priority for the majority of the Fathers, and for many not even a consideration. Thus, for example, in his outline of themes after the beginning of the Council, Cardinal Montini – who as Paul VI would be the real pope of the Council – said quite clearly that he did not see the reform of the liturgy as a substantial task in the Council. The liturgy and its reform had, since the end of World War 1, become a pressing question only in France and Germany, and indeed above all from the perspective of the purest possible restoration of the ancient Roman liturgy, to which belonged the active involvement of the people in the liturgical event. These two countries, which at that time enjoyed theological leadership in the Church (and we must of course add Belgium and the Netherlands), had during the preparation phase succeeded in putting through a schema on the sacred liturgy, which quite naturally found its place in the general theme of the Church, The fact that this text became the first subject for the Council’s discussions really had nothing to do with the majority of the Fathers having an intense interest in the liturgical question. Quite simply, no great disagreements were expected in this area, and the undertaking was viewed as a kind of practical exercise to learn and test the method of conciliar work …»

If this is at all an accurate account of how the Vatican II liturgical reforms actually got started and carried forward – and there certainly cannot be any doubt that the young Father Joseph Ratzinger was there! – then the subsequent history of these liturgical reforms, along with the Mass misunderstandings that have stemmed from them and have persisted since, have to be considered all the more amazing. Surely it is necessary to go back to the Council itself in order to acquire even a glimmer of understanding of what really happened, and why it happened, and what the consequences of it are for us today.

I samme kapittel skriver Whitehead mer om hva som skjedde med liturgien – og hvorfor: …

Hva med tradisjonalistene?

Jeg leser nå som nevnt boka: Kenneth Whitehead: Mass Misunderstandings. Han er positiv til det konsilet prøvde å gjøre med liturgien, men negativ til en hel del av det som skjedde i praksis. Jeg kommer nok tilbake til boka flere ganger, og tar opp ting som jeg leser der.

I et kapittel han kaller: Hva med tradisjonalistene?, tar han opp de tradisjonalistene (i motsetning til de ‘konservative’, som vi har diskutert litt tidligere) som nok ikke har brutt med Kirkens autoritet, som SSPX, men som likevel er svært negative til det konsilet prøvde å gjøre, og ofte til det Kirken/paven gjør i dag. Her er et (litt usammenhengende, kanskje) utdrag:

… … Since it is far from clear whether the pope’s new approach will succeed in reconciling many of those who have gone so far as to reject the authority of the Council and the Church, it may be that the greatest effect of Summorum Pontiflicum will in the end turn out to be the effect it has on those tradition-minded Catholics who have stayed with the Church all along, but who also have been deeply dissatisfied with the way some things have gone in the Church since the Council, particularly with regard to the sacred liturgy.

The actual numbers of Catholics in this latter category are neither precisely known nor are these numbers apparently easy to come by; but it is surely not an insignificant fact that so many serious and even fervent practicing Catholics (whatever their total number) have evidently been dissatisfied with and sometimes even alienated from the Church in various ways as a result of the Vatican-II enactments. One thinks for example of some of the stable orders of monks and nuns, consecrated religious, that have continued to remain attached to the old liturgy, a liturgy ….

Similarly, some of the most committed of Catholic activists in various good causes such as the pro-life movement often turn out to be devotees of the «old Mass.»

Katekese, evangelisering, forkynnelse til omvendelse

I forb. med de nordiske biskopenes hyrdebrev om voksenkatekumenatet (som jeg skrev om her), tenker jeg tilbake på mitt år på presteseminar i London, der jeg både deltok i en RCIA-gruppe, og skrev en oppgave om Kirkens nye General Directory for Catechesis fra 1997, som bl.a. tar opp forberedelsen av katekumener og konvertitter ganske grundig.

Mitt inntrykk da jeg da (for 13 år siden) studerte Kirkens retningslinjer for katekesen, var at fokuset på evangelisering, og forkynnelse til å få et personlig gudsforhold, og til omvendelse, var svært sterkt. Bl.a. leste jeg slike setninger: «By faith man freely commits his entire self completely to God; making the full submission of his intellect and will to God who reveals, and willingly assenting to the Revelation given by him. … Faith involves a change of life, a «metanoia», that is a profound transformation of mind and heart; it causes the believer to live that conversion. Catechesis must often concern itself not only with nourishing and teaching the faith, but also with arousing it unceasingly with the help of grace, with opening the heart, with converting, and with preparing total adherence to Jesus Christ on the part of those who are still on the threshold of faith.»

I tillegg til det de nordiske biskopene skriver om den positive effekten en skikkelig innføring av voksenkatekumenatet vil ha for hele menigheten, vil jeg legge til deb sterke oppfordinga til et personlig gudsforhold, og til omvendelse fra synd (både for katekumenene og hele menigheten) som også skal vektlegges. Jeg tar med noen avsnitt fra min oppgave, som i sin helhet kal leses HER:

My first reaction to this new understanding of catechesis is that it has not reached the Catholic Church in Norway yet (and I am not sure that the process has come very far in other countries either). One important reason for this in Norway is that the RCIA program has not been introduced there yet, and then of course the whole dynamic of the adult catechumenate doesn’t work. Converts are received into the church in the ‘old way’, they have sessions with a priest or a deacon, they are not very much introduced to the Christian community during this learning process, and the sessions with the priest are more informative than evangelizing in the spirit of Catechesi Tradendæ.

One obvious and positive effect of the RCIA as I have seen it here in London, is the involvement of the lay members of the parish in the formation process of the new converts, and the integration of the new people into the Christian community;

Pave Benedikts synspunkter diskuteres i England

I England raser debatten over pave Benedikts protest mot den foreslåtte nye loven ang ansettelser, som heller ikke vil tillate kirkesamfunn å være «diskrimninerende» på noen måte. Fra the Times, som har tatt med dette flotte bildet av paven:

The Roman Catholic Archbishop of Westminster today attempted to defuse a row that threatens to overshadow the Pope’s forthcoming visit to Britain by claiming that Benedict XVI was merely giving voice to what many people felt when he attacked this country’s record of promoting equal rights for gays.

Surprise at the Pope’s remarks was giving way today to more determined opposition to his views, with the National Secular Society vowing to set up a Protest the Pope campaign to hold demonstrations during Benedict’s visit this year.

Aware of the growing controversy, the Most Rev Vincent Nichols, in Rome leading the 34 other bishops of England and Wales on an ad limina, or five-yearly visit to see the Pope, said that Benedict XVI was only saying publicly what many devout people believed.

«I think [the Pope’s] words will find an echo in many in our country who are uneasy that perhaps one of the unintended consequences of recent legislation is to drive religious belief and practice into the sphere of the private only,» the Archbishop said.

Katolske Catholic Herald skriver om samme sak på følgende måte:
Pope Benedict XVI has criticised Labour’s equality legislation in a remarkably direct speech to English and Welsh bishops at the end of their ad limina visit to Rome.

He said the legislation put unjust limits on religious freedom and «in some respects actually violates the natural law».

He made the remark just moments after he confirmed that he would be visiting Britain this year. …

Hyrdebrevet om voksenkatekumenatet

Sist søndag leste man i alle katolske kirker i Norden (så langt jeg forstår) opp et hyrdebrev fra de norske biskopene om ‘voksenkatekumenatet’. Når mennesker ønsker å bli katolikker, må de forberedes først. I tdiligere tider ble man oftest forberedt individuelt av en prest, mens i senere år har de fleste menigheter i Norge hatt grupper på 5-10-15-20 personer som forberedes sammen – fortsatt undervises disse gruppene helst av en prest.

Etter Vatikankonsilet gjeninnførte Kirken en litt annen type forberedelse av katekumener (dvs. dåpskandidater), og ofte innkluderes konvertitter (de som er døpt i andre kirkesamfunn) i dette opplegget. I den engelskspråklige verden (og i Frankrike tror jeg, mens land som Tyskland og Italia vet jeg her lite om) er den nye ordninga svært utbredt, og er kjent av alle katolikker under navnet RCIA (Rite of Catholic Initiation of Adults). Hver menighet i disse landene har store grupper av faddere, kateketer og en prest som tar seg av de som ønsker å bli katolikker; denne prosessen er svært tydelig i menighetene og bispedømmene, bl.a. gjennom noen viktige liturgier i løpet av året.

Jeg var selv med i et slikt opplegg i London for 12-14 år siden, og ser både de positive sidene ved dette opplegget, og de negative; som at man ikke klarer å formidle nesten noe lærestoff i denne prosessen, og at det etter mitt syn blir helt feil når man prøver å behandle svært kirkevante protestanter og ferske dåpskandidater på samme måte. Det er selvsagt utfordringer i alle opplegg, men i år har jeg en god venn i California (svært kirkelig aktiv i 25 år) som er svært fornøyd med sitt RCIA-program.

De nordiske biskopenes hyrdebrev (som kan leses i sin helhet her) omtaler dette opplegget, og legger en hel del vekt på den positive effekten det kan få på hele menigheten (noe jeg vil slutte meg til), når de bl.a. skriver:

«Katekumenatet som vei inn i Kirkens hus, er … alltid en vei som gås i fellesskap med andre. Dette fellesskapet blir sikret gjennom katekumenatsgruppen (lik en miniatyrkirke). Til denne hører, ved siden av katekumenene eller konvertittene, noen medlemmer fra menigheten, presten og også fadderne, som i egenskap av nære ledsagere, står søkeren nær. …

Katekumenatet åpner ikke bare en mulighet for dem som ønsker dåp, eller ønsker å konvertere, til å tre inn på veien som fører inn i Kirkens hus. I katekumenatet ligger det også en stor mulighet for de aktuelle menighetene. Når en har opplevd hvordan en voksen dåpskandidat trer frem for menigheten og uttrykker sitt ønske om å bli døpt og bli tatt opp i menighetens fellesskap, da trer plutselig spørsmålet etter ens egen dåp, ens egen kirketilhørighet og ens egen tro frem. Her blir det tydelig at Kirken ikke bare har en misjon, den er misjon, og hun kan derfor ikke gi avkall på å være misjonerende.

Katekumenatet synliggjør at misjonsoppdraget

“Prestebloggere er en gave til Kirken”

Man tar gjerne til seg all den oppmuntring man kan finne, for det er jo ikke alltid jeg mottar ros for å drive denne bloggen. Rosen det her er tale om finner vi på The Catholic Herald, og de nevner og roser en presteblogger spesielt: Father Tim Finigan.

Avisa skriver at pave Benedikt nylig ba prestene blogge mer (som jeg nevnte HER), og fortsetter slik:

The secular media have interpreted this as a papal invitation to priests to «get blogging». We suspect they are right. Pope Benedict XVI is unlikely to spend much of his day online, but he is almost certainly aware that blogging has become a powerful phenomenon in Catholic circles. Many of the world’s most engaged Catholics visit blogs several times a week, to pick up information and rumours about the Church, and also to air their views. One might protest that some of the information is inaccurate, that some of the rumours are false and that some views aired are contrary to Church teaching – but the fact remains that blogs fill a vacuum created, in part, by ecclesiastical structures that have lost the knack of communicating with the laity.

It is no accident that among the most successful blogs are those run by individual priests, rather than dioceses. Not only do the faithful like to know what their parish priest is up to, but a seasoned and witty evangelist can build a cyber-parish that extends for thousands of miles. An outstanding example is our columnist Fr Tim Finigan of Blackfen in Kent, who spreads the Gospel alongside authoritative news of papal and other liturgical initiatives that are sometimes overlooked by the official channels.

His blog is called The Hermeneutic of Continuity, a phrase used by Pope Benedict XVI to emphasise the lack of rupture between the Church’s teaching before and after the Second Vatican Council; so well-known is Fr Tim’s blog that it has helped popularise the Pope’s thinking on this subject throughout the English-speaking world.

Many priest-bloggers are conservative in their liturgical preferences; but there is room in cyberspace for clerical writers who embody many different authentic Catholic approaches. The internet can empower priests who have felt their influence decline as vocations and congregations decline. Indeed, it has the ability to reverse these trends.

We should therefore welcome it for what it is: a gift to the Church.

Prestens hovedfokus: Bønn, omsorg for de troende, forkynnelse av evangeliet

I tillegg til det jeg skrev om pave Benedikts tale til de engelske biskopene HER, knytta paven i samme tale også disse tankene om prestenes tjeneste til kardinal Newman:

Much attention has rightly been given to Newman’s scholarship and to his extensive writings, but it is important to remember that he saw himself first and foremost as a priest. In this Annus Sacerdotalis, I urge you to hold up to your priests his example of dedication to prayer, pastoral sensitivity towards the needs of his flock, and passion for preaching the Gospel. You yourselves should set a similar example. Be close to your priests, and rekindle their sense of the enormous privilege and joy of standing among the people of God as alter Christus. In Newman’s words, «Christ’s priests have no priesthood but His … what they do, He does; when they baptize, He is baptizing; when they bless, He is blessing» (Parochial and Plain Sermons, VI 242). Indeed, since the priest plays an irreplaceable role in the life of the Church, spare no effort in encouraging priestly vocations and emphasizing to the faithful the true meaning and necessity of the priesthood. Encourage the lay faithful to express their appreciation of the priests who serve them, and to recognize the difficulties they sometimes face on account of their declining numbers and increasing pressures. The support and understanding of the faithful is particularly necessary when parishes have to be merged or Mass times adjusted. Help them to avoid any temptation to view the clergy as mere functionaries but rather to rejoice in the gift of priestly ministry, a gift that can never be taken for granted.

“Det er sannheten åpenbart gjennom Skriften og Tradisjonen og definert av Kirkens Magisterium som setter oss fri”

Mandag holdt pave Benedikt en tale til de katolske biskopene fra England og Wales, der han bl.a. sa det jeg her har satt som overskrift. Bakgrunnen for setningen var hans uttalelse om at katolikker må påvirke samfunnet de lever i, og enda mer konkret; forslag til en lov i Storbritania som vil nekte også kirker/kristne organisasjoner frihet fra anti-diskriminerende regler ved ansettelser.

Vårt Land skriver om dette under overskriftene «Vil trosse britisk lov» (papirutgaven) og «Paven utfordrer England» (nettutgaven). De skriver videre at «Paven ber sine biskoper «forsvare troen» i møte med nye religionsfiendtlige lov. En ny likestilingslov er i ferd med å passere Parlamentet, og paven stiller seg nå i spissen for massive kirkelige protester i en sak med paralleller til den pågående norske debatten om ansettelsesfriheten for kristne organisasjoner. Også i Storbritannia har tros- og livssynssamfunn unntak fra anti-diskrimeringsparagrafene som gjelder ved ansettelser. Dette vil regjeringen ha slutt på, og paven ber sine 35 biskoper i England og Wales forsvare kirkens interesser mot nye statlige inngrep. Han oppfordrer dem til å stå fast ved kirkens tradisjonelle morallære og «tale med en samlet stemme mot lovgivningen». »

Her er mer av sammenhengen i pavens tale: Your country is well known for its firm commitment to equality of opportunity for all members of society. Yet as you have rightly pointed out, the effect of some of the legislation designed to achieve this goal has been to impose unjust limitations on the freedom of religious communities to act in accordance with their beliefs. In some respects it actually violates the natural law upon which the equality of all human beings is grounded and by which it is guaranteed. I urge you as Pastors to ensure that the Church’s moral teaching be always presented in its entirety and convincingly defended. Fidelity to the Gospel in no way restricts the freedom of others – on the contrary, it serves their freedom by offering them the truth. Continue to insist upon your right to participate in national debate through respectful dialogue with other elements in society. … …

… In a social milieu that encourages the expression of a variety of opinions on every question that arises, it is important to recognize dissent for what it is, and not to mistake it for a mature contribution to a balanced and wide-ranging debate. It is the truth revealed through Scripture and Tradition and articulated by the Church’s Magisterium that sets us free. Cardinal Newman realized this, and he left us an outstanding example of faithfulness to revealed truth by following that «kindly light» wherever it led him, even at considerable personal cost. Great writers and communicators of his stature and integrity are needed in the Church today, and it is my hope that devotion to him will inspire many to follow in his footsteps. …

Det har vært en hel del diskusjon om denne talen på nettet; jeg har lest uttalelser som priser paven høyt HER (Father Z) og HER (Continuity-bloggen) – og flere som ikke liker den, bl.a. HER.

“Den katolske kirke i Vårt Land” – et leserinnlegg

Noen av bloggens lesere har sikkert merka seg Ola Tjørhoms leserinnlegg i Vårt Land torsdag i sist uke, der han klager over at VL er vridd i sin dekning av Den katolske Kirke – og skriver for mye om den «betongkatolske» delen av Kirken. Jeg skrev et svarinnlegg til Tjørhom, som ble trykt i VL i dag:

Jeg leser i Vårt Land at Ola Tjørhom ikke er fornøyd med avisas dekning av Den katolske kirke. Selv om det noe ganger kan glippe litt med detaljene, er jeg ikke enig i denne kritikken. Jeg syns VL i stor grad reflekterer det som skjer i vår Kirke på en korrekt måte – og de gjenspeiler også den internasjonale dekningen nokså presis.

For min del virker det heller som om Tjørhom ikke liker utviklinga i vår Kirke, og derfor ikke er fornøyd med pressens dekning, verken internasjonalt eller nasjonalt. Mange har nok merket seg hans artikler i Morgenbladet, Kirke og Kultur og St Olav tidsskrift det siste året, der han stadig har påpekt det han mener er en «betongkatolsk» tendens.

Ser man på Den katolske kirke de siste 50 år, vil det nok være tydelig for alle observatører, at etter en åpen/liberal tendens først i perioden, har vi sett en tydelig tilbakevending til vår gamle tradisjon. Personlig vil jeg antyde 1965-1980 som en radikaliserende periode, 80-tallet som en periode med status quo (der pave Johannes Paul II klarte å stoppe videre utglidning), og at vi helt fra starten av 90-tallet har hatt en periode der Kirken har vendt mer tilbake til røttene liturgisk og teologisk. At denne utviklinga har skutt fart de siste (ca. fem) åra er jeg også enig med Tjørhom i, men dette er jo ikke VL’s feil.

Tjørhom har også rett i at diskusjonen i vår Kirke i stor grad handler om hvordan Det annet Vatikankonsils dokumenter skal forstås. Jeg venter selv på en ny stor bok om konsilet (av erkebiskop Agostino Marchetto) – etter at jeg for mange år siden leste flere bøker som reflekterte stemningen rundt og tolkningen av konsilet rundt 1970.

Tjørhom kaller det som skjer i Kirken en maktkamp. Det kan på en måte kanskje være korrekt, men på den annen side er det helt naturlig at samfunn, kirker, organisasjoner o.l. har en løpende diskusjon om hvordan fortida skal forstås og hvordan framtida skal formes. Tjørhom nevner National Catholic Reporter som et tidsskrift VLs journalister bør studere. Det må man gjerne gjøre, bare man ikke tror at dette radikale tidsskriftet er representativt for Den katolske kirke i USA i dag – da hadde det vært bedre å f. eks. følge med på hva som skjer innen den store og innflytelsesrike katolske bispekonferansen i USA.

Oddvar Moi, katolsk prest, Oslo

“Paven ber prestene blogge mer”

Dette sa pave Benedikt i dag (ifølge Dagbladet); en oppmuntring til meg, som en av de få bloggende prestene i Norge.

Misjonsbefalingen gjelder også på internett, fastslår pave Benedikt. «Prester må utfordres til å forkynne evangeliet gjennom det siste nye av audiovisuelle kanaler: bilder, videoer, animasjoner, blogger og nettsider. Ved siden av tradisjonelle midler, kan disse kanalene åpne nye veier til dialog, misjon og katekese.»

Presteskapet må tilpasse seg nåtidas kulturelle utvikling om de skal klare å nå fram til unge mennesker, sier paven. MEN: «Prester som er til stede i den digitale kommunikasjonens verden, bør heller kjennetegnes av sine prestelige hjerter enn sitt medietekke.»

Og dette er ikke noen norsk (misforstått) nyhet; det er pavens message for the 44th World Day for Social Communications, og han avslutter det slik:

The message ends with a renewed invitation to the clergy, «to make astute use of the unique possibilities offered by modern communications. May the Lord make all of you enthusiastic heralds of the Gospel in the new «agorà» (gathering place) which the current media are opening up.»

Her er hele pavens tale – og Father Z. skriver også om dette.

Pave Benedikts plan for å styrke den katolske identiteten

John Allen har skrevet en analyse av hvorfor pave Benedikt gjør tilsynelatende selvmotsigende ting, som å si mye fint om katolikkers forhold til jødene, samtidig som han har gjeninnført bønna som ber om deres omvendelse. Jeg syns personlig at Allen overdriver disse såkalte motsetningene; de bør vel betraktes som journalistiske grep for å få fram et hovedpoeng – som er pavens ønske om å styrke den (tradisjonelle) katolske identitetet. Allen definerer denne identiteten på følgende måte:

… … Here it is in a nutshell: Benedict’s top priority is internal, directed at the inner life of the Catholic Church. His aim is to restore a strong sense of traditional Catholic identity, in order to inoculate the church against infection by radical secularism. That’s not just a personal hobbyhorse of this pope, but rather the culmination of 50 years of mounting concern inside Catholicism that the church has gone too far in accommodating the ways and means of the secular world. Today, this wave of “evangelical Catholic” energy is the most important policy-setting force in the church.

As a result, when Benedict XVI says or does things that affect Judaism, the key is often to understand that he’s not really talking to Jews but to other Catholics.

Thus, Benedict’s decision to revive the old Latin Mass, including that infamous prayer for the conversion of Jews, was certainly not crafted as a statement about Judaism. Instead, Benedict sees the old Mass as a classic carrier of Catholic identity, an antidote to any tendency to secularize the church’s worship. Likewise, Benedict did not lift the excommunications of four traditionalist bishops, including one who believes the Nazis didn’t use gas chambers, to endorse their troubled history with antisemitism. Rather, he did so because the traditionalists act as a leaven in the church, fostering appreciation for the Catholic past — even if their ideas on some matters lie far from the pope’s own thinking. … …

Hele stykket kan leses HER – tips fra Father Z.

Pave Benedikt besøker Romas synagoge

Jeg skal prøve å skrive litt mer om dette, men så langt kan jeg i alle fall melde at pavens besøk søndag ettermiddag i Romas store synagoge var svært vellykka. Media som hadde skrevet mye om problemene i forb. med besøket hadde bomma ganske grovt (les mer om det HER), og paven holdt en svært grundig og interessant tale ved anledningen (les en del av den HER). Se gjerne også flere bilder fra besøket HER.

Pave Benedikt skal besøke Romas synagoge

I morgen skal pave Benedikt besøke Romas synagoge, men Vårt Land skriver at besøket ikke vil bli helt uten problemer:

Søndag blir det storfint besøk i Romas største synagoge. Ikke alle setter pris på det. Giuseppe Lara, leder for det italienske rabbinerrådet, har ingen planer om å kaste glans over arrangementet. Han holder seg hjemme i protest mot Den romersk-katolske kirkes pågående prosess med å gjøre Pius XII, pave under 2. verdenskrig, til helgen. ….

Synagogebesøket splitter det jødiske samfunnet i Roma. Romas ledende rabbi Riccardo de Segni mener Lara reduserer besøkets viktighet ved kun å snakke om hva som skiller de to gruppene, samt Pius XII og hans handlinger under 2. verdenskrig.

De Segni sier at kanoniseringen av Pius kommer til å bli et sentralt tema når paven kommer på besøk søndag. Det må være mulig å ha en dialog selv om vi har ulike overbevisninger, sier han.

Kanskje er problematiseringen av besøket litt unødvendig, slik ser i alle fall pavens program ut, ifølge Zenit.org:

During his visit to the Jewish community of Rome this Sunday, Benedict XVI will honor the more than 1,000 victims of the Nazi deportation of 1943.

His first stop will be at the plaque that recalls the Oct. 16, 1943, raid ordered by SS commander Herbert Kappler of occupied Rome, at the request of Berlin. More than 1,000 Roman Jews were arrested and deported to Auschwitz. Only 16 people, among them one woman, were able to return. The Holy Father will place flowers before the plaque honoring those victims.

The next stop on the Pontiff’s program is to honor another victim of violence: a child who was killed in the 1982 terrorist attack on the synagogue. Stefano Tache, age 2, lost his life in that attack; 37 others were wounded.

Benedict XVI will be received at the foot of the stairs of the synagogue by Grand Rabbi Riccardo Di Segni. As they enter the synagogue, the choir will sing Psalm 126 and the Holy Father will greet civil authorities. After discourses from the presidents of Rome’s and Italy’s Jewish communities and the grand rabbi, the choir will intone Psalm 133. Then the Pope will give his address. Before he returns to the Vatican, the Pontiff will meet privately with the grand rabbi and will also visit the Jewish Museum.

(Les også om mitt besøk i synagogen for noen få år siden – HER.)

Ola Tjørhom har på nytt kritisert min blog

Jeg ble nylig tipset av noen venner, om at siste nummer (nr. 4 2009) av tidsskriftet Kirke og Kultur hadde omtalt bloggen min over flere sider – og ikke særlig positivt. I forgårs leste jeg så artikkelen om katolsk blogging, der Ola Tjørhom omtalte min og to-tre andre katolske blogger på en lite fordelaktig måte. Etter å ha lest hans innlegg har jeg konkludert med at dette ikke handler så mye om blogging, som om noen katolske bloggers kritikk av Tjørhoms artikler om «betongkatolisisme» i Morgenbladet og St Olav tidsskrift våren 2009, og at noen av oss uttrykker synspunkter Tjørhom ikke liker.

Her er en del av Tjørhoms kritikk av min blog, med mine egne kommentarer uthevet [slik]. (Se også omtale og kritikk av Tjørhoms artikkel om «betongkatolisisme» i Morgenbladet i mars 2009, og senere i St Olav – og vår debatt om katolsk blogging i St Olav i juni.)


Oddvar Moi – om den «vidunderlige tradisjonelle messen»

Pastor Oddvar Moi har bakgrunn fra Den evangelisk-lutherske frikirke [Jeg er oppvokst i Den norske kirke, akkurat som han selv, og var bare en kortere periode medlem av Den evangelisk lutherske frikirke – og det bør Tjørhom vite.], men er nå kapellan i St. Hallvard katolske menighet i Oslo. … Det er flere grunner til at denne bloggen er viktig: Den har et seriøst sikte, den driftes av en ordinert prest, og det virker som om den har forholdsvis mange besøkende.

… I det siste har imidlertid oppmerksomheten i stadig sterkere grad blitt rettet mot liturgiske emner – som en til tider overveldende propaganda for den førkonsiliære «tradisjonelle latinske messen» (TLM), messefeiring mot øst (ad orientem) med prestens rygg vendt mot menigheten, gjenopptakelse av skikken med sakramentsandakter [Jeg kan ikke huske at jeg har skrevet om sakramentstilbedelse, men dette har vår biskop bedt alle menigheter gjennomføre minst én gang hver uke.] osv. De endeløse diskusjonene om liturgiske formaliteter tyder på at slikt betraktes som livets lykke på bloggerhold. [Her må Tjørhoms språk kunne kalles ganske tendensiøst.] 29. september kunne pastor Moi berette at det hadde funnet sted en «vidunderlig tradisjonell latinsk høymesse i Seattle». Et annet oppslag fra samme dag handler om «Pave Benedikts forfriskende og ortodokse forkynnelse». [En naturlig ting å skrive om for en katolsk prest.] Noen uker tidligere får vi vite at den gode pastoren «har vært og stemt – på Kristelig Folkeparti» (3. september). [Jeg knyttet dette til KrFs standpunkt til livets ukrenkelighet, vår biskop gjorde for øvrig det samme før valget.] Mens arme pater Richard McBrien ved Notre Dame University~ en av vår tids mest respekterte katolske teologer, blir avfeid som representant for en type «liberal teologi» som «jeg allerede hadde fått nok av i mine teologiske studier i Oslo» (9. september). [Jeg holder fast på min kritikk av McBriens teologi.]

I et større innlegg drøfter pastor Moi det stadig mer altoverskyggende spørsmålet om «hvordan [en prest] kan/ bør feire messen» (19. september). Her understrekes bl.a. følgende: Når presten går inn i kirken: Hendene holdes samlet foran brystet … Moi presenterer ellers detaljerte retningslinjer for hendenes plassering gjennom hele messen. … … [Muligens var dette en for personlig beskrivelse, for detaljert, og et for presteinternt tema.]

Pastoren er videre opptatt av tiltak for å fremme en korrekt mottakelse av nattverden: «Utdeling av kommunion: … jeg er nok blitt mer nøye med at folk spiser hostien før de forlater mitt synsfelt, om de mottar i hånden. Det hender faktisk ganske ofte at jeg må minne folk om dette, eller i verste fall gå etter dem.» Noe har kanskje gått meg hus forbi her. Men det kan vel diskuteres hvor «verdig» det er med en prest som under kommunionen renner etter folk som ikke tar i mot sakramentet akkurat som han vil. [Her bommer Tjorhom ganske grovt. Reglene sier svært tydelig at hostien skal konsumeres umiddelbart, og ikke tas med bort fra presten, ned i benken osv – og slike svært alvorlige misbruk at kommunionen skjer dessverre oftere en mange tror.] [Slik er reglene – Redemptionis Sacramentum, 2004 #92: … if any communicant should wish to receive the Sacrament in the hand, … special care should be taken to ensure that the host is consumed by the communicant in the presence of the minister, so that no one goes away carrying the Eucharistic species in his hand. If there is a risk of profanation, then Holy Communion should not be given in the hand to the faithful.]

Jeg har sans for forsøk på å bevisstgjøre om og utnytte kirkens tegnspråk. Problemet med fokuseringen på liturgiske formalities og technicalities er imidlertid at messens grunnleggende fellesskapsdimensjon står i fare for å koke bort i kålen. [Er det dette som kalles ”a cheap shot”?] Dette bekreftes vel [Men disse to tingene henger vel ikke sammen?] – indirekte – av Moi selv, når han i en kritisk kommentar til Morgenblad-kronikken min hevder at «vekten på messen som tilbedelse og offerhandling bør gjøres tydeligere, mens fellesskapsaspektet … bør tones noe ned» (14. mars, med reprise 22. april). …

Jeg skal ikke bruke mye tid på Mois anonyme bloggerkompiser. De deler imidlertid pastorens glødende entusiasme for TLM, den «tradisjonelle latinske messen». Messefeiring versus populum (mot folket) vekker hoderystende forakt – for Gud Skaperen finnes tydeligvis ikke over alt og slett ikke i oss, han har slått seg ned i «øst». [Tendensiøst igjen.] Videre blir ikke bare avvik fra de betongkatolske direktivene, men også spede forsøk på å forsvare kirkens lære slik den kom til uttrykk på Det annet Vatikankonsil avfeid som uttrykk for manglende katolsk integritet. [Her er det igjen ting Tjørhom leser inn i tekstene.] Alle former for «politisk korrekthet» – som jo i mange tilfeller hører med til grunnlaget for vår sivilisasjon, betraktes langt på vei som endetidstegn, og det rike kulturelle mangfoldet som Den katolske kirke her til lands har blitt velsignet med, framstilles som et tungt kors. [Det er svært urettferdig å påstå at Trond er negativ til våre mange innvandrergrupper, men han mener at latinske messer kunne ha redusert behovet for messer på så mange språk.]Se bare hva Trond har å melde om saken 7. mai, 2009:
” Med på dette lasset kommer det sikkert enda nier om at alle disse innvandrergruppene må ha sin egen sjelesorg, messer på sine språk, etc. Latin hadde løst problemet med messer … …

Maria (kvinnelige katolske bloggere har tydeligvis en forkjærlighet for å opptre under bibelske dekknavn) slår til med følgende columbi egg: ”Om bare latin ble brukt, ville også sjelesorgen, annet pastoralt og karitativt arbeid kunne foregå på latin. Og hadde vi brukt latin på denne blogg, så hadde ikke Loup hatt behov for å lære seg norsk. Så min oppfordring til p. Oddvar: Lingua, latina est bona!” [Denne kommentaren misforstår Tjørhom fullstendig. Maria er ironisk her; og det vil alle vite som har lest andre av hennes kommentarer.]

Min hovedinnvending mot Mois blogging går ikke på at han kritiserer meg, [Men denne artikkelen handler ikke i det hele tatt om at jeg kritiserer Tjørhom.] det har han selvsagt full rett til. Men jeg reagerer på at han bare unntaksvis presenterer kritiske korrektiver i forhold til de utfallene mot kirkens lære fra Vaticanum II og gjeldende messeordning som stadig dukker opp på bloggen hans [Bloggen min kritiserer ikke Vaticanum II, og de få gangene noen kommentarer har gjort det, har jeg reagert. Gjeldende messeordeningen kritiseres ikke, selv om noen mener den gamle ordningen er bedre; men det reageres noen ganger når prester tar seg friheter som ikke er tillatte.]. Og når han lar hatske angrep på meningsmotstandere florere i kommentarspaltene, [Tjørhom har her ikke nevnt eksempler på noen hatske kommenterer.] oppfatter jeg det som trist. En prest kan ikke fungere som passivt mikrofonstativ for slikt. [Jeg strammet inn kommentarene en del for ca 9 måneder siden, så denne avslutningen av Tjørhoms omtale av min blog er ikke korrekt.]

Msgr. Guido Marinis foredrag sist uke: Introduction to the Spirit of the Liturgy

I Roma ble det sist uke arragert en prestekonferanse/ -retrett, der bl.a. tre store messer og to høytidelige vespere ble feiret – av de tre messene var to Novus ordo og én en tradisjonell latinsk pontifikal høymesse, og av vesperne var én gammel og én ny form. (Jeg syns at det i seg selv gir et viktig signal; at messens gamle form stadig blir mer normal.)

Under denne konferansen holdt så pave Benedikts seremonimester, msgr. Guido Marini, et foredrag om liturgiens ånd 6. januar. Det var et interessant foredrag, men det er sannsynligvis hans posisjon i Kirken, som har gjort at foredraget er blitt lagt så mye merke til (bl. i Vårt land, SE HER). Foredraget kan i sin helhet leses her, men under kan man se et lite utdrag:

I propose to focus on some topics connected to the spirit of the liturgy and reflect on them with you; indeed, I intend to broach a subject which would require me to say much. Not only because it is a demanding and complex task to talk about the spirit of the liturgy, but also because many important works treating this subject have already been written by authors of unquestionably high caliber in theology and the liturgy. I’m thinking of two people in particular among the many: Romano Guardini and Joseph Cardinal Ratzinger.

One the other hand, it is now all the more necessary to speak about the spirit of the liturgy, especially for us members of the sacred priesthood. Moreover, there is an urgent need to reaffirm the “authentic” spirit of the liturgy, such as it is present in the uninterrupted tradition of the Church, … Can one truly speak of a Church of the past and a Church of the future as if some historical break in the body of the Church had occurred? Could anyone say that the Bride of Christ had lived without the assistance of the Holy Spirit in a particular period of the past, so that its memory should be erased, purposefully forgotten?

Nevertheless at times it seems that some individuals are truly partisan to a way of thinking that is justly and properly defined as an ideology, or rather a preconceived notion applied to the history of the Church which has nothing to do with the true faith.

An example of the fruit produced by that misleading ideology is the recurrent distinction between the preconciliar and the post conciliar Church. Such a manner of speaking can be legitimate, but only on condition that two Churches are not understood by it: one, the pre Conciliar Church, that has nothing more to say or to give because it has been surpassed, and a second, the post conciliar church, a new reality born from the Council and, by its presumed spirit, not in continuity with its past. This manner of speaking and more so of thinking must not be our own. Apart from being incorrect, it is already superseded and outdated, perhaps understandable from a historical point of view, but nonetheless connected to a season in the church’s life by now concluded.

Does what we have discussed so far with respect to “continuity” have anything to do with the topic we have been asked to treat in this lecture? Yes, absolutely. The authentic spirit of the liturgy does not abide when it is not approached with serenity, leaving aside all polemics with respect to the recent or remote past. The liturgy cannot and must not be an opportunity for conflict between those who find good only in that which came before us, and those who, on the contrary, almost always find wrong in what came before. … …

I will not pretend to plumb the depths of the proposed subject matter, nor to treat all the different aspects necessary for a panoramic and comprehensive understanding of the question. I will limit myself by discussing only a few elements essential to the liturgy, specifically with reference to the celebration of the Eucharist, such as the Church proposes them, and in the manner I have learned to deepen my knowledge of them these past two years in service to our Holy Father, Benedict XVI. He is an authentic master of the spirit of the liturgy, whether by his teaching, or by the example he gives in the celebration of the sacred rites.

If, during the course of these reflections on the essence of the liturgy, I will find myself taking note of some behaviours that I do not consider in complete harmony with the authentic spirit of the liturgy, I will do so only as a small contribution to making this spirit stand out all the more in all its beauty and truth.

1. The Sacred Liturgy, God’s great gift to the Church.

….. ….

2. The orientation of liturgical prayer.

….. ….

3. Adoration and union with God.

….. ….

4. Active Participation.

….. ….

5. Sacred or liturgical music.

….. ….

At this point I would like to conclude the discussion. For some years now, several voices have been heard within Church circles talking about the necessity of a new liturgical renewal. Of a movement, in some ways analogous to the one which formed the basis for the reform promoted by the second Vatican Council, capable of operating a reform of the reform, or rather, one more step ahead in understanding the authentic spirit of the liturgy and of its celebration; its goal would be to carry on that providential reform of the liturgy that the conciliar Fathers had launched but has not always, in its practical implementation, found a timely and happy fulfillment.

There is no doubt that in this new liturgical renewal it is we priests who are to recover a decisive role. With the help of our Lord and the Blessed Virgin Mary, mother of all priests, may this further development of the reform also be the fruit of our sincere love for the liturgy, in fidelity to the Church and the Holy Father.

Msgr. Guido Marini
Pontifical Master of Liturgical Ceremonies

Skroll til toppen