Katolsk

Vårt Land skriver om “Katolsk ryddesjau”

Katolsk, Liturgi /

Vårt Land skriver i dag om hvordan Den katolsk Kirke nå holder på å snu mht hvordan liturgien skal feires. Det er en grei artikkel der det meste av fakta er korrekt, men først undret jeg meg litt over hvorfor de skriver om dette akkurat nå. Så ser jeg at de refererer til hva pave Bendikts seremonimester, msgr. Guido Marini, sa på en presteretrett i Roma sist uke. Han sa egentlig ikke noe nytt der, men jeg skal lese det han sa på nytt og legge ut noe om det på bloggen. (De refererer forresten også til den tradisjonelle messen i København sist søndag – se HER.)

Her er innledninga til VL’s artikkel (som ikke er lagt ut på nett):

«Sakte, men sikkert har det skjedd et kulturskifte i det katolske Vesten. Latin og «mystikk» får sin renessanse. Fra øverste hold artikuleres en stadig mer samtidskritisk linje.

Er det fordi kirkens ledere har fatt tenkt seg om, og funnet ut at reformene som fulgte 2. Vatikankonsil var for voldsomme? Er det fordi folk flest er blitt mer konservative og glade i «gammeldagse» kulturuttrykk? Eller handler det rett og slett om at sekstiåtteme er blitt pensjonister, og at barna til de mest kulturåpne ikke gidder å engasjere seg i kirken?

Ny gudstjenesteordning ble tatt i bruk fra 1. søndag i advent 1969. Den betød slutt på at prestene snakket latin og forrettet nattverden mens de mumlet noe med ryggen mot menigheten. En undersøkelse fra tankesmia Cara viser riktignok at andelen av kirkemedlemmene som har noen synspunkter på om de foretrekker den gamle messen, er blitt langt mindre enn for 25 år siden.

Til gjengjeld er de som har synspunkter blitt stadig mer høylytte. Og miljøene får gjennomslag. Flere enn de mest erkekonservative insisterer på å vende tilbake til tiden før liturgireformen. Ryktene om at en reform av liturgireformen er på gang, skjøt fart igjen forrige uke. Da oppfordret Vatikanets seremonimester Guido Marini til en ny reform, og beklaget samtidig hva han mente var omfattende misbruk av liturgiske regler i presteskapet:

– Det er ikke vanskelig å innse hvor langt unna liturgiens ekte ånd noen atferdsmåter er, sa Marini. Han presiserte at liturgien «ikke er gitt oss for at vi selv kan sette den under personlig fortolkning». … … »

“Danske katolikker vender tilbage til latinen”

Katolsk, TLM /

Slik (litt upresis overskrift, siden den nye messen også kan feires på latin når som helst og hvor som helst) skriver det danske Kristeligt Dagblad om den tradisjonelle latinske pontifikalmessen i København i forgårs. De skriver bl.a.:

… der er i den katolske kirke en stigende interesse for den traditionelle form af messen. Nu imødekommer den katolske biskop i Danmark, Czeslaw Kozon, ønsket om en sådan messe fejret af ham, så der i al sin pomp og pragt bliver tale om en såkaldt pontifikalmesse efter den ekstraordinære ritus.

– Det er bare én måde at fejre messen på, og så var det jo fair nok at imødekomme ønsket, ikke mindst efter pave Benedikts udvidelse af tilladelsen til at fejre denne form for messe, siger biskoppen med henvisning til en pavelig beslutning i 2007, der gjorde, at præster ikke længere skulle spørge deres biskop om lov til at fejre den traditionelle messe. … …

– Et overordnet træk er, at messen efter den ekstraordinære ritus ikke inddrager menigheden i samme grad som den nye form, forklarer biskop Czeslaw Kozon og understreger, at langt de fleste gudstjenester fortsat vil blive fejret efter den nye ritus.

Biskoppen understreger, at det ikke er latinen, der adskiller messeformerne. Messen efter den ekstraordinære ritus fejres kun på latin, men messen efter den nye form kan også fejres på latin. De afgørende forskelle ligger altså mere i ritualerne, som er mere komplicerede og mangfoldige efter den gamle form.

– Det er dog ikke kun et spørgsmål om at forstå messen rent sprogligt og intellektuelt, men også et spørgsmål om, hvorvidt folk i øvrigt føler sig hjemme i den type messe. Også uden sproglig indsigt kan man godt vide, hvad messen drejer sig om, siger han.

Jacob Schwartz er kontaktperson for Sankt Karl Borromæusgruppen … (og sier):

– Det er lidt som med mælk, hvor man ikke kan forklare, hvorfor nogle bedre kan lide let- end sødmælk. Men den gamle form er mere teocentrisk, da præsten træder mere i baggrunden, når han vender ryggen til menigheden eller vender sig mod Gud, om man vil, forklarer han … … …

“Danske katolikker vender tilbage til latinen”Les mer »

Hvordan mottar man kommunion? – fra 1945

Katolsk, TLM /

En av bloggens lesere har sendt meg enda et utdrag fra boken «Katolsk praksis», av D.J. Boers (St. Olav forlag, 1945) – om hvordan de troende verdig skal gå til den hl. kommunion under messen:

”Så snart den forrettende prest har nydt den hellige hostie under messen, skal du forlate din plass og gå fram til kommunionsbenken. Når du er kommet fram, kneler du og tar plass ved kommunionsbenken. Er der større tilstrømning og du må vente, knel da ned på gulvet og vent inntil turen er kommet til deg for å knele ved Herrens bord.

Idet du forlater din plass i kirken for å gå fram til kommunionsbenken, skal du slå dine øyne ærbødig ned og folde hendene slik at de legges sammen med håndflatene mot hverandre og fingrene utstrakt. Hold hendene like foran brystet med fingerspissene rettet en smule oppad.

Når du kneler ved kommunionsbenken og ministranten ber Confiteor * bør du oppvekke en hjertelig anger over alle dine synder. Gjør korsets tegn når presten straks etter Confiteor, vendt mot folket, gir den alminnelige absolusjonen, ti i Jesu kors er alt vårt håp. Når så presten hever den hl. hostie opp over kalken og sier tre ganger ”Domine non sum dignus”, ser du opp mot den del hl. hostie, slår deg tre ganger for brystet og ber tre ganger, mens ministranten ringer med klokken: ”Herre, jeg er ikke verdig at Du går inn under mitt tak, men si kun ett ord, så blir min sjel helbredet”.

Så bøyer du ærbødig ditt hode og venter rolig til det er din tur til å motta den hl. kommunion. Når presten nærmer seg med sakramentet, ta så det lille sølvbrettet og hold det opp under haken, eller – hvis et slikt sølvbrett ikke finnes – legg dine hender inn under kommunionsduken og hold den lett hevet opp mot brystet slik at det danner seg en liten innsenkning i duken mellom hendene, forat hostien, i tilfelle den skulle falle ned, blir liggende på duken – eller om sølvbrett brukes, blir liggende på brettet – og ikke faller ned på gulvet. Skulle hostien ved et uhell falle ut av prestens hånd, bli da rolig og rør den ikke, men la presten ta den opp fra sølvbrettet eller kommunionsbenken.

Gir presten deg Alterets hl. sakrament, lukk dine øyne, legg ditt hode lett tilbake, åpne munnen og legg tungen såpass meget fram på underleppen at presten lett kan legge den hl. hostie på din tunge uten å berøre dine lepper.

Når du har mottatt den hl. kommunion, lukk da langsomt munnen, bøy ditt hode og dvel et øyeblikk i tilbedelse. Så reiser du deg – sammen med de andre som har mottatt den hl. kommunion – gjør en knebøyning og går så i andakt, med foldete hender og nedslagne øyne, tilbake til din plass i kirken.

Skulle den hl. hostie klebe fast ved ganen, så må du ikke bli urolig eller løsne den med fingrene, men løs den litt med tungen og la den gli ned. Svelg hostien med en gang. La den ikke smelte i munnen; særlig skal du ikke tygge den som annen mat.

Hvis der kun er noen få kommunionsgjester, eller du er blant de siste til å motta kommunionen, forbli da knelende ved kommunionsbenken inntil presten er vendt tilbake til alteret og har lukket tabernakelet.”

* (Før 1962 ble syndsbekjennelsen lest el. sunget én gang til av ministranten el. subdiakonen på vegne av de troende før kommunionsutdelingen. Denne tradisjonen er fortsatt i bruk noen steder, bl.a. hos prestebroderskapene FSSPX og FSSP m.fl.)

Lux fulgebit hodie super nos, quia natus est nobis Dominus

Katolsk /

Et lys skal skinne over oss i dag, for Herren er født for oss. Med dette inngangsverset fra juledagens tidlige morgenmesse, åpna pave Benedikt sin julehilsen på Petersplassen i dag, og han fortsatte slik:

The liturgy of the Mass at Dawn reminded us that the night is now past, the day has begun; the light radiating from the cave of Bethlehem shines upon us.

The Bible and the Liturgy do not, however, speak to us about a natural light, but a different, special light, which is somehow directed to and focused upon «us», the same «us» for whom the Child of Bethlehem «is born». This «us» is the Church, the great universal family of those who believe in Christ, who have awaited in hope the new birth of the Saviour, and who today celebrate in mystery the perennial significance of this event.

At first, beside the manger in Bethlehem, that «us» was almost imperceptible to human eyes. As the Gospel of Saint Luke recounts, it included, in addition to Mary and Joseph, a few lowly shepherds who came to the cave after hearing the message of the Angels. The light of that first Christmas was like a fire kindled in the night. All about there was darkness, while in the cave there shone the true light «that enlightens every man» (Jn 1:9). And yet all this took place in simplicity and hiddenness, in the way that God works in all of salvation history. …

Lux fulgebit hodie super nos, quia natus est nobis DominusLes mer »

Å-antifonene – 23. desember: Å Gud-med-oss

Katolsk /


O Emmanuel = Gud-med-oss

Å Gud med oss, Immanuel!
Lovgiver og konge, vi venter deg med lengsel.
Du er vårt håp, du er vår frelse.
Forløs oss, Herre, vår Gud.

O Emmanuel, Rex et legifer noster,
exspectatio gentium, et Salvator earum:
veni ad salvandum nos Domine Deus noster.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra Jesaja 8,9-10 og 9,2.6

Jordens folk, la krigsropet lyde! Dere skal likevel bli slått av skrekk. Lytt, alle land langt borte! Rust dere til strid, dere blir forskrekket, ja, rust dere, men dere blir forskrekket! Legg en plan, den skal slå feil! Tal et ord, det skal ikke slå til! For Gud er med oss.
Det folk som vandrer i mørket, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset fram. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste.

Mer om pave Pius XIIs mulige saligkårinng

Generelt, Katolsk /

Pave Pis XII blir sannsynligvis snart saligkåret, og noen liker det ikke, siden han i noen bøker er blitt beskrevet som Hitlers venn osv. – uten at dette har noe med virkeligheten å gjøre. Bilde under blir f.eks. brukt til å vise at erkebiskop Pacelli var Hitlers venn, men er egentlig fra 1927, lenge før Hitler kom til makten, soldatene er ikke nasister, og det er erkebiskopens sjåfør som hilser ham høytidelig.

Father Finigan skriver om dette på sin blog i dag. Han viser bl.a. til kritiske artikler i britiske aviser om Pius XII’s mulige saligkåring.

En av denne bloggens lesere anbefalte for noen dager siden alle å se denne fine italienske dokumentaren i fem deler om den store Pius PP. XII – med engelske tekster:

1
http://www.youtube.com/watch?v=HbBdeitTkqY
2
http://www.youtube.com/watch?v=C2bdIvWvFp0
3
http://www.youtube.com/watch?v=BHM1Dv3VAOE
4
http://www.youtube.com/watch?v=L5tPk6wHRTo
5
http://www.youtube.com/watch?v=u3PR1_vb4To

Å-antifonene – 22. desember: Å konge

Katolsk /

O Rex = konge

Å, verdens konge,
alle slekter venter deg med lengsel.
Du er den hjørnesten som samler alle til ett.
Forløs det falne menneske som du har skapt av jord!

O Rex gentium, et desideratus earum,
lapisque angularis, qui facis utraque unum:
veni, et salva hominem, quem de limo formasti.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra profeten Daniel 7, 13-14
Videre så jeg i mine nattsyner: Se, med himmelens skyer kom det en som var lik en menneskesønn. Han nærmet seg den gamle av dager og ble ført fram for ham. Han fikk herredømme, ære og rike; folk og stammer med ulike språk, alle folkeslag skal tjene ham. Hans velde er et evig velde, det skal ikke forgå; hans rike går aldri til grunne.

Å-antifonene – 21. desember: Å soloppgang

Katolsk /

O Oriens = soloppgang

Å, morgen kjær, evige lys, all nådes sol.
Lys opp hvor syndens mørke ruger.
Skap nytt og hellig liv!

O Oriens, splendor lucis æternæ, et sol iustitiæ:
veni, et illumina sedentes in tenebris et umbra mortis.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra profeten Jesaja 42, 6-7
Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og grepet din hånd. Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folkene, til et lys for folkeslagene. Du skal åpne blindes øyne og føre fanger ut av fengslet, dem som sitter i mørke, ut fra fangehullet.

Pavene Pius XII og Johannes Paul II kan snart saligkåres

Katolsk /

Kanskje flere av leserne kan litt italiensk, iallfall nok til å forstå ei pressemelding fra Vatikanet sist lørdag, der pave Benedikt godkjente under og «heroiske dyder» til mange personer som er på vei til å salig- og helligkåres:

Oggi, 19 dicembre 2009, il Santo Padre Benedetto XVI ha ricevuto in Udienza privata S.E. Mons. Angelo Amato, S.D.B., Prefetto della Congregazione delle Cause dei Santi. Nel corso dell’Udienza il Santo Padre ha autorizzato la Congregazione a promulgare i Decreti riguardanti:

– un miracolo, attribuito all’intercessione … …

Ang. pave Pius XII og Johannes Paul II er deres «heroiske dyder» nå blitt godkjent av pave Benedikt, og bare ‘et godkjent under ved deres forbønn’ trengs før de kan saligkåres:

– le virtù eroiche del Servo di Dio Pio XII (Eugenio Pacelli), Sommo Pontefice; nato a Roma il 2 marzo 1876 e morto a Castelgandolfo il 9 ottobre 1958;

– le virtù eroiche del Servo di Dio Giovanni Paolo II (Carlo Wojtyła), Sommo Pontefice; nato il 18 maggio 1920 a Wadowice (Polonia) e morto a Roma il 2 aprile 2005;

…

Biskop Kozon i København skriver om den gamle messen

Katolsk, TLM /

I siste nummer av Katolsk orientering i Danmark kommenterer biskop Kozon en debatt om den gamle messen som har foregått de siste ukene (og som jeg dessverre ikke har fått med meg), og han skriver her bl.a.:

To indlæg om liturgi i … ”Katolsk Orientering” omhandler pave Benedikts XVI’s tilladelse fra 2007 til fejring af messen efter missalet fra 1962 … I nr. 16 opsummerer Carl Winsløw i store træk motu propriet ”Summorum pontificum,” dokumentet der beskriver den øgede mulighed for at gøre brug af ”den ekstraordinære form” for fejringen af messen. I følgende nummer forholder to sognepræster, Stephen Holm og Thomas Birkheuser sig kritisk til både Carl Winsløws indlæg og pave Benedikts person og bestemmelser.

Jeg skal her ikke komme nærmere ind på pave Benedikts begrundelse for at tillade fejringen af messen efter den ekstraordinære form. Det er heller ikke min hensigt hverken at fremme eller fraråde fejringen af messen efter 1962-ordningen.

Man kan mene, hvad man vil om messen i den gamle form, også om Carl Winsløws holdninger og forventninger til dens udbredelse; men de to sognepræsters reaktion og ordvalg er uden proportioner og også – trods deres egen mening om det modsatte – både respektløst og ukatolsk, også over for Paven selv. … ….

… Den øgede mulighed for at fejre messen efter den gamle ordning er endnu ny, og de kommende års erfaringer på dette område skal evalueres. Der er fortsat en række spørgsmål, som skal afklares, f.eks. forholdet til den nuværende liturgiske kalender, læseordningen mm. Frem for alt skal både tilhængere og modstandere af den gamle form lade være med på forhånd at frakende den anden part det rette kirkelige sindelag, og slet ikke med ukærlige og latterliggørende ord. Begge parter skal spare på det skarpe skyts.

Tilhængerne af den gamle messeform, præster såvel som lægfolk, kommer ikke helt uden om den nye messe, hvis de vil leve med i Kirkens liv. Tilsvarende bliver ej heller nogen præst tvunget til at fejre messen fra før l969, og ingen lægfolk berøvet muligheden for at deltage i messen i den form, vi nu som helhed er vant til. Dette sidste er en yderligere grund til at holde igen med respektløs og unuanceret kritik af Paven og hans imødekommenhed over for tilhængerne af en anden legitim liturgisk tradition.

+Czeslaw Kozon

Å-antifonene – 17. desember: Å visdom

Katolsk, Liturgi /

Fra og med 17. desember forandrer adventstida seg; hver dag får enda klarere sine egne tekster og bønner i messen, vanlige helgendager kan ikke lenger feires, og de kjente å-antifonene brukes til vesper hver dag. Dette er sju antifoner som er blitt lest eller sunget som del av katolsk vesper i perioden 17. – 23. desember – i over 1.400 år.

Versene kalles «Å-antifonene», fordi de jo alle begynner med «Å». Og det er «Magnificat» (Marias lovsang) som disse kveldene rammes inn av disse antifonene, som uttrykker lengselen etter Jesu Kristi komme på en meget poetisk måte, med stadig større kraft når man nærmer seg jul.

O Sapientia = visdom

O Sapientia, quæ exore Altissimi prodisti, attingens a fine usque ad finem,
fortiter suaviter disponensque omnia: veni ad docendum nos viam prudentiæ.

Å Visdom, du evige Ord som Gud har talt. Du råder for hele verden.
Sterk og mild leder du alt. Kom, lær oss å leve klokt og rett.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra Visdommen 7,26-29a
For visdommen er en avglans av det evige lys, plettfritt speiler den Guds virke og er et bilde av hans godhet. Den er bare én, men makter alt, den hviler i seg selv, men gjør alle ting nye. Fra slekt til slekt tar den bolig hos hellige mennesker og gjør dem til profeter og Guds venner, for Gud elsker bare den som bor i lag med visdommen. Ja, den er skjønnere enn solen, den overgår ethvert stjernebilde.

Hvordan skal man best forstå Det andre Vatikankonsil?

Katolsk, Teologi /

For nesten et år siden ble det kjent at det var skrevet ei ny bok om Det andre Vatikankonsil, av erkebiskop Agostino Marchetto, og NLM-bloggen skriver nå at den er i ferd med å komme ut på engelsk: Den kommer ut i ferbuar 2010, er på 705 sider og koster 40 USD. Tittelen er: «The Second Vatican Ecumenical Council: A Counterpoint for the History of the Council», og den kan allerede forhåndsbestilles på britiske Amazon (og jeg har nettopp gjort det).

In his book, Marchetto critiques the so-called «Bologna School» which he says has done well in «monopolizing and imposing one interpretation» of the Second Vatican Council, presenting it as a kind of «Copernican revolution, the passing to… another Catholicism». He further critiques their interpretation of the Council as an event or «spirit», rather than looking at the Council through the lens of its actual documents. It is within this historical context that Marchetto argues for the hermeneutic of continuity, or reform in continuity, and against the hermeneutic of rupture. …

www.chiesa skrev noe om dette allerede i november 2007, da erkebiskop Machetto holdt et foredag om Vatikankonsilet som ble gjengitt i L’Osservatore Romano, og bl.a. skriver:
Vatican II was colossal. The official proceedings alone fill 62 large volumes that provide a solid foundation for a correct assessment and interpretation. But many began to weave their interpretive web before the publication of the indispensable proceedings issued by the council’s ruling bodies, basing themselves instead upon private writings (personal diaries), contemporary newspaper reports and columns, although these were sometimes exceptional. I think, for example, of those of P. Caprile.

This already brings into question their judgment, their crosswise criticism, because even a superficial reading reveals discrepancies and a variety of attributions and «merits» (for some positions that in the end were «victorious»), an incomplete understanding with respect to the complexity of synodal affairs (a canvas of regulations, «pressure,» movements, «battles» against «conservatism» or the curia, or in defense of tradition or of the avant-garde, the teaching of the Magisterium, or pastoral-ecumenical interpretations of John XXIII). … …

Father Z. tolererer ikke overdreven kritikk av den nye messen

Katolsk, Liturgi /

På et innlegg på Father Zuhlsdorfs blog kom det flere kommentarer som irriterte den amerikanske presten (tidligere lutheraner, av tysk avstamning). Bl.a. skrev en som het William at «lydige, troende, praktiserende katolikker vil bevege seg i retning av den gamle messen, mens de andre vil holde seg til Novus ordo, den nye messen.» Dette fikk Father Z. til å svare slik:

Not only do I think that it not true, I think it is unhelpful. Many faithful people attend the Novus Ordo and I don’t think it is quite right to imply that those who don’t chose the older form are therefore not faithful, disobedient, non-practicing, etc.

Over time, we shall see that the older form is exerting an influence on the newer form. Over an even longer period of time, we will see even more changes. But let’s keep a realistic perspective.

Litt senere skriver han også:
Personal Note: I came into the Catholic Church because of the impact the liturgy had on me when I discovered it. It was celebrated according to the Novus Ordo books, well, and with Gregorian chant and other polyphonic music.

I was ordained with the Latin edition of the book for ordinations. I am in these things somewhat an exception to the rule. I was lucky and graced. But my experience indeed points to the rule.

Don’t simply bash the experiences of people who have the Novus Ordo. Just don’t. Not around here.

Kan det være at noen som kommenterer på denne bloggen bør få den samme beskjeden?

Hva lærte katolske barn i 1958?

Katolsk, TLM /

Jeg har i det siste sett litt på BARNAS BØNNEBOK, utgitt på St Josephs institutt i 1958, med imprimatur fra biskop Mangers.

Jeg har skannet inn deler av boka; først en del bønner som barna bør lære: Det hellige korstegn, fadervår, Hill deg, Maria, Trosbekjennelsen etc. Her vil man kjenne igjen bønner som barna lærer også dag. Se disse bønnene her (pdf-fil).

Boka inneholder også seks ulike oppsett av den hellige messen, som skal hjelpe barna til å følge med i messen (husk at man den gang brukte den tradisjonelle messen på latin). Den første av disse messene kan man se her (stor pdf-fil).

TILLEGG:
Jeg er ikke så kritisk til dagens katekese som noen av kommentarene under; mange steder lærer barna nå bl.a. mange viktige bønner – det er faktisk blitt store forandringer fra 70- og 80-tallet.

Jeg er heller ikke helt tilfreds med at ordets del av messen på 50-tallet var på latin. Hvis den gamle messen virkelig skal komme tilbake til store grupper av katolikker, må det enkelte forandringer til – syns jeg. Og man må kunne skille mellom ordets del og selve offeret/canon; under den helligste delen må gjerne barn (og voksne) delvis meditere ved hjelp av egne bønner på morsmålet (som vi ser i barnas bønnebok), men det blir lite naturlig om en slik parallell-kjøring foregår under hele messen.

Hva er en tradisjonalist? – del 2

Katolsk, TLM /

Mitt innlegg om tradisjonalisme for et par dager siden har fått en hel del kommentarer, og jeg føler nå behov for å presisere litt mer hvem jeg syns bør kalles en tradisjonalist innen Den katolske Kirke. Konservative katolikker (om man kan bruke det ordet) øsnker å holde fast på Kirkens lære mht til dogmatikk, moral, ekklesiologi osv, og ønsker selvsagt å leve i lydighet overfor Kirkens læreembede på alle områder. Alt dette gjelder selvsagt også for de som blir kalt tradisjonalister, men jeg tror man for tradisjonalistene må legge til et ekstra punkt; at de er sterkt knyttet til Kirkens tradisjonelle liturgi (og bare motvillig deltar i den nye messen).

Av grupper innen Kirken som utelukkende feirer den gamle liturgien (mht messen og alle andre sakramenter) har vi FSSP/ Peters-broderskapet (som jeg kjenner best til) og ICK/ Kristus Kongen-instituttet. Begge disse to er fullt ut akseptert av Kirken, de arbeider hardt for Evageliets fremme i verden, og ingen katolikker har noen grunn til å være mot dem eller kritisere dem for noe som helst. Den katolske Kirke har som man vel vet et svært stort antall kloster, kommuniteter, institutter etc som arbeider etter sitt kall i enkeltbispedømmer eller over hele verden – alle godkjent av Kirkens magisterium.

En tredje gruppe som arbeider for den tradisjonelle katolske liturgien er SSPX, som ligner en del på FSSP og ICK, men som altså ikke arbeider med Kirkens fulle velsignelse. Aller tydeligst ble det et brudd etter ordinasjonen av fire biskoper i 1988, direkte mot pave Johannes Pauls vilje. Det er nå begynt læresamtaler, og man håper at forholdet mellom Kirken som helhet og SSPX kan helbredes. (Dessverre, vil jeg legge til, er det SSPX som er mest kjent blant de lite orienterte, derfor forstår katolikker flest heller ikke hva en tradisjonalist egentlig er, eller bør være.)

Avslutningsvis vil jeg så si at vanlige katolikker, som går i en normal menighet i Norge eller et annet land, og en vanlig menighetsprest (som meg selv) vel knapt kan kalles, eller knapt bør kalle seg tradisjonalister – siden vi altså ikke hovedsakelig bruker Kirkens tradisjonelle/ gamle liturgier. Her vil sikkert noen være uenig med meg, men jeg syns i alle fall ikke det passer for meg å kalle meg en tradisjonalist, siden jeg i mesteparten av mitt arbeid bruker Kirkens nye liturgier.

Men i september 2007, da pave Benedikts regler om at alle prester kan bruke de tradisjonelle liturgiene trådte i kraft, oppstod det en nokså ny situasjon. Jeg oppfatter paven slik at han ønsker at de to tradisjonene skal få leve side ved side i Kirken, for å berike hverandre, og for å gi mennesker muligheten til å gjenoppdage den gamle tradisjonen. Denne nye muligheten har jeg selv ønsket å benytte meg av, og den gamle tradisjonen har lært meg mye – men renspikka «tradisjonalist» ønsker jeg altså ikke å kalles eller være.

Hva er en tradisjonalist?

Katolsk, TLM /

Jeg snakket i dag med en god katolikk og dyktig teolog, som innrømmet at han ofte forbinder de såkalte tradisjonalister med «utilfredse katolikker med sans for høyreekstreme politiske standpunkter». Og det virker som han forbinder mennesker i vårt bispedømme som er blitt glad i den gamle messen med tradijsonalister – i alle fall med en hel del tradisjonalistiske meninger. (Nå gjør jeg ham kanskje litt urett, ved å gjøre hans uttalelser ganske tydelige og lite nyanserte.)

Jeg må innrømme at jeg selv ikke føler meg vel med eventuelt å bli kalt tradisjonalist; at jeg ønsker å sørge for at folk ikke tenker slik om meg. Jeg innrømmer at jeg står for tradisjonelle kristne standpunkter på moralske og dogmatiske spørsmål – og at jeg også finner mye verdifullt i den tradisjonelle latinske messen – med ordet «tradisjonalist» forbinder mage så mange uheldige ting med, at jeg ikke ønsker at det skal brukes om meg selv.

Kanskje vi må finne et nytt navn på en katolsk kristen som ønsker å stå for de gamle kristne, katolske verdiene, både på dogmatiske, etiske og liturgiske spørsmål?

Skaff katolikkene kirke! – skriver Vårt Lands sjefsredaktør

Generelt, Katolsk /

Det er nylig blitt kjent at en kirke i Groruddalen som kanskje ville bli overflødig, og dermed kunne leies ut etter selges til Den katolske Kirke, ikek lenger vil bli tilgjengelig. Oslo katolske bispedømme regner nå med å måtte bygge en ny kirke i dalen – noe som vil ta ganske lang tid, og koste svært mye penger – SE HER. Oslo lutherske biskop og andre kirkeledere i Oslo sier at de stadig vil hjelp katolikkene, men Vårt Lands sjefsredaktør ser ikke ut til å være fornøyd med innsatsen – spesielt ikke med politikernes mangel på bevilgninger. Han skriver i dag bl.a.:

«Mange innvandrere som kommer til Norge har katolsk bakgrunn. Når man kommer til et nytt land, er det ikke lett å finne seg til rette. Mange har fått hjelp ved å oppsøke katolske miljøer. Her treffer de folk som snakker samme språk, og de får delta i et menighetsmiljø som de kjenner seg igjen i. …

Norge bruker store økonomiske ressurser på å legge til rette for en vellykket integrering. Det viktige arbeidet som Den kaltolske kirke gjør i denne sammenhengen, koster Staten svært lite. … God integreringspolitikk er å utvikle de tiltakene som allerede viser seg å fungere godt. Selv om kirke- og integreringsspørsmål hører inn under ulike departementer, burde politikerne kunne greie å skjære gjennom for å få en helhetlig og troverdig politikk.

Katolikkenes problemer med å få skaffet seg flere kriker, er ikke en flau sak bare for politkerne. Den norske kirke har overkapasitet av gudshus. Det er vanskelig å skjønne hvorfor det dominerende kirkesamfunnet i Norge ikke makter å utvise mer raushet når goder skal deles.»

Les mer om dette på verdidebatt.no.

Frans Xaver: Ve meg, om jeg ikke forkynner evangeliet!

Katolsk /

Etter mange år i Bergen (og også noen år i Arendal) der Franciskus Xavierus-søstrene hatt arbeidet trofast siden 1901, husker jeg alltid festen for den hellige Frans Xaver, 3. desember. I Roma besøkte jeg også flere ganger Farns Xavers alter i Jesuittkirken Il Jesu – men i Goa har (der han er begravet) jeg dessverre aldri vært. Og den hellige Frans er i sannhet en viktig helgen; en av de aller største misjonærene Kirken har fostret (noen sier den størte etter Paulus) – les gjerne mer om ham her:

I dagens matutin-bønn leser følgende utdrag av et brev han skrev til den hellige Ignatius:

Ve meg, om jeg ikke forkynner Evangeliet!

Vi drog til landsbyene der de nyomvendte bor, de ble døpt for bare få år siden. I denne egnen finnes ingen portugisere, for den er meget gold og karrig. De innfødte kristne mangler prester. Alt de vet om kristendommen, er at de er kristne. Her er ingen som feirer sakramentene for dem, ingen som lærer dem trosbekjennelsen, Fader vår, Hill deg, Maria, eller budene.

Siden jeg kom hit, har jeg vært i uavbrutt virksomhet; jeg har vandret fra landsby til landsby. Alle barn som ikke allerede var døpt, har jeg vasket rene i det hellige bad. lik har jeg brakt forsoning til et stort antall små barn om ikke vet forskjell på høyre og venstre, som man sier. Barna ville verken la meg lese tidebønner eller spise eller sove før jeg hadde lært dem en bønn. Da begynte jeg å forstå at himlenes rike tilhører nettopp slike som dem. Det ville vært samvittighetsløst å avvise en så from anmodning. Derfor begynte jeg med bekjennelsen til Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd og innprentet dem den apostoliske trosbekjennelse, Fader vår og Hill deg, Maria. Jeg oppdaget at de var meget intelligente. Hadde de bare noen som kunne veilede dem i den kristne lære, er jeg overbevist om at de ville bli særdeles gode kristne.

I dette landet er mange ikke kristne av den grunn at det i ikke er noen som forkynner kristendommen for dem. Svært ofte har jeg drømt om å løpe fra universitet til universitet i Europa, særlig til universitetet i Paris. og rope som en avsindig til alle som har mer lærdom enn kjærlighet: ”Tenk hvilket uhyrlig antall sjeler som ved deres skyld stenges ute fra himmelen og går i helvete!» Med samme glød som de ofrer seg for litteratur og vitenskap, burde de kunne avlegge regnskap til Gud for sin lærdom og for de talenter de har mottatt fra ham. Mange av dem ville kjenne en indre uro ved å tenke på dette. De ville grunne på troens sannheter og begynne å lytte til Herrens stemme i sitt indre. Dermed ville de si farvel til egen ærgjerrighet og til denne verdens gjøremål. Fullt og helt, og for all fremtid, ville de underkaste seg Guds vilje og bud. Ja, de ville rope fra hjertets innerste: ”Her er jeg, Herre; hva vil du jeg skal gjøre? Send meg hvor hen du vil, endog til det fjerne India.»

Stadig noen som ønsker å diskutere om søndagen bør være de kristnes helligdag – og om Sola scriptura

Katolsk, Teologi /

I desember 2005 (!) skrev jeg et innlegg kalt: Søndagene er hellige. Der siterte jeg pave bendikt som hadde sagt at: «at det er svært viktig å understreke at Herrens dag er hellig og at det er nødvendig å delta i søndagsmessen. “Deltakelse i søndagsmessen er en måte å vise at man tilhører Kristus”, sa han.»

Samme dag fikk jeg en kommentar som spurte: «Hvordan kan søndagen være hellig når det opprinnelig var lørdagen som var den kristne helligdagen?» Så fortsatte debatten i flere år (litt i rykk og napp) og senest i går kom det et innlegg som sa bl.a.: «Paver har selv uttalt flere ganger at søndagen er helligholdt takket være DKK. Pavemakten og DKK innrømmer selv at det er de som har endret helligdagen fra den opprinnelige sabbat (lørdagen) til søndag basert på deres selvutropte autoritet. En annen ting å ha i tanke er deres vektlegging av tradisjonen i tillegg til Bibelen. Her er det ikke noe “sola scriptura”, vel å merke. .. Og det hjelper ikker at 99 % av alle kristne holder deres helligdag, søndagen, når det ikke er i tråd med Gudsordet. …»

Jeg fikk et svar til denne kommentaren i dag, og velger nå å flytte debatten til dette nye innlegget. Første kommentar har bl.a. disse synspuktene på Sola scriptura: «Forkaster du kirketradisjonen, så må du konsekvent også forkaste Bibelen – vi har Den katolske kirkes Tradisjon alene å takke for at verden i det hele tatt har Bibelen. Ingen har heller gjort mer for Bibelen enn Den katolske kirke. Bibelen selv sier ingenting om “sola scriptura” – tvert imot foregikk både Jesu og apostlenes forkynnelse av troen muntlig før evangeliene ble skrevet og gitt ut, og selv da kunne ikke alle lese og konvertitter lærte av å høre forkynnelsen og av å praktisere slik Kirken praktiserte. Denne muntlige forkynnelsen har alltid fortsatt i DKK.»

Kardinal Kasper uttaler seg om de nye reglene for anglikanere som ønsker å bli katolikker

Katolsk, Økumenikk /

For noen få dager siden hadde L’Osservatore Romano et intervju med kardinal Kasper, Vatikanets økumeniske leder, om det nye dokumentet som gjerner anglikanere – som ønsker å konvertere mer eller mindre som menigheter, og beholde noe av sin liturgiske tradisjon. Det meste av det kardinalen sier virker tilforlatelig nok. (Bl.a. at det er Troskongregasjonen som behandler slike saker. Da biskop Schwenzer skulle søke om tillatelse til at jeg, som gift mann, kunne bli katolsk prest, fikk han helt fra starten av beskjed om Troskongregasjonen skulle behandle den saken.)

«Let’s stick to the facts,» Cardinal Kasper says in the interview. «A group of Anglicans has asked freely and legitimately to enter the Catholic Church. This is not our initiative. They first approached our council [for Christian unity], and, as president, I replied that the competency belonged to the congregation for the doctrine of the faith. […] The council has always been kept informed by the congregation for the doctrine of the faith, and it is not true that it was pushed aside. We did not participate directly in the conversations, but we were kept updated, as is proper. The text of the [apostolic] constitution was prepared by the congregation for the doctrine of the faith. We saw the draft and presented our proposals.»

In any case, the gestation of «Anglicanorum Cœtibus» was kept secret until the last moment, even from the highest authorities of the Anglican Church. When the archbishop of Canterbury, Rowan Williams (in the photo with Benedict XVI), was told that it was about to be published, Kasper was already in Cyprus. And he says that Williams called him in the middle of the night, to ask him for an explanation. … …

Men kard. Kasper sier også at TAC (Traditional Anglican Communion) egentlig ikke hadde vært med i denne prosessen, og det må jeg innrømme at jeg ikke forstår (og det spørsmålet har allerede blitt svært mye diskutert på nettet). Les gjerne hele omtalen av intervjuet i L’Osservatore Romano hos www.chiesa.

Skroll til toppen