Pave Benedikt i Betlehem
I går, onsdag 13. mai, var pave Benedikt i Betlehem. Her i krypten under Fødselskirken – som tradisjonelt regnes som Jesu fødested.
Katolsk
Paven balanserer så godt han kan i Jerusalem
John Allen skriver om hvor godt pave Benedikt klarte å balansere sin oppmerksomhet overfor jødiske og muslimske ledere i jerusalem tirsdag 12. mai – og illustrasjonen fra TV2 viser hvor vanskelig det er. Allen er ganske positiv i dette innlegget (mens han andre ganger under besøket har stilt seg mer undrende overfor pavens prioriteringer. Han skriver:
One theme of Pope Benedict XVI’s week-long visit to the Holy Land has been outreach to both Muslims and Jews, and today brought the week’s most delicate balancing act: Visits to both the Dome of the Rock and the Western Wall, neighboring sites in Jerusalem’s Old City sacred to Islam and Judaism, respectively, as well as meetings with both the city’s Grand Mufti and Grand Rabbis.
Though Benedict XVI has met both Muslims and Jews before, meeting them both on the same day, and in two of the holiest sites on earth for each faith, was a novelty. At the level of symbolism, Benedict tried to offer just the right touch in both places.
At the Dome of the Rock, a sanctuary housing the rock from which Muslims believe Muhammad ascended to Heaven, Benedict removed his shoes. (The fact that he didn’t take them off at the Hussein-bin-Talal mosque in Jordan, even though his hosts told him he didn’t need to, caused a brief frisson.)
The pontiff also began his address this morning in what Muslims call the «noble sanctuary,» the square outside the Al-Aqsa mosque, by saying, As-salamu ‘alaikum, meaning «peace be upon you,» the traditional Islamic greeting.
At the Western Wall, Benedict followed the lead of his predecessor, the late Pope John Paul II, and left behind a note in the wall with a written prayer. In this case, Benedict prayed for «peace upon this Holy Land, upon the Middle East, and upon the entire human family.»
Benedict’s effort at balance even extended to the length of the pope’s talks. His speech to the Grand Mufti was 775 words long, while the address to the Grand Rabbis was 763.
Pave Benedikt på Nebo-fjellet – i går
I går besøkte pave Bendeikt Nebo-fjellet i Jordan, der Moses så inn over det lovede land.
Se litt om dette på YouTube (Vatakanet har sine egne sider på YouTube HER). Jeg tar også med litt av pavens tale da han her i gikk i Moses’ fotspor:
It is appropriate that my pilgrimage should begin on this mountain, where Moses contemplated the Promised Land from afar. The magnificent prospect which opens up from the esplanade of this shrine invites us to ponder how that prophetic vision mysteriously embraced the great plan of salvation which God had prepared for his People. For it was in the valley of the Jordan which stretches out below us that, in the fullness of time, John the Baptist would come to prepare the way of the Lord. It was in the waters of the River Jordan that Jesus, after his baptism by John, would be revealed as the beloved Son of the Father and, anointed by the Holy Spirit, would inaugurate his public ministry. And it was from the Jordan that the Gospel would first go forth in Christ’s own preaching and miracles, and then, after his resurrection and the descent of the Spirit at Pentecost, be brought by his disciples to the very ends of the earth.
Hele talen fins her. Katolsk.no har egne nettsider som viser pave benedikts besøk i Jordan og Israel.
Pave Benedikt i Jordan
Bildene (fra Vårt Land) under viser pave Benedikts første dag i Jordan, der han fikk en svært varm velkomst.
John Allen skriver at mens pave Benedikt skal være tre dager i Jordan på denne turen, var pave Johannes Paul der bare 24 timer, da han besøke Midt-Østen i år 2000. Islam er nemlig blitt mye viktigere på disse ganske få årene, av to grunner: Two epochal events have combined to propel Islam to the forefront of Catholic consciousness. In short-hand fashion, one might call them 9/11 and 9/12.
The first refers to the terrorist attacks of Sept. 11, 2001, and the terrifying prospect of a global conflict between Islam and the West they seemed to herald. The second evokes Benedict XVI’s famous speech at the University of Regensburg, delivered on Sept. 12, 2006. On that occasion, Benedict cited a Byzantine emperor to the effect that Muhammad, the founder of Islam, brought «things only evil and inhuman, such as the command to spread by the sword the faith he preached.» The speech set off a firestorm which had the paradoxical effect of both disrupting, and yet also energizing, Catholic-Muslim relations.
Benedict’s trip, therefore, isn’t a photocopy. It’s an original, the first papal voyage to the Holy Land in which attention to Islam doesn’t take a back burner to other priorities, above all the relationship with Judaism.
The pope struck a note of Christian-Muslim harmony immediately this afternoon, expressing «deep respect for the Muslim community» during a brief welcoming ceremony at Amman’s Queen Alia International Airport. …
Den katolske kirke blir stadig mer en innvandrerkirke
Mandag ble det lagt ut en interessant artikkel/ statistikk på katolsk.no. Det viser seg at Norge blir stadig mer internasjonalt, og at faktisk kommer stadig flere innvandrere til Norge, om man tenker på nye innvandrere i prosent eller tall for hvert år. Da jeg ble katolikk for 15 år siden, var Kirken i Norge svært så internasjonal, men nå er den det i enda mye større grad. Flere av de katolske menighetene i Norge er blitt minst dobbelt så store på disse åra, og innvandrerprosenten har blitt ganske mye høyere. Slik kan vi lese på katolsk.no:
«Innvandrerbefolkningen i Norge vokser sterkt, og dette fortsetter å få svært tydelige følger for Den katolske kirke. Mange av de nye innvandrerne er fra land som er overveiende katolske. Statistisk Sentralbyrå fremla 30. april tallene for innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre pr. 1. januar 2009. Det var da blitt slik at 10,6% av befolkningen av Norge enten var innvandrere, eller norskfødte barn av to innvandrere. Året før var prosentsatsen 9,7%.
Norge har en halv million innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Ved inngangen til 2009 var det 422.600 innvandrere og 85.600 norskfødte med to innvandrerforeldre i Norge. .. «
Det hvite hus kommenterer prof. Glendons avgjørelse om å ikke opptre sammen med presidenten
Mange har merka seg at Mary Ann Glendon ikke vil opptre sammen med president Obama på et katolsk universitet, pga hans svært aktive kamp for abort (se mitt tidligere innlegg). På boston.com kan vi lese følgende to reaksjoner på henne avgjørelse – og hundrevis av leser har posta sine kommentarer på samme side:
Fr. Jenkins (at Notre Dame) issued a brief reply to Glendon’s decision early Monday afternoon, saying, «We are, of course, disappointed that Professor Glendon has made this decision. It is our intention to award the Laetare Medal to another deserving recipient, and we will make that announcement as soon as possible.»
The White House also issued a reply mid-afternoon on Monday to Glendon’s decision. Jen Psaki, White House Deputy Press Secretary, said: “President Obama is disappointed by former Ambassador Mary Glendon’s decision, but he looks forward to delivering an inclusive and respectful speech at the Notre Dame graduation, a school with a rich history of fostering the exchange of ideas. While he is honored to have the support of millions of people of all faiths, he does not govern with the expectation that everyone sees eye to eye with him on every position, and the spirit of debate and healthy disagreement on important issues is part of what he loves about this country.”
Bloggen In the Light of the Law (som jeg leser en del) priser også Glendon for det hun gjør:
I see Dr. Mary Ann Glendon’s refusal to provide cover for Notre Dame’s inexcusable conferral of honors on a prominent pro-abortion politician as an application of Canon 209.1 «The Christian faithful, even in their own manner of acting, are always obliged to maintain communion with the Church», or of Canon 225.2 «According to each one’s own condition, [laity] are also bound by a particular duty to imbue and perfect the order of temporal affairs with the spirit of the gospel and thus to give witness to Christ, especially in carrying out these same affairs and in exercising secular functions.»
The evil that ND President Jenkins and his Board of Trustees committed has, Deus laudetur, occasioned one of the most striking displays of episcopal fortitude I can remember, mobilized hundreds of thousands of American Catholics against another quiet surrender to the Culture of Death, and effected notice to several once great Catholic institutions that it’s time, finally, to decide where they stand.
17. mai blir en vanskelig dag i Notre Dame, Illinois
USA’s mest kjente katolske universitet, Notre Dame, i Notre Dame, Illinois, har invitert president Obama til å kaste glans over semesterets store høytidelighet, når vitnemålene utdeles til studentene, søndag 17. mai. Presidenten skal også motta en æresdoktergrad fra universitetet. Problemet med dette er at den amerikanske bispesynoden svært tydelig har sagt fra at katolske institusjoner ikke bør ære noen som handler diekte imot katolsk morallære – og det gjør Obama svært tydelig mht abortspørsmålet.
Mange katolske biskoper og kardinaler har kritisert det som holder på å skje, men så langt har universitetet ikke bøyd av. Amerikanske katolikker har diskutert dette i flere måneder og til og med begynt å kalle universitetet for «notre shame». I går ble problemene enda større for universitet, da det ble kjent at USA’s kanskje mest kjente og respekterte, kvinnelige katolikk, Mary Ann Glendon, som også skulle delta på denne «graduation ceremony», har trukket seg. Glendon var jusprofessor ver Harvard, hun ble svært mye brukt av pave Johannes Paul, og var fra 2007-09 USA’s ambassadør i Vatikanet.
Slik skriver Mary Ann Glendon bl.a.:
… … First, as a longtime consultant to the U.S. Conference of Catholic Bishops, I could not help but be dismayed by the news that Notre Dame also planned to award the president an honorary degree. This, as you must know, was in disregard of the U.S. bishops’ express request of 2004 that Catholic institutions “should not honor those who act in defiance of our fundamental moral principles” and that such persons “should not be given awards, honors or platforms which would suggest support for their actions.” That request, which in no way seeks to control or interfere with an institution’s freedom to invite and engage in serious debate with whomever it wishes, seems to me so reasonable that I am at a loss to understand why a Catholic university should disrespect it.
Then I learned that “talking points” issued by Notre Dame in response to widespread criticism of its decision included two statements implying that my acceptance speech would somehow balance the event …
… It is with great sadness, therefore, that I have concluded that I cannot accept the Laetare Medal or participate in the May 17 graduation ceremony.
In order to avoid the inevitable speculation about the reasons for my decision, I will release this letter to the press, but I do not plan to make any further comment on the matter at this time.
I dag er det fire år siden Joseph Ratzinger ble innsatt som pave Benedikt XVI
I dag er det fire år siden den uforglemmelige dagen, 24. april 2005, da kardinal Joseph Ratzinger ble innsatt som pave Benedikt XVI, i en svært høytidelig seremoni. Se flere bilder, og les mer om hva som skjedde (på engelsk) HER.
I sin tale i denne messen sa pave Benedikt bl.a følgende:
Kjære venner – akkurat nå kan jeg bare si: be for meg, at jeg må lære å elske Herren mer og mer. Be for meg, at jeg må kunne elske hans hjord mer og mer – med andre ord, dere, hele Kirken, hver enkelt av dere og dere alle sammen. Be for meg, at jeg ikke må flykte av frykt for ulvene. La oss be for hverandre, at Herren vil bære oss, og at vi kan lære å bære hverandre. …
Vatikanet foretar en læremessig vurdering av kvinnelige kongregasjoner i USA
John Allen skrev sent i går kveld (nesten litt dramatisk må jeg si, det er alvorlige spørsmål det dreier seg om) om lederne i The Leadership Conference of Women Religious i USA, som i går møtte kardinal William Levada, leder av vatikanets troskongregasjon, etter å ha blitt informert noen uker tidligere om at deres organisasjon skulle gjennomgår en «læremessig vurdering». Og han skriver videre:
… The Vatican spokesperson, Fr. Federico Lombardi, confirmed to NCR that the meeting took place, describing it as “very serene,” and said that the officers of the conference “now have all the elements for understanding the nature of this initiative.” Any further comment, Lombardi said, should come from the sisters as they pass along the information to their members.
… In the absence of public statements about the motives and scope of the new inquiry, observers have raised three basic questions:
* What prompted the investigation?
* Why is it being sponsored by the Vatican, and why by the Congregation for the Doctrine of the Faith?
* What are the possible outcomes?
Officials both in the Vatican and in the U.S. Conference of Catholic Bishops, as well as sources in religious life, spoke to NCR about these questions on background, because the officials involved are not authorized to speak publicly.
… the fact that the leadership conference is now the target of a separate doctrinal inquiry is virtually unprecedented. Vatican officials told NCR that they are not aware of another case in which the congregation has conducted a doctrinal assessment of a national-level association of religious orders.
Regarding the motives for the review, one source with the U.S. bishops’ conference said the concern is “entirely” about speakers the Leadership Conference of Women Religious has invited to address their annual assemblies in recent years, based upon the texts of those presentations posted on the conference’s Web site.
Though this official did not cite specific speakers or topics of concern, Levada’s letter pointed to three areas of doctrine that he said the congregation first flagged in a 2001 meeting with officers of the leadership conference: the ordination of women, the theology of religious pluralism, and homosexuality. Most observers believe that a principal aim of the assessment is to ensure that future speakers at the conference’s assemblies will be screened for their positions on those issues. …
Vatikanet foretar en læremessig vurdering av kvinnelige kongregasjoner i USALes mer »
Ola Tjørhoms kritikk av Den katolske Kirke som ‘for lite moderne’ – også trykket i St Olav tidsskrift
For litt over en måned siden skrev jeg om et innlegg Ola Tjørhom fikk trykket i Morgenbladet. Innlegget kristiserte enkelte sider ved behandlinga rundt opphevelen av ekskommunikasjonene av fire SSPX-biskoper, der også pave benedikt har sagt at noe burde ha vært gjort annerledes.
Med Tjørhom går videre og kristiserer Kirken for å være for lite moderne; noe som har ført til en debatt i flere runder i Morgenbladet og også på min blog. St Olav tidsskrift er ikke på internett, men interessert kan lese Tjørhoms artikkel i Morgenbladet.
Tjørhom skriver bl.a. i sin opprinnelige artikkel:
… … ettergivenheten overfor «høyreavvikere» står i grell kontrast til den kontante behandlingen «venstresiden» er blitt utsatt for i flere tiår. Det finnes en rekke saker hvor radikale katolske teologer har fått læreforbud eller endog er blitt ekskommunisert. Her har Joseph Ratzinger stått sentralt, spesielt i hans periode som leder for Troskongregasjonen. På dette feltet er det behov for bedre balanse innenfor kirken.
Både Benedikt og hans forgjenger, Johannes Paul II, har skapt stort rom for førmoderne og til dels antimoderne strømninger innenfor kirken. Begge disse pavene bejubles på nykonservativt hold og av hærskarer med ukritiske katolske ungdommer. Viljen til dialog med den moderne verden synes imidlertid å være begrenset. Utbredt nostalgi bidrar dessuten til at Den katolske kirke tildeles rollen som raritetskabinett i samfunnet. Dermed skiller de to nevnte pavene seg klart fra både Johannes XXIII, som innkalte Det annet Vatikankonsil, og Paul VI, den første og så langt eneste «moderne pave». … …
St Olav tidsskrifts redaktør med sterkt forsvar av pave Benedikt
Siste nummer av St Olav tidsskrift kom i posten i dag, og jeg merka meg et sterkt forsvar av pave benedikt i lederartikkelen. Der kan vi bl.a. lese:
… Den måten store deler av europeisk presse i den siste tiden har behandlet (paven) på, med regelrett løgn, falske påstander, oppdiktede historier og forvrenging av sannheten er smertefullt, ikke bare for paven, men også for den jevne katolikk.
Til tross for medienes hets mot paven gjør den smakløse kritikk han må tåle fra sine egne mest vondt. Enkelte katolske grupperinger har samlet seg sammen og nærmest oppfordret til kamp mot paven. I spissen står en internasjonal gruppe innenfor Kirken som kaller seg ”We are church». Denne bevegelsen har også en liten lokal gruppe i Oslo; «også vi er kirke». Men den er heldigvis langt mindre aggressiv enn mange europeiske åndsfrender. I Tyskland og Østerrike virker det som om denne foreningen nærmest har inngått en pakt med mediene for å skade Den katolske kirkes overhode.
For sin avgjørelse om å rehabilitere fire biskoper fra piusbroderskapet, står pavens ønske om at kirken skal bli en. Han lot de 99 rettferdige bli tilbake for å redde det ene fortapte får. Det er en genuin evangelisk handling. At verden legger ham for hat på grunn av det, taler for ham og for sannheten i Jesu ord om at man må tåle forfølgelser, skal man være sanne disipler.
Jeg har ingenting med piusbroderskapet å gjøre … men gjennom den hets de nå har blitt utsatt for, kan man nesten få medlidenhet med dem. …
Det er ingen tvil om Det annet Vatikankonsilets betydning og autoritet, men når man, som mange kristne aviser i Europa, hevder at man ikke har lov til å stille seg kritisk til enkelte av konsilets tekster, begynner det å bli trangt i Kirken. Hos ovennevnte gruppe «vi er kirke» vil jeg påstå at man på enkelte punkter kan finne en sekterisk interpretasjon av Det annet Vatikankonsil. Man daterer nærmest Kirkens opphav til 1960-årene. Og bekjennelsen til fremskrittet, som for øvrig vanskelig kan begrunnes ut ifra konsilets tekster, har erstattet det kompromissløse tilsagnet Gud ønsker at vil skal gi hans Sønn Jesus Kristus. ….»
Habemus papam – Benedikt XVI
Det er i dag fire år siden Joseph Ratzinger ble valgt til ny pave og tok navnet Benedikt XVI. Her er det jeg skrev på denne dagen for fire år siden, da bloggen min var helt ny:
Litt før klokken seks tirsdag kveld kom det hvit røyk fra det Sixtinske kapell og snart begynte kirkelokkene å ringe. Da den nye paven en knapp time seinere kom ut for å hilse folket, begynte han slik:
«Kjære brødre og søstre. Etter den store Johannes Paul II har kardinalene valgt meg, en enkel og ydmyk arbeider i Herrens vingård.
Jeg trøster meg med det faktum at Herren vet hvordan han skal arbeide og handle, selv med utilstrekkelige redskaper, og jeg stoler særlig på deres bønner.
I gleden over vår oppstandne Herre, i tillit til hans stadige hjelp, går vi fremover, sikre på Guds hjelp. Og Maria, hans elskede mor, står ved vår side. Takk. «
En fin åpning på en ny paves virke, og jeg må si at jeg hadde håpet at Ratzinger ble vår nye pave.
Pave Benedikt fyller 82 år i dag. “Ad Multos Annos, Beatissime Pater!”
Født:
Joseph Ratzinger ble født lørdag den 16. april 1927 i Marktl am Inn i bispedømmet Passau i Tyskland.
Utdannelse:
Han var en eksemplarisk student på gutteseminaret og presteseminaret og studerte ved Høyskolen i filosofi i Freising og ved Universitetet i München (doktorgrad i teologi). I 1953 utga han en høyt anerkjent avhandling om «Mennesker og Guds hus i den hellige Augustins lære om Kirken».
Prest:
Han ble presteviet den 29. juni 1951 og gjennomførte videre studier i Roma (1951-1952). Han underviste … i Freising … Bonn … i Münster … i Tübingen. Bare 35 år gammel ble han i 1962 utnevnt til rådgiver for erkebiskopen av Köln, kardinal Joseph Frings, på Det annet Vatikankonsil (1962-1965). Han underviste ved Universitetet i Regensburg … … medlem av Vatikanets internasjonale teologiske kommisjon (1969-1977).
Biskop:
Han ble utnevnt til erkebiskop av München und Freising den 24. mars 1977 av pave Paul VI (1963-1978). Han ble konsekrert den 28. mai 1977 i München av Josef Stange, biskop av Würzburg.
Kardinal: Han ble 50 år gammel kreert til kardinal …
Les mer om Joseph Ratzinger på katolsk.no. Fra NLM-bloggen tar jeg med følgende bønn for vår kjære pave på denne fødselsdagen:
V. Orémus pro beatíssimo Papa nostro Benedícto.
R. Dóminus consérvet eum, et vivíficet eum, et beátum fáciat eum in terra, et non tradat eum in ánimam inimicórum ejus.
Pater. Ave. Glória.
Omnípotens sempitérne Deus, miserére fámulo tuo Pontífici nostro Benedícto, et dírige eum secúndum tuam cleméntiam in viam salútis ætérnæ: ut, te donánte, tibi plácita cúpiat, et tota virtúte perfíciat. Per Dóminum nostrum Jesum Christum ….
God innsats av p. Arnfinn Haram på radioens “Mellom himmel og jord”
Når jeg skal ut på (noenlunde) lange bilturer (i går var det bare fra Stavanger til Egersund og tilbake igjen) pleier jeg å laste ned noen podcaster og høre på dem på turen. I går hørte jeg bl.a. to sendinger fra NRK’s program ‘Mellom himmel og jord’. En katolikk ble intervjua Palmesøndag 5/4 og p. Arfinn på Påskedag 12/4.
Jeg syns sistnevnte klarte seg svært godt da ganske intrikate spørsmål om tvil og tru ble tatt opp. Hør gjerne programmet på programmet nettsider, eller få tak i det fra NRK’s oversikt over podcaster . (Katolikken som ble intervua Palmesøndag var derimot svært så negativ til pave Benedikt – ikke ganske min smak med andre ord.)
Resurrectio Domini, spes nostra – Herrens oppstandelse er vårt håp
Kjære brødre og søstre urbi et orbi (i Roma og over hele verden)
Fra dypet av mitt hjerte ønsker jeg dere alle en velsignet påskehøytid. For å sitere den hellige Augustin: Resurrectio Domini, spes nostra – Herrens oppstandelse er vårt håp (Sermone 261:1). Med disse ordene forklarte den store biskopen for de troende at Jesus stod opp fra de døde for at vi – som alle skal dø – ikke skal miste håpet, ikke tro at døden er slutten på alt. Kristi oppstandelse girt oss håp (cf. ibid.).
Slik begynte pave Benedikt sin tale til byen og verden første påskedag, og på Vatikanradioens nettsider leser vi en englsk oversettelse av talen:
Indeed, one of the questions that most preoccupies men and women is this: what is there after death? To this mystery today’s solemnity allows us to respond that death does not have the last word, because Life will be victorious at the end. This certainty of ours is based not on simple human reasoning, but on a historical fact of faith: Jesus Christ, crucified and buried, is risen with his glorified body. Jesus is risen so that we too, believing in him, may have eternal life. This proclamation is at the heart of the Gospel message. As Saint Paul vigorously declares: “If Christ has not been raised, our preaching is in vain and your faith is in vain.” He goes on to say: “If for this life only we have hoped in Christ, we are of all men most to be pitied” (1 Cor 15:14,19). Ever since the dawn of Easter a new Spring of hope has filled the world; from that day forward our resurrection has begun, because Easter does not simply signal a moment in history, but the beginning of a new condition: Jesus is risen not because his memory remains alive in the hearts of his disciples, but because he himself lives in us, and in him we can already savour the joy of eternal life.
The resurrection, then, is not a theory, but a historical reality revealed by the man Jesus Christ by means of his “Passover”, his “passage”, that has opened a “new way” between heaven and earth …
Resurrectio Domini, spes nostra – Herrens oppstandelse er vårt håpLes mer »
Påskedagens sekvens: Victimæ paschali laudes immolent Christiani.
Her kan man se og høre den latinske sekvensen for påskedagen sunget – fra gloria.tv. Det er dessverre sjelden man hører den sunget i vanlige menigheter. Det burde være førsteprioritet for korene, men ofte er de utslitt etter påskenattens anstrengelser. Under ser man teksten på lating og norsk:
Victimæ paschali laudes immolent Christiani.
(Kristenhet, la lovsang tone påskens lam til ære.)
Agnus redemit oves; Christus innocens Patri reconciliavit peccatores.
(Lammet som for hjorden døde, Krist som skyldløs bar vår brøde, vil oss med vår Far forsone.)
Mors et vita duello conflixere mirando; dux vitæ mortuus, regnat vivus.
(Død med liv en tvekamp stred, som i under endte, da vår konge døden led, død til liv seg vendte. )
Dic nobis, Maria, quid vidisti in via?
(«Maria, tal for sant, om tegnene du fant.»)
Sepulchrum Christi viventis et gloriam vidi resurgentis.
(«Jeg så den grav som nyss var hans, jeg så den oppstandne i stråleglans,)
Angelicos testes, sudarium et vestes.
(så engler stå vitner, så svetteduk og svøp.)
Surrexit Christus spes mea: præcedet vos in Galilæam.
(Oppstanden er Kristus, mitt håp og min heder. Til Galilea vandrer han forut for eder.»)
Scimus Christum surrexisse a mortuis vere; tu nobis, victor Rex, miserere. Amen. Alleluia.
(Oppstanden er Kristus, det vet vi for visst. Skjenk oss din miskunn, du seirende Krist. Amen. Alleluia.)
Nytt nummer av Broen på nett
Det katolske, ‘nasjonale’ menighetsbaldet BROEN har lagt et nytt, interessant nummer ut på nettet. Om du ikke ønsker å vente til det kommer i posten (en gang over påske), kan du lese det her (pdf-format).
Nummeret inneholder (selvsagt) mye stoff om bispevielsen i Tromsø, og informasjon om Tromsø stift. Dessuten stoff om den ortodokse kirke i Norge, og starten på en artikkelserie om Den annet Vatikankonsil.
Hvordan kan katolsk forkynnelse bli bedre?
Jeg skrev for ei stund siden om ordinasjonen til Alvin Kimel, som før han ble katolske prest i lang tid hadde vært anglikansk/episkopal prest – se her. For noen år siden hadde han en svært aktiv blog, som jeg leste med stor interesse, men nå gjør han mindre av seg på internett. Men for en måneds tid siden skrev han noen svært innsiksfulle kommentarer til et innlegg om katolsk forkynnelse (se her), kommentarer som også har bli oppdaget og kommentert av flere mange – bl.a. av First Things.
Innlegget om katolsk forkynnelse i Inside Catholic påstod at man sjelden opplevede skikkelig dårlige katolske prekener, selv om mye kunne ha vært bedre. Fr. Kimel mener at det står dårligere til enn som så, og spesielt negativ er han til en nokså ensidig moralisme, som bare fokuserer på de menneskelige relasjonene. Slik skriver han:
Mr. Mills is fortunate indeed if he can say that he has never heard a genuinely bad Catholic homily. During my four years as a Catholic, I have heard many bad homilies–not just mediocre, not just poor, but truly dreadful. I do not know if they are any more dreadful than typical Protestant homilies–I spent my 25 years as an Episcopal priest preaching sermons, not listening to them–but I must say, with great sadness, that the average Catholic priest preaches badly.
Part of the problem is simply technique. The Catholic preacher often thinks he has to comment on all the lessons–so-called liturgical preaching. But more often than not, what one gets is a minimum of three disconnected homilies wrapped up as one. This problem is easily solved. Ever preacher should be able to state the theme of his homily in one sentence. If he can’t, then he has not prepared properly. Every word the preacher utters must serve this theme. No extraneous stories or funny anecdotes. No departures into other topics that might be of interest to the preacher. He must stick to his topic, ruthlessly and tenaciously. Homilies that bounce all over the place do not (as a general rule–there are always exceptions) change people’s lives; they aren’t even remembered thirty minutes later.
But perhaps the critical problem of the Catholic preacher is his innate moralism. Instead of proclaiming «good news» that elevates and transformers his hearers, he ends up telling us, again and again and again, that we must strive to be good people. Sometimes he has some good advice on how we can be good people; sometimes he doesn’t. But invariably, Sunday after Sunday, the Catholic preacher descends into a dreary moralism. …
Pave Benedikt forklarer påskens hellige triduum
Bildet over er fra dagens onsdagsaudiens på Petersplassen – tekst og bilder jeg jeg henta fra Papa Ratzinger Forum. Paven holder ganske lange bibeltimer hver uke, og under de neste bildene kan vi lese hva han sa i dag om påskens hellige triduum, som begynner i morgen.
Dear brothers and sisters,
Holy Week, which for us Christians is the most important week of the year, offers us the opportunity to immerse ourselves in the central events of the Redemption, to re-live the Paschal mystery, the great mystery of the faith. Starting tomorrow afternoon, with the Mass of the Lord’s Supper, the solemn liturgical rites will help us to meditate more vividly on the passion, death and resurrection of the Lord on the days of the Holy Paschal Triduum, the fulcrum of the entire liturgical year.
May the divine grace open our hearts to understanding the inestimable gift of salvation obtained for us by the sacrifice of Christ. We find this immense gift described wonderfully in the famous hymn from St. Paul’s Letter to the Philippians (cfr 2,6-11), which we have meditated on many times during Lent. The apostle reviews, in a way that is as essential as it is effective, all the mystery of the story of salvation, citing the arrogance of Adam who, not being God, wished to be like God.
And he contrasts this arrogance of the first man – which all of us feel a bit in our being – the humility of the true Son of God who, having become man, except for sin, pushed himself to the depths of death. This descent to the ultimate depth of suffering and death is followed by his exaltation, true glory, the glory of love which gives to the end.
…
Hva sa kardinal Ratzinger om alteret og bønneretningen i liturgien?
På denne bloggen har det vært en ganske aktiv debatt om alteret og bønneretningen under et tidligere innlegg. Her vil jeg minne om at kardinal Ratzinger i boka (utgitt i år 2000, på norsk 2001) «Liturgiens ånd» – i 2. hoveddel (Tid og rom i liturgien), 2. kapittel (Alteret og bønneretningen i liturgien) – tar opp akkurat dette spørsmålet.
Jeg tar med et forholdsvis langt utdrag fra boka, der Ratzinger (etter at han har nevnt noen av basilikaene i Roma, der alteret står i ‘motsatt’ retning) sier: » … … Den liturgiske fornyelse i det tyvende århundre tok utgangspunkt i denne antatte formen. Ut fra den utviklet denne bevegelsen en ny idé når det gjaldt gudstjenestens form: Eukaristi måtte bli feiret versus populum (rettet mot folket). Alteret måtte slik tilfellet er i Peterskirkens retningsgivende form bli oppstilt slik at prest og folk gjensidig kunne se hverandre og i fellesskap danne en krets av feirende. Bare dette skulle tilsvare meningen med den kristne liturgi: oppdraget til å delta aktivt. Bare slik kunne det svare til selve urbildet: det siste aftensmåltidet. Disse konklusjonene syntes til slutt å være så overbevisende at det etter konsilet (som selv ikke taler om ”vending i retning av folket”) ble opprettet nye altere overalt. At man feiret eukaristien versus populum, synes i dag nærmest å bli oppfattet som den egentlige frukt av den liturgiske fornyelse gjennom Det annet Vatikankonsil. Dette er blitt det mest synlige resultat av nyordningen. Det betyr ikke bare en ytre ordning av det liturgiske rom, men innebærer også en ny idé om liturgiens vesen som et måltid i fellesskap.
Meningen med den romerske basilika og dens oppstilling av alteret er dermed blitt misforstått. Også forestillingen om Jesu siste måltid er i det minste unøyaktig. …
Hva sa kardinal Ratzinger om alteret og bønneretningen i liturgien?Les mer »