Det er i dag fire år siden Joseph Ratzinger ble valgt til ny pave og tok navnet Benedikt XVI. Her er det jeg skrev på denne dagen for fire år siden, da bloggen min var helt ny:
Litt før klokken seks tirsdag kveld kom det hvit røyk fra det Sixtinske kapell og snart begynte kirkelokkene å ringe. Da den nye paven en knapp time seinere kom ut for å hilse folket, begynte han slik:
«Kjære brødre og søstre. Etter den store Johannes Paul II har kardinalene valgt meg, en enkel og ydmyk arbeider i Herrens vingård.
Jeg trøster meg med det faktum at Herren vet hvordan han skal arbeide og handle, selv med utilstrekkelige redskaper, og jeg stoler særlig på deres bønner.
I gleden over vår oppstandne Herre, i tillit til hans stadige hjelp, går vi fremover, sikre på Guds hjelp. Og Maria, hans elskede mor, står ved vår side. Takk. «
En fin åpning på en ny paves virke, og jeg må si at jeg hadde håpet at Ratzinger ble vår nye pave.
For min del må jeg si at jeg ikke trodde det kunne skje at Kardinal Ratzinger ble vår ny Pave. Da jeg fikk vite at han ble valgt, var jeg så utrolig glad…. Deo gratias.
Enig med Loup. Heller ikke jeg trodde han kunne bli valgt og lykkefølelsen ble overveldende da det skjedde. Ikke bare fordi Ratzinger ble pave, men også fordi de fleste kardinalene var åpenbart bedre enn jeg regnet med… Jeg fikk høre om valget da jeg var på jobben, begynte å gråte av lykke og ba Te Deum. Mine muslimske kolleger ble også glade da de så meg og gratulerte.