Liturgi

Mens dyp taushet lå over alle ting og natten var rukket midtveis i sitt løp. kom ditt allmektige Ord, Herre, ned fra den himmelske kongsstol. (Introitus til messen søndag i juleoktaven – se hele messen her.)

På nettsidene til The New Liturgical Movement skriver Peter Kwasniewski enda en interessant artikkel om messen. Messen handler først og fremst om å møte Gud, å kunne be til Ham på best mulig måte -da er det interessant å lese hva Kwasniewski skriver:

… I wish to reflect on the peculiar beauty of the very ancient custom of the silent canon and how it confirms the intuition that the Word comes to us in the liturgy in a personal mode that transcends the notional presence of the Word obtained by reading individual words from a book. The Introit quoted above strikingly brings together both of these points: the coming of the Word Himself in the midst of total silence.

As I staunchly maintained in my lectio divina series last Lent, the Lord unquestionably speaks to us in and through Sacred Scripture, and we must constantly go to this source to hear Him; but He comes to us more intimately still in Holy Communion. The traditional practice of the priest praying the Canon silently emphasizes that Christ does not come to us in words, but in the one unique Word which HE IS, and which—immanent, transcendent, and infinite as it is—no human tongue can ever express. Once we have absorbed this fact in our life of prayer, the words of Sacred Scripture can, paradoxically, penetrate our hearts more effectively and have a more-than-Protestant effect on our minds.

What I mean by a “Protestant effect” is the way that Protestants can listen to or look at Scripture again and again – e.g., John 6 or Matthew 16 or 1 Corinthians on the Eucharist – and yet their minds remain closed to its obvious Catholic significance. They are like the disciples on the way to Emmaus, who are thoroughly steeped in Scripture but have failed to grasp the central point, viz., the victory of the Messiah over sin and death. Jesus in person has to explain to them what they already “know” but have never internalized—and Jesus comes to us in person in the Real Presence and is internalized in the most radical way when we are permitted a share in His Body, Blood, Soul, and Divinity. …

Les hele denne artikkelen her.

Da jeg i 2007 lærte om (og lærte å feire) den tradisjonelle katolske messen, var det en del ting som overrasket meg – siden jeg aldri hadde hørt om den katolske, liturgiske tradisjon før 1965. Peter Kwasniewski skriver nå om en så pass liten ting som hva man kaller de ulike delene av messen. Hoveddelene hadde blitt kalt Katekumenenes messe og de troendes messe, men dette ble forandret til Ordets liturgi og nattverdens liturgi. OM denne forandringen skriver han:

It is well known that the Novus Ordo Missae divides the Mass into four parts: the Introductory Rites; the Liturgy of the Word; the Liturgy of the Eucharist; and the Concluding Rite. It is perhaps less known among Catholics today that this is a modern schematic and that the much more ancient distinction—still found in the traditional Latin Mass—is between the Mass of the Catechumens and the Mass of the Faithful. As we bask in the effulgence of the Incarnate Word, it would be well to reflect on why this ancient way of speaking is superior to the modern way.

The central and definitive “word” is Jesus Christ, the Logos or Verbum of the Father, made flesh for us men and for our salvation. It follows that the liturgy of the Word par excellence is the Holy Eucharist itself. To go further, the liturgy of the Word, in the fullest sense, must be the Eucharistic sacrifice, because in this sacrifice the Word which is “spoken” by the Father is offered back to Him, thanks to His human nature, in a perfect self-offering—and this oblation of Christ on the cross is the sole reason we ourselves can receive, can be made “hearers of,” the word of God in nature and in divine revelation. If, instead, one appropriates “word” to the Bible, then this portion of public worship, in terms of the phenomenology of the Mass, risks becoming an equal to the Eucharist, if not its superior. …

Les resten av artikkelen her.

I julens vigiliemesse fra Peterskirken ble julens Kalenda som vanlig sunget ved starten av messen – fremførelsen under er fra 2012.

I programmet for messen (som man finner her) står hele den latinske teksten:

Octavo Kalendas ianuarii. Luna vicesima secunda.
Innumeris transactis sæculis a creatione mundi, quando in principio Deus creavit cælum et terram et hominem formavit ad imaginem suam;
permultis etiam sæculis, ex quo post diluvium Altissimus in nubibus arcum posuerat, signum fæderis et pacis;
a migratione Abrahæ, patris nostri in fide, de Ur Chaldæorum sæculo vigesimo primo;
ab egressu populi Israel de Ægypto, Moyse duce, sæculo decimo tertio;
ab unctione David in regem, anno circiter millesimo;
hebdomada sexagesima quinta, iuxta Danielis prophetiam;
Olympiade centesima nonagesima quarta;
ab Urbe condita anno septingentesimo quinquagesimo secundo;
anno imperii Cæsaris Octaviani Augusti quadragesimo secundo;
toto Orbe in pace composito, Iesus Christus, æternus Deus æternique Patris Filius, mundum volens adventu suo piissimo consecrare, de Spiritu Sancto conceptus, novemque post conceptionem decursis mensibus, in Bethlehem Iudæ nascitur ex Maria Virgine factus homo:

Nativitas Domini nostri Iesu Christi secundum carnem.

En engelsk oversettelse ser slik ut:

Today, the twenty-fifth day of December,
unknown ages from the time when God created the heavens and the earth
and then formed man and woman in his own image.
Several thousand years after the flood,
when God made the rainbow shine forth as a sign of the covenant.
Twenty-one centuries from the time of Abraham and Sarah;
thirteen centuries after Moses led the people of Israel out of Egypt.
One thousand years from the anointing of David as king;
in the sixty-fifth week according to the prophecy of Daniel.
In the one hundred and ninety-fourth Olympiad;
the seven hundred and fifty-second year from the foundation of the city of Rome.
The forty-second year of the reign of Octavian Augustus;
the whole world being at peace,
Jesus Christ, eternal God and Son of the eternal Father,
desiring to sanctify the world by his most merciful coming,
being conceived by the Holy Spirit,
and nine months having passed since his conception,
was born in Bethlehem of Judea of the Virgin Mary.
Today is the nativity of our Lord Jesus Christ according to the flesh.

Tidsregningen fra skapelsen av er forandret i denne utgaven; opprinnelig begynte visst tidsregningen slik:

In the five thousand one hundred and ninety-ninth year of the creation of the world …
the two thousand nine hundred and fifty-seventh year after the flood;
the two thousand and fifteenth year from the birth of Abraham;
the one thousand five hundred and tenth year from Moses
the one thousand and thirty-second year from David’s being anointed king … …

Hvert år 14. september feirer Kirken festen for Korsets opphøyelse – til minne om at Jesu kors ble funnet i Jerusalem (tradisjonen sier det var i år 330 – les om det her.)

Bildet over er fra den utgaven vi bruker av den nye messeboken på engelsk. Når jeg midt under Sanctus (etter Benedictus qui venit .. ifølge tradisjonen) åpen boka der Canon I begynner, ser jeg alltid dette flotte og talende bildet.

I dag er det også årsdagen for ‘Summorum Pontificum’. Hvis man ikke vet hva det er, kan man leser HER eller HER eller HER eller HER.

Prestene har til en viss grad lov å bruke morsmålet, for slik er bestemmelsen fra Vatikankonsilet om tidebønnene (les større del av teksten her):

101. § 1. I tidebønnene skal det latinske språk beholdes, i samsvar med den latinske ritus’ eldgamle tradisjon. Den kirkelige myndighet får allikevel fullmakt til i enkelte tilfelle å innrømme bruken av oversettelser til morsmålet, foretatt i overensstemmelse med art. 36, nemlig overfor geistlige for hvem det latinske språk er en alvorlig hindring for en korrekt resitasjon av offisiet.

§ 2. Når det gjelder nonner, og medlemmer av alle arter av ordenssamfunn, både menn som ikke er geistlige, og kvinner, kan den kompetente overordnede tillate bruk av morsmålet ved resitasjonen av tidebønnene, også i koret, forutsatt at man benytter en godkjent oversettelse.

§ 3. Geistlige som er forpliktet til offisiet, og som resiterer det på morsmålet sammen med en gruppe av troende eller med slike som omtales under § 2, oppfyller dermed sin forpliktelse, dersom oversettelsens tekst er godkjent.

Prester som ikke har fått god nok utdannelse skal få lov å lese tidebønnene på morsmålet, og av lekfolket kreves det ikke så mye latin. (Alle forstår vel at jeg skriver om dette litt morsomt/ ironisk, for i praksis er jo latinen forsvunnet nesten helt ut av Den katolske Kirke.) Det var en artikkel av Fr. Hunwicke som har fått meg til å skrive om dette. Der skriver han bl.a. om latinens betydning:

In Veterum sapientia, which S John XXIII signed on the High Altar of S Peter’s in the presence of the body of Cardinals, that great Saint had insisted that the Latin language must remain central to the culture of Western Christianity. That Letter is not primarily about the language of worship; it desires Latin to remain a living vernacular for the clergy and not least for their formation; and it is explicitly based upon the belief that, by being latinate, a clerisy will have access to a continuity of culture. …. oth in secular culture and within the Church, there is a risk that the educated class will be cut off and imprisoned in the narrow confines of a particular culture – victims of its particular Zeitgeist. A literate clerisy is one that reads what other ages wrote, which means that it will at least be able to read Latin; and the sign of such a clerisy, in practical terms, will be that it can with ease read its Divine Office in Latin.

It is in this context that we must see the requirement of Vatican II (SC 101) – SOM JEG ÅPNET INNLEGGET MED.

På Sta. Sunniva-bloggen leser vi om Seljumannamessa som skal feires i år – tirsdag 8. juli, avreise fra Selje kl 12. Ta turen til Selja om du kan.

HER kan man lese om fjorårets messe – og HER om ei tomt som er blitt innkjøpt til et mulig nytt kloster.

St Olav har nå lagt ut informasjon om boka jeg nylig omtalte HER og HER.

Klikker man på forlaget lenke (øverst), kan man lese noen sider av boka og også se forside og bakside (under).

Påskelørdag leser vi til Matutin fra en gammel homilie til den store og hellige Sabbat.

Herrens nedferd til dødsriket

Hva er dette? En stor stillhet råder i dag over jorden, og en stor ensomhet. En stor stillhet fordi Kongen sover. Jorden rystet i angst og ble stille fordi Gud sov inn i kjødet og gikk ned i søvnens rike for å vekke dem som hadde sovet i århundrer. Gud døde i vårt kjød, og dødsriket skalv. Gud sov inn for en liten stund og vekket dem av søvnen som holdt til i dødsriket. Han går for å hente Adam, vår første far, det tapte får. Han går til alle som sitter i mørke og dødens skygge. Han går til Adam og Eva for å løse dem av deres bånd, han som både er deres Gud og deres sønn.

Han går inn til dem med korsets seierrike våpen i hånden, og Adam, den første skapning, vår første far, det første dødelige menneske og den første som ble holdt fangen av døden, hørte Herrens trinn. Han gjenkjente hans stemme og ropte ut: «Jeg hører fottrinn av en som kommer!» Og mens han talte, trådte Herren inn. Da vår første far, Adam, så ham, ble han rystet, slo seg for sitt bryst og ropte: «Min Herre er med oss alle!» Da grep Herren Adams hånd og sa: «Reis deg opp, du som sov, reis deg opp fra de døde, og jeg vil glede deg med mitt lys. Jeg er din Gud, og for din skyld er jeg blitt din sønn. Stå opp, du som sov, for jeg skapte deg ikke for at du skulle være her, lenket i dødsriket. Reis deg opp fra de dødes midte, for jeg er de dødes liv. Reis deg, du mine henders verk, du som ble skapt i mitt bilde. Reis deg og la oss gå herfra, for du er i meg og jeg er i deg; nå er vi ett.

For din skyld er jeg, din Gud, blitt din sønn. For din skyld har jeg, din Herre, tatt en slaves skikkelse. For din skyld er jeg, som bor i himmelen, steget ned til jorden og under jorden. For din skyld er jeg blitt et vergeløst menneske, en død blant de døde. For deg, som gikk i Edens have, ble jeg utlevert til mine fiender i en have, og i en have ble jeg korsfestet.

Se på mitt ansikt hvor de har spyttet på meg for din skyld, så jeg kunne gjeninnsette deg i paradiset. Se på mine kinn merkene etter slagene; ved dem har jeg gitt deg, som er mitt bilde, din skjønnhet tilbake. Se på min rygg sårene etter hudstrykningen, ved dem har jeg tatt bort den syndebyrde som lå på dine skuldre. Se mine hender som ble naglet til treet for din skyld, du som en gang gjorde urett og rakte hånden ut mot treet. Jeg sovnet inn på korset, og spydet gjennomboret min side for din skyld, du, menneske, som sovnet inn i paradiset og som i din søvn var opphavet til Eva. Såret i min side helbredet deg fra såret i din side. Og nå vekker min søvn deg fra dødsrikets søvn.

Reis deg, la oss gå herfra – fra døden til livet, fra det dødelige til det udødelige, fra mørket til det evige lys! Reis dere alle! La oss gå herfra – fra smerten til gleden, fra fengslet til det himmelske Jerusalem, fra lenkene til friheten, fra fangenskapet til paradisets gleder, fra jorden til himmelen. Min himmelske Far venter på det fortapte får; en trone er gjort rede, bærerne står og venter, bryllupssalen er gjort i stand, de evige boliger er pyntet, skattkammeret er åpent, Guds rike venter på dere!»

Langfredag leser vi til Matutin fra en kateketisk tale til nydøpte av den hellige Johannes Krysostomos, patriark av Konstantinopel.

Kraften i Kristi blod

Vil du vite hva Kristi blod formår? La oss da gå tilbake til det som var forvarselet, og minne om det som var tegnet på Kristi blod, slik det berettes i den gamle pakts skrifter.

«Slakt et årsgammelt lam», sier Moses, «og smør blodet på dørene». Moses, hva er det du sier? Skulle saueblod kunne befri mennesker utstyrt med fornuft? I aller høyeste grad, svarer Moses, ikke fordi det er blod, men fordi det er bilde på Herrens blod. Når nå fienden ser, ikke dørstolper bestrøket med blodets forbilde, men de troendes lepper lysende av det blod som lammets blod var forvarsel om, og som vigsler portstolpene i Kristi tempel, da trekker han seg utvilsomt tilbake.

Vil du høre om noe annet som dette blodet utvirker? Da vil jeg du skal finne ut hvor det første gang fløt, og hvilken kilde det sprang ut fra. Det fløt ned fra selve korset, det strømmet ut fra Herrens side. For da Jesus allerede var død, heter det, gikk en soldat bort til ham, stakk et spyd i siden på ham og derfra fløt det ut vann og blod . Det ene er et symbol på dåpen, det andre på mysteriet. Det står ikke: «fløt det ut blod og vann», men først flyter det ut vann og deretter blod, for først blir vi vasket rene i dåpen og deretter innviet i mysteriet. Soldaten åpnet siden og brøt hull i veggen til det hellige tempel; jeg fant den dyrebare skatt og lykkønsker meg over å besitte så praktfulle rikdommer. Slik er det også med påskelammet: jødene slaktet det, og jeg får nyte godt av offerets frukter.

«Fra siden fløt det ut blod og vann.» Jeg vil ikke, kjære tilhører, at du tar altfor lett på hemmelighetene i så stort et mysterium. Det gjenstår nemlig for meg å forklare hemmelige og mystiske ting. Jeg sa at vannet og blodet symboliserer dåpen og mysteriene. Av disse er Kirken oppstått, ved gjenfødelsens bad og nyskapelsen i den Hellige Ånd, altså av dåpen, og ved mysteriene, og vi skjønner at de begge går ut fra Herrens side. Kristus bygger altså Kirken ut fra sin side, slik Adams hustru, Eva, gikk ut fra hans side.

Dette er det også Paulus vitner om når han sier: «Vi er av hans kjød og av hans ben», og med det mener han han; side. Slik Gud lot kvinnen fødes av Adams side, slik gav Kristus oss vann og blod fra sin egen side, og av dem bygges Kirken til stadighet opp. Og slik Gud åpnet Adams side mens han hvilte i dyp søvn, slik gir han oss nå, etter at døden var inntrådt, vann og blod.

Dere skjønner nå hvordan Kristus forener seg med sin brud, dere forstår hvilken mat han gir oss til næring. Det er han selv som er vår mat og vår næring. For slik en kvinne skynder seg å amme sitt nyfødte barn med sin rike melk, slik nærer Kristus til hver en tid dem han selv har født på ny, med sitt blod.

Skjærtorsdag leser vi til Matutin fra en påskepreken av den hellige Meliton, biskop av Sardeis.

Lammet som ble slaktet har ført oss fra døden til livet

Mangt er blitt forkynt av mange profeter om påskelammets mysterium, som er Kristus, ham være ære i evighet. Amen.

Han kom ned fra himlene til jorden for det lidende menneskes skyld, han iførte seg ham ved henne som er jomfru og mor, og fødtes selv som et menneske. Han tok på seg lidelsene til ham som led, ved et legeme som kunne lide, utslettet det dødelige menneskes lidelser og tilintetgjorde manndraperen døden ved sin ånd som ikke kan dø.

Han er den som ble ført bort som et lam, slaktet som en sau, og derved kjøpte han oss fri denne verdens tjeneste som fra Egyptens land. Han løste oss fra djevelens slaveri som av Faraos hånd og satte sitt segl på våre sjeler ved sin egen And og på vårt legemes lemmer ved sitt eget blod. Han er den som påførte døden skam og lot djevelen stå klagende tilbake, slik Moses gjorde med Farao. Han er den som knuste synden og gjorde uretten barnløs, slik Moses gjorde med Egyptens land. Han er den som rev oss løs og førte oss fra trelldom til frihet, fra mørke til lys, fra død til liv, fra tyranni til et evig rike og gjorde oss til et nytt presteskap og til et utvalgt og evig folk. Han er den som er vår frelses påskelam, han er den som utholdt mangt i mange. Det var han som i Abel ble drept, i Isak ble bundet, i Jakob bodde i utlendighet, i Josef ble bortført, i Moses satt ut, i lammet slaktet, i David forfulgt, i profetene hånet. Han er den som i Jomfruen ble kjød, som ble hengt opp på treet, som ble begravet i jorden, reist opp fra de døde, tatt opp til himmelens høyeste.

Han er lammet som tier. Han er lammet som ble slaktet. Han er den som er født av Maria, det vakre hunlam. Han er den som blir plukket ut av flokken og slept til slaktebenken, som blir ofret om aftenen, gravlagt om natten, som ikke ble sønderbrutt på treet og ikke oppløst i jorden, stod opp fra de døde og reiste mennesket opp fra graven i jordens dyp.

Onsdag i den stille uke leser vi til Matutin fra kommentaren til Johannesevangeliet av den hellige Augustin, biskop av Hippo.

Kjærlighetens fylde

Kjæreste brødre, den kjærlighetens fylde vi skal elske hverandre med, har Herren bestemt da han sa: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.» Av dette følger det som den samme evangelisten Johannes sier i sitt brev: «Slik Kristus gav sitt liv for oss, slik skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre». For vi må fremfor alt elske hverandre, slik han elsket oss, han som gav sitt liv for oss.

For vi leser jo i Salomos Ordspråk: «Dersom du sitter til bords for å spise aftens hos en mektig mann, legg nøye merke til hva som blir satt frem for deg; legg hånden til verket, for du vet at du må gjøre gjengjeld». Hvilken mektig manns bord er det her tale om, om ikke det bord hvor vi mottar hans legeme og blod som gav sitt liv for oss? Og hva betyr det å sitte til bords, om ikke å gå til alters i ydmykhet? Og hva betyr det å legge nøye merke til hva som blir satt frem, om ikke å bli seg så stor nåde fullt ut bevisst? Hva betyr det å legge hånden til verket og vite at du må gjøre gjengjeld, om ikke det jeg nettopp sa, nemlig at slik Kristus gav sitt liv for oss, slik skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre. For så sier apostelen Peter: «Kristus led for oss og etterlot oss et eksempel, for at vi skulle følge i hans fotspor». Det er dette som menes med å gjøre gjengjeld.

Det var dette de salige martyrer gjorde med brennende kjærlighet. Dersom det skal ha en mening når vi feirer minnet om dem, og dersom vi går til Herrens bord i det måltid hvor også de spiste seg mette, skylder også vi å gjøre gjengjeld på samme måte som de. For vi minnes dem jo ikke ved Herrens bord på samme måte som vi minnes de andre som hviler i fred, det vil si ved å be for dem, men snarere slik at de ber for oss, om at vi må følge i deres fotspor. For martyrene har vist den kjærlighet Herren sa var den største.

Det er ikke dermed sagt at vi kan være Herren Kristi likemenn, selv om vi lider bloddøden for ham. Han har makt til å gi sitt liv, og makt til å ta det igjen; vi derimot kan ikke leve så lenge vi vil, og dør gjør vi, selv om vi ikke vil det. Ved å dø tok han straks i sin egen person døden av dage, mens vi i hans død blir satt fri fra døden. Hans kjød var uforgjengelig, vårt kjød skal ved verdens ende iføres hans uforgjengelighet etter at det først er gått til grunne. Han hadde intet behov for å frelse oss, mens vi, aten ham, intet makter. Han er vinstokken for oss som er grenene, og utenfor ham kan vi umulig leve. Endelig, selv om bror dør for bror, flyter ingen martyrs blod til forlatelse farbrødrenes synder, og det var dette han gjorde for oss. Han har ikke pålagt oss å etterligne ham i dette, men å takke ham for det. Når altså martyrene lot sitt blod flyte for sine brødre, gjorde de gjengjeld for det de hadde tatt imot ved Herrens bord. La oss derfor elske hverandre slik Kristus elsket oss og gav seg selv for oss.

Tirsdag i den stille uke leser vi til Matutin fra den hellige Basilios’ bok «Om den Hellige Ånd».

Én død for verdens frelse og én oppstandelse fra de døde

Vår Guds og Frelsers plan for menneskets frelse består i å føre det tilbake til seg etter syndefallet, å løfte det opp fra den tilstand av fremmedgjørelse det var kommet i på grunn av sin ulydighet, så det kan stå i et vennskapelig forhold til Gud. Kristi gjesting blant menneskene, hans eksempel på et liv etter evangeliet, lidelsen, korset, gravleggelsen, oppstandelsen, har til hensikt at det frelste menneske skal få tilbake det barnekår det før hadde ved å etterligne de eksempler han gav mens han levde, hans fredsommelighet, hans ydmykhet og tålmodighet, men også det eksempel han satte ved sin død, slik Paulus sier, denne Kristi etterfølger: «Jeg er blitt likedannet med hans død, og måtte jeg bare nå frem til oppstandelsen fra de døde»1. Hvordan kan vi så bli Kristus lik i hans død? Ved å begraves sammen med ham i dåpen. På hvilken måte skal vi begraves? Og hva skal en etterligning være godt for? For det første er det nødvendig å bryte med sitt tidligere liv. Dette er umulig dersom vi ikke fødes på nytt, slik Herren selv sier. Gjenfødelse, slik ordet antyder, er begynnelsen på et nytt liv. Men for å begynne det annet liv, er det nødvendig å avslutte det første. På samme måte som under et løp på idrettsbanen, hvor løperne legger inn et opphold og en pause når de snur, slik synes det nødvendig at døden inntrer ved overgangen fra et liv til et annet. Den danner bindeleddet mellom dem, nemlig ved å gjøre slutt på det som var, og være begynnelsen på det som følger etter.

Men hvordan skal vi gjennomføre nedstigningen til underverdenen? Ved å etterligne Kristi gravleggelse gjennom dåpen, for legemet til dem som blir døpt, blir liksom gravlagt i vannet. Dåpen antyder symbolsk avleggelsen av kjødets gjerninger, ifølge det apostelen sier: «Dere er blitt omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med menneskehender ved å avlegge kjødets legeme, ved Kristi omskjærelse, da dere ble begravet med ham i dåpen». Dåpen er så å si en renselse av sjelen for de uhumskheter den har pådratt seg ved å tenke kjødelig, slik det står skrevet: «Du skal vaske meg, og jeg vil bli hvitere enn sne». Derfor renser vi oss ikke for hver enkelt urenhet, slik jødene gjør, men vi kjenner en eneste, frelsebringende dåp, fordi det fant sted en død for verdens frelse og der er en oppstandelse fra de døde, og dåpen er bilde på dem begge.