Liturgi

Rorate cæli – Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige.

Det diskuteres her når den kjente adventshymnen kan brukes:

… uses of the text “Rorate caeli … germinet Salvatorem” in the Mass and the Office. But keep in mind that it is not formally a part of the liturgy at all. Within the Mass, the chant can be used as a cantus ad libitum to cover the Offertory or Communion (hopefully after the propers!). At Benediction it can be sung during Exposition (at the beginning). If you are celebrating Low Mass in the Usus Antiquior with hymns, you could use it in any of the usual places (entrance, offertory, communion, exit). This is a great chant which ought to be sung by all Catholics everywhere.

Jeg skrev om dette også for fire år siden (i slutten av advent); der er det en annen fremføring av hymnen og hele teksten på latin og norsk (som jeg også tar med her):

Rorate cæli desuper, et nubes pluant iustum.
Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige.

Ne irascaris Domine, ne ultra memineris iniquitatis: ecce civitas Sancti facta est deserta: Sion deserta facta est: Jerusalem desolata est: domus sanctificationis tuæ et gloriæ tuæ, ubi laudaverunt te patres nostri.
La ei din vrede råde, kom ikke lenger ihu vår brøde. Se den hellige stad er forlatt, Sion er blitt ødelagt: Jerusalem lagt øde, bolig for din helligdom og for din herlighet, der hvor din lov og din pris lød fra våre fedre.

Rorate cæli desuper …

Peccavimus, et facti sumus tamquam immundus nos, et cecidimus quasi folium universi: et iniquitates nostræ quasi ventus abstulerunt nos: abscondisti faciem tuam a nobis, et allisisti nos in manu iniquitatis nostræ.
Vår synd er stor, og vi er blitt lik det urene menneske, og vårt fall er dypt, som det visne blad faller fra treet. Liksom vinden har våre synder båret oss langt avsted, og ditt åsyn har du skjult for oss. Du har overgitt oss til straffen for vår urettferdighet.

Rorate cæli desuper …

Vide Domine afflictionem populi tui, et mitte quem missurus es: emitte Agnum dominatorem terræ, de Petra deserti ad montem filiæ Sion: ut auferat ipse iugum captivitatis nostræ.
Se ned, o Herre, til ditt folks kval og vånde, og send oss Ham som du sende skal! Ja, send oss det Guds Lam, som er jordens herre, fra ørkenens klippe til fjellet hvor Sions datter bor: For at Han selv kan befri oss for åket av vårt fangenskap.

Rorate cæli desuper …

Consolamini, consolamini, popule meus: cito veniet salus tua: quare mærore consumeris, quia innovavit te dolor? Salvabo te, noli timere, ego enim sum Dominus Deus tuus, Sanctus Israel, Redemptor tuus.
Trøst deg, mitt folk, trøst deg og gled deg, du mitt eget folk: Snart kommer din Frelser og frir deg ut! Hvorfor sukker du i sorg og klage, hvorfor lar du smerten overvelde deg? Jeg skal frelse deg, frykt derfor ikke. Til evig tid er jeg din Herre og din Gud, Israels Hellige og din Forløser.

Rorate cæli desuper …

(Norsk oversettelse ved Rolf Østbye, 1970)

Ett år med ny engelsk oversettelse

Jeg leste i dag tidlig om en brukerundersøkelse av den nye engelske oversettelsen av messen (som ble tatt i bruk til advent i fjor). Her diskuteres på Pray Tell en undersøkelse i det engelske the Tablet. Midt nede på siden i the Tablet finner man en lenke til «the survey». I bildet under ser man mitt resultat – 100% tilfredshet.

Jeg har en stund lovet å skrive en sammenligning av denne nye engelske oversettelsen og vår norske oversettelsen (den engelske er tydelig bedre på noen områder) – kanskje jeg får gjort det om ikke lenge.

30. november: Apostelen Andreas

I dag feiret vi apostelen Andreas, og i messen hørte vi bl.a. disse tekstene:

Inngangsvers
Ved Galileasjøen så Herren to brødre, Peter og Andreas, og sa til dem: Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere.

Kollektbønn
Herre, du kalte den salige apostel Andreas til forkynner og hyrde for din Kirke. Vi ber deg ydmykt: La ham være vår trofaste talsmann hos deg. Ved vår Herre ….

Kommunionsvers
Andreas sa til sin bror Simon: Vi har funnet Messias. Det er Kristus. Og han førte ham til Jesus.

Bildet øverst i innlegget er fra den kjente kirken Sant’ Andrea della Valle i Roma – som man lese mer om HER og HER.

Jeg skrev om dette også for et år siden, og siterte da hva vi leser til Matutin i de tradisjonelle tidebønnene i dag.

23. november: Den hellige Klemens

… Det fortelles at Klemens i slutten av det 1. århundret omvendte Theodora, som var gift med Sisinnius, en hoffmann fra Neroa. Etter at han utførte mirakler ble også Sisinnius selv og 423 andre fremtredende personer omvendt. Derfor ble paven forvist fra Roma og etter ordre fra keiseren – muligens Trajan – satt til tvangsarbeid i de beryktede marmorsteinbruddene i Kherson (Chersonesos/Chersones) på Krim. Der hersket det akutt vannmangel, og tvangsarbeiderne var til tider i ferd med å tørste i hjel. Da Klemens en gang så hvordan et lam skrapte på et bestemt sted med hoven, gravde han der med hendene og plutselig strømmet en vannkilde opp fra grunnen. Dette gjorde at han slukket tørsten til 2.000 kristne bekjennere. Folket i landet ble omvendt og døpt, og det ble bygd 75 kirker. Den rasende keiseren lot da de nydøpte henrette, og Klemens ble bundet til et skipsanker og kastet på sjøen, slik at de kristne ikke skulle finne igjen hans legeme. Dette er forklaringen på at St. Klemens’ navn på forskjellig vis er knyttet til havet. Hans attributt er et anker. Det fortelles at englene bygde et marmormausoleum for St. Klemens på havets bunn, og at det var synlig en gang i året ved ekstremt lavt tidevann.

Dette kan vi lese på katolsk.no om den hellige Klemens, Kirkens 4. pave. I de tradisjonelle tidebønnene leser man til matutin, en nokså lik tekst – jeg skrev om det i fjor.

San Clemente kirken i Roma ligger ikke langt fra Colloseum, og er spesielt interessant siden man kan se tre lag i dens historie ganske tydelig – se bildet under.

Mosaikken i apsis er også fantastisk – se under.

Tradisjonell latinsk messe søndag 25. november

Messen feires i St Hallvard kirke kl 14.30, og vi feirer 24. søndag og siste etter pinse, den såkalte «domssøndagen». Vi hører den alvorlige evangelieteksten fra Matteus 24,15-35: «Dixit Jesu discípulis suis: Cum vidéritis abominatiónem desolatiónis, quæ dicta est a Daniéle prophéta, stantem in loco sancto, qui legit intélligat: tunc qui in Judææ sunt, fúgiant ad montes … »

Les mer om messen her, og slik lyder hele evangelieteksten fra Bibelselskapets siste utgave:

(Jesus sa til sine disipler:) Når dere ser at det motbydelige som ødelegger, det som profeten Daniel har talt om, står på hellig sted – la den som leser opp, tyde det! 16 – da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene. 17 Den som er på taket, må ikke gå ned for å ta med seg noe i huset, 18 og den som er ute på markene, må ikke vende hjem for å hente kappen sin. 19 Ve dem som venter barn og dem som gir bryst i de dager! 20 Men be om at dere slipper å flykte om vinteren eller på sabbaten. 21 For da skal det komme en trengselstid så stor som det aldri har vært fra verdens begynnelse og til nå, og som det heller aldri skal bli. 22 Om disse dagene ikke ble forkortet, ville ikke noe menneske bli frelst. Men for de utvalgtes skyld skal disse dagene forkortes.

23 Om noen da sier til dere: ‘Se, her er Messias’ eller: ‘Der er han’, så tro det ikke! 24 For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill. 25 Nå har jeg sagt dere det på forhånd! 26 Om de altså sier til dere: ‘Se, han er ute i ødemarken’, så gå ikke dit ut, eller: ‘Se, han er i et rom der inne’, så tro det ikke. 27 For slik som lynet går ut fra øst og lyser like til vest, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. 28 Hvor åtselet er, vil gribbene samles.

29 Så snart denne trengselstiden er over, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelens krefter skal rokkes. 30 Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, da skal alle folkeslag på jorden bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet. 31 Når basunen lyder, skal han sende ut sine engler, og de skal samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra den ene enden av himmelen til den andre.

32 Lær en lignelse av fikentreet: Når det får sevje i greinene og skyter blad, da vet dere at sommeren er nær. 33 Slik skal også dere vite, når dere ser alt dette, at han er nær og står for døren. 34 Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer. 35 Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.

19. (17.) november: Den hellige Elisabeth av Ungarn

… Den hellige Elisabeth av Ungarn (av Thüringen) har alltid vært en av de mest elskede helgener i Tyskland. Med henne som forbilde driver St. Elisabeth-søstrene stadig sitt arbeid for fattige og syke, og de har vært og er representert flere steder i Norge. Kongregasjonen ble stiftet i 1842 i Neisse i Schlesien, den fikk sin kirkelige godkjennelse i 1859. I 1986 hadde kongregasjonen ca 3.000 søstre som arbeidet i Afrika, Italia, Jerusalem, Polen, Tyskland og Skandinavia, og deres virkefelt omfatter alle former for sosial omsorg. Siden 1200-tallet har hun vært skytshelgen for fransiskanertertiarer, sammen med den hellige Ludvig IX.

Den hellige Elisabeth feires enten 17. eller 19. november, og jeg skrev i fjor om hvorfor det er blitt slik – SE HER.

15. november: Albertus Magnus


I dag feires Kirken alle steder (riktignok bare som valgfri minnedag i den nye kalenderen) den hellige Albert den store. Til Matutin (i de tradisjonelle tidebønnene) leste vi følgende om ham:

Albert, called the Great, because of his unusual learning, was was born at Lauingen on the Danube in Suabia and carefully educated from his boyhood. He left his country to study in Padua. While he was there he applied to entrance to the Dominicans. His uncle protested futilely against this step, but Blessed Jordan, master general of the Order of Preachers, encouraged it. When Albert had joined the friars, he was shining example of religious observance and devotion. He loved the Blessed Virgin Mary above all and burned with zeal for souls. To complete his studies he was sent to Cologne. Then he was made professor at Hildesheim, at Freiburg and Ratisbone and at Strasburg. In the master’s chair at Paris, he earned a high reputation. He had Thomas Aquinas for his beloved disciple and was the first to perceive and predict the loftiness of his intellect. At Anagni, in the presence of the Pope Alexander IV, he refuted William, who had wickedly attacked the mendicant orders. Later he was made bishop of Ratisbone, where, in giving counsel and in settling disputes, he worked such wonders, as to deserve the title of peacemaker. He wrote many things about almost all branches of learning, especially the sacred sciences, and composed some famous works about the wonderful Sacrament of the altar. Famous for his virtues and for his miracles, he died in the Lord in the year 1280. By the authority of the pope a cult had long since been granted him in many dioceses and in the Order of Preachers, when Pius XI, willingly acceding to the desire of the Sacred Congregation of Rites, gave him also the title of Doctor and extended his feast to the Universal Church. Pius XII appointed him the heavenly patron with God of all those who study the natural sciences.

Les mer om Albert den store på katolsk.no.

De to fattige enkene

I dagens messer valgte jeg å bare lese andre del av evangeliet (første del var valgfri – om Jesus og farieseerne) for å gjøre temaet litt mer fokusert; på fattigdom, tro, våge å legge alt i Guds hender. Her er tekstene (minus andre lesning, fra Hebreerbrevet, om Jesus som ypperstepresten, som kan være en preken i seg selv):

1. Kongebok 17,10–16 – Elia og enken i Sarepta
… 10 Straks gikk Elia av sted til Sarepta og kom til byporten. Akkurat da var det en enke der som sanket ved. Han ropte til henne og sa: «Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke!» 11 Da hun gikk for å hente det, ropte han etter henne: «Ta også med et stykke brød til meg!» 12 Hun svarte: «Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke så mye som en brødleiv, bare en håndfull mel i krukken og litt olje i muggen. Nå går jeg her og sanker et par vedpinner, og så vil jeg gå hjem og lage til noe for meg og sønnen min. Når vi har spist det, kan vi legge oss til å dø.» 13 Elia sa til henne: «Vær ikke redd! Gå hjem og gjør som du har sagt! Men bak først en liten brødleiv til meg av melet, og kom ut til meg med den! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din. 14 For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i muggen til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.» 15 Da gikk hun og gjorde som Elia hadde sagt, og både hun og han og hele hennes hus hadde mat i lang tid. 16 Melkrukken ble ikke tom, og oljen i muggen tok ikke slutt. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom Elia.

Markus 12,41–44 – Den fattige enkens gave
41 Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så på hvordan folk la penger i den. Mange rike ga mye. 42 Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre. 43 Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. 44 For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.»

Vi leser NT-tekster fra Gunnes’ oversettelse i norske messer, en oversettelse jeg bare delvis er fornøyd med. I dag står det f.eks. om hvor mye penger enken la i tempelkisten: «… to lepta i den (det svarer til en kvart romersk as)» – ikke særlig lett å forstå.

Om Gunnes’ oversettese kan vi her lese følgende – også at det muligens kan bli en forandring av hvilken oversettelse som skal brukes i messer på norsk:

Velkjent i katolske kretser er presten og middelalderhistorikeren Erik Gunnes’ Det nye testamentet – En oversettelse fra grunnspråket med kommentarer og innledning. Som Lyder Bruns NT er denne oversettelsens én manns verk. Den kom ut på St. Olav forlag i 1968 og dessuten i pocketutgave i Gyldendals Kjempefakkel-serie i 1969. Gunnes’ oversettelse har en litt akademisk og konservativ språkføring, men går samtidig langt i idiomatisk retning. J. Ulltveit-Moe har karakterisert den som ”slepen, stram og stilig”, men samtidig ”preget av ro og verdighet.” Utgaven har vært konsultert i Bibelselskapets oversettelsesarbeid i nyere tid. Gunnes oversatte NT fra den greske grunnteksten. Her skilte han seg fra biskop Ole Offerdahls Det nye testamentes kanoniske bøker omsatt efter Vulgata og forsynt med forklaringer fra 1902 (revidert 1938), som mange katolikker tidligere hadde brukt. Gunnes legger en vitenskapelig rekonstruert tekst til grunn, men er ikke spesielt gjennomsiktig når det gjelder de tekstkritiske valgene han gjør. Denne utgaven er i liturgisk bruk i Den katolske kirke i Norge, men signaler fra liturgikommisjonen tyder på at den i fremtidige liturgiske bøker vil bli erstattet av en tilpasset versjon av Bibelselskapets nye oversettelse.

Ugresset i åkeren

I den tradisjonelle latinske messen brukes i dag evangeliet om ugresset i åkeren, fra Matteus 13:24-30. Her er denne teksten på latin, og i Bibelselskapets nyeste utgave:

In illo témpore, Dixit Jesus turbis parábolam hanc: Símile factum est regnum cœlórum hómini, qui seminávit bonum semen in agro suo. Cum autem dormírent hómines, venìt inimícus ejus, et superseminávit zizánia in médio trítici, et ábiit. Cum autem crevísset herba, et fructum fecísset, tunc apparuérunt et zizánia. Accedéntes autem servi patrisfamílias, dixérunt ai: Dómine, nonne bonum semen seminásti in agro tuo? Undo ergo habet zizánia. Et ait illis: Inimícus homo hoc fecit. Servi autem dixérunt ei: Vis, imus, et collígimus ea? Et ait: Non: ne forte colligéntes zizánia, eradicétis simul cum eis et tríticum. Sínite útraque créscere usque ad messem, et in témpore messis dicam messóribus: Collígite primum zizánia, et alligáte ea in fascículos ad comburéndum, tríticum autem congregáte in horreum meum.

24 Han la fram for dem en annen lignelse og sa: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. 25 Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. 26 Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne. 27 Tjenerne gikk til jordeieren og sa: ‘Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra?’ 28 ‘Det har en fiende gjort’, svarte han. Tjenerne spurte ham: ‘Vil du vi skal gå og luke det bort?’ 29 ‘Nei’, svarte han, ‘for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. 30 La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min.’»

Om denne teksten sier Den hellige Augustin – Quest. Evang. Matth. xi., Bk. 4.:

When the Shepherds of the Church wax careless, and since the Apostles sleep the sleep of death, cometh the devil, and soweth them whom the Lord calleth a seed of evil-doers. Now, are these seed of evil-doers the heretics, or Catholics of bad lives? It is possible to call even the heretics a seed of evil-doers because they have sprung up from the seed of the Gospel, and been begotten in the Name of Christ, though afterwards they have turned after crooked ways and lying doctrines.

Tradisjonell latinsk messe søndag 11. november

Tradisjonell latinsk messe feires i St Hallvard kirke søndag 11. november kl 14.30. Forrige søndag var 23. søndag etter pinse, og samme messe feires delvis også denne søndagen (det er systemet i det tradisjonelle messen på slutten av kirkeåret) men med tekster fra 5. søndag etter åpenbaringen (som ikke ble brukt i år før fasten begynte). Søndag 18. november gjøres det nesten likt, men med tekster fra 6. søndag etter åpenbaringen. Søndag 25. november er så 24. og siste søndag etter pinse.

Evangeliet for søndag 11. november er:

Matt. 13, 24-30
På den tid satte Jesus fram denne lignelse for folket og sa: «Himmelriket liknes med en mann som sådde god sæd i sin åker. Men da folket sov, kom hans fiende og sådde ugress i hveten og gikk bort. Men da strået skjøt opp og satte frukt, kom ugresset også til syne. Da gikk husbondens tjenere til ham og sa: «Herre, sådde du ikke god sæd i åkeren din? Hvor har den da fått klinten fra?» Og han sa til dem: «Det har en fiende gjort.» Men tjenerne sa til ham: «Vil du at vi skal gå bort og sanke det sammen?» Og han sa: «Nei, forat dere ikke skal rykke opp hveten også når dere sanker ugresset sammen. La dem. vokse sammen til høsten, og i høsttiden vil jeg si til skurfolkene: Sank først ugresset sammen og bind det i bunter og brenn det opp; men hveten skal dere samle i min lade.»

Les mer om disse messene her.

Overraskende fin søndagsmesse i Italia


Bildet over er tatt (under offertoriet) i en messe i kirken St Pietro i Corniglia (en av landsbyene i det som kalles Cinque Terre) på den italienske rivieraen. Det var overraskende (faktisk, for italienske messer er dessverre ofte ikke mye å skryte av) at denne messen ble feiret på en god måte (for det aller meste).

Presten bruker (som man ser) kirkens gamle alter (det ser man ikke ofte, og i nabolandsbyen hadde man et ekstra bordalter av pleksiglass foran høyalteret), en fin romersk messehakel, han sa heller ikke noen ekstra egne ord rundt omkring i messen (bare noen kunngjøringer helt til slutt – i tillegg til prekenen), og musikken var ikke så aller verst, selv om presten ikke sang noen av sine deler av messen.

(Og flere ting presten gjorde når han slik feiret messen versus Deum, viste at han hadde kjennskap til den tradisjonelle messes – og som man kunne vente var ikke presten mye over 30 år gammel.)

18. oktober: Den hellige Lukas

Den hellige Lukas foran den korsfestede Kristus, av Francisco de Zurbaran, ca 1660.

Dagens messe
har følgende antifoner og bønner:

Inngangsvers
Hvor fagre er på fjellene deres føtter som bringer gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som kunngjør frelse!

Kirkebønn
Herre, vår Gud, du valgte den salige Lukas til å forkynne i skrift og tale din grenseløse kjærlighet til de fattige. Hjelp oss som bærer kristennavnet, å være ett hjerte og én sjel, og la alle folkeslag få se din frelse. Ved vår Herre …

Bønn over offergavene
Herre, gi oss ved dine himmelske gaver å tjene deg med frimodighet. La det offer vi frembærer på festen for den salige Lukas, bli oss til legedom og evig herlighet. Ved Kristus, vår Herre.

Kommunionsvers
Herren sendte disiplene til byene for å forkynne: Guds rike er kommet nær.

Slutningsbønn
Allmektige Gud, måtte det sakrament vi har mottatt fra ditt alter, helliggjøre oss og styrke vår tro på det Evangelium som den hellige salige Lukas forkynte. Ved Kristus, vår Herre.

11. oktober: Jomfru Marias moderverdighet

11. oktober var det i lang tid i Roma en fest for å marker at Jomfru Maria i konsilet i Efesus i 431 ble erklært å være Guds mor. Sr Anne Bente nevner også dette på sin blogg: «et år som starter på 50-årsdagen for åpningen av Det annet vatikankonsil – som forøvrig i sin tid ble åpnet på årsdagen for dogmet om Marias guddommelige moderskap i Efesos 1500 år tidligere.»


Pave Pius XI skrev en encykklika om dette i 1931 (LUX VERITATIS), og bestemte også at det på denne dagen hvert år skulle feires en messe med navn «MATERNITATIS B. MARIÆ VIRGINIS» – en fest som falt bort i 1970. Men i de tradisjonelle tidebønnene leser vi i dag, i 6. lesning:

In the year 1931, amid the applause of the whole Catholic world, solemn rites were celebrated to mark the completion of the fifteen centuries which had elapsed since the Council of Ephesus, moving against the Nestorian heresy, had acclaimed the blessed Virgin Mary, of whom Jesus was born, as Mother of God. This acclamation had been made by the Fathers of the Church under the leadership of Pope Celestine. Pius XI, as Supreme Pontiff, wished to commemorate the notable event and to give lasting proof of his devotion to Mary. Now there had existed for many years in Rome a grand memorial to the proclamation of Ephesus, the triumphal arch in the basilica of Saint Mary Major on the Esquiline Hill. This monument had already been adorned by a previous pontiff, Sixtus III, with mosaics of marvellous workmanship, now falling to pieces from the decay of the passing ages. Pius XI, therefore, out of his own munificence, caused these to be restored most exquisitely and with them the transept of the basilica. In an Encyclical Letter Pius set forth also the true history of the Council of Ephesus, and expounded fervently and at great length the doctrine of the prerogatives of the Blessed Virgin Mary as Mother of God. He did this that the doctrine of this lofty mystery might sink more deeply into the hearts of the faithful. In it he set forth Mary, the Mother of God, blessed among women, and the most holy Family of Nazareth as the exemplars to be followed above all others, as models of the dignity and holiness of chaste wedlock, as patterns of the holy education to be given youth. Finally that no liturgical detail be lacking, he decreed that the feast of the Divine Motherhood of the Blessed Virgin Mary be celebrated annually on the 11th day of October by the universal Church with a proper Mass and Office under the rite of a double of the second class.

Overraskende saklig og interessant samtale om den tradisjonelle messen

På fem år har samtalen om den tradisjonelle messen noen steder (men jeg har ikke merket så mye av det i Norge) blitt veldig mye bedre; det er ikke lenger slik at folk bare slenger slagord etter hverandre, man har begynt å samtale rasjonelt om styrker og svakheter ved de ulike måten å feire messen på. Bloggen PrayTell er et sted der slike samtaler skjer, og her skriver en av redaktørene:

What was most striking to me … was the difference in the kind of cognitive engagement that this form of liturgy requires (and the standard EF is not really different from the Dominican Rite in this regard). The relatively seamless transitions from Introit (or Officium, as it is called by the Dominicans) to Kyrie to Gloria to Collect to Epistle to Gradual to Gospel sort of wash over you and even if you join in singing the Ordinary and following the translated texts the effect is quite different from the Ordinary Form. The reformed liturgy, typically in the vernacular and with continuous interaction between celebrant and assembly, virtually demands a high level of cognitive engagement. It is as if you are persistently being told, “pay attention! stay focused!” It’s a little bit like being in school, where in order to get the most out of it you need to make sure your mind never wanders and you take notes. When my mind does wander, as it inevitably does, I always feel a bit guilty, worried that I’ve missed something important or let down the team.

The older form of liturgy is more like sitting on a beach watching the tide come in. Your mind can wander and return to check in every once in a while on the liturgy’s progress. You are welcome to wade in, but there is less of a sense that what is going on depends upon you. Even when you’re singing and know what the words you are singing mean, their impact is filtered, and even blunted, by the alienness of the language. As I said, it all sort of washes over you. It is, at least for me, more restful and I am less anxious about paying attention. The mind is engaged, but perhaps more in the limbic system than the prefrontal cortex.

Which sort of cognitive engagement should we prefer? …

Debatten etter dette innlegget er også usedvanlig sivilisert og lærerik, bl.a. skrives det i en kommentar:

The silence of the EF Mass is different than the silences that should be observed in the OF such as before the penitential act, after the readings, the homily and Holy Communion. For many years after I was first ordained, I had older people, most of whom went kicking and screaming into Vatican II and the revised Mass (most of whom are dead now) tell me that they missed the silence of the Tridentine Mass. I would always say, but we have silence in the revised Mass and at the places I indicate above. But they would say that it was different back then, but I couldn’t remember what was different until I started celebrating the EF Mass five years ago and indeed they were right, the silences of the EF Mass are quite different, for the silences come from the quiet prayers of the priest and the contemplation this creates in a properly formed and catechized congregation, especially during the Roman Canon but also at other times, it is the contemplation of official prayers of the Church being prayed in a silent way that captures the spiritual imagination and faith of the participants in a way that the current silences just for the sake of silence do not. And there are priestly movements with this grand silence.

Instaurare omnia i Christo

På bildet over ser man bønnekortet vi mottok etter å ha blitt velsignet av den nyordinerte presten – og kysset hans (ny)salvede hender. Ordinasjonsmessen var også meget fin, og mottagelsen etterpå særdeles hyggelig.

Pave Benedikt begynner å snakke om liturgien i onsdagsaudiensene

Her er en liten oppsummering av dennes ukes onsdagsaudiens – liturgien kommer først og er det viktigste:

Pope Benedict XVI spoke about the liturgy at his weekly public audience on September 26, continuing his series of talks on the “school of prayer.” Citing the words of Vatican II, the Pope reminded his audience that “the word ‘liturgy’ means the participation of the People of God in the work of God.” The work of God, he continued, is the work of salvation, the mystery of Christ’s death and resurrection. It is natural, therefore, that the first statement from the Second Vatican Council was on the liturgy, the Pope said. The Council fathers recognized the need to structure the work of the Church around the liturgy. “Where the gaze on God is not decisive, everything becomes disoriented,” Pope Benedict observed. “The fundamental criterion for the liturgy is that it should be oriented towards God,” the Pope said. He repeated later that “the first requirement for a good liturgical celebration is that it be prayer and dialogue with God, first listening then responding.” «We celebrate and experience the liturgy well only if we maintain an attitude of prayer,” the Pope said.

Hele pavens preken (på italiensk) kan leses på engelsk her.

Tradisjonelle forbønner på morsmålet

Store deler av 1900-tallet (jeg vet ikke helt hvor lenge) fram til liturgireformen i 1970 ble det bedt forbønner på norsk etter prekenen i (de latinske) søndagsmessene. Prekenen var nemlig det eneste sted presten kunne sin noe som helst (av egne ord og på norsk) i messen, ellers skulle han bare be de foreskrevne bønner og lese de foreskrevne tekster – på latin. Jeg ble i går kveld gjort oppmersom på at et eksempel på disse forbønnene er blitt trykket i samlingen av mange hverdags- og søndagsforbønner som Den katolske Kirke i Norge nå gir ut. Eksempelet er fra 1938, og der står det: «Det apostoliske vikariat [Oslo] sin Søndagsbok – som inneholder Messens faste bønner, St. Olav Forlag 1938, s. 29-30, med overskrift: «Efter prekenen leses hver søndag: Almindelig kirkebønn.»» Her følger bønnen (Jeg har korrigert rettskrivingen litt.):

Allmektige, evige Gud, vår Herre og himmelske Fader, se med din uendelige miskunns øyne ned på vår trengsel, elendighet og nød. Miskunn deg over alle troende kristne, fordi din enbårne Sønn, vår Herre og Frelser Jesus Kristus, for deres skyld frivillig har gitt seg over i syndernes hender og utgytt sitt dyre blod på korsets hellige tre. Ved var Herre Jesus Kristus ber vi deg, nådigste Fader, at Du vil vende bort fra oss de straffer vi har fortjent: farer i nåtid og fremtid, opprør, krig, dyrtid, sykdommer og sørgelige og ulykkelige tider. Velsign, Herre, din Kirkes overhode, vår hellige far pave ….. og den overhyrde han har gitt oss. Velsign også vårt lands konge, og hele kongehuset. Opplys og styrk den kirkelige og verdslige øvrighet i alt godt, så den kan fremme det som er til din guddoms ære, til vår frelse og til hele kristenhetens vel.

Du fredens Gud, unn oss sann enighet i troen uten strid og ufred. Omvend våre hjerter til sann bot og bedring, tenn i oss din kjærlighets ild, gi oss hunger og iver efter din rettferd, så vi som lydige barn kan tekkes deg i liv og i død.

Vi ber også som Du, Gud, vil at vi skal be, for våre venner og fiender, for de friske og syke, for alle sorgfulle og sørgende kristne, for de levende og de døde. Til deg, Herre, vier vi alt vårt yrke og all vår ferd, vårt liv og vår død. La oss her nyte din nåde og en gang oppnå sammen med alle dine hellige, å love, ære og prise deg i evig glede og salighet. Gi oss dette, Herre, himmelske Fader, ved Jesus Kristus, din elskelige Sønn, våt Herre og Frelser, som lever og styrer med deg og den Hellige Ånd, den ene og sanne Gud, i all evighet. Amen.

La oss be for våre velgjørere og for dem som har bedt om vår forbønn.

Fader vår .… – Hill deg, Maria …. – Ære være Faderen ….

«Hva har dere gjort med vestens musikk?»

Ei nonne i USA, Sr. Joan L. Roccasalvo, C.S.J, skrev nylig en artikkel på Catholic News Agency om kirkemusikk. Den begynner slik:

I will never forget that moment! Flinging off his eyeglasses, he glared at me, “Sister, what have you done to our music!” I froze. It was my first year at NYU as a graduate student of musicology, and I was enrolled in Professor Gustave Reese’s course, Medieval and Renaissance Music. He was the world’s leading authority on these two musical periods. An American Jew, a Renaissance Man, he loved the sacred music of the pre-conciliar Church. In a sense, he was its custodian. …. How could we have banished its musical culture, the most consequential result of the post-conciliar Church?

Hun skriver videre om god musikks betydning for menenske, og hvordan kvaliteten på liturgisk musikk begynte å falle dramatisk:

From ancient times, people of every race and color have held that music, more than any other art form, is the most intimate expression of human feeling. According to the Ancients, music imitates the states of the soul and has the mysterious, even magical power, to influence a person’s behavior and to form moral character. We are affected by the kinds of music we experience. On the day of John F. Kennedy’s funeral in 1963, Beethoven’s second movement of the “Eroica” Symphony accompanied the cortege on its way to Washington’s St. Matthew’s Cathedral. Beethoven had dedicated the symphony “to the memory of a fallen hero.”

The Fathers of the Church agree with the Ancients. Sacred music proposes to lift up the the whole person to Christ likeness. Throughout the centuries, men and women have become converts through the beauty of liturgical music.

Common sense dictates that not all music qualifies as suitable for divine worship, for the chosen music sets the atmosphere for the liturgy. The music expresses, reflects, and mediates the saving mysteries of Jesus in symbolic ways. It is the locus where the human and sensory realities meet the divine and spiritual. According to Sing to the Lord, the musical judgment of sacred music requires musical competence, (and) only artistically sound music will be effective and endure over time. To admit to the Liturgy the cheap, trite, or the musical cliché often found in secular popular songs is to cheapen the Liturgy, to expose it to ridicule, and to invite failure (USCCB, Sing to the Lord, #135).

The deciding factor about sacred music is its quality. ….

Man ser atdet er mye elendighet innefor liturgisk musikk (om man leser hele artikkelen). Denne uka skal hun fortsette der hun slapp: «Next week’s essay continues with a second part: suitable music for worship.»

Skroll til toppen