Liturgi

Siste bok jeg leste under årets opphold på Gran Canaria var interessant, den beskrev ganske grundig menighetsliv, liturgi og messefeiring i flere kirker i York i England de siste par hundre årene før reformasjonen. Amazon skriver om den:

The medieval parish church was central to most people’s lives, and the Mass, the characteristic pre-Reformation service, exercised a defining influence upon the lives of clergy and laity alike.

This book, written by authors from different disciplines, explores the importance of late-medieval parish religion against the backcloth of medieval York. How many Parish churches were there? What was the form of the Mass and how was it celebrated? How were the church interiors arranged and how were they decorated? What contribution did music make? What was it like to be a cleric at the time? What changes did the Reformation bring? A substantial appendix provides a reconstruction of the pre-Reformation Mass as celebrated in York. This is a real work of scholarship by authors who are leaders in their specialism, and essential reading for all interested in the middle ages.

Jeg trykker her det kjente juledagsevangeliet, Joh 1,1-18, på latin, gresk og norsk. Den latinske teksten ble lest etter nesten hver eneste katolske messe i nesten 1000 år, den greske teksten er selvsagt grunnlaget for alle nye oversettelser, og den norske oversettelsen er fra Bibel 2011.

---

In principio erat Verbum, et Verbum erat apud Deum, et Deus erat Verbum. Hoc erat in principio apud Deum. Omnia per ipsum facta sunt, et sine ipso factum est nihil quod factum est; in ipso vita erat et vita erat lux hominum, et lux in tenebris lucet et tenebræ eam non conprehenderunt.

Fuit homo missus a Deo cui nomen erat Iohannes; hic venit in testimonium ut testimonium perhiberet de lumine, ut omnes crederent per illum. Non erat ille lux, sed ut testimonium perhiberet de lumine.

Erat lux vera, quæ inluminat omnem hominem, veniens in mundum. In mundo erat, et mundus per ipsum factus est, et mundus eum non cognovit. In propria venit, et sui eum non receperunt.

Quotquot autem receperunt eum, dedit eis potestatem filios Dei fieri, his, qui credunt in nomine eius, qui non ex sanguinibus neque ex voluntate carnis neque ex voluntate viri, sed ex Deo nati sunt.

Et Verbum caro factum est et habitavit in nobis; et vidimus gloriam eius, gloriam quasi Unigeniti a Patre, plenum gratiæ et veritatis.

Iohannes testimonium perhibet de ipso et clamat dicens: hic erat quem dixi vobis: qui post me venturus est, ante me factus est, quia prior me erat. Et de plenitudine eius nos omnes accepimus, et gratiam pro gratia; quia lex per Moysen data est, gratia et veritas per Iesum Christum facta est. Deum nemo vidit umquam; unigenitus Filius qui est in sinu Patris, ipse enarravit.

---

Ἐν ἀρχῇ ἦν ὁ λόγος, καὶ ὁ λόγος ἦν πρὸς τὸν θεόν, καὶ θεὸς ἦν ὁ λόγος. οὗτος ἦν ἐν ἀρχῇ πρὸς τὸν θεόν. πάντα δι᾽ αὐτοῦ ἐγένετο, καὶ χωρὶς αὐτοῦ ἐγένετο οὐδὲ ἕν. ὃ γέγονεν ἐν αὐτῷ ζωὴ ἦν, καὶ ἡ ζωὴ ἦν τὸ φῶς τῶν ἀνθρώπων·καὶ τὸ φῶς ἐν τῇ σκοτίᾳ φαίνει, καὶ ἡ σκοτία αὐτὸ οὐ κατέλαβεν.

Ἐγένετο ἄνθρωπος, ἀπεσταλμένος παρὰ θεοῦ, ὄνομα αὐτῷ Ἰωάννης· οὗτος ἦλθεν εἰς μαρτυρίαν ἵνα μαρτυρήσῃ περὶ τοῦ φωτός, ἵνα πάντες πιστεύσωσιν δι᾽ αὐτοῦ. οὐκ ἦν ἐκεῖνος τὸ φῶς, ἀλλ᾽ ἵνα μαρτυρήσῃ περὶ τοῦ φωτός.

Ἦν τὸ φῶς τὸ ἀληθινόν, ὃ φωτίζει πάντα ἄνθρωπον, ἐρχόμενον εἰς τὸν κόσμον. ἐν τῷ κόσμῳ ἦν, καὶ ὁ κόσμος δι᾽ αὐτοῦ ἐγένετο, καὶ ὁ κόσμος αὐτὸν οὐκ ἔγνω. εἰς τὰ ἴδια ἦλθεν, καὶ οἱ ἴδιοι αὐτὸν οὐ παρέλαβον. ὅσοι δὲ ἔλαβον αὐτόν, ἔδωκεν αὐτοῖς ἐξουσίαν τέκνα θεοῦ γενέσθαι, τοῖς πιστεύουσιν εἰς τὸ ὄνομα αὐτοῦ, οἳ οὐκ ἐξ αἱμάτων οὐδὲ ἐκ θελήματος σαρκὸς οὐδὲ ἐκ θελήματος ἀνδρὸς ἀλλ᾽ ἐκ θεοῦ ἐγεννήθησαν.

Καὶ ὁ λόγος σὰρξ ἐγένετο καὶ ἐσκήνωσεν ἐν ἡμῖν, καὶ ἐθεασάμεθα τὴν δόξαν αὐτοῦ, δόξαν ὡς μονογενοῦς παρὰ πατρός, πλήρης χάριτος καὶ ἀληθείας.

Ἰωάννης μαρτυρεῖ περὶ αὐτοῦ καὶ κέκραγεν λέγων, Οὗτος ἦν ὃν εἶπον, Ὁ ὀπίσω μου ἐρχόμενος ἔμπροσθέν μου γέγονεν, ὅτι πρῶτός μου ἦν. ὅτι ἐκ τοῦ πληρώματος αὐτοῦ ἡμεῖς πάντες ἐλάβομεν καὶ χάριν ἀντὶ χάριτος· ὅτι ὁ νόμος διὰ Μωϋσέως ἐδόθη, ἡ χάρις καὶ ἡ ἀλήθεια διὰ Ἰησοῦ Χριστοῦ ἐγένετο. θεὸν οὐδεὶς ἑώρακεν πώποτε· μονογενὴς θεὸς ὁ ὢν εἰς τὸν κόλπον τοῦ πατρὸς ἐκεῖνος ἐξηγήσατο.

---

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.

Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes.
Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham.
Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.

Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.

Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje, men av Gud.

Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.

Johannes vitner om ham og roper ut:
«Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.»

Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde.
For loven ble gitt ved Moses,
nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.
Ingen har noen gang sett Gud,
men den enbårne, som er Gud,
og som er i Faderens favn,
han har vist oss hvem han er.

Gaude Sion, quæ diem recolis
Qua Martinus, compar Apostolis,
Mundum vincens, junctus cælicolis Coronatur.

På engelsk: Rejoice, o Sion, who recall the day when Martin, equal to the Apostles, overcoming the world, is crowned among those that dwell in heaven.

I dag var det minnedagen for den hellige Martin (Les om ham på katolsk.no her), og selv om han ikke ble feiret offisielt siden det er søndag, nevnte jeg ham i mine søndagsmesser. På The New Liturgical Movement leste jeg også en interessant artikkel om hl. Martin, der det bl.a. står:

The medieval liturgical commentator William Durandus explains why the liturgy refers to him in this fashion.

He is called “equal to the Apostles” not, as some people think, because he raised people from the dead, since many other martyrs and confessors have done the same; nor because of the multitude of his miracles, but especially because of one particular miracle… (while he was celebrating Mass) a globe of fire appeared over his head, by which it was shown that the Holy Spirit had descended upon him… as He came upon the Apostles at Pentecost. Whence he is rightly called “equal to the Apostles,” and is indeed equal to them in the liturgy. (VII, 37)

Durandus also notes that among the feasts of Confessors, only Martin’s was considered important enough to be kept with an octave, as was the general custom in the Middle Ages, and in many places well beyond that. It was also the only feast of a Confessor kept with a proper Office in the medieval use of the Papal chapel at Rome, which formed the basis of the Tridentine liturgical books; not even the four great Doctors or Saint Benedict have their own Offices in the Roman Use. …

I dag har jeg (for første gang, tror jeg) hørt om og lært om den hellige Raymond (eller: Raimund) Nonatus, som fortsatt feires i den gamle liturgiske kalenderen 31. august, men som er blitt strøket i den nye kalenderen. På katolsk.no kan vi bl.a. lese dette om ham:

På denne tiden hersket araberne (maurerne) fortsatt over store deler av Spania, men Raimund levde under La Reconquista, da en koalisjon av kongene av Navarra, Aragón og Castilla drev maurerne ut av det meste av Spania, bortsett fra den beskjedne regionen Granada i sør. Samtidig oppsto det flere ordener med formål å befri de kristne fangene og slavene som muslimene holdt i Algerie. Den største og viktigste var Mercedarierordenen (Ordo Beatae Mariae de Mercede redemptionis captivorum – OdeM), som var grunnlagt i 1218 av den hellige Peter Nolasco, muligens med assistanse av den hellige Raimund av Peñafort.

Så snart Raimund Nonnatus var gammel nok, skal han ha blitt opptatt i ordenen i Barcelona av grunnleggeren Peter Nolasco. p. Francisco Zumel, professor ved universitetet i Salamanca, skriver i De vitis Patrum at Raimund var en student under Peter Nolasco. Han ble presteviet i 1222 og virket utrettelig for løskjøping av kristne fanger i Spania og Afrika. Han overtok etter Peter som ordenens «løskjøper» og ble sendt på en ekspedisjon til de spanske maurerne (1226), til Algerie (1229) og Tunisia (1231).

I 1236 dro han igjen til Algerie, og der reddet han mange fengslede kristne. Da pengene hans tok slutt, tilbød han seg selv som betaling for å kjøpe fri enda flere fanger. Dermed ble Raimund muslimenes slave i åtte måneder. Men med sitt ydmyke og sympatiske vesen vant han sine herrers respekt, og han lyktes til og med å omvende noen muslimer til kristendommen. Men dermed hadde han brutt mot den islamske loven, og straffen var døden. Men etter intervensjon fra en av de frikjøpte som minnet om hvilken løsesum de ville få for en så fremtredende mann, ble dødsdommen gjort om til offentlig pisking. Deretter ble hans lepper brent med et glødende jern og munnen lukket med en hengelås, slik at han aldri mer skulle kunne forkynne. Guvernøren beholdt nøkkelen og friga den bare til måltidene.

Da Peter Nolasco fikk høre om Raimunds heltemot, sendte han straks en stor løsesum til Algerie for å få ham frigitt. Selv nå ville han bli igjen og redde flere slaver, men Peter forbød det. Tidlig eldet og med ødelagt helse vendte han i 1239 tilbake til Spania.

Bildet over viser til messeofferets fire effekter hos den troende; tilbedelse, takk, soning og forbønn.

Og under tar jeg med noen utdrag at Fr. Hunwickes utdrag (HER og HER) fra en tekst av den kjente anglikanske liturgen Dom Gregory Dix:

In this period of the disintegration and attempted reconstruction of thought about our secular society [1943], the individual’s relation to society and his need for and securing of material things are the haunting problems of the age. There is a christian pattern of a solution which is expressed for us and by us at the eucharist. …

But the eucharist is not a mere symbolic mystery representing the right ordering of earthly life, though it is that incidentally and as a consequence. It is the representative act of a fully redeemed human life. This perfected society is not an end in itself, but is consciously and wholly directed to the only end which can give meaning and dignity to human life – the eternal God and the loving and conscious obedience of man in time to His known will.

There the eternal and absolute value of each individual is affirmed by setting him in the most direct of all earthly relations with the eternal and absolute Being of God; though it is thus affirmed and established only through his membership of the perfect society. There the only means to that end is proclaimed and accepted and employed – man’s redemption through the personal sacrifice of Jesus Christ at a particular time and place in human history, communicated to us at other times and places through the church which is the ‘fulfilment’ of Him. That is the eucharist.

Over against the dissatisfied ‘Acquisitive Man’ and his no less avid successor the dehumanised ‘Mass-Man’ of our economically focused societies insecurely organised for time, christianity sets the type of ‘Eucharistic Man’ – man giving thanks with the product of his labours upon the gifts of God, and daily rejoicing with his fellows in the worshipping society which is grounded in eternity.

This is man to whom it was promised on the night before Calvary that he should henceforth eat and drink at the table of God and be a king. That is not only a more joyful and more humane ideal. It is the divine and only authentic conception of the meaning of all human life, and its realisation is in the eucharist.

Bernt Oftestad skrev et interessant innlegg i Vårt Land / Verdidebatt for noen dager siden. Der skrev han bl.a. dette om en alvorlig mangel ved lutherske gudstjenester:

.. Pedagogikken har som mål å tjene forkynnelsen av Ordet. Og prekenen er det egentlige formål med den lutherske gudstjeneste. Forkynnelse og troens tilegnelse av Ordet er «det ene ­nødvendige». Det er navet som den lutherske liturgien dreier rund. Alt annet­ er underordet dette formålet: tider, steder, seremonier, skikker, rom og bilder. Slikt er å regne som adiafora (dypest sett likegyldige ting), som må vurderes om hvorvidt det tjener forkynnelsen av evangeliet. Det leder til at det lutherske kirkerommet strippes for hellighet. Det er et sakralt rom bare når det prekes.

Man må spørre om lutheranere har noe i gudstjenestelivet som krever religiøs høyaktelse/venerasjon. Det virker ikke slik. Tilbedelsen av Gud rettes mot en abstrakt oververdslig virkelighet. Reformasjonen ledet til en radikal avsakralisering av kirkelivet. Og kirkelig myndighet passet på at ikke gammel kult fikk leve videre blant lekfolket. …

… Det var ikke tilfeldig at den første lutherske gudstjenesteordning i Norge (salmemesse) hadde som sitt primære formål å undervise menigheten i troen. Menigheten ble en «skoleklasse», presten en «skolemester» og kirkehuset et «klasserom». Lutherdommen kan variere gudstjenestens pedagogikk alt etter hva som er den dominerende pedagogiske ideologi i tiden. Men ut over den pedagogiske rammen er det vanskelig å komme.

Om noen få dager feirer vi Hellig Olav, katolsk.no har flere artikler om feiringen, bl.a denne: Kongen som formet Norge

Jeg holder nå/fortsatt på med å gjøre klar en nytt (og komplett) norsk lektionarium for Den katolske kirke, og jeg har nettopp fått tilgang til den nye oversettelsen av apokryfene/de deuterokanoniske bøkene fra Bibelselskapet. Slik lyder første lesning på festen for hellig Olav i denne nye oversettelsen:

Første lesning – Visd 10,10-14
Visdommen ledet en rettferdig på de rette stier
Lesning fra Visdommens bok

Visdommen ledet en rettferdig på de rette stier,
da han flyktet fra brorens vrede.
Hun lot ham se Guds kongerike
og ga ham kunnskap om det hellige.
Hun ga ham fremgang midt i slitet
og lot strevet hans lykkes.
Hun sto hos ham mot undertrykkernes grådighet,
og gjorde ham rik.

Hun berget ham fra fiendene
og vernet ham mot dem som lå på lur.
Hun tilkjente ham seier i den harde kampen,
så han skulle vite at gudsfrykten er sterkere enn alt.

Det var hun som ikke forlot den rettferdige da han ble solgt,
men berget ham fra synd.
Hun gikk sammen med ham ned i fangehullet,
og forlot ham ikke i lenkene.
Til sist fikk hun gitt ham septeret til kongeriket
og makt over dem som undertrykte ham.
Som løgnere avslørte hun dem som hadde anklaget ham,
og ga ham evig ære.

Slik lyder Herrens ord.

En artikkel i Catholic Herald skriver om dette (og muligens overdriver de litt). De skriver bl.a.:

.. The Catholic Church is breathing life back into Old England, and the Corpus Christi Church (in London) is an obvious place to start. First opened in 1874, it was built in reparation for sins committed against the Blessed Sacrament during the Reformation. Sadly, it fell into decline and disrepair. The truth is that the English church has been through two iconoclastic periods: the 16th-century Protestant one and the liberal revolution of the Seventies, which did just as much to strip our altars and degrade our churches. The latter reforms were sadder because the Catholics inflicted them on themselves. There was no glorious martyrdom this time around. Just self-harm.

Today, however, a new spirit is stirring. Popular devotions are back; confessions are on the up; and a new generation of priests is reviving beauty and the Old Rite. It’s a restoration. In 10 years’ time, the Corpus Christi procession will be a feature of many local churches – and the English unbelievers will watch and think, “Ooo, that looks interesting. How do I join in?” That’s the way you convert. With magnificence.

Det ble tidligere i år opprettet en ny minnedag, som skal feires hvert år 2. pinsedag (men man kan fortsatt ha en pinsefokus på denne dagen, hvis det er ønskelig). Tekstene for denne minne dagen finner man her, og tekstene for votivmessen for den salige Maria, Kirkens mor skal brukes, se under.

DEN SALIGE JOMFRU MARIA, KIRKENS MOR

Inngangsvers Jf. Apg 1,14
Disiplene holdt trofast sammen i bønn, sammen med Maria, Jesu mor.

Kollektbønn
Gud, all miskunns Far,
da din enbårne Sønn hang på korset,
gav han oss til mor sin egen mor, den salige Jomfru Maria.
Gjør din Kirke fruktbar på hennes kjærlige forbønn,
så den kan favne stadig nye folkeslag og glede seg i sine barns hellighet.
Ved vår Herre …

Bønn over offergavene
Herre, ta imot vårt offer.
La dets frelsende kraft og Jomfru Marias kjærlighet oppflamme våre hjerter,
så vi, sammen med henne som er Kirkens mor,
blir knyttet stadig sterkere til ditt frelsesverk.
Ved Kristus, vår Herre.

Prefasjon: Maria, Kirkens forbilde og mor

I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg,
Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud,
og priser deg med lovsang,
mens vi feirer den salige Jomfru Maria.
Hun tok imot ditt ord i sitt rene hjerte,
og unnfanget det i sitt jomfruelige skjød.
Hun fødte sin skaper,
og således satte hun Kirken inn i verden.
Ved korset fikk hun i oppdrag å gi Guds kjærlighet videre,
og tok alle mennesker til seg som sine barn,
de som ved Kristi død er født til evig liv.
Mens apostlene ventet på den Ånd du hadde lovet,
forenet hun seg med dem i bønn,
og slik ble hun den bedende Kirkes forbilde.
Hun ble løftet opp til himmelens herlighet,
hvor hun med en mors kjærlighet følger Kirken
på dens vandring skritt for skritt mot det evige fedreland,
inntil Herrens herlige dag opprinner.
Derfor priser vi deg med alle engler og hellige,
idet vi alle dager istemmer:

Hellig, hellig, hellig …

Kommunionsvers Jf. Joh 2,1.11
Det var et bryllup i Kana i Galilea, og Jesu mor var der.
Da gjorde Jesus sitt første tegn.
Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham

Eller: Jf. Joh 19.26-27
Da Jesus hang på korset, sa han til disippelen han elsket:
Dette er din mor.

Bønn etter kommunion
Herre, vi har mottatt pantet på vår gjenløsning og på det evige liv.
Vi ber at din Kirke, med hjelp fra Maria, vår mor,
må forkynne Evangeliet for alle folk
og utøse din Ånd over all jorden.
Ved Kristus, vår Herre.