Liturgi

Den hellige Teresa Benedikta av korset – eller vigilien for den hellige Laurentius

Katolsk, Liturgi /

Jeg – som leser de tradisjonelle tidebønnene, men oftest feirer messer etter den nye kalenderen – har i dag markert to helgener; den hellige Teresa Benedikta av korset, som også er en av vernehelgenene for Europa, og forberedt meg denne vigiliedagen til å feire den hellige Laurentius i morgen. De er begge viktige martyrer, men dette er også eksempler på at det bør bli en justering av de to kalenderne.

Dagens messe for den hellige Teresa Benedikta inneholdt bl.a. følgende:

Kollektbønn:
Herre, våre fedres Gud, da den salige Teresa Benedikta møtte sitt martyrium, førte du henne inn i fylden av kunnskapen om korset. Fyll oss med den samme kunnskap, og la oss på hennes forbønn alltid søke deg, den Høyeste Sannhet. Gi oss å forbli trofaste inntil døden i din kjærlighets pakt, den du tegnet med din Sønns blod til frelse for alle mennesker. Han som lever og råder …

Lesning – Hos 2, 14b.15b.19-20
Så sier Herren: Se, jeg vil lokke henne, føre henne ut i ørkenen og tale vennlig til henne. Der skal hun svare meg som i ungdommens dager, som den gang hundrog opp fra Egypt. Jeg vil trolove meg med deg for alltid. Jeg vil trolove meg med deg i rettferd og rett, i miskunn og barmhjertighet. Jeg vil trolove meg med deg i troskap, og du skal kjenne Herren.

Responsoriesalme – Sal 45, 11-17
Omkved: Hør, min datter, gi akt og bøy ditt øre.
Hør, min datter, gi akt og bøy ditt øre, glem ditt folk og dine fedres hus. Da vil kongen finne behag i din skjønnhet. Han er din Herre, fall ned for hans fot.
I all sin prakt føres kongsdatteren inn, kledd i gullvirket kledning. Hun føres frem for kongen i fargerik drakt. Hun blir fulgt av unge piker av sine venninner
Under jubel og glede ledes de inn i kongens slott. I dine fedres sted skal sønner komme. Du skal sette dem til fyrster over hele jorden.

Evangelievers: Halleluja. Kom Kristi brud, ta imot den krone som Herren har beredt deg for evigheten. Halleluja.

Evangelium – Matt 25, 1-13
På den tid fortalte Jesus denne lignelse til sine disipler: «Så kan himlenes rike lignes med ti terner, som kom for å gå brudgommen i møte; og alle hadde sine lamper med. Men fem av dem var uforstandige, og bare fem av dem var kloke. For de uforstandige tok nok lampene, men hadde ikke olje med; de forstandige derimot tok både lampene sine og kanner med olje. Men da brudgommen lot vente på seg, falt de etter hvert i søvn og sov til sist alle. Da, midt på natten, hørtes et rop: «Brudgommen kommer! Ut og gå ham i møte!» Alle ternene våknet og gjorde lampene sine i stand. Men de uforstandige måtte si til de kloke: «La oss få litt olje av dere, for lampene våre slukner.» Da svarte de som hadde vist seg forstandige: «Nei, det blir ikke nok både til oss og til dere; dere må gå til kjøpmannen og hente noe selv.» Men mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var rede, gikk sammen med ham inn til bryllupsfesten. Så ble døren lukket. Senere kom også de andre ternene og ropte: «Herre, herre, lukk opp for oss!» Men han svarte: «Jeg har bare dette å si dere: Jeg vet ikke hvem dere er.» Våk derfor – for dere kjenner hverken dagen eller timen.»

Den hellige Dominikus – 4. august

Katolsk, Liturgi /


Den 4. august, sier nok mange, er det ikke 8. august? I den tradisjonelle kalenderen feires han fortsatt 4. august, mens i 1970 ble han flyttet til 8. august – og det er nok dette siste de fleste husker. katolsk.no har som alltid svar på hvordan merkedagene har utviklet seg:

… Dominikus ble til midten av 1500-tallet minnet den 5. august (dødsdagen 6. august er opptatt av Herrens forklarelse). Deretter ble han i 400 år minnet den 4. august, men fra 1972 minnes han den 8. august, da 4. august er dødsdagen for den hellige Johannes Maria Vianney. I Bologna minnes Dominikus fortsatt med pavelig dispensasjon den 4. august. …

Bildet øverst viser den hellige Dominukus’ grav i Bologna, der jeg var i 2006. Og i dagens tradisjonelle tidebønner leste vi følgende om Domunikus og bl.a. hans kamp mot vranglærerne:

Born at Calaruega in Spain of the noble family of Guzman, Dominic studied the liberal arts and theology at Palencia. At first he was made a canon of the church of Osma ; later he became the founder of the Order of Preachers. His genius and virtue were most conspicuous in the conversion of the heretics who were trying to pervert the people of Toulouse. He went to Rome and asked Pope Innocent III to approve and confirm his Order, and obtained this approval from his successor Honorius III. After seeing his efforts bring innumerable men to a religious and holy life, he bequeathed charity, humility and poverty as a solid heritage to his disciples, and fell asleep in the Lord at Bologna on the 6th day of August, 1221, while these words were being said : Come ye to help him, O ye Saints of God! run ye to meet him, O ye Angels! Pope Gregory IX enrolled him among the Saints.

Frans’ og Klaras omvendelse

Katolsk, Liturgi /


Slik skrev jeg høsten 2011 i vårt menighetsblad Hallvardsvaka, og jeg leste det nylig igjen, siden jeg forbereder et stykke til denne høstens nummer:

Kirken feirer minnedagen for den hellige Frans av Assisi 4. oktober hvert år, så derfor passer det å skrive litt om ham i dette nummeret av Hallvardsvaka. Selvsagt kan man ikke si mye om en så sentral helgen på bare én side, spesielt ikke i St Hallvard menighet, som ble tatt hånd om av fransiskanerprester i over 70 år. Jeg vil derfor bare si litt om starten på hans liv og om hans omvendelse.

Jeg har vært i Assisi to ganger (en tredje gang var jeg i Spello og i Perugia, byer rett sør og nord for Assisi), og spesielt den andre gangen ble det tydelig for meg hvor radikal Frans’, og Klaras, omvendelse var. For jeg opplevde at Klaras liv og hennes omvendelse var like dramatisk og aktuell som Frans’. Og jeg syns disse to unge menneskene fra rike familier, som hadde alt de kunne ønske av jordisk gods og gull, passer godt som rollemodeller for vår tid – for mennesker som også nå har alt de trenger, men likevel søker en dypere forståelse av hvorfor vi lever, og en sterkere innvielse til å tjene Gud og våre medmennesker.

Slik kan vi lese om begynnelsen av Frans’ liv (på katolsk.no): «Den hellige Frans ble født i Assisi i Umbria i Italia tidlig i 1182 som sønn av den rike tøyhandleren Pietro Bernardone og hans kone Johanna Pica. Han lærte latin og fransk, og i ungdomstiden var han en livsglad yngling som levde et overfladisk, sorgløst liv sammen med sine venner. Han hadde mye penger og brukte dem ødselt; han likte det som strålte og tiltrakk seg oppmerksomhet og elsket trubadurenes sanger. Han var et øyeblikkets barn og hans mål var en karriere som ridder og trubadur. …»

Videre kjenner vi (sikkert) til hvordan Frans flere ganger ble utfordret av Herren til å legge jordisk prakt, rikdom og ære bak seg, og til å tjene Herren og bygge opp hans kirke. Han gikk så langt at han til og med ga tilbake alle sine klær til sin far, og begynte å bære en kappe av simpleste stoff.

Og om den hellige Klara kan vi lese (på katolsk.no): «Hun ble født ca 1194 i Assisi i Umbria i den fornemme familien Offreducia. Hun avslo to ekteskapstilbud, det første som 12-åring, men hun besluttet seg ikke endelig til «å forlate verden» før hun kom under innflytelse av den hellige Frans fra sin egen fødeby.

Da hun som 18-åring hørte ham holde en fastepreken i kirken San Giorgio, ble hun så grepet at hun gikk til ham etterpå og ba: «Vis meg veien til Faderen». Han fastla hennes opptagelse til palmesøndag, 18. mars 1212. Men da faren nektet henne å gå i kloster, måtte hun rømme hjemmefra den natten, trolig med samtykke av biskop Guido av Assisi. Hun oppsøke Frans i Portiuncula, fransiskanernes stamkloster tre kilometer nedenfor Assisi, hvor han levde med sin lille kommunitet. Brødrene tok imot henne i sin lille kirke Santa Maria degli Angeli med en prosesjon, brennende lys og oljegrener i hendene. Det sies at Frans på stående fot mottok hennes klosterløfte og klippet håret av henne. …»

Vi som lever et liv på mange måter like bekymringsløst som disse to ungdommene – som levde en fattigere tidsalder, men i svært rike familier – på 1200-tallet, gjør vel i å lære av deres radikale eksempel, og forsøke å leve mer for Gud og våre medmennesker enn for oss selv.

Korea-martyrene, og Uganda- og Vietnam-martyrene

Katolsk, Liturgi /

Jeg er tilbake på kontoret etter ferien og sitter nå og skriver et stykke til neste nummer av vår menighets Hallvardsvaka. Jeg skriver til hvert nummer om aktuelle helgener, og har denne gangen valgt å skrive om de 103 martyrene fra Korea som Kirken minnes hvert år 20. september – pluss også litt om de andre nye nasjonalmartyrene; Uganda- og Vietnam-martyrene. Slik leser vi på katolsk.no om Korea-martyrene:

Andreas Kim Taegon eller Tae-Gon (fra Taegu-området) (1821-46) har fått æren av å stå som den første av to navngitte martyrene i den romerske universalkalenderen. I forfølgelsen i 1839 ble Kims far Ignatius Kim Che-jun halshogd. Andreas ble presteviet i 1845 som den første koreaneren.

Martyrene var biskoper og prester blant de koreanske martyrer som kjempet tappert for Kristus, men de fleste av dem var legfolk, kvinner og menn, gifte og ugifte, gammel og ung, fattige og rike, bønder og adelsmenn. …

Blant martyrene ble 103 utvalgt som representanter for dem alle. Ingen av de tidlige martyrene var med, alle de kanoniserte døde i forfølgelsene mellom 1839 og 1846 og mellom 1861 og 1867. 79 av dem som døde i den førstnevnte forfølgelsen, ble saligkåret i juli 1925 av pave Pius XI, mens 24 martyrer fra den siste forfølgelsen ble saligkåret den 6. oktober 1968 av pave Paul VI.

I 1984 besøkte pave Johannes Paulus for første gang Korea i forbindelse med 200-årsfesten for kristendommens innføring i landet. I Seoul-katedralen, hvor relikviene til så mange av dem ligger, kanoniserte han den 6. mai 1984 de 93 koreanerne og de 10 franske misjonærene. Ved samme anledning innviet paven også Korea til jomfru Maria. Over en million deltok i begivenheten. Ved helgenkåringen i Seoul siterte pave Johannes Paul et gammelt ord fra Oldkirken: «Martyrenes blod er Kirkens såkorn». (Tertullian)

Korea-martyrene minnes 20. september, Uganda-martyrene 3. juni og Vietnam-martyrene 24. november.

Msgr. Bux: «Benedict XVI’s Reform» – Forordet

Liturgi /

Forordet til msgr Bux’ bok er skrevet av Vittorio Messori, kjent for å ha skrevet det boklange intervjuet med kardinal Ratzinger i 1985: The Ratzinger Report: An Exclusive Interview on the State of the Church.

Han skriver i forordet at han vokste opp i en agnostisk familie, men fant troen da han var litt over 20 år, i 1964 (les om det her). Men så ble han ganske så forbløffet over hva som skjedde med liturgien rett etter at han selv fant Kirken:

… I caught the tail-end of history. Only a few months later, I would find the altars reversed and some new kitschy piece of junk made of aluminum or plastic brought in to replace the “triumphalism” of the old altars, often signed by masters, adorned with gold and precious marble. But already for some time I had seen—with surprise, in my neophyte innocence—guitars in the place of organs, the jeans of the assistant pastor showing underneath robes that were intended to give the appearance of “poverty”, “social” preaching, perhaps with some discussion, the abolition of what they called “devotional accretions”, such as making the Sign of the Cross with holy water, kneelers, candles, incense. I even witnessed the occasional disappearance of statues of popular saints; the confessionals, too, were removed, and some, as became the fashion, were transformed into liquor cabinets in designer houses.

Everything was done by clerics, who were incessantly talking about “democracy in the Church”, affirming that this was reclaimed by a “People of God”, whom no one, however, had bothered to consult. ….

Before judging its merits, let me repeat, it must be said that this reform came down from the clergy; the decision was handed down to the “People of God” from above, being thought out, realized, and imposed on those who had not asked for it or who had accepted it only reluctantly. There were some among the disoriented faithful who “voted with their feet”, that is to say, they decided to do other things on Sunday rather than attend a liturgy they felt was no longer theirs.

But, as a novice in Catholic matters, there was another reason for my stupor. Not having had particular religious interests “previously”, and being a stranger to the life of the Church, I knew that the Second Vatican Council was in progress from some newspaper headlines but did not bother to read the articles. So I knew nothing about the work and the long debates, with clashes between opposing schools, that led to Sacrosanctum concilium, the Constitution on the Liturgy, which was, among other things, the first document produced by those deliberations. Along with the other conciliar acts, I read the text “afterward”, when faith had suddenly irrupted into my life. I read it, and, as I said, I was left surprised: the revolution I saw in ecclesial practice did not seem to have much to do with the prudent reformism recommended by the Council fathers. ….

In short, I could not put the contrasts together: the fanatics of the ecclesial democracy were undemocratic: imposing their own ideas on the “People of God” without concern for what the “People” thought, isolating and ridiculing the dissidents. And the fanatics of “fidelity to the Council”—and they were almost always the same people—did not do what the Council said to do or even did what it recommended not to do.

Decades have passed since then, and what has taken place in the meantime is well known by those who follow the life of the Church. Well, what troubled many often saddened me, too, but it did not, as I said at the beginning, touch my confidence in the Church. It has not touched that confidence because the abuses, the misunderstandings, the exaggerations, the pastoral mistakes were those, as is always the case, of the sons of the Church, not of the Church herself. …. The conciliar document on the liturgy — the real one, not the mythical one — is an exhortation to reform (Ecclesia semper reformanda), but there is no revolutionary tone in it, insofar as it finds its inspiration in the considered and, at the same time, open teaching of that great pope who was Pius XII. After Scripture, Pius XII is the most cited source (more than two hundred references) of Vatican II, which, according to the black legend, intended to oppose the very Church he represented. ….

It was, in other words, a confidence that times would come like those described—with obligatory realism but also with great hope—by Father Nicola Bux in this book. The recent past has been what it has been; the damage has been massive; some of the rearguard of the old ideologies of “progressivism” still boldly proclaim their slogans; but nothing is lost, because the principles are very clear; they have not been scratched. The problem is certainly not the Council but, if anything, its deformation: the way out of the crisis is in returning to the letter, and to the spirit, of its documents. The author of the pages that follow reminds us that there is work to be done to help many minds that—perhaps without even knowing it—have been led astray. We must help them recover what the Germans call die katholische Weltanschauung, the Catholic world view. It is not by chance that I use the German, as everyone knows where that Shepherd comes from who did not expect that ascension to the papacy to be woven into his story as a patient and “humble worker in the vineyard of the Lord”. If I put the reference to patience in italics, it is because it is one of the interpretive keys to the magisterium of Benedict XVI, as this book will also underscore. …

Msgr. Bux: «Benedict XVI’s Reform» – Innholdsfortegnelsen

Liturgi /

Jeg skrev for noen dager siden om msgr. Nicola Bux’ bok om liturgien: Benedict XVI’s Reform. The Liturgy between Innovation and Tradition. Nå har jeg lest halvveis gjennom den, og kommer de neste dagene til å presentere noe av innholdet. Første selve innholdsfortegnelsen:

I. THE SACRED AND DIVINE LITURGY
The Liturgy: The Place Where God Meets Man
The Liturgy: “Heaven on Earth”
Rediscovering the Courage for the Sacred
Signs Evoke and Point to the Mystery
The Importance of Tradition
The Liturgy as Rule of Faith

II. THE ONE TO WHOM WE DRAW NEAR IN DIVINE WORSHIP
Looking upon the Crucified Lord Orients Worship and the Heart
The Eucharist as Essence of Christian Worship
In Him We Have Been Made One
Christ Is the True Celebrant

III. THE BATTLE OVER LITURGICAL REFORM
The Liturgy Must Be Understood Again in Every Generation
The Reform Proposed by the Council and Its Implementation
Paul VI’s Corrections

IV. THE POPE CALLS A CEASE-FIRE
The Motu Proprio’s Key Doctrinal and Disciplinary Points
A Little History
Misinterpretations of the Papal Action

V. THE ECCLESIAL CRISIS AND THE DISINTEGRATION OF THE LITURGY
Ecclesial and Liturgical Continuity
The Missal of Pius V Was Not Abrogated
Two Theories Originating from Biblicism

VI. HOW TO ENCOUNTER THE MYSTERY
The Priestly Service
The Participation of the Faithful
Looking upon the Cross
The Sacrality of the Church Building

VII. A NEW LITURGICAL MOVEMENT
Liturgical Formation
Translations and the Case of the Pro Multis
The Council, Latin, and Gregorian Chant
With the Patience of Love

Den hellige Bonaventura – 1221-1274

Katolsk, Liturgi /

I dag, 14. juli, feires den hellige Bonaventura i den tradisjonelle kalenderen, men i 1970 ble han flyttet én dag, til 15. juni – og feires ikke i år siden det er søndag. I de tradisjonelle tidebønnene leste jeg i dag følgende om Bonaventura til Matutin:

Born at Bagnorea in Tuscany, Bonaventure entered the Order of St. Francis of Assisi as a young man. Here he gave himself to study, and made such progress under his teacher. Alexander of Hales, that after seven years he publicly interpreted the book of Sentences at Paris, and gained the highest praise. He was a man of the greatest sweetness and humility, with a most ardent devotion to the Passion of Christ the Lord. When he was only thirty-five he was made Minister General of the whole Order. He carried out this office so prudently that he gained fame not only for his learning and holiness, but also for his diplomacy and skill. Because of this fame, Pope Gregory X made him Cardinal Bishop of Albano. He wrote many very learned works, not the least of which were his commentaries on the four books of the Sentences. He died at Lyons while the Council was in progress, at the age of forty-three. He was enrolled among the Saints by Sixtus IV, and Sixtus V gave him the title of Seraphic Doctor.

Katolsk.no skriver også grundig om den hellige Bonaventura, bl.a. dette:

Den intellektuelle Bonaventura understreket at en tåpes kjærlighet og kunnskap om Gud kunne være langt større enn menneskelig visdom. Som teolog var han mer augustinsk enn aristotelisk som Thomas, han understreket viktigheten av en følelsesmessig mer enn en rent rasjonell tilnærming til de guddommelige mysterier. Hovedtrekkene ved Bonaventuras teologiske tenkning finnes i hans kommentar til Peter Lombards «Sentenser» (Sententiae in IV Libris Distinctae) (Commentaria in Quatuor libros sententiarum Magistri Petri Lombardi) (1250-54), som dekker hele feltet av skolastisk teologi.

Mens han ofte var enig med Thomas i mange konklusjoner, var det også områder der de var uenige, blant annet Bonaventuras påstand om at verdens skapelse med tiden kunne bevises av menneskelig fornuft. Da Thomas en gang besøkte Bonaventura og ba om å få se det biblioteket som hadde sine store kunnskaper fra, trakk han et forheng til side og pekte på krusifikset: «Jeg studerer bare den korsfestede, Jesus Kristus». …

Den hellige Benedikt av Nursia (480-547)

Katolsk, Liturgi, Paven /


I dag feires den hellige Benedikt (i den nye kalenderen); og i Europa feires han som fest, siden han i 1964 ble utropt til vernehelgen for hele Europa. I dagens messe hørte vi om to passende temaer for Benedikt; om visdom og om fattigdom.

Første lesning Ordsp 2, 1-9
Min sønn, ta imot mine ord, og ta vare på mine bud, så du lytter til visdommen og prøver å forstå med hele ditt sinn. Ja, bare kall på forstanden, og rop med høy røst etter innsikt. Let etter den som om det var sølv, grundig som når en graver etter skatter. Da skal du skjønne hva gudsfrykt er, og vinne kjennskap til Gud. For det er Herren som gir visdom, kunnskap og innsikt går ut fra hans munn. Han lar de rettsindige ha fremgang og er et skjold for dem som er hel i sin ferd. Han verner de stier hvor retten rår, og vokter veien for sine fromme. Da skal du skjønne deg på rettferd og rett, på rettsinn og all god fremferd.

Ecangelium Matt 19, 27-29
På den tid tok Peter til orde og sa til Jesus: «Men vi, vi har forlatt alt og fulgt deg. Hva får vi så igjen for det?» Jesus svarte: «Dette skal dere vite: Når tiden for verdens gjenfødelse kommer, når Menneskesønnen troner i sin herlighet – da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner, som dommere over Israels tolv stammer. Og hver og en som har forlatt sitt hjem, sine søsken, sin mor og far, sine barn eller sine marker for mitt navns skyld, – han skal få det mangedobbelt igjen, og det evige liv i eie.»

Under sin første onsdagsaudiens som pave – 27. april 2005 – forklarte pave Benedikt hvorfor han valgte navnet Benedikt. Se og hør videoen under.

Katolsk.no skriver grundig om den hellige Benedikt, bl.a. forklarer de hvorfor han nå feires 11. juli, og ikke 21. mars, som tidligere:

I den gamle kalenderen var Benedikts minnedag dødsdagen 21. mars, mens 11. juli er dagen for overføringen av helgenens relikvier til Frankrike, Benedicti translatio. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble hans minnedag i Universalkirken også flyttet til 11. juli for at den ikke skal falle i fastetiden. Dagen er fest i Europa, som Benedikt er skytshelgen for. I Frankrike feires han også 4. desember, og i Østkirken feires han den 14. mars. Hans minnedag 21. mars er avmerket på den norske primstaven.

Msgr. Andrew Wadsworth om liturgien – del 4

Liturgi, Teologi /

Msgr. Andrew Wadsworth avslutter sitt foredrag med å sitere pave Benedikt som sier at «mye mer må gjøres for å fornye liturgien», og Wadsworth kommer så med en del konkrete forslag:

– A sense of reverence for the text: the unity of the Roman Rite is now essentially a textual unity. The Church permits a certain latitude in the interpretation of the norms that govern the celebration of the liturgy and hence our unity is essentially textual: we use the same prayers and meditate on the same Scriptures. This is more clearly evident now with a single English text for universal use.

– A greater willingness to heed Sacrosanctum concilium rather than continual recourse to the rather nebulous concept of the ‘spirit of the Council’ which generally attempts to legitimize liturgical abuses rather than correct them. Currently, these teachings are more likely to be evidenced in a well prepared presentation of the Extraordinary Form than in most Ordinary Form celebrations.

It need not be so.
– In relation to both forms of the Roman Rite, a careful attention to the demands of the calendar and the norms which govern the celebration of the liturgy, not assuming that it is possible or acceptable to depart from these norms.
– A re-reading of the encyclical Mediator Dei of Pope Pius XII in conjunction with more recent Magisterial documents. In this way, the light of tradition might be perceived to shine on all our liturgical celebrations.
– The widespread cultivation of a dignified and reverent liturgy that evidences careful preparation and respect for its constituent elements in accordance with the liturgical norms.
– A recovery of the Latin tradition of the Roman Rite that enables us to continue to present elements of our liturgical patrimony from the earliest centuries with understanding. This necessarily requires a far more enthusiastic and widespread commitment to the teaching and learning of Latin in order that the linguistic culture required for interpreting our texts and chants may be more widely experienced and our patrimony enjoy a wider constituency.
– We should seek to see the exclusion of all music from the Liturgy which does not a ‘liturgical voice’, regardless of style.
– The exclusion from the liturgy of music which only expresses secular culture and which is ill-suited to the demands of the liturgy. A renaissance of interest in and use of chant in both Latin and English as a recognition that this form of music should enjoy ‘first place’ in our liturgy and all other musical forms are suitable for liturgical use to the extent that they share in the characteristics of chant.
– An avoidance of the idea that music is the sole consideration in the liturgy, the music is a vehicle for the liturgy not the other way around!
– A commitment to the celebration and teaching of the ars celebrandi of both forms of the Roman Rite, so that all priests can perceive more readily how the light of tradition shines on our liturgical life and how this might be communicated more effectively to our people.
– A clearer distinction between devotions, non-liturgical forms of prayer and the Sacred Liturgy. A lack of any proper liturgical sense has led to a proliferation of devotions as an alternative vehicle for popular fervour. This was a widespread criticism of the liturgy before the Council and we now have to ask ourselves why the same lacuna has been identified in the newer liturgical forms.
– A far greater commitment to silence before, during and after the Liturgy is needed.

Om «Benedikt XVIs reform»

Katolsk, Liturgi, Paven /

Denne boken av p Nicola Bux ble utgitt på italiensk i 2008, og nå nylig (21. juni) kom den på engelsk, på Ignatius Press i USA, og i dag kjøpte jeg den som Kindle bok fra Amazon. jeg har lest det interessante forordet av Vittorio Messori, og så vidt fått tid til å begynne på innholdet. … Fortsettelse følger …

Amazon beskriver boken på følgende måte:

When Benedict XVI reestablished the celebration of the older Latin Mass, voices of protest rose up from many sides. The widespread fear was-and is-that the Pope had revealed himself as the reactionary defender of tradition that many have accused him of being since he was the prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith, the former Holy Office.

Defenders of Benedict XVI have responded to these objections by explaining that the use of the Tridentine Rite is not a «step backward» to pre-Vatican II times, but rather a step forward. Now the Church can see what the older rite offered in terms of beauty, reverence, and meaning and perhaps desire more of those elements in the ordinary form of the Mass.

A professor of theology and liturgy, the author of this book explains the motives behind the Pope’s decision to allow two forms of the Mass. He does this by turning to the Pope’s own theological and liturgical writings, but he also draws from his experiences on various Church commissions and in offices of the Roman Curia.

The author also brings to his subject an astute understanding of current social and spiritual trends both inside and outside the Church. Sensitive to modern man’s hunger for the sacred, he desires with Pope Benedict XVI that the Mass be first and foremost a place of encounter with the living God.

Msgr. Andrew Wadsworth om liturgien – del 3

Liturgi, Teologi /

Msgr. Andrew Wadsworth sier videre i sitt foredrag om liturgien at den viktige «deltakelsen» i liturgien ikke er det samme som ytre aktiviteter – og han nevner som et eksempel til skrekk og advarsel hovedmessen ved den Eukaristiske kongressen i Dublin nylig:

The Holy Father then went on to say that: 4. “not infrequently, the revision of liturgical forms has remained at an external level, and «active participation» has been confused with external activity”

In my view, this is the very crux of the matter and I would like to illustrate it with reference to the Mass at which Pope Benedict’s remarks were heard – the closing Mass of the recent Eucharistic Congress in Dublin. The improvements in liturgical culture and particularly the improvements in liturgical music, that have become increasingly evident throughout this papacy, particularly in large-scale celebrations were sadly almost entirely absent from this occasion, giving the event a sort of ‘eighties’ feel to it. More specifically:

– the entire liturgy had a ‘performance’ quality to it, with the assembly as the principal focus. This was borne out by the fact that musicial items were frequently greeted with applause.

– There was a frequent disregard for the provisions of the GIRM. This was particularly evident with reference to music:

+ None of the antiphons of the proper were sung for the entrance, offertory and communion processions (cf GIRM #40)

+ Gregorian Chant was conspicuous by its absence (cf GIRM #41). None of the Missal chants was used for the people’s parts of the Order of Mass (with the single exceptions of the gospel and preface dialogues), even though the liturgy was predominantly in English and these chants would have been known by most people present.

+ In the Profession of Faith, after the Cardinal celebrant had intoned Credo III, lectors read the Apostles’ Creed (which has a different intonation to the Nicene Creed) in a variety of languages, spoken paragraphs were punctuated by the sung response ‘Credo, Amen!” This is not recognizably one of the modes for the Creed described in the GIRM (cf GIRM #48).

+ Much music did not ‘correspond to the spirit of the liturgical action’ [GIRM #41] such as the celebrity spot during the distribution of Holy Communion of 3 clerical tenors, ‘The Priests’, singing the impossibly sentimental song “May the road rise up to meet you”. I feel like asking, just what is wrong with the Communion antiphon and psalm?

+ Despite the international character of the occasion, the use of Latin in the people’s sung parts was almost non-existant (cf GIRM #41).

The depressing cumulative effect of the disregard for all these principles in a major liturgy, celebrated by a papal legate, and broadcast throughout the world, is hard to underestimate. If I were given to conspiracy theories, I would almost feel persuaded that this was a deliberately calculated attempt to broadcast a different message and to oppose the better liturgical spirit of recent times. But surely it cannot be so?

Msgr. Andrew Wadsworth om liturgien – del 2

Liturgi, Teologi /

Msgr. Andrew Wadsworth referer videre til pave Bendikts hilsen til den Eukaristiske konferansen i Dublin. Paven vurderer liturgiforandringene fra 1970, og monsignoren legger til hva han selv syns har vært mislykket:

2. «a great deal has been achieved» and
3. «it is equally clear that there have been many misunderstandings and irregularities»

– A sense of the communion of the Church has become limited to local communities that are in many ways self-selecting – many Catholics have a poor understanding of what it means to belong to the Universal Church but a highly developed understanding of what it means to belong to a self-selecting parish community of people like themselves.

– Any notion of the shape of the Liturgical year has been greatly lessened by an ironing-out of those features which characterized the distinctive seasons of the year.

– The universal tendency to ignore sung propers and to substitute non-liturgical alternatives. …

– The frequent tendency to gloss or paraphrase the liturgical texts, supplying continuous commentary, has contributed to an improvised or spontaneous character in much liturgical celebration. …

– The liturgy often seems to have the quality of a performance with the priest and liturgical ministers cast in the roles of performers and behaving accordingly. Consequently, congregations are often expecting to be ‘entertained’ rather as spectators might be at a theatre.

– The manner of the distribution and reception of Holy Communion (including the appropriateness of one’s reception of Communion at a particular Mass) has led to a casual disregard for this great Sacrament. …

– The appalling banality of much liturgical music and the lack of any true liturgical spirit in the use of music in the liturgy has been a primary generating force in anti-liturgical culture.

Msgr. Andrew Wadsworth om liturgien – del 1

Liturgi, Teologi /

Jeg nevnte for et par dager siden at Msgr. Andrew Wadsworth holdt et foredrag kalt: «The Reform of the Roman Rite». Han begynner dette foredraget med å sitere fra et budskap pave Benedikt kom med til den nylig avholdte Eukaristiske konferansen i Dublin, Irland:

«The Congress also occurs at a time when the Church throughout the world is preparing to celebrate the Year of Faith to mark the fiftieth anniversary of the start of the Second Vatican Council, an event which launched the most extensive renewal of the Roman Rite ever known. Based upon a deepening appreciation of the sources of the liturgy, the Council promoted the full and active participation of the faithful in the Eucharistic sacrifice. At our distance today from the Council Fathers’ expressed desires regarding liturgical renewal, and in the light of the universal Church’s experience in the intervening period, it is clear that a great deal has been achieved; but it is equally clear that there have been many misunderstandings and irregularities. The renewal of external forms, desired by the Council Fathers, was intended to make it easier to enter into the inner depth of the mystery. Its true purpose was to lead people to a personal encounter with the Lord, present in the Eucharist, and thus with the living God, so that through this contact with Christ’s love, the love of his brothers and sisters for one another might also grow. Yet not infrequently, the revision of liturgical forms has remained at an external level, and «active participation» has been confused with external activity. Hence much still remains to be done on the path of real liturgical renewal.»

Etter å ha sitert dette, kommenterer Msgr Wadsworth flere ting i pavens budskap, og begynner slik (ved å spørre om liturgiomveltningene virkelig bygget på en korrekt forståelse av liturgihostoien):

1. “the Second Vatican Council, an event which launched the most extensive renewal of the Roman Rite ever known”

Very few people could have foreseen the wholesale revision of the liturgy which would come in the wake of the Second Vatican Council and certainly few could foresee that the unifying experience of a Latin liturgy would become entirely alien to most Catholics born in the last third of the twentieth century. The unchangeable nature of this characteristic of the Liturgy was a view largely shared by Blessed John Henry Newman, … …

The factors which fed into the liturgical reform after the Council were complex and in some ways, not entirely contemporary. I think we must admit that until relatively recently there has been very little scholarship that is able to accurately identify the sources of the liturgical reform. In some cases, the scholarly opinions upon which some decisions were based does not stand the test of time. We must hope that scholarly commentary which unravels some of the mystery surrounding the making of the new liturgy becomes more readily available in the near future.

Whether or not we have any scholarly insight, many of us have lived in the Church through this period and have thereby accumulated a vast reservoir of experiences which for good or ill shape our perceptions in relation to the liturgy and guide our expectations when we consider what we would hope to find when we come to worship God in the liturgy. While there is a sort of commonality to these observations across a wide spectrum of liturgical preference, it goes without saying that whether something is considered desirable or not will largely depend on your view of what the liturgy is meant to achieve. I have come to the view that there is little agreement in this important matter and many people proceed on what is essentially a privatized view of something which is by definition common property.

Om man vil, kan man under høre pave Benedikts budskap til den Eukaristiske konferansen i Dublin, som Msgr Wadsworth siterer utdrag fra.

Hvordan har utviklingen av den tradisjonelle messen vært de siste fem år?

Liturgi, TLM /

Jeg skrev tidligere i dag om at det er fem år siden pave Benedikts motu proprio om den tradisjonelle messen ble offentliggjort, og mange spør kanskje seg selv hva som har skjedd siden den tid. I Norge har det skjedd noe, men ikke veldig mye. Vi er tre bispedømmeprester (alle norske) som feirer den tradisjonelle messen noenlunde ofte. Selv feirer jeg TLM offentlig to ganger hver måned og en privatmesse hver uke. De offentlige messene i St Joseph kunne gjerne vært bedre besøkt (og her er det en oppfordring til lekfolket), men det hadde selvfølgelig vært mye bedre om denne messen kunne blitt feiret hver søndag og på et bedre tidspunkt (enn kl 19.00). Disse to praktiske spørsmålene nevnte jeg for bispen for noen få uker siden. Han skulle se på det, sa han – og så får vi se hva som skjer.

Bloggen Rorate cæli har et innlegg i dag, der de ber leserne fortelle hvordan pave Benedikts brev (og vilje) er blitt implementert der de bor: «Tell us if and how the motu proprio Summorum Pontificum, of Pope Benedict XVI, has been applied in your diocese and changed your Catholic life. You do not have to identify your diocese, if you do not wish to do so (in this case, please identify at least your country).» Dette er litt skuffende lesning, må man innrømme, men det skjer i alle fall en langsom forbedring mange steder.

FSSP får en ny (flott) kirke i Fribourg

Katolsk, Liturgi, TLM /

Jeg leste hos Rorate cæli i går: «The Swiss Catholic news agency APIC reported yesterday that Bishop Charles Morerod OP of the Diocese of Lausanne, Geneva and Fribourg has decided to entrust the pastoral care of the Basilica of Our Lady (Basilique de Notre-Dame) in Fribourg to the FSSP, starting September 2012.»

Det er en god nyhet, for det er vanskelig å få folk til å komme i messer om man ikke har en fast tid og et fast (og godt) sted å tilby, og FSSP måtte i Fribourg tidligere bruke flere ulike kirker – som også hadde andre brukere, slik at det var mange hensyn å ta. Og det er ekstra hyggelig å lese om nyheter (i fremmede land) som man selv også har litt ekstra kjenneskap til. De to bildene av den aktuelle kirken i Fribourg har jeg nemlig tatt selv, i mars i år, da jeg var der for å snakke med FSSP’s leder, Fr. Berg. Og dagen før jeg traff ham, hadde han hatt sin første samtale med biskop Morerod – en dominikaner flere av oss møtte i Oslo ikke lenge før han ble utnevnt til biskop.

Bildet under viser koret i kirken ganske tydelig; det er ikke mye arbeid å flytte det upassende bordet og de upassende stolene, så høyalteret kan brukes slik det var tenkt.

Under et bilde av meg selv samme dag i Fribourg – utenfor en av nabokirkene.

Festen for vår Herres Jesu Kristi hellige blod – 1. juli

Liturgi, TLM /

I den tradisjonelle kalender feires 1. juli alltid festen for vår Herres Jesu Kristi hellige blod, også når dagen faller på en søndag. I dagens messe brukes bl.a. følgende tekster:

Inngangsvers, Joh.åp. 5,9-10: «Herre, med ditt blod har du frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner.Til et kongerike har du gjort dem.»

Graduale, 1. Joh. brev 5, 6-8: «Han er den som kom med vann og med blod, Jesus Kristus – ikke bare med vannet, men med vannet og blodet. .. For det er tre som vitner: Ånden og vannet og blodet, og disse tre samstemmer.»

Evangelium, Joh. 19, 30-35: «Da Jesus hadde fått eddikvinen, sa han: Det er fullbrakt! Så bøyde han hodet og oppgav sin ånd. Det var helgaften, og de døde måtte ikke bli hengende på korset over sabbaten, for denne sabbaten var en stor høytidsdag. Jødene bad derfor Pilatus om at bena måtte brytes på dem, og likene bli tatt ned. Soldatene kom da og brøt bena først på den ene og så på den andre som var blitt korsfestet sammen med Jesus. Da de kom til Jesus, så de at han alt var død, og de brøt ikke hans ben. Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. Og den som har sett det, han har vitnet om det, og hans vitnesbyrd er sant.»

Til matutin er de tre første lesningene tatt fra Hebreerbrevet – lesning 4-6 fra en preken av Johannes Krysostomos, og lesning 7-9 fra Augustin. Her er de første tre leningene:

Heb 9:11-15
Men Kristus er kommet som øversteprest for de frelsesgoder som vi nå har. Han har gått igjennom det teltet som er større og mer fullkomment, og som ikke er laget av menneskehånd, det vil si: som ikke hører denne skapte verden til. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og således vant han en evig forløsning. Riktignok er det slik at blodet av bukker og okser gjør hellig og ren i det ytre, likeså vann med asken av en kvige, når det blir stenket på dem som er blitt urene. Hvor mye mer skal da ikke Kristi blod rense vår samvittighet fra døde gjerninger, så vi kan tjene den levende Gud. Kristus har jo i kraft av en evig Ånd båret seg selv fram som et lyteløst offer for Gud. Så er da Kristus mellommann for en ny pakt. Han døde, og det ble til forløsning fra overtredelsene under den første pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arv som var lovt.

Heb 9:16-22
Det er med pakten som med et testamente: det må godtgjøres at den som har opprettet det, er død. Først når han er død, er det gyldig; det trer ikke i kraft så lenge han lever. Derfor ble heller ikke den første pakt innviet uten blod. Da Moses hadde kunngjort for hele folket alle budene som står i loven, tok han blodet av kalvene og bukkene sammen med vann, skarlagenrød ull og isop, stenket så blodet både på bokrullen og på hele folket og sa: «Dette er blodet for den pakten som Gud har fastsatt for dere.» Like ens stenket han blod på teltet og på alle de kar som ble brukt under gudstjenesten. Etter loven blir jo nesten alle ting renset med blod, og synd blir ikke tilgitt uten at blod blir utøst.

Heb 10:19-24
Så kan vi da, brødre, i kraft av Jesu blod med frimodighet tre inn i helligdommen. Han har innviet en ny og levende vei for oss dit inn gjennom forhenget, det vil si hans jordiske legeme. Når vi har så stor en prest over Guds hus, så la oss tre fram med oppriktig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset for vond samvittighet og legemet badet i rent vann. La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp; for han som gav løftet, er trofast. La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.

Alle bibeltekster her er fra Bibelselskapets utgave 1978/85.

De troende assisterer presten under messen – og er på samme side av alteret som ham

Liturgi /

Noen steder har katolikker opplevd at presten har bedt barn komme opp og stå sammen med ham ved alteret under den eukaristiske bønn, men selv om dette er forbudt, viser det noe som kan hjelpe oss å forstå hva som skjer i messen, når de troende assisterer presten under hans frembærelse av det aukaristsike offeret. Det kan vi lese her på nettstedet praythemass.org:

… I would like to dwell more on this point, for it seems to be an attempted solution to a pastoral problem, namely that the people in the congregation (at least in the priest’s estimation) see themselves as merely watching the priest, as separated from him, perhaps even as isolated from him by the intervention of the altar itself. The attempted solution in the scenario I have described lies in re-locating and re-orienting the selected members of the congregation so that they are on the same side of the altar as the priest and facing in the same direction as him.

In a Mass celebrated ad orientem, the problem disappears, since the entire congregation is situated “behind the altar.” They all stand together with the priest. They are all associated with him as he offers the Eucharistic Sacrifice in the person of Christ. The interior and spiritual orientation of the Mass is reflected in and bolstered by the physical posture of the priest and people.

People commonly refer to ad orientem worship as “the priest with his back to the people.” This characterization, while literally correct, presumes a view of the Mass that has already reduced the congregation to being only an audience. The deacon also stands and kneels behind the priest, but no one speaks of “the priest with his back to the deacon.” Why would they? After all, the deacon is standing there with the priest, and he has his own proper role. If, as Catholic doctrine demands, we begin with an affirmation that the congregation offers the Mass through and with the priest, that they are fundamentally associated with the action of Christ through the priest and have their own proper role, we would hardly be tempted to say that the priest stands “with his back to the people.” We may as well say that the people in the first pew stand with their backs to the people in the second pew. Rather, we would naturally say that the people face the altar together with the priest. They all face the same direction, since they are all engaged in the same sacred action. …

Mer om messen som offer og måltid

Liturgi /

NLM-bloggen nevnte for noen dager siden at den femte Fota internasjonale liturgiske konferansen arrangeres i Cork City, Irland fra 7. til 9. juli 2012. Lesere av denne bloggen vil vite at jeg ser på spørsmålet om messen som et offer er et av de viktigste liturgiske spørsmålene i vår tid; både messen og prestenes identitet avhenger av en riktig forståelse av dette. Om konferansens tema sies det bl.a.:

The theme of Fota V is “Celebrating the Eucharist: Sacrifice and Communion.” The subject continues liturgical and theological reflection on the Eucharist in the wake of the 50th. International Eucharist Congress held in Dublin under the title The Eucharist: Communion with Christ and with one another. The importance of that reflection for ecclesial renewal was strongly emphasized by Pope Benedict XVI in his message to the Dublin Congress. …

The basis for this year’s reflection is a paper entitled The ‘Basic Structure’ (Grundgestalt) of the Eucharistic Celebration According to Joseph Ratzinger, delivered at last year’s Conference by Professor Dr. Manfred Hauke of Lugano who drew attention to the debate between Franz Seraph Renz (1884–1916) and his student Franz Sales Wieland (1877–1957) of Augsburg who insisted that the Eucharist was essentially and meal, and the counter challenge of the Innsbruck dogmatic theologian, Emil Dorsch SJ (1867–1934), who asserted the essentially sacrificial nature of the Eucharist. This debate forms the theological background to the discussion, in its stricter sense, on the topic of the Eucharist as sacrifice or meal, which began in 1939 with some reflections by Romano Guardini, and culminated in the 1980s with the contributions of Joseph Ratzinger and Walter Kasper.

The most important contribution of Joseph Ratzinger to this debate is an article, published in 1977, in the German edition of the journal Communio . This article, supplemented by two addenda, was subsequently published in his book The Feast of faith (1981), and now appears as part of the collected works of Joseph Ratzinger (in German), in volume eleven dedicated to the theology of the liturgy (2008). The importance of this contribution is evident in the remark of Ratzinger that: “[with] the concept of form or structure [Gestalt], a hitherto unknown category entered the theological dialogue, clearly recognizable as a power for reform. Indeed, it can be said that it was this category that gave birth to liturgical scholarship in the modern sense.”

Professor Hauke points out that the core of the discussion revolves around Guardini’s idea that ‘structure’ (or ‘form/figure/shape’, in German Gestalt) and ‘content’ (Gehalt) are entirely different things: thus the Holy Mass in its ‘structure’ is a meal, but its ‘content’ is a sacrifice. This divergence between liturgical structure and dogmatic content, according to Ratzinger: “must be regarded as the central problem of the liturgical reform. Failure to deal with it has resulted in a great many of the individual problems that have since preoccupied us.”

Professor Dr. Hauke vil også i år holde et foredran om «the question of the systematical discussion on the “essence” of Eucharistic Sacrifice».

Den hellige Augustin skriver om Johannes døperen

Liturgi /

I dagens (tradisjonelle) tidebønner leser vi slik i matutins 4., 5. og 6. lesning:

Reading 4
From the Sermons of St Augustin, Bishop of Hippo. 20th on the Saints.
Outside the most holy Birthday of the Lord, we find celebrated in the Gospel the birth of only one other, namely, that of the blessed Baptist, John. As regardeth all others among God’s holy and chosen ones we know that that day is observed whereon, with their work finished, and the world conquered and finally trampled down, they were born from this into a better life, even one of everlasting blessedness. In others is honoured the crowning of the struggle on their last day of dying life, but in John is honoured the first day; in him the very beginning is found hallowed. And the reason of this is, without doubt, because he was sent from God to bear witness to the coming of the Light, lest when It came It might take the darkness by surprise, and the darkness might not comprehend It. Now, John was a figure of the Old Testament, and showed in his own person a typical embodiment of the Law; and therefore John heralded beforehand the coming of the Saviour, even as the Law was our schoolmaster to bring us to the grace of Christ. (Gal. iii. 24.)

Reading 5
But as touching this, that he prophesied while yet in the hidden depths of his mother’s womb, and while himself lightless bore testimony to the truth, we are to understand it as a figure how that while himself wrapped round with the veil and carnal ordinances of the letter, he by the spirit preached unto the world a Redeemer, and testified that Jesus is our Lord even while for himself, working under the law, the birth of the new dispensation was still in the womb of the future, and not come to day. The Jews were estranged from the womb, that is from the Law, that womb heavy with the Christ That was to be; they went astray from the belly, speaking lies, (Ps. lvii. 4) and therefore John came for a witness, to bear witness of the Light, that all men through him might believe. (John i. 7)

Reading 6
But as for this, that when John had heard in the prison the works of Christ, he sent two of his disciples Matth. xi. 2 this is the Law sending to the Gospel. For John here was a figure of the Law, imprisoned in ignorance, lying in the dark, and in a hidden place, and he was fettered through Jewish misunderstanding within the bonds of the letter. But of him was it said, as is written in the Blessed Evangelist He was a burning and a shining light that is to say, that, when the whole world was wrapt in the night of ignorance, this Saint was kindled by the fire of the Holy Ghost, to show before men the light of salvation, and at the hour of the thickest darkness of sin, appeared like a bright morning star to herald the rising of that Sun so right gloriously radiant, the Son of righteousness, Christ our Lord. And this is why John said of himself: I am the voice of one crying in the wilderness, Make straight the way of the Lord. (John i. 15)

Skroll til toppen