Bloggen Rorate cæli påpeker at det man i dag vanligvis kaller den tradisjonelle latinske messen ble promulgert for akkurat 50 år siden i dag, 23. juni 1962. Pave Johannes XXIII hadde da, sammen med sine medarbeidere, gjort noen små forandringer i messen, slik pave Pius XII også hadde gjort på 50-tallet.
Jeg feirer selv denne messen kommende søndag kl 19.00.
En prest skriver om hvor nyttig og viktig kommunionsbenken/ alterringen kan være (tips fra Father Z.):
«295. The sanctuary is the place where the altar stands, where the word of God is proclaimed, and where the priest, the deacon, and the other ministers exercise their offices. It should suitably be marked off from the body of the church either by its being somewhat elevated or by a particular structure and ornamentation». – General Instruction of the Roman Missal
Here the Church requires that the sanctuary be marked off, calling for, yes, even now, a particular structure; in other words, an altar rail. The altar rail serves beautiful symbolic and considerately practical purposes within the Mass. Further, it makes basic psychological sense as well. Let me explain.
Firstly, we call it an altar rail; the name has reference to the altar. This rail can be seen as an extension of the altar. Christ becomes present on the altar and invites us to be fed at His altar via the rail. Very often the appearance of the rail matches the appearance or imitates the appearance of the altar. In churches where there is no rail, this symbolism is very diminished or completely destroyed. There is a beautiful parallel in the series of events that lead to the distribution of Holy Communion. Just as the priest goes to the altar, offers the sacrifice, and brings that Sacrament to the altar rail for the faithful, so every Christian is called to Sunday Mass, called to the altar, and, nourished by that Sacrament, is sent out to bring Christ and His gospel to the world through daily life.
Practically, the rail is a help to people, both physically and spiritually. The use of rail and the way Holy Communion is distributed with it sets a solemn pace for the reception of Holy Communion. On the part of the priest, more of his time is spent actually distributing the Blessed Sacrament and less time waiting. On the part of the person receiving, the hurried tone is removed; there is a great opportunity for quiet and prayer both a few moments before and after receiving our Lord. The rail also is a help to people in kneeling and standing back up. ….
Vatikankonsilet sa ingen ting om kommunionsbenken (eller er det lov å kalle den alterringen også på norsk, selv om dette høres luthersk ut?), og det gjorde heller ikke liturgirevisjonen i 1969, men likevel forsvant disse fra alle katolske kirker på slutten av 60-tallet. Nå er det heldigvis (håper jeg) blitt tillatt å snakke om dette igjen; vil det ikke være fint å knele (igjen) når man skal motta kommunion?
Jeg legger ut denne videoen uten kommentarer i første omgang, siden jeg fortsatt er på ferie.
Vatikanet har utgitt et dokument som forberedelse til festen for Jesu hellige hjerte, 15. juni i år, til det som hvert år er (men vel ikke er så godt kjent): «World Day of Prayer for the Sanctification of the Clergy.»
Der har de med (på s 7) en liste med 20 punkter en prest kan gå gjennom som en samvittighetsransakelse. Her er de første fem punktene, der den tradisjonelle betegnelsen (som få bruker i dag), «messens hellige offer», brukes flere ganger:
1. “It is for their sakes that I sanctify myself, so that they, too, may be sanctified by the truth” (Jn 17:19).
Do I really take holiness seriously in my priesthood? Am I convinced that the success of my priestly ministry comes from God and that, with the grace of the Holy Spirit, I have to identify myself with Christ and give my life for the salvation of the world?2. “This is my body” (Mt 26:26).
Is the Holy Sacrifice of the Mass the centre of my spiritual life? Do I prepare well to celebrate Mass? Do I devoutly celebrate the Mass? Do I make an act of thanksgiving after Mass? Is the Mass the centre of my day in giving thanks and praise to God for his blessings? Do I have recourse to his goodness? Do I make reparation for my sins and for those of all mankind?3. “Zeal for your house consumes me” (Jn2:17).
Do I celebrate the Holy Sacrifice of the Mass according to the rites and rubrics established by the Church? Do I celebrate Holy Mass with a right intention and according to the approved liturgical books? Am I attentive to the sacred species conserved in the tabernacle and careful to renew it periodically? Do I pay due attention to the sacred vessels and ensure their conservation? Do I wear in a dignified fashion all of the sacred vestments prescribed by the Church? Am I conscious that I actin persona Christi Capitis?4. “Remain in my love” (Jn 15:9).
Do I enjoy being in the presence of Christ in the Blessed Sacrament, in meditation and in silent adoration? Am I faithful to the daily visit to the Blessed Sacrament? Is the tabernacle my true treasure?5. “Explain the parable to us” (Mt 13:36).
Do I carefully make a daily meditation and try to overcome all distractionsthat separate me from God? Do I seek illumination from the Lord whom I serve? Do I assiduously meditate on the Sacred Scriptures? Do I carefully say my habitual prayers? …
Jeg måtte til det danske nettstedet Katolsk tradition for å lese denne nyheten fra Kristiansand (som ble skrevet for over to uker side). P Frode skriver:
2. Pinsedag 2012 er ”Summorum Pontificum- dagen” i St Ansgar menighet. Etter over 40 år feirer menighetens sogneprest den gamle liturgien, med kor og organist og med ministranter med lys, kors og røkelse! Den gamle messen har riktignok vært feiret flere ganger i St. Ansgar kirke de siste årene, men av gjestende prester og uten stor høytidlighet.
Fra nå av vil Den ekstraordinære form være en del av det liturgiske livet i St. Ansgar menighet og vil etter hvert finne sin faste plass i vår ”timeplan”.
Det er mitt håp at mange i menigheten vil bli glad i den ekstraordinære form. Den er verdifull i seg selv av mange grunner; Den har en lang og ubrutt tradisjon og enda eldre røtter. Den har stor en stor skjønnhet og har skapt stor kirkemusikk.
Men noe annet er like viktig; Den ekstraordinære form er også verdifull fordi den kan inspirere oss til å feire den ordinære form mer trofast mot kirkens tradisjon. Dette tror jeg også er en tanke som Pave Benedikt har.
Hvis alle katolikker blir fortrolig med den tradisjonelle liturgien, da får vi hjelp til å forstå liturgiens utvikling og dermed også til bedre å forstå hva liturgi er. Da forstår vi enda bedre hvorfor vi gjør det vi gjør uansett form.Selv om det er klare forskjeller mellom de to messebøkene er det likevel mer som er likt og jo likere de to formene feires jo tydeligere vil vi se at Kirken har bare en liturgi, selv den har flere riter og vårt rite, det romerske, har to former.
Les mer om dette på St Ansgar menighets blogg.
Bloggen PrayTell (ikke spesielt konservativ, som jeg har nevnt før) stiller et ganske direkte, interessant og dristig spørsmål om hva pave Benedikt egentlig ønsker for og mener om liturgien i Kirken i vår tid:
Pope Benedict XVI, before and since his election, has shown himself to be a critic of the liturgical reforms in the Catholic Church. What are the main targets of his criticism? To what extent is his criticism directed at local liturgists and clergy who have incorrectly implemented the official reforms? Or at Paul VI who entrusted Consilium with the reform of the official books? Or at the Second Vatican Council itself in Sacrosanctum Concilium?
Anthony Ruff, OSB
Når jeg leser innlegget (etter to dager) er det allerede kommet 100 svar på spørsmålet.
Shawn Tribe på NLM-bloggen skriver om bildet over:
It is always encouraging (never mind interesting) to hear of newly ordained diocesan priests who very quickly demonstrate their interest in the liturgical patrimony of the Church by means of the use of the more ancient liturgical books. These phenomena, if that is the right word for it, seems to rather quickly becoming more and more of a routine occurrence. For any of those who are either interested in the propagation of that patrimony, whether through the usus antiquior or through the reform of the reform, this can only be good news.
Two such examples came to my attention in the past day alone, one of which I will share with you today. In this instance, I refer you to Father Pablo Santa Maria, who was ordained to the priesthood for the Archdiocese of Vancouver on May 26th and who celebrated his first Mass according to the usus antiquior one week later.
I noen kommentarer til dette kan vi også lese:
With a many or most current seminarians reportedly enthusiastic about the EF, I suspect it won’t be too long before a first solemn high Mass is not an unusual phenomenon. But, even as a TLM devotee, I wonder whether the greater significance of this is not for the EF but for more proper and traditional celebration of the OF. …
… I agree. Up here in the greater NYCity area the OF masses at a number of churches I’ve visited are significantly more dignified, with a decidedly traditional ceremonial, Mass ad orientem, sung English or Latin Propers, instead of hymns, but with a partially sung canon becoming more widespread. … Pope Benedict and the archbishops of New York have had a profound influence in ways and in places which would have seemed unimaginable when the pope was elected in 2006.
På NLM-bloggen beskrives en ny bok fra Det anglikanske ordinariatet ganske greit og presist, slik:
… the Ordinariate will retain the usage of «traditional language» — meaning, sacral or hieratic English — in its liturgical books (or at least in this particular liturgical book, though let us hope for more of the same as things develop with the Ordinariate’s other liturgical books) and that this has been «a deliberate decision by the Holy See.»
Perhaps this exercise might eventually see others seeing the benefit of its expansion beyond the confines of the Ordinariate and into English language renderings of the texts of the Roman Missal as well (the benefits of which I have argued before, both in 2007 and 2009.)
As was already noted in March 2012, the liturgical calendar of the Ordinariate will retain the «Sundays after Trinity» and also includes Septuagesimatide, Ember Days and the ancient octave of Pentecost.
Certainly all of these elements raise again the prospect that, not only is the Ordinariate offering something of value to former Anglicans, it is also a player in the broader new liturgical movement and reform of the reform. …
En konferanse med dette temaet arrangeres kommende lørdag, 9. juni, av the Latin Mass Society i England på denne adressen: Regent Hall, 275 Oxford Street, London W1C 2DJ. Og vi leser videre:
Conference Theme: ‘The Traditional Liturgy and the Catholic Life’
Does the form of Mass we attend affect our everyday lives as Catholics? Does the Traditional Mass produce more ‘active’ Catholics in other fields of Catholic endeavour? Are the ‘liturgy wars’ simply about the Mass itself, or does our choice of Mass affect other parts of our Faith?
Come along and listen to the excellent range of speakers we have lined up for you and hear what they have to say about the challenges of living the Faith in contemporary society in the context of the liturgy. Bring your Catholic friends. These talks will get you thinking. All are welcome.
Fr. Guy Nicholls i Oratoriet i London har skrevet en artikkel om hvor viktig pinsens oktav er (og hvor dumt det er at den ble borte i den nye kalenderen), og han begynner mer et sitat av kard. Newman: «… consider the breviary offices for Pentecost and its Octave, the grandest, perhaps in the whole year …» Det er en grundig artikkel, som man bør lese i sin helthet, men her er noen av hans poenger:
The transition to Ordinary time on the Monday after Pentecost is disjunctive. It is not simply the return to Ordinary time per se that jars, since that must happen at some time anyway. No, the problem that several of your correspondents share with me is the sense that the first green Monday after Pentecost has come from nowhere. In addition to the abruptness of this transition, the ferial days which now follow Pentecost belong to an entirely disconnected sequence that was broken off before Lent and so has no token of continuity with what has immediately preceded it. The transition was formerly more intelligible since the Octave of Pentecost came quietly to an end on Ember Saturday, emerging easily in First Vespers of Trinity Sunday, the beginning of a new week and season, and a feast, indeed, which celebrated and contemplated the mysteries which were fulfilled in the descent of the Holy Spirit «leading the Church into all truth». What is the effective result of the loss of the Pentecost Octave?
First, it has the most unfortunate effect of reducing Pentecost to a mere end point. Because it is now simply a single day at the conclusion of Paschaltide from which all that follows is discontinuous, Ordinary Time does not seem to succeed Pentecost, but to supplant it. ….
Secondly, this rupture and discontinuity is further increased by the nomenclature of «Ordinary Time». …
Thirdly, the greatly reduced presence of Pentecost as a one-day wonder leaves a vacuum which the charismatic pentecostalists would seek to fill. …. With regard to a pneumatological focus to the liturgy, I find it difficult to see how the pre-Pentecost Novena (as argued by Mgr Bugnini) can adequately replace the weight of the post-Pentecost Octave. …
Fourthly, if the character and solemnity of the Pentecost Octave are ultimately connected to the baptismal celebrations of Pentecost, should the Octave continue to exist in the same form as it did until 1970 and should there be two celebrations of Baptism of like solemnity at either end of the same season? …
Fifthly, Pentecost is a feast which demands “resonance” for its importance in the Church’s life to be made clear. An octave provides a feast with room to resonate. It is the counterpart to Pope Paul VI’s image of the Church bell which rings out before Mass, thereby preparing the faithful psychologically to take part in the liturgy. ….
Fimally, it is important also not to forget the Breviary Offices of Pentecost and its Octave, which Blessed John Henry Newman called “the grandest, perhaps, of the whole year” (v. An Essay in Aid of a Grammar of Assent, ch. 5, section 2, “Belief in the Holy Trinity”). These reflections from the Fathers upon the Gospel readings of each day invite us to deepen our assimilation of the mystery of the Life of the Church whose soul is the Holy Spirit (v. Catechism of the Catholic church no. 797).
In summary, the character of Pentecost as a consummation and fulfilment of the Paschal Mystery suggests that it is fitting to celebrate it with an Octave similar in character and rank to that of Easter. …
I de tradisjonelle tidebønnene kommenterer lesningene nå i pinseoktaven hver dag messens evangelium. Slik er lørdagens lesninger:
Lukas 4:38-44
Fra synagogen gikk Jesus hjem til Simon. Her lå Simons svigermor syk med høy feber, og de bad Jesus hjelpe henne. Han gikk da bort til henne og truet feberen, så den slapp henne. Straks stod hun opp og stelte for dem. Ved solnedgang kom alle til ham med sine syke som hadde mange slags plager. Han la hendene på hver enkelt av dem og helbredet dem. Mange ble befridd for onde ånder som skrek og ropte: «Du er Guds Sønn!» Men han bød dem strengt å tie, for de visste at han var Messias. Da det ble morgen neste dag, drog han ut av byen til et ensomt sted. Folk begynte å lete etter ham, og da de kom dit hvor han var, forsøkte de å holde ham tilbake, så han ikke skulle gå fra dem. Men han sa: «Også i de andre byene må jeg forkynne det glade budskap om Guds rike. Det er det jeg er utsendt for.» Og han fortsatte med å forkynne i synagogene i Jødeland.Homily by St Ambrose, Bishop of Milan – Bk. iv. on Luke iv.
Behold here how long-suffering is the Lord our Redeemer Neither moved to anger against them, nor sickened at their guilt, nor outraged by their attacks, did He leave the Jews’ country. Nay, forgetting their iniquity, and mindful only of His mercy, He strove to soften their hard and unbelieving hearts, sometimes by His teaching, and sometimes by freeing some of them, and sometimes by healing them. St Luke doth well to tell us first of the man who was delivered from an unclean spirit, and then of the healing of a woman. The Lord indeed came to heal both sexes, but that must be healed first which was created first, and then must not she be passed by whose first sin arose rather from fickleness of heart than from depraved will.That the Lord began to heal on the Sabbath-day showeth in a figure how that the new creation beginneth where the old creation ended. It showeth, moreover, that the Son of God, Who is come not to destroy the law but to fulfil the law, Matth. v. 17, is not under the law, but above the law. Neither was it by the law, but by the Word, that the world was created, as it is written » By the Word of the Lord were the heavens made.» Ps. xxxii. 6. The law, then, is not destroyed, but fulfilled, in the Redemption of fallen man. Whence also the Apostle saith » Put off, concerning the former conversation, the old man, which is corrupt according to the deceitful lusts and be renewed in the spirit of your mind and put on the new man, which after God is created in righteousness and true holiness.» Eph. iv. 22.
It was well that He began to heal on the Sabbath, that He might show Himself to be the Creator, weaving in one with another of His works, and continuing that which He had already begun, even as a workman, being to repair an house, beginneth not to take down that which is old from the foundations, but from the roof. Thus doth the Lord begin to lay to His hand again, in that place whence last He hath lifted it then He beginneth with things lesser, that He may go on to things greater. Even men are able to deliver other men from evil spirits, albeit with the word of God to command the dead to rise again is for God’s power alone.Perchance, also, this woman, the mother-in-law of Simon and Andrew, was a type of our nature, stricken down with the great fever of sin, and burning with unlawful lusts after divers objects. Nor would I say that the passion which rageth in the mind is a lesser fire than that fever which burneth the body. Covetousness, and lust, and uncleanness, and vain desires, and strivings, and anger these be our fevers.
Jeg nevnte nylig at det hadde blitt feiret en tradisjonell latinske messe i Kristiansand, og at en konvertitt var blitt opptatt i Kirken og gitt konfirmasjonens/fermingens sakrament etter det tradisjonelle ritualet. Deler av ritualet for opptakelse av konvertitter følger her – hele ritualet på norsk og latin finner man her.
Presten i korskjorte og fiolett stola, konvertitten og to vitner kneler foran alteret og ber eller synger Veni Creator …
Så setter presten seg på en stol, enten midt for alteret eller på epistelsiden, dersom det er Sakramentsalteret. Han sier til konvertitten:
Er det ditt faste forsett å vedkjenne den hellige katolske tro og ta avstand fra alle villfaringer, så kunngjør og oppfyll nå ditt forsett og si frem:Konvertitten legger høgre hånd på evangelieboken eller innledningen til Johannes evangelium i messeboken.
Med hånden på Guds hellige evangelier og opplyst av Guds nåde, bekjenner jeg N. N. den tro som den katolske, apostoliske, romerske Kirke lærer. Jeg tror at den er den eneste sanne Kirke som Jesus Kristus har stiftet på jorden, og jeg underkaster meg den av hele mitt hjerte.
Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper, og på Jesus Kristus, hans enbårne sønn, vår Herre, som er unnfanget ved den Hellige Ånd, født av jomfruen Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet død og begravet, som får ned t-il dødsriket, stod opp den tredje dag fra de døde, får opp til himmelen, sitter ved Gud Faders den allmektiges høgre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme de levende og de døde. Jeg tror på den Hellige Ånd, den hellige katolske Kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse og det evige liv. Amen.
Jeg tror at Jesus Kristus har innstiftet syv sakramenter til menneskehetens frelse, nemlig: dåpen, fermingen, Eukaristien, boten, den siste salving, prestevigslingen og ekteskapet.
Jeg tror at den romerske biskop er Jesu Kristi stedfortreder på jorden, hele Kirkens høyeste synlige overhode, som ufeilbart lærer det som vi skal tro og gjøre.
Jeg tror dessuten alt det som den hellige katolske, apostoliske ok romerske Kirke fastsetter og erklærer at vi skal tro. Jeg slutter meg til den av hele mitt hjerte og forkaster alle villfaringer og skis-mer som den har fordømt.
Til dette hjelpe meg Gud og hans hellige evangelier, som jeg rører ved med min hånd.Etter dette ber presten Salme 129: De profundis …
Så reiser han seg og ber: Gud, det er eget for deg å miskunne deg og skåne. Hør vår ydmyke bønn, så din godhets og miskunns mildhet løser denne din tjener fra ekskommunikasjonens bånd som skiller ham fra din Kirke. Ved Jesus Kristus, vår Herre. Amen.Presten setter seg nå atter, med biretten på hodet, som tegn på at han sitter som dommer, og løser konvertitten fra ekskommunikasjonen:
Med den myndighet som den apostoliske stol har gitt meg i denne sak, løser jeg deg fra ekskommunikasjonen, som du kan ha pådratt deg, og gir deg rett til den hellige Kirkes sakramenter, fellesskapet og enheten med de. troende. I Faderens og Sønnens + og den Hellige Ånds navn. Amen.Til sist pålegger presten konvertitten en eller annen bot.
På katolsk.no står det grundig beskrevet hvordan gårsdagens fest (i den nye kalenderen) har utviklet seg – og vi får med på kjøpet informasjon om årets fire fasteperioder (kvatemberdagene) som ble borte i 1969:
I likhet med festen for Herrens bebudelse hører også festen for Marias gjesting hos Elisabeth til utformingen av adventstiden etter konsilet i Efesos i 431, som erklærte Maria som Theotókos, Guds Mor (egentlig «Gud-føderske»). Den hellige pave Callistus I (217-22) hadde tidligere innført tamperdagene, Quatuor Tempora, en fastetid den første uken av mars, juni, september og desember. I disse ukene ble onsdag, fredag og lørdag gjort til særskilte bots- og fastedager, med faste fra korn, vin og olje, og nå ble «quatember-fredagen» i desember gjort til en minnedag for Marias gjesting hos Elisabeth, og dagens evangelium ble Lukasevangeliets fortelling om besøket (Luk 1,39-56).
Det står mange flere detaljer på katolsk.no, men jeg tar med at etter 1389 ble «festen, med vigilie og oktav, lagt til 2. juli, dagen etter oktaven for Johannes Døperen, rundt den tiden Maria vendte tilbake til Nasaret etter Johannes’ omskjæring.» Og videre står det:
Andre Vatikankonsil (1962-65) førte som kjent til omfattende liturgireformer, og da det nye Missale Romanum ble gjort gjeldende fra første søndag i advent 1969, kom det samtidig en omfattende kalenderreform. Reformatorene flyttet denne festen til 31. mai, ettersom de ville legge en viktig bibelsk dag til Maria-måneden mai, som ikke hadde noen Mariafest. Dessuten ble festen flyttet for å ligge mellom de to høytidene Herrens Bebudelse den 25. mars og Johannes Døperens fødsel den 24. juni, «slik at den vil være i bedre harmoni med evangeliefortellingen».6 Anglikanerne har også adoptert datoen 31. mai, selv om The Book of Common Prayer av 1662 har datoen 2. juli.
Noen steder, som i det tyske språkområdet, valgte de lokale bispekonferansene å beholde dagen den 2. juli på grunn av alle tradisjoner og folkefromhet som er knyttet til dagen. I de gamle norske kalenderne het dagen Maria besøkelsesdag eller berggang, og det var knyttet mange folkelige tradisjoner til den. …
I de tradisjonelle tidebønnene kommenterer lesningene nå i pinseoktaven hver dag messens evangelium. Slik er fredagens lesninger:
Lukas 5:17-26
En dag han holdt på med å lære folket, var det noen fariseere og lovlærere til stede; de var kommet fra alle landsbyene i Galilea, fra Judea og Jerusalem. Jesus hadde Herrens kraft så han kunne helbrede. Da kom det noen menn med en lam mann på en båre. De forsøkte å bære ham inn og legge ham ned foran Jesus. Men da det var uråd å få ham inn på grunn av trengselen, gikk de opp på taket, tok til side noen takstein og firte ham ned på båren, midt foran Jesus. Da Jesus så deres tro, sa han: «Venn, dine synder er deg tilgitt.» Men de skriftlærde og fariseerne tenkte straks: «Hva er dette for en, som spotter Gud? Hvem andre enn Gud kan tilgi synder?» Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem: «Hva er det dere tenker? Hva er lettest å si, enten: Dine synder er deg tilgitt, eller: Stå opp og gå? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vendte han seg til den lamme – «så sier jeg deg: Stå opp, ta båren og gå hjem!» Og straks reiste mannen seg for øynene på dem, tok båren han hadde ligget på, og gikk hjem med lov og takk til Gud. De ble alle helt ute av seg av undring og priste Gud. De var grepet av frykt og sa: «I dag har vi sett det utrolige!»Homily by St Ambrose, Bishop of Milan. – Bk. v. on Luke v.
«And, behold, men brought in a bed a man which was taken with a palsy.» The healing of this paralytic was not idle, nor its fruits limited to himself. The Lord healed him, or ever he could ask, not because of the entreaties of others, but for example’s sake. He gave a pattern to be followed, and sought not the intercession of prayer. In the presence of the Pharisees and doctors of the law, which were come out of every town of Galilee, and Judaea, and Jerusalem, many sick folk were healed, but among them is specially described the healing of this paralytic. First of all, as we have before said, every sick man ought to engage his friends to offer up prayers for his recovery, that so the tottering framework of this our life, and the distorted feet of our works, may be righted by the healing power of the word from heaven.Here ought therefore to be advisers, who should rouse up the minds of the sick to higher things, since when the body becometh languid with sickness, the mind is apt to follow its example. With the help of such friends he can be brought and laid on the ground before the Feet of Jesus, and seem worthy of a glance from the Lord for the Lord looketh upon such as lie lowly before Him, «for He hath regarded the lowliness of His handmaiden » Luke ii. 48. » And when He saw their faith, He said unto him Man, thy sins are forgiven thee.» Great is the Lord, Who, for the sake of some, forgiveth the sins of others Who trieth some, and pardoneth the wanderings of others. Why should thine equal, O man, avail not with thee, if a slave have won power to intercede, and right to obtain, with God.
O Thou that judgest, learn to forgive thou that art sick, to pray. If thou doubt of the pardon of thy sins, because of their grievousness, get thee to the Church, that she may pray for thee, and that the Lord, accepting her countenance, may grant to her petitions what He refuses to thine. And although we are bound to accept this history as one of fact, and to believe that the body of the paralytic was healed yet remember thou also his inward cure, unto whom his sins were forgiven. The Jews said: «Who can forgive sins but God alone » And in these words they confessed the Godhead of Him Who forgave the sins of the paralytic, and themselves condemned their own unbelief in Him Whose work they acknowledged, but Whose Person they denied.
Her er et bilde av den tradisjonelle latinske messen i St Ansgars kirke i Kristiansand på mandag – med opptagelse og konfirmasjon også etter det gamle ritualet. Muligens kommer jeg med mer stoff om denne messen etter hvert.
I de tradisjonelle tidebønnene kommenterer lesningene nå i pinseoktaven hver dag messens evangelium. Slik er torsdagens lesninger:
Lukas 9:1-6
Jesus kalte sammen de tolv og gav dem myndighet over alle onde ånder og makt til å lege sykdommer. Så sendte han dem ut for å forkynne budskapet om Guds rike og helbrede syke. Og han sa til dem: «Ta ikke noe med dere på veien, verken stav eller veske eller brød eller penger, og heller ikke skal noen ha med to kjortler. Når dere har tatt inn i et hus, så bli der til dere drar videre. Men er det noen som ikke vil ta imot dere, skal dere dra bort fra den byen og riste støvet av føttene. Det skal være et vitnesbyrd mot dem.» Så gikk de ut og drog fra landsby til landsby, og overalt forkynte de det glade budskap og helbredet syke.Homily by St Ambrose, Bishop of Milan. – Bk. vi. on Luke ix.
We learn from the commandments of the Gospel what manner of men they ought to be who preach the glad tidings of the kingdom of God «Take nothing for your journey neither staves nor scrip, neither bread neither money.» Thus let the Apostle destitute of earthly help, and panoplies in faith, deem himself able to do all the more, as he needeth all the less Such as please may also put upon these words a spiritual interpretation in that a man may be said to lay as the encumbrances of the body, not only by abdicating power, and casting away riches, but also by denying the very body itself its pleasures. The first general commandment given to the Apostles touching their manners was to be bringers of peace, Matth. x. 13, and to be no gadders about, but keepers of the laws of guests. To wander from house to house, and to abuse the rights of hospitality, are things alien to a preacher of the kingdom of heaven.But as the kindness of hospitality is to be met with courtesy, so also is it said » Whosoever will not receive you, when ye go out of that city, shake off the very dust from your feet, for a testimony against them.» Hereby is it taught that hospitality doth meet with a good reward, since not only do we bring peace to such as receive us, but also, if they be shadowed by some earthly vanities, these defects are taken away, where enter the feet of them that bear the glad tidings of Apostolic preachment. It is well written in Matthew x. 11 «Into whatsoever city or town ye shall enter, inquire who in it is worthy and there abide till ye go thence» thus avoiding any possible need of going from house to house. But no such selection is commanded to him that giveth hospitality, lest his hospitality itself should be lessened, while he picketh his guests.
This passage, taken according to the plain meaning, is a sacred commandment touching the religious duty of hospitality, but its heavenly words likewise hint at a mystery. When the house is chosen, it is asked if the master thereof be worthy. Let us see if this be not perchance a figure of the Church, and her Master, Christ. What worthier house can the Apostolic preacher enter, than the Holy Church? Or what host is more to be preferred before all others, than Christ, Whose use it is to wash the feet of His guests yea, Who suffereth not that any whom He receiveth into His house should dwell there with foul feet, but, defiled as they are by their former wanderings, doth vouchsafe to change them into new and clean livers. He Alone is He, from Whose house no man ought ever to go forth, nor change His roof for any other shelter, for unto Him it is well said » Lord, to whom shall we go Thou hast the words of eternal life, and we believe.» John vi. 68, 69.
Onsdag, fredag og lørdag denne uken er imbredagene (fastedagene) etter pinse. Disse dagene er vel i praksis helt blitt glemt, men slik står det om dem i Store norske leksikon:
… I norrønt ble navnet (imbrudagar, ymbru-) etter engelsk skikk brukt om 1) tre dager (onsdag, fredag, lørdag) i uken før jul, 2) i uken etter første søndag i fasten, 3) pinseuken og 4) i uken før mikkelsmess. På imbredager var særskilt faste påbudt. I den katolske kirke ble imbredagene markert fire ganger i året frem til 1969.
Ordet kommer fra gammelengelsk, ymbrendagas (eng. ember days) fra ymbryne, ‘omløp, periode’, og betyr periodedager. I latin ble dagene kalt jejunia quattuor temporum, ‘de fire årstiders faste’; jfr. kvatemberdager. Også kalt tamperdag eller temperdag.
Dette var tidligere fire årlige fasteperioder i den romersk-katolske kirke. Periodene var hver på tre dager: onsdag, fredag og lørdag i første uke av fastetiden, i uken etter pinse, etter korsmesse (14. sept.) og i tredje adventuke. Skikken har forsvunnet de fleste steder.
Slike dager kan også overholdes nå etter 1969, og det er opp til bispekonferansen å bestemme om så skal skje og hvordan (fra Wikipedia):
… The revision of the liturgical calendar in 1969 laid down the following rules for Ember Days and Rogation days: «In order to adapt the rogation and ember days to various regions and the different needs of the people, the conferences of bishops should arrange the time and plan of their celebration. Consequently, the competent authority should lay down norms, in view of local conditions, on extending such celebrations over one or several days and on repeating them during the year.»
On each day of these celebrations the Mass should be one of the votive Masses for various needs and occasions that is best suited to the intentions of the petitioners. They may appear in some calendars as «days of prayer for peace».
They were made optional by churches of the Anglican Communion in 1976. Some Lutheran church calendars continue the observation of Ember and Rogation days though the practice has diminished over the past century. …
Les også om imbredagene i the Catholic Encyclopedia.
I de tradisjonelle tidebønnene kommenterer lesningene nå i påskeoktaven hver dag messens evangelium. Slik er onsdagens lesninger:
Joh. 6:44-52 (51)
Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham; og jeg skal reise ham opp på den siste dag. Det står skrevet hos profetene: Alle skal være opplært av Gud. Den som hører på Faderen og lærer av ham, kommer til meg. Jeg sier ikke at noen har sett Faderen; bare han som er fra Gud, har sett Faderen. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror, har evig liv. Jeg er livets brød. Fedrene deres spiste manna i ørkenen, men de døde. Det brødet som kommer ned fra himmelen, er slik at den som spiser av det, ikke dør. Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brød, skal leve til evig tid. Og det brød jeg vil gi, er mitt legeme som jeg gir til liv for verden.Homily by St Augustin, Bishop of Hippo. – 26th Tract on John.
Think not that thou art drawn against thy will the soul is drawn, not willingly only, but lovingly. Neither must we be afraid lest men who are great weighers of words, and very far from understanding the things of God, should catch us up upon this Gospel doctrine of the Holy Scriptures, and should say to us How can my faith be willing if am drawn I answer Thou art not drawn as touching thy will, but by pleasure. And, now, what is being drawn by pleasure Delight thyself in the Lord, and He shall give thee the desires of thine heart. Ps. xxxvi. 4. There is pleasure in that heart to which the Bread That came down from heaven is sweet. The poet is allowed to say His special pleasure draweth each, but pleasure, which so draweth, is not a necessity, not a bond, but a delight how much more strongly, may we say that men are drawn to Christ, who delight in truth, who delight in blessedness, who delight in righteousness, who delight in life everlasting, since truth and blessedness, and righteousness and everlasting life are all to be found in Christ? Or have the bodily senses pleasure, and the spiritual senses none? If the spiritual sense have no pleasures, wherefore is it written: And the children of men shall put their trust under the shadow of thy wings. They shall be abundantly satisfied with the fatness of thy house, and Thou shalt make them drink of the river of thy pleasures. For with thee is the fountain of life, and in thy light shall we see light. Ps. xxxv. 8. …
The London (Brompton) Oratory feiret festen for den hellige Filip Neri sist lørdag og her er et bilde fra messen – fra NLM-bloggen. Det var en novus ordo messe, men i Oratoriet har de i alle år feiret messen svært høytidelig (og ganske uvanlig); med bl.a. to diakoner, og nesten alt på latin. I denne messen var visstnok bare epistelen og kardinal Burkes preken på engelsk. (Ja, jeg har lagt merke til at jeg kjenner en av diakonene.)
I de tradisjonelle tidebønnene kommenterer lesningene nå i pinseoktaven hver dag messens evangelium. Slik er tirsdagens lesninger:
Joh. 10:1-10
«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til sauene gjennom døren, men klyver over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom døren, er hyrde for sauene. Vaktmannen åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner hans stemme. Men en fremmed følger de ikke; de flykter for ham, fordi de ikke kjenner stemmen til den fremmede.» Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva den betydde. Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er døren inn til sauene. Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem. Jeg er døren. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst, og han skal gå inn og ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod. »Homily by St Augustin, Bishop of Hippo. – 45 th Tract on John.
In the words of the Gospel which are this day read, the Lord has spoken unto us in similitudes, touching His flock, and the Door whereby entry is made into their fold. The Pagans therefore may say, «We have good lives,» but if they enter not in the Door, what doth that profit them whereof they make their boast good life is profitable to a man if lead unto life everlasting, but if he not to have life everlasting, what shall his good life profit him Neither indeed can it be truly said that they live good lives, who are either so blinded as not to know, or so puffed up as to despise, the end of a good life. And no man can* have a true and certain hope of life everlasting, unless he know the true Life, Which is Christ, and enter in by that Door into the sheepfold.There are many such, who try to persuade men to live good lives but not to be Christians. These are they who would fain «climb up some other way,» «for to kill and to destroy,» and are not as the Good Shepherd, Who is come to keep and to save. There have been philosophers who have treated many subtle questions of right and wrong, who have been the authors of many distinctions and definitions, who have completed many exceedingly clever arguments, who have filled many books, and have proclaimed their own wisdom with braying trumpets. These dared to say to men » Follow us embrace our school of thought, and you will find therein the secret of an happy life.» But these were not of them who enter in by the Door they came not but for to steal, and to kill, and to destroy.
Thouching these, what shall I say? Behold, the Pharisees themselves read of Christ, and therefore talked of Christ they looked for His coming, and when He came, they knew Him not. They boasted that they themselves were among the Seers, that is, of the wise ones, and they denied Christ, and entered not in by the Door. Therefore they, if they led away any, led them away only to kill and to destroy, not to free them. So much for them. Now let us see if all they who boast the name of Christian enter in by the Door. Some there are, and their number cannot be reckoned, who not only boast that they themselves are among the Seers, but would fain appear as though their hearts were enlightened by Christ but they are heretics.
