Liturgi

Enda en kirke forandres (til det bedre)

Fr Jeffrey Kurtz, sogneprest i Guardian Angels Church, Crystal Falls, i bispedømmet Marquette i Michigan, USA bygger om koret i sin kirke. «Er det et tegn i tiden?», spør man der jeg fant denne nyheten. Muligens, men man finner ikke så mange eksempler på at noe skjer. Det nye alteret er mye bedre enn det gamle, og står slik at det like greit kan brukes fra begge sider. Det mest dramatiske er vel kommunionsbenken – som altså er på plass igjen.

Bildene under er først FØR, deretter ETTER (men arbeidet er ikke fullført).

Liturgisk vokalmusikk; mer om oppgaven – 4

Jeg ga en oversikt over Sara Brødsjøs oppgave om Liturgisk vokalmusikk i Den katolske Kirke for en ukes tid siden, og nevnte at den kan lastes ned i sin helhet her.

Det siste jeg vil ta med fra oppgaven, er hvordan messen av 1970 beskrives, fra side 48:

Den første utgaven av Pave Paul VIs Missale Romanum kom ut i 1970. Den siste utgaven er fra 2002, men rubrikkene for den liturgiske musikken er identiske med førsteutgaven, derfor tar vi for oss her rubrikkene fra 1970, slik de står i Generell orientering om Missale Romanum (GIRM).

En forskjell mellom den gamle og den nye messen som får betydning for organisten og koret, er at presten leser de fleste av sine bønner høyt – dermed blir musikken satt i en mer kronologisk og vertikal sammenheng enn i den gamle messeliturgien, hvor prestens bønner og sangen er mer uavhengige av hverandre og skjer parallelt i større grad.

Selv om det gjerne er et naturlig valg å synge alle ordinarieleddene, finnes det ingen rubrikker som påbyr dette som i 1962-missalet. (Dette skyldes nok bl.a. at det nye missalet ikke skiller mellom missa cantata og missa lecta som to egne messeformer.) Uansett må ordinariets tekst fortsatt fremføres ordrett, men kantoren står mer fritt til å velge teksten som skal synges som proprieledd. Som nevnt tidligere foreligger Graduale Romanum i en utgave som er tilpasset det nye missalet, men et gjennomgående prinsipp er at kantoren har mulighet til å velge en salme på folkespråket som er godkjent av den lokale bispekonferansen i stedet for introitus, offertoriums- eller kommunionsantifonen – i praksis vil dette som oftest si en salme fra menighetens salmebok med imprimatur.

I den nye messens rubrikker gjennomgås også liturgiens enkelte deler, med beskrivelser av hva som kan synges, hvordan og av hvem på de steder i liturgien hvor det kan synges. Allerede ved beskrivelsen av inngangsverset i GIRM nr. 25 vises det til flere muligheter kantoren har:

”25. Når folket er samlet og celebranten med assistenter kommer inn, begynner inngangsverset. (…) 26. Sangen utføres vekselvis av kor og menighet, eller av kantor og menighet; eller det hele synges av menigheten eller av koret alene. Man kan bruke enten den antifonen med tilsvarende salme som står i Graduale Romanum eller i Graduale Simplex, eller man kan ta en annen sang som passer til den hellige handling, til dagens eller årstidens karakter, og hvis tekst er godkjent av bispekonferansen.

Hvis det ikke synges til inngangsverset, skal den antifon som står i Missale, resiteres enten av de troende eller av noen iblant dem, eller av lektoren, eller også av celebranten selv etter at han har hilst menigheten.”

Til forskjell fra den gamle messen er det ikke nødvendig at alle proprietekstene blir enten lest eller sunget, eller begge deler. Introitus og kommunionsverset må leses av presten hvis det ikke synges, men ikke offertoriumsantifonen …

Liturgisk vokalmusikk; mer om oppgaven – 3

Jeg ga en oversikt over Sara Brødsjøs oppgave om Liturgisk vokalmusikk i Den katolske Kirke for noen dager siden, og nevnte at den kan lastes ned i sin helhet her.

Ett av hovedkapitlene i oppgaven heter «MUSIKKEN I MESSEN» og her beskrives først grundig musikken i høymessen (tradisjonell form) der alle tekstene som brukes er på latin, og fullt ut finnes i messeboken. Musikken finner man i «Liber usualis», selv om det også er tillatt å bruke enklere melodier (til samme tekst).

Deretter beskrives (for messens tradisjonelle form) musikk under lavmessen, fra side 46:

Vi har allerede vært inne på ulike typer lavmesser, der den franske orgelmesse og den sungne lavmesse er de to hovedvariantene vi blir konfrontert med for musikkens vedkommende. I Norge og andre skandinaviske land gikk den sungne lavmessen under navnet sangmesse, som har mest til felles med den tyske tradisjonen og som er den vi vil konsentrere oss om i studiet av den liturgiske sang i Norge. Denne messeformen ble feiret side om side med høymessene frem til liturgireformen av 1970. En annonse for messene og gudstjenestene som fant sted i Oslo hver uke var alltid å finne i St. Olav tidsskrift (første gang den 20. juni 1897), og der nevnes bl.a. stille messe, sangmesse med homili (preken), levittmesse med preken og høymesse.

Under en stille messe var det vanlig at menigheten sang salmer på folkespråket som i større eller mindre grad erstattet ordinariet og propriene, slik vi så det i de ulike typer stille messe i kapitlet om liturgi. I slike messer sang celebranten ingenting, men leste likevel alle tekstene som i en høymesse. Mange som ikke kjenner så godt til den prekonsiliære praksis hevder at denne type menighetssang på folkespråket var et helt nytt fenomen etter liturgireformen – men selv om sangen under høymessene riktignok i praksis var forbeholdt koret, så var det altså minst like vanlig og populært å synge salmer på folkespråket under lavmessene i de fleste europeiske land. …

… I Norge vekslet man mellom 5 forskjellige salmemesser, og disse stod i alle utgavene av salmeboken t.o.m. 1964.

Regler for musikk under en lavmesse finnes ikke blant messens rubrikker av 1962, fordi denne liturgiformen i utgangspunktet er en stille messe uten musikk – men salmesangen i messen nevnes f. eks av pave Pius XII i Musicae Sacrae (1955), der han tilkjennegir at der dette er en gammel eller uminnelig sedvane, kan den lokale ordinarius (biskop) tillate den, dersom den virker umulig å kvitte seg med. De mange salmebøkene som ble gitt ut frem til 1964, med ”messesalmer” som ble sunget til de forskjellige delene av messen, viser at det var en meget utbredt sedvane å synge salmer på folkespråket i Norge i alle fall fra 1897 og frem til tiden rundt 1964, da den siste salmeboken før liturgireformen ble gitt ut. For eksempel kan man finne flere forslag for et slikt salmeoppsett for messen allerede i 1. utgaven av den norske katolske salmeboken av 1893; disse forslagene er identiske i alle de 6 utgavene av denne salmeboken. Det finnes her hele 5 ulike salmesett (i tillegg til høymessens faste, latinske tekster) der det foreslås mellom ett og tre vers fra salmer for følgende øyeblikk i messen: trinnbønnen, Gloria, evangelium, Credo, offertorium, Sanctus, etter forvandlingen, Agnus Dei, kommunion og slutning.

Dette bekreftes også flere andre steder, bl.a. av biskop Fallize i koralboken av 1905 til den første salmeboken fra 1893:

”Idet Vi herved foreskriver de foreliggende melodier til udelukkende brug ved de stille messer, aftenandagter og øvrige gudstjenester, haaber Vi, at de vil tjene til oppbyggelse og andagt baade i kirken, skolen og i hjemmene og overalt vække den levende troes aand og anspore til sand fromhet og dyd.(…) ….

Utgydes for dere og for de mange – pro vobis et pro multis effundetur


Her er et lite eksempel som viser at feil som er kommet inn i liturgien, kan være veldig vanskelig å få bort; ble Kristi blod utgydt «for mange» eller «for alle»? På latin står det tydelig «pro multis», så mange skulle tro at spørsmålet var svært enkelt. På norsk sier også presten alltid «for de mange», og jeg har aldri noen gang hørt fra noen at dette skulle være problematisk eller upassende.

Men på mange andre språk har man i 40 år sagt «for alle», en ideologisk bestemt oversettelse, spør du meg. Den nye engelske oversettelsen sier «for many», men det lykkes ikke å få dette på plass i diskunonen blant biskopene før paven personlig grep inn. Og som Sandro Magister skriver i artikkelen jeg her referer til; de italienske biskopen velger fortsatt å være udlydige:

… the change (in the English translation of the mass) that has prompted the greatest dispute is certainly the one that concerns the words of the consecration of the wine, where it says in the Latin version:Hic est enim calix sanguinis mei […] qui pro vobis et pro multis effundetur.» The «pro multis» of this formula has generally been translated, in the vernacular translations of the postcouncil, as «for all»: a translation that not only does not respect the letter of the original Latin, which in turn is derived from the Gospel texts, but has also generated a subtle but lively theological debate.

In order to resolve this problem, in October of 2006 the presidents of the episcopal conferences all over the world were sent a letter, under the «guidance» of Benedict XVI, from the congregation for divine worship, headed at the time by Cardinal Francis Arinze. It asked that «pro multis» be translated as «for many.» This was done by the episcopates of Hungary (from «mindenkiért» to «sokakért) and of various countries in Latin America (from «por todos» to «por muchos»). The Spanish episcopate is preparing to do so, and the change has already been made, not without very lively discussions even among the bishops, by the episcopate of the United States (from «for all» to «for many»). As for the episcopates of Germany and Austria, they are showing strong resistance to the change from fur alle» to «fur viele.»

As for Italy, the issue was addressed by the bishops during the plenary assembly of the episcopal conference held in Assisi in November of 2010, during the examination of the material of the third Italian edition of the Roman Missal. … … when the bishops of all of Italy were called to vote on this specific point of the Missal, the result was the following: out of 187 voters, in addition to one blank ballot, there were 171 votes in favor of keeping «per tutti,» …

Om kvinnelige minstranter

For en uke siden startet det en debatt om jente-ministranter, kalt «Save the Altar Girls» – i tidsskiftet America Magazine. Der skriver tidsskriftets redaktører: «Recently Sts. Simon and Jude Cathedral in Phoenix, Ariz., changed its policy on altar servers. From now on only boys may serve; girls may apply for jobs as sacristans. Why? …. These moves to limit laywomen’s access to the altar threaten to drag the church back into the pre-Vatican II world. One wonders if next the altar rail will return, another barrier between the priests and the people. …»

Rektoren i domkirken i Phoenix, Fr. John T. Lankeit, oppledve at tidskriftet hadde vridd alt han hadde fortalt dem om dette, og skrev derfor i en kommentar til artikkelen (# 7 av i alt ca 200 kommentarer) følgende (og hans kommentar sier en hel om debattklimaet):

… As the rector mentioned in this piece, I feel compelled to respond to the distortion and emotionalism contained herein, but the sheer amount of slant makes it tremendously difficult to even know where to start. It seems best for me to being with my exact words to the good assistant editor who contacted me. I told him:

«As the rector, I am the chief liturgist of the parish. I do not, as a general rule, consult our Parish Council on liturgical matters since the typical parish council (and ours, specifically) is not comprised of members formally trained in theology and liturgy. As many in the media have demonstrated clearly, the absence of formal theological and liturgical training leaves far too many individuals evaluating this decision from purely emotional, subjective standpoint. Such decisions require a proper understanding of theological anthropology, sacramental theology and ecclesiology, as well as a willingness to examine honestly what contributes to, and what detracts from, priestly vocations. Naturally, I consulted with the bishop, as he is the canonical pastor of the Cathedral. But he leaves the final decision and implementation to me.»

… To go point-by-point through the article to unmask the distortions would require far more time and effort than I have available to invest, so I’ll highlight just a few of the distortions here:

– “Replacing girls” and “shunting them aside”– if one knows the actual history of altar service, one knows that, prior to the establishment of the seminary system, altar boys were “apprentices” for priesthood, and the service pointed to that specific vocation. It was actually the boys who were replaced at the altar by dissident clergy in the late 80’s and early 90’s prior to the permission being given by the Holy See. So this all started with disobedience which is the epitome of clericalism.

– The “image of the priesthood today”. The obsession with priestly “image” is the problem. The first step in ending the confusion/distortion for this publication’s readers would be for the editor to share Vatican II’s actual teaching on the identity (i.e. Sacramental character) of the priest. That is, unless one dissents from the Church’s theology of priesthood.

– “The policy of John Paul II”. (Could you not, at least, have referred to him as “Blessed” or “Pope”?) Presenting the Holy Father’s clear articulation of the Church’s teaching as a policy is a transparent attempt to frame Church teaching as arbitrary and, therefore, changeable.

….. As food for thought for the readers of America Magazine: If you ever read that an individual featured in an opinion piece like this one responded, “No comment”, please understand that this does not automatically mean the person is afraid to confront a difficult issue. More often than not, such a comment is made out of frustration of having one’s words distorted, truncated or slanted one too many times, as mine were here.

Selv har jeg for øyeblikket ingen planer om å forandre det som nå er vanlig i Norge – at både gutter og jenter ministrarer i vanlige messer – men når jeg bruker den tradisjonelle latinske messen bruker jeg bare gutter/menn.

Liturgisk vokalmusikk; mer om oppgaven – 2

Jeg ga en oversikt over Sara Brødsjøs oppgave om Liturgisk vokalmusikk i Den katolske Kirke for noen dager siden, og nevnte at den kan lastes ned i sin helhet her.

I min korte gjennomgang av oppgaven kan jeg nevne at Sara (ganske kort) også presenterer sine synspunkter på mer generelle liturgiske spørsmål, bl.a. om enkelte elemeter hun syns er blitt uklare i vår tid. Her noen sitater fra s 35-36:

Novus Ordo Missae er knyttet til en forståelse av messen som i alle fall i praksis skiller seg fra det offerkonseptet vi har studert. Av flere grunner vi vil se på senere har messens vesen endret seg i tankegangen til mange katolikker, fra å være et offer til Gud, til en liturgisk handling som er mest rettet mot de tilstedeværende menneskene. Slik sett kan man si at messen har endret seg til en mer protestantisk forståelse av en søndagsgudstjeneste, der forkynnelsen er et viktig element og liturgen forholder seg mye til de troende. ….

Noen av de liturgiske avvikene kommer av mer eller mindre uforskyldte misforståelser rundt de liturgiske reformene, der biskopen eller presten har blitt feilinformert om detaljene rundt implementeringen av reformene i praksis, og trukket feil konklusjoner med tanke på hvordan resultatet skal se ut. Kilden til slike avvik vil kunne defineres som uvitenhet eller inkompetanse, og forhåpentligvis regnes for å ha blitt begått uten overlegg. Men mange av de samme avvikene kan også begås med overlegg, noe som også skjer på grunnlag av visse teologiske holdninger som de ansvarlige personer gir bevisst uttrykk for gjennom dette. Slike situasjoner kan for eksempel oppstå som resultat av å overtolke en instruksjon, eller en mer dyptgående uenighet med Kirkens lære. Som eksempel på et slikt avvik kan nevnes alterets og prestens posisjon under messen. ….

…… noen av misforståelsene som dessverre er meget vanlige både blant prester og lekfolk. De som argumenterer for versus populum-praksisen påstår vanligvis at oldkirkens praksis var slik (en historisk feil som har blitt definitivt tilbakevist), at messen ikke er et offer til Gud, men en bønnesamling der menigheten er subjektet (en utbredt holdning som er eksempel på uenighet med Kirkens lære), eller at folkets “aktive deltagelse” krever dette – og med den siste påstanden er vi inne på nok en misforståelse, som har stor betydning for valg av musikk i messen: hva som menes med folkets “aktive deltagelse” i konsildokumentet om liturgi og i tidligere kirkelige dokumenter hvor dette nevnes.

Allerede fra starten av 1900-tallet og den liturgiske bevegelse oppfordret pavene til å motivere menigheten til en mer aktiv deltagelse i gudstjenesten. Meningen var å gjøre menigheten mer bevisst og oppmerksom på hvilke tekster som ble lest i messen, fremfor å la folket be individuelle bønner. Derfor ble det for eksempel trykket messebøker for folket på latin med oversettelse til bruk i messen. I moderne tid forveksles ofte participatio activia med participatio actuosa; det råder en overbevisning om at liturgien må tilpasses menigheten mest mulig for å engasjere den – for eksempel ved å bruke mest mulig folkespråk, la presten stå med ansiktet mot folket og synge salmer som folk kan delta i å synge.

I konsildokumentet Sacrosanctum Concilium tillates det riktignok å synge på folkespråket i messen som følge av denne forståelsen av aktiv deltagelse, men det stadfestes samtidig at den gregorianske sang “skal normalt ha førsteplassen i de liturgiske handlinger” og at “bruken av det latinske språk bibeholdes i den latinske ritus, med unntak for gjeldende særretter” . Dette gjelder både når det gjelder hvilket språk messen feires på, og hvilket språk det synges på. Det ville være meningsløst å beholde latinen i messen dersom det samme konsilets oppfatning av “aktiv deltagelse” kun handlet om pedagogiske tilrettelegginger av liturgien. …

Liturgisk vokalmusikk; mer om oppgaven – 1

Jeg ga en oversikt over Sara Brødsjøs oppgave om Liturgisk vokalmusikk i Den katolske Kirke for noen dager siden, og nevnte at den kan lastes ned i sin helhet her.

Her skal jeg presentere litt mer av oppgaven – i fire deler, har jeg tenkt. Den er svært lærerik, bl.a. fordi tradisjonen Kirken hadde fram til ca 1965 er gått helt i glemmeboken. Fra s 32 i oppgaven beskrives den tradisjonelle latinske høymessen slik:

Høymessen, eller levittmessen, er den fulle formen av den tridentinske messe, feiret av en prest, diakon og subdiakon, som foreskriver bruk av røkelse og at det meste av messen synges. Det er disse elementene som skiller den fra en lavmesse. Det er ofte andre prester som fungerer som diakoner og subdiakoner i en slik messe. ….

Høymessens offisielle musikk er den gregorianske sang, men de mange messekomposisjonene som har blitt komponert gjennom historien kan også brukes istedenfor de gregorianske ordinariemelodiene. Spesielt regnes de polyfone verkene til Giovanni Pierluigi da Palestrina og Giovanni Gabrieli for å være spesielt egnede. Musikken fremføres vanligvis av et kor; ordinarieleddene er ment å bli sunget av kor og menighet, og de gregorianske tonesettingene er hovedsakelig syllabiske melodier (bortsett fra Kyrie, som gjerne består av en melisme som har fått tilnavnet “leise” av e-leison), mens proprieleddene er gjerne melismatiske, musikalsk krevende antifoner som koret synger alene. Opprinnelig bestod koret av geistlige eller ordensfolk og var plassert i koret, men i forbindelse med bruken av legpersoner til de mer krevende messekomposisjoner ble koret flyttet bak i kirken, noe som også bidro til at flere instrumenter i tillegg til orgelet ble brukt i musikken.

Det meste av høymessens tekst blir sagt stille av presten, men bortsett fra noen få unntak (f.eks “Orate fratres”) synger han alt det som skal sies høyt av ham (som “Dominus vobiscum” eller intonasjonen til Gloria og Credo). Han leser med lav stemme alt som koret synger, bortsett fra korte svar som “Et cum spiritu tuo” eller “Amen”.

a) Missa cantata er en sunget høymesse uten diakon og subdiakon. Den utviklet seg som form på 1700-tallet i ikke-katolske land der det manglet prester til å feire levittmesse.

b) Pontifikalmesse er en høymesse der en biskop er celebrerende prest. Den innebærer visse seremonielle endringer i forhold til en vanlig høymesse, som f.eks at biskopen feirer messen fra sin cathedra (trone) frem til offertoriedelen, og har en del andre liturgiske plagg og rekvisitter enn en alminnelig prest (dette varierer enda mer under en pavemesse). …..

11. oktober: Festen for Marias morsverdighet

I dag feirer jeg for første gang festen for jomfru Marias morsverdighet; en fest innstiftet av pave Pius XI i 1931 i anledning av 1500-jubileet for dogmet om Maria som Thetokos. (Jeg feirer private TLM-er de fleste tirsdager og en del torsdager, i oktober vil flere av disse messene bli ‘missa cantata’ – de som ønsker å komme til disse messene, kan få dato og tidspunkt av meg.)

Slik leser vi om dette i dag (i den gamle kalenderen) i Matutins 6. lesning:

From the Acts of Pope Pius XI
In the year 1931, amid the applause of the whole Catholic world, solemn rites were celebrated to mark the completion of the fifteen centuries which had elapsed since the Council of Ephesus, moving against the Nestorian heresy, had acclaimed the blessed Virgin Mary, of whom Jesus was born, as Mother of God. This acclamation had been made by the Fathers of the Church under the leadership of Pope Celestine. Pius XI, as Supreme Pontiff, wished to commemorate the notable event and to give lasting proof of his devotion to Mary. Now there had existed for many years in Rome a grand memorial to the proclamation of Ephesus; the triumphal arch in the basilica of Saint Mary Major on the Esquiline Hill. This monument had already been adorned by a previous pontiff, Sixtus III, with mosaics of marvellous workmanship, now falling to pieces from the decay of the passing ages.

Pius XI, therefore, out of his own munificence, caused these to be restored most exquisitely and with them the transept of the basilica. In an Encyclical Letter Pius set forth also the true history of the Council of Ephesus, and expounded fervently and at great length the doctrine of the prerogatives of the Blessed Virgin Mary as Mother of God. He did this that the doctrine of this lofty mystery might sink more deeply into the hearts of the faithful. In it he set forth Mary, the Mother of God, blessed among women, and the most holy Family of Nazareth as the exemplars to be followed above all others, as models of the dignity and holiness of chaste wedlock, as patterns of the holy education to be given youth. Finally that no liturgical detail be lacking, he decreed that the feast of the Divine Motherhood of the Blessed Virgin Mary be celebrated annually on the 11th day of October by the universal Church with a proper Mass and Office under the rite of a double of the second class.

På katolsk.no kan vi lese om hvordan de ulike festene for jomfru Maria (også denne) har utviklet seg:

… I Roma var den eldste og eneste festen for Vår Frue 1. januar, oktavdagen for Kristi fødsel, før den hellige pave Sergius I (687-701) i 692 innførte de fire store Mariafestene Fødselen, Bebudelsen, Renselsen og Innsovningen/Opptakelsen i himmelen …

Senere, på 1200- og 1300-tallet, ble festen for Jesu omskjæring tilføyd den 1. januar, selv om den hadde blitt innført i Spania og Frankrike allerede på slutten av 500-tallet og i Roma fra 900-tallet. Senere ble den tatt inn i det romerske missalet av den hellige pave Pius V (1566-72).

En folkelig bevegelse for en fest til ære for Marias Morsverdighet begynte i Portugal på 1700-tallet, og i 1914 ble datoen for festen fastlagt til 11. oktober. Den ble utvidet til hele den latinske kirken i 1931 i anledning 1500-årsjubileet for konsilet i Efesos i 431, som ga Maria tittelen Theotókos. Deretter sto denne festen i den romerske kalenderen i 38 år (1931-69) under 11. oktober som «Marias Morsverdighet», Maternitas Beatae Mariae Virginis.

Siden kalenderrevisjonen i 1969 feires den 1. januar, som også er oktavdagen for julen og begynnelsen på det nye året, igjen høytiden for Guds Mor Maria, og dermed ble den opprinnelige romerske praksis gjeninnført. Gjeninnføringen av festen den 1. januar gjør at dagen faller i juletiden og har en økumenisk betydning, den faller også sammen med andre merkedager: for eksempel nyttårsdag (siden 153 f.Kr; offisielt fra 46 f.Kr), oktavdagen for julen, som ble innført allerede på konsilet i Efesos. …

Alcuin Reid om liturgisk brudd med tradisjonen

Alciun Reid holdt et foredrag på en liturgisk konferanse i Freiburg i Tyskland i september, og ble da intervjuet av det katolske tidsskriftet Deutsche Tagespost. I dag leste jeg dette intervjuet oversatt til engelsk. På spørsmålet om hva som er de rette kriteriene for å forandre liturgien, svarer han;

…The criteria for development in continuity are found in article 23 (of Sacrosanctum Concilium), read in context and as it was approved by the Fathers of the Council. I have published a paper on this. It means that development is proportionate – the liturgical tradition may be developed, as is necessary, but it is not completely changed. There must be a continuity of rite where new texts or practices are integrated, naturally, over time. A good example is the Ordo Missae of 1965. It is the rite of Mass as handed on to the Council, pruned and developed in line with the discussions at the council. But the 1969 Ordo Missae is very different, a new construction of the Concilium. To be sure, it is more conservative than they wanted because Paul VI refused their requests to abolish the Roman Canon, the Orate fratres and the sign of the cross at the beginning of Mass. But even so, the 1969 Ordo as a whole is a radical ritual and theological innovation, not an organic development in line with Sacrosanctum Concilium 23.

Og han svarer slik på spørsmålet om man opplevde et brudd med den liturgiske tradisjonen etter konsilet:

… I can say that there is evidence that those responsible for the reform intended rupture – ritual and also theological. They did not want what was handed on in tradition. They did not want to develop that. They wanted something new, something that would reflect ‘modern man’ in the 1960’s and what they thought he needed.

This is an historical reality, not an ecclesio-political position. Liturgists from ‘both sides’ agree that the reform was radical and a rupture. As a Catholic I regard this as a significant problem, because it is unprecedented in liturgical history and it is not what the Council, out of respect for liturgical tradition, called for.

Han svarer så på spørsmålet om hva slags myndighet kommisjonen «Concilium» hadde:

…it was an organ to implement the Council’s Constitution. In effect its work rested on the personal authority of Pope Paul VI, who followed it very closely and authorized each change in forma specifica. It is clear that they went well beyond the Constitution: there is no authorization there for any new Eucharistic Prayers, for the 100% celebration of the Mass in the vernacular, etc. But all of these reforms enjoy the authority of Paul VI.

Til slutt får han spørsmålet om hva vi kan gjøre med liturgien i årene framover?

… If it is clear that we have lost important elements of the liturgical tradition, or have introduced ones that are harmful, then we must have the honesty to admit this and do what is necessary. This has been begun through Sacramentum caritatis and Summorum pontificum and the personal example of Pope Benedict XVI in his liturgical celebrations.

We must also move forward with charity and pastoral sense. It is not possible to re-impose the past rites on everyone or to take away the new ones in an instant. At this moment, though, it would be possible to permit – facultatively – some older elements (the offertory prayers, some of the ritual gestures made by the priest, etc.) in the modern rites. It is also possible to adopt that ars celebrandi spoken about in Sacramentum caritatis, where the modern rites are celebrated with a liturgical richness that is in more tangible continuity with tradition. …

Evangelium 17. søndag etter pinse

Slik lyder dagens evangelium på norsk (i den tradisjonelle latinske ritus) 17. søndag etter pinse:

Matt. 22, 34-46
På den tid kom fariseerne til Jesus, og en av dem, en lovkyndig mann, spurte ham for å friste ham: «Mester, hva er det store bud i loven?» Og Jesus sa til ham: «Du skal elske Herren, din Gud, av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av hele ditt sinn. Dette er det største og første bud. Men det andre er likt dette: Du skal elske din neste som deg selv. I disse to bud ligger hele loven og profetene.» Men da fariseerne var samlet, spurte Jesus dem og sa: «Hva mener dere om Kristus? Hvem er han sønn av? De sa til ham: «Av David.» Han sa til dem: «Hvorledes kan da David i ånden kalle ham Herre, når han sier: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg gjør dine fiender til skammel for dine føtter?» Når altså David kaller ham Herre, hvorledes kan han da være hans sønn?» Og ingen kunne svare ham et ord, og heller ikke vågde noen fra denne dag av å spørre ham mer.

I dagens matutinbønner leser vi følgende tanker om denne teksten av den hellige Johannes Krysostomus. (En litt overraskende vinkling, syns jeg; at fariseerne ikke hadde forventet at Jesus skulle bekrefte deres tradisjonelle, jødiske tro, og ikke forandre eller legge noe til. De visste egentlig ikke hva de så skulle kritisere ham for.)

Matt 22:34-46
In illo tempore: Accesserunt ad Iesum pharisaei: et interrogavit eum unus ex eis legis doctor, tentans eum: Magister, quod est mandatum magnum in lege? Et reliqua.

Homily by St John Chrysostom, Patriarch of Constantinople – 72nd homily on Matthew.
When the Pharisees had heard that Christ had put the Sadducees to silence, they gathered themselves together for a fresh attack just when it behoved them to be quiet, they willed to contend and so they put forward one of themselves who professed skill in the law, not wishing to learn, but to lay a snare. This person therefore proposed the question: «Which is the great commandment in the law » The first and great commandment is » Thou shalt love the Lord thy God,» but they expected that He would make some exception or addition to this in His Own case, since He made Himself God. (John x. 33.) With this expectation they asked Him the question. but what said Christ? To show that they had adopted this course, because they were loveless, and sick with envy, He answered «Thou shalt love the Lord thy God with all thy heart, and with all thy soul, and with all thy mind. This is the first and great commandment. And the second is like unto it Thou shalt love thy neighbour as thyself.»

«Den katolske kirkes messeliturgi»

Slik åpner kapittel 2 i Sara Brødsjøs masteroppgave om katolsk kirkemusikk; ved at hun først sier litt om hva messen er:

Den hellige messe er den viktigste katolske liturgien på grunn av sin sakramentale karakter, og fordi den uttrykker hele den katolske tro og er universell for hele den romersk-katolske Kirken. Den regnes for å være Den nye pakts hovedgudstjeneste, som ble innstiftet av Kristus selv på skjærtorsdag.

For å forstå Den hellige messes plass i katolisismen må man vite litt om teologien bak den. Den katolske nattverden innebærer ikke bare et måltid, men også en offerhandling. Messens sentrale del er konsekrasjonen, dvs. idet presten gjentar ordene som Jesus uttalte under den siste nattverd, og transsubstansiasjonen finner sted (at brødets og vinens vesen opphører å eksistere, men beholder sine skikkelser, og blir forvandlet til Jesu legeme og blod). Korsofferet blir på en hemmelighetsfull måte nærværende i Den hellige messe – slik som under Jesu siste nattverd med apostlene. Dette fordi messens offer har det samme offerlammet og den samme offerpresten som under korsofferet – altså Kristus. Ved alteret uttaler presten konsekrasjonsordene i Kristi sted (in persona Chisti), dvs. ikke bare på Kristi vegne, men i hans person. Siden messeofferet er det samme offeret som korsofferet, er dette det mest fullkomne offer katolikkene kan tilby Gud.

Messens handling er altså at Kristus, som ”evig prest” og ”evig offerlam” i himmelen ofrer til Gud Fader sin lidelse på korset, slik at Gud av hensyn til dette offeret vil høre de troendes bønner og skjenke dem de nødvendige nådegaver. De troende som er tilstede under frembæringen av dette offeret, tar også del i offeret ved at de er en del av Kirken, som ifølge apostelen Paulus på en mystisk måte utgjør lemmene på Kristi legeme. Kristus ofrer seg legemlig på alteret, mens menigheten ofrer seg selv som Kristi mystiske legeme, og i praksis er dette offeret en overgivelse av den enkeltes liv og vilje til Guds rådighet. ….

Senere beskriver hun ulike former for messer; høymesse og lavmesse i den gamle ritus – bl.a. når det gjelder sang og musikk – samt den nye messen. Dette bør mange lese, siden denne kunnskapen er blitt glemt i vår tid. Les gjerne hele oppgaven her.

Oppgaven om katolsk kirkemusikk – pave Pius X’s motu proprio

Jeg leste masteroppgaven om kirkemusiik allerede i mai/juni, og skrev litt om den allerede da (se HER, HER og HER); mest om sitatene fra pave Pius X’s motu proprio fra 1903, Inter Sollicitudines. Bl.a. om hvordan pave Piux X beskriver kirkemusikken – den norske oversettelsen av dokumentet ble trykket i St. Olaf i 1904:

1. Kirkemusiken, som fuldstændiggjørende del af den høitidelige liturgi, virker med til det almindelige øiemed, som er Guds ære og de troendes helliggjørelse og opbyggelse. Den har tillige del i ophøielsen af de kirkelige ceremoniers værdighed og glans, og ligesom det er dens hovedopgave med passende melodier at iklæde den liturgiske tekst, der bliver de troendes forstaaelse forelagt, saaledes er det dens særegne opgave at give denne tekst en høiere virkning, for at de troende ved dette middel lettere kan blive tilskyndede og forberedte til andagt og for at optage i sig de naadefrugter, som er særegne for disse høihellige hemmeligheder.

2. Som følge deraf maa kirkemusiken i høieste grad besidde de egenskaber, som er eiendommelige for liturgien, isærdeleshed formens hellighed og godhed, hvoraf naturlig udspringer dens anden karakter, d. e. almindeligheden. Den skal være hellig og derfor udelukke al verdslighed, og det ikke alene i sig selv, men ogsaa med hensyn til den maade, paa hvilken den bliver foredraget af musikerne.

Den skal være sand kunst, fordi det ellers er umuligt, at den udøver hin virkning paa den hørendes sjæl, som kirken har til hensigt at opnaa, idet den optager tonernes kunst i liturgien. …

… 3. Disse egenskaber møter vi i høieste grad ved den gregorianske sang, som ifølge deraf er den romerske kirkes egentlige sang, den eneste sang, som den har arvet efter sine forfædre og gjennem aarhundreder omhyggelig vogtet i sine liturgiske codices – bøger –, hvilken den som sin eiendom direkte tilbyder de troende, som den i enkelte dele af liturgien udelukkende foreskriver, og som de nyeste granskninger paa en saa heldig maade har gjenoprettet i dens fuldstændighed og renhed. …

LITURGISK VOKALMUSIKK I DEN KATOLSKE KIRKE I NORGE 1843-2011

Jeg er nå blitt spurt av Sara Strazynski (nå Brødsjø) om å legge hennes masteroppgave fra Norges Musikkhøgskole fra mai/juni 2011 ut på nett – og det gjør jeg mer enn gjerne. OPPGAVEN KAN I SIN HELHET LESES HER – en pdf-fil på (bare) 3,4 MB.

I forordet skriver Sara bl.a.:

Den foreliggende masteroppgaven handler om liturgisk vokalmusikk i Den katolske kirke i Norge i årene 1843-2011. En viktig motivasjon for valget av dette temaet er at jeg siden 2003 har vært ansatt i St. Hallvard katolske menighet som organist og kantor, og har altså en yrkesmessig begrunnet interesse og nytte av dette masterarbeidet. Det finnes ingen tidligere publikasjoner om katolsk kirkemusikk i Norge som omhandler perioden mellom 1843 og 2010, altså Den katolske kirkes reetablering etter reformasjonen. Til gjengjeld har denne perioden vist seg å være mer oversiktlig og bedre dokumentert enn først antatt. Her har tilgangen til de interne, historiske kildene spilt en avgjørende rolle, i likhet med de mange og uvurderlige muntlige beretninger fra noen eldre katolikker jeg har vært så heldig å få kontakt med. …

Innholdsfortegnelsen ser slik ut:

Innledning

KAPITTEL 1 – Den katolske kirkes læreembete
1.1 Konsiler mellom 1500 og 2000
1.2 Offisielle dokumenter om kirkemusikk mellom 1500 og 1900

KAPITTEL 2 – Den katolske kirkes messeliturgi
2.1 Den katolske messeteologi
2.2 Den gamle messen
1) Lavmesse
2) Høymesse
2.3 Den nye messen
2.4 Liturgiske avvik

KAPITTEL 3 – Den liturgiske musikken i messens rubrikker
3.1 Messen av 1962 – rubrikker for høymessen
3.2 Messen av 1962 – musikk under lavmessen
3.3 Messen av 1970

KAPITTEL 4 – Katolske salmebøker i Norge mellom 1843 og 2011
4.1 Katholsk Salmebog, 1893
4.2 Katolsk Salmebok for det Apostoliske Vikariat i Norge, 1915
4.3 Katolsk salmebok for det Apostoliske Vikariat i Norge, 1922
4.4 Cantemus Domino. Katolsk Salmebok, 1934
4.5 Cantemus Domino. Katolsk salmebok, 1951
4.6 Katolsk Salmebok, Oslo 1964
4.7 Lov Herren, Trondheim 1974
4.8 Lov Herren. Katolsk Salmebok, Oslo 2000
4.9 Jubilate, Oslo 1993 – salmebok for ungdom
4.10 Adoremus, Oslo 2008 – salmebok for barn og ungdom

KAPITTEL 5 – Vurdering av den liturgiske vokalmusikkens utvikling i Norge
5.1 Historisk perspektiv på vokalmusikkens utvikling
5.2 Den liturgiske bevegelse og Det 2. Vatikankonsils reformer

Konklusjon

Litteraturoversikt

Vedlegg

Som sagt; LES GJERNE HELE OPPGAVEN.

Monsignore Guido Pozzo svarer på spørsmål om SSPX og liturgien

Monsignore Guido Pozzo i den pavelige kommisjonen ‘Ecclesia Dei’ svarer følgende på spørsmålet om hvorfor den tradisjonelle katolske liturgien blir møtt av så mye motstand:

What are the reasons for the hostility in many Church circles toward a liturgy that the Church and so many saints have celebrated for so long and was instrumental in a spectacular development of the Church?

This is a complex question because I think there are many factors involved in understanding why this prejudice against the extraordinary form of the liturgy of the Old Rite is still widespread. One needs to keep in mind that for many years now a really appropriate and comprehensive liturgical formation in the Catholic Church has not been offered. Some have tried to introduce the principle of a rupture, a distancing, a radical break between the liturgical reform proposed, established and promulgated by Pope Paul VI and the traditional liturgy. In reality things are different, because it is clear that there is substantial continuity in the liturgy and in the history of the liturgy; what you find is growth, progress, renewal, but not a break or discontinuity, and hence these prejudices decisively affect the mindset of various people, including clergy and the faithful. We must overcome this prejudice, we must provide a complete and authentic liturgical formation and see how, in actual fact, the liturgical books of the liturgical reform desired by Pope Paul VI are one thing; something else, however, are the other forms of implementation that have occurred in practice in many parts of the Catholic world which are, in reality, abuses of the liturgical reform of Paul VI and also contain doctrinal errors that must be corrected and rejected. This is what the Holy Father Benedict XVI, in a recent speech at the Pontificium Athenaeum Anselmianum in late spring of this year, sought to reaffirm. The books of the liturgical reform are one thing, something else, however, are the concrete forms of implementation which, unfortunately, have spread to many places and are not consistent with the principles laid down and made explicit in the Second Vatican Council’s Constitution on divine liturgy, Sacrosanctum Concilium.

Man kan lese hele intervjuet på engelsk her.

Mikkelsmesse i dag

Dagens feiring er i den gamle kalender forbeholdt bare erkeengelen Mikael, mens feiringen i den nye kalenderen er utvidet til alle de tre erkeenglene Mikael, Gabriel og Rafel. På katolsk.no forklares dette ganske greit (se slutten av artikkelen):

29. september har alltid vært erkeengelen Mikaels minnedag. At den feires på denne dato skyldes at man årlig mintes innvielsen av kirken S. Michele på Via Salaria ved Roma under den hellige pave Leo den Store på 400-tallet. Dokumentasjon finnes i Hieronymus’ martyrologium og kalenderen i Verona. I den etiopiske ritus er det en minnedag den tolvte dagen hver måned. I den bysantinske kirken feires Mikael den 8. november. I den latinske kirken ble festen for disse tre erkeenglene godkjent av Laterankonsilet i 745. De to andre erkeenglene er lenge blitt æret i østens liturgi. Før dette århundret hadde de andre erkeenglene bare festdager i lokale vestlige liturgikalendere. På 1400-tallet ble Gabriel feiret for eksempel 18. mars og 3. desember, mens Rafaels fest ble lokalt feiret 8. juli og 6. eller 13. oktober. Englekulten gikk gjennom en betydelig utvikling på 1500-tallet, og pave Pius IV konsekrerte Michelangelos kirke i Diokletians termer til Maria og de Sju erkeenglene.

Pave Benedikt XV kunngjorde i 1921 at den katolske kristenhet skal feire erkeengelen Gabriel den 24. mars, men i øst feires han den 26. mars, dagen etter Herrens bebudelse. Det er også ifølge norsk tradisjon. Festen for erkeengelen Rafael ble feiret på forskjellige dager siden middelalderen, før pave Benedikt XV i 1921 la festen til 24. oktober og gjorde den (og festen for Den hellige Familie) obligatorisk for hele Kirken. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble festene for erkeenglene slått sammen. Minnedagen er også avmerket på den norske primstaven.


Erkeengelen Mikael er blitt mindre viktig etter liturgireformen
, fordi han nå ikke lenger har sin egen dag, og enda mer av to andre grunner.

1) Før 1969 ble han alltid nevnt i messens syndsbeskjennelse:

Jeg bekjenner for Gud den allmektige, den hl. Maria, alltid jomfru, den hl. erkeengel Mikael, den hl. Johannes døperen, de hl. apostler Peter og Paulus, alle hellige og for dere brødre, at jeg har syndet meget i tanker, ord og gjerninger: ved min skyld, ved min skyld, ved min store skyld. Derfor ber jeg den hl. Maria, alltid jomfru, den hl. erkeengel Mikael, den hl. Johannes døperen, de hl. apostler Peter og Paulus, alle hellige og dere brødre, be for meg til Herren vår Gud.

2) I stille messer før 1969 ba man alltid noen bønner etter messen (knelende foran alteret), bl.a. denne til erkeengelen Mikael:

Hellige erkeengel Mikael, forsvar oss i striden, verg oss mot djevelens ondskap og list. Ydmykt trygler vi om at Gud må holde den onde i age. Og deg, som er høvding for de himmelske hærskarer, ber vi om at du, med den kraft som Gud har gitt deg, vil styrte i avgrunnen Satan og de andre ondskapens ånder som til sjelenes ulykke ferdes omkring i verden. Amen.

Hl. Kosmas og Damian

I går eller i dag feres de hellige Kosmas og Damian, og på katolsk.no kan vi lese hvorfor den gamle og den nye kalenderen har to ulike dager: «Deres minnedag er i vest 26. september, de ble tidligere minnet den 27, men den dagen opptas nå av den hellige Vincent de Paul. 27. september var vigselsdagen for kirken Ss Cosma e Damiano i Roma. I øst feires de 1. juli, 17. oktober eller 1. november. De ble gjort til skytshelgener for alle leger og apotekere. De nevnes i messens romerske kanon (Eukaristisk bønn I) og i forberedelsene til den bysantinske messen.»

Mange katolikker husker sikker den lange listen av helgener i starten av kanon – Kosmas og Damian er de to siste helgene som nevnes:

… Sammen med hele din Kirke hedrer vi fremfor alt minnet om den ærerike, alltid rene jomfru Maria, vår Guds og Herres Jesus Kristus mor den salige Josef, hennes ekteviede, dine salige apostler og martyrer, Peter og Paulus, Andreas, Jakob, Johannes, Tomas, Jakob, Filip, Bartolomeus, Matteus, Simon og Taddeus, Linus, Kletus, Klemens, Sixtus, Kornelius, Kyprian, Laurentius, Krysogonus, Johannes og Paulus, Kosmas og Damian og alle dine hellige. …

I dagens matutinbønn (i den gamle kalenderen) leser vi følgende om de to helgenene (Kilikia ligger i Lilleasia):

Cosmas and Damian, who were eminent physicians in the time of the Emperors Diocletian and Maximian, were brothers, and Arabs by race, but born in the city of Aegea in Cilicia. Not more by their knowledge of medicine than by the power of Christ they healed diseases which had been hopeless for others. When the Prefect Lysias learnt to what faith they belonged, he commanded them to be brought before him, and questioned them as to their way of life, and the confession of their religion ; and then, forasmuch as they freely owned themselves Christians and the Christian faith needful to salvation, he commanded them to worship the gods, under threats of torments and a most cruel death. But when he found that it was but in vain to lay such things before them, he said : Bind their hands and feet together, and put them to the sharpest of the question. And he was obeyed, but nevertheless Cosmas and Damian abode still of the same mind. Therefore they were cast into the depth of the sea, bound as they were, but they came forth again, whole and unbound. The Prefect, therefore, who would have it that it came to pass so by force of art magic, cast them into prison. On the morrow he haled them forth again, and bade cast them upon a great fire, but the flame turned away from them. He was pleased then to have them tormented in divers and cruel sorts, and lastly, smitten with the axe. Thus did they bear witness for Christ Jesus even until they grasped the palm of their testimony.

Jesus vekker opp enkens sønn fra de døde

I dag hører vi i evangeliet fra Luk. 7, 11-16 om det som skjedde i landsbyen Nain – om vi går i den tradisjonelle messen, men i den nye messen brukes ikke dette evangeliet noen søndager. (Oppdatering: Teksten er oppført for 10. søndag år C, men i praksis brukes den bare 2 ganger på ca 40 år – se kommentarene.)

På den tid hendte det at Jesus gikk til en by som heter Nain, og hans disipler gikk med ham og en stor mengde. Og da han kom nær til byporten, se, da ble en død båret ut, som var sin mors eneste sønn, og hun var enke; og en stor mengde fra byene var med henne. Da Herren så henne, ble han rørt av medlidenhet med henne, og han sa til henne: «Gråt ikke.» Og han gikk bort til båren og rørte ved den, og de som bar, sto stille. Og han sa: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp.» og den døde reiste seg opp og begynte å tale. Og han ga ham til moren. Men de ble alle tatt av frykt, og de priste Gud og sa: «En stor profet er stått fram mellom oss; Gud har gjestet sitt folk.»

Selv tenkte jeg først på den store gleden vi opplever ved å høre denne fortellingen; om hvordan Jesus hjelper denne stakkars enken, som mistet det mest dyrebare (og eneste) hun hadde. Evangeliet viser også tydelig Jesu makt også over døden. Men i en av sine prekener viser den hellige Augustin til andre elementer i teksten, og snakker om åndelig liv og død:

Homily by St Augustin, Bishop of Hippo.
44th Discourse on the Words of the Lord.

That her son was called again to life was the joy of that widowed mother; that souls of men are every day called to life is the joy of our Mother the Church. He was dead in body they have been dead in mind. His death was outward, and was outwardly bewailed; their inward. Death has been neither mourned for nor seen. But He has sought for them, Who has seen that they are dead, and He only has seen that they are dead, Who has been able to make them alive. If He had not come to raise the dead, the Apostle had not said: «Awake, you who sleep, and arise from the dead, and Christ shall give you light.» (Eph. 5. 14)

Jeg kjenner selvsagt denne teksten godt (den er også lett å huske), men jeg kunne ikke huske at den er søndagsevangelium i Den katolske Kirke i vår tid. Foreløpige undersøkelser viser også at den bare brukes tirsdag etter 24. søndag i kirkeåret – altså bare én gang i året i en hverdagsmesse (i den nye kalenderen). Litt sjokkerende (og helt unødvendig) at «ekspertene» på slutten av 60-tallet tok bort denne tradisjonelle prekenteksten.

Imbredagene om høsten – evangeliet om kvinnen som salvet Jesu føtter

Onsdag, fredag og lørdag hadde/har vi høstens imbredager (dvs. fastedager). Det var i «gamle dager» fire slike fasteuker i løpet av året, og det er mulig også etter 1970 å markere disse dagene, uten at jeg vet at det gjøres noen steder (der man bruker den nye kalenderen).

Teksten for denne fredagen er det kjente evangeliet fra Lukas 7:36-50:

36 En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han kom hjem til ham og tok plass ved bordet. 37 Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus var gjest hos fariseeren, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. 38 Hun stilte seg bak Jesus ved føttene hans og gråt. Da begynte hun å væte føttene hans med tårene, og hun tørket dem med håret sitt, kysset dem og salvet dem med salven. 39 Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
40 Da tok Jesus til orde. «Simon,» sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester,» svarte han. 41 Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. 42 Men da de ikke hadde noe å betale med, ettergav han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» 43 Simon svarte: «Den han ettergav mest, tenker jeg.» «Du har rett,» sa Jesus. 44 Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Da jeg kom inn i ditt hus, gav du meg ikke vann til føttene, men hun vætte dem med sine tårer og tørket dem med sitt hår. 45 Du gav meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse mine føtter. 46 Du salvet ikke mitt hode med olje, men hun salvet mine føtter med den fineste salve. 47 Derfor sier jeg deg: Hun har fått sine mange synder tilgitt, derfor viser hun så stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» 48 Så sa han til kvinnen: «Dine synder er tilgitt.» 49 Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hva er dette for en, som til og med tilgir synder?» 50 Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå bort med fred!»

I dagens matutinlesninger (i den gamle kalenderen) leser vi så pave Gregor den stores kommentarer til denne teksten:

Homily by Pope St Gregory the Great. 33rd on the Gospels.
Of what is the Pharisee that was exalted by self-righteousness a type, but of the Jewish people And of what the woman which was a sinner and came and wept at the Lord’s feet, but of the conversion of the Gentiles She brought an alabaster box of ointment, and stood at His feet behind Him weeping, and began to wash His Feet with tears, and did wipe them with the hairs of her head, and kissed His Feet, and anointed them with the ointment. Of us, therefore, even of us, was that woman a type, if after our sins we turn unto the Lord with all our heart, and imitate the example of her repentant grief. And of what is the ointment a type, but of the sweet savour of a good reputation Whence also Paul saith (God maketh manifest the savour of His knowledge by us) in every place for) we are unto God a sweet savour of Christ. (2 Cor. ii. 15)

If therefore we do good works, whereby we gain for the Church the savour of good reputation, what do we but pour ointment upon the body of the Lord But the woman stood at the Feet of Jesus, behind Him we stood opposite to the Feet of the Lord, what time we were in sin, and went contrary unto His ways. But when we turn again, and truly repent us of our sins, we stand behind His Feet, for we follow His footsteps against Whom we once contended. The woman washed His Feet with her tears and we do in very deed the same when we show the tenderness of sympathy to any of His humbler members, when we feel with His Saints in their tribulations, when we make their woes our own.

We wipe the Lord’s Feet with our hair when we give charity, even out of such things as we have ourselves no need of, to His holy ones, with whom we feel in their trials, in as far as our heart so sympathizeth, that the bounty of our hand showeth the truth of our compassion. He washeth the Feet of the Redeemer, but wipeth them not with his hair, who feeleth for the sufferings of his neighbours, but nevertheless, relieveth them not, even out of such things as he himself hath no need for. He weepeth, but wipeth not, who offereth words of tenderness, but sootheth not sorrow by giving such things as be lacking. The woman kissed the Feet and we do fully the same, if we warmly love those whom out of bounty we support, so that the neediness of our neighbour is not grievous unto us, nor the penury which we relieve a weariness to us, nor, when the hand is giving what is needful, the heart is untouched by compassion.

Den tradisjonelle liturgien bør heller reformeres på nytt igjen – heller enn å «reformere reformen»

Bloggeren som kaller seg «A Sinner» skrev nylig i en kommentar til en annen blogg:

I have often said that we should RE-ATTEMPT the Reform rather than attempting to reform the Reform. There’s no reason we should feel irrevocably trapped in our «first try.» To use a computer analogy, we can return to our most recent «saved copy» (though I’d prefer the edition we use as our «starting» point be pre-62 even) and then re-attempt reforming it using what we’ve learned from the experiment of this first iteration of reform. Something like the Vernacular for the propers at least…is likely to be kept. Other things are likely to be discarded.

På sin egen blogg skriver han videre hva han mener (Og jeg tar det med fordi jeg syns det er interessant, og fordi pave Benedikt har tillatt at begge messeformene blir brukt bl.a. fordi de på en positiv måte skal kunne påvirke hverandre.):

There is a lot of talk in some circles about a «reform of the reform.» Usually it comes from that … influential category who waffle between trad positions and neoconservative ones. People who clearly «highly sympathize» with traditionalism, but are unwilling to publicly portray themselves as purists.

The idea is often that «liturgical abuse» is the cause of most of the problems in the New Liturgy, and that simply by dressing it up, by approaching it with a better ‘ars celebrandi’ we can make it at least tolerable and more what «Vatican II intended» …. . Just do it in Latin, ad orientem, with nice vestments, use chant and incense, always use Eucharistic Prayer #1, and voila!

Now, it’s true that there is nothing about the Novus Ordo that requires that it be celebrated in a patronizing vernacular translation in polyester vesments as a «four hymn sandwich.»

But, a lot of the problems are inherent to the rite itself, especially the removal of numerous little gestures and details. So, the «reform of the reform» crowd will tell you…the solution is simply bringing back the maniple … etc.

But, even then, there are problems inherent to the text itself; the butchered Offertory, of course, the cut Prayers at the Foot of the Altar and Last Gospel, the totally artificial three-year lectionary, the Frankenstein reworking of the Collects, a very blithe reworking of the calendar, …

Han skriver så videre i 8 punkter om hva man kan gjøre – hvordan man kan bruke den tradisjonelle messen og forandre den litt:

1) Vernacular. I think allowing a nice hieratic vernacular translation of the Old Rite (ala the Anglican Missal and Anglican Breviary) would cause a huge explosion in its popularity, and remove 95% of the objections and hesitance people have to it. …

2) Audibility. …

3) Scripture. …

4) The Calendar. …

5) The Psalter. Moving into the Breviary, …

6) The Antiphonary. …

7) Other expansions. …

8) Attitude. …

Et bispedømme har valgt å gi den tradisjonelle messen en sentral plass

NLM-bloggen skriver at den tradisjonelle latinske messen ble feiret på festdagen for domkirkens innvielse i Sale, Australia. De skriver:

… one of the most interesting things about this Mass was not the mere fact of it happening but also the fact that this Mass, offered in the usus antiquior, was offered as the main 11:00am Sunday Mass for this dedication Sunday.

Mange bilder kan sees her.

Skroll til toppen