Skjærtorsdag illustrert
Over ser man illustrasjonen til Skjærtorsdag fra Breviarium Romanum. En større kopi av bildet kan sees her.
Liturgi
Det praktiske og jordnære, og konsekvensene for liturgien
Fr. Longenecker som er avbildet på bilde over (til venstre, med sin biretta foran brystet) etter årets palmesøndagsmesse, skrev for noen dager siden om hvordan den amerikanske holdningen til livet generelt (bokstavelig, praktisk etc.) også fikk betydning for liturgien etter vatikankonsilet:
In 1979 I left America to study and live in England. I stayed there for twenty five years. … I do love my home country and I’m glad to be back. However, there is a certain aspect to America that I still find difficult. It is a vague and uncertain quality; something I have never heard defined before, but I think I can give it a name: literal-ness. …
… So, when the windows were opened to the modern world after the second Vatican Council the true Americanized version of the Catholic faith, which was waiting in the wings, suddenly sprang into life. Almost instantly a new verson of Catholicism burst on to the scene.
It was a version of Catholicism which is literal. It is bottom line. It is practical. So modern American churches are not beautifully transcendent temples where God himself dwells in the Holy of Holies. They are utilitarian auditoria with padded seats, a good sound system, a cry room, a bride’s room and toilets that are clean and comfortable. In an attempt to make the liturgy understood and relevant everything had to be explained. Liturgists and homilists now talk and explain everything. Before Mass–a long explanation of what is going to happen. Before the readings a little summary. During the Prayers of the Faithful another explanation of what they are about. After Mass more announcements and explanations. The music became people centered–lots of songs that were ‘accessible’ about God comforting us, and how we are going to gather together to change the world. Homilies became homely fireside chats about social relevance, self esteem and political action. The way priests celebrated the liturgy focussed on the people gathered around the table.
The literal people were suspicious of ‘mystery’ and ‘transcendence’ and ‘hierarchy’ and ‘beauty’. These things were somehow hifalutin, irrelevant, impractical and most of all–expensive. The money should be spent on other more practical things like schools and hospitals and soup kitchens. Ideas about ‘sacrifice’ were quietly dropped as ‘difficult’ or ‘unnecessarily archaic’ or ‘primitive’. Concepts like ‘the precious blood’ or ‘Jesus dying to save your from your sins’ were deemed ‘inaccessible’ or ‘impossible for modern people to understand’. The sacrifice of the Mass was replaced with the ‘sacrifice of our time, treasure and talents.’ I could go on.
My words will be read as a condemnation of all this. In fact, I am not condemning it. I’m simply recognizing it and analyzing it for what it is. I actually think that what transpired in America in the wake of the second Vatican Council was, in many ways, a good thing. It really was an attempt to help many Catholics relate to their faith and understand their faith more. It really did accomplish this goal in many ways.
However, it was imbalanced. Too much that was good in the sacred tradition was thrown out. Too much of the effort to modernize was iconoclastic and revolutionary. This is why I am in favor of what is called ‘the reform of the reform’. …..
Semetipsum exinanivit, formam servi accipiens
Han oppgav alt sitt eget, gikk inn i slavens kår
Palmesøndagens budskap oppsummeres ganske godt i setningen over, som både er tekstlesning til dagens vesper i den tradisjonelle form, og 2. lesning i dagens messe i novus ordo. Her er litt mer av teksten – på latin og norsk:
Phil 2:5-7 (det gamle breviariet kan leses her)
Fratres: Hoc enim sentite in vobis, quod et in Christo Iesu: qui cum in forma Dei esset, non rapinam arbitratus est esse se æqualem Deo; sed semetipsum exinanivit formam servi accipiens in similitudinem hominum factus et habitu inventus ut homo.
Fil 2, 6-11 (2. lesning til palmesøndagsmessen (NO) kan leses her)
Brødre, la Kristi Jesu sinnelag prege deres ferd, han som, skjønt av guddoms rang dog ikke voktet skinnsykt over sin stilling som Guds like! Nei, han oppgav alt sitt eget, gikk inn i slavens kår og ble et menneske som vi. Å se til som et menneske i all sin ferd, bøyde han seg, underkastet og lydig til døden – ja, døden på et kors! Derfor er det Gud har hevet ham så høyt og skjenket ham det navn som står over alle andre – så høyt, at alle ting i Jesu navn skal bøye kne – i himmelen, på jorden og i dypet – og hver en tunge skal forkynne: «Jesus Kristus er Herre!» – til Gud Faderens ære.
Palmesøndag illustrert
Breviarium Romanum (de tradisjonelle tidebønnene, som jeg begynte å bruke tidlig i februar – se her) har flotte illustrajoner til de vigtigste dagene i året.
Over ser man illustrasjonen til Palmesøndag. Større kopi av bildet kan sees her.
Biskop Kozon feirer konfirmasjon og levittmesse i Amsterdam
Københavns biskop Czeslaw Kozon utmerker seg ved å være tilgjengelig for å fremme viktige ting innen Kirken, og ved å være villig til å lære nye liturgier – for det er ikke få arbeidstimer som skal til for å lære seg konfirmasjonens gamle rituale og en høymesse (på norsk ofte kalt levittmesse, med diakon og subdiakon – her også MC og to ekstra diakoner) med all pomp og prakt som følger med.
Bildene under viser biskopen ved stolen etter messen (inkl. dalmatika), deretter hvordan han blir ikledd før messen begynner, ved alteret og rett etter messen (mens Ave Regina cælorum synges):
Les mer (på nederlandsk) om messen HER, og se en video av konfirmasjonen (før messen) HER.
Lengsel etter å motta Alterets hellige sakrament.
Lengselskommunion er når man deltar i messen, men ikke er forberedt (enten moralsk eller praktisk) til å motta den hellige kommunion – men det er nok noe som nesten helt er forsvunnet fra katolsk praksis de siste åra. Følgende bønn er fra «Våre fedres gamle kristentro» fra 1935, og det står i en anmerkning at «denne bønn kan benyttes ved lengselskonimunionen.:
Herre Jesus, jeg overgir meg til høyden og dybden og bredden og lengden av din kjærlighet. Lytt til ditt guddommelige Hjerte og tilgi meg mine synder. Bered du selv min sjel til å motta deg, idet du ifører den dine dyder og fullbyrd i meg din forløsnings verk.
Nådigste Jesus, full av tillit kommer jeg med mine synder til deg for at du i din uendelige kjærlighet og barmhjertighet måtte utslette og glemme dem. jeg angrer dem inderlig, og det er ved din lidelses og døds fortjenester at jeg håper å oppnå tilgivelse for dem. Det er i dine hellige Vunder at jeg tyr inn med all min elendighet.
La meg få del i ditt hellige måltid. Måtte ditt hellige legeme og blod bli til næring for min sjel! Drag inn hos meg, Herre, og forlen min sjel renhet og enhver dyd og etter dette liv den evige salighet. Måtte jeg motta verdig kjærlighetens sakrament som er utgått fra ditt høyhellige Hjerte.
Hvorledes sakramentene ble meddelt våre forfedre hele fem hundre år her i Norge.
Dette kan vi lese om i boka «Våre fedres gamle kristentro«. (Muligens kan man være i tvil om at det som her beskrives virkelig beskriver virkeligheten i middelalderen, siden sakramentene også be meddelt de troende på denne måten i 1935 (da boka ble skrevet) – ja helt fram til 1965-70.):
Dåpen. Barnet hadde rett til å få dåpen og dermed muligheten for å bli salig. I Norge ble det tidlig gjort til «mord hit mikla» – det største mord – å drepe et udøpt barn og svike en sjel for det overnaturlige liv. De eldre kristenretter gjør det til plikt for faren å få barnet døpt innen en viss tid etter fødselen – før neste store helg, for ingen skal huse «hedenske menn» i julen eller i påsken. Men det gikk her som andre steder, folk ville gjerne få den vesle «hevet» av hedendommen så snart som mulig. Og så ble barnet mange ganger brakt til kirken et par dager gammelt.
Presten tar imot følget utenfor kirken og spør: «Hva begjærer du av Guds Kirke?» Fadderne svarer for barnet: «Troen.» «Hva skal troen gi deg?» «Evig liv.» Presten sier: «Hvis du altså vil inngå til livet, hold budene! Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel, og din neste som deg selv.»
Presten ånder på barnet, primsigner det, og legger noen korn salt i munnen på det – saltet tyder visdom. Imens fører presten inn i Guds hus, til døpefonten, som hadde sin plass nær inngangen – for dåpen er inngangen til Kirken. Presten og fadderne sier sammen trosbekjennelsen og Fadervår. Presten rører ved barnets ører idet han gjentar Jesu ord: «Effata, åpne deg!» Så følger forsakelsen. …
Hvorledes sakramentene ble meddelt våre forfedre hele fem hundre år her i Norge.Les mer »
Er dette en god måte å feire messen på?
Bloggen The Liturgical Pimpernel skriver om messer feiret av Franske biskoper de siste årene HER og HER, liker ikke noe særlig det han ser på de to bildene under, og kommenterer også liturgiene litt.
Konferanse i Roma 13.-15. mai om den tradisjonelle messen
I midten av mai arrangerer organisasjonen ‘Ungdom og tradisjon‘ en svært interessant konferanse om den tradisjonelle messen. Fredag ettermiddag er det en «førkonferanse’ i FSSPs kirke i Roma, hele lørdagen er man på dominikanernes universitet Angelicum – og lytter til 8 svært interessante foredrag. Og søndag feires det en stor og flott tradisjonelle messe i selveste Peterskirken; på ‘alteret ved stolen’.
Hele programmet fins her (word-fil).
Her er lørdagens foredrag:
1 The Sacred Liturgy, Life of the Church. – His Eminence Antonio Cardinal Cañizares Llovera (Prefect of the Congregation for Divine Worship and the Discipline of the Sacraments)
2 Spirit of the Liturgy, Liturgy of the Spirit. – His Excellency Most Rev. Marc Aillet (Bishop of Bayonne, France)
3 The Ancient Liturgy of the Church: Ecumenical Bridge. – His Eminence Kurt Cardinal Koch (President of the Pontifical Council for the Promotion of Christian Unity)
4 The Minor Orders and holy service at the Altar. – His Excellency Most Rev. Athanasius Schneider (Auxiliary Bishop of Astana)
5 The Motu Proprio Summorum Pontificum, assessment and possibilities. – (Mons. Guido Pozzo, Secretary, Pontifical Commission “Ecclesia Dei”)
6 The Sacrament of Holy Order in the Roman Pontifical (editio typica of 1961-62). A theological liturgical reflection. –
(Father Nicola Bux, Teological Institute of Bari)7 The apostolic-patristic origins of the “Tridentine Mass” – (Sr. M. Francesca of the Immaculate, F.I. of Città di Castello)
8 Latin, liturgical language of the Church and of Catholicity – (Prof. Roberto de Mattei, European University of Rome)
Her er musikken i søndagens messe:
The Gregorian Proper of Sunday III after Easter.
For the Ordinary, the Missa Papae Marcelli of Giovanni Pierluigi da Palestrina.
The Beginning: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Terra tremuit
Main Procession: J.S. Bach, Preludio in Sol maggiore BWV 541
Offertory: Tomas Luis de Victoria, Ave Maria
J. S. Bach, Adagio in Do maggiore BWV 564
Communion: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Sicut cervus
J. S. Bach, Liebster, Jesu, wir sind hier BWV 731
Domenico Bartolucci, O Sacrum Convivium
F. Mendelsohn-Bartholdy, Andante dalla Sonata n. 3
Domenico Bartolucci, Ave Verum
Finale: Domenico Bartolucci, Regina Caeli
Charles Gounod, Marcia Pontificia
Er krusifikser og statuer dekket til?
Bildet over er fra the Brompton Oratory i London, som har dekket absolutt alle krusifikser, statuer og bilder i hele kirkerommet nå som pasjonstida har begynt. (Se flere bilder av det her.) I St Hallvard kirke gjorde vi det samme sist lørdag ettermiddag, men jeg var søndag i en annen kirke i Oslo der ingenting var gjort. Det er en god skikk, men den er ikke lenger obligatorisk.
Når kan påskevigilien begynne?
Jeg kjenner ikke til at tidspunktet for påskevigilien er blitt diskutert offisielt i Norge eller i Norden. Men hvis man tar alvorlig/bokstavelig at den ikke skal begynne før det er blitt mørkt, har man et problem i år (i nordlige deler av verden), når påsken kommer så seint. Anchorage i Alaska ligger ikke så veldig langt nord sett med norske øyne, men i år har erkebiskop Roger Schwietz gitt tillatelse til at påskevigilien i hans bispedømme kan begynne før sola er gått ned, men ikke før kl 20.00:
As Alaska’s famous sunshine once again grows increasingly strong this spring, Anchorage Archbishop Roger Schwietz has granted permission to churches and missions across the archdiocese to begin the Easter Vigil on Holy Saturday before sundown.
In an ancient Christian custom, the Catholic Church begins the celebration of Easter in the dark of night before – on Holy Saturday.
But in a land famous for midnight sun, the lengthening daylight hours of spring can make it more difficult for parishes to start the Easter Vigil in the dark. This year, Easter falls on the second latest date possible on the church’s calendar – April 24. Sunset won’t occur until 9:40 p.m. that day and full darkness won’t occur until 10:32 p.m.
So this year, Archbishop Schwietz has given permission for the Easter Vigil to start before darkness – but no earlier than 8 p.m. on Holy Saturday. …
Les mer om dette her. I Oslo er solnedgangen den 23. april kl 20.54 i Tromsø kl 21.24.
«Amen, amen dico vobis, antequam Abraham fieret, ego sum.»
Jeg forbereder meg til å feire Pasjonssønndag (TLM) i kveld, og opplever jo at dagens messe er svært ulik i den gamle og den nye form. I den gamle messen hører vi i epistelen om «Kristi blod – blodet fra ham som ved Den hellige ånd bar seg selv fram som et usmittet offer for Gud – renser vår samvittighet fra døde gjerninger for at vi kan tjene den levende Gud.» I evangeliet presenterer Jesus seg som den som oppfyller alle GTs profetier: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Om noen holder mitt ord, han skal i all evighet ikke se døden.» Da sa jødene: «Nå vet vi at du har en djevel. Abraham og profetene er døde, og du sier: Om noen holder mitt ord, han skal i all evighet ikke se døden. Du er vel ikke større enn vår far Abraham, som er død? Profetene er også døde; hvem gjør du deg selv til?» … Abraham, deres far, gledet seg til å få se min dag; han så den og var glad.» Da sa jødene til ham: «Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham?» Jesus sa til dem: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: før Abraham ble til, er jeg.» Da tok de stener opp og ville kaste på ham. ..»
Den gamle messeboken presenterer pasjonstiden (som begynner i dag) slik: «De to siste ukene i fastetiden, Pasjonsuken og Den stille uke, kalles PASJONSTIDEN etter det latinske ord passio, lidelse. Kirken går inn i sorgen over den lidelse og død som venter Herren. Med søndag Septuagesima ble gledesangen Gloria in excelsis og jubelropet Alleluja borte fra Kirkens liturgi, og nå viker den lille doxologi (Gloria Patri – Ære være Faderen) som ellers legges til salmen i inugangsverset og etter håndtvettingen. Også salmen Judica i trinbønnen faller bort. … Som et uttrykk for sorg tilhyller Kirken alle kors og altertavler med fiolette slør, korsene fra og med 1. Pasjonssøndag inntil korshyldingen på Langfredag, bildene inntil Gloria i messen Påskeaften.»
Les alle tekster og bønner i dagens messe (etter gammel ordning) HER.
Tips til fasten – bøy hodet hver gang navnet ‘Jesus’ nevnes
Jeg begynte selv med dette når jeg feirer messen for ca 3 år siden; å bøye hodet hver gang navnene Jesus, Maria, pavens navn og dagens helgen nevnes. Fr. Hunwicke nevner i sin blogg at dette kan være en god vane å lære seg (og fortsette med hele livet) når årets pasjonstid nå begynner:
… Here is a possibility: get into the way of bowing your head reverently at the Holy Name of Jesus (and another name as well: vide infra). My apologies to those of you who do this already; but my impression is that very few people do, even among the pious, even among the pious clergy. Yet it is prescribed in the old Canon Law of the Patrimonial Church of England to be done by clergy and laity alike, and this order was explicitly retained in the twentieth century revision of Canon Law. And, of course, it was laid down in the old Ritus Celebrandi Missam: ‘When the Name of Jesus is named, [the celebrant] bows his head … and similarly whenevever the Name of blessed Mary is named, or that of the Saints of whom the mass is said …’. I try to do this, not only liturgically, but also when I hear the Name of our Saviour uttered lightly as an expletive. …
Dette er også foreskrevet for den nye messen, men jeg tror det er få prester som gjør det. Og her foreslås det at lekfolk også gjerne må gjøre det.
Om innføringen av messen (delvis) på norsk i februar 1966
I St Olav nr. 4 1966, utgitt 19. februar, kunne katolikker i Norge lese om hvordan messen for første gang skulle kunne leses delvis på norsk fra starten av fasten det året – 27. februar. Slik skriver biskop Gran:
OM MESSELITURGIEN
ET BREV FRA BISKOPEN OM DEN NYE GUDSTJENESTEFORMKjære troende.
Som mange vil huske sa jeg i min Nyttårshilsen at vi skulle få Messen på norsk fra første søndag i fasten. Denne dato er nu nær forestående. Jeg vil derfor henvende meg direkte til dere alle for å belyse det store skritt som her skal tas i vår Kirkes liv.
Det har vist seg at folkesproget har trengt igjennom i Messen over hele den katolske verden med langt større dynamikk enn ventet. Den moderate form vi har holdt oss til i vårt bispedømme siden første søndag i fasten i fjor, kan ikke lenger ansees som tilfredsstillende nok for det langt største antall katolikker i vårt land. En lang undersøkelse har vist at de aller fleste av våre prester og troende ønsker så meget norsk som mulig i vår Messeliturgi. Og det er ikke bare Oslo Katolske Bispedømme dette gjelder. Biskopene Johannes Rüth og Johannes Wember som jeg har samarbeidet intimt med i Rom under Konsilet, går også inn for denne utvikling i deres respektive kirkedistrikter, slik at den tekst som nu foreligger og de regler vi vil følge vil være ens for hele landet. Men beslutningen hviler også på vedtak tatt av den Nordiske Bispekonferanse under arbeidsmøter i Hamburg og Rom i fjor (konferer forøvrig «Broen» nr. 3 1965) som på sin side godkjente forslag fremmet av den Nordiske Liturgikommisjonen som i 1965 hadde tre møter om felles-liturgiske anliggender. Det heter her at vi i de nordiske land vil bruke folkesproget i Messen enten minimalt (epistel og evangelium) eller maksimalt (alt som Rom tillater fremført på folkesproget, både av faste og skiftende deler). Det viser seg at samtlige nordiske land har funnet at den sistnevnte løsning er å foretrekke. …
Om innføringen av messen (delvis) på norsk i februar 1966Les mer »
Messen er et offer og et offermåltid
Fr. Hunwicke (som jeg nylig) siterte, fortsetter å skrive om hvordan messen er et offer og et offermåltid; på ingen må et hvilket som helst slags måltid, som mennesker i vår tid (så ukjente som de er med religiøse offer) ofte later til å tro. Slik fortsetter han sitt innlegg om at messen første og fremst er et offer:
The central purpose of the Mass … even before the ‘Supper’ aspect … is sacrifice. Or so I claimed in a recent post. Even if you wanted to agree, you may have noticed a couple of little doubts lurking on the outskirts of your mind.
Doubt 1: Why did S Paul call the Eucharist the Lord’s Supper (kyriakon deipnon)? But this is, surprisingly to us, sacrificial language. In the Greco-Roman world, sacrifice was a communal activity. After the animal was killed and the prescribed portions sacrificially burned, the rest was cooked and eaten by the worshippers in a supper which was not just a sequel but was an integral part of the sacrificial ritual (what the Jews called a Communion Sacrifice). Many such invitations have come to light in the rubbish dumps of ancient Egypt, preserved by the dryness of the desert sand. A typical example is ‘An invitation to you from Nilos to have deipnon in the dining room of the Kyrios Serapis in the Serapeum’ (POxy 2592; late first century). That is why so many excavated temple complexes have dining rooms and extensive kitchen areas attached to them; although sometimes the sacrificial banquet happened, like Christian Eucharist, in a private home (when this happened, the phrase in the papyri is en tei idiai oikiai). And it is one reason why S Paul is so concerned about his Corinthian converts partaking «in the tables of demons». To do so is to share in the pagan sacrifice. Look at I Cor 10:14-22 and note the parallelism the Saint draws between pagan sacificial banquets and the sacrificial banquet which is the Eucharist. Kyriakon deipnon certainly did not, as liberals like to assume, mean some informal sort of matey event («an expression of fellowship») or a plate in front of the television during Channel Four News.
Doubt 2: Did Jesus really have the Holy Sacrifice of the Mass and its sacrificial theology in mind when he sat at table with his disciples hours before his death? Jacob Neusner powerfully argues that he did … …
Hvorfor feirer vi messen?
Fr. Hunwicke stiller dette viktige spørsmålet i et innlegg på sin blogg, og sier at det kan være enten for kommunionen, for å tilbe Herren som er til stede på alteret etter forvandlingen, eller det kan være pga av offeret. Og det siste er viktigst, mener han (og han har også tanker om kanonbønna igjen kan bes stille av presten):
…. the centrality of Sacrifice, in the last resort, is more important than the worship or reception of the Sacramental Christ. I hesitate to blunder carelessly and over-simplistically around in so great a mystery; it is certainly true that both ….and is more important than either … or. But, to be simple and crude, the Eucharist is firstly a sacrifice; only when we have said this do we go on to say that it is (we can’t get away from the terminology of our Jewish roots here) a communion sacrifice. In the last resort, the Lord’s Body and Blood are present substantialiter et realiter upon our altars primarily to be the propitiatory sacrifice which (since the first Holy Week) replaces the the Temple cult; secondarily, to be received so that Christ’s Body and Blood can be commingled with ours; thirdly, to be adored. Look at it diachronically: most Christians in most Chrisian centuries have attended Mass without communicating. S Pius X’s great campaign for Frequent Communion does not need to be denigrated, but it is not simpliciter the whole Christian tradition.
Back to the Eucharistic Prayer. If it is to be audible, its text should make very clear its sacrificial nature, and clergy-talk (‘Today we are offering this Holy Sacrice especially for’, for example) and sermons should frequently emphasise this. Or it can be done done silently; catechesis will have no trouble explaining that it is silent because it effects the great act of consecration and sacrifice; silent becuse it effects this without essentially needing lay participation or even understanding; silent because the priest is in the holiest possible commerce with God rather than saying something for the interest, diversion, or even edification of the people. ….
Bønner når presten tar på seg messeklærne
Jeg kom nylig over en side på vatikanets eget nettsted, som omtaler de ulike plagg presten har på seg når han feirer messen – og bønnene som bes når han tar på seg hvert plagg. Disse bønnene er svært lite brukt i Norge, og jeg har ikke sett dem på norsk. Er det noen av leserne som kjenner til en norsk oversettelse?
Manipelen nevnes også blant disse plagg, og det står at den falt ut av bruk etter liturgireformen, men at den ikke ble avskaffet. Jeg har lurt på om jeg skal begynne å bruke manipel også når jeg feirer den nye messen, hva råder leserne meg og andre prester til?
Her er slutten av teksten på Vatikanets nettsider:
… one hopes that the rediscovery of the symbolism of the liturgical vestments and the vesting prayers will encourage priests to take up again the practice of praying as they are dressing for the liturgy so as to prepare themselves for the celebration with the necessary recollection.
While it is possible to use different prayers, or simply to lift one’s mind up to God, nevertheless the texts of the vesting prayers are brief, precise in their language, inspired by a biblical spirituality and have been prayed for centuries by countless sacred ministers. These prayers thus recommend themselves still today for the preparation for the liturgical celebration, even for the liturgy according to the ordinary form of the Roman Rite.
Fra Vatikanets egen bokhandel
Bildet over tok jeg i Vatikanets bokhandel, da jeg var der for et par uker siden. Det viser Missale Romanum fra 1962 (til venstre) og den nyeste utgaven av det nye missalet (fra 2002, til høye) – de lå ved siden av hverandre som for å illustrere likeverdigheten mellom dem.
Hvordan den tradisjonelle messen har påvirket måten jeg sier den nye messen
For noen få dager siden skrev jeg min første kommentar på Father John Zuhlsdorfs kjente blogg «What does the Prayer Really Say». Det er kommentar nr. 263 116 på hans blogg (han har stor trafikk!) og kan leses her.
Det dreide seg litt om innflytelse mellom den gamle og den nye messen, og Father Z. spurte meg i neste kommentar: «I would be pleased to hear more about how the old Mass has changed the way you say the newer Mass.»
Nå har jeg skrevet en slik betraktning (på engelsk selvsagt) og åpner slik:
HOW THE OLD MASS HAS CHANGED THE WAY I SAY THE NEWER MASS
From the old mass I have first of all taken with me the FOCUS of the priest in the mass – the focus on God, on offering up to God the perfect sacrifice of Christ – making all other things less important.
The vesting prayers in the sacristy help the priest with this focus – showing him his own unworthiness and need for God’s help and grace. I end these prayers with «Ego volo celebrare Missam, et conficere corpus et sanguinem Dómini nostri Jesu Christi, … » expressing what the mass is. Then I walk into church with this same focus – not looking at people. With this same focus I genuflect before the altar, praying «Aufer a nobis …» as I walk up to the altar, and «Oramus te, Domine ..» as I kiss it – these are prayers asking for purification and forgiveness of my sins. As I kiss the altar at the end of mass I have also taken from the old mass the prayer «Placeat tibi …». This prayer sums up very well what the mass is all about: «May the tribute of my humble ministry be pleasing …» and «Through your mercy may it bring forgiveness to me and to all for whom I have offered it».
So the main contribution from the traditional mass in on the FOCUS it gives the priest. In the following paragraphs I will also mention some more details about how the traditional rubrics help keep this focus: …
Så følger en del punkter, som kan leses i sin helhet her.
Messefeiring i Peterskirken i 1965
Jeg så dette bildet i St Olav for 17. juli 1965, og må si at jeg ble ganske sjokkert. Biskopene står rundt hele alteret og ser på hverandre, uten verken krusifiks elelr lys så langt man kan se. Det er stor forskjell på denne messefeiringen og måten pave Benedikt gjør det på i vår tid. Det er på en måte underlig, på en annen måte ikke så underlig, at man til de grader «kastet barnet ut med badevannet» så tidlig på 60-tallet.