Liturgi

I dag – fredag nesten tre uker etter pinse – feirer Den katolske kirke høytiden for Jesu hellige hjerte. Det er den tredje av – de to første er Treenighetsfesten og Corpus Christi – markeringene som understreker noe som oppfattes som ekstra viktig og sentralt, etter at pinsen egentlig har fullført evangeliet, og dermed den åpenbarende delen av kirkeåret. På katolsk.no kan man lese både om tekstene og bønnene for dagens messe, og om hvordan feiringen av Jesu hjerte vokste fram. Mht det siste leser vi bl.a.:

Helt fra apostlenes tid har det i Kirken vært en andakt for Guds kjærlighet og for Kristi kjærlighet, men dette kan ikke kalles andakt for Jesu helligste Hjerte i den forstand, ettersom den ikke vier noen oppmerksomhet til Jesu Hjerte som symbol på hans kjærlighet til menneskene. …..

Det er på 1000- og 1100-tallet vi finner de første umiskjennelige indikasjoner på en andakt for Jesu hellige Hjerte. Gjennom såret i siden nådde man gradvis Det sårede Hjerte, og såret i hjertet symboliserte kjærlighetens sår. Det var i den glødende atmosfæren i de benediktinske eller cisterciensiske klostrene, i en tankeverden preget av de hellige Anselm av Canterbury (ca 1033-1109) og Bernhard av Clairvaux (ca 1090-1153), at andakten vokste frem, selv om det er umulig å si positivt hva som var dens første tekster eller hvem som var dens første forkjempere. …

Fra 1200- til 1500-tallet skrev flere mystikere og åndelige forfattere om Jesu hjerte, og vanligvis, men ikke nødvendigvis, knyttet de det til hans sår, spesielt det etter lansen. Men de utviklet ingen andakt til Jesu hjerte som sådant. I denne perioden ble kulten fremmet, men det ser ikke ut til at den har blitt utviklet videre. …

På 1500-tallet begynte andakten for Jesu Hjerte å spre seg utenfor Rhinland, hvor den først startet, og fra Tyskland synes den å ha blitt tatt med av flere fromme ordensfolk i ulike ordener, blant annet jesuittene, som tok den med til misjonsland. ….

Bildet av Jesu Hjerte var overalt, fremfor alt takket være den fransiskanske andakten for De fem sår og jesuittenes vane med å plassere bildet på tittelsiden av sine bøker og på veggene i sine kirker. Likevel forble andakten individuell eller i det minste privat. Det skulle bli den hellige Johannes Eudes (1601-80) som gjorde den offentlig. …

Det var for den hellige Margareta Maria Alacoque (1647-90), en beskjeden nonne i Besøkelsesordenen (Ordo de Visititatione Beatae Mariae Virginis – OVM) som var grunnlagt av den hellige Frans av Sales, i deres kloster i Paray-le-Monial (ikke langt unna Taizé), at Jesus valgte å åpenbare seg og betro henne oppdraget å gi nytt liv til andakten for Hans Hjerte. …. Den 16. juni 1675 (oktavdagen for Kristi Legemsfest) hadde hun sin viktigste åpenbaring i Chapelle de la Visitation, som kalles hennes «store åpenbaring». Hun så Jesus Kristus, som påla henne å fremme tilbedelsen av hans hellige hjerte, symbol på hans kjærlighet til menneskene. …

Den 19. mai 1693 ga pave Innocent XII (1691-1700) avlat til alle som gikk til kommunion i en kirke i Visitasjonsordenen på den fredagen som Margareta Maria hadde fått beskjed om i åpenbaringen. ….. På alle kanter ble det søkt om å få innføre festen, noe som ble innvilget, og etter innstendige anmodninger fra de franske biskopene innførte den salige pave Pius IX (1846-78) festen for Jesu Hjerte for hele Kirken i august 1856 …

De store Jesu-Hjerte-budskapene fra pavene Pius XI, Pius XII (1939-58) og Paul VI (1963-78) underbygde festen. Den 15. mai 1956 utga pave Pius XII encyklikaen Hauerietis Aquas om Jesu hellige Hjerte. Den 15. mai 2006 sendte pave Benedikt XVI et brev til p. Peter Hans Kolvenbach SJ, jesuittenes ordensgeneral, i anledning femtiårsjubileet for denne encyklikaen. I sitt brev til p. Kolvenbach stadfestet pave Benedikt betydningen av andakten for Jesu hellige Hjerte. …

Alle de tre festene etter påsken: Treenighetsfesten, Kristi Legemsfest og Jesu-Hjerte-festen, stammer fra det burgundiske området rundt Cluny og Clairvaux og henviser på denne måten til sine røtter i den benediktinske og bernhardinske fromhet.

Thomas Aquinas skrev fem hymner til Festen for Corpus Christi (ca år 1264), (sekvensen) Lauda Sion Salvatorem, Pange lingua gloriosi, Sacris solemniis, Adoro te devote, og Verbum supernum prodiens. Denne siste ble skrevet til Laudes denne dagen, og de to siste vers er mest kjent – slik er det for flere av disse hymnene, Tantum ergo fra Pangue lingua og Panis angelicus fra Sacris solemniis.

Det nest siste verset av Verbum supernum prodiens begynner med ordene O salutaris Hostia. Den latinske teksten er:

O salutaris Hostia, quæ cæli pandis ostium: Bella premunt hostilia, da robur, fer auxilium.
Uni trinoque Domino sit sempiterna gloria, qui vitam sine termino nobis donet in patria. Amen.

Ragnhild Foss har overatt dette til nynorsk slik (katolsk salmebok nr. 458):

Du eine, sanne offerlam som opnar himmeldør for oss, fri oss frå ufred, krig og skam, ver styrken vår i naud og kross!
Trieining, du vår store Gud, i deg me livsens lukke fann. La oss ditt lov i heilagt skrud få syngja i vårt fedreland!

Det blir gradvis mer vanlig (etter noen tiårs opphold) å arrangere prosesjon med alterets hellige sakrament på Festen for Kristi legeme og blod / Kristi legemsfest / Corpus Christi, som feires torsdag etter Treenighetssøndagen, og oftest flyttes til søndag etter.

På katolsk.no kan vi lese om hva som skjer i Norge på denne festen i år. De skriver: «Festen for Kristi legeme og blod, som i år i Norge feires 29. mai, er så smått i ferd med å utvikle seg til en uoffisiell katolsk nasjonaldag i Norge. Stadig flere menigheter benytter anledningen til å arrangere én stor fellesmesse med prosesjon istedenfor mange mindre feiringer, noen ganger i lånt kirke fordi den egne blir for liten. Noen benytter også dagen til å arrangere menighetsfest. De største feiringene finner sted i Bergen, Stavanger og Oslo, men mindre feiringer er spredt over det ganske land. Katolsk.no bringer her oversikten over de prosesjonene vi kjenner til.»

Jeg hilser disse prosesjonene velkommen, men er ikke så sikker på at det er nyttig å avlyse mange søndagsmesser for at flest mulig skal delta i prosesjonen. En opplevelse for snart ti år siden vaksinerte meg mot en slik praksis; en dag hvert år (ikke her i Oslo, og ikke på Corpus Christi) skulle hele menigheten samles i en annen, større (men ikke stor nok) kirke og absolutt alle andre messer den søndagen ble avlyst. Resultatet ble at over halve menigheten ikke kom i noen messe den søndagen – for den dagen var messen på et helt annet tidspunkt, på et annen språk, og på et annet sted enn vanlig etc. Jeg protesterte kraftig mot dette (tanken var på en måte god, men resultatene ble veldig dårlige), uten å bli hørt.

I oversikten på katolsk.no kan det se ut til at mange menigheter avlyser svært mange messer kommende søndag, for å sikre en felles deltagelse i én stor messe med påfølgende prosesjon. Det syns jeg er uheldig. Men hvis informasjonen på www.gudstjenestelisten.no er korrekt, ser det ut til at St Olav menighet i Oslo har funnet en nokså god balanse; de avlyser to messer kl 09.30 og fem kl 11, 12, 13, 14 og 15, men har likevel følgende messer denne søndagen: Kl. 0800 Messe på polsk, St.Olav domkirke, kl. 1100 Messe på norsk i Trefoldighetskirken, kl. 1600 Messe på polsk i St.Olav domkirke, kl. 1800 Messe på engelsk i St.Olav domkirke, kl. 1800 Messe på engelsk i St.Joseph kirke, kl. 1930 Messe på norsk i St.Olav domkirke.

OPPDATERING:
Kanskje overskrifta her heller burde vært: Prosesjon for en del eller messe for mange på Corpus Christi?

Lauda Sion Salvatorem is a sequence prescribed for the Roman Catholic Mass of Corpus Christi. It was written by St. Thomas Aquinas around 1264, at the request of Pope Urban IV for the new Mass of this Feast, along with Pange lingua, Sacris solemniis, Adoro te devote, and Verbum supernum prodiens, which are used in the Divine Office. The hymn tells of the institution of the Eucharist and clearly expresses the belief of the majority of Christians that the bread and wine become the body and blood of Jesus during the celebration of the Eucharist. Transubstantiation is the philosophical name given to the process which explains how this happens in Roman Catholic tradition. As with St. Thomas’ other three Eucharistic hymns, the last few stanzas are often used alone, in this case, the Ecce panis Angelorum.

Lauda Sion is one of only four medieval Sequences which were preserved in the Missale Romanum published in 1570 following the Council of Trent (1545–63)—the others being Victimae paschali laudes (Easter), Veni Sancte Spiritus (Pentecost), and Dies Irae (Requiem Masses). (A fifth, Stabat Mater, would later be appointed in 1727.) Before Trent many feasts had their own sequences. It is still sung today, though its use is optional in the post-Vatican II Ordinary form. The Gregorian melody is borrowed from the 11c sequence Laetabundi iubilemus attributed to Adam de Saint-Victor.

Teksten over er fra engelsk Wikipedia. Lytt gjerne til denne sekvensen og se den latinske teksten (over) og/eller les den norske oversettelsen (under).

Sion, pris din saliggjører, pris din hyrde og din fører, syng hans lov med sang og spill.
Hva du evner, skal du vise, ingen kan til gagns ham prise, ingen ord kan strekke til.
Brød som lever, og som tenner liv i den som brødet kjenner, gjenstand for vår hyldest er.
Siste kveld til sine venner ga han det med egne hender. Ingen tvil kan rommes her.
Lov skal klinge, lov skal lyde, lov skal glede, lov skal pryde hjertets jubelsang og ord,
For i dag vi feirer minnet, det som aldri bort kan svinne, om det første nattverdbord.
Påsken fra den gamle pakt viker for den nye makt, alt blir nytt ved Kongens bord.
Nye lov må gamle dømme, skyggen må for sannhet rømme, natt for lys på Herrens ord.
Det som Kristus den gang gjorde, bød han oss fra nattverdbordet gjøre for å minnes ham.
Og han ga en hellig lære: brød og vin skal offer være, som til frelse bæres fram.
Kristentroen vitner dette: brødet blir hans kjød med rette, vin forvandles til hans blod.
Ta det, se det, kan du ikke, det er skjult for våre blikke, mot natur, erkjent i tro.
Brød og vin er tegn, og ingen ser det som er skjult i tingen: største skatt på denne jord.
Kjød er føde, blodet drikke, Kristus hel, han deles ikke, hel i begge ting han bor.
Deles ikke når han nytes, minker ikke om han brytes, like hel til hver seg gir.
Nyter én ham, nyter mange, brødet tæres mange gange; ufortært han alltid blir.
Gode får det, onde får det, men så ulikt begge går det: én får liv, en annen død.
Godt er livet, ond er døden, begge fikk den samme føden, ulikt virker samme brød.
Brytes brødet, må du minnes. i hver del det hele finnes. Visshet her kan bare vinnes når du fullt og fast det tror.
Ytre hylle kan få lyte, tingen selv kan du ei bryte. Herren som du får å nyte: alltid ens og like stor.
Se det engelbrød som lønner vandringsmannens fromme bønner, sanne brød for Herrens sønner, ikke slengt til hunder små.
Tegn for dette har vår viden: Isak engang, Lammet siden, og fra ørkenvandringstiden manna som på marken lå.
Gode hyrde, sanne føde, Jesu, tilgi oss vår brøde, vern oss, du, i all vår møde, hjelp oss gjennom verdens øde fram til alle goders land.
Du som allting vet og veier, her i dødens dal oss leier, gi at vi må vinne seier og med dem som arven eier, benkes hist med glede kan.
Amen. Alleluja.

John Allen skriver en artikkel med overskrift ‘Liturgy wars’ have gone quiet, but they’ve hardly gone away, der han bl.a. sier:

This week, a press release washed up in my in-box from the International Commission on English in the Liturgy (ICEL), about a recent visit to their offices by a Vatican official. ICEL is a mixed commission of bishops’ conferences in countries where English is used in the liturgy, and its job is to translate texts for worship.

My finger was poised on the delete button, when it suddenly struck me just how remarkable it is that ICEL is no longer a hot potato. Not so long ago, at the peak of what came to be known as the “liturgy wars,” that definitely wasn’t the case.

The term “liturgy wars” refers to a series of battles over the sound, look and feel of Catholic worship in English, which crested in the 1990s and 2000s.

The battle lines broke between progressives in favor of a reformed, “Vatican II” style, reflecting modern sensibilities and new theological insights, and conservatives who felt the post-Vatican II overhaul of the liturgy gave too much away to secular modernity, often employing pretty-sounding ecumenical formulae dubious in terms of fidelity to both tradition and the actual Latin text.

Adding fuel to the fire were two other factors:

In part, liturgical controversies pivot on aesthetics – judgments about what’s poetic vs. pedantic, what’s artful vs. awful, what sounds or looks good. Since all that’s basically subjective, there’s just no way to make everyone happy. Unlike other topics, where most people don’t consider themselves experts, everybody’s been to Mass, and so everybody has an opinion about how it ought to be done.

Incalculable hours were spent over two decades debating issues such as inclusive language, … or whether the Latin phrase pro multis in the Eucharistic prayer should be “for all” or “for many.” Countless conferences were held, essays written, blogs posted, and it seemed for a while the debate would never end. …

Allen syns altså at debatten har roet seg veldig mye, men bildet (under) som illustrerer artikkelen, viser likevel minst tre liturgiske feil: Presten skal dekke til skjorten/ halsen med en hvit amikt, han skal ikke ha stolaen over messehakelen, og diakonen ved hans side skal ikke løfte hendene til bønn.

På liturgibloggen Pray Tell har man tatt opp tråden fra denne artikkelen, og folk er sterkt uenige. Noen liker fortsatt den nye engelske oversettelsen av messen svært dårlig, mens en nokså nyordinert prest skriver:

I was ordained to the priesthood in 2013. I didn’t have to memorize the presidential prayers of the previous translation because the texts for MR3 were, thankfully, already out. So I have ONLY presided with the present translation, though I had been Catholic for the previous three decades, too.

The VAST majority of younger priests I know (American Midwest and South) are grateful for the new translation and consider it a marked improvement over the previous edition. Not that it doesn’t have its substantial flaws, but an overall improvement. I find that priests and liturgists have strong feelings about it, but most people have settled into it and are fine with it. I agree that changing it again any time very soon would be a mistake, even if another translation was significantly better.

I find the present translation to have substantially better, richer imagery, but it is more difficult to verbalize. …

Fr. Longenecker skriver om den nye kirken man holder på å bygge i hans menighet i South Carolina i USA:

When one of my third graders saw the architect’s drawings of the new church we’re building for my parish, he exclaimed, “Father! It looks like a Catholic Church!” Indeed. His observation not only registered his delighted surprise, but revealed that such a church was not something he had experienced before. In South Carolina, where I minister, a Catholic Church that looks like a Catholic Church is actually a rarity.

This is why, in our first building committee meeting five years ago the parish representatives stated quite firmly that everyone wanted a traditionally styled church. I was happy to agree with them, and so we proceeded to plan a modern church in the Romanesque style.

We did so for some very good reasons. The people of my parish were clear that they wanted a church that “looked Catholic.” Their motives were mixed. There was some nostalgia and sentimentality. “I want a church with stained glass windows,” said one older woman, “like the one I grew up in.”

Others said that in the Bible Belt of South Carolina, it was important that a Catholic Church was distinctive in its architecture. Others were unable to articulate exactly why they wanted a traditionally styled church. They just knew they didn’t like the modern, fan-shaped, concrete flying saucers that have landed in so many American suburbs.

During the five year process of building the church we’ve been able to explore together some of the deeper reasons for a Catholic church to look Catholic. It has to do with the principles of the Second Vatican Council and what it means to be Catholic in the first place. …

På (det nokså radikale) nettstedet Pray Tell har man startet en debatt på bakgrunn av denne artikkelen. Les diskusjonen der; noen mener at den aktuelle i kirkken har feil fokus, bl.a.: «The postconciliar documents lay out what a Catholic Church should look like – ie, how it should function. It is abundantly clear that this means the space has to work for the reformed rites. You seem to be arguing “but it looks so Catholic and sacred to me, and that trumps any concerns about postconciliar liturgy.” In effect you’re privileging your spiritual hankerings and personal tastes over the teachings of the Church since Vatican II.»

(Og: Ligner ikke denne kirken en del på den nye katolske domkirken i Trondheim?)

Ei ny bok ble nylig presentert i Roma med denne tittelen; på italiensk «Con i Sacramenti non si Scherza». Forfatter er msgr Nicola Bux, og ved bokpresentasjonen var flere viktige teologer og geistlige til stede. Flere av disse uttalte seg svært negativt om liturgiske trender i dagens Kirke, kardinal Sarah sa bl.a.: «As Pope Benedict XVI repeatedly pointed out, in the decades since the Council we have witnessed deformations of the liturgy which are hard to bear, in a never-ending crescendo.» Og: «In the church today there is too much man and not enough God”.

Fr. Anthony Ruff på liturgibloggen PrayTell syns denne massive kritikken av dagens liturgi er overdrevet og lite nyttig, og sier bl.a.:

Cardinal Burke had his own bit of gaudium and spes to add to the occasion: there has been a “deformation of the sacraments in the name of creativity” since the Council. It appears that sacraments have become “private property” in some communities. But “Christ is the protagonist, not the priest.”

The cardinals are not entirely wrong, in my view. Sure, lots of things have gone wrong with the liturgy since the Council – lots of silliness, tackiness, misunderstanding, failed experiments, and all the rest. Might as well admit that. But overall, the cardinals’ diagnosis of the situation misses the mark. Their proposals are unhelpful and could even end up doing more harm than good. I think there’s an attitude problem here. Such unrelenting negativity does not help build up the church. ….

Let’s talk about creativity. It often feels to me like Cardinal Burke, and people like him, are fighting yesterday’s battles. So much of the misplaced creativity since Vatican II, which probably peaked sometime back in the 70s or so, has long since calmed down. If one were to trek around and sit in on lots of parish liturgies, I suspect one would find more of the opposite problem, especially among younger clergy: a rigid and off-putting ritualism, a formality that feels contrived – which is deadly to the true liturgical spirit, and a legalism that gets lost in minutiae and sometimes excludes and hurts people. Rather than focusing on yesterday’s problems, it would be more forward-looking to deal constructively with today’s. Let’s talk about ascendant tendencies now that merit critique and need some gentle redirection.

Burke is on to something when he says that the priest is not the protagonist, Christ is. But I observe that there are two ways for the presiding priest to draw attention to himself: by being a game show host, and by conspicuously imposing his Tridentine piety on the community’s liturgy.

Furthermore, instead of just railing at silly creativity (and I’m capable of that too – my personal liturgical tastes can tend toward the elitist and elegant), why don’t we talk about why it went off the rails at times? A little understanding and empathy would be helpful.

Slik lyder bønner og antifoner i dagens messe, mandag i den stille uke (les alle tekstene her):

Inngangsvers
Herre, gå i rette med dem som går i rette med meg; strid mot dem som strider mot meg. Grip skjold og verge og kom meg til hjelp; si til min sjel: Jeg er din frelser.

Kollektbønn
Allmektige Gud, vi ber deg, at vi som er svake, må få ny kraft ved din enbårne Sønns lidelse, han som lever og råder…

Bønn over offergavene
Herre, ta nådig imot disse hellige mysterier, som du har gitt os for å ta bort den dom som hviler over oss. Vi ber deg, la dem bringe oss evig liv. Ved Kristus, vår Herre.

Pasjonsprefasjon II
I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg,
Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud, ved Kristus, vår Herre.
Nå nærmer dagen seg for hans frelsende lidelse og seierrike oppstandelse,
den som knuser den gamle fiendes hovmot, og minner oss om vår gjenløsnings mysterium.
Ved ham priser englenes hærskare din majestet og gleder seg evig for ditt åsyn.
Vi ber deg, forén våre røster med dem, idet vi jublende istemmer:

Kommunionsvers
Skjul ikke ditt åsyn for meg på nødens dag. Bøy ditt øre til meg, skynd deg og svar meg når jeg roper.

Bønn etter kommunion
Herre, vi ber deg, se til ditt folk. Våk i din miskunn over de hjerter som dette sakrament hår helliget, og gi oss å verne om de midler du nådig har gitt oss til evig frelse. Ved Kristus, vår Herre.

Denne siste studieuka leser jeg også disse tre bøkene (som jeg alle i større eller mindre grad har lest tidligere), bøker som alle er kristiske til liturgirevisjonen etter konsilet.

Den første av disse bøkene er Turning Towards The Lord av Fr. Uwe Michael Lang, og Amazon skriver om den:

Turning towards the Lord presents an historical and theological argument for the traditional, common direction of liturgical prayer, known as “facing east”, and is meant as a contribution to the contemporary debate about the Catholic liturgy. Lang, a member of the London Oratory, studies the direction of liturgical prayer from an historical, theological, and pastoral point of view. At a propitious moment, this book resumes a debate that, despite appearances to the contrary, has never really gone away, not even after the Second Vatican Council. Historical research has made the controversy less partisan, and among the faithful there is an increasing sense of the problems inherent in an arrangement that hardly shows the liturgy to be open to the things that are above and to the world to come. … Without claiming to offer major new insights, Lang carefully presents the results of recent research and provides the material necessary for making an informed judgment. It is from such historical evidence that the author elicits the theological answers that he proposes.

Den andre boka er The Reform of the Roman Liturgy: Its Problems and Background av Klaus Gamber. Om denne skriver Alcuin Reid på Amazon:

The news that this book has been brought back into print by Roman Catholic Books is very good news indeed, for it is a seminal work which has done much to expose the extent of discontinuity in the post-conciliar reform. It stands alongside Archbishop Bugnini’s own book, The Reform of the Liturgy, as essential reading – though Gamber is certainly the more accessible of the two.

Gamber’s book is in fact two books. The first examines the overall work of the changes made to the liturgy in the 1960’s. He sees the question of whether or not the changes were an organic development as crucial. His conclusions speak for themselves: «Obviously, the reformers wanted a completely new liturgy, a liturgy that differed from the traditional one in spirit as well as in form; and in no way a liturgy that represented what the Council Fathers had envisioned, i.e., a liturgy that would meet the pastoral needs of the faithful» (p. 100). Gamber is clear and unequivocal: a large mistake has been made with regard to the liturgy, unprecedented in the Church’s history.

However, it would be wrong to align Gamber with traditionalists who draw a line at 1962, 1955, or even earlier, beyond which all change is anathema. Gamber is a critical liturgical historian, as shown by his precise and detailed discussion of the question of which way the liturgy should be celebrated, which comprises the second book in this volume.

Gamber’s concerns are historical, doctrinal and pastoral. He readily accepts the appropriateness of vernacular readings, and even of the pruning of some of the later accretions to the Traditional Roman Rite (Psalm 42 from the prayers at the foot of the altar, the Offertory prayers, the last Gospel). These prudential decisions can be argued about, as they were at Trent. But he staunchly defends traditions integral to the Roman Rite throughout its history, e.g., facing eastwards and the Roman Canon, and deprecates «the cold breath of realism [that] now pervades our worship» (p.13).

Gamber speaks frankly of the destruction of the Roman Rite after the Council, the last example of which can be found in the Ordo Missae promulgated in 1965 as the reform called for by the Council. Significantly, Archbishop Bugnini dismissed this 1965 reform as insufficient because its alterations were merely «peripheral», insisting that «radical» changes were what was needed.

It is Gamber’s brave, loyal `critical traditionalism’ that gives such importance to his writing. His theses are well documented, and his research is impressive. One hopes more of his writings will be made available in translation.

Den tredje og siste av disse kritiske bøkene er The Liturgy After Vatican II: Collapsing or Resurgent? av Denis Crouan. Om denne kan vi lese:

Crouan, the author of several studies on liturgical questions including the book The Liturgy Betrayed presents another penetrating work on the state of the Eucharistic Liturgy, the problems and errors that still exist, and how to correct these abuses. The responses Crouan has received to all of his writing and speaking on this topic from Catholics of every stripe show the weariness and confusion of many of the faithful regarding the Sacred Liturgy.

Crouan says that the great majority of Catholics need and want, not celebrations that are “pastorally correct”, but a Eucharistic liturgy that offers all the guarantees of Catholicity and leads them to an authentic contemplation of the mysteries being celebrated. He expresses the urgency needed to examine what is going on in parish churches, and to clarify matters by acknowledging the liturgical errors in order to establish a greater fidelity to the real teaching of Vatican II and the Roman Missal.