Liturgi

Jeg nevnte tidligere i dag en kirke i USA som holdet på «å flytte alteret», slik at presten er vendt «mot Gud» under den eukaristiske bønn. Her følger en beskrivelse av en messe i denne kirken på festen for Corpus Christi 2006. Messen ligner mye på en flott, norsk høymesse, men er (som jeg sa) litt mer gjennomført – les teksten og se etter forskjeller:

We arrived at 10:20 am, and a number of people were already seated in the richly refurbished 19th century church, an exquisite central city jewel. A veiled chalice was already set up on the altar, topped with matching burse (always a good sign). The pews were stocked with pamphlets detailing the choral and congregational music for the Mass.

… the silence in the church was unbroken by any sound of human voice — other than an occasional baby that was shushed quickly — during the 40 minutes preceding the start of Mass, …

Mer om messen i St. Mary’s, South CarolinaLes mer »

En prest i South Carolina, USA, Fr. Jay Scott Newman, har i flere år feiret høytidelige (bare Novus Ordo) messer i sin menighet, lignende det man ser i flere menigheter i Norge, men kanskje enda bedre gjennomført. Han har nå hver fastesøndag skrevet et stykke om å vende seg «mot Herren» når man feirer messen, og man regner med at han ganske snart vil begynne å feire messen på motsatt side av alteret. (Så vidt jeg vet planlegges ikke dette noen steder i Norge.) Slik skrev han første søndag i faste:

From Christian antiquity, priests and people have celebrated the Holy Eucharist by facing together towards the LORD. This simple and obvious theological precept has been somewhat obscured in the last generation by the novel practice of the priest standing across the altar from the people during the Eucharistic Prayer, a custom almost never before found in the sacred liturgy except for rare instances of architectural necessity, and in the last few years, theologians and pastors have begun to review this novelty in light of the best scholarship and the experience of the past 40 years.

Before he became Pope Benedict XVI, Joseph Ratzinger was one of the most thoughtful and respected critics of the unintended consequences which flow from the priest and people facing each other across the altar during the Eucharistic Prayer. Ratzinger argued that this arrangement, in addition to being a radical novelty in Christian practice, has the effect of creating a circle of congregation and celebrant closed in upon itself rather than allowing the congregation and celebrant to be a pilgrim people together turned towards the LORD. …

En prest planlegger å “snu alteret”Les mer »

Denne fastesøndagen kalles Laetare, og er mer fylt av glede enn resten av fastetida. Inngangsverset/ Introitus i dag lyder slik: Laetare, Jerusalem: conventum facite omnes qui diligitis eam: gaudete cum laetitia, quia in tristitia fuistis: ut exsultetis, et satiemini ab uberibus consolationis vestrae. (Delvis henta fra salme 122 (121).)

Her er en engelsk oversettelse av verset: Rejoice, O Jerusalem: and come together all you that love her: rejoice with joy, you that have been in sorrow: that you may exult, and be filled from the breasts of your consolation.

Inngangsverset (og navnet på søndagen) er det samme i den gamle og den nye kalenderen, men tekstene er helt ulike. I den gamle messen leser man Johannes’ nattverdsevangelium fra Johannes 6, 1-15, men i den nye messen har vi i dag (i år A) den lange teksten om den blinde som får synet igjen.

Her er alle dagens tekster, tatt fra katolsk.no: 2. Mosebok 17,3-7; Romerbrevet 5,1-2.5-8; Johannes 4,5-42 (kortere: Johannes 4,5-15.19b-26.39a.40-42). Dagens første lesning – om salvingen av David til konge – korresponderer med at Jesus viser seg som den salvede, Messias. Og andre lesning – om å leve i lyset – går sammen med evangeliets budskap om å få åpnet sine øyne.

Her er (den korte versjonen av) denne søndagens evangelium, Johannes 4,5-15.19b-26.39a.40-42:

På den tid kom Jesus til en by som hette Sykar. Den ligger i nærheten av det jordstykket Jakob gav sin sønn Josef. 6 Der var Jakobs brønn. Jesus var trett etter vandringen, og han satte seg ned ved brønnen. Det var omkring den sjette time. 7 Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» 8 Hans disipler var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. 9 Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» Jødene omgås nemlig ikke samaritanerne. 10 Jesus svarte: «Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» …

Søndagens tekst: Kvinnen ved Sykars brønnLes mer »

Evangelieteksten i dag er den samme som på festen for Herrens forklarelse, 6. august – les om den dagen her.

Denne dagen fokuseres det en del på hva Peter og Johannes forteller om hendelsen: Peter sier: «Det var jo ikke oppdiktede sagn vi holdt oss til da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud Fader den gang røsten lød mot ham fra den høyeste herlighet: ‘Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.’ Vi hørte selv denne røsten lyde fra himmelen, da vi var sammen med ham på det hellige fjell» (2.Pet 1,16-18). Johannes sier i sitt evangelium: «Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet» (Joh 1,14).

Når denne teksten brukes i fasten, ligger fokus litt mer på å forberede disiplene på Herrens lidelse. Det ser vi tydelig i denne søndagens prefasjon:

I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse, at vi alltid og alle vegne takker deg, Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud, ved Kristus, vår Herre.

Hellig, hellig, hellig …

Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i. Hør ham! Dette er denne søndagens evangelietekst, Matteus 17,1-9.

«In illo tempore: Assumpsit Iesus Petrum, et Iacobem, et Ioannem fratrem eius, et duxit illos in montem excelsum seorsum: et transfiguratus est ante eos. Et resplenduit facies eius sicut sol: vestimenta autem eius facta sunt alba sicut nix. Et ecce apparuerunt illis Moyses et Elias cum eo loquentes. Respondens autem Petrus, dixit ad Iesum: Domine, bonum est nos hic esse: si vis, faciamus hic tria tabernacula, tibi unum, Moysi unum, et Eliae unum. Adhuc eo loquente, ecce nubes lucida obumbravit eos. Et ecce vox de nube, dicens: Hic est Filius meus dilectus, in quo mihi bene complacui: ipsum audite. Et audientes discipuli, ceciderunt in faciem suam, et timuerunt valde. Et accessit Iesus, et tetigit eos, dixitque eis: Surgite, et nolite timere. Levantes autem oculos suos, neminem viderunt, nisi solum Iesum. Et descendentibus illis de monte, praecepit eis Iesus, dicens: Nemini dixeritis visionem, donec Filius hominis a mortuis resurgat.»

Evangeliet og bønnene er denne søndagen de samme i den gamle og nye messen (ikke de andre lesningene). Her er bønner/tekster i den gamle messen på latin og engelsk. Her er bønnene i den nye messen på norsk.

Jeg nevnte i mitt foredrag søndag hvordan St. Paul kirke i Bergen ble «modernisert» ca 1972. En leser viser til bilder av kirken før og i 1975 (bilder jeg selv skanna inn og la ut på nettet for noen år siden). De sier mer enn mange ord.

På neste bilde under ser vi det modernistiske krusifikset som hang der fra 1972 til ca 1990. Tabernakelet var i 1975 bak en liten metalldør til høyre rett foran kredensbordet.

Under ser vi kirken i dag. Daværende sogneprest Eidsvig forbedra koret en hel del ca 1990, og ved oppussinga i 2003/4 kom tabernakelet tilbake til apsis – men det gamle alteret var for knust til å kunne leve videre.

For noen dager siden leste jeg (på father Z’s blog) et lite utdrag fra et intervju med pavens nye seremonimester, Msgr. Guido Marini, der han forklarer litt av pavens tenkning rundt liturgien:

«I believe it is important, above all, to consider the orientation that a liturgical celebration is always called to have: I’m referring to the centrality of the Lord, the Savior crucified and raised from death. Such an orientation must determine the interior disposition of the entire assembly and, consequently, also the external mode of celebrating. The placement of the Cross on the altar at the center of the assembly is able to convey this fundamental content of liturgical theology. … In the Eucharistic liturgy we do not look at each other, but one looks to Him who is our East, the Savior. … … The liturgy of the Church, nay rather, her life as well, is made from continuity. I would say it is from development in continuity. This means the Church proceeds in her historical journey without losing sight of her own roots and her own living tradition: this can require, in some cases, also the recovery of precious and important elements which may have been lost along the way, forgotten, and that the passage of time has rendered less bright in their authentic meaning. It seems to me that the Motu Proprio [Summorum Pontificum] moves exactly in this direction: reaffirming with great clarity that in the liturgical life of the Church there is continuity, without rupture.»

Father Z. legger så til noen tanker som understreket dette: …

Teologi og liturgi henger sammenLes mer »

Denne søndagen er første lesning henta fra Jesaja 9, og vi hører at:
Det folk (i Sebulons og over Naftalis land) som vandrer i mørket, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset frem. Du lar dem juble høyt og gjør gleden stor. De gleder seg for ditt åsyn som en gleder seg i kornhøsten, som en jubler når hærfang skiftes. for åket som tynget folket, stangen over nakken og staven som driveren brukte, har du brutt i stykker som på Midjans dag.

Denne tråden tas veldig tydelig opp i evangeliet (i Matteus 4) der vi hører at:
Jesus drog avsted til Galilea. Han forlot Nasaret og slo seg ned i Kapernaum ved sjøen, i Sebulons og Naftalis land. Slik skulle det gå i oppfyllelse som er sagt ved profeten Jesaja: ‘Sebuløns og Naftalis land, sjøveien, landet hinsides Jordan, hedningenes Galilea! Det folk som satt i mørke, et veldig lys har det fått se, for dem som lever i dødens skyggeland, er et lys runnet opp.’ Fra nå av begynte Jesus å forkynne: «Vend om! For himlenes rike er nær.»

Les alle søndagens tekster her.

Kirken feirer i dag festen for Paulus’ omvendelse (Pålsmesse – jeg skrev om den i fjor). Om denne dagen leser vi i Apostlenes gjerninger kap. 9:

Da Paulus var underveis og nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen omkring ham. Han falt til jorden og hørte en røst si til ham: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» Han spurte: «Hvem er du, Herre?» Og svaret lød: «Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men reis deg nå og gå inn i byen. Der skal det bli sagt deg hva du skal gjøre.» Mennene som fulgte ham, stod der målløse; de hørte røsten, men så ingen. Saulus reiste seg opp, men da han åpnet øynene, kunne han ikke se. De måtte ta ham i hånden og leie ham inn til Damaskus. I tre dager satt han der blind, og han verken spiste eller drakk.

I Damaskus bodde en disippel som hette Ananias. Herren kalte på ham i et syn: «Ananias!» Han svarte: «Her er jeg, Herre.» Og Herren sa: «Gå bort i den gaten som kalles Den rette, og i huset hvor Judas bor, skal du spørre etter Saulus fra Tarsus. For han ber. Og han har hatt et syn og sett en mann som heter Ananias komme og legge hendene på ham, så han kan få synet igjen.» … Ananias gill, og han kom inn i huset, la sine hender på ham og sa: «Saul, min bror! Herren har sendt meg, Jesus som viste seg for deg på veien hit; han vil at du skal få synet igjen og bli fylt av Den Hellige Ånd.» Straks var det som om skjell falt fra øynene hans, og han kunne se. Han gjorde seg klar og ble døpt.

Søndag for ei uke siden feiret pave Benedikt messen i det sixtinske kapell på det gamle alteret, vendt mot øst/ mot Gud, eller «med ryggen mot folk» som noen sier. Her er en engelsk oversettelse av Vatikanradioens intervju med pavens seremonimester, msg. Guido Marini, som forklarer dette – og også sier enkelte andre ting av pavens liturgiforståelse.

Marini: I think it is important, first of all, to consider the orientation that a liturgical celebration is always called to have: I’m referring to the centrality of the Lord, the Savior crucified and resurrected from death. This orientation must determine the interior disposition of the entire assembly and, consequently, also the external mode of celebrating. The placement of the cross on the altar in the middle of the assembly is able to communicate this fundamental content of liturgical theology. There may then arise particular circumstances which, because of the artistic condition of the sacred place or because of its unique beauty and harmony, it becomes desirable to celebrate at the ancient altar where, among other things, the exact orientation of the liturgical celebration is preserved. In the Sistine Chapel, in the celebration of the baptism, this is exactly what happened. It is a praxis that is allowed by liturgical norms and in tune with conciliar reform.

Question: Public opinion is very aware of this posture which, in part, the Pope has made in the occasion of the feast of the baptism of the Lord: turn the back to the assembly. There are those who read in this a return to the past, …

Pave Benedikts messefeiring forklartLes mer »

Denne søndagen hører vi den kjente evangelieteksten fra Johannes 1,29, som jeg har hatt som motto på mine faste nettsider i mange år. Det er den setningen som lyder (i flertall) rett før kommunionen i alle katolske kirker – i innleggets overskrift på latin. På norsk sier vi: «Se Guds lam, se ham som tar bort verdens synder.»

Hele evangelieteksten lyder slik:
«På den tid ser Johannes Jesus komme mot seg, og sier: «Se, der er Guds lam, han som tar bort verdens synd. Om ham var det jeg sa: ‘Etter meg kommer en mann som er gått meg forbi, fordi han var før meg.’ Jeg kjente ham heller ikke. Men det er for at han skulle åpenbares for Israel jeg er kommet og døper med vann.» Og Johannes vitnet: «Jeg har sett Anden stige ned over ham som en due fra himmelen, og bli over ham. Nei, jeg kjente ham ikke; men han som sendte meg for å døpe med vann, han sa til meg: ‘Den du ser Anden stige ned over og bli hos, han er det som skal døpe med Den Hellige Ånd.’ Ja, jeg har sett det, og dette er mitt vitnesbyrd: Det er han som er Guds Utvalgte.»

Her er teksten også på gresk – Ide o amnos tou Theou o airon ten amartian tou kosmou:

Jeg leste i dag en blog jeg ikke har vært borti før, «Shouts in the Piazza», som her prøver å forklare hva paven ønsker når han gradvis forandrer liturgien i Vatikanet i konservativ retning – som vi så både under juelemessene og nå sist søndag.

First, let’s say that it always was rather stupid to use furnishings and vestments that were clearly very contemporary in the largest baroque church in the world. … Now the Pope has an MC who has stopped trying to force a square peg into a round hole.

Third, I think the Holy Father is trying to restore some dignity to the liturgical celebrations over which he presides since he knows they are seen as paradigmatic by Catholics the world over. …

Hva er det pave Benedikt ønsker når han gradvis forandrer liturgien?Les mer »

Den hellige Gregor av Nazianz (300-tallet) skriver også om Jesu dåp:

Kristus blir opplyst [i dåpen], la oss skinne sammen med ham! Kristus døpes, la oss gå ned i dåpens bad sammen med ham! Johannes er i ferd med å døpe, Jesus nærmer seg. Muligens er det for å helliggjøre døperen, men helt klart er det for å helliggjøre den gamle Adam og begrave ham helt og holdent i vannet. Men før han helliggjør dem og for deres skyld, helliggjør han elven Jordan. På samme måte som han var Ånd og kjød, slik innvier han ved Ånd og vann.

Døperen vegrer seg, Jesus står på sitt. ”Jeg har behov for å bli døpt av deg”, sier lampen til solen, røsten til ordet, brudgommens venn til brudgommen, den største av dem som er født av kvinner, til den førstefødte av all skapningen, han som hoppet i morsliv, til ham som allerede i morsliv ble tilbedt, han som har gått forut og igjen skal gå foran, til ham som nå blir åpenbart og som atter en gang skal åpenbares. ”Jeg har behov for å bli døpt av deg”, underforstått: ”og for din skyld”, for han visste nemlig at han skulle motta martyriets dåp … …

Mer om Jesu dåp – la oss gå ned i dåpens bad sammen med Ham!Les mer »

Slik skriver den hellige Maximos, biskop av Torino, ca 400, om festen for jesu dåp, som vi feirer denne helga:

Evangeliet beretter at Herren kom til Jordan for å døpes, og at han i denne elven ville vie seg de himmelske mysterier.

Det er naturlig at denne festen følger kort tid etter dagen for Herrens fødsel – med noen års mellomrom, selvsagt, men på samme tid av året – og jeg mener at også denne festen kan kalles for Herrens fødsel. Den gang ble han født på menneskevis, i dag fødes han på nytt gjennom sakramentene; den gang ble han satt til verden av jomfruen, i dag blir han unnfanget ved mysteriet. Den gang da han ble født som menneske, beskyttet hans mor Maria ham i sitt skjød; nå da han unnfanges etter mysteriet, omfavnes han av Gud Faders røst som sier: ”Dette er min Sønn som jeg har behag i; lytt til ham”. Da han var født, kjærtegnet moren ham på sitt myke fang, nå tjener Faderen Sønnen ved sitt kjærlige vitnesbyrd; moren holdt ham opp slik at de vise menn kunne tilbe ham, Faderen åpenbarer ham slik at folkeslagene kan dyrke ham. …

Festen for Jesu dåp – som forberedelse for vår dåpLes mer »