Liturgi

Etter at vi i dag hadde stor messe på høytiden for Marias opptagelsen i himmelen, traff jeg noen russisk-ortodokse kristne her i Stavanger. De feirer også Marias «innsovningsfest», men ikke før om 13 dager, siden de ikke bruker vår moderne kalender – slik de også feirer jul 6. januar. Akkurat nå hadde de begynt de fjorten dager lange (!) forberedende fasten før den store festdagen.

«I den katolske Kirke er det en trossannhet at da Marias liv her på jorden var slutt, tok Gud henne opp i himmelen med både sjel og legeme, hennes opptagelse. Denne trossannhet hevdes også alminnelig av kristne i de gamle østlige kirker. …

Historien om Marias opptakelse går tilbake til Kirkens første århundrer. Den tidligste beretningen er den såkalte Liber Requiei Mariae («Boken om Marias Hvile»), som bare er bevart i en etiopisk oversettelse. Denne tidlige kristne apokryfe beretningen er trolig skrevet på 300-tallet, men muligens så tidlig som på 200-tallet. Ganske tidlig er også de svært ulike tradisjonene i «De seks bøker» med beretninger om Marias innsovning. Den tidligste versjonen av disse apokryfe bøkene er bevart i flere syriske manuskripter fra 400- og 500-tallet, selv om selve teksten trolig stammer fra 300-tallet. Dette mysteriet feires den 15. august.»

LES MER OM DETTE PÅ KATOLSK.NO.

I 1969 ba dominikanerne om å få slutte å bruke sin egen liturgi (!), og heller bruke den nye messeordningen som akkurat da var ferdig. Det fikk de lov til, og nå er det bare noe ytterst små forskjeller i en dominikansk og en «vanlig» prests måte å feire messen på. På bloggen The New Liturgical Movement leste jeg i dag at det er skrevet en liten studie om utviklinga av den dominikanske liturgien fra 1950-1969

Studien examines the development and transition that took place in the context of the Dominican rite between the period of 1950 up until 1969 when the Dominican Order determined to adopt the post-conciliar Roman Missal of Pope Paul VI. …

There is visible, however, the prospect of a growing revival, manifested both in interest and in practice, as regards these other ancient and venerable Western rites. ..

LES MER HER.

På bloggen «What Does the Prayer Really Say» er det ei svær samling av biskopelige kommentarer til pavens motu proprio om den tradisjonelle latinske messen – og jeg har lest nesten alle med stor interesse. Noen av disse er ikke særlig interessante, noen er åpne og positive til pavens initiativ, mens andre er noskå restriktive og negative. (Noen legger bl.a. restriksjoner på prestenes bruk av den tradisjonelle messen som de knapt har lov til – siden paven har sagt at prestene ikke trenger å spørre om tillatelse til å bruke den gamle messen.)

I dag trykker bloggen en kommentar til pavens motu proprio fra fra kardinal Egan i New York, som både kan sin kirkerett og sin latin meget godt. Det er interessant at han ikke krever at prestene som skal lese den gamle messen trenger å være eksperter i latin, som noen biskoper har påstått.

In briefest terms, here is what the document, which is entitled in Latin «Summorum Pontificum,» provides:

III. The changes in the liturgy must not be the occasion of divisions in the Church. They are rather to strengthen the unity of that community of believers for whom the Lord prayed on the night before he died that «they may be one as You, Father, in Me and I in You» (John 17:21).

Les hele kommentaren her.

Første lesning i denne søndagens messe er fra (den deuterokanoniske) Visdomsboka (18,6-9):
Denne natta (siste natt før utgangen fra Egypt) var blitt kunngjort for våre fedre på forhånd, så de skulle være ved godt mot når de så at dine løfter var til å stole på. Ditt folk ventet derfor frelse for de rettferdige og undergang for fienden. Og din straff over fienden brakte samtidig oss frelse og ære, da du kalte oss til deg. For dine hellige, barn av ditt folk, ofret i hemmelighet til deg, og forpliktet seg samtidig til å holde din lov, så de skulle dele med hverandre det som måtte komme både av godt og ondt. Og allerede dengang sang de fedrenes lovsanger.

Israels frelse gjennom blodet de hadde malt på dørstokkene står sentralt her; slik frelste Gud sitt folk, og slik oppfylte han sine løfter. I messen vi feirer i dag (og alle dager) er det også blodet, Jesu blod, som frelser oss, som renser oss fra synd og død, og slik gjør oss i stand til å tjene Herren. Jeg vil påstå at også vi katolikker trenger å bli minna om denne sannheten, bli minna om hva den hellige messe egentlig er (et offer båret fram for Gud for våre synder), og bli minna om at vi virkelig trenger å blir rensa fra vår synd.

Dagens evangelium fortsetter så der den første lesninga stoppa, med Guds oppfyllelse av løftene, og den oppfordrer oss kristne til også å holde våre løfter og forpliktelser, overfor Gud og overfor våre medmennesker.

Lukas 12,35-40 (kortversjonen)
Spenn beltet om livet og hold lampene tent, lik tjenere som venter sin herre hjem fra gjestebud og står klar til å lukke opp for ham så snart han kommer og banker på. Lykkelige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer! Sannelig, jeg sier dere: Han skal spenne beltet om livet, la dem gå til bords og selv gå fram og tjene dem. Ja, lykkelige er de som han finner beredt, selv om han først kommer i andre eller tredje nattevakt. Men det skal dere vite: Dersom husbonden visste når tyven kom, ville han ikke la ham bryte inn i huset sitt. Vær også dere beredt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.

Det danske katolske nett-tidsskriftet, Catholica, har skrevet flere ting om den gamle messen og pavens Motu proprio, og bl.a. tatt med en artikkel skrevet av en person som regelmessig har deltatt i feiringen av den tradisjonelle latinske messen. Her er en del av det han skriver:

1. Den ekstraordinære form af messen er en organisk helhed, hvis tekster og former er dannet af hele Den katolske Kirkes historie og bøn, og som desuden er uløseligt knyttet til Kirkens store kunstneriske frembringelser (kirkemusik, kirkebygninger, liturgiske dragter og andre liturgiske remedier). … Liturgiske og kunstneriske former forener sig kort sagt med en særlig dybde i den ekstraordinære messe, og den glæde, dette giver, er ikke blot noget rent æstetisk – den former vor bøn og styrker vor tro.

6. Den ekstraordinære form af messen sætter Messeofferet helt i forgrunden. …

Kjærligheten til den gamle messen – fra DanmarkLes mer »

På onsdagsaudiensen 26/11-69, bare noen dager før den nye messen ble innført, snakket pave Paul VI grundig om dette i onsdagsaudiensen, og avsluttet med følgende ord om messen: «the Mass is a Mystery to be lived in a death of Love. Its divine reality surpasses all words. . . It is the Action par excellence, the very act of our Redemption, in the Memorial which makes it present» .

Under audiensen snakket han ellers mest om overgangen fra latin til morsmålet, og overraskende lite om de mange andre forandringene den nye messen innførte. Dessuten er det vel litt underlig i vår tid å høre at enkelhet skal være det folk liker best, men vi husker vel alle hvordan bl.a. hus ble bygget på 70-tallet. Dette sa pave Paul VI:

8. It is here that the greatest newness is going to be noticed, the newness of language. No longer Latin, but the spoken language will be the principal language of the Mass. The introduction of the vernacular will certainly be a great sacrifice for those who know the beauty, the power and the expressive sacrality of Latin. We are parting with the speech of the Christian centuries; we are becoming like profane intruders in the literary preserve of sacred utterance. We will lose a great part of that stupendous and incomparable artistic and spiritual thing, the Gregorian chant.

11. Understanding of prayer is worth more than the silken garments in which it is royally dressed. Participation by the people is worth more—particularly participation by modern people, so fond of plain language which is easily understood and converted into everyday speech.

LES ALT PAVEN SA UNDER DENNE AUDIENSEN.

En artikkelen på bloggen WDTPRS sier at ganske mange katolikker forlot Kirken da de dramatiske forandingene kom rundt 1970. Jeg underer meg på om dette skjedde også i Norge, og vil oppmuntre folk som vet noe om å skrive en kommentar: Hvordan opplevde folk i Norge de store forandringene i kirkenes utsmykning og den nye (svært uformelle) messen i forhold til den gamle (svært høytidelige)? Ble forandringene mottatt med glede, overraskelse, frustrasjon, oppgitthet, forvirring … etc.? Slik leser vi i den nevnte bloggen:

.. there is a significant constituency for whom the lack of this familiar and time-honored form of worship has been a hardship, and (for these) Pope Benedict’s action is that of a genuine pastor.

Based on what I have read and seen for myself, many fallen-away Catholics were disaffected by the drastic change in our liturgy — some without fully grasping that this was such a significant factor. Others avoided naming the reason so as not to appear out of step.

Hva har da mennesket igjen for alt sitt slit og strev som han har plaget seg med under solen? Alle hans dager er fulle av smerte, og alt det han driver med, bringer sorg. Ikke engang om natten faller hans hjerte til ro.

Dette hører vi i første lesning i dagens messe, og Forkynneren i Det gamle testamente konkluderer med at «alt er tomhet». Så pessimistiske er ikke de andre tekstene, men i evangeliet hører vi om hvor tåpelige vi er om vi bare fokuserer på de materielle verdiene.

Slik lyder det kjente evangeliet fra Lukas 12: «Jesus fortalte dem en lignelse: «Det var en gang en rik mann. Jorden hans hadde båret godt, og han tenkte: Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til avlingen min. Jo, nå vet jeg det: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og alt jeg ellers eier. Så vil jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro, spis, drikk og vær glad! Men Gud sa til ham: Uforstandige menneske! I natt kreves ditt liv tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet? Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud. «

I denne artikkelen leser vi om hvor klokt pave Benedikt har gjort alle ting, og det er den nye liturgiske bestemmelsen om å gi plass til både den gamle og den nye messefeiringa det handler om. Her har paven begynt på noe som kan føre til liturgisk fred i vår kirke, der alle blir beriket, og han har samtidig prøvd å dempe de mest radikale i begge ender av den store og mangfoldige Katolske kirke.

One can only say that Benedict has used the keys of St Peter with the wisdom of Solomon! By maintaining the unity of the Roman Rite, with two usages, the Pontiff not only refuses to canonise extremism in any direction, but provides perhaps the most powerful example possible of the ‘hermeneutic of continuity and reform’, in the application and interpretation of Vatican Council II, in accordance with his address to the Roman curia of 22 December 2005.

In a letter sent to the bishops of the world, explaining his reasons for issuing the Motu Proprio, Benedict underlines precisely this point: ‘There is no contradiction between the two editions of the Roman Missal. In the history of the liturgy there is growth and progress, but no rupture. What earlier generations held as sacred, remains sacred and great for us too, and it cannot be all of a sudden entirely forbidden or even considered harmful. It behooves all of us to preserve the riches which have developed in the Church’s faith and prayer, and to give them their proper place.’

I dokumentet jeg nevnte i går siteres Ratzinger ang. spørsmålet om å snu alterne etter Vatikankonsilet. Når folket og presten er vendt mot hverandre, er faren at Gud kan forsvinne ut av bildet, og presten (faktisk) kan komme altfor mye i sentrum.

«The turning of the priest towards the people has turned the community into a self-enclosed circle. In its outward form, it no longer opens out on what lies ahead and above, but is closed in on itself.» (Spirit of the Liturgy, p. 80) Answering the common objection that once upon a time the priest rudely turned his back on the people, Ratzinger says, «The common turning towards the East was not a ‘celebration towards the wall’; it did not mean that the priest ‘had his back to the people’: the priest himself was not regarded as so important.» In the liturgy, he notes, «the congregation looked together ‘towards the Lord.’ … it was much more a question of priest and people facing in the same direction, knowing that together they were in a procession towards the Lord. They did not close themselves into a circle, they did not gaze at one another, but as the pilgrim People of God they set off for the Oriens, for the Christ who comes to meet us.» (ibid.)

… but … did the implementation of the Council’s reforms really solve this problem (of clericalization)? On the contrary, it seems that clericalization has reached a new level. With the re-orientation of the priest towards the people, Ratzinger says «an unprecedented clericalization came on the scene. Now the priest … becomes the real point of reference for the whole liturgy. Everything depends on him. We have to see him, to respond to him, to be involved in what he is doing. His creativity sustains the whole thing.» (Spirit of the Liturgy, pp. 79-80) As a result, says Ratzinger, «people try to reduce this newly created role by assigning all kinds of liturgical functions to different individuals and entrusting the ‘creative’ planning of the liturgy to groups of people who like to, and are supposed to, ‘make their own contribution.’ Less and less is God in the picture. More and more important is what is done by the human beings who meet here and do not like to subject themselves to a ‘pre-determined pattern.'» (ibid.)

Det dramatiske skillet som steder fins mellom tradisjonalister og vanlige katolikker kan også bygges ned pga. pavens nye regler om messefeiring. (Det er få i Norge som (nesten) bare vil delta i den tradisjonelle latinske messen (TLM), men som prest har jeg møtt slike holdninger hos en del utenlandske katolikker.)

Jeg leste nylig en artikkel av en person som i mange år hadde kjempet for TLM, og i lang tid ikke hadde gått i den nye messen. Han opplevde nå messen på morsmålet i en ny sammenheng, og skriver: On 7 July I went to Mass in what we must now call the “Ordinary” rite, though it was not celebrated in ordinary circumstances. There were bars on the windows of the chapel, the congregation was searched before being allowed in, and the door was locked behind us. In the world outside, 7 July was a Saturday, but for the prisoners of the Young Offenders Institution in which I work it was a Sunday, the day on which our chaplain comes in to say weekly Mass.

It’s a real gift to be able to go to a Mass like that, though I never thought I’d find myself saying so. …

Tradisjonalister ser også at den nye messen på morsmålet kan fungere godtLes mer »

Da jeg var på ferie i Østerrike for ei ukes tid og snakka med flere av mine venner blant korherrene i Klosterneuburg – tre som jeg kjente fra Bergen, og noen flere som jeg ble kjent med – var de ganske begeistra over pavens motu proprio om den tradisjonelle latinske messen. Flere av dem sa at det viktigste ved pave Benedikts bestemmelse er at nå kan de to måtene å feire messen må gjensidig berike hverandre, slik at vi på sikt får ei mer verdig messefeiring. (I den tysktalende verden feires messen ofte mye mindre høytidelig/ tradisjonelt/ verdig enn vi er vant til fra Norge.)

Jeg leste så nylig en artikkel om en menighet i Indiana i USA der både den nye og den gamle messen feires hver eneste søndag, og om hvikle positive frukter det har ført med seg:

Msgr. Schaedel has been pastor of Holy Rosary for the entire time that it has offered both forms of the Mass.

“When you have such a good cooperation on the part of the clergy, the [parishioners] generally go along with that very well, and they don’t find it funny or anything,” Father Magiera said. “I think that they like it.”

Messen til minne om og til ære for Helligolav åpner slik med INNGANGSVERS (deretter følger alle messens bønner):

La oss alle glede oss i Herren på festen for den salige Olav, Norges evige konge. Englene jubler over hans martyrdød og lovpriser Guds Sønn.

KIRKEBØNN
Allmektige, evige Gud, du er kongenes krone og martyrenes seier. Vi vet at din salige martyr, Olav, taler vår sak for ditt åsyn. Din storhet lovpriser vi i hans død, og vi ber deg: Gi oss livets krone, som du har lovet dem som elsker deg. Ved vår Herre Jesus Kristus din Sønn, som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet. Amen.

BØNN OVER OFFERGAVENE
Allmektige Gud, i ærefrykt påkaller vi din uransakelige makt. Helliggjør disse skapte ting som du har utvalgt, så de må bli til Kristi, din Sønns legeme og blod. La dem på forbønn av den hellige Olav, konge og martyr, bli til frelse for legeme og sjel. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

KOMMUNIONSVERS
Stor er hans ære ved din frelse; ære og heder vil du ikle ham, Herre. Salme 21 (20), 6

SLUTNINGSBØNN
Vi som er blitt mettet ved Lammets bord, vi bønnfaller deg, allmektige Gud: La oss på forbønn av din salige martyr, Olav, alltid stå under vern av din Sønn, som gjenløste oss ved sin død på korset, han som lever og råder fra evighet til evighet. Amen.

Tekstene som brukes i Den katolske kirke denne dagen kan leses her.

Pater Olav Müller har også skrevet et hefte om Hellig Olav som kan leses her.

I dag er det 15. søndag i det alminnelige kirkeåret. Jeg er selv på ferie og koncelebrerte i en messe på tysk i dag, og har ikke gjort meg noen tanker om hva jeg eventuelt kunne ha talt om i dag. Tekstene handler i alle fall om å elske Herren over alle ting og vår neste som oss selv:

Første lesning er fra 5. Mosebok 30: Moses talte til folket og sa: Vær lydig mot Herren din Gud og hold hans bud og forskrifter som er skrevet i denne lovboken, og vend om til Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel. … … ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det.

Evangeliet er fra Lukas 10: Da stod en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester,» sa han, «hva skal jeg gjøre for å få evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hva leser du der?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men den andre ville rettferdiggjøre seg og spurte: «Hvem er så min neste?» Jesus tok spørsmålet opp og sa: En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. …

Noen har stilt det interessante spørsmålet om man har muligheten til å kombinere deler av den nye og den gamle messen. Kan ta lesningene fra den nye messen (med tre lesninger om søndager, og tre år A, B og C) og den eukaristiske bønnen fra den gamle messen f.eks.?

My question concerns the implications of the Motu Proprio on these matters. It seems to be Benedict’s impulse to encourage a kind of two-way borrowing from the extraordinary to the ordinary form. The USCCB is already saying that the old rule against «mixing rites» no longer applies since the old and new are to be seen not as separate rites but as two forms of the same rite. Doesn’t this suggest, then, a greater degree of liberality concerning the ordinary form than we have previously supposed? What happens, for example, to the dubium from the CDW that ruled against new form celebrations employing the old form offertory prayers? Are we to see that as entirely overruled?

LES MER OM DETTE HER.

Så langt har jeg stort sett lest om alle som gleder seg over frigjøringen av den tradisjonelle latinske messen, og jeg vil vise til dekning spesielt på disse stedene:

En interessant gjennomgang av de nye bestemmelsene.

Tre blogger som har spesielt mye om dette temaet: Blog som bare omhandler pavens nye dokument – BLOG 1 og BLOG 2 som jeg ofte leser om liturgiske spørsmål – og som nå har veldig mye stoff..

En feil som man allerede har sett mange plasser (bl.a. gjorde avisa Dagen denne feilen sist uke) er at man sier at den latinske messen nå er blitt tillatt. Men denne har selvsagt alltid vært tillatt; latin er jo også det offisielle språket for den nye messen, som alle oversettelser må rette seg etter. Enhver prest har alltid kunnet feire messen på latin i alle årene fra 1970; om man feirer menighetens hovedmesser på latin må man jo da ta hensyn til hvor nyttig det vil være, og det er jo ikke aktuelt å ha messens tekstlesninger og preken på latin.

Dagns første lesning, fra Jesaja 66, forteller om hvordan Herren redder sitt folk etter katastrofene og eksilet i Babylon: «Gled dere med Jerusalem, og fryd dere over henne, alle dere som har henne kjær! Ta del i hennes glede og fryd, alle dere som sørger over henne! … For så sier Herren: Se, til Sion leder jeg lykke og fred som en elv, og dit skal folkenes rikdom komme som en flommende bekk. Hennes barn skal bæres på armen og vugges på fanget. Som moren trøster sin sønn, slik vil jeg trøste dere, ja, i Jerusalem skal dere få trøst.»

I evangeliet, fra Lukas 10, hører vi om en utsendelse (som også gjelder for oss) for å forkynne om Herrens frelse til folk rundt oss – der mange gjerne er likegyldige eller fiendlige: «Siden utpekte Herren sytti andre og sendte dem ut foran seg, to og to, til hver by og hvert sted som han selv skulle besøke. Han sa til dem: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans. Gå av sted! Jeg sender dere som lam blant ulver. …»

Jeg vil i min preken i dag peke både på vår grunn til glede (pga. Guds hjelp) og vår utfordring (i et samfunn som ikke har særlig plass for Gud), og også nevne litt om den hellige Sunniva og Seljemennene, som minnes 8. juni (men ikke feires i år siden det er søndag).