Liturgi

Hvordan blir messen oss til størst velsignelse?

Katolsk, Liturgi /

For et par uker siden skrev jeg litt om hvordan messen best kan feires, se HER og HER (og mitt hovedpoeng har hele tiden vært hvordan messen kan bli oss til mest mulig glede og hjelp), men jeg tror også det kan være aktuelt å se på hva som kan ødelegge for en rett messefeiring.

Her er det moralske selvsagt svært sentralt, men her dreier det seg ikke om hvem som kan være til stede under messefeiringa (her har Den katolske kirke i dag ingen begrensninger); det dreier seg om hvem som kan motta nattverden/kommunionen. Og der er reglene ganske klare; lever man i alvorlig uoppgjort synd, er man for eksempel gjengift (utenfor Kirken), eller lever man samboende, kan man ikke motta kommunion. (De som ikke er katolikker, kan heller ikke motta nattverden, men her er det jo ikke snakk om et moralsk spørsmål.) Disse reglene kan verken prester eller lekfolk lempe på, selv om det ofte kan være smertefullt å følge dem.

En ting som ligger tett opp til den moralske forberedelsen til messen/kommunionen, er den åndelige forberedelsen. Man skal etter beste evne (selv om småbarn og andre praktiske ting kan gjøre det vanskelig) forberede seg til å møte Gud i den hellige messe. Kommer man til kirken i siste øyeblikk uten ha ofret en tanke på det som skal skje i messen, eller forberedt seg åndelig eller mentalt, kan man faktisk ikke regne med å få så stort utbytte av dette møtet med Herren.

Av og til merker man også at perspektivet i messen forrykkes, vanligvis ved at det menneskelige elementet blir forsterket på bekostning av det møtet med Gud som messen skal være. …

Hvordan blir messen oss til størst velsignelse?Les mer »

Oppsummerende om festen for Jesu hjerte

Katolsk, Liturgi /

«Dette uttrykket for Guds kjærlighet til oss – som vi opplever i Jesu gjennomstungne hjerte – er sentralt i all sann åndelighet og kristen fromhet.» Dette sier pave Benedikt i brevet om Jesu hjerte fromheten, som han skrev 15. mai 2006, i forbindelse med 150-årsmarkeringa for at denne høytiden ble innført over hele den katolske verden. Jeg skrev om dette for et par dager siden, og har nå oversatt deler av pave Benedikts brev:

… Ved å oppmuntre til denne innvielsen til Jesu hjerte oppfordret encyklikaen Haurietis Aquas (fra 1956) de troende til å åpne seg for det mysteriet Gud er og for hans kjærlighet, og bli forvandlet av den. Femti år senere er det fremdeles på sin plass at kristne fortsetter å fordype sitt forhold til Jesu hjerte, slik at deres tro på Guds frelsende kjærlighet blir fornyet, og Kristus får en klarere plass i deres liv.

Frelserens gjennomstungne side er kilden som encyclicaen Haurietis Aquas viser til. Vi må gå til denne kilden for å få sann kunnskap om Jesus Kristus, og for å få en dypere opplevelse av hans kjærlighet. …

I encyklikaen Deus Caritas Est, siterte jeg fra Johannes første brev: “Vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den”, for å understreke at å være en kristen begynner med et møte med en person (jfr. n. 1).

Siden Gud har åpenbart seg tydeligst ved at hans Sønn ble menneske, som også gjør Gud selv “synlig”, er det gjennom vårt forhold til Kristus at vi kan forstå hvem Gud virkelig er (jfr. Haurietis Aquas, nn. 29-41; Deus Caritas Est, nn. 12-15).

Og igjen: siden det sterkeste uttrykket for Guds kjærlighet finnes i den gaven Kristus ga oss på korset, det sterkeste beviset på Guds kjærlighet, er det ved først og fremst å se på hans lidelse og død at vi ser Guds uendelige kjærlighet til oss stadig tydeligere: “For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.” (Joh 3: 16).

Og enda mer; dette uttrykket for Guds kjærlighet til oss er ikke bare hovedinnholdet i andakten til Jesu hjerte, det er også på samme måte sentralt i all sann åndelighet og kristen fromhet. .. ..

En kristen kan faktisk bare oppnå en sann åndelighet ved å feste sitt blikk på Frelserens kors, “De skal se på ham som de har gjennomboret.” (Joh 19: 37; jfr. Sak 12: 10).

11. søndag i kirkeåret – tekster og tema

Liturgi /

Denne søndagens tekster hadler veldig tydelig om tilgivelsen for vår synd. Jeg kommer denne dagen til å knytte dette temaet ganske tydelig til festen for Jesu hjerte, som vi feiret fredag. Opplevelsen av Jesu kjærlighet til oss binder disse to dagen tydelig sammen – spesiest tydelig i evangeliet.

Første lesning er fra 2. Samuelsbok 12.
Den handler om Davids oppgjør med Gud, etter at han hadde fått Ussia drept, og teksten slutter slik: David sa til profeten Natan: «Jeg har syndet mot Herren.» Natan svarte: «Så har også Herren tatt bort din synd.»

Den bibelske salmen, 32, handler som vanlig om samme tema:
Salig den hvis overtredelser er forlatt, hvis synd er tilgitt.
Salig det menneske som er uklanderlig for Herren, som er funnet uten svik.

Andre lesning, fra Galaterbrevet 2, handler om hvordan vi blir rettferdiggjort (noen protestanter tror ikke vi katolikker blir rettferdiggjort ved tro, men det gjør vi):
Men vi vet at et menneske ikke blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever, men bare ved troen på Kristus Jesus. Derfor trodde også vi på Kristus Jesus så vi kunne erklæres rettferdige ved troen på Kristus, ikke på grunn av lovgjerninger.

Allelujavers
Gud elsket oss først og sendt sin Sønn som sonoffer for våre synder.

Evangelium fra Lukas 7, er en gripende tekst som handler om kjærligheten til Jesus fra en som hadde fått sine mange synder tilgitt:
En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han kom hjem til ham og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus var gjest hos fariseeren, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus ved føttene hans og gråt. Da begynte hun å væte føttene hans med tårene, og hun tørket dem med håret sitt, kysset dem og salvet dem med salven.

…. Jesus sa da til farieseeren: Hun har fått sine mange synder tilgitt, derfor viser hun så stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Dine synder er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hva er dette for en, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå bort med fred!»

Minnedagen for Jomfru Marias rene hjerte

Liturgi /

«På mange måter er historien om andakten for Jomfru Marias rene hjerte knyttet til historien om andakten for Jesu hellige hjerte, men den har også sin egen historie. Hovedforskjellen mellom andaktene til Jesu og Marias hjerter er at andakten for Jesu Hjerte legger vekt på hans guddommelige hjerte som full av kjærlighet til menneskeheten, mens denne kjærligheten for det meste blir ignorert eller avvist, mens andakten til Marias hjerte er hovedsakelig opptatt av den kjærlighet hennes hjerte har for Jesus, for Gud.»

Dette skriver katolsk.no om dagens liturgiske feiring i Den katolske kirke. De skriver videre at festen røtter går tilbake til 1000-tallet men at: «den virkelige apostelen for feiringen av Marias rene hjerte var den hellige Johannes Eudes (1601-80). I årene 1641-43 utviklet han en overbevisning om at han skulle organisere en offentlig kult for Marias hjerte. Han skrev og fikk trykt en messe og officium, og den 8. februar 1646 feiret han for første gang denne festen for Marias hjerte i katedralen i Autun. Hans liturgi ble godkjent av flere biskoper som anbefalte den for privat bruk. … Men til tross for hans entusiasme klarte han ikke å få aksept i Rituskongregasjonen i Roma. …

Andakten for Marias rene Hjerte fikk en oppsving etter åpenbaringene i Fátima i 1917. Pave Pius XII viet den 8. desember 1942, i en hjerteløs tid, Kirken og hele menneskeheten til Marias rene (uplettede) hjerte, i anledning 25-årsdagen for åpenbaringene i Fátima. Den 4. mai 1944 bestemte Rituskongregasjonen at festen for «Marias uplettede Hjerte» skulle feires den 22. august. … I forbindelse med liturgireformen i 1969 ble den flyttet til lørdagen etter festen for Jesu Helligste Hjerte (andre fredag etter pinse), og den ble en valgfri minnedag.»

Festen for Jesu hellige hjerte

Katolsk, Liturgi /

I går feiret Den katolske kirke en fest som protestanter ikke kjenner til, festen for Jesu hellige hjerte. Dessverre er festen ikke så kjent for katolikker heller i vår tid. Den ble innført for hele den katolske kirke i 1856, etter en svært lang utviklingshistorie – som vi kan lese om på katolsk.no, og i den engelske wikipediaen – men nå må vi dessverre si at den er glemt av altfor mange katolikker.

På 100-årsjubileet for innstiftelsen av festen skrev pave Pius XII 15/5 1956 encyklikaen HAURIETIS AQUAS, om andakten til Jesu hellige hjerte. Encyklikaen starter slik:

«Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder.»(Jes 12,3) These words by which the prophet Isaiah, using highly significant imagery, foretold the manifold and abundant gifts of God which the Christian era was to bring forth, come naturally to Our mind when We reflect on the centenary of that year when Our predecessor of immortal memory, Pius IX, gladly yielding to the prayers from the whole Catholic world, ordered the celebration of the feast of the Most Sacred Heart of Jesus in the Universal Church.

It is altogether impossible to enumerate the heavenly gifts which devotion to the Sacred Heart of Jesus has poured out on the souls of the faithful, purifying them, offering them heavenly strength, rousing them to the attainment of all virtues. …»

50 år etter denne encyklikaen, i 2006, skrev pave Benedikt et brev for å minne om denne viktige fromhetstradisjonen. Der skriver han om hvor viktig det er for alle kristne å fokusere på Jesu lidelse og død for oss: …

Festen for Jesu hellige hjerteLes mer »

Kirkeinnvielse i 1956

Liturgi /

Dette er St. Svithun kirke i Stavanger i 1956. Alter- og korpartiet er helt nytt, og etter tidas smak må man tro. Virker alteret her for fjernt og for opphøyet? Jeg syns ikke det. Etter min smak er det kanskje litt for mange blomster og planter, men ellers virker det ganske nakent og enkelt.

Bildetekst: Den høytidelige innvielse av den nye St. Svithuns kirke fant sted 23. september 1956 ved den tidligere sogneprest, biskop Jacob Mangers. Fylkesmannen, ordføreren, rådmannen og andre representanter for byens myndigheter var tilstede i et herlig sommervær. Alteret var blitt konsekrert dagen før. Relikviene i alteret stammer fra den hellige Olav og den hellige Beatus.

Hvordan kan man best vende seg til Gud i messen?

Katolsk, Liturgi /

For noen dager siden skrev jeg kort om messeferinga, og sa det skulle komme mer. Jeg syns ikke det er lett å skrive om dette som jeg nok har tenkt på i lang tid, men som delvis er kontroversielt og delvis altfor omfattende.

Hovedfokuset uttrykt i kirkerommet
Å feire den hellige messe dreier seg først og fremst om å møte Gud; og kirkerommet bør absolutt og svært tydelig uttrykke dette, og være et hellig rom. Også flere katolske kirker er i vår tid mindre hellig utformet og utsmykket enn de bør være. Tabernakelet syns jeg bør være sentralt plassert i korpartiet (jeg er lite glad for å plassere det i et sidekapell), slik at man så snart man kommer inn i kirken, opplever at man står foran Kristus selv.

Alteret
Alle katolske kirker hadde for inntil 40 år siden store og flotte alter- og korpartier. Så kom den uforklarlige (uforklarlige fordi verken Vatikankonsilet og heller ikke de nye liturgiske reglene sa et ord om dette) praksisen med å ta bort de gamle høyalterne og erstatte dem med et alterbord der presten skulle stå vendt mot folket. Noen ganger var disse bordene svært upassende, andre ganger noe bedre, men jeg kan ikke forstå at man tjener noe på at presten ikke er vendt mot Gud når han (og menigheten) ber til Gud..

Form og språk
Jeg har ikke så sterke synspunkter på hvilket språk messen bør feires på; man kan gjerne bruke en hel del latin i den vestlige/latinske delen av Den katolske kirke (som vi tilhører). Alle er vel enige om at ordets del bør være på morsmålet, messens faste ledd (gloria, sanctus etc.) kan gjerne synges på latin og det gjør vi heldigvis en del i Norge, og man kan også lese resten av messens bønner på latin. Dette siste har jeg bare begynt å gjøre de aller siste månedene (og bare i private messer); en slik praksis kan man gjerne utvide litt, men det er ikke noen viktig sak for meg.

Den tridentinske messen har jeg personlig ikke noe ønske om å bruke, det blir for komplisert å flytte tilbake til 1962, spesielt siden både kirkeårets tekster og mange andre regler organisk hører sammen med den tridentinske messen. Jeg tror man nokså lett kan gjøre messen til et tydeligere møte med Gud også ved å bruke den nye messen; muligens bør man tydeliggjøre det ved messens åpning (event. ved å bruke den gamle trinnbønnen, som i the Brompton Oratory i London) at vi møter den hellige Gud.

Stor katolsk høytid: Festen for Kristi legeme og blod

Katolsk, Liturgi /

«Jeg er det levende brød, kommet fra himmelen, sier Herren, og den som spiser av det, skal leve i evighet.» Slik lyder evangelieverset i messen denne søndagen, festen for Corpus Christi, der Kristi legeme og blod står enda mer i sentrum enn i vanlige messer.

Første lesning fra 1. Mosebok 14 handler om Melkisedek som er forløperen og eksempelet på Kristi prestetjeneste: «Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin. Han var prest for Den Høyeste Gud. Han velsignet Abram og sa: «Velsignet være Abram av Den Høyeste Gud, han som skapte himmelen og jorden! Lovet være Den Høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd!» Så gav Abram ham tiende av alt.»

Andre lesning er Paulus’ beretning om innstiftelsen av nattverden i 1. Korinterbrev 11: «For jeg har mottatt fra Herren dette som jeg også har gitt videre til dere: I den natt Herren Jesus ble forrådt, tok han et brød, takket, brøt det og sa: «Dette er mitt legeme, som er for dere. Gjør dette til minne om meg!» Likeså tok han kalken etter måltidet og sa: «Denne kalk er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette så ofte som dere drikker det, til minne om meg!» For så ofte som dere spiser dette brødet og drikker av kalken, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer.»

Evangeliet er brødunderet fra Lukas 9. LES ALLE TEKSTENE HER.

Dagens kollektbønn er også svært kjent, den brukes alltid ved sakramental tilbedelse/ velsignelse: Barmhjertige Frelser, i dette underfulle sakrament har du etterlatt oss et minne om din lidelse. Gi oss å ære ditt legemes og blods mysterier, så vi alltid får kjenne frukten av din frelse, du som lever og råder med Faderen i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet. Amen.

Corpus Christi i Roma – pavens tanker rundt dagen

Katolsk, Liturgi /

Som vanlig feiret paven messe på Festen for Kristi legeme og blod i Laterankirken i Roma, og deretter gikk sakramentsprosesjonen til kirken Santa Maria Maggiore. (Les også på norsk om Corpus Christi.)I sin preken sa paven bl.a.:

Christ’s incarnation and presence in the Eucharist “puts into crisis the wisdom of men”. So the Pope spoke this past Thursday, at 7 p.m., on the Solemnity of the Body and Blood of Christ (Corpus Christi).

The Pope also noted that the feast has its origins in the desire of the people to reaffirm their belief in the real presence of Jesus Christ in the Eucharist. The purpose of the feast, he said, is “to adore, praise, and thank publicly the Lord, who ‘in the eucharistic Sacrament continues to love us ‘until the end’, to the point of giving his body and his blood.’” The Apostles received the gift of the Eucharist from the Lord in the intimacy of the Last Supper, but the gift was intended for everyone, for the whole world.

As he prepared to begin the Solemn Procession, the Pope declared, “This is why [the Eucharist] is proclaimed and exposed openly, so that everyone may encounter “Jesus who passes” as he passed through the roads of Galilee, of Samaria and of Judea; so that everyone, in receiving him, may be healed and renewed by the strength of his love.” …

Corpus Christi i Roma – pavens tanker rundt dagenLes mer »

Bønnene i denna ukas messer

Liturgi /

I det alminnelige kirkeår (dette er uke 9) leser vi vanligvis de samme bønnene hver dag. Denne ukas tema og bønner syns jeg har vært ekstra tydelige og oppbyggelige:

INNGANGSVERS
Se i nåde til meg og miskunn deg over meg, Herre, for jeg er ensom og fattig. Se min ringhet og mitt strev, og forlat meg alle mine synder, du min Gud! Salme 25 (24), 16, 18

KIRKEBØNN
Evige Gud, ditt forsyn feiler aldri. Vi ber deg: Skån oss for det som skader, og gi oss det som er til vårt gavn. Ved vår Herre Jesus Kristus, dinn Sønn, som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet. Amen.

LESNINGER:
Denne uka har 1. lesning vært noen (litt vanskelige) tekster fra Tobits bok, mens evangeliene fra Markus 12 har vært lettere tilgjengelige: Torsdag hørte vi v 28-31: En skriftlærd, som hørte dette ordskiftet og forstod hvor godt Jesus hadde svart, gikk bort til ham og spurte: «Hva er det første av alle bud?» Jesus svarte: «Det første bud er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én; og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Det andre er dette: Du skal elske din neste som deg selv. Ikke noe bud er større enn disse to.»

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, i tillit til din godhet bærer vi våre gaver frem til ditt hellige alter. Utslett vår skyld ved de mysterier vi feirer, og skjenk oss din nåde. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

KOMMUNIONSVERS
Jeg roper til deg, for du svarer meg. Min Gud, vend ditt øre til meg og hør mine ord! Salme 17(16), 6
Eller:
Sannelig sier jeg dere: Alt dere ber og bønnfaller om, tro at dere har fått det, og dere skal få det, sier Herren. Markus 11, 23,24

BØNN ETTER KOMMUNION
Herre, vi har mottatt din Sønns legeme og blod. Styr oss ved din Ånd, så vi bekjenner deg, ikke bare i ord og tale, men i gjerning og sannhet, og oppnår den evige lønn i ditt rike. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Hvordan bør messen feires? Når kommer de nye reglene om den tridentinske messen?

Katolsk, Liturgi /

Jeg fikk følgende spørsmål ang. bloggen min i dag:
«Beskjed: Det skrives for tiden mye internasjonalt om pavens kommende «Motu proprio» om tillatelse til å feire Tridentinermessen. En gang det passer, kunne du ikke ta opp dette temaet. I Norge er vi vel fornøyd med den messen vi har …?»

Ang. pavens nye regler (som jeg har nevnt litt om før) er det nå blitt spekulert nesten hver uke at den skulle komme, i et halvt år! Men det har nå blitt bekreftet at den kommer (fra nest høyeste hold, se under), men jeg tenkte jeg skulle nevne nyheten når dokumentet endelig ble offentlig. Om messen feires slik den bør i Norge (bare delvis, syns jeg), skal jeg komme tilbake til om en dag eller to, men jeg kan nevne at jeg etter påske i år begynte å feire massen på latin når jeg feirer den aleine – den nye messen på latin, den gamle, tridentisnke messen vet jeg svært lite om så langt.

Her er de siste nyhetene jeg har lest om pavens Motu proprio om den tridentinske messen, fra søndag 3/6:
In Avvenire the official newspaper of the Italian Bishops Conference, today, H.E. Tarcisio Card. Bertone has an interview. He spoke mainly about the Pope’s latest trip to Brasil and the flap about the «excommunication» regarding pro-abortion politicians in Mexico. .. At the very end, the Cardinal Secretary of State said (my translation):

– And the long-anticipated Motu Proprio which would derestrict the use of the so-called Missale of St. Pius V, at what point is it?

I believe we won’t have to wait much longer to see it published. The Pope is personally interested that this happen. He will explain it in his accompanying letter, hoping for a serene reception.

Okay.

1) It is done.
2) It is going to happen.
3) The Pope is preparing, or has prepared a letter to come along with the Motu Proprio.
4) It is going to happen despite the knowledge that there will be resistence.

Pavens preken på Treenighetssøndagen, i pøsende regnvær på Petersplassen

Katolsk, Liturgi /

40 000 mennesker var samlet på Petersplassen i dag, i pøsende regnvær – bare paven, noen få av hans medhjelpere og alteret var beskyttet under en baldakin. Det var Treenighetssøndag og kåring av fire nye hellige: Giorgio Preca, Szymon di Lipnica, Karel van Sint Andries Houben og Marie Eugénie de Jésus Milleret. Her tar jeg med deler av pave Benedikts preken:

Today we celebrate the solemnity of the Most Holy Trinity. After the Eastertime, after having relived the event of Pentecost, which renews the baptism of the Church in the Holy Spirit, we turn towards ‘the open heavens’ to enter with the eyes of faith into the depth of God’s mystery: One substance and three Persons- Father, Son and Holy Spirit. …. …

In the first Reading, taken from the Book of Proverbs, we see Wisdom, beside God as assistant, as ‘architect’ (8,30). The panorama of the cosmos observed through the eyes of Wisdom is stupendous. Wisdom confesses: «Playing on the surface of the earth, I found delight in the human race.»

Wisdom dwells among men with love, because in them she recognizes the image and likeness of the Creator. This preferential relationship of Wisdom with men recalls a celebrated passage from another Wisdom book, the Book of Wisdom itself: «For she is an aura of the might of God& And she, who is one, can do all things, and renews everything. And passing into holy souls from age to age, she produces friends of God and prophets» (Wis 7, 25-27). …

Pavens preken på Treenighetssøndagen, i pøsende regnvær på PetersplassenLes mer »

Festen for den hellige Treenighet – preken

Liturgi /

(Her er disposisjonen til en preken på festen for den hellige Treenighet, 3. juni 2007. Les alle dagens tekster her.)

Den femti dager lange påskefesten ble avsluttet sist søndag, pinsedag, og etter pinse har vi nå i noen hundre år hatt noen ekstra fester som på en måte har oppsummert og konkludert Kristi fullførte frelsesverk. Det er dagens Treenighetsfest, og festen for Kristi legeme og blod, som vi feirer neste søndag, og det er også festen for Jesus hjerte, som vi feirer om snart to uker.

Det som er interessant for meg er at dagens fest er ganske ny: den vokste fram på 1100-taller, ble innført i hele Kirken i 1334 og nådde sitt høydepunkt på 1700-tallet (da det ble sagt at den var den viktigste av alle søndager!) Spesielt etter Vatikankonsilet er det blitt veldig tydelig igjen at det er Kristi åpenbaring (hans fødsel, liv, død, oppstandelse, himmelfart, utgydelse av Ånden) som gir oss kirkeårets progresjon og viktigste fester.

(Les mer om disse festene.)

Vi er altså samlet denne søndagen for feire helheten, fullendelsen av Guds åpenbaring, for å tilbe den Treenige Gud – som selvsagt alltid står i sentrum for en kristen.

Dagens tekster kaster et interessant lys over denne helheten:

Evangeliet sier rett og slett at «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet.» Det var dette jeg snakka om innledningsvis; etter hvert vokste kirken i forståelse og innsikt, og ved konsilet i Nikea i 325 (men også i lang tid før) fikk vi den endelige formuleringa av trosbekjennelsen. …

Festen for den hellige Treenighet – prekenLes mer »

De tre store festene etter at påsketida er slutt – idefester

Liturgi /

Festen for den hellige Treenighet, Corpus Christi og Jesu hjertefest kommer nå på rekke og rad, men den lutherske kirke feirer bare den første av disse. En interessant artikkel på www.katolsk.no sier at disse festene fokuserer på hver sin idé, heller enn på en frelseshistorisk begivenhet. Slik leser vi:

De tre festene etter påsketiden – Treenighetsfesten, Kristi Legemsfest og Jesu Hjertefest, som alle er oppstått og vokst frem de siste tusen år og etter kirkesplittelsen, betegnes ofte som idéfester. De er ikke i direkte forstand minnedager for historiske begivenheter i Frelseshistorien, men er uttrykk for en bekjennelse som historisk er vokst frem. Disse festene er uttrykk for middelalderlig og mer moderne fromhet i den vestlige Kirken, og har hatt en konsentrerende og samlende virkning. Gjennom Det annet Vatikankonsils liturgireform, med sin fremheving av Påskemysteriet, diskuteres nå disse festenes betydning og nødvendighet som forpliktende fester for hele Kirken.

Som så mange middelalderske fester kommer også Festen for Den hellige Treenighet fra reformklosteret Cluny i Burgund. Den nevnes første gang rundt år 996/1030, og senere ble den overtatt av cistercienserordenen og utallige bispedømmer. …

Festen for den hellige Treenighet – Hva er det vi feirer?

Liturgi /

Jeg sitter nå og forbereder morgendagens høytid, som er Festen for den hellige Treenighet. Det er på en måte en oppsummerende fest etter at påskens femti dager lange feiring ble avslutta sist søndag, pinsedag. Deretter gikk ikke så lenge før Kirken definerte sin tro litt mer presis enn det som står i selve bibeltekstene; i Treenighetsdogmet, som er felles for alle kristne.

I denne forberedelsesfasen leser jeg bl.a. bønnene som skal brukes denne dagen, for å se hvor fokus er lagt for feiringa. (For en katolikk bør dette være interessant, for dette er jo en fest som hele Kirken feirer sammen, så feiringa bør være mest mulig enhetlig.) I dagens kirkebønn ber vi (jeg har utheva noen ord):

Gud, vår Far, du har sendt sannhetens Ord og helliggjørelsens Ånd inn i verden, og åpenbart for menneskene din Treenighets mysterium. La oss når vi bekjenner den sanne tro, erfare Treenighetens evige herlighet og tilbe enheten i majestetens allmakt. Ved vår Herre Jesus Kristus din Sønn, som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.

Og prefasjonen (før nattverden) inneholder bl.a. dette:

Vi takker deg alltid og alle vegne, Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud,
du som med din enbårne Sønn og Den Hellige And er én Gud og én Herre,
ikke i én persons enhet men i det ene vesens Treenighet.
For hva vi etter din åpenbaring tror om din herlighet, det samme tror vi om din Sønn,
det samme tror vi om Den Hellige Ånd uten noen forskjell.
Vi bekjenner den sanne og evige Guddom, og tilber særpreget i deres personer,
enheten i deres vesen, og jevnbyrdigheten i deres velde.

Den hellige Justin Martyr – Vernehelgen for filosofer

Kirkefedre, Liturgi /

I dag, 1. juni, feirer Kirken den hellige Justin (latin: Justinus) som ble født på begynnelsen av 100-tallet i Nablus i Samaria (Palestina), som i oldtiden kaltes Sichem eller Shechem. Hans foreldre var hedenske grekere som hadde kommet til landet som kolonister. Justin fikk en god klassisk gresk utdannelse i retorikk, poesi og historie, men alt som ung mann hadde han et intenst ønske om å finne sannheten, så han vendte seg til filosofien. I Efesos og Alexandria studerte han samtlige filosofiske systemer, både de stoiske, peripatetiske, pytagoreiske og platonske, men ingen lære kunne overbevise ham. Men da han en dag gikk på stranden i Efesos, møtte han en gammel, vis mann som henviste ham til å studere Det gamle Testamente. Han Justin høre at han «elsket vakker tale, men var sannelig ingen venn av handling eller av sannheten».

Studiet av skriftene i Det gamle Testamentet åpnet dørene til Kristi lære. Det nye Testamente var ennå ikke samlet, og det er ikke en gang sikkert at han noen sinne så de skriftlige utgavene av Evangeliene. Han omvendte seg og lot seg døpe ca år 135, da han var omkring 33 år, og ble en ivrig tilhenger av kristendommen. Han fortsatte å være legmann, men reiste fra sted til sted i gresk filosofkappe og forkynte evangeliet, og han regnes som den første kristne filosofen. Han gikk til fots fra Palestina via Lilleasia og Hellas, mens han diskuterte med jøder, hedninger og kjettere som gnostikerne. Han kom til Roma ca 150, hvor han åpnet en skole som tiltrakk seg store folkemengder.

Han døde martyrdøden i år 165. LES MER OM HAM HER.

Pavens pinsebudskap på Petersplassen

Katolsk, Liturgi /

Pave Benedikt ba pinsedag sammen med de troende på Petersplassen, som han gjør (nesten) hver søndag, og han kom med et kort, men klart og presist pinsebuskap:

Kjære brødre og søstre

I dag feirer vi den store pinsefesten, og gjennom dagens tekster gjenopplever vi Kirkens fødsel slik Lukas beskriver den i Apostlenes gjerninger (2:1-13). Femti dager etter påske kom Den Hellige Ånd ned over alle disiplene som var samlet i bønn sammen med Maria, Jesu mor og med de tolv apostlene (cf. Acts 1:14; 2,1).

We can say, therefore, that the Church had its solemn beginning with the descent of the Holy Spirit. In this extraordinary event we find the essential and qualifying marks of the Church: the Church is one, like the community of Pentecost, which was united in prayer and «of one mind»: «it had but one heart and one soul» (Acts 4:32).

The Church is holy, not because of its own merits, but because, animated by the Holy Spirit, it keeps its gazed fixed upon Christ to become conformed to him and his love. The Church is catholic because the Gospel is destined for all people and for this reason, already at the beginning, the Holy Spirit gives the Church the ability to speak in different tongues. The Church is apostolic because, built upon the foundation of the apostles, it faithfully conserves their teaching through the uninterrupted chain of apostolic succession.

The Church, moreover, is missionary by its nature, and from the day of Pentecost the Holy Spirit does not cease to move it along the roads of the world to the ends of the earth and to the end of time. This reality, which we can verify in every epoch, is already anticipated in the Book of Acts, in which the passage of the Gospel from the Jews to the pagans, from Jerusalem to Rome, is described.

Rome represents the pagan world and therefore all peoples who are outside the ancient people of God. In fact, the Acts conclude with the arrival of the Gospel in Rome. We can say, then, that Rome is the concrete name of the catholicity and missionary spirit of the Church; it expresses fidelity to the origins, to the Church of all times, to a Church that speaks in all languages and goes out to meet every culture.

Dear brothers and sisters, the first Pentecost happened when Mary Most Holy was present among the disciples in the cenacle in Jerusalem and prayed. Today also we entrust ourselves to her maternal intercession so that the Holy Spirit descend abundantly upon the Church of our time and fill the hearts of all the faithful and enkindle in them — in us — the fire of his love.

Pinsedagens tekster, om utgydelsen av Den Hellige Ånd

Liturgi /

I dag, pinsedag, hører vi om hvordan Den Hellige Ånd kom over disiplene. Dette burde være kjent for alle i vårt land, men avisene melder at 2/3 ikke vet hvorfor vi feirer pinse. Slik lyder teksten fra Apostlenes gjerninger 2:

Da pinsedagen kom, var de alle samlet. Med ett kom det et brus fra himmelen som når det blåser en sterk storm, og det fylte huset hvor de satt. Tunger likesom av ild kom til syne, og de delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tungemål etter som Ånden gav dem å forkynne.
I Jerusalem bodde det fromme jøder fra all verdens land. En stor mengde samlet seg da de hørte denne lyden, og de ble helt forvirret; for hver enkelt hørte sitt eget språk bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan henger det sammen at enhver av oss hører dem tale på vårt eget morsmål?»

I år handler de andre tekstene pinsedag mye om hvordan Den Hellige Ånd hjelper oss til å forstå og gjøre Guds vilje. Fra Romerbrevet 8 hører vi: Slik menneskene er i seg selv, kan de ikke være etter Guds vilje. Men dere er ikke i den syndige natur; dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Den som ikke har Kristi Ånd, hører ham ikke til. Dersom Kristus bor i dere, er nok kroppen død på grunn av synden, men ånden er levende fordi dere er rettferdige for Gud. Han reiste Jesus opp fra de døde, og dersom hans Ånd bor i dere, skal han som reiste Kristus opp, også gi deres dødelige legeme liv ved den Ånd som bor i dere.

Og i evangeliet fra Johannes 14 fortsetter dette temaet: Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal bli hos dere for alltid. Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.

LES ALLE DAGENS TEKSTER HER.

Forberedelse til pinsefesten

Katolsk, Liturgi /

Om et par dager feirer vi pinse og jeg sitter i dag og forbereder min preken for denne dagen. (Jeg skal ha tre pinsemesser i år, men på tre ulike plasser, så jeg hartenkt å snakke om stort sett det samme hver gang.) Som en del av forberedlsen har seg sett på dagens/messens bønner disse dagene:

Torsdag før pinse
Herre, la din Ånd komme med kraft og utøse sine gaver over oss. Han gi oss et hjerte som er deg til behag, og gjøre oss rede til å føge din vilje. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Fredag før pinse
Allmektige Gud, da du herliggjorde din Salvede og opplyste oss ved din Hellige Ånd, åpnet du for oss evighetens porter. Hjelp oss som har fått del i så stor en gave, å styrkes i troen og vokse i kjærlighet. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Lørdag før pinse
Allmektige Gud, da du herliggjorde din Salvede og opplyste oss ved din Hellige Ånd, åpnet du for oss evighetens porter. Hjelp oss som har fått del i så stor en gave, å styrkes i troen og vokse i kjærlighet. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Pinsevigilien
Allmektige, evige Gud, du har villet at påskens mysterium skulle fullbyrdes i pinsens åpenbaring. Gi at folkeslagene som en gang ble splittet i ulike tungemål, ved din Ånd må forenes i den samstemmige bekjennelse av ditt navn. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Pinsedag
Barmhjertige, nådige Gud, ved denne pinsefest helliggjør du din Kirke blant alle verdens folkeslag. Utøs den Hellige Ånds gaver over all jorden, og la Åndens kraft som virket da Evangeliet først ble forkynt, i dag fylle de troendes hjerte. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

7. søndag i påsken – tekster og preken

Liturgi /

Vi feirer i dag 7. søndag i påsketida. Alle søndagens tekster kan leser her, og her er disposisjonen til min preken i dag:

La meg sette forandring (eller overgang) som overskrift på denne talen. Vi hører om mange som forandrer seg, som går over fra en livssituasjon til en annen i dagens tekster, og i denne fasen av kirkeåret.

Aller først tenker vi vel på Kristi overgang fra liv til død, og deretter til livet igjen – vi er jo fortsatt i påsketida. Og enda nærmere oss er forandringa Jesus gjennomgikk ved sin himmelfart, som vi feira nå sist torsdag.

I dagens tekster hører vi om flere overganger/forandringer:

– Først hører vi om den hellige Stefan(us), den første kristne martyren, som her går over fra livet, til døden, til evige liv. Stefanus er så viktig at han blir feira med stor fest over hele verden på den 26. desember, 2. juledag – han blir til og med blir feira hvert år også i det protestantisk Norge.

Stefanus var blitt fylt med Den Hellige Ånd på en slik måte at var blitt lik Kristus; fylt av kjærlighet, fred og glede døde han på samme måten som Kristus. Mens de steinet Stefanus, bad han og sa: “Herre Jesus, ta imot min ånd.” Så falt han på kne og ropte med kraftig stemme: “Herre, tilregn dem ikke denne synd.” Med disse ord sovnet han inn i døden.

Slik er han i sannhet et eksempel for oss; ikke først om fremst at han måtte dø for sin tro (alle skal jo ikke bli martyrer), men fordi han var så fylt av Åndens glede, kjærlighet og klarsyn. Vår tro snakker nemlig også om å dø bort fra synda, og fra alle ting som på en uheldig måte binder oss det jordiske, og Stefanus’ frihet fra alt dette inspirerer oss.

– Andre lesning i dag er de aller siste ordene i Johannes Åpenbaring, der vi hører om en intens lengsel etter at Jesus må komme igjen – for å dømme levende og døde: …

7. søndag i påsken – tekster og prekenLes mer »

Skroll til toppen