Økumenikk

Modernisme som problem – også i Kirken

Teologi, Økumenikk /

Father Longenecker skrev på sin blog for noen dager siden om hvorfor han ble katolikk (han hadde tidligere vært anglikansk prest). Og han åpner innlegget sitt slik: I’m often asked why I left the Anglican Church to become a Catholic. Was it women’s ordination or some other issue? Well, the debate over women’s ordination was an influence. It made me re-examine the question of authority in the church. …

However, the more I think about the reasons for my conversion, the more I realize that the real problem was not women’s ordination, nor was it, at depth, the question of authority in the church. Women’s ordination was a problem and the authority of Rome was the answer, but there was a deeper, underlying problem with the Anglican Church as I experienced it. The problem is modernism — a philosophical and theological position which is deeply opposed to historic Christianity.

Han fortsetter med å fortelle om flere av sine anglikanske prestekollegaer som viste seg å egentlig ikke engang tro på Gud (les videre her selv). Personlig hadde jeg ingen slik opplevelser før jeg ble katolikk; faktisk var min kirkelige bakgrunn – både min oppvekst i den lokale kirke og skolelagsbevegelsen, min teologiske utvikling på Menighetsfakultetet (spesielt mht bibelkritikken), samt mine sist år som lutheraner i Den evangelisk lutherske frikirke – mer konservativ enn den (norske) katolske Kirke jeg gikk inn i i 1994. Heldigvis oppdaga jeg nokså snart at Kirkens magisterium var mer konservativt og oppegående enn jeg hadde våga å håpe på, og det har jo vist seg ganske så tydelig de siste åra at Den katolske Kirke er en av de få man kan stole på teologisk, filosofisk, moralsk, dogmatisk osv.

Father Longenecker fikk også ganske tydelig tilbakemelding på sist første innlegg, at alt ikke var så rosenrødt filosofisk og teologisk i Den katolske Kirke som han hadde gitt inntrykk av. Han skrev derfor et innlegg til, kalt Modernism and the Magisterium, der han også ser på problemene innenfor vår egen Kirke: «After analyzing the modernism in the Anglican Church it was pointed out that there’s plenty of modernism in the Catholic Church too. True enough, and because blog posts should be short and punchy, I left this issue for another day.

It is true that all the problems I outlined in the post on Modernism in the Anglican Church are present in the Catholic Church. In many ways the effects have been even more devastating. At least the Anglicans with their good taste have preserved beautiful liturgy, architecture and sacred music in the midst of the modernism. Many Catholics have been even more gung ho on the dumbing down of Christianity, the vulgarization of the liturgy, art and architecture that is the philosophical offspring of modernism. … ….

However, there are two distinct differences in the circumstances of Anglicanism and Catholicism. The first is that, while the Catholics have fallen into the same moral morass as Anglicanism, what they are doing has not been condoned and sanctioned by the Church.

Hvordan bør kristne synge til Guds ære?

Liturgi, Økumenikk /

For noen dager siden var jeg med på en økumenisk samling, der det også ble sunget litt av det man må kalle «moderne tilbedelses- og lovsanger». Det er flere (mer enn 10) år siden jeg har hørt og sett slik sang, og selv om sangene ble framført ganske moderat, må jeg si at jeg reagerte svært så negativt. Jeg er litt usikker på hvorfor jeg reagerte så pass sterkt (for bl.a. sentimentale bedehussanger tar jeg alltid på strak arm), men det er noe med bandet som står der oppe og leder sangen, de svært mange gjentakelsene av de enkle setningene, hvordan folk i salen oppfører seg etc, som gjør at jeg opplever det svært fremmed, ja faktisk ubehagelig. Kanskje noen av leserne kan hjelpe meg, og prøve å forklare hvorfor jeg (og kanskje de selv også) reagerer slik?

Som en sterk kontrast til den typen sang, leste (og hørte) jeg også for noen dager siden på NLM-bloggen og hvordan man skal synge gregoriansk sang – for her fins det flere, litt ulike, skoler. HER kan man høre fire måter å framføre inngangsverset til julenattsmessen. «Dominus dixit ad me: Filius meus es tu, ego hodie genui te.»

Av disse fire måtene anbefaler min dyktige kantor her i Oslo denne versjonen fra Milano (se under), men jeg selv ikke har formet noen synspunkter på dette (bortsett fra at gegorianikk ikke bør synges for langsomt).

Kardinal Kasper uttaler seg om de nye reglene for anglikanere som ønsker å bli katolikker

Katolsk, Økumenikk /

For noen få dager siden hadde L’Osservatore Romano et intervju med kardinal Kasper, Vatikanets økumeniske leder, om det nye dokumentet som gjerner anglikanere – som ønsker å konvertere mer eller mindre som menigheter, og beholde noe av sin liturgiske tradisjon. Det meste av det kardinalen sier virker tilforlatelig nok. (Bl.a. at det er Troskongregasjonen som behandler slike saker. Da biskop Schwenzer skulle søke om tillatelse til at jeg, som gift mann, kunne bli katolsk prest, fikk han helt fra starten av beskjed om Troskongregasjonen skulle behandle den saken.)

«Let’s stick to the facts,» Cardinal Kasper says in the interview. «A group of Anglicans has asked freely and legitimately to enter the Catholic Church. This is not our initiative. They first approached our council [for Christian unity], and, as president, I replied that the competency belonged to the congregation for the doctrine of the faith. […] The council has always been kept informed by the congregation for the doctrine of the faith, and it is not true that it was pushed aside. We did not participate directly in the conversations, but we were kept updated, as is proper. The text of the [apostolic] constitution was prepared by the congregation for the doctrine of the faith. We saw the draft and presented our proposals.»

In any case, the gestation of «Anglicanorum Cœtibus» was kept secret until the last moment, even from the highest authorities of the Anglican Church. When the archbishop of Canterbury, Rowan Williams (in the photo with Benedict XVI), was told that it was about to be published, Kasper was already in Cyprus. And he says that Williams called him in the middle of the night, to ask him for an explanation. … …

Men kard. Kasper sier også at TAC (Traditional Anglican Communion) egentlig ikke hadde vært med i denne prosessen, og det må jeg innrømme at jeg ikke forstår (og det spørsmålet har allerede blitt svært mye diskutert på nettet). Les gjerne hele omtalen av intervjuet i L’Osservatore Romano hos www.chiesa.

Økumenikk i Sverige og Polen

Økumenikk /

Ulf Ekman, leder av Livets ord i Sverige, har nylig vært i Krakow i Polen og skriver slik om møtet med katolske kristne:
Jag hade blivit inbjuden till två saker som hängde ihop med varandra. Det ena var en dag om “Andens enhet” eller “Hjärtats ekumenik” som innebar föreläsningar, samtal och frågestund på ett universitet i Krakow. … Det andra var ett retreat-seminarium på samma tema, med 90 ledare från olika kyrkor. Det var en mycket intensiv helg!

Det hela började i fredags med besök hos kardinalen i Krakow, Stanislaw Dziwisz. Det var ett kort men vänligt möte, som gick ut på att han gav sin fulla välsignelse till arrangemanget och det var viktigt, inte minst för de polska katoliker som undrade vem jag var. Det var roligt och utmanande att föreläsa där, vilket jag gjorde tillsammans med prästen Peter Hocken, som tog den katolska sidan, medan jag presenterade den evangeliska. Vi talade om vad som skiljer och förenar oss, hur vi ser på varandra och hur vi ser på enhet med varandra. Jag fick också tillfälle att både berätta om hur min väg varit och dela den kärlek Herren gett mig till våra katolska trossyskon.

Under resten av helgen utvecklades dessa tema tillsammans med ett antal katolska präster, fransiskanermunkar samt frikyrkopastorer och ledare. Det var otroligt givande att få predika och undervisa, dela erfarenheter, lyssna på vittnesbörd och samtala med varandra. Det hela, som ibland var djuplodande teologiskt, ibland karismatiskt jublande och starkt, inramades av stark lovsång och sång i Anden.

Det fantastiskt att se dessa katolska präster och munkar sjunga, skratta, gråta, tala i tungor och jubla inför den levande Guden. Inte minst var det häftigt att se några av munkarna i sina kåpor komma loss med elgitarrer och elbas i lovsången. …

Jeg har vel også nevnt et par ganger tidligere her på bloggen at jeg syns det er interessant at trosforkynneren (og den tidligere lutherske presten) Ulf Ekman de siste år er blitt så vennlig mot Den katolske Kirke. Forelesningen på universitetet sammen med en katolsk prest høres fornuftig ut, men lederseminaret (der munker med elgitarer drar i gang lovsdangen) stiller jeg meg noe mer tvilende til.

I alle tilfelelr har disse refleksjonene på Ekmans blog ført til 230 kommentarer så langt (om forholdet mellom protestanter og katolikker), og de er til en viss grad interessant lesning – om man har krefter til å kaste seg over så mye stoff. Her er et par kommentarer som jeg syns er spesielt interessante:

Om nu Pastor Ulf är så förskräcklig som en del kommentarer här vill påskina, varför har då inte dessa inlägg blivit bortcensurerade? … Det är så beklämmande med den hätska aversion, som dyker upp i kommentarerna så fort som pastor Ulf skriver något positivt om katoliker. Desto mer glädjande är det med de tålmodiga inlägg som görs här av mina katolska syskon – tack för dem! …

Instämmer bl.a. med dem som t.e.x. undrar var pastor Ekman står i frågan om den enhet under påven t.e.x. Peter Hocken står för. Även pastor Ulfs gode vän Peter Halldorf har tydligt deklarerat att det är dags för kristenheten att “böja sin nacke under Petri Ämbete”. Vad får enheten kosta? Är det bara vi protestanter som måste acceptera dogm efter dogm för att lyckas i den nya ekumeniken?

Hvordan motta konvertitter?

Katolsk, Økumenikk /

Jeg leste i dag tidlig et innlegg på en presteblog jeg ikke tidligere har besøkt. Denne katolske presten sier at det er fint at Kirken nå i litt større grad enn tidligere setter pris på den kristne tradisjon og det kristne liv konvertittene har levd før de blir opptatt i Den katolske Kirkes fulle fellesskap. Jeg kan skrive under på at det er positivt – eller rettere sagt hadde vært positivt, for i mitt tilfelle var en slik positiv vurdering av min egen kristne tradisjon, og mitt liv som kristen i 39 år, og 8 år som luthersk prest, nesten helt fraværende. Nokså trist, egentlig, men det er vel katolikkenes egen uvitenhet eller kanskje også usikkerhet i møte med norsk kultur og religiøse tradisjon, som gjør at det ofte har blitt slik. Men nå har pave Benedikt vist oss at mange ting i protestantiske kristnes liv og tradisjon er verdifulle – og kanskje andre katolikker kan lære av ham.

I am glad we can get rid of the old approach of reception of converts to the Church which said that they must leave behind everything of their previous Christian tradition as if it had no value. Do we really want to discard their wonderful liturgy, psalmody, theological insights, insights of pastoral practice, their familiarity with the scriptures, their deep sense of the way in which Christinity can be incarnated in a local area or culture? No, it all has value. It will benefit the whole Catholic Church. Christ has been at work there. And this, in a very subtle way, is exactly what Pope Benedict has recognised and enacted with this marvellous intitiative.

Les hele stykket her.

For å bli katolikk trengs en ekte omvendelse

Økumenikk /

To tidligere anglikanske prester skriver om sin konversjon og sin opptakelse i Den katolske Kirke – om risikoen og forsakelsene, men også om gleden. Den første av dem tok steget for mange år siden:

if I may speak to any former Anglicans who are out there, this is the time to really stop and assess your position. You need to asks some very serious questions if you have not yet done so. Where is the Church? Where, today, are the successors of the apostles? What is the most important thing about your faith? What really matters?

The days ahead will be a test. I am one of those who walked away from the Anglican Church and found the Catholic Church to be a welcome home, but it was also, as Fr Steenson says, ‘a purgative way.’ I had to make sacrifices. …

For å bli katolikk trengs en ekte omvendelseLes mer »

Mer om rettferdiggjørelseserklæringa

Økumenikk /

DagenMagazinet skriver også om markering av dette jubileet, og siterer vår generalvikar, p. Arne Kirsebom: «Markeringen finner sted for å bevisstgjøre de kristne kirker om dokumentet. Mitt inntrykk er at innholdet i dette dokumentet ikke er så altfor godt kjent, heller ikke innen katolikkenes rekker.» Han sier videre: «Man må imidlertid ikke tro at selv om man er i hovedtrekk er enige om rettferdiggjørelsen, er vi ved veis ende i den økumeniske prosessen. Det gjenstår en rekke andre problemområder, for eksempel er det uenighet mellom lutheranere og katolikker om kirke- og embetssyn. Likevel er det viktig for oss å delta på denne markeringen, fordi det er lett for at viktige dokumenter kan gå i glemmeboken.»

Jeg var ikke med i Nidarosdomen for ti år siden, men det var visst en stor opplevelse: «For ti år siden stod biskopene Georg Muller og Finn Wagle sammen på Nidarosdomens talerstol og holdt en historisk «dobbeltpreken». Etter prekenen omfavnet de to hverandre før applausen brøt løs i katedralen.

Den luthersk-katolske takkegudstjenesten i Nidarosdomen 31. oktober 1999 var en skjellsettende opplevelse. Nå må vi se etter neste milepæl i vår felles pilegrimsvandring, nemlig samlingen rundt et felles nattverdbord, sier tidligere biskop i Nidaros, Finn Wagle.»

Det er helt klart at dette er et viktig dokument – siden alvorlige misforståelser av de to partenes syn, på et viktig spørsmål, faktisk er ryddet av veien – men at vi har kommet nærmere felles nattverdbord de siste årene er nok absolutt ikke tilfelle.

10 år i dag siden felleserklæringa om rettferdiggjørelsen ble undertegna i Augsburg

Økumenikk /

«Søndag 31. oktober 1999, etter et langt, grundig og til tider komplisert forarbeid, ble Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren undertegnet av høytstående representanter for Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund, i Augsburg i Tyskland.

Også i Norge ble begivenheten markert på høyeste hold med økumeniske gudstjenester. I Oslo skjedde hovedmarkeringen 28. oktober med en økumenisk takkegudstjeneste den lutherske domkirken, der den lutherske biskop Gunnar Stålsett og den katolske biskop Gerhard Schwenzer deltok sammen med en rekke sentrale lutherske og katolske representanter.»

I dag må man nok si at oppslutninga om 10 års-jubileet for denne dagen var nokså mye mindre, da den ble markert i Oslo Vestre Frikrirke kl 15.00. (Se informasjon om samlinga på katolsk.no.) Men det var svært hyggelig for meg å være der, og treffe mange gamle venner både fra Den norske kirke, Den lutherske frikirke og Metodistkirken – flere av dem hadde jeg ikke sett siden jeg forlot den lutherske kirke i 1994.

Selv om det var hyggelig, og selv om erklæringa er viktig på flere måter, fikk man også i dag intrykket av at lutheranerne tar den mer alvorlig enn vi katolikker gjør. (Det ble bl.a. nevnt også i dag at noen var skuffet etter 1999, at denne erklæringa ikke umiddelbart første til felleskommunion! Noe vi katolikker ikke en gang hadde tenkt på, siden dette jo handla om forståelsen av rettferdiggjørelsen og ikke på noen måte om felles kommunion.)

Jeg skrev en artikkel om denne felleserklæring i 2002 (les den her), og der skriver jeg bl.a.:
I forarbeidet til denne artikkelen skrev jeg til flere av mine embetsbrødre i den katolske kirke, og fikk bl.a. disse ganske ulike, men svært interessante reaksjonene:

* Enigheten er nok en moden frukt. (Den katolske presten) van der Burg utgav bl.a. i 1973 en bok (på eget forlag) som han kalte «Forskjellen mellom katolisismen og protestantismen». Her skriver han om læren om rettferdiggjørelsen på s. 18: «Dog er det for tiden neppe noen reell forskjell mellom den katolske og den nå alminnelige lutherske oppfatning i denne sak».

* Interessant er den konklusjonen flere katolikker trakk i forbindelse med arbeidet i den katolsk-lutherske samtalegruppen, mot slutten av gruppens arbeid med rettferdiggjørelsen i 1991. En sa: «Jeg har vondt for å se at uenigheten angående rettferdiggjørelseslæren fra vår side skulle være av kirkeskillende karakter». Dette synes jeg bekreftes av den internasjonale erklæringen.

* Når sant skal sies så husker jeg knapt at det kom til noe reaksjon i vår Kirke lokalt, annet enn at enkelte syntes det var hyggelig at man var blitt enig om noe viktig. Men blant katolikker flest ble vel rettferdiggjørelsesproblematikken knapt opplevd som særlig sentral, og slett ikke at alt skulle stå og falle med det.

* Det er tydelige forskjeller i innfallsvinklene når man snakker om rettferdiggjørelsen, men fra katolske side tror jeg ikke de overskrider grensen for det som er til å leve med. Jeg pleier å tilføye, at har vi klart å leve med Augustin i 1600 år, må vi kunne makte å leve med den lutherske oppfatningen av rettferdiggjørelsen også. Men så er vi da ikke så dogmatisk finstilte som våre lutherske venner ….

* Personlig har jeg hatt et inntrykk av at det i Norge, på protestantisk hold, trekkes helt urealistiske veksler på denne erklæringen. Det leses konsekvenser eller føringer ut av den som synes meg helt overdrevne.

* Når denne erklæringen er blitt hausset opp slik, er det ikke bare fordi de involverte i forarbeidet har arbeidet så lenge og tungt med den. Men jeg tror det er fordi man fra luthersk ståsted betrakter dette med rettferdiggjøringslæren som den ene store krumtappen. Alt annet blekner i betydning. Så foretas kortslutningen at dersom vi er så tilnærmet enige om denne lære, da må nødvendigvis alle andre hindringer klappe sammen som ved en slags domino-effekt – nattverdsfelleskap, embedsanerkjennelse, etc.

Det ser ut til at den nye ordninga for anglikanerne gir en permanent åpning for gifte prester

Økumenikk /

Jeg er blitt gjort oppmerksom på et intervju i ei australsk avis med lederen for hele TAC (Traditional Anglican Communion), erkebiskop John Hepworth, der han bl.a. sier følgende om det nye personal-ordinariatet:

JH: Bishops in the new Anglican structure will be unmarried. This is out of respect for the tradition of Eastern and Western Christianity. But priests who come from Anglicanism will be able to serve as priests in the new structure, whether married or not, after satisfying certain requirements. The truly radical element is that married men will be able to be ordained priests in the Anglican structure indefinitely into the future. It is anticipated that Anglican bishops who are married when they joined the new structure will still be able to serve as priestly ordinaries, exercising some of the responsibilities of bishops. … …

Qr: Critics … will be hard pressed to explain the fact that the Pope is prepared to create a parallel jurisdiction with married Catholic priests. Even more surprisingly, the option won’t just extend to the present crop of married men in Anglican orders, which most observers expected, but to future generations of clergy.

JH: The Anglican tradition has had married clergy for 500 years. It has a long experience of having a clerical family at the heart of the parish. Apart from Ireland, it was only with the expansion of the British Empire that the situation arose where married Anglican clergy worked in the same place as celibate Catholic clergy. The two traditions will continue to live side by side. Indeed, it would be hard to imagine how an Anglican tradition within Catholicism could sustain itself in the long term without married clergy. Permitting it is not in any way intended as a challenge to the rule of celibacy, but it is allowing the vision of a family at the heart of the parish to flourish at a time when the family is under great stress. On the other hand, Anglican Catholics are going to have to relearn the value of the celibate vocation. The TAC already has a number of celibate bishops and celibate communities of priests and nuns, so perhaps the lesson has begun to be learned.

Det fins også flere andre interessant ting i dette intervjuet, bl.a. dette om pave Benedikts økumeniske holdning: It is, I think, a product of the serene confidence of this Pope, someone who passionately believes that unifying the Christian world is something demanded by God.

Rapport fra Forward in Faith’s generalforsamling fredag og lørdag

Økumenikk /

En leser sendte meg en mail med følgende åpning i går kveld: Ikke noe snikk-snakk – Pavens økumenikk, takk!
Deretter skriver han at den viktigste gruppen høykirkelige anglikanere i England har hatt generalforsamling denne helgen.
Her er lenke til generalforsamlingen med lydfiler av talene. http://www.forwardinfaith.com/news/na09-10.html

Jeg hørte på et par av talene fra konferansen (som utelukkende behandlet pavens siste utspill) uten å bli så veldig klok, men leste siden et par rapporter, som gjør ting en hel del klarere – bl.a. her. Forfatteren skriver at han nå håper at noen tusen anglikanere blir katolikker, men ikke de hundretusener som egentlig tenker på det.

At the Outset, let me say that if I sound more optimistic than some of the other people who’ve written about this process thus far, it’s probably because I started from a place of greater skepticism about how the offer would be received. I never believed that whole dioceses and provinces within the Anglican Communion would suddenly realize that they wanted to enter communion with the See of Peter mostly because they were unhappy about the direction of the Anglican Communion. True conversion has to be a running to, not a running from. Again I remind Catholics that this is a time to practice the fruits of the Spirit, especially patience, kindness, and self-control. Jesus stood dumb before his accusers. I hope that we all can at least manage to remain civil in discussing a process that doesn’t involve most of us directly. …

Archbishop Hepworth made a very successful speech praising the Holy Father’s generosity, assuaging doubts and taking naysayers. He actively put the best possible face on the future for the delegates saying that they had be assured that they would be treated as Anglican Catholics, just as there are Roman, Ukranian, and Maronite Catholics–that while the ordinariates were not a rite, they looked an awfully lot like one. … … he had to reassure the assembly and those listening that this was what they had asked and prayed for for decades and now it had been generously given to them. To Catholics and to especially my fellow converts, since we often carry the biggest chips on our shoulders, who want to rage about the evils of Anglicanism and want people to come crawling, chastened, and cowed, remember that it is the Holy Father himself who has chosen to kill the fatted calf. It seems that the least we can all do is make merry. Reviewing the parable of the wages of the laborers in the vineyard might do us all some good.

The session with young priests and ordinands was the most heartening. Naturally you have to temper this a bit given that those who are yet to start their careers and those near the end have the fewest issues to deal with in joining the ordinariates, but it was still incredibly heartening. Here are a few quotes: «I am in absolute awe of the Holy Father.» «First I am a Christian, then I am a Catholic, and then I am an Anglican. I look forward to the day when I can fully be a Catholic Christian.» «It is time we said thank you to the Holy Father. I look forward to the day we can say ‘our Holy Father. Pope Benedict, thank you for all of us.» …

The Bishop of Rochester, Michael Nazir-Ali played the spoiler role I had expected but with consumate Anglican style. After a long opening of very bishopy musing on the nature of the church, he raised questions (I’d say doubts) about the Holy Father’s offer in several areas, …

The last word went to the Bishop of Fulham, John Broadhurst, who handled a tricky task with great adroitness. He praised the Holy Father to the skies; he shed tears for his love of the Church of England; but closed saying he said he wasn’t going until he could find a way for everyone could go together. Was this the ringing endorsement I wanted to hear? Certainly not, but the key in the speech, to my mind, was his stating very clearly that any doubts he had previously held about the universal jurisdiction of the papacy had been quashed as he’d watched the developments in the Church of England, signaling that he no longer has theological objections. …

So after two days, it seems we know that TAC has its bags packed and ready and that a good number of FIF members within the Church of England are coming on the fast track regardless of what the C of E offers them and that more are likely to follow. We know that FIF in the US and the Anglo-Catholics in the Anglican Church in North America are taking a pass as are most of the large Anglican provinces in the developing world. I’d say that, realistically this is about as good an outcome as was possible.

Ikke alle katolikker er glade for pavens generøsitet

Økumenikk /

Damian Thompson har skrevet en grundig artikkel om dette i the Telegraph – og der sier han bl.a.:

«The faces of many Church of England bishops have turned as purple as their cassocks,» said one commentator. They knew nothing about this Apostolic Constitution in advance: the first official notification was a letter from Dr Williams published yesterday, in which he apologised for the short notice but explained that «I was informed of the planned announcement at a very late stage».

This anger is widely shared by Catholic bishops of England and Wales – and not just because they feel that the Anglicans have been insulted by the Vatican. Pope Benedict XVI decided not to consult the English Catholic bishops about his dramatic offer. Indeed, the Vatican’s own professional ecumenists in the Pontifical Council for Promoting Christian Unity were also kept out of the picture until «a very late stage».

But it is precisely the exclusion of liberal Catholic bishops that has delighted traditionalist Anglicans. It helps explain why, yesterday, Forward in Faith, the umbrella group for conservative Anglo-Catholics, welcomed the Pope’s decision effusively. They do not know how this arrangement will work in practice – «A lot depends on the fine print but so far there is no fine print,» says Stephen Parkinson, director of Forward in Faith – but they know what it will not contain: any provision for a local Catholic bishop to make their services trendy and «relevant».

I kommentaren til Thompsons stykke referes det også til ei bok som kom ut i 1997 (og som jeg leste da), om katolske biskoper og presters respons til de mange engelske preste-konvertittene i England i 1992/93 – og en mulig måte å løse den unfordringa på om den skulle oppstå på nytt. Slik kan vi lese:
Dr Oddie, a biographer of G K Chesterton and former editor of The Catholic Herald, outlined a possible future development in which disaffected Anglicans sought to move en masse to the Catholic Church. He defined this movement as “the Roman Option” and suggested it would result in a decisive “Realignment” within English-speaking Christianity.

The book, which is currently out of print, is starting to be talked about again. Some speculate that the Congregation for the Doctrine of the Faith may even have studied it as it worked on the new Anglican provision.

Realignment should be understood as a way in which the two main Christian traditions in England – and ultimately in the other English-speaking countries whose Christianity derives partly or entirely from the English experience – could become more internally coherent without losing the variousness which is the sign of spiritual life.

A movement of Catholic-minded Anglicans into the Catholic Church, in a gradual and manageable way over time, paralleled by a convergence of Methodists and Free Churchmen around the Church of England – all this would be part of the same process. Two great Christian traditions, the Catholic and the Reformed, growing into ever greater internal coherence, the wounds of the past finally healing; and then, one day, possibly in as little as a century or two, errors and apostasies having fallen away like dead skin-cells, the union of all Christian people: that is the ultimate vision that Realignment opens up now.

Nyheten om anglikanere som vil bli katolikker er viktig først og fremst i England

Økumenikk /

Det bor anglikanere over hele verden, men aller flest i England, og derfor skrives det mest der om pavens avgjørelse. Damian Thompson i The Telegraph skriver bl.a.:
New era begins as Benedict throws open gates of Rome to disaffected Anglicans
This is astonishing news. Pope Benedict XVI has created an entirely new Church structure for disaffected Anglicans that will allow them to worship together – using elements of Anglican liturgy – under the pastoral supervision of their own specially appointed bishop or senior priest.

The Pope is now offering Anglicans worldwide “corporate reunion” on terms that will delight Anglo-Catholics. In theory, they can have their own married priests, parishes and bishops – and they will be free of liturgical interference by liberal Catholic bishops who are unsympathetic to their conservative stance.

There is even the possibility that married Anglican laymen could be accepted for ordination on a case-by-case basis – a remarkable concession. (Men er dette siste rett forstått?)

Han skriver også et annet sted:
… … apparently both Lambeth Palace and elements in the Vatican’s Pontifical Council for Promoting Christian Unity were “implacably opposed” to Pope Benedict XVI’s dramatic new arrangements for Anglicans.

Hvordan skjedde det, og hva vil skje nå?

Økumenikk /

Ruth Gledhill i TimesOnline skriver om reaksjonene på pave Benedikts invitasjon til anglikanere som vil bli katolikker, om hvordan avgjørelsen ble tatt, og litt om hva som nå kan/vil skje:
His decree is a serious blow to attempts by the Archbishop of Canterbury, Dr Rowan Williams, to save the Anglican Communion from further fragmentation and threatens to wreck decades of ecumenical dialogue. … …

Anglicans privately accused Rome of poaching and attacked Dr Williams for capitulating to the Vatican. Some called for his resignation. Although there was little he could have done to forestall the move, many were dismayed at his joint statement with the Archbishop of Westminster in which they spoke of Anglicans “willing to declare that they share a common Catholic faith and accept the Petrine ministry as willed by Christ for his Church”.

In a letter to bishops and clergy, Dr Williams made clear his own discomfiture. He wrote: “I am sorry that there has been no opportunity to alert you earlier to this. I was informed of the planned announcement at a very late stage.”

The Bishop of Fulham, the Right Rev John Broadhurst, chairman of Forward in Faith, which opposes women bishops, hailed it as a “decisive moment” and predicted that, based on his group’s membership, up to 1,000 Church of England clergy could go. … …

This deal was done with the Congregation for the Doctrine of the Faith, formerly the Holy Inquisition that Cardinal Joseph Ratzinger himself headed before he became Pope.

The Council for Christian Unity was not represented at simultaneous press conferences in Rome and London, suggesting that the Pope has had enough of dialogue focusing on canonical moves towards unity. Dr Williams was briefed formally only when Cardinal William Levada, of the Congregation for the Doctrine of the Faith, flew to London at the weekend to tell Anglican and Catholic leaders of the plans. It is understood that leading members of the council and other senior Anglican and Catholic figures tried desperately to block the decree. … …

Erkebiskop Nichols er overrasket over pave Benedikts generøsitet

Økumenikk /

Dette skriver erkebiskopen i The Catholic Herald i dag:
The announcement of this Apostolic Constitution has come as a surprise. So, too, has the generosity of its measures. It is important to understand its context as well as its content.

The Apostolic Constitution is the response of Pope Benedict to the approaches which have been made to the Holy See by groups of Anglicans, in different parts of the world, asking for full visible communion within the Catholic Church. It is, then, a response, not an initiative, by the Holy See. It is a response designed to establish a provision which will be equitable and uniform in whatever part of the world it may be taken up.

It has a particular purpose: to permit those who wish to live their faith in full visible union with the See of Peter to do so while also preserving elements of the distinctive Anglican spiritual and liturgical patrimony. So this is a response to those who have declared that they share the common Catholic faith and accept the Pope’s ministry as something Christ willed for the Church. In the words of Cardinal Levada: «For them, the time has come to express this implicit unity in the visible form of full communion.»

… This is an extraordinary moment. It is a challenge and an opportunity on many fronts. I salute the courage and generosity of Pope Benedict who has again shown an open and loving heart, just as one would expect of a Holy Father.

Pavens svært generøse svar får meg til å tenke 15 år tilbake

Økumenikk /

I 1992/3 konverterte mange anglikanske prester til Den katolske Kirke, og Vatikanet (og kardinal Hume) var da villige til å gå svært langt for å gjøre denne overgangen smidig for dem, men de mange andre katolske biskopene i England ville ikke være med på dette. Derfor måtte alle disse prestene konvertere og forberede seg til katolsk ordinasjon individuelt, og møtte ofte lite hjelp og vennlighet. Men om man tålte en trøkk eller to, og ikke ikke ga seg, så ble man katolsk prest omsider – men man fikk ikke ta med seg noen av sine åndelige og liturgiske tradisjoner. (Leserne forstår kanskje at jeg delvis også snakker om meg egen konvertering og forberedelse til katolsk prestetjeneste 1994-99.) Men om den lokale katolske geistligheten klarte å stoppe pavens ønske om å være generøs i 1993, så skjer ikke det samme igjen i 2009. Slik skriver den engelske presten Fr Tim Finigan:

The Holy See has been working for years on this matter and has always been in favour of generous provision, in accordance with the historic attitude of the Holy See to include those whose traditions are not necessarily entirely Roman. In 1993 (after the ordination of women was approved in the Church of England), it was local Catholic Bishops who opposed any arrangements for corporate reunion, however, the radical liberal agenda at work in the Anglican Communion has so changed the landscape in the intervening period that even the most liberal of Catholic Bishops are no longer a priori opposed to such a corporate provision.

The process leading to the new Apostolic Constitution has been an extraordinarily complex, in-depth study, involving widespread consultation, and including communications with sitting Bishops of the Anglican Communion who were in favour of some such arrangement. The Holy See could not simply refuse to talk to such parties clamouring for full canonical union with the Catholic Church. Naturally the process of consultation involved the Pontifical Council for the Promotion of Christian Unity, whose Secretary (Bishop Brian Farrell) is a Consultor of the CDF, and whose President (Cardinal Kasper) is one of the 15 Cardinal Members of the CDF. Some elements within the Pontifical Council were obviously not too happy with the whole notion of corporate reunion, however, in the end they were outvoted.

… … The arrangements offered by the Holy See are courageous and to be welcomed. They show yet again the determination of Pope Benedict XVI to promote unity within the Church without insisting on uniformity of rites or customs. The Holy See’s provision of the new arrangements is a historic landmark for genuine Christian Unity as envisaged by Vatican II understood genuinely as in continuity with the tradition of the Church.

Katolsk.no skriver om pave Benedikts nye økumeniske initiativ

Katolsk, Økumenikk /

Katolsk.no skriver grundig og innsiktsfullt om gårsdagens nyhet (se nedenfor), men jeg er ikke enig i at det er så veldig overraskende. Man har ventet spent de siste månedene på svaret til TAC, på et spørsmål de kom med for to år siden, så at det kom et svar var ventet og svært etterlenget. Men det er vel korrekt at man ikke hadde regna med at paven skulle utvide muligheten til å beholde enkelte anglikanske tradisjoner – som TAC hadde bedt om for seg selv, og som allerede eksisterer i noen «anglican use» menigheten i USA.

Gårsdagens nyhet om at Vatikanet godkjenner en ny apostolisk konstitusjon, som åpner for de tradisjonelle anglikaneres ‘hjemkomst’ til Roma, kom som et sjokk på mange. Aktiviteten på blogger og nyhetssider, både på katolsk og anglikansk side, har vært kokende. Hva er så de praktiske konsekvensene?

Den nye apostoliske konstitusjon kommer i følge kilder som et svar på en to år gammel forespørsel fra TAC (Traditional Anglican Communion), som brøt med Den anglikanske kirke i 1991 grunnet striden rundt ordinasjon av kvinnelige prester.

Konstitusjonen åpner for at anglikanske biskoper, prester og legfolk kan oppnå full kommunion med Den katolske kirke, og samtidig får beholde særskilte anglikanske skikker og liturgi som er i samsvar med katolsk tradisjon.

Mens man tidligere måtte sørge for individuelle ordninger ved konvertering, åpnes det nå altså for kollektive ordninger, det vil si at hele menigheter og bispedømmer i fellesskap kan konvertere til Den katolske tro. …

Det nye personlaprelaturet for tidligere anglikanere kan få svært stor betydning

Økumenikk /

Dette skriver John Allen i dag – det kan bli en vei inn til Den katolske Kirke for inntil 80 millioner anglikanere:
In a move with potentially sweeping implications for relations between the Catholic church and some 80 million Anglicans worldwide, the Vatican has announced the creation of new ecclesiastical structures to absorb disaffected Anglicans wishing to become Catholics. The structures will allow those Anglicans to hold onto their distinctive spiritual practices, including the ordination of married former Anglican clergy as Catholic priests.

Those structures would be open to members of the Episcopal Church in the United States, the main American branch of the worldwide Anglican Communion. American Episcopalians are said to number some 2.2 million.

I en grundigere artikkel skriver Allen at dette svaret fra Vatikanet til spørsmålet fra TAC (Traditional Anglican Communion) var litt annerledes enn venta, siden det ikke bare svarer disse 400 000 anglikanerne, men egentlig alle anglikanere i verden:

The announcement came this morning in Rome in a news conference with two Americans: Cardinal William Levada, Prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith, and Archbishop Augustine Di Noia, Secretary of the Congregation for Divine Worship and the Discipline of the Sacraments.

Though the announcement did not single out any specific group of Anglicans, it responds to a request made two years ago by a breakaway group known as the “Traditional Anglican Communion,” a network claiming to represent some 400,000 Anglicans worldwide, including more than 5,000 in the United States, unhappy with liberalizing moves in the Anglican Communion, including the ordination of women as priests and bishops, the ordination of openly gay clergy and bishops, and the blessing of same-sex unions.

Rather than absorbing that bloc en masse, today’s move creates the possibility that bishops’ conferences around the world can create personal ordinariates, a special structure that’s tantamount to a non-territorial diocese, to accept Anglicans under the leadership of a former Anglican minister who would be designated a bishop.

According to a Vatican “note” released this morning, former Anglican clergy who are married may serve as priests in the new ordinariates, but they may not be ordained as bishops. Seminarians for the new ordinariates must be trained alongside other Catholic seminarians, though they may have separate houses of formation.

The details will be presented in a new apostolic constitution from Pope Benedict XVI, expected to be issued shortly. …

Økumeniske samtaler en forutsetning for at tradisjonelle anglikanere kan bli katolikker

Økumenikk /

Eller ettere sagt; de er en nødvendig historisk bakgrunn for at disse anglikanerne kan få med seg en del av sin tradisjon, liturgi og prester inn i den katolske kirke. For hvis ikke en stor grad av enhet hadde kommet fram gjennom 40 års økumeniske samtaler, hadde ikke den katolske kirke ønsket å ta opp i seg disse anglikanske tyradisjonene.

Slik leser i alle fal jeg uttalelsen fra erkebiskokop Vincent Nichols og anglikanske erkebiskop Rowan Williams i dag:
The announcement of this Apostolic Constitution brings to an end a period of uncertainty for such groups who have nurtured hopes of new ways of embracing unity with the Catholic Church. It will now be up to those who have made requests to the Holy See to respond to the Apostolic Constitution.

The Apostolic Constitution is further recognition of the substantial overlap in faith, doctrine and spirituality between the Catholic Church and the Anglican tradition. Without the dialogues of the past forty years, this recognition would not have been possible, nor would hopes for full visible unity have been nurtured. In this sense, this Apostolic Constitution is one consequence of ecumenical dialogue between the Catholic Church and the Anglican Communion.

The on-going official dialogue between the Catholic Church and the Anglican Communion provides the basis for our continuing cooperation. The Anglican Roman Catholic International Commission (ARCIC) and International Anglican Roman Catholic Commission for Unity and Mission (IARCCUM) agreements make clear the path we will follow together.

Tusenvis av anglikanere vil nå bli katolikker

Katolsk, Økumenikk /

Jeg leste i dag tidlig (bl.a. her) om en pressekonferanse som skulle holdes kl 11 i Vatikanet i dag, ang. anglikanerne. Man regnet med at nyheten ville være at TAC (Traditional Anglican Communion) ville få svar på sin forespørsel om å bli opptatt i sin katolske kirke – og til en viss grad få beholde sine tradisjoner og deler av liturgien, og sine gifte prester.

Man gjettet riktig, for så langt vet vi følgende: The Vatican has announced that Pope Benedict is setting up special provision for Anglicans, including married clergy, who want to convert to Rome together, preserving aspects of Anglican liturgy. They will be given their own pastoral supervision, according to this press release from the Vatican:

“In this Apostolic Constitution the Holy Father has introduced a canonical structure that provides for such corporate reunion by establishing Personal Ordinariates which will allow former Anglicans to enter full communion with the Catholic Church while preserving elements of the distinctive Anglican spiritual and liturgical patrimony.”

More on this very important story later. But this is clearly a historic gesture by Pope Benedict which will encourage thousands of disaffected Anglicans to become Roman Catholics.

Mer informasjon på italiensk her.

OPPDATERING kl 1315:
Notatet fra Troskongregasjonen på engelsk.

Bør vi gi opp offisielle økumeniske samtaler?

Økumenikk /

Det mener Fr. Dwight Longenecker tydeligvis. Han er tidligere anglikansk prest, er gift og har flere barn – og er en ganske aktiv blogger.

Den «katolske ordinasjonen» av en kvinne i en luthersk kirke i Chicago – se her – (og sikkert også andre ting) har gjort ham mektig irritert: (Some people) are hopping mad about something, and I am too. They refer to a report from Chicago where a Lutheran congregation allowed their church to be used for a service purporting to be an ordination of Roman Catholic women priests. At the same time in today’s news over at CNA is this report that Cardinal Kaspar (the friendly ghost) has got Pope Benedict to visit a Lutheran Church in Rome.

When is the Vatican going to wake up to the reality about Anglicanism and Lutheranism? I know from my time in the Anglican Church that the theologians they send to Rome to engage in ecumenical discussions are those who are already friendly towards the Catholic Church and are very good at dressing up their Protestant beliefs in Catholic terminology. They’re a suave and slippery lot, and I expect the Lutheran ‘partners in dialogue’ are much the same.

Catholic bloggers have reported that the Vatican is one of the places their blogs are read. If anybody over there is reading this blog will you please do something about this? If you are reading this blog and you know your blog is read in the Vatican, will you link to this post?

The message to the powers that be is real simple:

1. Mainstream Anglicans and Lutherans do not want to be in communion with the Holy See. Despite their smooth manner and diplomatic form and seeming admiration for Rome they can’t really stomach the Catholic faith at all.
2. This is proved by the regular and repeated slaps in the face they give Rome.
3. Continued ecumenical discussions with mainstream Anglicanism and Lutheranism is not only a waste of time, it’s dishonest to all involved.
4. It’s more than a waste of time. It is helping people who only want to use their good relations with the Vatican as icing on their corrupt cake.

Selv syns jeg nok man skal skille mellom det gledelige faktum at katolikkers forhold til mange kristne har blitt svært mye bedre de siste 40 år, og på det like klare faktum at de offisielle økumeniske samtalene ser ut til å ha kjørt seg ganske fast – og at våre samtalepartnere faktisk beveger seg bort fra katolsk tro på enkelte områder.

Skroll til toppen