Jeg leste i dag tidlig et innlegg på en presteblog jeg ikke tidligere har besøkt. Denne katolske presten sier at det er fint at Kirken nå i litt større grad enn tidligere setter pris på den kristne tradisjon og det kristne liv konvertittene har levd før de blir opptatt i Den katolske Kirkes fulle fellesskap. Jeg kan skrive under på at det er positivt – eller rettere sagt hadde vært positivt, for i mitt tilfelle var en slik positiv vurdering av min egen kristne tradisjon, og mitt liv som kristen i 39 år, og 8 år som luthersk prest, nesten helt fraværende. Nokså trist, egentlig, men det er vel katolikkenes egen uvitenhet eller kanskje også usikkerhet i møte med norsk kultur og religiøse tradisjon, som gjør at det ofte har blitt slik. Men nå har pave Benedikt vist oss at mange ting i protestantiske kristnes liv og tradisjon er verdifulle – og kanskje andre katolikker kan lære av ham.
I am glad we can get rid of the old approach of reception of converts to the Church which said that they must leave behind everything of their previous Christian tradition as if it had no value. Do we really want to discard their wonderful liturgy, psalmody, theological insights, insights of pastoral practice, their familiarity with the scriptures, their deep sense of the way in which Christinity can be incarnated in a local area or culture? No, it all has value. It will benefit the whole Catholic Church. Christ has been at work there. And this, in a very subtle way, is exactly what Pope Benedict has recognised and enacted with this marvellous intitiative.
Les hele stykket her.
Tankevekkende.
Jeg tilbringer mye tid blant kristne, og mitt inntrykk er at norske kristne, nærmest uansett konfesjon, har blitt mye flinkere til å sette pris på andre kristne – og folk som tilhører andre religioner, og endatil diskusjoner med sånne som meg, som ikke er religiøse på noen måte.
Noen mener dette er et tegn på at kristne er i trengsel og derfor «slutter rekkene» sammen med folk de har mer til felles med enn den sekulære omverdenen. Men det har slått meg at man kan forstå det mer positivt også; som en større interesse for andre måter å tenke på, og anerkjennelse av at man kan lære av disse.
Didrik Søderlind;
Ja, jeg er faktisk enig med deg i hovedsak! Jeg syntes det var litt forstemmende (nesten trist), å lese Pastor Moi sitt «hjertesukk» angående ovenstående emne. – Det livserfarende og kloke menneske skal man høre på – og lytte nøye til, spør du meg – alltid. Og det uansett ståsted i religiøs, politisk eller annen verdslig forstand! Pastor Moi, med sin enorme kunnskap og erfaring, som en lang prestegjerning og teologisk praksis tilsier (og som hans virksomhet på bloggen viser), burde jo avstedkomme en både intellektuell interesse, så vel som ekspertise i en meget vid pastoral- og praktiserende forstand! Vi snakker nok også her generelt om respekten for den konverterte, og ”å ta seg av” personen (og ikke minst en tidligere utdannet prest) og den ”bagasje” som alltid vil medfølge vedkommende.
Varme, høflighet og empati, er menneskelige dyder, som kanskje ikke er alt for fremtredende i dagens ”moderne” verden, ei heller hos en del katolikker her til lands – dessverre. Man merker seg det også i tilsvar på bloggen en gang i blant (eller manglende sådan). Men også i en del andre sammenheng. Et anstrøk av ”kulde”, som (kristne) mennesker ikke bør ha. Man kan være dypt uenige i sak, hardt slående i argumentasjon (som undertegnede har vært noen ganger), spissfindig og humoristisk, men allikevel dannet og hjertelig i en «kommentar-situasjon» hva gjelder form, tone og respekt! – Så også i ens virke i det daglige- og praktiske liv ellers! Kultiverthet het det før!
Om det er det nordiske lynne eller “litenheten” som minoritetskirke her i Norge – som er en medvirkende faktor, skal være usagt. Uansett; en mann som går fra en godt betalt prestestilling i staten, til en “fattiglønnet” stilling som katolsk prest og sjelesørger, er i seg selv nærmeste en bragd, og bare av den grunn; en beviselig ekte og sterkt troende person, ja – hva jeg faktisk vil kalle rent ideell i sitt hellige kall (man behøver bare eksempelvis lese P. Moi sin hovedbegrunnelse for konverteringen)!! Jeg tror derfor mange innen Kirken kunne hatt behov for å kunne lytte litt til den godeste Pastor, ikke minst for å lære og forstå av Hans erfaringer fra tidligere pastoralt virke! En positiv intellektuell utfordring man med glede hadde tatt i mot, med andre ord. Men Den Katolske Kirke i Norge er nok litt ”provinsiell”, ingen tvil om det, og mentaliteten deretter – noen ganger (det er viktig å understreke, at her er det mange unntak). Pastor Moi sin historie, er ganske så unik, og – ikke minst meget interessant, teologisk- , men også rent menneskelig sett! Jeg håper flere leser Pastorens lille betraktning her på tråden, og tar det ”ad notam”, og – litt til seg, eventuelt!?
Avslutningsvis;
Nu er jeg jo ikke helt enig med deg i, at “trengsel” er årsak til, at man “slutter rekkene”. Mange rekker kommer aldri til å sluttes, fordi dogmer, liturgi og intensjoner i lærespørsmål er for forskjellige. Men i et stadig sekularisert og åndefattig samfunn, med oppløsning av familie og moral, hvor materialisme er blitt en slags ”guddomssubstitutt” så sluttes nok rekkene der det er nødvendig for å stå fastere i front for de gamle og ekte grunnverdier, som de fleste kirkesamfunn (og andre) har felles. Det ensidige politisk korrekte presset – sørger nok for “automatikken” i det….
Vennlig hilsen Tor.