Økumenikk

Det er interessant å merke seg en økende intersse for nattverden innefor deler av frikirkeligheten. På sin blogg nevner den svenske katolikken Bengt Malmgren to eksempler: Peter Halldorf, pastor i pinsebeveglsen og Ulf Ekman, stifteren av Livets Ord.
Peter Halldorf, skriver i sista numret av tidningen Petrus (nr 5 2006) om nattvarden: «..tror vi inte att Kristus är närvarande i brödet och vinet, kan vi leva i veckor och månader utan att längta till den heliga måltiden. Om vi däremot tror att Jesus förenar sig med oss varje gång vi firar nattvarden, blir eukaristin – som de första kristna kallade denna måltid – en lika viktig del av vår gudstjänst som Guds Ords predikan. …..
I januari gav Ulf Ekman, grundaren av Livets Ord ut en bok om nattvarden, «Tag och ät – en bok om nattvarden». Han refererar till kyrkofäderna och fornkristna texter. Han skriver: «…det är den uppståndne och förhärligade Jesus Kristus som kommer till oss i och genom nattvardens bröd och vin. Och det är verkligen han själv, inte bara en symbol för honom eller en förkunnelse om honom.»
Les en anmeldelse av Ekmanns bok her:

Malmgren sier videre:
Det har inom frikyrkligheten funnits en utbredd uppfattning (fördom) om att liturgisk kristendom med användning av ritualer, ikoner och reliker inte är något annat än «död tro». Denna rädsla för konkreta tecken kommer till uttryck i debatten i (den svenska) tidningen Dagen, där en debattör varnar för att för mycket fokusering på nattvards-sakramentet kan skymma vår blick för Jesus. Katolska kyrkans långa tradition och den roll eukaristin spelat i många helgons liv ger knappast fog för en sådan farhåga. Peter Halldorf bemöter själv invändningarna i ett debatt-inlägg.

Ulf Ekman talar i sin bok om sekteristiskt högmod och skriver: «Man skall vara försiktig i att uttala sig om vem som har död eller levande tro. Jag har själv fått lära mig hur lätt man gör misstag och fått inse hur fel jag ibland haft.»

Det vil være interessant å se om denne utviklingen vil fortsette, og bli synligså i frikirkene i Norge. Peter Halldorfs interesse for gamle kirkefedre og deres åndelige tradisjon er forholdsvis dogt kjent, men Ulf Ekmanns bok (og nye syn) hadde jeg ikke hørt om før.

Etter besøket i Polen og den planlagt turen til Istabul, håper Papa Ratzinger (det kalles han ofte i Italia) snart å kunne gå inn i St. Basils kateddralen på den Røde plass i Moskva. …

Benedict XVI’s vei til Moskva går gjennom Polen. En hendelse i Polen som få la merke til, var pavens møte med erkebiskop Jeremiasz, overhode for ca 500,000 ortodokse kristne i Polen. …..

Fra Ratzingers Forum har jeg lest en engelsk oversettelse av et stykke i det italenske ukemagasiner Panorama. Som mange vet, så ønsket pave Johannes Paul i lang tid å kunne besøke Moskva, men det lykkes dessverre aldri. Kanskje pave Benedikt snart kan få oppleve et slikt offisielt møte med verdens største ortodokse kirke.

Les hele stykket her:

“Jeg tror at paven er Peters rettmessige etterfølger og at han med guddommelig rett er Kirkens universelle hyrde. Jeg skulle gjerne ha gjort det du nå er i ferd med å gjøre, hvis jeg ikke hadde følt at jeg som erkebiskop av Canterbury kan bringe Den anglikanske kommunion nærmere det katolske senteret. Gå i fred, og la oss be for hverandre!”

Fr Carleton Jones, O.P., tidligere anglikansk/episkopal prest, siterte dette i et interessant foredrag han holdt for et par uker siden på det som ble kalt «the Anglican Use» konferansen i USA – som handlet om forholdet mellom en anglikanske kristne (mest i USA) og Den katolske kirke.

F. Jones nevnte der sin kamp i 80-årene rundt spørsmålet om han som anglikaner da skulle bli katolikk, og sine samtaler med erkebiskop Michael Ramsey om det spørsmålet. Da F. Jones fortalte at han hadde bestemt seg for å konvertere, sa erkebiskopen det jeg siterte over.

Redaktøren av Pontifications-bloggen hadde hørt om den uttalelsen tidligere, men ville ikke bringe den videre før han hadde hørt det fra F. Jones selv, noe han nå fikk. Father Carleton Jones er nå sognepreest i St Vincent Ferrer Church i New York City.

Besøk Pontifications-bloggen – artikkelen jeg viser til er denne.

Vårt Land skriver i dag følgende under overskriften Omstridt kvinne-biskop valgt: Katharine Jefferts Schori ble i natt valgt til leder for Den episkopale kirke i USA. Utnevnelsen kan gjøre forholdet til andre anglikanske trossamfunn vanskeligere.

Senere i artikkelen viser VL også til kardinal Kaspers tale til anglikanerne i England, om at forholdet til Den katolske kirke ville bli vanskeligere hvis de nå ønsket å begynne å ordinere kvinner til biskoper – anglikanerne i USA har altså kommet en del lenger i denne utviklingen. Jeg skrev om dette foredraget for nesten to uker siden, og tipset VL om foredraget. Muligens har de tatt den referansen fra meg, muligens visste de det allerede.

Les hele Vårt Lands artikkel her:

Jeg har skrevet flere ganger om pave Benedikts onsdagsaudienser, også om den sist onsdag, der han svært tydelig snakket om det som kalles «pavens primat», som dreier seg om pavens rett til å styre over Kirken.

Bare et par dager etter audiensen ble paven kritisert av en italiensk protestant, professor Fulvio Ferrario, i den (protestantiske) valdenser-kirken. Han sier at «bilbelvitenskapen har den siste tiden innsett at Peter hadde en spesiell rolle blant disiplene, men det dreier seg her om Peter og ikke Benedikt
XVI. Pavedømmet står nå i fare for å bli en skillende heller enn en sammenbindene faktor, noe den økumeniske dialogene må ta henyn til.»

Les hele nyhetsmeldingen her:

Jeg må si jeg ble noe overrasket over styrken i kritikken i denne nyhetsmeldingen, selv om jeg også sist uke forstod at paven her bevisst rørte ved et av hovedskillepunktene mellom katolikker og andre kristne. Spesielt underlig var det kanskje at denne reaksjonen er sendt ut som en nyhetsmelding på nettstedet http://www.eni.ch (Ecumenical News International), som er en nyhetstjeneste støttet av tunge økumeniske/kirkelige organisjasjoner som Kirkens Verdensråd, Det Lutherske Verdensforbund, World Alliance of Reformed Churches og Conference of European Churches.

Jeg har den siste tiden lest mye interessant om kardinal Kasper, lederen for den katolske kirkes økumeniske arbeid. En artikkelen på nettstedet www.chiesa snakker en del om hvor viktig har er i Vatikanet og hvordan han arbeider sammen med pave Benedikt. Les gjerne hele artikkelen her:

Denne artikkelen nevner også noe Kasper sa uken før han ‘advarte’ anglikanerne om hva de er i ferd med å gjøre for økumenikken – se min melding om det. 31. mai snakket han en hel del om økumeniske spørsmål i Roma, og sa bl.a. at noen former for «ideologisk økumenikk, ønsker å overse forskjellene, og ønsker enhet for enhver pris, basert på en svært liten grad av oppnådd enighet. Sann økumenikk finner man i sannhet og kjærlighet, og i dag ser vi her fem viktige forskjeller i forhold til tidligere tiår:»

The first change, which Kasper describes as “very positive,” concerns the Churches of the East. Theological dialogue has been resumed over what unites East and West – the sacraments and the episcopal and priestly ministry – and over what divides them – the role of the pope – “but in the meantime we can cooperate in Europe, the most secularized continent, in order to rediscover Christian roots and strengthen Christian values, and in this way we can participate in a truly historic task.”

These men and women are not interested in the ecumenism associated with the specialists and the theological controversies that go along with it. “Many of them are nevertheless open to a message or, better, to a fundamental and central Christian witness, expressed in accessible words that they can understand. In this sense many people, and not just Catholics, have understood well the encyclical ‘Deus Caritas Est.’ Here we find ourselves at the beginning of a new ecumenism that is intimately linked to a new evangelization.”

Det fins ulike typer økumenisk dialog og kvaliteten på dialogen vil forandres ved en beslutning (om å ordinere kvinner til biskoper). Økumenisk dialog i ordets rette forstand har som mål å gjenopprette fullt kirkelig fellesskap, og dette har vært forutsetningen for vår (anglikanske-katolske) dialog så langt. Den forutsetningen vil realistisk sett ikke eksistere lenger hvis dere begynner å ordinere kvinner til biskoper.

Sist mandag 5/6, snakket Kardinal Kasper, leder av Vatikanets enhetskommisjon, til de anglikanske biskopene i England, i forbindelse med denne kirkens mulige åpning av bispeembedet for kvinner. Han sa da de nokså dramatiske ordene som jeg har oversatt til norsk over. Videre sa han også:

What follows from these conclusions and questions? What follows for the future of our ecumenical dialogue? One thing is certain: the Catholic Church will not break off the dialogue even in the case of such a decision. It will above all not break off the personal relationships and friendships which have developed over the past years and decades. But there is a difference between types of dialogue. The quality of the dialogue would be altered by such a decision. Ecumenical dialogue in the true sense of the word has as its goal the restoration of full church communion. That has been the presupposition of our dialogue until now. That presupposition would realistically no longer exist following the introduction of the ordination of women to episcopal office.

For many that may seem a more realistic path than what we have attempted previously, but whether it is in accordance with the binding last will and testament of Jesus, ‘that all may be one’ (Jn, 17,21) is of course another question. The answer would have to be in the negative. I ask you: Is that what we want? Are we permitted to do that? Should we not ponder what Cyprian tells us, namely that the seamless robe of Jesus Christ cannot be possessed by those who tear apart and divide the church of Christ (De catholicae ecclesiae unitate, 1,6)?

Les hele hans foredrag her:

Artikkelen jeg postet i går, Hvordan oppstår Kirken?, var kanskje noe for teoretisk for mange lesere, og i økumenisk sammenheng kanskje noe provoserende. Den handlet jo om hva som skal til for at vi kan kalle en samling av kristne for en menighet eller en kirke i egentlig forstand.

Ratzinger sier der at en kirke er noe man tar imot, som man blir invitert inn i, som kommer fra Kristus, som har levd gjennom historien, og når man selv blir født, blir man invitert inn i denne kirken gjennom sakramentene. En kirke, sier han, er ikke noe man kan skape selv, det er ikke katolsk forståelse at man kan ta seg selv til rette på dette området, og starte en menighet/kirke selv når man ønsker etc.

Heller ikke anglikanere og (mange) lutheranere tenker slik. Det var ikke meningen (for Luther i alle fall) å gjøre noe annet enn å rense (den katolske) kirken, men da ingen katolske biskoper på hans tid ønsket å være med på hans type fornyelse, måtte de føre tradisjonen videre gjennom et brudd – dvs at ingen biskop førte kirken videre gjennom preste- og bispeordinasjoner, men en (tidligere) katolsk prest ordinerte de nye prestene og biskopene og slik kom det til et brudd med den apostoliske suksesjon.

I tillegg til dette (ordinasjons)bruddet, begynte også lutheranerne å lære annerledes på noen områder, samt at de brøt med den universelle katolske kirke, tydeliggjort først og fremst gjennom bruddet med paven. Denne ‘mangelen’ som derfor fins i den lutherske og andre protestantiske kirker, er det Ratzinger tydeligjorde i sitt foredrag for ca 20 år siden, og det er først og fremst på det punktet det økumeniske arbeidet har stoppet opp, det er der man ikke klarer å komme videre i retning av større enighet.

I tillegg til protestantiske kirker med en tydelig historisk forankring (først og fremst den lutherske og den anglikanske kirke altså), fins det i dag mange (frie) menigheter/kirker som ikke ønsker å stå i en slik historisk kirketradisjon, som har en helt annen kirkeforståelse. De mener rett og slett at der to eller tre samles i Jesu navn, der er kirken, ikke noe mer er nødvendig. Dette synet må de selvsagt få lov til å beholde, men dette er ikke det katolske synet på hva som konstituerer en kirke.

Jeg viste for noen dager til hva Ratzinger/Pave Benedikt sa om stagnasjonen i den økumeniske utviklingen – les her: I samme artikkel spør han deretter selv: ”Men hvis dette er virkeligheten, hva skal vi da gjøre?” (I boken: Church, Ecumenism & Politics, 1988) Han svarer så selv:

Hva jeg finner svært nyttig her er et slagord … som nettopp er blitt tilført debatten: enhet gjennom ulikhet. Det er sant at skisma/atskillelse er et onde, spesielt når det fører til fiendskap og en svekkelse av det kristne vitnesbyrdet. Men når fiendskapets gift langsomt blir drevet ut av skismaet, og når man som resultat av gjensidig aksept ikke lenger opplever svekkelse, men en ny rikdom ved å lytte til hverandre og forstå, da kan det bli sett på som en felix culpa (lykkelig synd), til og med før atskillelsen er fullstendig helbredet. (s 138)
…
Hvis vi følger denne veien …, må vi altså først forsøke å finne enhet gjennom ulikhet. Det betyr å akseptere det som er fruktbart i denne atskillelsen, å ta giften ut av den og ta imot akkurat det positive i ulikheten – naturligvis med håp om at atskillelsen en dag vil opphøre å være en virkelig atskillelse, bare en ulikhet uten motsetninger. Men når denne siste fasen blir søkt etter for direkte, gjennom et gjør-det-selv strev, da blir motsetningen øket isteden for helbredet. (s 139)

Han nevner så den enheten som allerede fins mellom katolikker og protestanter:

som ikke er ubetydelig. Det faktum at vi sammen kan lese Bibelen som Guds ord, at vi deler den oldkristne bekjennelsen, skapt av de første kirkemøtene, om Gud som tre i én og én i tre, om Jesus som sann Gud og sant menneske, om dåpen og syndenes forlatelse, og videre at vi deler det samme fundamentale synet både på Gud og på mennesket, må stadig bli gjenoppdaget, offentligliggjort og fordypet. Vi deler også syn på kristen bønn og på de viktige etiske normene i de ti bud, lest i lyset av Det nye testamente. Samsvarende med denne fundamentale enheten i det vi bekjenner, bør det også være en fundamental enhet i det vi gjør. Her er det altså snakk om å sette den eksisterende enheten ut i livet, å gjøre den reell og utvide den. Dette vil naturlig nok innebære et mangfold av former og … på alle nivåer (de geistlige, teologene og lekfolket) og felles arbeid (s 140)
…
Men så har Ratzinger også noen advarende ord:

Det hører med til denne enheten gjennom ulikehet å ikke prøve å tvinge noe på den andre parten som truer ham/henne i deres kristne identitet. Katolikker må for eksempel ikke prøve å presse protestanter til å godta pavedømmet og den katolske forståelsen av apostolisk suksesjon. … Til gjengjeld må protestanter avstå fra å presse katolikker til å godta felleskommunion på grunnlag av sin egen forståelse av nattverden. For oss er Kristi legeme et dobbelt mysterium – Kristi legeme som Kirken og Kristi legeme som sakramental gave – og samtidig bare ett sakrament, og å skille legemliggjørelsen av sakramentet fra legemliggjørelsen av Kirken er å tråkke på både Kirken og sakramentet. (s 141)

I disse dager er det akkurat 20 år siden min lutherske ordinasjon, i Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Jeg var 30 år gammel og hadde vært medlem av Frikirken i tre år, og ble ordinert for å begynne som feltprest på Setermoen. Der var jeg to år før jeg ble pastor i Arendal Frikirke, der var jeg i seks år før jeg ble katolikk.

Jeg ble ordinert i Kragerø, siden Frikirken hadde et stort møte der i starten av juni 1986. Ordinator var Erling Berntsen, som var tilsynsmann i det som da het «Søndre Presbyterium». Det er han fortsatt så vidt jeg vet, og pastor i Søndeled Frikirke.

Jeg leste i går (hos www.zenit.org) at Vatikanets Enhetskommisjon forbereder et dokument om ’åndelig økumenikk’ ifølge kardinal Walter Kasper.

Dokumentet skal utgis om noen få måneder, og er tenkt som en hjelp til å gjennomføre prinsippene som allerede fins i det ’Økumeniske direktivet’ fra 1993 – som jeg nettopp omtalte.

Kasper sier videre at:
”Vi er nå ved starten av en nye type økumenikk, som er nært knyttet til den nye evangeliseringen, som ikke vil skape en ny Kirke, men en Kirke med en helt gjennom fornyet åndelighet, som vil være i stand til å overkomme fortidens skillelinjer.”

Kardinalen la til at samtidig med at den teologiske dialogen fortsetter på internasjonalt nivå – dvs. den offisielle økumenikken – er det også et voksende ”økumenisk nettverk, som kanskje er viktigere og mer lovende enn det offisielle”. Og i denne sammenhengen, sa han, vil dette nye dokumentet bli svært viktig.

Fader Taylor Marshall har informert mange på sin blog at han har forlatt Den episkopale kirke og blitt opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Han er den andre unge anglikanske presten fra Fort Worth, Texas, som har gjort dette bare nå vi vår. Han skriver selv om hvorfor han har gjort dette:

Hvordan kan et menneske ved sine fulle fem ønske å bli katolikk?!

Som anglikaner har jeg alltid akseptert denne katolske ’pakken’. Men jeg var tidligere ikke villig til å godta påstanden om at denne Kirken fins i (er) Den katolske kirke. Jeg mente at Kirken bestod av alle døpte og troende, den var på denne måten ’synlig’, og den var ’én’ ved at alle de døpte troende tilhørte én ’gruppe’. Men problemet var at den ikke var uten feil … …

Les mer om hans avgjørelse her.

For noen år siden (1993) ble det utgitt et revidert Økumenisk direktiv i Vatikanet. Direktivet orienterer katolikker om hvordan de (best) skal delta i økumenisk arbeid – som hele Kirken er forpliktet på. Innledningsvis forteller paragraf 7 hva det ganske lange (over 50 sider) direktivet inneholder, under overskriften: Direktivets struktur

Direktivet begynner med å uttrykke Den katolske kirkes forpliktelse til økumenisk arbeid (kapittel 1). Deretter følger en oppregning av skritt Den katolske kirke tar for å etterleve denne forpliktelsen i praksis. Den gjør dette gjennom sin organisasjon og gjennom forming av sine medlemmer (kapittel II og III). Det er til disse (medlemmene) direktivet er tenkt, og reglene i kapittel IV og V om økumenisk aktivitet er rettet.

I. Arbeidet for Kristen enhet
Den katolske kirkes økumeniske arbeid bygger på læremessige prinsipper fra Den annet Vatikankonsil.
II. Den katolske kirkes organisering for å oppnå Kristen enhet.
Om Kirkens personer og strukturer på alle nivåer, hvordan de er involvert i arbeidet for økumenikk, og normer for deres aktivitet.
III. Økumenisk formasjon i Den katolske kirke
Kategorier av mennesker som skal formes, de som er ansvarlige for formasjonen, mål og metoder for formasjonen, og læremessige praktiske aspekter.
IV. Livsfellesskap og åndelig aktivitet blant de døpte
Fellesskapet som fins med andre kristne basert på dåpens sakramentale bånd, og normer for bønnefellesskap og andre åndelige aktiviteter, inkludert – i noen tilfeller – sakramentalt fellesskap.
V. Økumenisk samarbeid, dialog og felles vitnesbyrd
Prinsipper, forkjellige former og normer for samarbeid, og felles vitnesbyrd i verden.

Hele direktivet (på engelsk) kan lastes ned herfra (i pdf-format).

For noen dager siden skrev jeg om stagnasjonen i det økumeniske arbeidet. Noen syns dette var underlig, siden de opplever at samarbeidet mellom kirkesamfunn er bedre enn noen gang.

Det er korrekt også fra katolsk side å si at forholdene i praksis er bedre enn før, spesielt gjelder dette forholdet mellom oss og de mer konservative og frie kirkesamfunnene. Aller tydeligst viser det seg ved at pinsevennene nå kan tenke seg å samarbeide med katolikker, det gjorde de ikke ofte for 10-15 år siden. Jeg nevnte i en post i januar at predikantringen i Bergen hadde sitt januar-møte i St. Paul menighet, for aller, aller første gang.

I vår så vi også at alle kristen grupperinger i Norge ble samlet i ett råd 31. mars, da Norges kristne råd og Norges Frikirkeråd vedtok at de skulle slås sammen. (Les om dette her.) (Besøk også Norges kristne råds hjemmeside.)Et tydelig eksempel på at katolikker og bl.a. pinsevenner nå kan samarbeide tettere enn før.

En tredje ting jeg kan nevne, og som også viser at katolikker nå samarbeider bedre med mer konservative kristne grupper enn før – på bekostning, tror jeg nok, av samarbeidet mer de mer liberale – er samarbeidet på Menighetsfakultetet om undervisning i katolsk teologi.

På tross av disse gledelige ting, så kommer man likevel ikke særlig videre med de gjenstående teologiske spørsmålene, og i Norge har det nå ikke vært teologiske samtaler på høyeste plan mellom Den katolske og Den norske (lutherske) kirke siden 1991. Jeg hørte nylig at det hadde blitt tatt et initiativ til Nordiske katolsk-lutherske samtaler, men at det endte opp med at bare Sverige og Finland ville delta. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor dette ikke passet for lutheranere og/eller katolikker i Norge. (?)

Dette bl.a. sa paven i den lutherske Treeighetskirken i Warszawa første dagen under sitt Polen-besøk:

Vi takker vår Herre fordi han samler oss her, skjenker oss sin Ånd og gjør oss i stand til – løftet opp over alt som ennå skiller oss – til å rope «Abba, Far». Vi er overbevist om at det er Han selv som uten opphør ber og går i forbønn for oss: «Må de fullt ut bli ett, for at verden skal forstå at du har sendt meg og har elsket dem, som du har elsket meg». Sammen med dere takker jeg for den gave som dette møtet i felles bønn er. Jeg ser det som en etappe i realiseringen av det faste forsett, som jeg gjorde ved begynnelsen av mitt pontifikat, nemlig i min tjeneste å prioritere gjenopprettelsen av full synlig enhet mellom de kristne.

I realiteten er det umulig for oss å «skape» enheten alene ved egne krefter. Som jeg minnet om ved det økumeniske møte i fjor i Köln, «kan vi kun oppnå enhet som en gave fra Den Hellige Ånd». Det er derfor vår økumeniske streben må være gjennomsyret av bønn, av gjensidig tilgivelse og av et hellig liv. Jeg vil gjerne uttrykke glede over at Polens Økumeniske Råd og Den romersk-katolske Kirke her i Polen har iverksatt tallrike initiativer på dette område.

Les hele pavens tale (på dansk) her. Besøk også nettstedet http://www.catholica.dk for å finne flere andre interessante tekster.

Alle som arbeider med økumenikk snakker om at økumenisk arbeid er blitt så vanskelig; det ser ikke ut til å skje noen i tilnærmingen mellom kirkene. Det eneste lyspunktet på 90-tallet var den luthersk-katolske felleserklæringen om rettferdiggjørelsen. Bortsett fra denne har det vel ikke vært noen økumeniske gjennombrudd siden slutten av 70-tallet! Hvorfor er det slik?

Noen sier at det er fordi paven/den katolske kirke har vært så vanskelig, den har f.eks. ikke ønsket å tillate felleskommunion. Det er riktig at Den katolske kirke ikke vil tillate felleskommunion med protestanter på det nåværende tidspunkt, men det er nettopp fordi nødvendig økumeniske/teologiske gjennombrudd ikke har kommet – og katolikker insisterer på at rekkefølgen må være teologien først, deretter felleskommunion.

Flere personer her i Roma har i vår sagt til meg at åpningen for kvinnelige prester (og biskoper) i de anglikanske og lutherske kirkene, fra starten av 70-tallet) har vært en svært alvorlig hindring for videre økumenisk progresjon. Embedssynet har alltid vært viktig for katolikker (og de ortodokse) og det var her de første ti årene med økumenisk arbeid hadde kommet ca 1975. Så, isteden for å komme videre med dette kompliserte spørsmålet – hva er nødvendig for å være en gyldig viet prest/biskop? – så ble dette spørsmålet veldig mye vanskeligere da kvinnene her kom inn i bildet: Katolikker (og de ortodokse) sier at kvinner ikke kan være prester, mens anglikanere og lutheranere ikke kan tenke seg å oppgi at kvinner gjerne kan være prester – hvordan skal man så komme videre?

Ratzinger tar opp dette med stagnasjon i økumenikken i sin bok «Church, Ecumenism & Politics», 1988. Her skriver han (s. 135):
Da Det annet vatikankonsil skapte et nytt fundament for økumenisk arbeid i Den katolske kirke, hadde det allerede vært en langt prosess av felles økumenisk arbeid, der mange spørsmål hadde modnet, og resultatene derfor raskt kunne iverksettes. Dette skjedde så fort, så mye uventet ble plutselig mulig, at det førte til håp om at hele splittelsen snart kunne avsluttes. Men når alt dette som slik hadde blitt muliggjort ble nedfelt i offisielle dialogavtaler, måtte det nødvendigvis komme en stagnasjon. De som kjente til den økumeniske prosessen fra starten av eller som hadde deltatt i den, visste at hastigheten måtte settes ned, siden de visste hvilke løsninger som hadde vært klar/modne og hvilke områder man nå måtte begynne å arbeide med. Men for utenforstående må dette ha vært en stor skuffelse. Skylden for denne stagnasjonen måtte også legges et sted, og det var enkelt for mange å skylde på Den katolske kirke.

For å hjelpe til å forstå dette, kan jeg trekke frem synet på den treenige Gud og hovedelementer i fresesforståelsen (at frelsen er ufortjent av nåde) som spørsmål som var (over)modne i 1965, mens embedssyn og litt dypere kirkeforståelse er spørsmål man for alvor begynte å arbeide med på 70-tallet – og som har vist seg å være svært vanskelige å enes om.

I en melding fra den katolske bispekonferansen leser jeg om et dokument utarbeidet mellom katolikker og Den polsk nasjonale kirken i USA. De to kirkene har hatt samtaler i 22 år og skriver nå et felles dokument om hvor langt de er kommet i enhetsbestrebelsene. Pressemeldingen og dokumentet kan leses her.

Hvorfor er dette så interessant for oss i Norge? Fordi Den nordisk katolske kirke i Norge er nært knyttet til Den polsk nasjonale kirken; det er en biskop fra denne kirken som har ordinert alle prestene og diakonene i denne nye kirken i Norge. Jeg må innrømme at jeg ble ganske skuffet da det for noen år siden ble klart at noen tidligere prester i Den norske kirke valgte å opprette en slik ny kirke, isteden å bli vanlige (skikkelige) katolikker.

Det er ikke noe å gjøre med det som er skjedd, og det er også klart at folk i denne Nordisk katolske kirken ønsker å ha et best mulig forhold til Den katolske kirke – det kan virke som de ønsker en gjenforening med Rom så snart som mulig, og at dere embeder og sakramenter skal aksepteres. I Norge vil det vel ta en tid før denne prosessen kan komme i gang, siden katolikker i Norge føler en ganske sterk sårhet pga. det som skjedde for noen få år siden, i et større perspektiv er det vanskelig å si hvor snart tilnærmingen vil komme.

I dokumentet jeg nå leste fra USA, er det klart at medlemmer i Den polsk nasjonale kirken kan motta sakramentene i katolske kirker, hvis de ikke har muligheten til dette i sin egene kirke, og det samme gjelder katolikker i Den polsk nasjonale kirken, og at katolikker godkjenner preste- og bispeordinasjonene i denne kirken – de samme reglene som gjelder mellom katolikker og ortodokse. Dialogdokumentet sier også tydelig at målene for samtalene mellom de to kirkene er full enhet/kommunion, men hvor snart dette kan skje, sier dokumentet (skuffende) lite om.