Økumenikk

En ny rapport fra «the Pew Forum on Religion & Public Life» forteller om en svært viktig og økende kraft innenfor kristendommen over hele verden, inklusiv den katolske kirke.

Denne grundige rapporten fra «the Pew Forum» beskriver pinsevenner og karismatiske kristne i ti ulike land. Pinsevenner og karismatikere har i stor grad samme praksis, men pinsevennene danner sine egne menigheter, mens karismatikerne vanligvis forblir innenfor sine menigheter, protestantiske eller katolske.

John Allen skriver om dette i denne artikkelen, og sier at det ser ut til å være ca 40% karismatikere innenfor Den katolske kirke. Hva dette vil bety for fremtiden, og hvordan vi skal tolke dette sier han ikke så mye om, men han fortsetter slik:

Combing through the data, substantial percentages of Catholics in all 10 nations describe themselves as charismatic, ranging from a high of 62 percent in Guatemala to a low of 8 percent in India. In the three largest Catholic nations, 57 percent of Brazilian Catholics are charismatic, 44 percent of Filipino Catholics, and 36 percent of American Catholics.

What all this means is that the renewalist outlook, in its various permutations around the world, is likely to have an enormous influence in shaping the future of Roman Catholicism.

Hele rapporten fra the Pew Forum kan man finne her.

«Enhet blant de ortodokse er nødvendig hvis katolikker og ortodokse skal komme videre på veien mot full enhet.» Dette sa kardinal Walter Kasper, president for Vatikanets Enhetskommisjon, da han kommenterte møtet i den internasjonale kommisjonen for dialog mellom Den katolske og Den ortodokse kirke som helhet. Møtet varte fra 18. til 25. september, og ble holdt i Beorgrad i Serbia.

Det var et viktig og etterlengtet møte, der dialogen mellom kirkene ble gjenopptatt. Det hadde ikke vært noe møte i kommisjonen siden juli 2000, i Baltimore, USA.

Men etter møtet protesterte den russiske delegasjonen på at patriarken av Konstantinopel så tydelig hadde blitt gitt førsteplassen blant de ortodokse. Kardinal Kasper presiserte at katolikkene ikke ønkset å blande seg i slike interne ortodokse spørsmål, og håpet at denne uenigheten ville løses og ikke legge hindringer i veien for de katolsk-ortodokse samtalene framover.

Cardinal Kasper explained on Vatican Radio that the meeting implied a «step forward.»

On this occasion it was decided not to address the topic of the Churches of Eastern tradition that are united with the Pope, as it has blocked the Catholic-Orthodox dialogue over the past 10 years. …

Enhet blant de ortodokse er nødvendig, sier kardinal KasperLes mer »

Tirsdag kveld ble det avholdt en økumensik vesper (kveldsbønn) i Regensburg. Der holdt pave Benedikt en tale der han bl.a. nevne arbeidet med erklæringen om rettferdiggjørelsen som lutheranere og katolikker undertegnet i oktober 1999. Han gleder seg fortsatt over denne avtalen, men spør samtidig hvor opptatt dagens mennesker/ kristne er av å være tilgitt av Gud. Og han legger til at svekkelsen av behovet for tilgivelse vil føre til en svekkelse av forholdet til Gud – helhetlig forstått.

Etter å først ha hilst medlemmene av ortodokse kirker, fortsatte paven slik:

Jeg hilser også varmt våre venner fra de ulike tradisjonene som kommer fra reformasjonen. Her har jeg også mange minner … bl.a. fra venner som nå er døde, og jeg tenker på de mange samtalene vi har hatt. Selvsagt tenker jeg aller mest på den krevende oppgaven det var å oppnå enighet (konsensus) om rettferdiggjørelsen. Jeg husker alle fasene i denne prosessen, frem til det minneverdige møtet med nå avdøde biskop Hanselmann her i Regensburg, et møte som fikk en avgjørende betydning for den endelige avtalen.

Vår moderne samvittighet er oftest ikke lenger klar over det faktum at vi står som skyldnere fremfor Gud, og at synd er en realitet som bare kan overvinnes gjennom Guds eget initiativ. Sammen denne svekkelsen av behovet for rettferdiggjørelse og tilgivelse for synd, følger med nødvendighet en svekkelse av vårt forhold til Gud.

Hele pavens tale kan leses på engelsk bl.a. her.

Stadig mer informasjon kommer frem om broder Roger og hans forhold til Den katolske kirke. Jeg har nå nylig lest på Taizes websider biskop Gérard Daucourts kommentar Han sier bl.a. at alle biskoper har myndighet til å gi kommunion til døpte mennesker som ikke er katolikker hvis det er spesielle grunner til det. (Jeg er ikke sikker på hvor langt en biskop kan gå, vi prester har i alle fall ikke en slik frihet.)

Andre artikler på Taizes websider – denne fra Taize-kommuniteten, og denne fra franske protestanter, (disse to lenkene er nå blitt forandra) i tillegg til intervjuet med broder Alois, som jeg viste til i går – har kommet med en del interessant informasjon: Broder Roger hadde en katolsk tro på alle punkt ser det ut til, eksplisitt nevnes nattverden, embedssynet og (faktisk) nødvendigheten av pavens embede. Han hadde selv bedt om å få en katolsk begravelse. Men han ønsket ikke å bryte med sin åndelige tradisjon, og ble derfor ikke katolikk formelt sett.

Dette nevner flere personer som noe revolusjonerende, men det er jeg ikke sikker på at det er. Selv så jeg det heller ikke som et brudd med min fortid da jeg ble katolikk, og mange andre ‘konvertitter’ jeg har lest om, uttrykker det heller som en fullføring enn som et brudd med sin fortid å bli katolikk. Det kan virke som om det er broder Rogers posisjon i et sentralt økumenisk arbeid, og hans personlige vennskap med flere katolske biskoper og paver (!), som har ført til ønsket om (og muligheten for) den kirkelige mellomstillingen han levde i de sist 35 år. Vi må vel kalle hans kirkelige ståsted en mellomstilling, for å kalle ham protestant passer vel også svært dårlig, med den katolske tro han på mange områder tydelig bekjente.

«I 1972 ga daværende biskop av Autun, Armand Le Bourgeois, broder Roger ganske enkelt kommunion for første gang, uten å avkreve ham annen trosbekjennelse enn den man vanligvis bruker i messen, og som er felles for alle kristne. …. Denne dagen ble valgt fordi fordi broder Roger var i ferd med å motta evige løfter fra den første katolske broderen i kommuniteten, og det var utenkelig å ikke kunne motta nattverden ved samme alter.»

Dette sier broder Alois – nåværende leder av Taize, og selv katolikk – på Taizes egen nettside. Les hele teksten her.

Selv denne presiseringen blir jeg ikke ganske klok av, siden alle «konvertitter» gjør akkurat det samme ved opptakelsen, nemlig å bekjenne den Nikenske trosbekjennelsen sammen med resten av menigheten. (Det er ganske mange år siden konvertitter måtte avsverge sin gamle tro ved opptakelsen.) På en eller annen måte virker det som broder Roger har bekjent den katolske tro, men ikke sluttet å tilhøre også sin gamle kirke. Det er ikke slik flok flest bekjenner sin katolske tro – det fører vanligvis til et visst brudd med den gamle kirken, mht til kommunion i alle fall – men det ser ut til at broder Rogers «løsning» er blitt godkjent helt til topps i Kirken.

Her er også mer informasjon om broder Alois, bla. et bilde av ham sammen med pave Benedikt.

«Historikeren Yves Chirno, i et blad som heter Aletheia, skriver at broder Roger konverterte til Den katolske tro i 1972. Dette har Monsignore Raymond Seguy fortalt, tidligere biskop av Autun, bsipedømmer der Taize ligger.» Fra gårsdagens utgave av Le Monde.

Sannsynligvis er ikke alt sagt om denne saken – som ble mye diskutert etter at broder Roger mottok kommunion av kardinal Ratzinger i pave Johannes Pauls begravelse i fjor. Det var jo underlig om man skulle holde konversjonen så hemmelig i så mange år, selv om det var for å bevare Taizes økumeniske klima.

Kardinal Johannes Willebrands døde 1. august, 96 år gammel.

Helt fra 1960 til 1989 var han en av de viktigste personene i Den katolske kirke i det økumeniske arbeidet. Frem til 1968 var han nestkommanderende under kardinal Bea i Enhetsrådet, før han selv hadde hovedansvaret frem til han gikk av i 1989, og ble etterfulgt av kardinal Cassidy (som igjen ble etterfulgt av nåværende leder, kardinal Kasper).

På www.katolsk.no’s sider er det mye informasjon om ham, bl.a. dette:

«Da «Sekretariatet for fremme av de kristnes enhet» ble grunnlagt av den salige pave Johannes XXIII (1958-63) under forberedelsene til Det annet Vatikankonsil, ble Willebrands den 28. juni 1960 utnevnt til sekretær og dermed nestkommanderende under kardinal Augustin Bea SJ. Han deltok på Det annet Vatikankonsil (1962-65) som ekspert.»

Vervet som president for Enhetssekretariatet beholdt han til den 12. desember 1989, etter at han var fylt 80 år. Da hadde han i tre tiår vært pioner for økumenikken og preget den katolske verdenskirkens tilnærmingspolitikk overfor de andre kristne konfesjonene.»

Hele sist uke hadde metodistene hatt sin World Methodist Conference i Seoul, Sør-Korea. De 76 kirkene som har sine røtter i metodistbevegelsen er samlet der og de vedtok 18. juli at de ville slutte seg til Rettferdiggjørelseserklæringen som katolikker og lutheranere undertegnet i 1999.

Jeg leste nyheten på denne siden, og forstår at en høytidelig undertegning av avtalen skal foregå i dag.

Den kanskje mest sentrale setningen i dette dokumentet er: Vi bekjenner i fellesskap at syndere blir rettferdiggjort ved tro på Guds frelsesgjerning i Kristus. Denne frelsen blir gitt som gave ved Den Hellige Ånd i dåpen og danner fundamentet for hele det kristne liv. I den rettferdiggjørende tro, som innbefatter håp og kjærlighet til Gud, setter mennesket sin tillit til Guds nådige løfte. Denne troen er virksom i kjærlighet, og derfor kan og må ikke den kristne være uten gjerninger. Men hva som enn går forut for eller følger etter troen som fri gave, er hverken grunnlag for rettferdiggjørelsen eller gjør noen fortjent til den.

Dette er punkt 25 i erklæringen om rettferdiggjørelsen som katolikker og lutheranere gjorde ferdig i 1997 og undertegnet to år senere. Erklæringen kan leses på norsk bl.a. her – og jeg skrev også en artikkel om den i 2002.

For mange (protestanter) er nok dette et gammelt spørsmål som for lenge siden ble avklart, men faktisk er kvinnelige prester fortsatt et spørsmål som splitter kirkesamfunnene – og skaper spenninger innefor kirkesamfunn. Jeg skrev for en måneds til siden om kardinal Kaspers advarsel til den (engelske) anglikanske kirke og konsekvensene hvis de valgte å ordinere kvinner til biskoper, noe anglikanerne på et møte i starten av juli ser ut til å ha gjort.

I den forbindelse ble jeg minnet på en artikkel skrevet av C.S. Lewis for over 50 år siden (og som jeg har lest et par ganger for mange år siden), kalt Priestesses in the Church, som på en nokså dramatisk måte tar opp den problemstillingen. Lewis’ artikkel ble referert til hos Pontifications her:

This brings to mind a brief piece by C.S. Lewis called “Priestesses in the Church?” (the square brackets are my additions):

Lewis was prophetic here, for this is just what has occurred and, in fact, has been carried a step further by the ordination and episcopal consecration of active homosexuals.

Hele Lewis’ artikkel om Priestesses in the Church kan leses her:

Det er nok en ganske tydelig tendens til at protestanter og katolikker ser ulikt på forholdet til lokalkirken og kirken som helhet. Dette er vel aller tydeligst i flere firmenigheter (eksemplifisert av problemene Levende Ord i Bergen har hatt det siste halve året) at lokalmenigheten er nesten det eneste som betyr noe. I Den norske kirke e rvel kirken på landsplan viktig nok, mens kirker i andre land har man et perifert forholdt til. Hos katolikker derimot er det den universelle kirke – med paven som leder – som står sterkest i de troendes bevissthet, mens lokalmenigheten og hvordan den fungerer tensker man kanskje ikke så ofte på.

Hvorfor er det slik? Det er vel teologiske grunner til det, men også noen praktiske, som disse:

Part of the answer may simply be that the leadership of the Catholic Church at the moment seems admirable to all but the most committed anti-Catholic partisans, whereas the leadership of many of the mainline Protestant denominations is either not easily personified by its members, or, at the moment, seems to be flailing around and unsure of itself. As a Catholic, it seems to me that the Catholic Faith has also been revealed, during the last two pontificates, as the center of gravity of Christianity–at least in the West–even to Protestants.

Les mer om dette her: (Sitatet er tatt fra en av kommentarene.)

Avisen Dagen skriver i dag om problemene i den anglikanske/episkopale kirke. Det kan se ut til at de afrikanske anglikanerne (ledet av Nigeria) ikke lenger kan være med på den liberale utviklingen, mens erkebiskopen av Canterbury (forgjeves) forsøker å mekle.

Avisen skriver at «Generelt synes det nå mer og mer sannsynlig at det bærer mot full anglikansk kirkesplittelse.» Det kan jeg være enig i, men jeg syns at artikkelen legger litt vel mye vekt på valget at den nye ledende biskopen i USA (en kvinne), mens slik jeg oppfatter det, er problemet først og fremst at kirken i USA ikke ønsket å angre skikkelig på bispeordinasjonen av en homofilt samboende mann for to år siden.

Les hele Dagens artikkel her:

Det er nok økumeniske samtaler i Norge, men det har ikke vært noen økumeniske/teologiske samtaler mellom Den katolsk kirke og Den norske (lutherske) kirke på veldig mange år. Jeg har undersøkt litt mer om hvorfor Norge ikke ble med på de nordiske katolsk-lutherske samtalene som nokså nylig er startet, og fått dette svaret fra en kilde:

«Jeg kan bekrefte at Den norske kirke ikke ønsket å delta i den nordiske/svensk-finske dialogprosessen. Det finnes knapt et konkret vedtak som avspeiler dette, men realiteten er at Den norske kirke avsto fra deltakelse. En viktig årsak var nok en (ubegrunnet) frykt for at dette ville skje på bekostning av den internasjonale dialogen, samt en følelse av at det ble vel mange dialoger til «høyre» i kirkelandskapet.»

Jeg har studert økumenikk i en helt semester nå, så det kan passe at jeg er ekstraordinært opptatt av spørsmålet, og jeg er også klar over at forholdet mellom katolikker og lutheranere og andre protestanter har blir mye vennligere de siste 10-15 årene, men jeg syns likevel at også den økumeniske, teologiske samtalen bør gjenopptas så snart som mulig.

Den siste uken har jeg fulgt ganske godt med på møtet den episkopale kirken i USA har hatt i Ohio. De har slike møter hver tredje år og diskuterer de viktigste tingene innenfor kirkesamfunnet, velger ledende biskop og tar avgjørelser i alle viktige teologiske spørsmål.

I år hadde de bl.a. et viktig dokument fra den verdensvide anglikanske kirken å ta stilling til, the Windsdor report, som tar opp skaden som skjedde i Den anglikanske kommunionen da amerikanerne valgte å ordinere en samlevende homofil mann til biskop. Spesielt de afrikanske anglikanerne syntes dette var helt utålelig og erkebiskopen av Canterbury har gjort sitt beste for å holde det anglikanske fellesskapet sammen.

Rapportene fra Ohio har ikke vært særlig positive sett fra konservativ synsvinkel; det ble valgt en ganske radikal/liberal kvinne til ny ledende biskop – på tross av Vatikanets advarsel mot kvinnelige biskoper – som anglikanerne så langt har bare i USA, Canada og New Zealand. Responsen på Windsor rapporten var nokså tvetydig slik at de konservative delene av den anglikanske kirke knapt blir beroliget.

The Episcopal Church decided to “exercise restraint” on the consecration of gay bishops, falling short of the outright moratorium on the consecration of gay bishops that the Anglican Communion, the worldwide organization of 38 church bodies to which the Episcopal Church belongs, had required of them.

They also voted not to “repent” for the elevation of the Rev. V. Gene Robinson, bishop of New Hampshire, as their first openly gay bishop in 2003 – another request of the Anglican Communion, which claims 77 million adherents. And a proposal to cease blessing same-sex unions – a third request of the Anglican Communion–was dropped entirely.

Det er interessant å merke seg en økende intersse for nattverden innefor deler av frikirkeligheten. På sin blogg nevner den svenske katolikken Bengt Malmgren to eksempler: Peter Halldorf, pastor i pinsebeveglsen og Ulf Ekman, stifteren av Livets Ord.
Peter Halldorf, skriver i sista numret av tidningen Petrus (nr 5 2006) om nattvarden: «..tror vi inte att Kristus är närvarande i brödet och vinet, kan vi leva i veckor och månader utan att längta till den heliga måltiden. Om vi däremot tror att Jesus förenar sig med oss varje gång vi firar nattvarden, blir eukaristin – som de första kristna kallade denna måltid – en lika viktig del av vår gudstjänst som Guds Ords predikan. …..
I januari gav Ulf Ekman, grundaren av Livets Ord ut en bok om nattvarden, «Tag och ät – en bok om nattvarden». Han refererar till kyrkofäderna och fornkristna texter. Han skriver: «…det är den uppståndne och förhärligade Jesus Kristus som kommer till oss i och genom nattvardens bröd och vin. Och det är verkligen han själv, inte bara en symbol för honom eller en förkunnelse om honom.»
Les en anmeldelse av Ekmanns bok her:

Malmgren sier videre:
Det har inom frikyrkligheten funnits en utbredd uppfattning (fördom) om att liturgisk kristendom med användning av ritualer, ikoner och reliker inte är något annat än «död tro». Denna rädsla för konkreta tecken kommer till uttryck i debatten i (den svenska) tidningen Dagen, där en debattör varnar för att för mycket fokusering på nattvards-sakramentet kan skymma vår blick för Jesus. Katolska kyrkans långa tradition och den roll eukaristin spelat i många helgons liv ger knappast fog för en sådan farhåga. Peter Halldorf bemöter själv invändningarna i ett debatt-inlägg.

Ulf Ekman talar i sin bok om sekteristiskt högmod och skriver: «Man skall vara försiktig i att uttala sig om vem som har död eller levande tro. Jag har själv fått lära mig hur lätt man gör misstag och fått inse hur fel jag ibland haft.»

Det vil være interessant å se om denne utviklingen vil fortsette, og bli synligså i frikirkene i Norge. Peter Halldorfs interesse for gamle kirkefedre og deres åndelige tradisjon er forholdsvis dogt kjent, men Ulf Ekmanns bok (og nye syn) hadde jeg ikke hørt om før.

Etter besøket i Polen og den planlagt turen til Istabul, håper Papa Ratzinger (det kalles han ofte i Italia) snart å kunne gå inn i St. Basils kateddralen på den Røde plass i Moskva. …

Benedict XVI’s vei til Moskva går gjennom Polen. En hendelse i Polen som få la merke til, var pavens møte med erkebiskop Jeremiasz, overhode for ca 500,000 ortodokse kristne i Polen. …..

Fra Ratzingers Forum har jeg lest en engelsk oversettelse av et stykke i det italenske ukemagasiner Panorama. Som mange vet, så ønsket pave Johannes Paul i lang tid å kunne besøke Moskva, men det lykkes dessverre aldri. Kanskje pave Benedikt snart kan få oppleve et slikt offisielt møte med verdens største ortodokse kirke.

Les hele stykket her:

“Jeg tror at paven er Peters rettmessige etterfølger og at han med guddommelig rett er Kirkens universelle hyrde. Jeg skulle gjerne ha gjort det du nå er i ferd med å gjøre, hvis jeg ikke hadde følt at jeg som erkebiskop av Canterbury kan bringe Den anglikanske kommunion nærmere det katolske senteret. Gå i fred, og la oss be for hverandre!”

Fr Carleton Jones, O.P., tidligere anglikansk/episkopal prest, siterte dette i et interessant foredrag han holdt for et par uker siden på det som ble kalt «the Anglican Use» konferansen i USA – som handlet om forholdet mellom en anglikanske kristne (mest i USA) og Den katolske kirke.

F. Jones nevnte der sin kamp i 80-årene rundt spørsmålet om han som anglikaner da skulle bli katolikk, og sine samtaler med erkebiskop Michael Ramsey om det spørsmålet. Da F. Jones fortalte at han hadde bestemt seg for å konvertere, sa erkebiskopen det jeg siterte over.

Redaktøren av Pontifications-bloggen hadde hørt om den uttalelsen tidligere, men ville ikke bringe den videre før han hadde hørt det fra F. Jones selv, noe han nå fikk. Father Carleton Jones er nå sognepreest i St Vincent Ferrer Church i New York City.

Besøk Pontifications-bloggen – artikkelen jeg viser til er denne.

Vårt Land skriver i dag følgende under overskriften Omstridt kvinne-biskop valgt: Katharine Jefferts Schori ble i natt valgt til leder for Den episkopale kirke i USA. Utnevnelsen kan gjøre forholdet til andre anglikanske trossamfunn vanskeligere.

Senere i artikkelen viser VL også til kardinal Kaspers tale til anglikanerne i England, om at forholdet til Den katolske kirke ville bli vanskeligere hvis de nå ønsket å begynne å ordinere kvinner til biskoper – anglikanerne i USA har altså kommet en del lenger i denne utviklingen. Jeg skrev om dette foredraget for nesten to uker siden, og tipset VL om foredraget. Muligens har de tatt den referansen fra meg, muligens visste de det allerede.

Les hele Vårt Lands artikkel her: