Økumenikk

Avisa Dagen meldte i går at Nina Karin Monsen er blitt opptatt i Kirkens fulle fellesskap, 2. februar 2013 i St Paul kirke i Bergen.

I 2009 fikk Nina Karin Monsen Fritt Ord-prisen for sin uredde stemme i offentligheten. Hun ble kjent som Norges skarpeste stemme mot det kjønnsnøytrale ekteskapet.

Men i ti år har hun lengtet etter et åndelig hjem, etter noen som kunne bære henne i striden. Nå har hun funnet husrom i St. Paul kirke i Bergen, og i likhet med kulturpersonligheter som Jahn Otto Johansen, Arne Berggren og Gerhard Helskog, har hun blitt katolikk. … …

Monsen vil nå arbeide for enhet mellom kirkene og fant det helt naturlig å velge det hun kaller moderkirken.

– Jeg skulle ønske det ikke var som mange kirker og menigheter av forskjellig slag. Den katolske kirke gir en høytid, i gamle dager da de styrte var det slik at alt det alle gjorde skulle gjøres for å ære Gud. Kirkene skulle være vakre og skjønne for å ære Gud. For meg er det helt naturlig å gå inn, sier hun. … …

– Hvordan tror du folk kommer til å reagere på at du har blitt katolikk?

– Nei, det er jeg litt spent på. Det er nok noen som reagerer negativt, jeg har fremdeles hørt noen si at paven er satan. Kristne er alt for flinke til å fordømme hverandre. Hvis jeg kan virke til noe med dette gjør jeg gjerne det. Kristen enhet er viktig. Jeg skal fortsette å slåss mot barnemarkedet og ekteskapet.

– Opplever du at du får større tyngde nå?

– Som filosof er jeg nå kommet inn i selskapet til kirkefedrene. De som har laget hele filosofihistorien eller åndshistorien var medlem i Den katolske kirke. Det passer jo veldig godt for meg.

Avisa har skrevet flere artikler om dette (se her), og i dag skriver de om flere menneskers reaksjoner. Bl.a. dette:

Pensjonert professor i europeisk kulturhistorie ved Menighetsfakultetet, Bernt T. Oftestad, har selv konvertert til katolisismen. Han mener det er flere grunner til at Den romersk-katolske kirke har appellert til intellektuelle. En av dem er at denne kirken i moderne tid har gått inn i filosofiske problemstillinger på en mer engasjert og selvstendig måte enn de protestantiske har gjort.

I våre dager mener Oftestad dette særlig kommer til uttrykk ved at kirken går i front mot «alle former for menneskefiendtlig modernisme». Han nevner abort og surrogati som to eksempler. Samtidig understreker han at en konversjon først og fremst er en religiøs prosess.

– Men det kan virke som om noen er tiltrukket av katolisismens tydelighet mens andre har sans for dens åpenhet?

– Den dobbeltheten er for så vidt interessant. Katolisismen er både romslig og fast på en gang. Den har en måte å fungere på som gjør at den har sin lære og sin kirkerett, samtidig er den engasjert av omsorgen for sjelene uten å oppgi idealene, sier Oftestad.

For noen norske konvertitter tror han valget har handlet om et oppbrudd fra pietistisk puritanisme, men han påpeker at katolisismen også har fromhetsretninger med mange av de samme idealene.

– Folks bakgrunnsmiljø spiller en veldig stor rolle. Men det er ikke slik at ved å bli katolikk, blir alt mye mer lettvint, sier Oftestad.

For en ukes tid siden ble det nevnt, av erkebiskop Müller i Troskongregasjonen, at det kanskje også kunne opprettes en løsning der lutheranere kunne bli katolikker på en noe enklere og smidigere måte, og at de kunne konvertere sammen og beholde noen av sine tradisjoner – det var dette som skjedde med anglikanerne for 2-3 år siden. Men flere mener at dette sannsynligvis ikke vil skje med (særlig mange) lutheranere. Dette diskuteres bl.a. på Father Zs blogg (også han er tidligere lutheraner):

The issue was recently addressed by Mgr. Müller. The German theologian chosen by Pope Benedict XVI to lead the Congregation for the Doctrine of the Faith, recognised that the “Lutheran world is different to the Anglican one because Anglicanism has always had an element that is closer to Catholicism.” But this would not stop the Church from allowing Lutheran groups to convert to Catholicism, preserving “legitimate traditions developed” over the centuries.

According to Mgr. Müller, there are Lutherans in his homeland, Germany, who hope to enter once again into communion with the Roman Catholic Church and who believe that the changes introduced by the Second Vatican Council were an adequate response to Luther’s request for reforms five centuries ago. “Protestants – he added – do not oppose Catholicism because they have hung onto many Catholic traditions.”

However, the idea of establishing a Lutheran ordinariate was turned down by the Secretary General of the International Lutheran Federation which has approximately 70 million Christian Lutheran members. …

Ragnhild Helena Aadland Høen skriver her om et intervju med henne i et felles menighetsblad i Bergensområdet. Flere ting i utdraget jeg tar med under kjenner jeg meg igjen i; om grunnen til at man konverterer, om folks reaksjon, om fylden i katolsk tro, om helgener:

– Hva lå bak at du konverterte?
– De to viktigste tingene var å få del i troens fylde og kirkens enhet. Det er det Den katolske kirke som forvalter.

– Du føler deg mer hjemme der?
– Ikke bare mer hjemme, men at jeg er kommet hjem. Jeg tror at Den katolske kirken har rett når den sier at den er den historiske kirken som Jesus grunnla.

– Kommer du fra en kristen familie?
– Ja, en aktiv statskirkefamilie.

– Hvordan reagerte de?
– Mine venner og folk i egen generasjon har reagert entydig positivt. Men mine foreldre er av en annen generasjon. De vet at noe er sant. Hvis katolsk tro er sann, angår det dem også. Så derfor er mitt valg mer utfordrende for dem. Men de er veldig glad for at jeg fortsatt er kristen, og de kom i kirken da jeg konverterte.

– Er det en annen måte å tro på?
– Nei, troen er akkurat den samme, bare i en enda rikere og mer fyldig utgave.

Det er likevel en del ting som er annerledes. Når katolikker bekjenner seg til De helliges samfunn, så består dette også av de som har gått foran og som allerede er i himmelen. Katolikker tror at disse kan gå i forbønn for oss. Den første av disse er Maria, Jesu mor. ….

Jeg leste for et par dager siden i Vårt Land (en av deres utklippssider) noe Egil Sjaastad, avtroppende redaktør i tidsskriftet Fast Grunn, Misjonssambandet, nylig hadde skrevet. Det er ganske korrekt, og presist formulert, må jeg si:

Fordommer i det norske kristenfolk mot katolikker må gjerne avkles. Men ved de fleste sentrale temaområder er avstanden fortsatt like stor. Klimaet er et annet, det er sant nok. Men det er læreoppløsningen blant lutheranere mer enn læreforandringene i den katolske kirke som ligger bak når en absolutt ønsker å demonstrere utad en enhet med katolikker, for eksempel ved nattverdfellesskap, som Kvarme nå så sterkt ønsker å fremme. Fastheten i den katolske lærebevisstheten (hos for eksempel nåværende pave) burde heller føre til selvransakelse hos oss på luthersk hold: Hva er det vi egentlig lærer, hvordan er vår lære begrunnet, og hvor alvorlig tar vi vår egen forankring i Skriften og bekjennelsen?

Fr. John Hunwicke ordineres til katolsk prest onsdag 27. juni (i det engelske Ordinariatet), og skriver nå slik om sine første messer:

First Mass in the Extraordinary Form; London at the Brompton Oratory. Low Mass, Thursday June 28, 11.30; by kind permission of the Provost.

First Mass in the Ordinary Form; Oxford in the Church of the Holy Rood. Solemn Vigil Mass of Sunday, Saturday June 30, 6.00, by kind permission of Fr Paul King and Mgr Andrew Burnham. I plan also to preach.

Han er interessert i at mange kommer både til hans ordinasjon og til disse to messene. Jeg kunne gjerne tenkt meg å være der, med det er dessverre umulig.

Mgr Keith Newton er leder av det anglikanske ordinariatet i England, og holdt dette foredraget torsdag 24. mai – i en katolsk kirke i England.

Søndag ble den nye «ordinary» i Ordinariatet for tidligere anglikanere i USA (med en biskops fullmakter og liturgiske klær, men uten å være biskop, siden han er gift) innsatt i Houston, Texas – av to kardinaler.

En (gift og tidligere anglikansk) prest skriver om dette:

It was an amazingly historic day yesterday in Houston, Texas. I was present for the inaugural Mass for Msgr. Jeffrey Steenson as the first ordinary of the Ordinariate of the Chair of St Peter. … It was very moving to see the warm welcome given by the two cardinals–Wuerl and diNardo–to the new Ordinary. Mass was then celebrated according to the Anglican Use, and it was quite something to see two cardinals of the Catholic Church kneeling with us to recite the Prayer of Humble Access … «Lord we do not presume to come to this Thy table, trusting in our own goodness, but in Thy manifold and great mercies …»

I dag blir flere prester og ca 40 medlemmer av en tidligere anglikansk menighet i Maryland tatt opp i Den katolske Kirke – og for et flott alter de har!

Cardinal-designate Edwin F. O’Brien, apostolic administrator of the Archdiocese of Baltimore, announced Jan. 19 that Mount Calvary Church, a Baltimore parish of the Episcopal Diocese of Maryland, will be received into full communion with the Roman Catholic Church through the newly created Anglican Ordinariate for the United States.

Father Jason Catania, Mount Calvary’s pastor, informed the archdiocese that it has reached an agreement with the Episcopal Diocese of Maryland, effectively ending the parish’s 169-year history with the Anglican Church. In October 2010, the parish’s vestry unanimously voted to leave the Episcopal Church and to become an Anglican-use Catholic parish. …..

Mount Calvary is expected to be the first Anglican-use community in the United States to enter the Catholic Church through the new Anglican Ordinariate since it was announced Jan. 1. The head of the new ordinariate, Father Jeffrey N. Steenson, will receive Father Catania, three fellow priests and 40 parishioners on Jan. 22 at Mount Calvary.

Les mer i The Catholic Review.

For ikke lenge siden feriet det engelsk ordinariatet ett år (se bildet med msgr. Newton over), og man begynner å diskutere i stadig større grad hvordan det går med dem. I alle fall skriver William Oddie i The Catholic Herald at han begynner å lure på hvor vennlige de engelske katolske biskopene egentlig er til dette pavelige initiativet. Jeg vet ikke selv hva jeg skal mene om dette så langt – og det er også mange kommentarer etter Oddies innlegg, les det gjerne selv:

I am beginning to put two and two together and not making four; or, to vary the cliché, I am beginning to smell a rat: I refer to the unfolding story of the Ordinariate of Our Lady of Walsingham. Others, I know, have beat me to it in this particular process. But I am a simple soul, I tend to look on the bright side and try to avoid paranoia where I can. I hope I am wrong: but I am, all the same, beginning to wonder if the warm support with which even quite unexpected people in our hierarchy (like Bishop Hollis) greeted the establishment of the ordinariate this time round (you will remember the extreme hostility with which they squashed the same basic idea in the 90s) was really as wholehearted as it seemed at the time: or were they simply saying what they knew the Pope wanted them to say, but without any real belief in the basic idea? Or maybe with the idea, this time, of getting the whole thing under way and then squashing it? …

William Oddie var selv anglikansk prest og sterkt involvert i det som skjedde i 1992, da flere hundre anglikanske prester i England ble katolikker. Han skrev en bok om dette i 1997, «The Roman Option», som jeg leste da den kom ut. Her skriver han at kardinal Hume var vennlig innstilt til alle disse konvertittene, og (med pave Johannes Pauls og Ratzingers støtte) gjerne vil gi dem muligheten til å konvertere kollektivt til en viss grad, og til å beholde deler av sin anglikanske tradisjon – men at dette brutalt ble stoppet av de andre katolske biskopene i England.

1. januar (ett år etter England) ble ordinariatet for tidligere anglikanere (episkopale) opprettet i USA: The Personal Ordinariate of the Chair of Saint Peter. Og allerede nå er de større i USA enn de er blitt i England; 100 prester, 14000 troende, og de har allerede en (dom)kirke i Houston.

Fr. Jeffrey N. Steenson er blitt utnevnt til ‘ordinary’, og han vil nok få 95 % av bisperettighetene (som i England), men ikke bli bispeviet, siden har er gift, 59 år gammel med tre voksne barn. Han er allerede (for noen få år siden) blitt katolsk prest, og og var tidligere episkopal biskop.

The Catholic Herald skriver mer om dette, og ordinariatet har egne nettsider med mer informasjon.

De amerikanske katolske biskopene har sin konferanse denne uka, og i går fortalte kardinal Wuerl – erkebiskop i Washington DC, og ansvarlig for å legge til rette for anglikanske prester og lekfolk som øsnker å bli katolikker og samtidig få beholde noe av sin kirkelige tradisjon – at så langt har 67 anglikanske/episkopale prester søkt om å få bli katolske prester, halvparten av disse har så langt fått klarsignal fra Vatikanet, og nå har pave Benedikt også fastsatt en dato for når Ordinariatet skal opprettes:

On October 29, 2011, I received a letter from His Eminence Cardinal William Levada, Prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith, indicating that “in an audience granted to me on October 28, 2011, Our Holy Father, Pope Benedict XVI, has approved the erection of an Ordinariate in the United States. I therefore write to authorize you as this Congregation’s Delegate for the implementation of Anglicanorum coetibus to address the plenary session of the United States Conference of Catholic Bishops, due to meet in Baltimore…in order to advise the Bishops of these developments.”

The Congregation has communicated that the canonical erection of the Ordinariate will take place on January 1, 2012, the Solemnity of Mary, Mother of God. At that time, I assume that an Ordinary will be named and the Ordinariate will begin its work. …

Les hele kardinal Wuerls orientering til bispekonferansen.