Økumenikk

Filosofen Nina Karin Monsen er blitt katolikk

Avisa Dagen meldte i går at Nina Karin Monsen er blitt opptatt i Kirkens fulle fellesskap, 2. februar 2013 i St Paul kirke i Bergen.

I 2009 fikk Nina Karin Monsen Fritt Ord-prisen for sin uredde stemme i offentligheten. Hun ble kjent som Norges skarpeste stemme mot det kjønnsnøytrale ekteskapet.

Men i ti år har hun lengtet etter et åndelig hjem, etter noen som kunne bære henne i striden. Nå har hun funnet husrom i St. Paul kirke i Bergen, og i likhet med kulturpersonligheter som Jahn Otto Johansen, Arne Berggren og Gerhard Helskog, har hun blitt katolikk. … …

Monsen vil nå arbeide for enhet mellom kirkene og fant det helt naturlig å velge det hun kaller moderkirken.

– Jeg skulle ønske det ikke var som mange kirker og menigheter av forskjellig slag. Den katolske kirke gir en høytid, i gamle dager da de styrte var det slik at alt det alle gjorde skulle gjøres for å ære Gud. Kirkene skulle være vakre og skjønne for å ære Gud. For meg er det helt naturlig å gå inn, sier hun. … …

– Hvordan tror du folk kommer til å reagere på at du har blitt katolikk?

– Nei, det er jeg litt spent på. Det er nok noen som reagerer negativt, jeg har fremdeles hørt noen si at paven er satan. Kristne er alt for flinke til å fordømme hverandre. Hvis jeg kan virke til noe med dette gjør jeg gjerne det. Kristen enhet er viktig. Jeg skal fortsette å slåss mot barnemarkedet og ekteskapet.

– Opplever du at du får større tyngde nå?

– Som filosof er jeg nå kommet inn i selskapet til kirkefedrene. De som har laget hele filosofihistorien eller åndshistorien var medlem i Den katolske kirke. Det passer jo veldig godt for meg.

Avisa har skrevet flere artikler om dette (se her), og i dag skriver de om flere menneskers reaksjoner. Bl.a. dette:

Pensjonert professor i europeisk kulturhistorie ved Menighetsfakultetet, Bernt T. Oftestad, har selv konvertert til katolisismen. Han mener det er flere grunner til at Den romersk-katolske kirke har appellert til intellektuelle. En av dem er at denne kirken i moderne tid har gått inn i filosofiske problemstillinger på en mer engasjert og selvstendig måte enn de protestantiske har gjort.

I våre dager mener Oftestad dette særlig kommer til uttrykk ved at kirken går i front mot «alle former for menneskefiendtlig modernisme». Han nevner abort og surrogati som to eksempler. Samtidig understreker han at en konversjon først og fremst er en religiøs prosess.

– Men det kan virke som om noen er tiltrukket av katolisismens tydelighet mens andre har sans for dens åpenhet?

– Den dobbeltheten er for så vidt interessant. Katolisismen er både romslig og fast på en gang. Den har en måte å fungere på som gjør at den har sin lære og sin kirkerett, samtidig er den engasjert av omsorgen for sjelene uten å oppgi idealene, sier Oftestad.

For noen norske konvertitter tror han valget har handlet om et oppbrudd fra pietistisk puritanisme, men han påpeker at katolisismen også har fromhetsretninger med mange av de samme idealene.

– Folks bakgrunnsmiljø spiller en veldig stor rolle. Men det er ikke slik at ved å bli katolikk, blir alt mye mer lettvint, sier Oftestad.

Økumenisk avtale om dåp

I USA har det vært samtaler mellom Den katolske Kirke og flere Reformerte kirker. Nylig leste jeg (på de amerikanske katolske biskopenes nettsider) om den gledelige enigheten de er kommet til mht dåpen. Men legg merke til (under) at det er et absolutt krav at man blir døpt i «Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn», og på det punktet holder nå enkelte protestantiske kirkesamfunn (de mest radikale, moderne) på å få en ny kjønnsnøytral praksis – det har vært noen ganske små tendenser til det også i Norge. Og er ikke det tradisjonelle dåpsformularet brukt, er man faktisk ikke døpt – så alvorlig ser Den katolske Kirke på det. Her er innledningen til fellesdokumentet:

Together we affirm that, by the sacrament of Baptism, a person is truly incorporated into the body of Christ (I Corinthians 12:13 and 27; Ephesians 1:22-23), the church. Baptism establishes the bond of unity existing among all who are part of Christ’s body and is therefore the sacramental basis for our efforts to move towards visible unity.

Together we affirm that Baptism is the sacramental gateway into the Christian life, directed toward the fullness of faith and discipleship in Christ.

Together we affirm that incorporation into the universal church by baptism is brought about by celebrating the sacrament within a particular Christian community.

Together we affirm that Baptism is to be conferred only once, because those who are baptized are decisively incorporated into the Body of Christ.

Together we affirm that baptism is a sacrament of the church, enacted in obedience to the mission confided to it by Christ’s own word. For our baptisms to be mutually recognized, water and the scriptural Trinitarian formula «Father, Son, and Holy Spirit» (Matthew 28: 19-20) must be used in the baptismal rite.

Together we affirm that the validity of Baptism depends on its celebration according to the apostolic witness by the church and its authorized ministers. …..

Her kan vi lese mer om avtalen – bl.a. at den er et resultat av 7 års arbeid.

Katolikker i samtale med konservative lutheranere

In 1976, Joseph Ratzinger—then still a professor—suggested “it might be possible to interpret [the Augsburg Confession (CA)—i.e., the primary Lutheran confession] under the laws of the empire as a catholic confession.” He continued: “Efforts are underway to achieve a Catholic recognition of the CA or, more correctly, a recognition of the CA as catholic, and thereby to establish the catholicity of the churches of the CA, which makes possible a corporate union while the differences remain.”

While Ratzinger—now Benedict XVI— would not continue a campaign for such acceptance, it is nevertheless a striking comment from the man who would be pope. At the very least, it demonstrates a particular interest in Roman Catholic-Lutheran dialogue which has continued into the present.

This past September, for example, Pope Benedict XVI met with former students in Castel Gandolfo, Italy, to discuss the subject of Roman Catholic dialogue with Lutherans and Anglicans. ….

Slik åpner en artikkel i First THings, og den fortsetter med å beskrive samtaler mellom katolikker og konservative (konfesjonelle) lutheranere (representert ved the International Lutheran Council) som nå har kommet et stykke i Nord-Amerika, mens de eldre samtalene med de største (og mer liberale) lutherske kirrkesamfunnene får stadig større problemer:

… That conference took place this past September in Niagara Falls, Canada. From September 16 to 21, the head bishops and presidents of confessional Lutheran church bodies around the world met for a week of dialogue and discussion. And, in what is perhaps a sign of the times, Bishop Gerard Paul Bergie of St. Catharines, Ontario, brought formal greetings to the ILC on behalf of the Roman Catholic Bishops of Canada—the first time a Roman Catholic has addressed an ILC convention since its founding. In his remarks, Bishop Bergie noted Vatican II’s emphasis on ecumenical dialogue, stressing the value to be found in working together.

Immediately following the bishop’s remarks, Dr. Werner Klän (a professor at Lutheran Theological Seminary Oberursel and a participant in the recent discussions between confessional Lutherans and Roman Catholics) reported on the successes achieved in the German discussions. In noting it was Roman Catholics who initiated conversation with confessional Lutherans, Dr. Klän suggested there was “a deep rooted disappointment [among] Roman Catholics — in Germany at least — with the Lutheran World Federation or some of its member churches.”

While dialogue between Roman Catholics and mainline Lutherans continues, a desire has arisen among Roman Catholics to begin looking to confessional Lutherans for more fruitful dialogue. …

Å dele den samme tro er grunnlaget for økumenikk

Det sa pave Benedikt bl.a. ved avslutningen av bønneuken for kristen enhet sist fredag (fra Zenit):

Dear Brothers and Sisters!
It is always a joy and a special grace to come together, around the tomb of the Apostle Paul, to conclude the Week of Prayer for Christian Unity. ….

This celebration is part of the Year of Faith, which began on 11 October, the fiftieth anniversary of the opening of the Second Vatican Council. Communion in the same faith is the basis for ecumenism. Unity is given by God as inseparable from faith; St. Paul expresses this effectively: «There is one body and one Spirit, just as you were called to the one hope of your calling, one Lord, one faith, one baptism, one God and Father of all, who is above all and through all and in all»(Eph. 4:4-6). The baptismal profession of faith in God, the Father and Creator, who revealed himself in his Son Jesus Christ, pouring out the Spirit who gives life and holiness, already unites Christians. Without faith – which is primarily a gift of God, but also man’s response – the whole ecumenical movement would be reduced to a form of «contract» to enter into out of a common interest. The Second Vatican Council reminds Christians that «the closer their union with the Father, the Word, and the Spirit, the more deeply and easily will they be able to grow in mutual brotherly love»(Decr. Unitatis redintegratio, 7). Doctrinal issues that still divide us must not be overlooked or minimized. They should rather be faced with courage, in a spirit of brotherhood and mutual respect. Dialogue, when it reflects the priority of faith, can open to the action of God with the firm conviction that we cannot build unity alone: it is the Holy Spirit who guides us toward full communion, who allows us to grasp the spiritual wealth present in the different Churches and ecclesial communities. …

Et luthersk ordinariat?

For en ukes tid siden ble det nevnt, av erkebiskop Müller i Troskongregasjonen, at det kanskje også kunne opprettes en løsning der lutheranere kunne bli katolikker på en noe enklere og smidigere måte, og at de kunne konvertere sammen og beholde noen av sine tradisjoner – det var dette som skjedde med anglikanerne for 2-3 år siden. Men flere mener at dette sannsynligvis ikke vil skje med (særlig mange) lutheranere. Dette diskuteres bl.a. på Father Zs blogg (også han er tidligere lutheraner):

The issue was recently addressed by Mgr. Müller. The German theologian chosen by Pope Benedict XVI to lead the Congregation for the Doctrine of the Faith, recognised that the “Lutheran world is different to the Anglican one because Anglicanism has always had an element that is closer to Catholicism.” But this would not stop the Church from allowing Lutheran groups to convert to Catholicism, preserving “legitimate traditions developed” over the centuries.

According to Mgr. Müller, there are Lutherans in his homeland, Germany, who hope to enter once again into communion with the Roman Catholic Church and who believe that the changes introduced by the Second Vatican Council were an adequate response to Luther’s request for reforms five centuries ago. “Protestants – he added – do not oppose Catholicism because they have hung onto many Catholic traditions.”

However, the idea of establishing a Lutheran ordinariate was turned down by the Secretary General of the International Lutheran Federation which has approximately 70 million Christian Lutheran members. …

Luthersk menighetsblad intervjuer konvertitt til Den katolske Kirke

Ragnhild Helena Aadland Høen skriver her om et intervju med henne i et felles menighetsblad i Bergensområdet. Flere ting i utdraget jeg tar med under kjenner jeg meg igjen i; om grunnen til at man konverterer, om folks reaksjon, om fylden i katolsk tro, om helgener:

– Hva lå bak at du konverterte?
– De to viktigste tingene var å få del i troens fylde og kirkens enhet. Det er det Den katolske kirke som forvalter.

– Du føler deg mer hjemme der?
– Ikke bare mer hjemme, men at jeg er kommet hjem. Jeg tror at Den katolske kirken har rett når den sier at den er den historiske kirken som Jesus grunnla.

– Kommer du fra en kristen familie?
– Ja, en aktiv statskirkefamilie.

– Hvordan reagerte de?
– Mine venner og folk i egen generasjon har reagert entydig positivt. Men mine foreldre er av en annen generasjon. De vet at noe er sant. Hvis katolsk tro er sann, angår det dem også. Så derfor er mitt valg mer utfordrende for dem. Men de er veldig glad for at jeg fortsatt er kristen, og de kom i kirken da jeg konverterte.

– Er det en annen måte å tro på?
– Nei, troen er akkurat den samme, bare i en enda rikere og mer fyldig utgave.

Det er likevel en del ting som er annerledes. Når katolikker bekjenner seg til De helliges samfunn, så består dette også av de som har gått foran og som allerede er i himmelen. Katolikker tror at disse kan gå i forbønn for oss. Den første av disse er Maria, Jesu mor. ….

Forholdet lutheranere – katolikker

Jeg leste for et par dager siden i Vårt Land (en av deres utklippssider) noe Egil Sjaastad, avtroppende redaktør i tidsskriftet Fast Grunn, Misjonssambandet, nylig hadde skrevet. Det er ganske korrekt, og presist formulert, må jeg si:

Fordommer i det norske kristenfolk mot katolikker må gjerne avkles. Men ved de fleste sentrale temaområder er avstanden fortsatt like stor. Klimaet er et annet, det er sant nok. Men det er læreoppløsningen blant lutheranere mer enn læreforandringene i den katolske kirke som ligger bak når en absolutt ønsker å demonstrere utad en enhet med katolikker, for eksempel ved nattverdfellesskap, som Kvarme nå så sterkt ønsker å fremme. Fastheten i den katolske lærebevisstheten (hos for eksempel nåværende pave) burde heller føre til selvransakelse hos oss på luthersk hold: Hva er det vi egentlig lærer, hvordan er vår lære begrunnet, og hvor alvorlig tar vi vår egen forankring i Skriften og bekjennelsen?

Godkjennelsen av kvinnelige biskoper i Church of England er utsatt

Det manglet seks stemmer blant lekfolket på at det skulle bli vedtatt med 2/3 flertall at Church of England skulle åpne for kvinnelige biskoper. BBC har stemmetallene:

The votes were 44 for and three against with two abstentions in the House of Bishops, 148 for and 45 against in the House of Clergy, and 132 for and 74 against in the House of Laity. The vote in the House of Laity, at 64%, was just short of the required majority – six more «yes» votes were needed. The decision came at the end of a day of debate by supporters and opponents – and a 12-year legislative process.

Vårt Land skriver også om dette – HER.

Man må nok likevel bare regne dette som en kort utsettelse. For hvis man gjør det litt lettere for motstanderne (gir dem lettere tilgang på alternativt tilsyn f.eks. – og her er man jo svært mye mildere i England enn i Den norske kirke allerede), vil nok et nytt og annerledes vedtak gjøres om et år eller to – tror jeg.

Den katolske Kirke i Norge de siste 50 år

Jeg skrev nylig om de mange artiklene i avisa Dagen om forholdet mellom katolikker og protestanter. I går leste/ kjøpte jeg flere av disse avisene (det kan man gjøre HER), og leste bl.a. det som ser ut til å være den første artikkelen i serien, fra mandag 24. september, også denne skrevet av journalist Tore Hjalmar Sævik. Her er noen utdrag:

…. Kirkehistoriker og rektor ved Menighetsfakultetet, Vidar L. Haanes, (sier at det jo) er en sterk historie i Norge for ganske markert antikatolsk tenkning. Slik har det vært på både blant liberale og konservative teologer. De liberale fryktet dogmetvang, de konservative fryktet katolsk lære.

Blant indremisjonsfolket har skepsisen til katolisismen vært ganske sterk. I tillegg har norsk misjon, som har hatt noen av sine arbeidsfelt i Latin–Amerika, opplevd katolisismen som en motstander, sier Haanes.

De første tegnene til en mer positiv holdning i Norge mener han kom med Hallvard Rieber Mohn, pateren og skribenten som sto for en kulturåpen katolisisme og var mye synlig i norsk samfunnsdebatt fra 1950–tallet og utover. ….. Men det tok tid før det skjedde mer på det offisielle planet. Da pave Johannes Paul II besøkte Norge i 1989, takket syv av elleve biskoper nei til å delta under fellesgudstjenesten i Nidarosdomen. Nidaros–bi-skop Kristen Kyrre Bremer tok imot paven. De to omfavnet hverandre og paven kalte den norske prelaten «brother». I dag ville biskopene trolig stått i kø for å delta under en gudstjeneste med paven, sier Haanes.

Den såkalte felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999 ga rom for ny forståelse på kirkelig plan, men ikke alle var like begeistret eller mente denne var klar nok. I perioden etter har man også hatt mye frustrasjon i relasjonene. Til tross for tilnærming, skjedde det lite på katolsk side. Man åpner ikke for felles nattverd eller aksept for vår prestetjeneste, sier Haanes.

Han peker på et annet trekk som førte til at flere ble mer fortrolige med katolisismen: Mange konservative lutherske prester og teologer som var frustrerte over utviklingen i Den norske kirke, søkte i katolsk retning.

…. Blant faglig ansatte på MF registrerer han at mange ser positivt på katolisismen fordi man der opplever at mange av teologene deler deres pre-misser. Man opplever nå at katolske bibelforskere og teologer setter Skriften høyt både i samlivsetiske spørsmål og i kontroversielle spørsmål i bibelfags-diskusjonen, sier han. Slik sett opplever man på flere måter sterkere samhørighet med disse enn med liberale protestanter. … … Han poengterer at større åpenhet og en mildere tone mellom katolikker og protestanter ikke er noe eksklusivt norsk fenomen, men del av en internasjonal tendens.

I et mer folkelig perspektiv tror Haanes at enkeltpersoner, ikke minst dominikanermunken Arnfinn Haram som døde i vår, har vært viktige for å endre holdningen til katolisismen. … … Han tror ikke det vil komme en økt tendens til konvertering til Den romersk–katolske kirke framover og minner om at veksten primært skyldes innvandring, og at katolikkene har lykkes svært godt med å integrere nye landsmenn. Derimot tror han man kan regne med at det kan komme mer kritikk mot katolisismen. Så langt har man sluppet lett unna sammenliknet med det som er tendensen eller i Europa, sier han.

Det Haanes sier om erklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999 er ganske interessant: «… også mye frustrasjon i relasjonene. Til tross for tilnærming, skjedde det lite på katolsk side. Man åpner ikke for felles nattverd eller aksept for vår prestetjeneste …». Det er interessant at noen lutheranere ventet seg slike tilnærmelser, når samtalen om rettferdiggjørelsen ikke i det hele tatt drlftet spørsmålene om felles nattved eller embedsforståelsen.

«Beveg dere mot den katolske troen eller bli ytterligere oppdelt og sekularisert»

Dette kan vi lese på Ragnhild Aadland Høens blogg Sta Sunniva av Selja – i dette innlegget, der hun referer et intervju som ble gjort med henne av Tore Hjalmar Sævik i avisa Dagen. Intervjuet begynner slik:

Den katolske kateketen Ragnhild Aadland Høen mener protestantiske miljøer står overfor valget mellom å bevege seg mot den katolske troen eller å bli ytterligere oppdelt og sekularisert.

I løpet av de snart fem år som er gått siden hun ble medlem i Den romersk–katolske kirke, er Aadland Høen blitt en profilert talskvinne for katolsk kristendom. Fortsatt er hun glad i KRIK, Normisjon, Laget og Misjonssambandet, organisasjoner hun tidligere har hatt tilknytning til på forskjellige måter. Men hun savner ikke å se med bekymring på den teologiske utviklingen i Den norske kirke.

Jeg trengte en kirke på fast grunn som kunne være der også for mine barnebarn og deres barn, og som formidlet fylden av den kristne tro. Det gjør Den katolske kirke, sier Aadland Høen. …

På bloggen nevner hun også andre ting som har stått i Dagen, bl.a.:

Katolske impulser i den protestantiske avisen Dagen

Svar til Dagens lederartikkel

Avisa Dagen har hatt mange artikler om katolsk tro de siste ukene

Det er bl.a. gjennom bloggen Sta Sunniva av Selja at jeg er blitt gjort oppmerksom på avisa Dagens mange artikler om katolsk tro i det siste, men jeg ble også selv oppringt av journalist Tore Hjalmar Sævik tirsdag sist uke, og onsdag 26/9 siterte han meg bl.a. slik:

… Da jeg kom inn i den katolske tradisjonen, ble det ikke så forskjellig som jeg hadde tenkt, sier han. Jeg tok med meg alt jeg trodde fra før, men fikk noen andre ting i tillegg.

I gårsdagens avis hevdet førsteamanuensis Arne Helge Teigen ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole at det er blitt større avstand mellom katolsk og luthersk teologi etter 2. Vatikankonsil, som ble avholdt i perioden 1962–65. Teigen mener pave Benedict XVI og hans forgjenger Johannes Paul II på mange måter har innskjerpet dogmatikken og distansert seg fra reformatorisk lære.

Dette må være en misforståelse av 2. Vatikankonsil, sier Moi. Han mener enkelte katolikker også overtolker signalene derfra. Pave Benedict har understreket at 2. Vatikankonsil må forstås i kontinuitet. Man må ikke tro at det var noe nytt som kom. Ingen-ting som helst er forandret med konsilet. Det gjorde ikke noe med tradisjonen, men kirken ble litt mer moderne i uttrykksformen, sier han.

…. Han er enig i at betoningen av rettferdiggjørelse ved tro er viktig, men vil understreke at nåden også skal forandre en person. … Som katolsk prest føler jeg ikke noe behov for å skille strengt mellom nåde og gjerninger. Nå-den skal gjøre at vi blir bedre mennesker som tjener Gud og medmenneskene våre. Jeg tror ikke alle protestanter har et så strengt skille her heller. Innenfor metodismen, for eksempel, finner du ikke dette på samme måte, sier han.

Teigen påpeker også at messeofferlæren står fast. Moi bekrefter at et av hovedmålene under søndagsmessen, som er svært sentral for katolikkene, er å «bære det fullkomne offer fram for Gud». I en begravelse gjør vi det samme til beste for den avdøde, det samme gjør man for andre ting hvis en messe har en annen intensjon. Under søndagsmessen gjøres dette for hele menigheten. Denne forståelsen er fremmed for protestanter, sier Moi.

Hva skal dette tjene til?
Det er en fornyelse og virkeliggjøring av Jesu offer på Golgata, men ikke en gjentakelse. Fortjenesten av det han gjorde, blir levende på nytt i messen, sier han. Etter 2. Vatikankonsil mener han dette ble omtalt på en litt mer protestantisk måte, men nå mener han pendelen har svingt tilbake til det tradisjonelle katolske. Kritikken fra Fjellhaug-læreren kan slik sett ha litt for seg når det gjelder vektleggingen av dette blant katolikkene, sier Moi. ….

Fr. Hunwickes første messer

Fr. John Hunwicke ordineres til katolsk prest onsdag 27. juni (i det engelske Ordinariatet), og skriver nå slik om sine første messer:

First Mass in the Extraordinary Form; London at the Brompton Oratory. Low Mass, Thursday June 28, 11.30; by kind permission of the Provost.

First Mass in the Ordinary Form; Oxford in the Church of the Holy Rood. Solemn Vigil Mass of Sunday, Saturday June 30, 6.00, by kind permission of Fr Paul King and Mgr Andrew Burnham. I plan also to preach.

Han er interessert i at mange kommer både til hans ordinasjon og til disse to messene. Jeg kunne gjerne tenkt meg å være der, med det er dessverre umulig.

Pave Benedikts økumenikk

Sandro Magister skriver om hvordan pave Benedikts økumeniske initiativer (overfor anglikanerne spesielt) fungerer i praksis. Noen har vært kritiske til hva paven har gjort, men:

… the Church of Rome is viewed today by the majority of Anglicans all over the world in a much more positive light than in the past, as a valid guardian of shared apostolic traditions, against the modernist tendencies.

As a result, the boundary between Catholicism and Anglicanism has become more open today. And Anglican primate Williams himself, who is a sophisticated theologian, has found in the theological magisterium of Benedict XVI a broadly shared vision.

The ecumenism of Benedict XVI is not one of negotiation, of reciprocal concessions of sovereignty, of the watering down of doctrine, for the sake of creating a structure acceptable to all. It is simply meant to revive fidelity to the roots of the mission of Christians in the world, as intended by Jesus Christ. It is meant to create unity on the basis of this fidelity.

And the choice of the Roman monastery of San Gregorio al Celio, for vespers celebrated together with Anglican primate Williams, was precisely an insistence on these essential roots, «because it was from this monastery that Pope Gregory [the Great] chose Augustine and his forty monks and sent them to bring the Gospel to the Angles, a little over 1,400 years ago.» And from their islands, the English monks then set out again to evangelize Europe. …

Les hele artikkelen her.

Fra Ordinariatet i USA

Søndag ble den nye «ordinary» i Ordinariatet for tidligere anglikanere i USA (med en biskops fullmakter og liturgiske klær, men uten å være biskop, siden han er gift) innsatt i Houston, Texas – av to kardinaler.

En (gift og tidligere anglikansk) prest skriver om dette:

It was an amazingly historic day yesterday in Houston, Texas. I was present for the inaugural Mass for Msgr. Jeffrey Steenson as the first ordinary of the Ordinariate of the Chair of St Peter. … It was very moving to see the warm welcome given by the two cardinals–Wuerl and diNardo–to the new Ordinary. Mass was then celebrated according to the Anglican Use, and it was quite something to see two cardinals of the Catholic Church kneeling with us to recite the Prayer of Humble Access … «Lord we do not presume to come to this Thy table, trusting in our own goodness, but in Thy manifold and great mercies …»

Fra det amerikanske ‘Ordinariatet’

I dag blir flere prester og ca 40 medlemmer av en tidligere anglikansk menighet i Maryland tatt opp i Den katolske Kirke – og for et flott alter de har!

Cardinal-designate Edwin F. O’Brien, apostolic administrator of the Archdiocese of Baltimore, announced Jan. 19 that Mount Calvary Church, a Baltimore parish of the Episcopal Diocese of Maryland, will be received into full communion with the Roman Catholic Church through the newly created Anglican Ordinariate for the United States.

Father Jason Catania, Mount Calvary’s pastor, informed the archdiocese that it has reached an agreement with the Episcopal Diocese of Maryland, effectively ending the parish’s 169-year history with the Anglican Church. In October 2010, the parish’s vestry unanimously voted to leave the Episcopal Church and to become an Anglican-use Catholic parish. …..

Mount Calvary is expected to be the first Anglican-use community in the United States to enter the Catholic Church through the new Anglican Ordinariate since it was announced Jan. 1. The head of the new ordinariate, Father Jeffrey N. Steenson, will receive Father Catania, three fellow priests and 40 parishioners on Jan. 22 at Mount Calvary.

Les mer i The Catholic Review.

Det engelske Ordinariatet er ett år


For ikke lenge siden feriet det engelsk ordinariatet ett år (se bildet med msgr. Newton over), og man begynner å diskutere i stadig større grad hvordan det går med dem. I alle fall skriver William Oddie i The Catholic Herald at han begynner å lure på hvor vennlige de engelske katolske biskopene egentlig er til dette pavelige initiativet. Jeg vet ikke selv hva jeg skal mene om dette så langt – og det er også mange kommentarer etter Oddies innlegg, les det gjerne selv:

I am beginning to put two and two together and not making four; or, to vary the cliché, I am beginning to smell a rat: I refer to the unfolding story of the Ordinariate of Our Lady of Walsingham. Others, I know, have beat me to it in this particular process. But I am a simple soul, I tend to look on the bright side and try to avoid paranoia where I can. I hope I am wrong: but I am, all the same, beginning to wonder if the warm support with which even quite unexpected people in our hierarchy (like Bishop Hollis) greeted the establishment of the ordinariate this time round (you will remember the extreme hostility with which they squashed the same basic idea in the 90s) was really as wholehearted as it seemed at the time: or were they simply saying what they knew the Pope wanted them to say, but without any real belief in the basic idea? Or maybe with the idea, this time, of getting the whole thing under way and then squashing it? …

William Oddie var selv anglikansk prest og sterkt involvert i det som skjedde i 1992, da flere hundre anglikanske prester i England ble katolikker. Han skrev en bok om dette i 1997, «The Roman Option», som jeg leste da den kom ut. Her skriver han at kardinal Hume var vennlig innstilt til alle disse konvertittene, og (med pave Johannes Pauls og Ratzingers støtte) gjerne vil gi dem muligheten til å konvertere kollektivt til en viss grad, og til å beholde deler av sin anglikanske tradisjon – men at dette brutalt ble stoppet av de andre katolske biskopene i England.

Ordinariatet opprettet i USA

1. januar (ett år etter England) ble ordinariatet for tidligere anglikanere (episkopale) opprettet i USA: The Personal Ordinariate of the Chair of Saint Peter. Og allerede nå er de større i USA enn de er blitt i England; 100 prester, 14000 troende, og de har allerede en (dom)kirke i Houston.

Fr. Jeffrey N. Steenson er blitt utnevnt til ‘ordinary’, og han vil nok få 95 % av bisperettighetene (som i England), men ikke bli bispeviet, siden har er gift, 59 år gammel med tre voksne barn. Han er allerede (for noen få år siden) blitt katolsk prest, og og var tidligere episkopal biskop.

The Catholic Herald skriver mer om dette, og ordinariatet har egne nettsider med mer informasjon.

Ordinariatet opprettes i USA 1. januar 2012

De amerikanske katolske biskopene har sin konferanse denne uka, og i går fortalte kardinal Wuerl – erkebiskop i Washington DC, og ansvarlig for å legge til rette for anglikanske prester og lekfolk som øsnker å bli katolikker og samtidig få beholde noe av sin kirkelige tradisjon – at så langt har 67 anglikanske/episkopale prester søkt om å få bli katolske prester, halvparten av disse har så langt fått klarsignal fra Vatikanet, og nå har pave Benedikt også fastsatt en dato for når Ordinariatet skal opprettes:

On October 29, 2011, I received a letter from His Eminence Cardinal William Levada, Prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith, indicating that “in an audience granted to me on October 28, 2011, Our Holy Father, Pope Benedict XVI, has approved the erection of an Ordinariate in the United States. I therefore write to authorize you as this Congregation’s Delegate for the implementation of Anglicanorum coetibus to address the plenary session of the United States Conference of Catholic Bishops, due to meet in Baltimore…in order to advise the Bishops of these developments.”

The Congregation has communicated that the canonical erection of the Ordinariate will take place on January 1, 2012, the Solemnity of Mary, Mother of God. At that time, I assume that an Ordinary will be named and the Ordinariate will begin its work. …

Les hele kardinal Wuerls orientering til bispekonferansen.

Ulf Ekman og andre pastorer i trosbevegelsen ved Peters grav

«Vi vill fördjupa vår kunskap om den kristna trons ursprung och koppla den till de tidiga kristna martyrerna. Och var kan man göra det bättre än i Rom? undrar Ulf Ekman.» (Fra svenske Dagen)

Den svenske katolikken Bengt Malmgren var med på turen som ressursperson på turen og skriver bl.a. og også mer om reaksjonene på sitt første innlegg her.

… under guidning av mycket kunniga prästkandidater från ett amerikanskt prästseminarium i Rom fick vi ta del av historien om utgrävningarna som genomfördes under Pius XII´s pontifikat och där man återfunnit delar av skelettet av det som med allra största sannolikhet är aposteln Petrus. Vi kunde beskåda käkbenet från den som en gång inför Jesus proklamerat att han är den levande Gudens son. Det var ett mycket gripande ögonblick för oss alla. … Vi besökte också Paulus grav i kyrkan S:t Paulus utanför murarna, där det också finns ett kapell med ett träkors där den heliga Birgitta har förrättat sina böner. Vi besökte också kyrkan S:t Clemens, en av Roms älsta kyrkor där man grävt fram den ursprungliga kyrkan från 300-talet e.Kr. Clemens var den fjärde biskopen av Rom efter Petrus.

Jeg syns det var interessant å lese om dette og se bildet under som viser Ulf Ekman og andre ledere i trosmenigheter i Sverige foran Peterskirken.

Skroll til toppen