Jeg fikk nylig en kommentar på denne bloggen som minnet meg noen jeg opplevde på ungdomsskolen – og som jeg nevnte da jeg skrev en artikkel i 2002 og den felles luthersk-katolske erklæringen om rettferdiggjørelsen:
Jeg har i alle år hatt et svært levende minne fra kristendomsundervisningen fra ungdomsskolen – stedet er Time ungdomsskule, Bryne på Jæren, året er 1970. Læreren la oss på hjertet at den katolske kirke lærte at vi ble frelst ved tro pluss gjerninger (underforstått; dette er ubibelsk og derfor kan vi ikke ha noe med katolikker å gjøre), men Luther lærte at vi blir frelst ved tro alene (denne store sannheten som ikke hadde gått skikkelig opp for mennesker før ved reformasjonen.)
I kontrast til denne opplevelsen kommer mine egne tanker og reaksjonen til familie, kollegaer og venner, da det utøver høsten 1994 begynte å bli kjent at jeg ville gå over til den katolske kirke. Selv tenkte jeg ikke i det hele tatt på frelsesspørsmålet som noe vesentlig skille mellom de to kirkene da jeg var inne i konverteringsprosessen, og ingen av mine nærmeste, familie, kollegaer, venner, nevnte det heller – noen tenkte nok likevel sitt uten at jeg fikk høre det, og jeg fikk et par anonyme brev.
Etter at jeg ble katolikk og etter at jeg ble katolsk prest i januar 2000, har dette inntrykket bare forsterket seg. De fleste lutherske kristne jeg møter, både lekfolk og prester, ser ut til å mene at ulikhetene i syn på rettferdiggjørelsen mellom lutheranere og katolikker er av liten betydning. Når jeg av og til møter en luthersk teolog som er bevisst på disse «gamle» motsetningene, blir jeg noe overrasket og minnet om tidligere tiders holdninger. I dag er det vel heller synet på katolikkers forhold til helgener og bønn for avdøde, sammen med pavens og biskopenes stilling i den katolske kirke, som lutheranere reagerer på. Mange lutherske teologer og prester har nok fortsatt store problemer med den katolske messeofferlæren, men, som sagt, jeg opplever svært lite av denne spenningen når det gjelder rettferdiggjørelsen.
Les hele artikkelen jeg skrev om rettferdiggjørelsen i 2002.
Og for å forhindre misforståelser; det er ikke slik at jeg mener min lærer den gangen sa eller gjorde noe galt. Det er vel heller slik at han uttrykte ganske presis det som hadde vært det lutherske synspunktet på dette spørsmålet helt fra 1520 til ca 1970 – men nå (ved enigheten i 1999 bl.a.) viser det seg at en slik måte å uttrykke seg på ikke er korrekt.