TLM

Som jeg har nevnt tidligere, har pave Benedikt nå tillatt at alle sakramentene kan feires etter det gamle ritualet. Og bruker man dette, kan man lære en hel del – både om vår tro og (når man sammenligner med det nye ritualet) pastorale og teologiske synspunkter fra tidlig 70-tall. Så vidt jeg vet ble dåpsrutualet erstattet av et nytt rituale i 1973 – selv om det gamle ritualet nok i forholdvis stor grad hadde blitt utført på morsmålet i noen år.

Det gamle rirualet (som jeg selv har brukt noen få ganger) utmerker seg ved at det ikke har noen tekstlesninger eller preken, og heller ingen velsignelse av foreldrene på slutten, som det nye. Det er også slik at forberedelsene før dåpen er veldig grundige, men mange bønner og flere eksosismer. Når til slutt kommer inn i dåpskapellet og barnet døpes, er man ferdig på 1-2-3.

Under har jeg tatt med alle hovedelementen i ritualet:

VED INNGANGEN TIL KIRKEN

Pkt. 1 – «N, hva ønsker du av Guds Kirke?» – «Troen.» «Hva gir troen deg?» «Evig liv.»

Pkt. 2 Presten forklarer mer om hva troen betyr.

Pkt. 3 – Presten puster tre ganger på barnets ansikt, og sier at den urene ånd skal holde seg borte, og gi plass til Den hellige Ånd.

Pkt. 4 – Korstegn på panne og bryst – «Ha tro på Guds bud ..» – Bønn for barnet.

Pkt. 5 – Bønn «.. ta bort hjertets blindhet, bryt satans bånd ..»

Pkt. 6 – (Saltet velsignes – om det ikke allerede er velsignet.)

Pkt. 7 – a) Barnet mottar saltet i munnen

b) Bønn

c) Eksorsisme.

Pkt. 8 – Korstegn over barnet som skal stenge djevelen ute.

Pkt. 9 – Bønn – opplys, rens og helliggjør barnet etc.

PROSESJON INN I KIRKEN – STOPPER UTENFOR DÅPSKAPELLET

Pkt. 10 – Presten inviterer barnet inn i kirken.

Pkt. 11 – Trosbekjennelsen og Fadervår sies – mens man går inn.

Pkt. 12 – Eksorsisme.

Pkt. 13 – Effata (ørene åpnes) og neseborene berøres.

Pkt. 14 – Forsakelsen.

Pkt. 15 – Salving med katekumenolje – bryst og rygg/nakke.

Pkt. 16 – (Oljen tørkes av.)

I DÅPSKAPELLET

Pkt. 17 – Barnet bekjenner troen på den treenige Gud.

Pkt. 18 – «N, vil du bli døpt?» – «Ja, det vil jeg»

Pkt. 19 – Selve dåpen

Pkt. 20 – 21 – 22: (Alternativer; full neddykking, kondisjonal dåp.)

Pkt. 23 – Salving med hellig chrisma

Pkt. 24 – Det hvite dåpsplagget.

Pkt. 25 – Dåpslyset overleveres

Pkt. 26 – «N. gå i fred, og Herren være med deg» – «Amen.»

Hele ritualet kan leses (på engelsk) her.

Jeg kjenner et par som om noen få dager skal gifte seg (de skal få være anonyme her på bloggen), og da har de valgt å bruke det tradisjonelle latinske vielsesritualet, med påfølgende brudemesse. Dette ritualet er på en måte kortere enn det moderne, og begynner ganske «brått» ved at presten spør:

(Et primo quidem sponsum interroget)
P. NN, vis accípere NN hic præséntem in tuam legítimam uxórem juxta ritum sanctæ matris Ecclésiæ?
B. Volo

(Mox Sacerdos sponsam interroget)
P. NN, vis accípere NN hic præséntem in tuum legítimum marítum juxta ritum sanctæ matris Ecclésiæ?
B. Volo

P. Ego conjúngo vos in matrimónium. In nómine Patris, et Fílii + et Spíritus Sancti. Amen.

(Postea eos aspergat aqua benedicta.)

På norsk lyder det samme slik:

P. NN, er det din frie vilje å ta NN som står her hos deg, til din hustru etter Moderkirkens lære og forskrifter?
B. Ja, det vil jeg.

P. NN, er det din frie vilje å ta NN som står her hos deg til din husbond etter Moderkirkens lære og forskrifter?
B. Ja, det vil jeg.

(Presten legger så stolaen over deres sammenføyde hender.)
P. Jeg forener dere i ekteskap, i Faderens og Sønnens + og den Hellige Ånds navn. Amen.

(Deretter stenker han dem med vievann.)

Riktignok kan man (om man ønsker det) legge til, etter prestens innledende spørsmål:

(Om man ønsker det, kan følgende løfte legges til.)
P. Så gi hverandre hånden til tegn på denne vilje.

B. N, jeg tar deg til ekte og lover å elske og ære deg, være deg tro og bli hos deg i gode og onde dager, inntil døden skiller oss ad.

B. N, jeg tar deg til ekte og lover å elske og ære deg, være deg tro og bli hos deg i gode og onde dager, inntil døden skiller oss ad.

Forskjellen mellom de gamle og det nye vigselsrirtuelaet er kanskje mest at selve vielsen tidligere aldri var en del av selve messen. Vielsen kom først, med en del bønner etter selve vielsen, og eventuelt en preken, deretter fulgte brudemessen.

Brudemessen er blitt beholdt forholdsvis uforandret – men de vanlige forskjellene mellom den tradisjonelle og den nye messen er jo der. Den høytidelige velsignelsen kommer fortsatt rett etter Fadervår, men tidligere var det egentlig bare bruden som ble velsignet. Nå er dette forandret, slik at brudgommen også får en del av velsignelsene.

I den tradisjonelle brudemessen var det også en ekstra velsignelse helt på slutten av messen – som ser slik ut:

(Etter ”Ite missa est” ber presten over brudeparet.)

P. Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud være med dere. Og han la sin velsignelse bli oppfylt i dere, så dere får se deres barns barn til tredje og fjerde ledd og siden får det evige uendelige liv med hjelp fra vår Herre Jesus Kristus, han som lever og styrer med Faderen og den Hellige Ånd, Gud fra evighet til evighet.
S. Amen.

(Så signer han brudeparet med vievann,
han ber Placeat stille og lyser den vanlige velsignelse til slutt over alle.)

Jeg har laget et lite dokument som viser de mest aktuelle delene av det tradisjonelle katolske vigselsritualet og brudemessen. SE DET HER.

David til Goliat: «Jeg kommer mot deg i navnet til Herren, Allhærs Gud.»

I de tradusjonelle tidebønnene leser vi for øyeblikket om Sauls kongedømme, og om hvordan David blir utvaøgt og etter hvert blir en trussel mot kong Saul. I dag leste vi følgende vers (delt i tre korte stykker) – 1. Samuelsbok 17, 38-51 (fra bibel.no):

38 Så lot Saul David få sin egen rustning, satte en bronsehjelm på hodet hans og tok på ham en brynje. 39 David bandt sverdet hans om seg utenpå klærne og ville til å gå; men han hadde aldri prøvd det før. «Jeg greier ikke å gå med dette på meg,» sa han til Saul; «jeg er ikke vant til det.» Så la han det av seg, 40 og i stedet tok han staven sin i hånden, lette seg ut fem glatte steiner i bekkefaret og la dem i gjetervesken som han hadde med seg. Slyngen hadde han i hånden. Så gikk han fram mot filisteren.

41 Imens kom filisteren stadig nærmere David, og skjoldbæreren gikk foran ham. 42 Da filisteren så fram for seg, fikk han øye på David, men enste ham ikke. David var jo bare unggutten, rødkinnet og vakker å se til. 43 «Tror du jeg er en hund, siden du kommer mot meg med kjepper?» ropte filisteren til David. Og han forbannet David ved sin gud. 44 «Kom hit til meg,» sa han, «så skal jeg gi kjøttet ditt til fuglene under himmelen og dyrene på marken.» 45 David svarte: «Du kommer mot meg med sverd og lanse og kastespyd; men jeg kommer mot deg i navnet til Herren, Allhærs Gud, han som er Gud for Israels fylkinger; ham har du hånet. 46 I dag vil Herren gi deg i min hånd; jeg skal slå deg i hjel og hogge hodet av deg. Og liket ditt og likene fra filisterhæren skal jeg i dag gi til fuglene under himmelen og til villdyrene på jorden, så hele verden kan skjønne at Israel har en Gud. 47 Og alt dette folket som er samlet, skal skjønne at det ikke er med sverd og spyd Herren gir seier. Det er Herren som rår for krigen, og han vil gi dere i vår makt.»

48 Da nå filisteren fór opp og kom bortover mot David, sprang David brått fram fra fylkingen, mot filisteren. 49 Han stakk hånden ned i vesken og tok opp en stein, kastet den med slyngen og traff filisteren i pannen. Steinen gikk dypt inn i pannen på ham, og han stupte med ansiktet mot jorden. 50 Slik vant David over filisteren med slynge og stein. Han felte filisteren og slo ham i hjel, enda han ikke hadde noe sverd i hånden. 51 David sprang bort til filisteren, tok sverdet hans og drog det ut av sliren og drepte ham. Så hogg han hodet av ham. Da filisterne så at kjempen deres var død, flyktet de.

Det er godt å øve opp sin latin; så her er også teksten på latin (fra divinumofficium.org):

38 Et induit Saul David vestimentis suis, et imposuit galeam aeream super caput eius, et vestivit eum lorica. 39 Accinctus ergo David gladio eius super vestem suam, cœpit tentare si armatus posset incedere: non enim habebat consuetudinem. Dixitque David ad Saul: Non possum sic incedere, quia non usum habeo. Et deposuit ea, 40 Et tulit baculum suum, quem semper habebat in manibus: et elegit sibi quinque limpidissimos lapides de torrente, et misit eos in peram pastoralem quam habebat secum, et fundam manu tulit: et processit adversum Philisthaeum.

41 Ibat autem Philisthaeus incedens, et appropinquans adversum David, et armiger eius ante eum. 42 Cumque inspexisset Philisthaeus, et vidisset David, despexit eum, erat enim adolescens, rufus, et pulcher aspectu. 43 Et dixit Philisthaeus ad David: Numquid ego canis sum, quod tu venis ad me cum baculo? Et maledixit Philisthaeus David in diis suis: 44 Dixitque ad David: Veni ad me, et dabo carnes tuas volatilibus caeli et bestiis terrae. 45 Dixit autem David ad Philisthaeum: Tu venis ad me cum gladio, et hasta, et clypeo: ego autem venio ad te in nomine Domini exercituum, Dei agminum Israël quibus exprobrasti 46 Hodie, et dabit te Dominus in manu mea, et percutiam te, et auferam caput tuum a te: et dabo cadavera castrorum Philisthiim hodie volatilibus caeli, et bestiis terrae, ut sciat omnis terra quia est Deus in Israël,

48 Cum ergo surrexisset Philisthaeus, et veniret, et appropinquaret contra David, festinavit David et cucurrit ad pugnam ex adverso Philisthaei. 49 Et misit manum suam in peram, tulitque unum lapidem, et funda iecit, et circumducens percussit Philisthaeum in fronte: et infixus est lapis in fronte eius, et cecidit in faciem suam super terram. 50 Praevaluitque David adversum Philisthaeum in funda et lapide, percussumque Philisthaeum interfecit. Cumque gladium non haberet in manu David, 51 Cucurrit, et stetit super Philisthaeum, et tulit gladium eius, et eduxit eum de vagina sua: et interfecit eum, praeciditque caput eius.

I dag er det i den tradisjonelle kalenderen Johannes Gualbertus, abbed, som døde 12. juni 1073. I Breviarium Romanum (på nett her) leser vi om ham (hele teksten følger – det er tre lesninger – i tillegg til ni salmer – i det gamle breviaret på vanlige dager, men de er ikke særlig lange):

John Gualbert, born of a noble Florentine family, took up a military career at his father’s wish. His only brother, Hugh, was slain by a relative, and it happened that on Good Friday, attended by armed soldiers, John met the slayer alone and unarmed on the road where they could not avoid each other. Because of John’s reverence for the sign of the holy Cross, which his enemy, seeing death at hand, made with his arms in supplication, John graciously spared him and received him as a brother. Then he went to the Church of St. Minias, where, as he adored the Crucified, the image bent its head to him. Moved by this, he gave up the military life and, at the persuasion of St. Romuald, then living in the hermitage of Camaldoli, he put on the monastic hábit. Later he founded a monastic Order under the Rule of St. Benedict in Vallombrosa, which had as its primary aims to do away with the stain of simony and to promulgate the apostolic faith. Full of virtues and merits and blessed with the companionship of Angels, he went to the Lord in his seventy-eighth year, the 12th day of July, 1073, at Passignano.

På katolsk.nos helgensider (som er svært grundige) skriver man grundig om den hellige Johannes Gualbertus, bl.a. følgende:

… Med fast hånd ledet Johannes sitt kloster og byen Firenze til et sant kristent liv. Johannes sendte også munker til Milano og andre steder i Lombardia, hvor de forkynte og agiterte. Etter at Johannes hadde opprettet tolv klostre, ble han angrepet av en kraftig feber mens han var på visitasjonsreise til klosteret San Michele Arcangelo i Passignano ved Siena, som han selv hadde grunnlagt. Der døde han den 12. juli 1073, som er den eneste sikre datoen i hans historie, over 80 år gammel, og han ble gravlagt tre dager senere i klosterkirken i Passignano. Hans kult begynte snart etter hans død, og det ble meldt om mange undre ved hans grav. Han ble helligkåret den 1. oktober 1193 av pave Celestin III (1191-98). Hans minnedag er dødsdagen 12. juli og en translasjonsfest den 10. oktober. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble minnedagen strøket i Kirkens universalkalender og henvist til lokale eller spesielle kalendere. …

Etter mange år der den nye messen og den nye liturgiske kalenderen har dominert Kirken fullstendig, er det nå blitt fullt ut legitimt å feire også den tradisjonelle messen og bruke den tradisjonelle liturgiske kalenderen. Her er kalenderen for 10. – 16. juli:

DEN TRADISJONELLE KALENDEREN

Søndag 10. juli – 4. søndag etter pinse, 2. kl. Tekster: Rom. 8:18-23; Lukas 5:1-11
Man 11. Ukedag Tekster: Rom. 8:18-23; Lukas 5:1-11 – Pius I, pave og martyr. mem.
Tirs 12. Johannes Gualbertus, abbed. 3. kl. Tekster: Sirak 45:1-6; Matt. 5:43-48 – Nabor og Felix, martyrer. mem.
Ons 13. Ukedag Tekster: Rom. 8:18-23; Lukas 5:1-11
Tors 14. Bonaventura, biskop, bekj. og kirkelærer. 3. kl. Tekster: 2 Tim. 4:1-8; Matt. 5:13-19
Fre 15. Henrik, keiser og bekjenner. 3. kl. Tekster: Sirak 31:8-11; Lukas 12:35-40 – (Svithun, biskop og bekjenner.)
Lør 16. Lørdagsmesse for jomfru Maria Tekster: Sirak 24:14-16; Lukas 11:27-28- Vår Frue av Karmelberget. mem.

DEN NYE KALENDEREN

Søndag 10. juli – 15. søndag i det alminnelige kirkeår – ① Jes 55,10-11 ⓢ Sal 65(64) ② Rom 8,18-23 ⓔ Matt 13,1-23 (kortere: Matt 13,1-9)
Man 11 – Den hellige Benedikt – vernehelgen for Europa Ⓕ ① Ordsp 2,1-9 ⓢ Sal 34,2-3.4-5.6-7.8-9.10-11 ℞ 2a eller 9a ⓔ Matt 19,27-29
Tir 12 ① 2 Mos 2,1-15a ⓢ Sal 69(68) 3.14.30-31.33-34 ⓔ Matt 11,20-24
Ons 13 (Den hellige Henrik) ① 2 Mos 3,1-6.9-12 ⓢ Sal 103(102) 1-2.3-4.6-7 ⓔ Matt 11,25-27
Tor 14 (Den hellige Camillus av Lellis) ① 2 Mos 3,13-20 ⓢ Sal 105(104) 1+5.8-9.24-25.26-27 ⓔ Matt 11,28-30
Fre 15 (Den hellige Svithun) (Den hellige Bonaventura) ① 2 Mos 11,10-12,14 ⓢ Sal 116(115) 12-13.15-16bc.17-18 ⓔ Matt 12,1-8
Lør 16 (Jomfru Maria av Karmelberget) ① 2 Mos 12,37-42 ⓢ Sal 136(135) 1+23-24.10-12.13-15 ⓔ Matt 12,14-21

Følgende kilder er brukt: Katolsk.nos kalender (for det nye kirkeåret), den tradisjonelle kalenderen (fra egne nettsider), lesninger til den tradisjonelle kalenderen (fra England), kalenderen slik den er trykt i den norske messeboken fra 1961.

Tekster for alle søndager i den tradisjonelle kirkeåret finner man her.

Jeg har fridag (om vanlig) denne tirsdagen, og skal som jeg pleier feire en (privat) tradisjonell latinsk messe i kveld. Og i dag feirer vi i den tradisjonelle kalenderen (hele dagen) vigiliemessen for morgendagens høytid for aspotlene Peter og Paulus. Jeg tror det er første gang jeg feirer en slik vigiliemesse – i fiolett. Før 1969 feiret man alltid slike (hele) dager før noen av årets største høytider, mens etter 1969 er det bare kvelden før (på linje med å feire søndagsmessen allerede lørdag kveld, som også ble innført i 1969) man feirer vigiliemessen, og da i samme farge som selve festdagen.

Et par tekster fra dagens messe – som i sin helhet kan leses her:

Inngangsverset: (Jn. 21:18-19 og Ps. 18:2) Dicit Dominus Petro: Cum esses junior, cingebas te, et ambulabas ubi volebas: cum autem senueris extendes manus tuas, et alius te cinget et ducet quo tu non vis: hoc autem dixit Significans qua morte clarificaturus esset Deum. (Psalm) Coeli enarrant gloriam Dei: et opera manuum ejus annuntiat firmamentum. Gloria Patri. Dict Dominus Petro…

Kommunionsvers: (Jn. 21:15,17) Simon Joannis, dilligis me plus his? Domine, tu omnia nostri: tu scis, Domine, quia amo te.

På NLM-bloggen leser jeg i dag om det jeg (og andre som bruker den tradisjonelle liturgien) selvsagt allerede har oppdaget; at vi i den tradisjonelle messen nå feirer pinseoktaven, mens vi i Novus ordo har begynte på det vanlige, grønne kirkeåret:

This week is one of the liturgical seasons where the discrepancies between the two forms of the Roman Rite are most evident; the Extraordinary Form retains the Octave of Pentecost, with its three Ember Days, while the Ordinary Form does not. The presence of such discrepancies is an absolutely anomalous situation in the history of the Roman Rite, and indeed of the whole of Catholic liturgy. This anomaly will be noticed more and more as the number of churches where both forms of the Rite are routinely celebrated grows; to invent an example, the clergy and faithful will more regularly see in the same parish a 9 a.m. Sunday Mass in green for the Fifth Sunday in Ordinary Time, and the 10:30 Mass in violet for Sexagesima. Such a thing was unknown before 1969, and was extremely rare before the 1988 motu proprio Ecclesia Dei.

The Proper of the Seasons (‘Proprium de Tempore’ or ‘Temporale’ in Latin) is built around the most ancient and important features of the Christian year, the shorter cycle of Advent, Christmas and Epiphany, and the longer cycle of Lent, Easter, Ascension and Pentecost. Over the centuries, the Church enriched the two cycles with many additions, such as the Ember Days and the various octaves and vigils. …

Jeg syns selv det virker underlig og absolutt unødvendig at pinseoktaven skulle tas bort, og artikkelen jeg referer til mener det samme – og foreslår også at den kan gjeninnsettes:

The Second Vatican Council’s decree on the liturgy Sacrosanctum Concilium nowhere suggests that the Temporale should be altered, or that any feature of it should be suppressed. Indeed, article 107 of the same constitution clearly presumes that it will not be changed: “The liturgical year is to be revised so that the traditional customs and discipline of the sacred seasons shall be preserved or restored to suit the conditions of modern times.” This statement is in perfect harmony with the mind of the great scholars of the Liturgical Movement such as Dom Guéranger, Fr. Fortescue and Bl. Ildefonse Schuster, who wished for traditional observances such as the Ember Days to be more deeply inculcated into the spiritual lives of the faithful, as an intrinsic part of the Church’s liturgical patrimony.

Despite what the Council says on the subject, the Proper of the Seasons was notably altered in the Novus Ordo. The four sets of Ember Days, Septuagesima, the Major and Minor Litanies and the octave of Pentecost were all suppressed; Passiontide was effectively subsumed into Lent. Even before the Council, the 1955 simplification of the rubrics suppressed four octaves of the temporal cycle (Epiphany, Ascension, Corpus Christ and the very late Sacred Heart) and one vigil (Epiphany); the vigil of Pentecost was deprived of its very ancient baptismal character in the Holy Week reform of the same year.

One of the best possible examples of the mutual enrichment of the two forms which the Holy Father spoke of in Summorum Pontificum would be restoration to the post-Conciliar liturgy of at least some of the major features which were eliminated from the Proper of the Seasons; most prominent among them would be the octave of Pentecost, the suppression of which famously brought Pope Paul VI to tears. …

Les gjerne hele artikkelen.

Under kan man se og høre tre deler av et interessant foredrag med Martin Mosebach om den tradisjonelle messen – fra vinteren 2009, så langt jeg kan se. (Mange er ikke så sterke i tysk, men man kan gjøre et forsøk – selv må jeg konsentrere meg en hel del, men da forstår jeg det meste.)

Die Alte Messe ist eine Messe für Konvertiten

Die Alte Messe braucht Übung

Die Liturgie baut sich ihren Raum

Jfr. sist innlegg om syndbekjennelsen (se her); slik er syndsbekjennelsen i den tradisjonelle latinske messen (her i norsk oversettelse). Man bøyer seg dypt når man sier den, presten sier den først og ministranten ber Gud miskunne seg over ham, deretter bekjenner ministranten/folket sine synder, presten ber Gud miskunne seg over dem og gir absolusjonen. Man bekjenner sine synder til Gud, til fem navngitte helgener og til alle, deretter ber man de samme fem helgener og alle om forbønn.

Denne syndsbekjennelse burde vi ha beholdt; jeg kan ikke se noe galt med den. (I Norge er vi tross alt heldige som nesten alltid bruker en nokså lik (litt forkortet) syndsbekjennelse, i flere andre land brukes bare de veldig minimalistiske alternativene.)

Jeg bekjenner for Gud den allmektige, den hl. Maria, alltid jomfru, den hl. erkeengel Mikael, den hl. Johannes døperen, de hl. apostler Peter og Paulus, alle hellige og for dere brødre (eller: deg fader), at jeg har syndet meget i tanker, ord og gjerninger: ved min skyld, ved min skyld, ved min store skyld. Derfor ber jeg den hl. Maria, alltid jomfru, den hl. erkeengel Mikael, den hl. Johannes døperen, de hl. apostler Peter og Paulus, alle hellige og dere brødre (eller: deg fader), be for meg til Herren vår Gud.

Den allmektige Gud miskunne seg over deg/dere, tilgi deg/dere dine/deres synder og føre deg/dere til det evige liv. Amen.

P. Den allmektige og nådefulle Gud + gi oss forlatelse og tilgivelse, og utslette våre synder. Amen.

Se dette også på latin, og i sin sammenheng HER.

Martin Mosebach skrev i januar i år et interessant stykke om hva som ble borte i messen syndsbekjennelse i 1970; at man ikke lenger bøyer seg, at prest og menighet ikke lenger bekjenner til hverandre, helgenene har nesten helt forsvunnet ut (nevnt 10 ganger før, mot én gang nå), den sakramentale absolusjonen (for venielle synger) er borte.

At man ikke skal bøye seg når man bekjenner sine synder virker nokså meningsløst, men det står jo ikke noe om hvordan hode eller kropp skal holdes, så jeg bøyer meg alltid (men bare halvparten så dypt som i den gamle messen). I min oppvekst i Den norske kirke var jo også nettopp her presten knelte foran alteret – det var en knelepute foran alteret bare for syndsbekjennelsen.

Les videre hva Mosebach skriver:

The reform of the liturgy did away with four characteristics of the old Confiteor prayer:
1 The profound bow in which he prayer was spoken;
2 The structure of the prayer as a dialogue between the priest and the congregation;
3 The invocation of various saints by name; and, finally,
4 The sacramental of absolution.

The profound bow is the oldest part of the prayer. In the early days of Christianity every mass began with the prostration. A person threw himself on the ground in order to approach oriental kings. The early Christians for this reason chose this most reverent form of showing devotion and subjection when they had to enter the presence of the God-man and His sacrifice. At first nothing was said. In the 8th century the custom arose of saying at this point during the prostration (which had gradually evolved into a deep bow) the confession of sins as it had been prescribed from the beginning for the start of the sacrificial rite of the New Testament.

The dialogue form of the Confiteor derives from the divine office of the monks. It was always exchanged between two neighbors in the choir stalls; one monk confessed his sins to the other – the other monk begged God’s mercy for him. In the pontifical solemn mass of the old rite this tradition is preserved; here the Confiteor is recited by two canons. This form sprang from the insight that most sins against God are at the same time sins against one’s neighbor too, that repentance must lead to reconciliation and that every man must rely on the prayer of others. In order to really acknowledge one’s guilt a listener is necessary. In order that, after the confession, the intercessory prayer of the listener may effectively develop the confessing party is obliged to keep silence. A further element of meaning was added as the relation between neighbors on a bench became a relationship between priest and congregation. …

The formula “indulgentiam” which follows the confession of sins and the petitions for forgiveness is an early formula for absolution. The sign of the cross which the priest makes while speaking this prayer has taken the place of imposition of hands. … In any case it is clear that the Church regarded the “indulgentiam” as a sacramental that absolves from venial sins. …

Deretter skriver Mosebach en hel del om helgennavnene som ble borte i syndsbekjennelsen – les hele stykket her.

Fr. Ray Blake i England har nylig skrevet et interessant innlegg på sin blogg om hvordan messen ble feiret tidligere (og hvordan den korresponderte med folks private bønneliv), hvordan den liturgiske bevegelse og Vatikankonsilet ønsket noen (nokså forsiktige) forandringer i liturgien, og hva resultatet virkelig ble. Det er vanskelig å skrive noe fornuftig om disse tingene om man ikke kjenner liturgien (offentlig og privat) før 1970 ganske grundig (og faktisk kan feire den gamle messen). Ikke mange prester gjør det (og har derfor mindre å bidra med, etter min mening), men det gjør Fr. Blake – og skriver han bl.a.:

… One of the difficuties of the style of worship used at Mass over the last forty years is that it was difficult for many to recognise what happened in Church with what they do at home when they prayed. This dychotomy alone I suspect caused many to lapse. In most parishes Low Mass, with its profound silence, was all that was on offer, in larger parishes High or Sung Mass was usually left to the curates, with the Parish Priest hardly ever saying it. It was Low Mass that formed the spirituality of both priests and people. I don’t believe the VII Fathers intended what we ended up with what we have. They certainly intend some vernacular and I suspect their real intention was some blurring of the distinction of Low and High Mass. Their intention was to open up the treasures of the liturgy and form a liturgical people who participated fully in the liturgical life of the Church, hence the abreviation of the Divine Office.

It is prayerfullness within the the liturgy, not alonside the liturgy seems to be the aim of the Reform of Reform. It was prayerfullnes that marked the Holy Father’s liturgical celebration to Britain, and that prayerfulness was plainly recognisable both by Catholic and non-Catholic commentators in a way that the dancing, hand waving, wordy style of liturgy is not. …

..(Concerning the liturgical movement) … the reforms from Pius X through to Pius XII seem to encourage the non-passive involvement of the faithful. The expectation is that the people are at least singing the Ordinary and dialogues, understanding the texts that are used, so these, not a parallel or personal devotion are the underpinning of the Church’s life. At its best this happens in the Novus Ordo. The problem is it rarely happens. Antiphons are replaced by hymns, what should be sung prayerfully is said in a rather perfunctory way, with little personal prayerful engagement. What should be a prayerful encounter with God is not, and easily slips into a celebration of the community, or worse, the celebrant.

Pope Benedict speaks often about the ars celebrandi, essentially that seems to be about celebrating Mass prayerfully, which at the very least means the priest and other minister being recollected, recognisably prayerful. It is this recollectedness that is so characteristic of the older form of Mass. What I suggest the older form can learn from the newer form is the interaction between sanctuary and nave, which now seems so much part the experience of those who attend both forms, however the older form is always recollected, the newer form is not.

Han illustrerer denne artikkelen med et interessant bilde – fra Østerrike, tror jeg.

Her kan man se 150 flotte bilder fra den tradisjonelle latinske messen feiret i Peterskirken søndag 15. mai – tatt av L’Osservatore Romanos fotograf.

William Oddie i the Catholic Herald skrev fredag om de ulike reportene som forteller at pave benedikts liturgireform vil fortsette:

… what seems to me a potentially wondrous proposed advance. But will it happen? There is a danger that what amounts to an entirely new proposal of a fresh liturgical development, going beyond both the Ordinary and the Extraordinary forms of the Mass to something possibly better than either, will sink without trace: so here’s my two penn’orth towards getting it noticed and talked about, and I hope acted on. …

The fact is that both existing forms, as at present celebrated, lack something. Much has been alleged and lengthily spelled out about the defects of the Novus Ordo, so I say nothing about them here. But the Old Rite (I intend to call it that in future: “Extraordinary Form” sounds like a physical defect of some sort) also presents its difficulties, if for no other reason than that it has become so unfamiliar to many if not most people. I have always thought it nonsensical and wrong that the Old Rite should be banned in the aftermath of Vatican II; the liberalisation of its use following Summorum Pontificum was long overdue. But the great and undoubted riches of the Old Rite, it has seemed to me since I recently began to attend it on Sundays, are impeded from re-entering the mainstream of the Church’s liturgical life by an almost insuperable barrier. It’s very difficult indeed for anyone not actually brought up with it (and that’s a large and growing proportion of congregations these days) to find out what is actually going on, except at certain key points when bells, the elevations and so on, indicate it unmistakeably. ,,,

Så fortsetter Oddie å skrive (og kommentarene etter hans innlegg handler mye om det) om hvor vanskelig tilgjengelig den gamle messen er – når man ikke har opplevd den så mange ganger, i alle fall. Jeg har tenkt på dette en del de siste par dagene, og tenker også på det nå – når jeg er på vei for å feire den tradisjonelle latinske messen i St Joseph kirke: Er denne messen for vanskelig tilgjengelig, hvilke små grep kan vi gjøre for at det skal bli lettere etc. ?

«The Pope has made clear the older rite is here to stay» skriver dr. Alcuin Reid (alle som kjenner til ham, vet at han har støttet den tradisjonelle liturgien lenge og grundig) i en artikkel i the Catholic Herald. Han starter artikkelen slik:

It may seem rather odd that Pope Benedict XVI has expended so much energy on rules about the use of the old “Latin Mass” – after all, it would appear that most Catholics are content with the modern liturgy in the vernacular. Why, then, yet another set of rules from Rome in this Instruction?

The answer is found in the fact that, as the Instruction insists, the older rites are a “precious treasure to be preserved,” and that the Holy Father wants to offer this treasure “to all the faithful”, not as a quaint museum piece but as a living source of life and grace for the whole Church of today and into the future. All laity, clergy and religious should have access to its diverse riches.

These latest rules envisage the inclusion of recent saints and some new texts in the older liturgy. They even foresee new editions of the missal and other liturgical books of the older rites: the older liturgy will continue to exist and develop as it has over the centuries up until the Second Vatican Council. But it cannot, however, now have certain modern practices (altar girls, extraordinary ministers of Holy Communion, etc) imposed on it. Its integrity is guaranteed.

Of course, there are historical realities behind this Instruction and the 2007 Motu Proprio Summorum Pontificum which it clarifies. In the first place there is the controversy over the liturgical changes that followed the Council. Were they a legitimate development or did they involve a rupture with tradition? Neither of these documents settles that question, but the Instruction does, significantly, speak of the development of the Missale Romanum “until the time of Blessed Pope John XXIII” and of the “new Missal” approved for the Church in 1970 by Paul VI. ….

Her er et kort opptak (6:15) med highlights fra den tradisjonelle messen i Peterskirken søndag morgen – som sikkert varte to timer.

«Mitt inntrykk er at de fleste var glade for at den gamle messen forsvant; prestene ble kvitt redselen for å gjøre feil, og de mange kompliserte ritualene – og folk flest likte også det nye mye bedre enn det gamle.» Dette fortalte en prestekollega meg for ikke så lenge siden. Og jeg hadde hørt det samme selv. Det virker som det bare er slike minner igjen fra 60-tallet; ganske ensidige overflatiske, mens det er få som virkelig vet hva Kirken gjorde før 1965. Jeg svarte ham slik i en e-post:

Interessant det du sa om den gamle messen i dag, og jeg hadde hørt akkurat det samme som deg, og trodde det fullt ut, inntil for fire-fem år siden: At det var en helt nødvdendig opprydning som ble foretatt – mens de ortodokse hadde beholdt alle sine dubletter, unødvendig gester, korstegn etc. Men da jeg begynte å se grundigere på det, begynte jeg å se spor av den samme tendensen til å ødelegge alt gammelt som man gjorde mht arkitektur o.l. – i Norge aller tydeligst på 70-tallet. Det bildet er også en overdrivelse – som det første – men jeg syns i alle fall nå at mye av det man gjorde under liturgireformen var lite vellykket.

Å snu alterne er f.eks. en misforståelse (etter min mening) av hva den tidligste kirken hadde gjort – og det skjedde over alt, selv om det egentlig ikke var bestemt av noen dokumenter. Og akkurat det berører hovedpunktet for hva jeg syns er problematisk med hvordan messen i dag feires flere steder; at messen ikke lenger tydelig er et offer som bæres fram for Gud. Den blir for ensidig et menneskelig fellesskap; kommunionen er selvsagt et måltid, men det betyr ikke at hele messen er det.

I tillegg til den offisielle liturgireformen fikk man dessuten også flere negative ting som skjedde (spontant eller ved press fra folket/prester/biskoper – der Vatikanet til slutt ga etter); bl.a. at man ikke lenger skulle knele når man mottok kommunion, og ikke måtte ta imot hostien direkte på tungen.

Noen steder var det godt med en viss forenkling, f.eks. i den tradisjonelle dåpsliturgien, der jeg syns det blir litt vel mange renselser og eksorsismer og bønner – jeg mister litt oversikten. Men man forandret dåpsliturgien veldig mye mer enn det som var nødvendig, og det var nok delvis teologiske grunner til at man tok bort de aller fleste eksorsismene.

En tradisjonell vielse er også forskjellig fra den moderne, mest ved at selve vielsen skjer helt først, før brudemessen begynner. (Det kunne man se rester av i prinsebryllupet i England nylig.) Her var det et prinsipp (som man kan se flere steder); at alt skulle integreres i messen – bl.a. åpningen med vievann i søndagens høymesse. Om det er et vellykket prinsipp, kan man så diskutere.

Du nevnte at du heller hadde ventet at pave Benedikt skulle reformere den nye messen, heller enn å gjenåpne for den gamle – og du spurte om den gamle messen egentlig blir brukt særlig mye. I tall er det en forsvinnende liten prosent katolikker som regelmessig deltar i den gamle messen, prosenttallet for prester og seminarister er nok en del høyere. Jeg tror likevel ikke dette var det viktigste for paven; han ønsker helst (tror jeg) at den gamle messen skal påvirke måten alle katolske messer feires på. Og en generell justering av den nye messen vil da komme når tiden er moden.