TLM

En annen anglikaner blir katolikk – på tross av den forferdelige musikken!

F. Z skriver om en annen episkopal kristen som blir katolikk. Dette blir han av overbevisning og etter å ha vurdert situasjonen i lang tid. Men det overraskende med meldingen er at han blir katolikk på tross av at han vet hvor dårlig musikken og liturgien ofte er i Den katolske kirke (i USA) – og debatten på bloggen handler nesten bare om dette problemet.

Dette kan det være nyttig for katolikker i Norge å vite, og det hjelper oss å forstå situasjonen bedre, når man diskuterer forandringer i liturgien og gjeninnføringen av den gamle messen.

blaalig tekstAnother Episcopalian has decided he can no longer endure the self-destruct mode that Church is vigorously wrapped up in. So, he is swimming the Tiber. Here is what he thinks about that.
»
So it’s off to Rome for me. I do not labor under the illusion all is milk and honey on the other side of the Tiber. It is not, the Roman Catholic Church, especially in the United States, is beset with woes, lousy liturgy and music being among the less egregious. But the Holy Catholic Church possesses something the Episcopal Church does not: sound doctrine, along with a Pope (especially the present one) and magisterium to ensure that it remains so. Sound doctrine will make it possible for me (I pray) to tolerate Masses where the priest sits in the Captain Kirk chair while the miasmal excrescences of Marty Haugen and David Haas [ROFL!] waft into the nave. And while my heartbreak over what happened to the Episcopal Church will remain with me to the end of my days (as I suspect it will for Fr. Kimel), at the same time I look forward with great joy to embracing the full Catholic Faith. I ask your prayers.»

Italienske biskoper tar opp pavens dokument om den gamle messen

De sentrale biskopene Giuseppe Betori og Angelo Bagnasco i Den italienske bispekonferansen har uttalt seg om pavens skriv om den gamle messen, og legger aller størst vekt på at liturgien må skapes og utvikles på organisk måte, ikke gjennom plutselig brudd. (Men når jeg nå i det siste har lest en del om det som skjede med liturgien på 60-tallet, er det nettopp de dramatiske forandringene som står sentralt.)

What the Pope urges us to adopt, beyond the cultural forces to which it is inevitably subject, is really an inclusive, not confrontational, key of interpretation. In the history of liturgy, as in the life of the Church, there is «growth and progress, but no rupture», as he already took the opportunity to affirm in an address to the Roman Curia on 22 December 2005. On that occasion, in fact, commemorating the 40th anniversary of the Second Vatican Council, he indicated as valid not «the hermeneutic of discontinuity and rupture», but rather that of «reform, of renewal in continuity with the one subject, the Church».

Father Z. har skrevet denne engelske oversettelsen, og han legger også til sine egne tanker/oppsummering:
* For bishops and priests, don’t pick and parse, but apply the provisions of Summorum Pontificum.
* Read the document for the Pope’s thinking, without twisting it out of shape by your own agenda.
* In the tension between the Church’s past experience in the face of exigencies and today’s needs as we look forward, we must have an interpretive key, a hermeneutic of continuity. This is inclusive, not exclusive.
* What we do must not be reduced to personal preference or aesthetics. Instead, what we do must reveal Mystery. This was precisely the point of the sermon I gave on 14 September in the UK and what I have been writing about.
* The provisions of the Motu Proprio will function as a dynamic force within that tension of past/present/future. The fruit of that tension, as it is lived out in parishes, will eventually be a renewal of the whole of the Church’s liturgy, and therefore her whole life. This expresses what I express using images like «gravitational force» and «Marshall Plan.

Vil den gamle messen berike Kirken? – en diskusjon

Jeg fikk nettopp et langt og interessant innlegg på bloggen min – fra Hans Bj. – og gjengir her en hel del av inlegget med mine kommentarer. Før jeg gjør det, vil jeg presisere at jeg har valgt å lære meg å lese den gamle messen som en ekstraordinær form av vår latinske ritus – for min egen del, og for troende som ønsker å delta i ei slik messefeirning – men jeg har ingen tanker om å gjøre dette til min ordinære form for messefeiring. På litt lenger sikt har jeg også håp om at den gamle messen kan påvirke den generelle messefeiringa i positiv retning, og muligens kan det bli noen forandringer i begge formene av vår latinske ritus, om Kirken ønsker det.

Hans siterer mitt tidligere innlegg (her i hermetegn) som han så kommenterer:
«Det er en større bevissthet om Guds hellighet og sakramentets hellighet i den gamle messen, og det syns jeg er positivt og nødvendig. Offeraspektet blir tydeligere vektlagt i den gamle messen, mens måltidsaspektet ofte har blitt altfor dominerende i moderne tid.»

Jeg synes vi i dag har fått en god balanse mellom offeraspektet og måltidsaspektet. I 70 årene kunne det nok enkelte steder bikke litt til ytterligheten. Men offeraspektet har sannelig til sine tider også fått overdreven oppmerksomhet. Jeg er enig i at en norsk katolsk høymesse, i alle fall om man bruker første eukaristiske bønn, oftest vil ha en god balanse mellom offeret og måltidet. Men i mange andre land (og også i noen kretser i Norge) står det svært mye dårligere til.

Stavanger Domkirke hadde i middelalderen 18 alter. Dette for at hver enkelt kannikk, hver dag, skulle lese sin private messe. Denne messepraksis synes å kunne springe ut fra tanken om at det gjelder å frembære flest mulig offer (lese messer) for å gjøre Gud velvillig stemt. … Dette eksempelet opplever jeg ikke så nyttig; disse mange prestene skulle lese sin daglige messe, som en katolsk prest aller helst skal gjøre, og slike praktiske ting får man ordne på mest mulig praktisk måte. Det er jo heller ikke slik at alt var godt før 1965; det virker f.eks. som man gjorde mange ting den gangen uten å vite hvorfor man gjorde dem.

Er messen bare et møte med Gud, eller også en anledning til å lære?

Jeg skrev for noen uker siden her på bloggen – etter å ha opplevd min første tradisjonelle latinske messe – flere positive ting, men også følgende: «Bibeltekstene lest på latin av presten, mens han står vendt mot alteret, syns jeg nok er det aller minst passende. Her bør TLM lære av den nye messen og lese bibeltekstene på et passende moderne språk, vendt mot folket.»

Nå har jeg fått følgende svar på disse synspunktene:

Jeg leste litt på din blog og ble slått av at du ser ut til å tro at lesningene i den eldre ritusen betraktes som helt eller delvis didaktiske. Jag tror at dette er et temmelig sent synspunkt, som ikke egentlig er hva den eldre ritusen uttrykker. Kanskje ligger svaret på din forundring der? For egen del forsøker jeg å åpne meg for en annen forståelse når jeg nærmer meg den eldre liturgien, litt på samme måte som når jeg besøker bysantinsk liturgi. Forsøker man å lese inn Paulus VI’s liturgisyn i den eldre ritusen, da ender det nok med at man langsomt omformer den eldre romerske liturgien etter den paulinske. Den eldre liturgien har imidlertid større slektskap med de østlige ritene enn med Bugninis reform, i hvert fall mht. liturgisyn.

Jeg har i utgangspunktet sans for sammenlingninga med bysantinsk liturgi, og ser umiddelbart at den gamle messen ligner en del på denne. På den annen side var prekenen (ut fra tekstene eller over et annet tema) ofte svært sentral i søndagsmessene innenfor den latinske ritus, og den er jo utprega didaktisk. Jeg ser for meg muligheten av at bibeltekstene kan være i stor grad tilbedende eller meditative – heller enn didaktiske – men jeg er ikke overbevist om at det er det beste.

Pave Benedikt har snakka tydelig om at hele messen gjerne må være på latin, og gjerne med presten vendt mot Gud, bortsett fra ordets del, som gjerne/helst må være på morsmålet og vendt mot folket. Mine synspunkter her stemmer nok overens med mitt ønske om å feire den gamle messen som ekstraordinær form (som paven også tydelig har kalt den), og den nye messen (på verdig måte, gjerne på latin) som ordinær form.

Jeg ønsker å feire den tradisjonelle latinske messen

For noen få dager siden kom jeg til den konklusjonen at jeg ønsker å feire den tradisjonelle latinske messen, og jeg har også tatt noen initiativer for å begynne å lære de tingene som er ulikt den nye messen, og for å få tak i noe nødvendig utstyr.

Dette er ei utvikling som har gått over kanskje to år, men spesielt de siste seks månedene. I Italia våren 2006 ble jeg ganske forbløffa over hvor dårlig messene ble feira mange plasser (ikke i Vatikanet, der var det mye bedre), og det fikk meg til å tenke på hvordan messene bør feires. Da jeg kom til min nye menighet for et år siden, var det også flere ting i messene her som ble gjort annerledes enn jeg var vant med, og som fikk meg til å tenke. Ryktene om pavens motu proprio hørte vi så nesten et helt år, og muligens var det dette som fikk meg til (i april i år) å begynne å feire private messer på latin i (den nye messen) april i år. Da så pavens brev om den gamle messen kom ut i juli, var jeg positiv til det som stod der, men vurderte det egentlig ikke som aktuelt at jeg selv skulle feire messen i denne ekstraordinære formen.

Men nå har jeg altså kommet til motsatt konklusjon, og hvorfor har jeg det? Jeg vil sikkert komme til større klarhet etter hvert, men det dreier seg i alle fall om følgende punkter, om følgende ting jeg som prest ønsker å få del i:

* Det er en større bevissthet om Guds hellighet og sakramentets hellighet i den gamle messen, og det syns jeg er positivt og nødvendig.
* Offeraspektet blir tydeligere vektlagt i den gamle messen, mens måltidsaspektet ofte har blitt altfor dominerende i moderne tid.
* Denne måten å feire messe på er en eldgammel tradisjon i Den katolske kirke – fra lenge før konsilet i Trent – og denne tradisjonen bør ikke forsvinne.
* Den nye messen trenger impulser som gjør den mer ærbødig og opphøyet (siden det er den hellige Gud vi møter i messen), og den gamle messen kan her ha en positiv innflytelse på hele Den katolske kirke.
* Det er mennesker i Kirken i Norge som ønsker å delta i den tradisjonelle latinske messen, og da trenger man prester som er i stand til og villige til å feire den.

Jeg skriver mer om dette om ikke så lenge, bl.a. siden jeg også har problemer med enkelte aspekter ved den tradisjonalistiske bevegelsen.

Artikkel i Broen om den tradisjonelle latinske messen


Dette fine bildet av St. Olav domkirke fra 1963 illustrerer artikkelen.

Den tridentinske messen. ENHET i mangfold.
Dette er overskrifta på det katolske tidsskriftet Broens artikkel om den tradisjonelle latinske messen, skrevet av prestestudent Per Einar Odden. Artikkelen er ganske god, og forsiktig positiv til pavens initiativ. (Personlig syns jeg enkelte formuleringer i 2. og 3. avsnitt er noe upresise.) Her er litt av artikkelen:

”La oss sjenerøst åpne våre hjerter og gi rom for alt det som troen selv tillater.” Denne oppfordringen fra paven, basert på 2. Kor 11-13, er essensen i hans motu proprio Summorum Pontificum av 7. juli 2007. Motu proprio (latin: av seg selv/av egen vilje) er en betegnelse på et pavelig dokument som er forberedt av paven selv, og ikke av andre i den pavelige administrasjon.

For å forstå dokumentet er det nødvendig med en kort gjennomgang av det siste halve århundrets liturgihistorie. Den såkalte tridentinske messen var enerådende i den latinske Kirken fra 1570 til 1969. Men i 1963 vedtok Andre Vatikankonsil (1962-65) liturgikonstitusjonen Sacrosanctum Concilium (SC), som anbefalte en gjennomgripende liturgisk reform. Liturgifornyernes intensjoner var de aller beste, og deres mål var å gi liturgien dens renhet tilbake. De troende skulle igjen engasjeres fullt ut i den liturgiske aktivitet, og de skulle ikke delta i gudstjenestene som passive tilskuere, men som partnere i kraft av sin andel i det alminnelige prestedømme.

Pave Paul VIs reviderte Missale Romanum trådte i kraft den 30. november 1969. Den største forandringen med den nye messen var språket. Tidligere var messen feiret utelukkende på latin, mens det vanlige etter 1970 har vært folkespråket. Andre svært synlige endringer for de troende var prestens orientering (vendt mot folket i stedet for mot øst), kommunion i hånden i stedet for på tungen, kommunion stående i stedet for knelende ved alterringen, kommunion under begge skikkelser (legeme og blod).

For prestene var endringene også store: I tillegg til språket og orienteringen, ble det færre bønner, færre korstegn og knebøyinger, færre gjentakelser og større valgfrihet.

Siste rapporter om den tradisjonelle latinske messen

Bilder viser biskop Robert W. Finn fra Kansas City som feirer den tradisjonelle latinske messen 14. september.

Jeg må nok si at jeg møter nokså lite interesse for den tradisjonelle latinske messen fra prester i Norge så langt. Det virker nesten som de ikke er så interesserte i hvor verdig, ærbødig eller hengivent messen feires, eller (hvis keg tolker det litt mer vennlig) at de rett og slett ikke ser at messefeiring er et tema man kan være opptatt av – siden de syns messen feires ganske greit her i Norge.

I alle tilfeller, 14. september er kommet og gått, og rundt om i den katolske verden skjer det en del ting, bl.a. har noen biskoper selv feiret den gamle messen (se bildet), mens andre prøver å begrense prestenes rett til å feire denne messen, i alle fall til de har bestått en ‘eksamen’. Men på Catholic World News leste jeg nylig en artikkel som kommenterer akkurat det:

«Fra nå av kan en prest selv bestemme om han vil bruke den gamle formen når han feirer messe, uten å spørre paven eller biskopen om lov.» Dette sier kardinal Dario Castrillon-Hoyos, president i kommisjonen Ecclesia Dei, som skal sjekke hvordan pavens motu proprio blir etterfulgt.

Forholdet mellom latin og norsk i vår messebok – se eksempler

Bloggen What Does the Prayer Really Say fiikk sitt navn fra det faktum at den engelske messeboka har parafrasert og forkorta messens bønner ganske dramatisk. Derfor har Father Z. skrevet svært mange analyser om hva bønnene i de enkelte messene egentlig skal være. På norsk er det heldigvis ikke slik; der er bønnene for det meste korrekt gjengitt. Syntaksen er korrigert i nødvendig grad, men heller ikke så mye mer. Under gjengir jeg antifoner og bønner for dagens messe for Korsets opphøyelse. Se hvor godt den norske oversettelsen gjengir latinen, og lær litt latin!

Ant. ad intruitum (Inngangsvers) Gal 6, 14
Nos autem gloriári opórtet in cruce Dómini nostri Iesu Christi, in quo est salus, vita et resurréctio nostra, per quem salváti et liberáti sumus. (I vår herres Jesu Kristi kors er all vår ros. I ham er vår frelse, vårt liv og vår oppstandelse. Ved ham er vi frelst og fridd ut.)

Collecta (Kollektbønn)
Deus, qui Unigénitum tuum crucem subíre voluisti, ut salvum fáceret genus humánum, (Barmhjertige, evige Gud, etter din vilje led din enbårne Sønn døden på korset for å frelse menneskeslekten.) præsta, quæsumus, ut, cuius mystérium in terra cognóvimus, eius redemptiónis præmia in cælo cónsequi mereámur. (Gi at vi som på jorden har fått del i dette Kristi mysterium, får motta frukten av hans gjenløsningsverk i himmelen,) Per Dominum nostrum Iesum Christum filium tuum, qui tecum vivit et regnat in unitate Spiritus Sancti, Deus per omnia sæcula sæculorum. (Han som lever og råder med deg i Den hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.)

Super oblata (Bønn over offergavene)

Nytt nummer av Broen – den tradisjonelle latinske messen omtales

Jeg fikk siste nummer av Broen i posten i dag – og det legges sikkert ganske snart også ut på denne sida på nettet: http://www.katolsk.no/broen/.

Der skriver prestestudent Per Einar Odden ganske grundig om pavens motu proprio (som trer i kraft i dag). Jeg kommer tilbake til hans artikkel om ikke lenge, men vil her bare henvise til det som står om biskop Eidsvig og den gamle messen:
«Biskop Bernt Eidsvig Can. Reg. av Oslo meddelte i juli at det i løpet av høsten vil legges en plan for hvordan man skal tilrettelegge feiringen av messen etter 1962-missalet i bispedømmet. Han ber om at prester som mener det er pastoralt behov for den gamle messeformen i deres sogn om å vise tilbakeholdenhet inntil nærmere informasjon er bekjentgjort. Videre minner han om at en feiring av den gamle messen forutsetter at kirkerommet er egnet og at den celebrerende prest er liturgisk og språklig skikket for feiring av denne liturgien. Spørsmålet vil kunne drøftes ved prestemøtet på Mariaholm i oktober.»

En nokså forsiktig meddelse fra biskop Eidsvig, altså, vi får se hva som skjer på prestemøtet som avholdes 8. – 11. oktober.

Skjer det noe avgjørende i Den katolske kirke 14. september?

I morgen, 14. september, trer pave Benedikts motu proprio ‘Summorum Pontificum’ i kraft. Alle katolske prester kan da feire den tradisjonelle latinske messen om de ønsker det, og sogneprestene kan tillate denne messen å bli feiret offentlig i sin menighet.

Er dette viktig, kommer det til å forandre Kirken på noen måte? Det vil jeg svare et ubetinget ja på, selv om mange i Norge ikke ser ut til å bry seg om det som skjer – og på tross av at jeg ikke vet akkurat hvordan den tradisjonelle latinske messen vil bringe viktige forandringer. I en artikkel i The Catholic World Report settes forandringene noe på spissen, og man skriver om hvor nødvendig dette er:

By shaking up a failing status quo, Pope Benedict has performed a great service for the Church. It is abundantly clear that postconciliar attempt – has rendered the liturgy increasingly irrelevant and catechetically destructive, as declining Mass attendance and gross ignorance of the faith confirm.

And he deserves great praise for having the courage to address an act of self-mutilation which treated a long and fruitful liturgical tradition as something “forbidden” or “harmful” – an act that appears all the more perverse in light of the fact that many of those who endorsed it were simultaneously using the new liturgy to advance bewildering innovations alien to the traditions of the Church.

Summorum Pontificum represents a central piece in the overall project of this pontificate: to arrest a culture of self-worship and restore God to the center of life.

Men personer som ikke liker utviklinga sier fortvilet: …

Bør den gamle om den nye messen ligne mest mulig på hverandre?

Jeg fikk nettopp inn en interessant kommentar til bloggen fra Sverige. Vedkommende svarer på en tidligere post der mange har skrevet kommentarer, og så påpeker han at det kanskje er et blindspor å prøve å djøre Johannes XXII’s messe og Paul VI’s messe mest mulig lik hverandre, som noen tenker. Selv er jeg ennå uferdig mht vurdering av den gamle messen, og tar gjerne imot innspill. Les kommentaren fra Jon i Sverige:

Vad jag läst ovan föranleder följande frågor och synpunkter.
Är läsningarna i mässan platt didaktiska? (Och är inte den sortens läsningar idag i så fall förlegade? Alla har väl tillgång till Bibeln…) Varför dröjde det fram till 1930 innan någon över huvud taget kom upp med idén om dialogmässan? Och slutligen: är mässan ett slags bönemöte fast med konsekration mitt i, eller är mässan i stället något objektivt och himmelskt som äger rum för Gud, även utan närvarande troende? Som hos de ortodoxa.

Om man vill ha den nya mässan, är nog den äldre liturgin inte rätt plats att gå till. Att försöka bringa den äldre mässliturgin så nära Paullus VI:s mässa som möjligt, ja, det uppfattar jag som tämligen förmätet, självcentrerat och ytterligt modernt. Dessutom finns som sagt redan den nya mässan att gå till. Varför ödelägga även den äldre där den lever kvar???

Den äldre mässliturgin vilar på en annan uppfattning om vad som är liturgins poäng (adoratio et contemplatio) än Paulus VI:s mässliturgi. Därav skillnaderna.

Skroll til toppen