TLM

En 83 år gammel katolsk prest er kommet med en bekjennelse

Liturgi, TLM /

I en kommentar til en engelsk, katolsk blog har en gammel prest skrevet en bekjennelse, som har blitt kommentert flere steder på nettet. Han beklager at han gjennomførte de store liturgiske forandringene i 1970 uten å bry seg noe særlig om følelsene til de katolikkene som syntes det var vanskelig å forlate den gamle messen. Liturgiske frandringer bør aldri skje for fort og dramatiske og uten sensitibitet for folks reaksjoner. Dette er pave Benedikts prinsipp, også nå når han ønsker å snu klokka (i alle fall et stykke) tilbake. Slik skriver den 83 år gamle presten:

As a priest in my 83rd year I have to make a confession. I implemented the Pauline reforms without understanding or sensitivity. I did it relying on the advice and coercion of my bishop and diocesan authorities. As I did it I witnessed the hurt and pain of many of the devout, so many of the ardent became lukewarm, many lapsed. I thought I acted rightly but in my 59 years of priesthood I recognise that that which we hoped for has not come to pass.

I do welcome a careful reappraisal and assessment of what has been done since my ordination, especially by the younger clergy. In order to do that they must learn something of the spirituality that brought men of my generation in vast numbers to the seminary. In short I welcome this Merton initiative.

Incidently, in the solitude of my retirement, since last September, I have relearnt the Mass of my youth, it brings me great consolation. It is the Mass I have not celebrated out of obedience since 1970.

Fr P O’Rourke

Father Z skriver også om denne presten, og i et par av (de 80) kommentarene til hans post leser vi: …

En 83 år gammel katolsk prest er kommet med en bekjennelseLes mer »

TLM i England – positive og negative nyheter

Liturgi, TLM /

I The Times Online leser vi om et kurs i å feire den tradisjonelle latinske messen, i Oxford i England. 60 prester deltok i et svært vellyka kurs. Slik skriver Damian Thompson:

We are witnessing an unusual sight: a Roman Catholic solemn mass, celebrated according to an ancient Latin rite effectively outlawed 40 years ago. And it’s taking place in the 13th-century chapel of Merton college, Oxford, which has been Anglican for 400 years.

Just for a week, however, it has gone back to being Catholic – but this is not Catholicism as most people know it. I’m at the summer school of the Latin Mass Society which – to the delight of the conservative Pope Benedict XVI and the dismay of trendy British bishops – is teaching priests how to say the Tridentine mass.

The last time Merton chapel regularly witnessed this sort of complex liturgy was in the 1540s, before the Protestant reformers pulled out much of the stained glass and toppled the statues of saints. The organi-sers of the summer school are reformers, too, but their aim is precisely the opposite: to restore Latin services and rich furnishings to their own Catholic parish churches, many of which were stripped bare by modernisers after the Second Vatican Council in the 1960s.

Samtidig leser vi om at en engelsk, katolsk biskop vil stenge en kirke fordi det brukes for mye latin der – både den gamle og den nye messen feires på latin. Det hele høres ganske underlig ut:

There is a shocking story of the apparent suppression of a traditionalist Catholic parish in the diocese of Leeds.
One hundred parishioners of St John the Evangelist, Allerton Bywater, have petitioned their bishop, the Rt Rev Arthur Roche, to allow the parish to celebrate Mass only in Latin, in both the old and new forms. Instead, he is closing the church this month and has told the parish priest, Fr Mark Lawler, that he will not be appointed to a new parish because his ministry is «divisive».

Flere bilder fra den tradisjonelle latinske høymessen i Porsgrunn

TLM /

Her er flere bilder fra messen i Vår Frue kirke i Porsgrunn sist søndag – som jeg også skrev om HER.

På bildet under synges evangeliet.

Her incenseres presten under offertoriet.

Prest, diakon, subdiakon og minstranter under canon.

Det siste evangeliet leses; Johannes 1,1-14.

Den katolske messen fra 1965-69 – et aktuelt alternativ?

Liturgi, TLM /

Jeg er glad for å ha lært den Tradisjonelle Latinske Messen; det er mange ting i den messen alle katolske prester bør kjenne til. Samtidig har jeg oppdaga (spesielt de siste ukene) at jeg ikke er noen purist mht. hvordan messen ble feiret før 1900, eller før 1950. Jeg syns f.eks. gjerne at folket (ikke bare ministrantene) skal delta mye med svar, etter de reglende som ble publisert i 1958, jeg syns gjerne også at tekstene i noen sammenhenger kan leses direkte på morsmålet. Men når det gjelder redusjonen av prestens bønner og gester (korstegn og knebøy) som kom fra 1964, er jeg mye mer negativ til disse; jeg tror de er nødvendige for at vi skal kunne oppleve messens hellighet.

En leser utfordra meg i dag å se grundigere på messen fra 1965 og si hva jeg syns om den. På denne lenken ser man denne messen slik den ble godkjent for bruk i USA. I det store og det hele syns jeg den er akseptabel, men enkelte deler av messen bør alltid være på latin, og jeg syns det er upassende å bruke den apostoliske trosbekjennelsen i søndagsmessen. Det er også være andre forandringer fra den vanlige TLM som bør diskuteres. Hva syns dere lesere?

This was the official English version of the Order of Mass from the 1965 Roman Missal, published directly after the Second Vatican Council ended in 1965. … This interim Mass is much closer to the intended fruit of Vatican II’s Sacrosanctum Concilum than the New Mass of 1970. It is essentially the Tridentine Latin Mass in English with minor modifications.

Many rubrical similarities exist between the 1965 Missal and the New Mass of 1970. Obviously, an option for use of the vernacular exists in the 1965. Furthermore, as in the Novus Ordo, it is at the discretion of the celebrant to either face the East («ad orientem») or the people («versus ad populum»). …

Den katolske messen fra 1965-69 – et aktuelt alternativ?Les mer »

Høymesse med prest, diakon og subdiakon i Porsgrunn i dag

TLM /

Det må være svært lenge siden det sist ble feiret tradisjonell latinsk høymesse i Norge – nesten førti år vil jeg tro. I dag skjedde det i Vår Frue kirke i Porsgrunn. Så langt har jeg ikke lest noen rapport fra messen, men jeg vet at F. Benjamin Durham, FSSP, var celebrant – og jeg har fått disse tre bildene tilsendt.

Her finner man større kopier av bildene: bilde 1 – bilde 2 – bilde 3

Kan man motta kommunion i SSPX-messer?

Katolsk, TLM /

Under et tidligere innlegg er det kommet en del spørsmål om SSPX, (Fraternitas) Sacerdotalis Sancti Pii X. Slik har folk spurt og svart:

Spørsmål:
Er det ok for “vanlige katolikker” å gå til kommunion hos FSSP-prester? Og hos SSPX?

Svar:
Hos FSSP er selvsagt helt OK å motta kommunion – det er jo et broderskap stifta etter initiativ av pave Johannes Paul II, og de er en fullt ut integrert del av Den katolske Kirke.

SSPX er noe annet, og der vil jeg ikke anbefale at man mottar kommunion.

Spørsmål:
Hva er SSPX? Og hvorfor bør man ikke motta kommunion der? Er det andre steder man ikke bør motta kommunion?

Svar:
Erkebiskop Lefebvre protesterte under og etter Vatinaknkonsilet på de mange forandringene i Kirken, og på innføringen av den nye messen. Han og hans etterfølgere levde i et ulydighetsforhold til Vatikanet i flere året, og da han 30. juni 1988 mot pavens vilje ordinerte fire biskoper, ble han og de fire nye biskopene automatisk ekskommunisert. Les mer om SSPX her – og father Z. skriver her om forsøkene denne sommeren på å komme til enighet igjen.

Spørsmål:
Vil det si at det anses som “ulovlig” å gå til kommunion hos Lefebvristene?

Svar 1:
Jeg vil bevisst ikke uttale meg for bastant om SSPX, men jeg vil ikke råde noen til å motta kommunion hos dem.

Svar 2:
Nei, det er ikke ulovlig. Riktignok er der en uavklart kanonisk situasjon, men det er ikke ulovlig. Det eneste man trenger å gjøre er å sjekke hva Ecclesia Dei-kommisjonen sier om mottak av kommunionen hos SSPX. Fullstendig lovlig å gjøre, så lenge man ikke gjøre det med et kirkesplittende hensyn …

————-
Så langt kommentarene. Jeg vil gjenta det jeg skrev i kommentarene over, at jeg vil fraråde katolikker å motta kommunion hos SSPX. Jeg kan henvise til Father Z., som skriver grundig om dette temaet her, og hans konklusjon er «that you could attend even an illicit Mass, though I would hope with some restraint, but that you should not receive Communion.»

Og Vatikanets «Ecclesia Dei»-kommisjon skrev i 1995:

The Masses [SSPX priests] celebrate are also valid, but it is considered morally illicit for the faithful to participate in these Masses unless they are physically or morally impeded from participating in a Mass celebrated by a Catholic priest in good standing (cf. Code of Canon Law, canon 844.2). The fact of not being able to assist at the celebration of the so-called «Tridentine» Mass is not considered a sufficient motive for attending such Masses.

Dialogmessen i Norge før 1965

Liturgi, TLM /

Jeg skrev for noen dager siden om «Hvordan de troende deltok i messen i Norge før 1965», og har fått noen svar.

Jeg fikk også tips om å ringe til en person som kjenner Kirken i Norge fra tidlig 50-tall, for å høre hva han kunne huske. Han sa for det første at dialogmessen var godt kjent i Norge fra rundt 1940, men at den ikke var så mye i bruk – det var mest når messene var beregna på ungdommer. Det var ulike grunner til at dialogmessen ikke ble så mye brukt; det var ikke noe tydelig ønske om det uttrykt fra lekfolket, og noen (ikke mange) prester leste messen så fort at lekfolket ikke ville kunne klare å følge med. (!!)

Søndagsmessene ble alltid sunget (det referees her til St. Olav i Oslo) og tanken var at alle skulle synge sammen med koret i Kyrie, Gloria etc., men oftest sang menigheten nokså halvhjerta. Koret hadde alltid øvd inn introitus og en hymne til kommunion, men noen ganger sang de graduale, offertorie- og kommunionsvers noe eklere (recto tono). Koret (og delvis menigheten) behersket 6-8 av de tradisjonelle gregorianske messesettingene ganske godt.

Når messen ble sagt/lest, var det tydeligvis ikke vanlig at folk deltok i disse messens faste ledd, og at folket tok del i Fadervår kunne min informant ikke huske i det hele tatt. Vedkommende liker også best i dag at hverdagsmessene er helt stille messer, uten noen dialogelementer.

Jeg har også spora opp et par personer her i Stavanger som kan fortelle om messene i Norge før 1965, men jeg tar fortsatt imot flere tips.

——–

OPPDATERING 30/8:
Jeg snakka nylig med en person som kjenner Kirken godt fra ca 1959 – St Paul kirke i Bergen fram til midten av 70-taller. De fleste stille messene i Bergen var dialogmesser i hele denne perioden, men folk kunne velge litt hvor mye de ville delta. (En ung prest insisterte på at alle skulle delta med svar i stille messer.)

Så vidt personen husker, ble latin ble skifta ut med norsk vinteren 65/66, Litt etter den tid ble også et bordalter plassert foran høyalteret (dette ble revet i 1972). Man hadde også slutta å bruke kommunionsbenken før denne ble tatt bort i 1972.

På en måte var det ikke én stor forandring ved innføringa av Novus Ordo, men det hadde til sammen kommet veldig mange forandringer utover 60-tallet.

Personen kom til Stavanger på midten av 70-tallet, og opplevde da St Svithun menighet som nokså gammeldags. Mange av de gamle tradisjonene som var borte i Bergen (som å tenne lys ved Maria-alteret) ble fortsatt praktisert i Stavanger. P. Alfons Wysiecki var I Stavanger fra 1964 til 1976, og er vel grunnen til konservatismen i Stavanger.

Personen husker også at trinnbønna ble forkorta tidlig på 60-tallet, og den falt helt bort, sammen med bønnene etter stille messe ved innføringa av NO.

Mht. musikk så skjedde det ikke så veldig store forandringer i disse menighetene – bortsett fra at Introitus ble erstattet med en salme og Vidi aquam nesten helt forsvant fra søndagsmessene. Det ble fortsatt sunget en del latinske messer ganske regelmessig. I Stavanger varte dette fram til 1978, da de amerikanske prestene kom, og innførte en ganske ny messefeiring.

Om gradvis innføring av en ny katolsk messe i USA

Liturgi, TLM /

Jeg spurte om innføringa av den nye messen i Norge i et tidligere innlegg. Jeg har fått oppgitt navnet på en person som sannsynligvis vet mye om dette, og som jeg skal ringe snart, og personer jeg har snakka med i Stavanger gir inntrykk av at den nye liturgien ikke kom som et sjokk på folk. Forandringene kom gradvis (men her må jeg spørre etter flere detaljer) og i alle fall de første åra etter 1969 ble den nye messen feira på en fin og verdig måte.

Jeg fant også på en amerkansk nettside eksempler på hvordan forandringene i messen kom nokså gradvis flere steder der:

I’ve never been able to quite catch on to the whole carrying-on about «rupture» … with slow and careful implementation and good cetechesis I went almost seamlessly from the Mass of 1962 as permitted by the bishop, which was the dialogue Missa Cantata, right to the current Mostly-Sung Dialogue Mass in the Known Tongue …

… We were already responding to everything, in Latin. And we all already knew the Known Tongue (English) version of the Our Father, and its adapted chant. So we had to learn the Known Tongue versions of the Confiteor, the Holy, and the Agnus Dei, and one musical setting for the last two. That takes more than three months?

Or was this diocese coming straight from the Old Old Mass. the one where only the priest and altar boy prayed Mass and everyone else recited the rosary and the prayers on the petpetual novena card? …

… I remember the Old Rite fondly, and we all prayed the Mass. I prefer those days and that Mass to the profanity circus taking place in most our parishes, where people don’t even bother to genuflect to the Most Holy of Holies. ….

… The teaching about how to pray and sing the Mass began, where I was, a couple of years before I was born, in the early to mid 1950s. Changing languages just made it less difficult to do. ….

Hvordan deltok de troende i messen i Norge før 1965?

Liturgi, TLM /

Jeg er for øyeblikket med på et lite, praktisk seminar om den tradisjonelle latinske messen. Vi snakka i går en del om i hvilken grad de troende i TLM skal/kan svare (dvs. si eller synge) ulike deler av messen. Tydeligvis er det ulike tradisjonele rundt omkring; i Frankrike sier/synger de veldig mye, i England ingenting.

Derfor vil jeg spørre alle som husker (eller kjenner noen som husker) hvordan den katolske messen i Norge ble feira før 1965. I hvor stor grad deltok folket med svar?

Og lekfolket hadde faktisk lov til å delta i veldig stor grad:
a) First, the congregation may make the easier liturgical responses to the prayers of the priest: Amen; Et cum spiritu tuo; Deo gratias; Gloria tibi Domine; Laus tibi, Christe; Habemus ad Dominum; Dignum et justum est; Sed libera nos a malo;
b) Secondly, the congregation may also say prayers, which, according to the rubrics, are said by the server, including the Confiteor, and the triple Domine non sum dignus before the faithful receive Holy Communion;
c) Thirdly, the congregation may say aloud with the celebrant parts of the Ordinary of the Mass: Gloria in excelsis Deo; Credo; Sanctus-Benedictus; Agnus Dei;
d) Fourthly, the congregation may also recite with the priest parts of the Proper of the Mass: Introit, Gradual, Offertory, Communion.
(From: the Sacred Congregation of Rites, on the feast of St. Pius X, Sept. 3, 1958)

Cum clamarem ad Dominum, exaudivit vocem meam,

Liturgi, TLM /

ab his, qui appropinquant mihi: et humiliavit eos qui est ante saecula, et manet in aeternum: jacta cogitatum tuum in Domino, et ipse te enutriet. — Exaudi, Deus orationem meam, et ne despexeris deprecationem meam: intende mihi, et exaudi me.

Da jeg ropte på Herre, hørte han mitt rop (om hjelp) mot dem som kommer meg for nær, og han ydmykte dem, han som er fra evighet og blir i evighet. Kast dine tanke på Herren, og han selv skal nære deg. — Hør min bønn, Herre, og akt ikke mitt rop ringe. Vend deg til meg og bønnhør meg.

I den gamle kalender har vi i dag 10. søndag etter pinse, og teksten over er inngangsverset på latin og norsk. Jeg finner ingen felles trekk denne søndagen med den nye messens 16. søndag i kirkeåret – ofte pleier antifoner og bønner være ganske like.

Les tekster og bønner i for 10. søndag etter pinse på latin/norsk her og latin/engelsk her.

Har Guds barn ikke noe behov for tilgivelse?

Teologi, TLM /

Jeg traff en prest i Den norske kirke for noen få dager siden, og han nevnte for meg en av forandringene som planlegges i denne kirkens nye liturgi (og som han regna med ville føre til stor diskusjon): At syndsbkjennelsen ved starten av gudstjenesten tas bort, siden «vi som er Guds barn ikke har noe behov for syndstilgivelse».

Så ille har jeg ikke sett det noen gang i Den katolske Kirke, men også der har jeg mange ganger sett at man toner ned behovet for syndstilgivelse og for å ydmyke seg under Herren.

I den tradisjonelle latinske messen, derimot, er det svært tydelig at vi som syndere stadig har behov for Herrens tilgivelse. Her er en del uttrykk som viser dette: Rens, o Herre, mine hender, så hver syndeflekk vaskes bort – Vask meg, o Herre, og gjør mitt hjerte rent – Jeg bekjenner … at jeg har syndet meget i tanker, ord og gjerninger – Gud gi oss forlatelse og tilgivelse, og utslette våre synder – Vi ber deg, Herre, ta bort våre misgjerninger – Rens mitt hjerte og mine lepper, allmektige Gud, du som renset profeten Jesajas lepper med gloende kull – Må evangeliets ord ta bort våre synder – frels meg ved dette ditt høyhellige legeme og blod fra alle mine synder og fra alt ondt – Ditt legeme… og ditt blod … gjennomtrenge mitt innerste, så ingen syndeflekk må bli tilbake hos meg – gi at dette offer … ved din miskunn må bli til soning for meg og for alle dem jeg har båret det fram for.

Jeg har laga en oversikt over alle uttrykkene i messen av denne type – som man finner her.

OPPDATERING
Her er formuleringa i DNKrk’s liturgiforslag:
«Syndsbekjennelse kom sent inn som et felles ledd i vår høymesse .- først i 1887. Fra gammelt av har syndsbekjennelsen først og fremst vært knyttet til skriftemålspraksis. UU1 vil understreke at syndsbekjennelse som eget ledd i gudstjenestens innledningsdel, ikke er en naturlig del av gudstjenestens ordo. Vi samles til gudstjeneste i den oppstandnes navn som frie, oppreiste og benådede mennesker, for å gå Gud i møte og gi ham vår lovprisning og vårt takkeoffer.
Så vil det være naturlig med en kollektiv syndsbekjennelse senere i gudstjenesten, etter at vi har hørt ordet og bekjent troen. Da vil menigheten gis tid til ettertanke og ransakelse i lys av Guds ord før man bekjenner sine synder og ber for kirken og verden.»

Prest fra FSSP besøker Norge

TLM /

F. Benjamin Durham fra FSSP kommer til Norge neste uke. Den viktigste hendelsen under besøket er å feire en Missa sollemnis 3. august kl. 1300 i Vor Frue kirke i Porsgrunn.

Messen i Porsgrunn vet jeg ikke så mye om (min kollega i Stavanger har ferie den helga, så jeg har ingen muligheter til å reise til Porsgrunn), men F. Durham skal være i Stavanger noen dager neste uke, før han reiser videre til Kristiansand og Porsgrunn. Jeg ser fram til å kunne lære mer om hvordan den gamle messen feires av ham da.

Det var forøvrig F. Durham som feiret TLM her i Stavanger i august i fjor.

Forberedelsen av liturgirevisjonen – september 1964

Liturgi, TLM /

De fleste husker ikke (i detaljer, eller i det hele tatt) hva som skjedde da messen og feiringa de andre sakramentene ble forandra ganske grundig i siste halvdel av 60-tallet. Jeg har f.eks. før denne uka aldri lest dokumentet Inter oecumenici, som den berømte gruppa Consilium (of Sacred Congregation of Rites) publiserte 26. september 1964. Dette dokumentet – som paven bestemte skulle tre i kraft første søndag i fasten 1965 – bestemte at messefeiringa skulle forandres på ganske mange områder. (Man forstår egentlig bare disse punktene hvis man kjenner den gamle messen. Det gjør jeg nå, og jeg forstår (og er delvis enig i) det gjennomgående prinsippet at folket skulle trekkes mer inn i messen, men at f.eks. korstegn skal tas bort forstår jeg egentlig ikke.) Les dette utdraget:

48. Until reform of the entire Ordo Missae, the points that follow are to be observed:

a. The celebrant is not to say privately those parts of the Proper sung or recited by the choir or the congregation.

b. The celebrant may sing or recite the parts of the Ordinary together with the congregation or choir.

c. In the prayers at the foot of the altar at the beginning of Mass Psalm 42 is omitted. All the prayers at the foot of the altar are omitted whenever there is another liturgical rite immediately preceding.

d. In solemn Mass the subdeacon does not hold the paten but leaves it on the altar.

e. In sung Masses the secret prayer or prayer over the gifts is sung and in other Masses recited aloud.

f. The doxology at the end of the canon, from Per ipsum through Per omnia saecula saeculorum. R. Amen, is to be sung or recited aloud. Throughout the whole doxology the celebrant slightly elevates the chalice with the host, omitting the signs of the cross, and genuflects at the end after the Amen response by the people.

g. In recited Masses the congregation may recite the Lord’s Prayer in the vernacular along with the celebrant; in sung Masses the people may sing it in Latin along with the celebrant and, should the territorial ecclesiastical authority have so decreed, also in the vernacular, using melodies approved by the same authority.

h. The embolism after the Lord’s Prayer shall be sung or recited aloud.

i. The formulary for distributing holy communion is to be, Corpus Christi. As he says these words, the celebrant holds the host slightly above the ciborium and shows it to the communicant, who responds: Amen, then receives communion from the celebrant, the sign of the cross with the host being omitted.

j. The last gospel is omitted; the Leonine Prayers are suppressed.

k. It is lawful to celebrate a sung Mass with only a deacon assisting.

l. It is lawful, when necessary, for bishops to celebrate a sung Mass following the form used by priests.

Avsuttende ord i St. Olav tidsskrift om den gamle messen

Liturgi, TLM /

I siste nummer av St. Olav tidsskrift skriver redaktør Henrik Holm:

Avsluttende ord i debatten om den gamle ritus
Fra og med september 2007 har det pågått en debatt i St. Olav om pavens Motu proprio, der han åpnet for feiringen av den gamle ritus. Det er ingen tvil om det dreier seg om et sårt tema. Noen har gitt uttrykk for at de følte deres gamle ritus ble tatt fra dem, mens andre opplevde den nye messen som en befrielse. Heldigvis er det nå rom for begge ritene i Den katolske kirke. Uansett hvordan man vil stille seg debatten, er en ting sikkert: Å spille de to ritene ut mot hverandre, er fundamentalt galt og nærmest ukatolsk. Selv om enkelte vil bestride det, er i begge ritene Kristi offer det avgjørende, uansett om det feires på den gamle eller nye måten. Personlig har jeg ingenting imot den gamle ritus, men når enkelte prøver å overbevise meg om at offeret liksom ikke er fullt og helt til stede i den nye messen, er det vanskelig å ikke bli provosert.

Jeg er takknemlig for at redaktøren har gitt plass for en debatt om den tradisjonelle latinske messen i tidsskriftet, og jeg er enig i at det her selvsagt ikke er snakk om et enten – eller. Men det han sier om forståelsen av messen som offer, forstår jeg ikke. Det er jo ikke snakk om at Kristi fullkomne offer ikke bæres fram også i den nye messen, for det gjør det, og det gjøres selvsagt på sammem måten som i den gamle messen. Problemet er at offeraspektet i messen får en mindre tydelig plass, på bekostning av måltidsaspektet. I noen messer blir det så utydelig at det i stor grad forvirrer de troende, noe som selvsagt er svært uheldig.

Det norsk-latinske missalet fra 1961

TLM /

Dette bildet pryder det norske missalet fra 1961; ei flott bok som ble utgitt i 1961, og som dessverre bare ble brukt noen få år. Biskop Mangers skriver i sitt forord at første utkast til missalet var klar i 1945. (!) Sykdom og flere forandinger i liturgien utover 50-tallet gjorde at utgivelsen ble forsinka, helt til 1961.

Jeg har en kopi av dette missalet, men det fins nok ikke så veldig mange kopier rundt omkring, og jeg tviler på om det er mulig å få kjøpt den noen steder. Jeg har derfor begynt å skanne inn deler av boka og lagt resultatet ut her: http://aomoi.net/odv/tlm/norsk_missale/

Aktiv deltakelse er å forene seg selv og sine lidelser med Kristi offer

Liturgi, TLM /

«Vi er alle, prester og lekfolk, kalt til å forene oss selv og våre lidelser med Kristi offer. Dette er den mest fundamentale måten å «delta aktivt» i messen.» Dette sa kardinal Castrillón Hoyos under sitt besøk i England.

Kardinalen var i England bare litt over 24 timer, men hans besøk har gjort et svært stort inntrykk: After the .. visit .., Mr Julian Chadwick, Chairman of the Latin Mass Society, said: “Second only to Pope Benedict’s Motu Proprio, this Pontifical Mass has been the high point of the LMS’s 43 year struggle to preserve and re-introduce the Traditional Latin Rite. Cardinal Castrillón Hoyos has spoken very plainly during his visit, stressing the rights of the faithful and the duties of priests and bishops as established in the Holy Father’s Motu Proprio. These new rights and duties are still sinking in but they are beginning to be better understood and they will result in a widespread re-introduction of the Extraordinary Form in the life of the Church in England and Wales over the next few years. The LMS will work tirelessly to accomplish the clear wish of Pope Benedict. We invite all the priests and bishops of England and Wales to work with us”.

Les pressemeldinga fra the Latin Mass Society her.

Hva skal til for at den tradisjonelle latinske messen kan feires?

TLM /

Kardinal Castrillon Hoyos holdt et foredrag i England sist helg, der han ganske konkret foreslo hvordan man kunne komme i gang med feiring av TLM. I vårt bispedømme burde en kirke sentralt i Oslo være det første stedet med faste søndagsmesser.

As I see it, two factors are necessary. 1. It is first of all important to find a centrally located church, convenient to the greatest number of the faithful who have requested this Mass. Obviously, it must be a church where the parish priest is willing to welcome these faithful from his own and surrounding parishes. 2. It is crucial that there be priests willing to celebrate according to the 1962 Roman Missal and thus to provide this important pastoral service on a weekly Sunday basis. Often there may be one or more priests in a given deanery or section of a diocese who would be willing and even desirous of celebrating this Mass. Bishops need to be sensitive to such pastoral provisions and to facilitate them. This is a fundamental intention of Summorum Pontificum.

Kardinalen sa mer om hva som skal til for å feire denne messen, og takka også the Latin Mass Society for deres trofaste arbeid i mange år, selv når Kirkens lokale hierarki ikke gjorde deres arbeid særlig lett. Og han nevnte til slutt at den tradisjonelle latinske messen også må regne med naturlig utvikling og forandring; som eksempel her nevnte han muligheten for å lese bibeltekstene direkte på folkespråket, og flytting av enkelte høytidsdaer til nærmeste søndag.

Les hele foredraget her på NLM.

Paven ønsker den gregorianske messen feiret alle steder

TLM /

Et sentralt ord i denne overskrifta er ordet ØNSKER. Kardinal Castrillon Hoyos uttrykte nemlig på pressekonferansen (jeg refererte til tidligere) ikke noen kirkerettslige synspunkter – om at den tradisjonelle latinske messen må feires i alle menigheter – men et ønske om at dette skjer så mange steder som mulig.

Damian Thompson (Telegraph): Your Eminence, would the Holy Father like to see ordinary parishes in England with no knowledge of the Gregorian Rite introduced to it?

CC: Yes, of course. We cannot celebrate this without knowledge of the language, of the signs, of the ways of the Rite, and some institutions of the Church are helping in that way.

DT: So would the Pope like to see many ordinary parishes making provision for the Gregorian Rite?

CC: All the parishes. Not many – all the parishes, because this is a gift of God. He offers these riches, and it is very important for new generations to know the past of the Church. This kind of worship is so noble, so beautiful – the deepest theologians’ way to express our faith. The worship, the music, the architecture, the painting, makes a whole that is a treasure. The Holy Father is willing to offer to all the people this possibility, not only for the few groups who demand it but so that everybody knows this way of celebrating the Eucharist in the Catholic Church.

Kardinalen sa også i et foredrag i London:
Let me say this plainly: the Holy Father wants the ancient use of the Mass to become a normal occurrence in the liturgical life of the Church so that all of Christ’s faithful – young and old – can become familiar with the older rites and draw from their tangible beauty and transcendence. The Holy Father wants this for pastoral reasons as well as for theological ones.

Les mer om dette HER – og alt som ble sagt om dette på pressekonferansen HER.

Skroll til toppen