Kardinal Dario Castrillon Hoyos feiret den tradisjonelle latinske messen i Westminster Cathedral sist lørdag, første TLM feiret der på 40 år. (Les også hva han sa under pressekonferansen i London samme dag.) Første bilde viser kardinalen i sakristiet i sin cappa magna.
De neste to bildene viser alteret under selve messen.
Siste bildet viser hvor full den store katedralen var.
Lørdag holdt kardinal Dario Castrillon Hoyos, leder av Vatikanets kommisjon Ecclesia Dei, en pressekonferanse i England. Der sa han at det ikke bare er der de troende spesielt ber om den gamle messen at den skal feires, den skal feires i alle katolske menigheter. Det er ikke paven selv som sier dette, men en av hans betrodde medarbeidere – det vil vise seg om dette virkelig er pave Benedikts synspunkter.
… all seminaries will be required to teach trainee priests how to say the old Mass so that they can celebrate it in all parishes. Catholic congregations throughout the world will receive special instruction on how to appreciate the old services, formerly known as the Tridentine Rite.
Yesterday’s announcement by the senior Vatican cardinal in charge of Latin liturgy, Cardinal Dario Castrillon Hoyos, speaking on behalf of Pope Benedict XVI, will horrify Catholic liberals, including many bishops of England and Wales.
The Pope upset the liberals last year when he issued a decree removing their power to block the celebration of the old Mass. Yesterday’s move demonstrates that the Vatican intends to go much further in promoting the ancient liturgy.
Asked whether the Latin Mass would be celebrated in many ordinary parishes in future, Cardinal Castrillon said: “Not many parishes – all parishes. The Holy Father is offering this not only for the few groups who demand it, but so that everybody knows this way of celebrating the Eucharist.”
The Cardinal, who heads the Pontifical Commission Ecclesia Dei, made his comments as he was preparing to celebrate a traditional Latin Mass at Westminster Cathedral yesterday, the first time a cardinal has done so there for 40 years.
FSSP har fått anledning til å drive en egen menighet i Roma, i kirken Santissima Trinita, der den gamle liturgien skal brukes i messene og alle andre sakramenter. Søndag for ei uke siden var starten på dette arbeidet; bildene er fra denne første messen.
Bloggen The New Liturgical Movement skriver om dette HER, og viser mange bilder fra messen HER. Det var tydeligvis stappfullt og en flott messe.
I en annen post på denne bloggen har det begynt en diskusjon om folkets forbønner i messen; en person har kritisert disse forbønnene, mens andre har kritisert en slik holdning.
Denne uenigheten bunner nok i ganske kompliserte argumenter om hva messen egentlig er, og om det skjedde en tydelig vektforskyvning i messen ved reformen i 1970. Er messen først og fremst at presten bærer fram Kristi offer, og at lekfolket (sekundært) gjør dette sammen med presten. Eller er messen primært en gjentakelse av det første nattverdmåltidet av hele Guds folk, der presten (sekundært) har noen egne oppgaver. Et brev fra SSPX (pdf-fil) til pave Johannes Paul II i 2001 prøver å beskrive problemet:
30. As we have indicated, the gathering of the community is a “sacrament” with a certain power, and not merely a symbol. By “[making] themselves into a worshipping community” (Institutio Generalis §24) the assembly of the faithful make the Lord really present: “Then the priest, by his greeting, reminds the assembled people that the Lord is present among them. This greeting and the people’s reply express the mystery of the Church formally assembled” (IG §28). From the outset, therefore, the emphasis is on the Lord’s spiritual presence, and this presence will dominate the ceremony. Having devalued the presence of Christ the Victim which is brought about transubstantially through the action of the sacred minister, the new missal glorifies the spiritual presence of the Lord wrought through the ministry of the priest and people. As for the celebrant who is offering the Eucharist, he must simply “serve God and the people with dignity and humility” in order to “make the faithful realize the presence of the living Christ” (IG §60). …
32. The “Eucharistic liturgy” of the new missal patently shows how the ministerial priesthood has been pushed aside in favor of the communal action of the assembly. …
Denne messen på Jesu hjerte-festen gir leserne en anledning til å se den tradisjonelle latinske messen – og for de som nå er kjent med TLM, er det en fin anledning til å se en høymesse, med diakon og subdiakon, som begge har sine spesielle oppgaver.
Dette – et svar fra den pavelige kommisjonen Ecclesia Dei – leste jeg for noen dager siden, og syntes det var så interessant at jeg vil dele det med andre:
It will obviously take time for the effects of the Motu Proprio Summorum Pontificum to reach the appropriate levels in the Church. You do have a right to be taught about the extraordinary form of the Roman Rite of the Mass because this is a very important part of the history of the Roman liturgy and one who is ignorant of his past cannot be expected to understand his present at any depth.
In classes on the liturgy in the seminary you should expect to learn about the extraordinary form of the Roman Rite. If you prepare for the priesthood, you should also expect to learn how to celebrate according to the extraordinary form. This can be a great help to your learning how to celebrate the ordinary form with reverence and devotion.
På NLM-bloggen ble det for noen dager siden publisert et intervju med Fr. George Rutler, godt kjent i USA, spesielt fra programmene til EWTN. Han får i intervjuet mange spørsmål om liturgi og musikk, og om hvordan hvordan mer utbredt feiring av TLM vil påvirke feiring av den nye messen. Til det sier han:
The saying «a rising tides lifts all ships» applies here. Learning about the usus antiquior can raise the general conscience of parishioners to a clearer understanding of what worship is. Each age is tempted to ape the current cultural milieu in its approach to God. The tendency to make the Mass an ecclesiastical form of television entertainment is a mistake of our day, but it is not more seductive than the inclination of an earlier generation to make the Mass operatic. Pope St. Pius X tried to reform that by his attention to Gregorian chant. Bad money drives out the good in every epoch, and some of the worst elements in current liturgical life have just updated the pietism of earlier times. From my experience, young people respond to classical worship well, albeit at first with astonishment and bewilderment, but their response is healthier than that of some older people who lack the humility to admit that their abandonment of authentic worship was a mistake. For those in their twenties and thirties, the guitars and faux folksiness of the 1960’s is as archaic as the culture of the 1920’s is to those in their sixties and seventies. To recover the virile authenticity of true worship, I certainly prefer the sacral language of the Latin texts but, more importantly, I think the «leaven for the reform of the reform» would best begin with worship «ad orientem.» The psychological shock some may have when they realize the priest is not looking at them when he prays can be a very good tonic.
Siste nummer av St. Olav tidsskrift hadde to interessante leserinnlegg om den tradisjonelle latinske messen. Dette er skrevet av Erik M. Mørstad, og er en gripende (syns jeg) fortelling om hvordan helligheten i den tradisjonelle katolske messen påvirket også protestanter på en svært grunnleggende måte. Mørstads far var luthersk prest, men hadde likevel fått med inntrykk fra den katolske messen, som ble formende for hele hans prestetjeneste – og som førte sønnen inn i Den katolske Kirke. Les selv:
…. noe gjorde inntrykk på smågutten: Fars måte å være på ved alteret. Den var så underlig verdig, så hellig. Smågutten syntes han var så annerledes enn andre prester vi kjente, og de var mange; disse var som andre emissærer, bare prester. Så fortalte far hvordan det gikk til at han ble prest: Pappaen hans hadde en søndag tatt den 11 år gamle gutten sin med til den katolske St. Olavkirken i Oslo (1903). Da skjedde det. Da unggutten oppfattet og opplevde presten der foran ved alteret og hele liturgien, kom det til ham: Han måtte bli prest! Messen var så annerledes enn den lutherske. Så vendt mot Gud, mot Gud alene.
Sant nok ble far prest, i den selvfølgelige statskirken, men selve det indre kallet og drivet kom fra det han opplevde i St. Olav den dagen.
(mange år senere) … … så skjedde det som vel hender enhver som besøker Rom: Jeg gikk inn i en kirke, og ble vitne til den katolske hellige messe: …
Kardinal Darío Castrillón Hoyos, president for den pavelige kommisjonen Ecclesia Dei, har nylig blitt intervjua om hva som har skjedd så langt etter at pave benedikt i fjor frigjorde den tradisjonelle latinske messen. Han har fått mye mer arbeid, sier han bl.a. i intervjuet som fins på engelsk HER og på (grunnspråket) italiensk HER. Her tar jeg med litt fra den engelske oversettelsen:
– Eminence, a few months after the promulgation of the Motu proprio, how do you take stock?
«With the Motu proprio the Pope wanted to give everyone a renewed opportunity to benefit from the enormous spiritual, religious and cultural richness present in the liturgy of the Gregorian rite [it appears the Cardinal is coining a term; he has used this repeatedly]. The Motu proprio emerges as a treasure offered to all, not in the first place to accommodate grievances and requests of anyone. Not a few of those who first were not involved in this extraordinary form of the Roman rite now manifest a great esteem for it. Among the faithful I would distinguish three groups: those who are linked in quasi organic form to the Fraternity of St. Pius X; those of the Fraternity of Saint Peter; and lastly the most important and numerous group, consisting of persons attached to the religious culture of all times, who today discover the spiritual intensity of the ancient rite, and among whom many young people. In these months have come into being new associations of persons belonging to this last group.» …
– An objection is about the danger that seperate and different celebrations can create seperate communities… …
Intervju om bruken av den tradisjonelle latinske messenLes mer »
Jeg skrev for noen dager siden om å snu alteret, en post som etter hvert utvikla seg til å bli en samtale for eller mot den gamle og den nye messen. Jeg trykker et par av innlegga derfra under, med mine egne kommentarer. De kommentarene er at det ikke er riktig (for de aller fleste personers del) og heller ikke det mest fruktbare (slik jeg ser det i alle fall), å sette den gamle og den nye formen av messen så sterkt opp mot hverandre.
Det er utvilsomt slik at Vatikankonsilet ønska noen forandringer i messefeiringa, og det er vel like utvilsomt at Consilium-gruppa gikk svært langt i å forandre liturgien – sannsynligvis svært mye lenger enn konsilfedrene hadde tenkt seg. Da blir spørsmålet om alle disse forandringene var nyttige svært aktuelt, kanskje bør man gå tilbake på noen av forandringene? Det andre spørsmålet man diskuterer er så hva en organisk utvikling er, og hvor realistisk det er å gjeninnføre ting som Kirken sannsynligvis gjorde for 1500, men som ikke hadde vært i bruk siden den tid – det er blitt min overbevisning at det er lite fruktbart å forandre ting på en så uorganisk måte.
Jeg argumenter altså en del imot det andre argumantet under, og jeg er også kritisk til at man snakker så mye enten-eller. For det er vel nesten ingen tilhengere av TLM i Norge som deltar særlig ofte i feiringen av denne messen, de deltar vel de aller fleste søndagen i messen i dens nye form. Pave Benedikt gjorde det også svært klart at alle måtte godkjenne Novus ordo som gyldig messefeiring, og det blir derfor en avsporing av debatten å forutsette det motsatte.
Her er de to siste kommentarene fra den tidligere posten: …
Nå er det lenge (!) siden jeg har skrevet om den tradisjonelle latinske messen. I et intervju i L’Osservatore Romano nylig sa kardinal Dario Castrillon, leder av den pavelige kommisjonen Ecclesia Dei, at pavens motu proprio gir alle prester en rett til å feire denne messen. Han sier også del om resultatene mht. grupper som har fjerna seg fra Den katolske kirke pga. tidligere uenighet om hvordan messen skal feires.
The 78-year-old Cardinal Castrillon said that the Motu Proprio Summorum Pontificum grants any priest the right to celebrate the extraordinary form of the Mass, and that the faithful have the right to this form «when the conditions specified in the Motu Proprio exist». Pope Benedict’s Motu Proprio of July last year liberalised the use of the Tridentine Mass, stating that priests who wished to celebrate the extraordinary form did not need their bishop’s permission. In his letter the Pope said that the Mass from the Roman Missal in use since 1970 remains the ordinary form of the Mass, while celebration of the Tridentine Mass is the extraordinary form.
På bildet over står jeg i det som i mange hundre år var helt standard messeklær, men som nå vel vil overraske mange. Svarte klær ble brukt i alle requiemmesser, birettaen ble alltid båret på vei inn til og på vei ut fra messen, kalken ble båret inn dekket av et velum, mens korporalet inni en burse ligger på toppen, og manippelen henger over venstre underarm. Slik gikk presten ganske rituelt og stilfullt inn til alteret for å bære fram messeofferet; hans egen personlighet i stor grad skjult og neddempet – han var kun en tjener for Gud (og for menigheten) mens han utførte de hellige handlinger.
Dagens messefeiringer ligner en del på dette idealet av og til, men noen ganger er dagens messer noe helt annet, og ofte er altfor mye fokusert rundt prestens personlighet.
Jeg har (som jeg ofte gjør) sett på likheter og forskjeller i feiringen av Påskedag i den gamle og den nye messen – se tekstene og bønnene for TLM her.
Inngangsvers, bønner, sekvens og kommunionsvers er stort sett det samme, men tekstene er ganske forskjellige. Jeg har satt det latinske introitus som overskrift på posten; «Jeg er oppstanden og atter er jeg hos deg. Alleluja. Du har lagt din hånd på meg. Vidunderlig har din visdom åpenbart seg.»
Første lesning i den gamle messen er kanskje mest overraskende (sett med nye øyne). Fratres: Expurgate vetus fermentum, ut sitis nova conspersio, sicut estis azymi. Etenim Pascha nostrum immolatus est Christus. Itaque epulemur: non in fermento veteri, neque in fermento malitiae, et nequitiae: sed in azymis sinceritatis, et veritatis. 1. Kor. 5,7-8 Men dette temaet er tydelig med i kommunionsverset, også i den nye messen: «Kristus, vårt påskelam er ofret. La oss derfor holde høytid med renhets og sannhets usyrede brød. Alleluja.»
Kardinal Justin Rigali, i Philadelphia, USA, har blitt intervjua av Zenit.org, og sier at alle prestekandidater i hans bispedømme skal lære den gamle messen i løpet av studetida. Og han gir også tilbud til de som allerede er ordinert, om kurs for å lære den tradisjonelle latinske messen. Så langt har vi ikke sett mange biskoper som gjør dette. (Han snakker også om hvordan feiringa av den nye messen vil influeres av å lære den gamle – noe jeg selv har merka ganske tydelig.)
To learn what some bishops are doing to implement the document in seminaries, ZENIT spoke with Cardinal Rigali, archbishop of Philadelphia, about his plans to introduce seminarians at St. Charles Borromeo Seminary to the extraordinary form of the Mass.
Cardinal Rigali also suggested why priests already in active ministry should become familiar with the Missal of 1962.
Q: What practical steps are being taken to incorporate «Summorum Pontificum» into the life and curriculum of the seminary?
Cardinal Rigali: First there will be a lecture offered on the «motu proprio» that elucidates the theology underlying the 1962 missal so that the seminarians are afforded a clear understanding of the «motu proprio» and the Holy Father’s pastoral concern for the faithful who have a deep love for the Tridentine liturgy. ……. …….
Sometime in the spring semester, after the lecture, Holy Mass according to the extraordinary form will be celebrated once for the entire St. Charles Borromeo Seminary community. This will demonstrate to the seminarians the liturgically correct manner in which the extraordinary form of the Mass is to be celebrated. ….. …
Q: Will saying Mass according to the Missal of Blessed John XXIII affect the way a priest says the «Novus Ordo» Mass?
Cardinal Rigali: Any priest who is unfamiliar with the extraordinary form, or who has not celebrated the liturgy according to this form for some time, will probably, and quite naturally, reflect on the manner in which he celebrates Mass according to the «Novus Ordo.»
Such a reflection is positive because it cannot help but lead to a more reverent and worthy celebration of the liturgy.
(Dette er mitt legeme, som gis for dere. Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, sier Herren.) I dag har vi pasjonssøndag i den den gamle katolske liturgien, og fokus settes på motstanden mot Jesus; han nærmer seg sin død. Ytre sett vises dette ved at alle krusifikser i kirkene dekkes til, og flere andre forandringer skjer også i liturgien. I vår tid dekkes krusifiksene i noen kirker – her i Stavanger ble en tornekrans satt på prosesjonskrusifikset – men ellers er tekstene og temaet i dagens messe helt forskjellig, de handler om oppstandelsen fra de døde.
Evengeliet i den gamle messen er fra Johannes 8, 46-59, der vi bl.a. leser: 54 Jesus svarte: «Hvis jeg ærer meg selv, er min ære ingen ting verd. Men det er min Far som ærer meg, han som dere kaller deres Gud. 55 Dere kjenner ham ikke, men jeg kjenner ham. Dersom jeg sa at jeg ikke kjente ham, var jeg en løgner, slik som dere. Men jeg kjenner ham og tar vare på hans ord. 56 Deres far Abraham jublet over å skulle oppleve min dag. Han fikk oppleve den og frydet seg.» 57 «Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham?» sa jødene. 58 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.» 59 Da tok de opp steiner for å kaste på ham. Men Jesus skjulte seg for dem og forlot templet. Les mer om dette her.
Den nye messens evangelium (i år A) er fra Johannes 11,1-45; oppvekkelsen av Lasarus. Kommunionsverset denne dagen setter temaet ganske klart: Hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø, sier Herren. Inngangsverset er det samme i den gamle og den nye messen – «Døm meg, Gud, og før min sak mot det vanhellige folk! Fri meg fra mennesker som farer med svik og ondskap! For du er min Gud og mitt vern. «Sal 43 (42), 1-2 – men jeg må si at jeg ikke vet hvorfor temaet i messen er blitt forandret så mye, spesielt når lesningene er fra år A. (Muligens har det noe å gjøre med fokuset på voksendåp, som er tydelig i lesningene, spesielt i år A; oppstandelsen fra de døde i dag, helbredelsen av den blindfødte for en uke siden, og den samaritanske kvinne og levende vann for to uker siden.)
Dette kan vi i dag lese på bloggen The New Liturgical Movement:
Norway, population 4,7 million, had in 2004 about 50,000 Catholics… On Sundays in St Olav Cathedral of Oslo and the adjacent St Joseph’s church, 11 masses are celebrated in seven languages, and it is crowded!
Masses in the Tridentine rite are now celebrated regularly in the cities of Stavanger and Porsgrunn.
In Porsgrunn (population 35,000, about 1200 catholics (2004), the Tridentine mass is celebrated weekly.
De har også noen bilder fra Porsgrunn og leserne har skrevet flere kommentarer.
The Catholic Herald i England trykket sist helg et intervju med den berømte Father Z., som skriver en svært kjent katolsk blog, som jeg ofte nevner her. Intervjuet forteller en hel del om hans liv, bl.a. at han vokste opp i en tysk, luthersk familie i Minnesota. Han ble katolikk i voksen alder, og ordinert av pave Johannes Paul II i 1991.
Hans blog er blitt veldig mye lest de siste åra, og er hovedtemaet i intervjuet. Slik står det bl.a. der: Fr John Zuhlsdorf’s well-informed opinions, translations and analyses of matters liturgical are a daily reading requirement. Rumoured to have direct sources in very high places, he is read by members of the Roman Curia, bishops, priests, seminarians and lay people around the world. His articles have made their way into Curial meetings and he says that several bishops have consulted him on documents relating to Summorum Pontificum, the Apostolic Letter with which the Pope Benedict XVI liberated the traditional Mass. Fr Z is a true phenomenon of the information age: a power blogger and a priest.
Jeg tar med en liten diskusjon på denne bloggen om den gamle og nye messen feiret på verdig måte. Jeg kan forsirke KJ at jeg mener at den nye messen også kan og bør feires verdig. Det er den messen jeg fortsatt feirer i gjennomsnitt fem dager hver uke, og jeg syns selv at mine studier av den gamle messen har lært meg å feire den gamle mer verdig.
Her kan vi lese hva KJ sa sist onsdag (svar fra Trond følger lenger nede):
Jeg er fullstendig overbevist om at en tradisjonell og verdig messefeiring (og resten av officium) må etterstrebes for at Kirken ikke skal miste sine lemmer. Uten ryggraden dør kroppen. Stadige “folkeliggjøringer” og tilpasninger etter vikarierende “pastorale behov” har ført svært galt avsted i mange menigheter og fører oftest til at folk blir mindre engasjerte og raskt mister agen og begeistringen for mysteriet, eller rett og slett mister det sentrale ut av syne. Men jeg opplever vel at dette er litt gårsdagens trend som vi sakte er på vei ut av.
Derimot er jeg fullstendig uenig i at feiring av den tridentinske messen skulle være et undergjørende farmakon. Det er fullt mulig å feire den nye messen på en verdig og andektig måte (noe som jeg har sett altfor lite poengtert på denne bloggen), …
For et par dager siden skrev jeg om hvordan man skal stå. sitte og knele når man delta i den gamle messen. Her en er enda enklere oppskrift (pdf-fil):
Stand as the priest and servers enter the Church.
Kneel when the priest makes the sign of the cross.
Stand for the Gospel
Kneel or sit for the Offertory (Kneel from the Sanctus)
Stand for the last gospel
På samme nettside kan vi også lese St. Francis av Sales forslag til hvordan man åndelig best kan delta i messen:
1. From the beginning until the priest goes up to the altar, make the preparation with him, which consists in placing yourself in the presence of God, acknowledging your unworthiness and asking pardon for your faults.
2. From the time when the priest goes up to the altar to the Gospel, consider with a simple and general consideration the coming and the life of Our Lord in this world.
3. From the Gospel to the Credo, consider the preaching of our Saviour; protest that you wish to live and die in the faith and obedience of his holy word and in union with the holy Catholic Church. …
I dag fikk jeg et brev fra biskopen, der han sier at jeg «med dette er skikket til å feire messen i dens ekstraordinære form».
Han sier videre at mitt odrinære sakramentale og pastorale arbeid i menigheten må ha forrang fremfor videre arbeid med liturgiens ekstraordinære form – selvsagt med unntak av feiringen av privatmesser.
Samtidig sier han at skulle det bli behov (også andre steder i bispedømmet) for en prest til å feire messens ekstraordinære form, kan det bli aktuelt å pålegge meg å gjøre dette, siden jeg altså nå er blitt beskikket.
