TLM

De siste par dagene har jeg fått flere (positive) reaksjoner fra flere personer i vår menighet, folk som har lest om messen vi feiret sist søndag og sett bildene. Det var en privat messe – men flere menensker har lagt merke til den enn jeg hadde regna med – og slike messer vil jeg feire ca to ganger pr uke framover. At messene er private vil si at de ikke blir kunngjort offisielt i menigheten, men det er ikke forbudt for folk å komme. De som bor i Stavangerområdet må gjerne ta kontakt med meg for å få informasjon om tidspunkt for de neste messene.

Jeg tenker på å skrive litt om min egen erfaring og reaksjoner når jeg nå har begynt å feire den gamle messen – som ble feiret i rundt 1500 år, men fraværende de siste 40. Forhåpentligvis vil det ikke ta så langt tid før jeg klarer å sette mine tanker på papiret/skjermen.

Det forunderer meg litt at mennesker som aldri har opplevd den tradisjonelle latinske messen, og heller ikke har lest noe særlig om den, likevel trekkes mot den. Kanksje noen kan skrive et lite «vitnebyrd» og forklare hvorfor de finner en såpass vanskelig tilgjengelig liturgi så tiltrekkende.

Gå hit for å se flere bilder fra min første tradisjonelle latinske messe 9/12.

Messen ble feiret i et enkelt kapell, så bildene er ikke flotte i «vanlig» forstand. Samtidig må jeg si at da jeg overvar/ assisterte ved min første tradisjonelle latinske messe i august i år – i samme kapell her i Stavanger – var det faktisk den ytre enkeltheten i feiringa som apellerte til meg. Den indre enkeltheten og inderligheten ved Father Durhams feiring den gangen gjorde større inntrykk på meg enn ytre prakt ville ha gjort.

Vi gjennomførte som planlagt vår «TLM-helg» i Stavanger. Trond kom tilreisende for å øve med mine to lokale ministranter, mesteparten av lørdagen og deler av søndagen gikk med til øvelse, og så feiret vi messen for 2. søndag i advent etter gammel form kl 19 søndag kveld – se bilde. Jeg kommer tilbake med flere bilder og kommentarer etter hvert.

27. november ble den første tradisjonelle latinske messe feiret av en biskop i Westminster Cathedral siden 1969. Det var biskop John Arnold, assisterende biskop i Westminster (London), som feiret denne messen på forespørsel fra kardinal Cormac Murphy-O’Connor. Informasjonen har jeg funnet på The New Liturgical Movement, og der leser vi bl.a.:

A large congregation of over 700 heard the men of the Cathedral Choir sing traditional plainchant. The bishop also preached. His theme was preparation for death as an access into new life in the knowledge that “Jesus died and rose from the dead in order to complete His plan of redemption for all.” At Requiem Masses Catholics have the privilege of offering prayers for the dead and the chance of imitating in this life the goodness which many of those who have gone before us embodied. Death is a sign of hope that one day we might enjoy “eternal life in the presence of a God who loves us more than we could dare to imagine.” …

John Medlin, General Manager of the Latin Mass Society, said: “The LMS is grateful to Cardinal Cormac and to Bishop John for their pastoral charity towards those many Catholics attached to the Traditional Roman Rite. We are also very grateful to Mgr Mark Langham, the Cathedral Administrator, for making us welcome in the cathedral. We look forward to celebrations of the Extraordinary Form in many more of our cathedrals throughout England and Wales.»

Kommende søndag skal jeg feire min første tradisjonelle latinske messe – privat, med en liten gruppe ministranter og interesserte. Jeg har kommet til slutten av min forberedelsesperiode, og har lært mye. Mitt inntrykk nå er at den nye og den gamle messen egentlig ikke er så forskjellige, men siden vi som feirer den nye messen, aldri har lært noe av det gamle liturgiske tradisjonen, gjør vi ofte ting feil. For selv om man feirer messen vendt mot folket, skal presten i svært liten grad se på folket – men det gjør mange prester likevel. Pave Benedikt har prøvd å løse dette problemet (på en nokså forsiktig måte) ved å sette et stort krusifiks på alteret rett foran presten, slik at han får tydeligere fokus på Kristus.

Jeg kommer tilbake med bilder og flere inntrykk fra den gamle messen om ikke lenge, men nå vil jeg peke på at en tradisjonell latinske messe også ble feiret i en forstad til Berlin nylig (førtse offentlige TLM siden 1969. Se bildet under og en interessant beskrivelse av hva som skjedde – fra Rorate cæli.

Today we had the first usus antiquior Mass in our parish in southwest Berlin (Schlachtensee), Holy Twelve Apostles. We are happy to report that it was a great success.

We had proceeded as foreseen by Summorum Pontificum. Two other young Catholics from our parish and myself had begun to collect signatures for an usus extraordinarius Mass in our Parish after September 14th. The list lay ready for signature after the Masses of one Sunday, and without being properly announced at all of them (we have a subsidiary priest who is very opposed to the TLM and is more of a «spirit of Vatican II» man), we got 40 signatures from parishioners only.
…

Første tradisjonelle latinske messeLes mer »

Denne korte videoen fra YahooNews viser (etter 30 skeunder med reklame) at den tradisjonelle latinske messen er mer interessant enn til og med optimistene hadde regnet med. Fra New Jersey i USA.

Etter at jeg i august for alvor begynte å studere den gamle messen – for å lære å bruke den – har jeg i ganske stor grad forandra måten jeg feirer den nye messen. Jeg bruker nå nesten utelukkende den første kanonbønna, jeg har forandra måten jeg holder hendene på under messen og en del andre bevegelser, jeg bruker nå palla på kalken og lokk på ciboriene under messen, jeg prøver å alltid ha en stort krusifiks foran meg på alteret, jeg ser mindre på folk under store deler av messen (bortsett fra under prekenen o.l.) og fokuserer mer på hostien og krusifikset, i det siste har jeg også begynt å holde tommel og pekerfinger sammen etter konsekreringa av kalken, slik prestene alltid gjorde tidligere. Disse forandringene (pluss flere andre) har ført til et større fokus hos meg på det hellige i messen, på Kristi fullkomne offer som jeg her bærer fram, og at jeg er en tjener for Kirken og for folket, og i mindre grad at jeg er en som gjør/presterer noe.

Father Z. tar opp noe av det samme på sin blog i dag, og siterer hvordan noen prester opplever akkurat det samme som meg:

Father J wrote:
«My celebration of the Novus Ordo is now tempered and has been considerably enhanced by what I feel when celebrating the TLM and the “continuity” of the Rite’s seem to make more sense, though I feel I am supplementing from the old when celebrating the new. I know it is wrong to say it, but the Mass feels like The Mass in the extraordinary form and “extraordinary” seems a very fitting way to describe this awe inspiring rite.»

Again, a priest changes how he says the Novus Ordo. Also, note that one cannot be so «clerical» in the negative sense, because the priest is controlled so closely by the older rubrics. That drifts over into the way he says the newer Mass.

Jeg har ikke skrevet så mye på bloggen om den tradisjonelle latinske messen (TLM) i det siste, men det er kanskje mest fordi det nå begynner å nærme seg min egen første TLM. Jeg leste i dag en artikkel på det (svært liberale) America tidsskriftet, om en prest som hadde feira sin første TLM-messe i september, over 20 år etter sin prestevielse. Han var i utgangspunktet ganske negativ til den gamle messen (og en ganske liberal prest på mange måter), men oppdaga at han i den messen ble mye mer en anonym tjener for mysteriet (og for folket), enn en som skulle prestere noe for andre. Father Z. tar opp denne artikkelen på sin blog, og skriver egne kommentarer og har åpna for en interessant diskusjon.

My Second First Mass – On presiding at a Latin liturgy
BY MICHAEL KERPER

Having decided to offer the Tridentine Mass, I began the arduous project of recovering—and reinforcing—my Latin grammar and vocabulary so that I could celebrate the liturgy in a prayerful, intelligible way. As I studied the Latin texts and intricate rituals I had never noticed as a boy, I discovered that the old rite’s priestly spirituality and theology were exactly the opposite of what I had expected. …

En prest forteller om sin første tradisjonelle latinske messeLes mer »

En diskusjon som egentlig ikke har noe med den gamle latinske messen å gjøre (men som likevel handler om den samme Kristusfokuseringa av messen) er om messen skal feires mot Gud eller mot folket. Da pave Benedikt mandag feiret en messe for årets avdøde kardinaler og biskoper, gikke han et lite skritt i retning av å feire messen tydeligere mot Gud, ved å ha et stort krusifiks foran seg på alteret. Å flytte alteret kan ta litt tid, men hvis presten slik tydelig fokuserer på Kristus i form av et stort krusifiks (og menigheten gjør det samme), kan man vinne mye på en enkel måte. (Noe av kritikken mot den nye messen er nemlig at presten ofte kommer altfor my i fokus.)

Kardinal Ratzinger skrev om akkurat dette spørsmålet i sin bok ‘Liturgiens ånd’ (utgitt år 2000, norsk utgave 2001). Jeg siterer:
«Viktigere er en praktisk innvending. Skal vi nå igjen måtte omordne alt? Intet er mer skadelig for liturgien enn den stadige geskjeftighet, også når det dreier seg om en virkelig fornyelse. Jeg ser en utvei i en henvisning som står i tilknytning til Erik Petersons innsikter. Retningen mot øst ble, som vi hørte, brakt i forbindelse med ”Menneskesønnens tegn” – med korset, som forkynner Herrens gjenkomst. Slik ble østen meget tidlig forbundet med korstegnet. Der den direkte felles vending mot øst ikke er mulig, kan korset tjene som det indre ”troens østen”. Det skal stå midt på alteret og være den felles blikkfanger for presten og for den bedende menighet. Slik følger vi det gamle bønnerop som stod ved terskelen til eukaristien: «Conversi ad Dominum» – vend dere mot Herren. Så ser vi sammen på ham hvis død fikk tempelforhenget til å revne – på ham som står foran Faderen for oss, og som tar oss i sine armer og gjør oss til det levende nye tempel. Til de virkelig absurde fenomener i de siste tiår regner leg dette at man kan sette korset til side for å frigjøre blikket mot presten. Virker korset forstyrrende i eukaristien? Er presten viktigere enn Herren? Denne feiltagelsen burde man så snart som mulig korrigere ‘ og det kan skje uten nye ombygninger.

Herren er den vi forholder oss til. Han er historiens oppgående sol. Derfor kan det dreie seg om et pasjonskors som gjør den lidende nærværende – han som lot sin side gjennombore for oss, slik at det strømmet ut blod og vann – eukaristi og dåp. Men det kan også dreie seg om et triumfkors, som uttrykker tanken på Herrens gjenkomst og leder blikket mot nettopp den. For alltid er det den ene Herre: «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid” (Hebr 13,8).»

En av bloggens lesere har allerede kommentert overfor meg (jeg har vært litt slapp i det siste) synspunktene til erkebiskop Ranjith, sekretær for liturgikongregasjonen i Vatikanet. Jeg siterer litt av det han skriver:
Etter pavens motu proprio: Summorum Pontificum, har biskoper og kardinaler på alt for mange steder prøvd å «binde» adgangen de troende skal ha etter pavens brev. De har «tolket» skrivet og lagt egne føringer på hvem og hvor og i det hele tatt hvorvidt TLM skal feires. I tillegg er det egne tolkninger om hvem MPS var ment for. … Alle disse ovennevnte tolkningene kan juridisk sett i beste fall sees som såkalt innskrenkende tolkninger. I realiteten ville de mange plasser bli sett på som direkte lovstridige dersom det hadde vært en sekulærrettslig sak sak. Kirkerettslig er det også lovstridig, fordi motuen har lovs form (og effekt fra 14. september). MPS’en klargjør forøvrig selv sitt virkeområde og det gjelder slett ikke bare «Lefebvrister», men faktisk «the good of the whole Church and all the faithful who request it.»

Man kan lese mer om dette HER og HER, og erkebiskopen sa bl.a.:
Your Excellency, what kind of reception has Benedict XVI´s Motu Proprio which liberalized the Holy Mass according to the Tridentine Rite had? Some, in the very bosom of the Church, have got their noses bent out of shap

«There have been positive reactions and, it’s pointless to deny it, criticisms and oppositing positions, also on the part of theologians, liturgists, priests, Bishops, and even Cardinals. Frankly, I don’t understand this distancing from, and, let’s just say it, rebellion against the Pope. I invite all, above all shepherds, to obey the Pope, who is the Successor of Peter. Bishops, in particular, swore loyaly to the Pontiff: they must be consistent and faithful to their commitment.»

Jeg skrev for en måneds tid siden om en god søknad som var sendt til en sogneprest i København, om den gamle messen kunne feires i hans sognekirke. Det var en god søknad, skrev jeg, siden den oppfylte alle krav i pavens motu proprio. Men nå fikk jeg en mail som sier:

«Det utrolige er hændt. På www.tridentinsk.suite.dk kan man erfare, at sognepræsten i Jesu Hjerte kirke har afvist en anmodning fra 40 katolikker om fejring af den ekstraordinære Messe i samme kirke – i åbenlys strid med Motu Propriet. Her er brevet, kopieret fra hjemmesiden (hvor man også kan se, hvad der svares på):

Menighedsrådet har på sit møde den 29. september d.å. drøftet jeres anmodning om søndagsmessefejring (og på helligdagene) efter den ekstraordinære form i Jesu Hjerte Kirke. Efter en indgående drøftelse besluttede menighedsrådet at man ikke ville imødekomme anmodningen.»

Les mer på lenken over.

Biskopen av Helsingfors, Józef Wróbel SCJ, har skrevet et brev om den gamle og den nye messen, og mange regler for hvordan den kan feires. Se Father Z.’s kommentarer; han er ikke særlig fornøyd:

The renewed Roman liturgy—and especially the rite of Holy Mass—was not any sort of an expression of modernism in the church. [But it was an expression of the Church’s move to accomodate or adapt to the «modern world», right?] According to the decisions of the Second Vatican Council, the new liturgy was implemented with the permission of Pope Paul VI, so that the faithful could completely and actively participate in the liturgy and personally feel the sacrifice of Jesus Christ. [O my! This is simply dreadful. The implication is that before the so-called post-Conciliar «renewal» people could neither participate actively or «personally feel the sacrifice of Jesus». Absurd. This strikes me as betraying a rather simplistic idea of what «active participation» is.] The reason for the use of the vernacular is that the faithful can, above all, fully understand the liturgy as well as be personally united in Jesus Christ. [O brother. It’s getting worse and worse. First, you CAN’T «fully understand» Holy Mass. It is a mystery. The language won’t help you there. Secondly, does that «personally united» phrase smack just a little of the evangelical’s zeal for a personal relationship with Jesus approach? I think it is great that people sense themselves to be «personally united». How else are they going to be united? But this is simply strange.] In this way, the faithful unite the burden of their lives with Him, who sacrifices himself. In this way, the faithful may partake in the Eucharist more fruitfully. [Nonsense. Take a look at the Martyrologium Romanum and start counting the entries of blesseds and saints who were formed on the newer «renewed» liturgy. What were all those saints before the Council being nourished on? Chopped liver?]

I går ble det feira en tradisjonell latinsk høymesse, en votivmesse for Den hellige treenighet, ved høyalteret i Englands viktigste katolske domkirke, Westminster Cathedral. De har et kirkerom og sangere og musikere som få kan måle seg med. De geistliges klær var også helt eksepsjonelle i går, designet av AWN Pugin for kardinal Wiseman. Musikken var Mozarts Kroningsmesse.

LES MER OM DETTE HER.

Her er tredje del av p. Reidar Voiths innlegg i St. Olav tidsskrift om den gamle messen. Her viser han – ganske interessant – at det spesifikke katolske ble svekka da den katolske liturgiske tradisjonen ble (nesten helt) borte:

Liturgireformen betød også et brudd med den liturgiske hymnetradisjon. Dette bruddet var ikke tilsiktet, men en konsekvens av at man gikk bort fra latin som liturgisk språk. Det jeg tenker på er alle de hymner og antifoner som gikk ut av bruk, rett og slett fordi det ikke fantes gode oversettelser til folkespråkene. Selv om vi i vår egen tradisjon har klart å holde på mer av den liturgiske arven enn mange andre steder, betyr tapet av hymnene en utarming av liturgien. Heldigvis har vi fra våre lutherske venner mange gode salmer, men disse makter likevel ikke fullt å erstatte den funksjon hymnene hadde i den gamle messen, for disse fungerte så og si som “overskrifter” for de liturgiske handlinger. De var bibelske og beskrev hva som skjedde i liturgien.

Har man flaks kan man finne norske salmer som dekker noenlunde, men ofte ser vi at salmene, tro mot sitt opphav i den lutherske kirke, fokuserer på et annet aspekt av troen enn hva som skjer i messen. Ved å ta opp arven fra den gamle messefeiringen vil vi kunne vinne tilbake en mer konsistent liturgi.

Her er utdrag nummer to av P. Reidar Voiths artikkelen om den gamle messen i St. Olav tidsskrift. Her må man kanskje kegge til at også den nye messen også gjerne må feires «mot Gud»; det er ikke skrevet noe sted at man skal feire messen vendt mot folket. Slik skriver p. Reidar:

La oss se litt nærmere på hvorfor den tridentiske messen er verdifull for oss: Det første jeg vil anføre er at den tridentinske messen på en tydeligere måte viser oss det mysterium eukaristien er. Dette er nært forbundet med at denne messen feires “med ryggen til folket”, versus orientem. Sammenhengen er som følger: I den nye messen hvor presten, nesten uten unntak, feirer eukaristien vendt mot folket vil han uvergelig trekke oppmerksomheten mot seg selv. Folk og prest samles rundt alteret hvor Kristus gir seg selv i brød og vin. Vi samles rundt eukaristien, men vi kommer ikke forbi at det kreves en god porsjon konsentrasjon for ikke å fokusere på hverandre. Som mennesker hører det dessverre med til våre begrensinger at vi har lettere for å fokusere på det umiddelbare enn på mysteriet.

Dette er et meget viktig moment i messefeiringen særlig i vår tid hvor vi er så veldig fokusert på det menneskelige. Jeg tror bestemt at det er et viktig budskap at Kirken fremhever det guddommelige på en tydeligere måte nettopp fordi vår samtid dyrker det menneskelige så overdrevent. Det er ikke meningen at messen skal være “up to date” med de skiftende tidsstrømninger. Messen skal fremheve den nåde Kristus gir oss i sakramentet, og den vil alltid være et glimt av evigheten som gjester oss i nuet.

P. Reidar Voith har også skrevet et stykke om den gamle latinske messen i siste nummer av St. Olav tidsskrift – mye mer positiv til denne tradisjonen enn Torbjørn Olsen. Her er litt av det han skriver (Jeg må legge til at jeg selv allerede har forandra måten jeg feirer den nye messen på en hel del, etter å ha studert den gamle messen et par måneder.):

Den tridentinske messe reformerte og videreførte den romerske tradisjon. I tridentinermessen finner vi trinnbønnen med asperges (eller vidi aquam) som er en videreføring av den antikke formessen. Vi kjenner igjen ordets liturgi som er nesten uforandret, dog med det unntak at gradualen nå blir etterfulgt av en nyinnsatt lesning. Prefasjonene var færre og den eukaristiske bønn var identisk med hva vi i dag kaller den eukaristisk bønn I.

I dag må en til liturgiske lærebøker for å ha håp om å finne noen antydning om hvorfor røkelsen svinges. Resultatet av dette kjenner vi.

Et nytt nummer av St. Olav tidssktift er nå kommet, og msgr. Torbjørn Olsen har skrevet en artikkel han har kalt: Liturgireformens styrke. Ca. halvparten av artikkel er sju argumenter for den nye messen, som jeg her presenterer (nesten uforkorta) med egne kommentarer.

Hvorfor er den postkonsiliære liturgien å foretrekke?
Hva gjør at den postkonsiliære liturgi (vår nåværende liturgi) er langt å foretrekke fremfor den prekonsiliære (med tridentinermessen)?

1) Liturgien er ikke bare tale til Gud, men de messefeirende menneskers tale til Gud. Da er et språk som disse mennesker kan forstå, en fordel. Få kan latin. Latin er som kulturbærer og som uttrykk for Kirkens historiske kontinuitet viktig. Bare den nye liturgi åpner for varierende språkbruk som kan ivareta alle disse hensyn. [Jeg er enig i at ordets del i all hovedsak bør være på det lokale språk, men at latinen skulle bli helt borte er jo stikk i strid med Vatikankonsilets ønsker.]

2) Liturgireformen innebar fjerning og forkortelse av en rekke tekster. Først og fremst ble dubletter fjernet (f.eks. flere kirkebønner i samme messe). Selv for meg som relativt godt skolert teolog befinner den nye liturgi seg i grenseområdet for hva jeg umiddelbart kan få med meg av tekstinnhold når messen feires. Derfor er jeg redd begeistringen for den gamle liturgi forutsetter at tekstene skal være mer lyd enn innhold. At lange gamle tekster ved gjennomgang i et studiekammer eller under en meditasjon oppviser større rikdom enn de nye, er irrelevant mht. deres egnethet som liturgiske brukstekster. [Dette argumentet følger jeg ikke i det hele tatt. Det var i liten grad dubletter som ble tatt bort, det var heller den grundige forberedelsen i starten av messen og de mange uttrykk for tilbedelse. De mange (og ofte lange) bibeltekstene i den nye messen er vel en av grunnene til innholdsmetningen som forfatteren opplever.]

3) Liturgireformen innebar en utvidet bruk av bibelen i gudstjenesten som er uten sidestykke i liturgihistorien. …

Torbjørn Olsen presenterer sju argumenter mot den gamle messenLes mer »

Jeg har skrevet en hel om den tradisjonelle latinske messen på denne bloggen de siste 3-4 månedene. Noen av leserne er tydelig svært interessert i dette, men jeg er usikker på hvor mange. Det vil jeg gjerne vite litt mer om, derfor er det fint om du kan tenke deg å svare på spørsmålene nedenfor. (Dessuten bruker jeg nå en poll-funksjon for første gang.)

[poll=2]